Name: Odin.

Idar Lind lists almost 4 pages of alternate names and titles for Odin.

He is usually identified with the German "Wotan" legend.

Relationships

According to the mythological sources:

• Father: Bor
• Mother: Bestla
• Brothers: Ve and Vilje. Together, these created the world. (Gylvaginning)
• Brothers: Høne and Lodur (Voluspå)
• Wife: Frigg
  • Son: Balder (god)
  • Son: Hod (the blind god)
• Wife: Jord (she's also mentioned as Odin's daughter)
  • Son: Tor (the thunder god)
• Wife: Rind
  • Son: Våle
• Wife: Unknown
  • Son: Ty
  • Son: Heimdall
  • Son: Brage
  • Son: Vidar (possibly with the gygre Grid)

According to the Prologue to the Younger Edda:

• Father: Friallav, a descendant of "Tro who we call Tor"
• Wife: Frigida "that we call Frigg"
  • Son: Vegdeg
  • Son: Beldeg "that we call Balder"
  • Son: Sige
  • Son: Skjold (ancestor of the Danish "skjoldunge" kings)
  • Son: Sæming
  • Son: Yngve

According to the Ynglingesoga itself:

• Wife: Frigg
  • Son: Skjold (need citation for whether Frigg was his mother)
• Wife: Skade
  • Son: Sæming, ancestor of the Lade jarls
  • Many other sons
• Wife: Unknown
  • Many other sons

These 3 synthesizations are taken from the book "Norrøn Mytologi" by Idar Lind.

Since Geni permits only one set of parents, Be and Besla are chosen as his parents.

Other info

B: 215, c. 170

D: 300, 250, 306

Odin Norway: 600-625 with same set of parents

______________________________________________________________

______________________________________________________________

Odin

by Micha F. Lindemans

The chief divinity of the Norse pantheon, the foremost of the Aesir. Odin is a son of Bor and Bestla. He is called Alfadir, Allfather, for he is indeed father of the gods. With Frigg he is the father of Balder, Hod, and Hermod. He fathered Thor on the goddess Jord; and the giantess Grid became the mother of Vidar.

Odin is a god of war and death, but also the god of poetry and wisdom. He hung for nine days, pierced by his own spear, on the world tree. Here he learned nine powerful songs, and eighteen runes. Odin can make the dead speak to question the wisest amongst them. His hall in Asgard is Valaskjalf ("shelf of the slain") where his throne Hlidskjalf is located. From this throne he observes all that happens in the nine worlds. The tidings are brought to him by his two raven Huginn and Muninn. He also resides in Valhalla, where the slain warriors are taken.

Odin's attributes are the spear Gungnir, which never misses its target, the ring Draupnir, from which every ninth night eight new rings appear, and his eight-footed steed Sleipnir. He is accompanied by the wolves Freki and Geri, to whom he gives his food for he himself consumes nothing but wine. Odin has only one eye, which blazes like the sun. His other eye he traded for a drink from the Well of Wisdom, and gained immense knowledge. On the day of the final battle, Odin will be killed by the wolf Fenrir.

He is also called Othinn, Wodan and Wotan. Some of the aliases he uses to travel icognito among mortals are Vak and Valtam. Wednesday is named after him (Wodan).

Old Norse: Odínn

--------------------------------------------------------------------------------

--------------------

Everything you wanted to know about Woden:

http://en.wikipedia.org/wiki/Woden

--------------------

Event(s)

Birth: Abt 215

Of, Asgard, Asia Or, East Europe

Parents

Father: Frithuwald (Bor)

Mother: Beltsa

Marriage(s)

Spouse: Skadi

Marriage:

, , , Asia

Spouse: Rind

Spouse: Mrs-Odin

Spouse: Frigg (Friege) FREA

Spouse: Mrs-Odin

--------------------

Odin - also known as: Woden, Woutan - was born about 0215, lived in Asgard, Asia. He is the son of Fredalaf Frithuwald.

Odin married Frigg Frea about 0236. Frigg was born about 0219, lived in Asgard, Asia.

Children:

i. Beldeg was born about 0243 in Scandinavia. See #11. below.

ii. King Skjold of the Danes was born about 0237, lived in Hleithra, Denmark.

--------------------

ODIN or WODEN or WUOTAN OF ASGARD, born about 215 in Asia or Eastern Europe; married (4th) Mrs. ODIN, born about 223; their son

BELDEG or BALDER, born about 243 in Scandinavia; married NANNA, born about 247; daughter of GEWAR, King of Norway

--------------------

Odin (215-) [Pedigree]

Son of Frithuwald (Bor) (190-) and Beltsea of_Asgard (194-)

   b. c. 215

   r. Asgard, Asia

Married first Frigg (219-)

Children:

  1. Skjold King of the Danes (237-) m. Gefion (241-) 

Children:

  1. Beldig of_Scandinavia 

--------------------

Woden (?) (1)

M, #102645

Last Edited=3 Feb 2006

    Woden (?) is the son of Frithuwald (?).

Children of Woden (?)

-1. Bældæg (?)+ (1)

-2. Wegdæg (?)+ (1)

Forrás / Source:

http://www.thepeerage.com/p10265.htm#i102645

--------------------

Odin of Asgard

Male, #35160, (about 215 - )

Odin of Asgard|b. a 215|p35160.htm|Frithuwald|b. a 190|p35162.htm|Beltsea of Asgard unknown|b. a 194|p35163.htm|Froethelaf||p35164.htm||||||||||

    Odin of Asgard was born about 215 in Asgard, Asia.1 He was the son of Frithuwald and Beltsea of Asgard unknown.1 Odin of Asgard was also known as Woden. Odin married Frigg.1

Children of Odin of Asgard and Frigg

   * Casere+ 1

   * Skjold King of the Danes+ (a 237 - )1

   * Beldig of Scandinavia+ (a 243 - )1

Citations

  1. Stuart, Roderick W. Royalty for Commoners, The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England, and Queen Philippa. Fourth Edition. Baltimore: Genealogical Publishing Company, 2002.

http://www.genealogy.theroyfamily.com/p35160.htm

Historical kings

After Woden/Oden, who was worshipped as a god, we are on firmer historical ground. His various sons became the ancestors of the different Anglo-Saxon kingly lines of the Heptarchy, of which the senior line was that of Mercia, descendants of Weothulgeot. The latter's son (or grandson) Whitlæg defeated and killed Amlethus, King of the Jutes to the north of the Angles in Jutland; Amlethus much later became the inspiration for Shakespeare's Hamlet. Under Wermund the Angles' fortress at Schleswig (Hedeby) was captured by the Jutes, but was retaken by Offa who was long remembered as a great conqueror (and is often referred to as Offa of Angel to distinguish him from his descendent Offa of Mercia). Before coming to the throne Offa married the daughter of Freawine, King of the Saxons, and after becoming king secured the Angles' southern border with the Saxons along the River Eider. This Freawine, like Offa, was also descended from Woden, and through his son Wig (Offa's brother-in-law) became the ancestor of the kings of Wessex, and ultimately England.

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_kings_of_the_Angles

Gen 75:

Itermon of Troy was the son of Hathra.

Gen 74:

Heremund of Troy, son of Itermon, was born 0005 AD.

Gen 73:

Sceldwa of Troy, son of Heremund, was born before 0030 AD.

Gen 72:

Beaw of Troy was the son of Sceldwa.

Gen 71:

Taetwa of Troy, son of Beaw, was born 0055 AD.

Gen 70:

Geata of Troy, son of Taetwa, was born 0070 AD.

Gen 69:

Godwulf was the son of Geata.

Gen 68:

Finn was the son of Godwulf.

Gen 67:

Frithuwulf was the son of Finn.

Gen 66:

Frealaf was the son of Frithuwulf.

Gen 65:

Frithuwald was the son of Frealaf.

Gen 64:

Woden Odin, the son of Frithuwald, married Frigga.

Frigga.

http://www.geocities.com/familyretzlaff/denmark.html

Below is a link to a book with some of the legendary stories of Odin, "The Children of Odin"

http://www.sacred-texts.com/neu/ice/coo/index.htm

I følge Thor Heyerdahl: måtte han flykte østfra og slo seg ned i Sverige,

(han ble vel Gud på veien hitover)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den enøyde Odin med ravnene Hugin og Munin framstilt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet.

Odin som vandringsman av Georg von Rosen 1886Odin (norr. Óðinn) er den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigeste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor. Med Rind fikk han Våle, og med Grid fikk han Vidar.

Odin var opprinnelig stormens og nattens gud, men ble senere forfremmet til hovedguden. Han er krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, m.m.

Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne.

"Odin, the Wanderer" (1886) by Georg von Rosen. Heathenism portal

This is the article about the chief god in North Germanic tradition; for other uses see Odin (disambiguation). For a comparative discussion of North and West Germanic, see Wodanaz.

Odin (IPA: /ˈoʊdɪn/ from Old Norse Óðinn), is considered the chief god in Norse paganism. Homologous with the Anglo-Saxon Wōden and the Old High German Wotan, it is descended from Proto-Germanic *Wōđinaz or *Wōđanaz. The name Odin is generally accepted as the modern translation; although, in some cases, older translations of his name may be used or preferred. His name is related to óðr, meaning "fury, excitation", besides "mind", or "poetry". His role, like many of the Norse gods, is complex. He is associated with wisdom, war, battle, and death, and also magic, poetry, prophecy, victory, and the hunt.

--------------------

1. ID: I179588
2. Name: Overlord Woden [@ <^>v] de Anglo-Saxons
3. Sex: M
4. Birth: 329
5. Death: 388

Father: Lord Frithuwald [@ <^>v] de Anglo-Saxons b: 301

Marriage 1 Princess Frigida [<^>v] de Anglo-Saxons b: 333

Children

  1. Has Children Prince Baeldaeg [@ <^>v] de Wessex b: 355

  2. Has Children Prince Casere [@ <^>v] de East-Anglia b: 357

  3. Has Children Prince Waegdaeg [@ <^>v] de Deira b: 360

  4. Has Children Prince Wihtlaeg [@ <^>v] de Mercia b: 362

source:

.

http://worldconnect.rootsweb.ancestry.com/cgi-bin/igm.cgi?op=PED&db=gilead07&id=I253485

--------------------

Odin (norr. Óðinn) er den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigeste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor. Med Rind fikk han Våle, og med Grid fikk han Vidar.

Odin var opprinnelig stormens og nattens gud, men ble senere forfremmet til hovedguden. Han er krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, m.m.

Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne.

Innhold [skjul]

1 Valhall

2 Odins kunnskap

3 Odins dyr

4 Odins tilnavn

5 Kilde

6 Eksterne lenker

[rediger] Valhall

Odin styrer i Valhall. Veggene er lagd av spyd, og taket av skjold. Valhall har 540 porter, som alle er så brede at 800 einherjere kan gå gjennom dem. Her samles alle som har falt i kamp, og fortsetter kjempingen her. Imidlertid er det slik at alle som dør når de slåss her, kommer til liv igjen, og kan spise og drikke videre.

Maten får de fra galten Særimne. Den blir spist hver dag, men om kvelden er den like hel igjen. Kokken her heter Andrimne, og kjelen Eldrimne. Geita Hedrun fyller et kar med mjød hver dag, det er rikelig til alle. Odin selv drikker bare vin, det er både hans mat og drikke. Det er valkyriene Hrist og Mist som bringer Odin hans drikkehorn.

Geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne står på Valhalls tak og eter bladene fra Yggdrasil.

[rediger] Odins kunnskap

Odin er bl. a. kunnskapens og visdommens gud. Sin kunnskap fikk han da han ofret et øye for å drikke av kunnskapens brønn (Mimes brønn). Odin er derfor enøyd. Dette gjorde han for å forstå den verden han hadde skapt. Mime ble senere halshugd, og Odin har siden brukt hodet til å rådføre seg.

Men en dag var han fortvilet over alt han ikke visste og forstod. Han måtte ut i verden og øke sin kunnskap. Han stakk spydet sitt i siden for å lære om smerte. Han klatret opp i Yggdrasil og hang der i ni døgn, halvt død, halvt levende. Da viste verdens hemmeligheter seg for ham, og Odin kunne reise tilbake klokere enn før.

[rediger] Odins dyr

Han har en hest, Sleipner, som navigerte verden med sine åtte ben. Ingen hest i verden løper like fort som Sleipner, og den løper til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta.

På hver skulder har han en svart ravn, henholdsvis Hugin og Munin («Tanken» og «Minnet»). De ser hver eneste bevegelse nede på jorden og de hører hver eneste lille lyd. Ingenting kan holdes skjult for Hugin og Munin.

Han har to ulver, Gere og Freke. Begge navnene betyr grisk/grådig.

Han eier også grisen Særimne som gir mat till alle i Vallhal.

[rediger] Odins tilnavn

Odin hadde mange navn. Mange av dem kommer av at folk har måttet oversette hans navn til sitt eget språk, mens andre gjenspeiler hans mange egenskaper og ferdigheter. Han kunne omskape seg til hva det skulle være.

Allfader (han er far til alle guder), Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløyd), Bivlinde, Båleyg (Båløyd), Bolverk, Brun/Brune, Dresvarp, Farmatyr (/Roptaty, Herjan, Hrosshårsgråne, Hvatmod, Hvedrung, Hærglad, Hærblinde, Hå/Høy, Ialk, Jevnhå (Den Jevnhøye), Jolner, Kjalar, Langskjegg, Launding, Møttul, Njot, Olg, Ölur, Ome, Oske, Ovner, Rane, Ravnguden, Rosterus, Sann/Sannetal, Seierfar, Sidhatt, Sidskjegg, Sige, Sigder, Siggaut, Sigmund, Sigtrygg, Skilfing, Skjoldvall, Svalner, Svavner, Svidrer, Svidur, Svipal, Tud, Tund/Tunn, Tekk, Tror, Trasar, Tveblinde, Tvegge, Ud, Vak/Vakr, Valfader (han er fosterfar til alle som faller i val), Valdr Galga, Vegtam, Vidrimmer, Vidur, Vodin, Våvud,Wodan, Ygg/Yggr, Yggjung, Yjung,

[rediger] Kilde

Snorre: Kongesagaer, Ynglinge-saga, Gyldendal, 1979.

[rediger] Eksterne lenker

Norrøn mytologi om Odin

Oppslagsordet «Oden» i Nordisk familjebok fra 1914 (på svensk)

--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Yngvi

--------------------

Óðinn er æðstur guða í norrænni og germanskri goðafræði, þar sem hann er guð visku, herkænsku, stríðs, galdra, sigurs og skáldskapar. Óðinn er andinn og lífskrafturinn í öllu sem hann skapaði. Með Víli og Vé skapaði hann himin jörð og Ask og Emblu. Óðinn lærði rúnirnar þegar hann hékk og svelti sjálfan sig í níu nætur í Aski Yggdrasils, þá lærði hann líka Fimbulljóðin níu.

Á jörðinni birtist Óðinn mönnum sem gamall eineygður förumaður í skikkju og með barðabreiðan hatt eða hettu og gengur þá undir mörgum nöfnum. Hann getur haft hamskipti hvenær sem er og sent anda sinn í fugls- eða dýrslíki erinda sinna og hann getur ferðast til dauðraheims ef honum hentar.

Óðinn ríður hinum áttfætta Sleipni og tveir úlfar fylgja honum, sem bera nöfnin Geri og Freki, einnig á hann tvo hrafna, Hugin og Munin, sem flytja honum tíðindi. Í Valhöll koma til hans vopndauðir menn.

Óðinn var sífellt að sækjast eftir meiri visku. Hann gekk til Mímis við Mímisbrunn einn daginn. Hann vildi fá að drekka úr brunni hans og fékk hann að gera það, í skiptum fyrir annað augað hans.

Óðinn átti spjót sem gerði honum fært að ráða gangi bardaga og því var gott að heita á hann í stríði.

--------------------

Odin (Old Norse Odhinn, Anglo-Saxon Woden, Old High German Wodan, Woutan), in Norse mythology, king of the gods. His two black ravens, Huginn ("Thought") and Muninn ("Memory"), flew forth daily to gather tidings of events all over the world.

/www.angelfire.com/realm

--------------------

B: 215, c. 170

D: 300, 250, 306

______________________________________________________________

______________________________________________________________

Odin

by Micha F. Lindemans

The chief divinity of the Norse pantheon, the foremost of the Aesir. Odin is a son of Bor and Bestla. He is called Alfadir, Allfather, for he is indeed father of the gods. With Frigg he is the father of Balder, Hod, and Hermod. He fathered Thor on the goddess Jord; and the giantess Grid became the mother of Vidar.

Odin is a god of war and death, but also the god of poetry and wisdom. He hung for nine days, pierced by his own spear, on the world tree. Here he learned nine powerful songs, and eighteen runes. Odin can make the dead speak to question the wisest amongst them. His hall in Asgard is Valaskjalf ("shelf of the slain") where his throne Hlidskjalf is located. From this throne he observes all that happens in the nine worlds. The tidings are brought to him by his two raven Huginn and Muninn. He also resides in Valhalla, where the slain warriors are taken.

Odin's attributes are the spear Gungnir, which never misses its target, the ring Draupnir, from which every ninth night eight new rings appear, and his eight-footed steed Sleipnir. He is accompanied by the wolves Freki and Geri, to whom he gives his food for he himself consumes nothing but wine. Odin has only one eye, which blazes like the sun. His other eye he traded for a drink from the Well of Wisdom, and gained immense knowledge. On the day of the final battle, Odin will be killed by the wolf Fenrir.

He is also called Othinn, Wodan and Wotan. Some of the aliases he uses to travel icognito among mortals are Vak and Valtam. Wednesday is named after him (Wodan).

Old Norse: Odínn

--------------------------------------------------------------------------------

--------------------

Everything you wanted to know about Woden:

http://en.wikipedia.org/wiki/Woden

--------------------

Event(s)

Birth: Abt 215

Of, Asgard, Asia Or, East Europe

Parents

Father: Frithuwald (Bor)

Mother: Beltsa

Marriage(s)

Spouse: Skadi

Marriage:

, , , Asia

Spouse: Rind

Spouse: Mrs-Odin

Spouse: Frigg (Friege) FREA

Spouse: Mrs-Odin

--------------------

Odin - also known as: Woden, Woutan - was born about 0215, lived in Asgard, Asia. He is the son of Fredalaf Frithuwald.

Odin married Frigg Frea about 0236. Frigg was born about 0219, lived in Asgard, Asia.

Children:

i. Beldeg was born about 0243 in Scandinavia. See #11. below.

ii. King Skjold of the Danes was born about 0237, lived in Hleithra, Denmark.

--------------------

ODIN or WODEN or WUOTAN OF ASGARD, born about 215 in Asia or Eastern Europe; married (4th) Mrs. ODIN, born about 223; their son

BELDEG or BALDER, born about 243 in Scandinavia; married NANNA, born about 247; daughter of GEWAR, King of Norway

--------------------

Odin (215-) [Pedigree]

Son of Frithuwald (Bor) (190-) and Beltsea of_Asgard (194-)

b. c. 215

r. Asgard, Asia

Married first Frigg (219-)

Children:

1. Skjold King of the Danes (237-) m. Gefion (241-)

Children:

1. Beldig of_Scandinavia

--------------------

Woden (?) (1)

M, #102645

Last Edited=3 Feb 2006

Woden (?) is the son of Frithuwald (?).

Children of Woden (?)

-1. Bældæg (?)+ (1)

-2. Wegdæg (?)+ (1)

Forrás / Source:

http://www.thepeerage.com/p10265.htm#i102645

--------------------

Odin of Asgard

Male, #35160, (about 215 - )

Odin of Asgard|b. a 215|p35160.htm|Frithuwald|b. a 190|p35162.htm|Beltsea of Asgard unknown|b. a 194|p35163.htm|Froethelaf||p35164.htm||||||||||

Odin of Asgard was born about 215 in Asgard, Asia.1 He was the son of Frithuwald and Beltsea of Asgard unknown.1 Odin of Asgard was also known as Woden. Odin married Frigg.1

Children of Odin of Asgard and Frigg

• Casere+ 1
• Skjold King of the Danes+ (a 237 - )1
• Beldig of Scandinavia+ (a 243 - )1

Citations

1. Stuart, Roderick W. Royalty for Commoners, The Complete Known Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, King of England, and Queen Philippa. Fourth Edition. Baltimore: Genealogical Publishing Company, 2002.

http://www.genealogy.theroyfamily.com/p35160.htm

Historical kings

After Woden/Oden, who was worshipped as a god, we are on firmer historical ground. His various sons became the ancestors of the different Anglo-Saxon kingly lines of the Heptarchy, of which the senior line was that of Mercia, descendants of Weothulgeot. The latter's son (or grandson) Whitlæg defeated and killed Amlethus, King of the Jutes to the north of the Angles in Jutland; Amlethus much later became the inspiration for Shakespeare's Hamlet. Under Wermund the Angles' fortress at Schleswig (Hedeby) was captured by the Jutes, but was retaken by Offa who was long remembered as a great conqueror (and is often referred to as Offa of Angel to distinguish him from his descendent Offa of Mercia). Before coming to the throne Offa married the daughter of Freawine, King of the Saxons, and after becoming king secured the Angles' southern border with the Saxons along the River Eider. This Freawine, like Offa, was also descended from Woden, and through his son Wig (Offa's brother-in-law) became the ancestor of the kings of Wessex, and ultimately England.

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_kings_of_the_Angles

Gen 75:

Itermon of Troy was the son of Hathra.

Gen 74:

Heremund of Troy, son of Itermon, was born 0005 AD.

Gen 73:

Sceldwa of Troy, son of Heremund, was born before 0030 AD.

Gen 72:

Beaw of Troy was the son of Sceldwa.

Gen 71:

Taetwa of Troy, son of Beaw, was born 0055 AD.

Gen 70:

Geata of Troy, son of Taetwa, was born 0070 AD.

Gen 69:

Godwulf was the son of Geata.

Gen 68:

Finn was the son of Godwulf.

Gen 67:

Frithuwulf was the son of Finn.

Gen 66:

Frealaf was the son of Frithuwulf.

Gen 65:

Frithuwald was the son of Frealaf.

Gen 64:

Woden Odin, the son of Frithuwald, married Frigga.

Frigga.

http://www.geocities.com/familyretzlaff/denmark.html

Below is a link to a book with some of the legendary stories of Odin, "The Children of Odin"

http://www.sacred-texts.com/neu/ice/coo/index.htm

Eldred waited until King Offa and King Angeltheow had returned to their thrones. Wihtgils and the other notables had taken their seats on the benches before the kings returned. Since it was deemed bad form to keep your king waiting, when King Offa sat on his throne Eldred commenced speaking.

"When Woden rose to his heavenly throne in Valhalla, he left many sons from to rule the various tribes. The son that was the heir to the throne of Woden's native people, the Angli, was called Wodolgeat. He had a problem with his numerous half-brothers who ruled the Saxons, Lombards, Franks, and Frisians. These half-brothers went their own way and took their tribes with them. Poor King Wodolgeat didn't have the military might, nor the will, to bring those tribes back under his rule. A tree in the forest that grows under its parent's shade seldom grows as tall.

"The Angli found that some tribes that had been firmly under their thumb since the time of King Sceaf were getting restless. Gervendil, chieftain of the Jutes, didn't ask permission of either King Wodolgeat nor his Council of Ealdormen to name as successors to the throne his sons, Horvendil and Fengo. Gervendil ignored his duty of courtesy to his lord, Wodolgeat, in unilaterally making his sons king. Gervendil, by not consulting the Council of Ealdormen, had also stepped upon the rights of his subjects by not giving them even the illusion of having a say in their government. Gervendil, blinded by love for his two sons and his decision to split the chieftainship between them in an effort to be "fair," had placed himself above the wise old men of his tribe who could have told him that it wasn't good to split political power between two men, even if they were the best of brothers, which Horvendil and Fengo were not. Gervendil didn't live to see the results of his arrogance and folly, but the eventual end of his kingdom and his family could have been foretold. For even in those days it was a byword that constant vigilance over one's impulses and actions are the price we pay for freedom, security, and prosperity," Eldred said, fully aware that he was preaching. He had a captive audience, and he knew that he could get away with it as long as he dished it out in small, easily digestible increments.

"King Wodolgeat ruled over his diminished kingdom for twenty-one years after his succession to the throne. This good, but not great king was succeeded by his son, King Wihtlaeg.

"King Wihtlaeg decided to pursue a different policies than his father. Where his father was soft, he would be hard. His father had been kind, tolerant, and inclined to avoid conflict. King Wihtlaeg would be ruthless, decisive, and would use military force anytime he knew he could prevail. He would take his chances and reap the rewards that favor bold, opportunistic men.

"Gervendil died two years into King Wihtlaeg's rule, leaving his chieftainship to his sons as he had so ruled previously. King Wihtlaeg didn't feel that he had the military force to cheaply overcome the Jutes at the time. So he gave the splitting up of Gervindil's throne his blessing, as though he still had the power to dictate to the Jutes who would be their king. Then King Wihtlaeg waited to see what would happen.

"King Wihtlaeg had met both brothers a number of times. Horvendil, the eldest, resented the fact that Fengo had had the majority of his father's love. So much so that Gervendil had followed a precedent in splitting up his modest kingdom between the eldest son and the younger son. Horvendil also blamed Fengo for depriving him of a mother, who had died soon after she had given birth to Fengo. Horvendil blamed Fengo for taking his mother, and then half a kingdom.

"Fengo, on his part, was always afraid that his older brother would take away his share of the kingdom, then kill him. Fengo knew that the Council of Ealdormen were opposed to him having a share of the kingdom. Fengo had lived for all his life under his elder brother's displeasure. Fengo hated and feared Horvendil as much as Horvendil hated and despised Fengo.

"For a little over three years the brothers managed to rule the kingdom together in their small capital of Viborg. Then one day they quarreled to the point where they were ready to draw swords on each other. Each brother was disarmed by his lieutenants before fatal blows could be struck. Out of that quarrel came an agreement by which each brother would be given a part of the land with a different capital city, so that they would not have to come in contact with each other anymore. After negotiations were conducted by intermediaries, it was agreed that Fengo would have the eastern part of Jutland encased east of the Gudena River, with Arhus as his capital. Horvendil would control the rest. Fengo had the most fertile region, the most densely populated area. Horvendil's area was four times as large, with twice the population. Fengo felt that he had gotten the worst of the new arrangement, but he rode out of Viborg at the head of his men, swearing vengeance against his brother. King Wihtlaeg, at his summer capital of Hedeby, heard all about the matter.

"This state of affairs continued for another five years. Horvendil would refuse to visit anywhere if he knew that Fengo would be at the same location. Horvendil still had to pay King Wihtlaeg a token tribute, as did Fengo.

"King Wihtlaeg condemned publicly each brother's intransigence, but he had no intention of alleviating it. Instead, he managed to whip it up by asking each brother privately, "Who will rule after you are gone? Your son? Your brother? Your brother's son? Will you divide your kingdom and people further by dividing your share of the kingdom into smaller pieces for each of your sons, as you father did with you?" Finally, these words of King Wihtlaeg achieved their desired effect," said Eldred.

Eldred was telling an old familiar tale, but like the ones about Nerthus these had a political undertone. King Wihtlaeg was the ancestor as well to all of the kings present. This history was more fresh than the matter concerning Nerthus and Woden. Eldred hoped that any wounds he might open by telling the truth would have a thick, protective scab. Eldred plunged ahead, not daring to glance at King Offa or King Angeltheow.

"Fengo heard these words from King Wihtlaeg and, realizing that he was in a weaker position, decided to act first. He hired the most powerful medicine man in the land to poison his brother. Horvendil was slowly poisoned in his capital of Viborg, where he eventually died. Fengo immediately assembled the Council of Ealdormen to proclaim him chieftain over all the Jutes.

"Horvendil had a son named Amleth, called Hamlet by us Angles. Hamlet was eighteen years old at the time. He suspected his uncle of foul play. Gathering up his father's retainers, he prevented the Council of Elders from meeting. Jutish tradition proclaimed that if a son hadn't attained the age of majority, rule passed to the King's next oldest brother, in this case Fengo. By taking these actions, Hamlet brought into the open a civil war that had been due for some time.

"Fengo had a number of advantages in pursuing the civil war that he had started. While he had much less than half the tribal population, he had nearly as many housecarls as his nephew possessed. Fengo was the aggressor in this civil war, and he had prepared well for the consequences of his actions. King Wihtlaeg had intimated to Fengo that as far as he was concerned, he didn't care who would be the overchief of the Jutes; he just wanted the petty quarreling to cease. Fengo had gained the support of many of the leading men in the Jutish community. While the common people might wonder aloud what had happened to King Horvendil, his brother, and would cheer the underdog, they would eventually support the winner, even if they didn't like him very much. So Fengo thought.

"Both Hamlet and Fengo made appeal to King Wihtlaeg to judge who was in the right. King Wihtlaeg maintained his neutrality, sending each party the message, "The stronger will survive. Might will make right. I will deal with the winner."

"Each side decided not to make peace. Each side thought, however falsely, that he had been wronged. Each side prepared an army of supporters. Hamlet had a few more armed retainers than his uncle had. He would use an army made up of yeomen, who were armed with spears and protected only by shields. He would seek out Fengo and take the battle to him. With luck, his retainers and Fengo's sworn men would engage face to face in the center while the lightly armed yeomen would flank the conflict and take Fengo's smaller force from the sides and rear. Such was Hamlet's plan, worked out by him and the wiser of his retainers.

"This plan had the virtue of simplicity. What it lacked was the element of surprise. Fengo, no fool he, was waiting for Hamlet at the marches of his domain. Fengo chose the ground of battle, a ford on the middle Gudena, where a grove of trees would give his forces some cover from thrown spears and arrows. He would guard the ford and make Hamlet's army wade through the water before they could engage his army on the opposite bank of the river. The current was swift. It would tire a man in armor charging the opposite bank. Such was Fengo's plan.

"The two armies met around noon, at the mid-ford of the Gudena in the late spring. Like cows wading through the stream, Prince Hamlet's force thrashed through the thigh-deep water to meet their opposites on Fengo's side. A few of Hamlet's housecarls were killed by an occasional spear that flashed by their shields and popped a ring in their armor. Hamlet's yeomen threw a few spears at the opposing forces an the other side, then began to wade across the river once battle had commenced."

The listening warriors who were Eldred's audience nodded. Contesting a ford was a common Angle strategy. The weaker side would have an defensive advantage. But if the stronger side was able to prevail against those odds, then it would be recognized as the legitimate winner and holder of the favor of Woden. More to the point, a contender who possessed the necessary skills of generalship to prevail, be he the outnumbered defender or the sagacious crosser of a well-defended ford, proved that he had whatever it took to rule effectively.

"Within a half hour, the issue was decided. Hamlet had over twenty-five hundred men, Fengo had but eleven hundred. Hamlet had three hundred sworn men, Fengo had two hundred fifty. The companions of each contender to the throne clashed where the ford had a road suitable to drive a cart across the river. Hamlet's men tried to form a wedge against Fengo's line, but soon the melee resembled an animal with five hundred glinting teeth and scales, like a dragon curling and stretching in the sun. Unlike a duel, which has an order like an elaborate dance of death, this fight was a mindless thing. Quick, kill your enemy before he kills you!

"Hamlet's yeomen swam the river north and south of the ford where their betters fought. They outflanked their eastern cousins, who had mostly been compelled to fight for Fengo. Many of the eastern Jutes didn't throw spears at their western cousins. They merely let Hamlet's men cross in relative peace, then lowered their spears, holding many of their cousins in the water. Soon word came that Fengo had been killed in the battle at the shallow ford. Then the East Jutes put their spears over their shoulders, turned their backs on their western kinsmen, and started walking back to their farms and villages. The West Jutes let their ill-led cousins and brethren leave in peace."

Eldred paused for a minute, looking over the faces in the hushed crowd, who had drank in every word of his oral history. Eldred shifted about, rubbed his chin, then continued.

"This is not to say that the Jutish yeomen on either side were cowardly. Sometimes the people know in their bones when they are fighting for a just cause and when they are not. There is something bred into the bones of our people that tells them that. The West Jutes knew that they had the right on their side. The East Jutes knew that Fengo had done wrong. So they did just enough fighting at the ford to keep up the illusion of an honorable fight for a bad cause. When news spread of Fengo's death, the fighting stopped. While the western Jutish yeomen had suffered over fifty casualties in crossing the river, they took no reprisals against their eastern cousins. For how could they blame kinsmen for being born on the wrong side of the river, trying to faithfully follow a king appointed over them, even a bad king like Fengo?"

Eldred paused for a minute while the audience absorbed what he had said. Then it was time to make another point.

"At the wagon ford it was a different story. Quarter was neither asked for nor given in the fight between the housecarls of Hamlet and Fengo. Hamlet lost over thirty men in forcing the assault to the other bank. Fengo lost most of his sworn men after he was taken by an intrepid spearman. Then Fengo's retainers tried to form a shield wall and sell their lives dear. None turned dastard and ran. All of Fengo's housecarls died around their lord. All valued honor over life, which is as it should be," Eldred said.

"Having killed all opposition to his rule, Prince Hamlet marched his victorious army to his defeated uncle's capital city, Arhus. All came out to greet him, with the exception of Fengo's wife and a few surviving retainers who were too old or too young to fight. Fengo's wife hurriedly gathered her young son, some silver, a few of the surviving retainers and their families. She headed for parts south and west, taking up residence in Frisia.

"Prince Hamlet had put an end to the sordid civil war that had divided the Jutes. All Jutland was pleased. His Council of Ealdormen acclaimed him King of the Jutes. But Hamlet didn't have long to enjoy his hard-earned throne.

"King Wihtlaeg had observed with pleasure the carnage caused among the Jutes. He was less pleased with the surge of patriotism among the Jutes that had come with Prince Hamlet's ascent to the throne. King Wihtlaeg decided to act while the Jutes were still weak from their recent struggle, so he sent Prince Hamlet the following message:

You have defrauded me by ruling Jutland without my authority.

The Angles have always had a say in who rules the Jutes for

centuries. By taking the throne without my approval, you have

jeopardized the peace between our two peoples. Therefore, I call

upon you to come to Leire and submit to my authority. If you

refuse to come and swear allegiance to me, without quibble or

reservation, you will be declared a rebel and a traitor. That

is, if I do decide to keep you as governor. Your recent war has

cost me the lives of many of my esteemed subjects. You have

killed my most recent governor, King Fengo. So I say onto you

today; submit or else face my certain wrath.

"King Wihtlaeg chose his messenger well. He sent his most vain and foolish courtier, a man detested by all who knew him and by most that ever had the misfortune of meeting him. King Wihtlaeg hoped that the foolish ambassador would deliver the insulting message with his customary impertinence. Maybe Prince Hamlet would kill him. That would give King Wihtlaeg another excuse for war while ridding himself of a man he never liked in any case, even though he had an occasional use for him.

"King Wihtlaeg's messenger orally delivered the message he had been given. He refused to answer any questions that the anxious Prince Hamlet and his advisors asked regarding King Wihtlaeg's intentions. He merely said that he hoped that King Wihtlaeg would invade Jutland.

"Prince Hamlet decided to play for time. He sent the messenger back, asking for guarantees that he be confirmed as governor. King Wihtlaeg responded that now it was too late. Hamlet would be spared his life, but he was no longer governor. With that interchange between the two rulers, war was guaranteed.

"King Wihtlaeg was confident of winning the war. Hamlet had lost many of his best retainers in the recent civil war. While Hamlet had plenty of yeomen on whom he could rely, they were not trained to fight as a unit. King Wihtlaeg had over five hundred retainers. Prince Hamlet had less than one hundred retainers left, and some of them were wounded. It would be a short and easy war, King Wihtlaeg concluded.

"And so it was. King Wihtlaeg's force met Prince Hamlet's army in a meadow outside Viborg. Prince Hamlet offered to settle the issue by personal combat, but King Wihtlaeg declined on the ground that the war was already as good as won. If Hamlet wanted to minimize bloodshed, he could abdicate, saving the lives of his countrymen. Prince Hamlet refused that course of action.

"The battle commenced in the late morning. The fighting was short and bloody. Prince Hamlet's bodyguard was quickly overwhelmed. They died bravely, sword in hand, to the last man. So bravely did they fight that King Wihtlaeg found himself on the front line a time or two and had to save himself by his own efforts. Prince Hamlet was among the last to fall. Several hundred Jutish yeomen perished in the action as well, dying in order to be ruled by their own people.

"Thus ended a line of Jutish kings who had ruled long before King Sceaf. The only male of the royal blood still alive was the young son of the discredited Fengo. King Wihtlaeg placed his second son, Prince Wehta, upon the Jutish throne. His oldest son, Prince Waermund, would rule the Angles, and through his brother he would rule the Jutes as well, by making Wehta swear allegiance to him from time to time. King Wihtlaeg summoned the Jutish Council of Ealdormen and forced them to publicly endorse his decision. The Jutish Council, mindful that it was unhealthy to oppose King Wihtlaeg's will, quickly complied. The strongest of the Jutish chieftains offered his oldest daughter in marriage to the young Prince Wehta. Her dowry would be his support and ties to the strongest surviving clan in Jutland. King Wihtlaeg accepted his offer on Prince Wehta's behalf.

"And that is the way that it has been since. King Wehta's son, King Witta, married a Jutish woman, as did the present holder of the Jutish throne, King Wihtgils," Eldred said, turning and looking at Wihtgils sitting on his bench in front.

Eldred stretched out his hand at Wihtgils, palm upward, but Eldred, the epitome of direct courtesy, didn't wiggle his fingers upward. Eldred knew better than to try to command a king. Wihtgils would decide whether to stand and be recognized or not.

Wihtgils didn't appreciate Eldred commenting so frankly on his origins, but after a second's hesitation stood up and nodded at the crowd behind him. Then Wihtgils sat down. He was annoyed, but not surprised at Eldred's performance. What Eldred had told was still fairly recent history.

Eldred recited a short bit of battle poetry pertaining to Prince Hamlet's last battle that he had composed. When it was over, Eldred started talking about tomorrow's events.

http://users.mo-net.com/mlindste/sd-2e.html

--------------------

I følge Thor Heyerdahl: måtte han flykte østfra og slo seg ned i Sverige,

(han ble vel Gud på veien hitover)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den enøyde Odin med ravnene Hugin og Munin framstilt i et islandsk manuskript fra 1700-tallet.

Odin som vandringsman av Georg von Rosen 1886Odin (norr. Óðinn) er den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigeste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor. Med Rind fikk han Våle, og med Grid fikk han Vidar.

Odin var opprinnelig stormens og nattens gud, men ble senere forfremmet til hovedguden. Han er krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, m.m.

Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne.

"Odin, the Wanderer" (1886) by Georg von Rosen. Heathenism portal

This is the article about the chief god in North Germanic tradition; for other uses see Odin (disambiguation). For a comparative discussion of North and West Germanic, see Wodanaz.

Odin (IPA: /ˈoʊdɪn/ from Old Norse Óðinn), is considered the chief god in Norse paganism. Homologous with the Anglo-Saxon Wōden and the Old High German Wotan, it is descended from Proto-Germanic *Wōđinaz or *Wōđanaz. The name Odin is generally accepted as the modern translation; although, in some cases, older translations of his name may be used or preferred. His name is related to óðr, meaning "fury, excitation", besides "mind", or "poetry". His role, like many of the Norse gods, is complex. He is associated with wisdom, war, battle, and death, and also magic, poetry, prophecy, victory, and the hunt.

--------------------

1. ID: I179588
2. Name: Overlord Woden [@ <^>v] de Anglo-Saxons
3. Sex: M
4. Birth: 329
5. Death: 388

Father: Lord Frithuwald [@ <^>v] de Anglo-Saxons b: 301

Marriage 1 Princess Frigida [<^>v] de Anglo-Saxons b: 333

Children

1. Has Children Prince Baeldaeg [@ <^>v] de Wessex b: 355

2. Has Children Prince Casere [@ <^>v] de East-Anglia b: 357

3. Has Children Prince Waegdaeg [@ <^>v] de Deira b: 360

4. Has Children Prince Wihtlaeg [@ <^>v] de Mercia b: 362

source:

.

http://worldconnect.rootsweb.ancestry.com/cgi-bin/igm.cgi?op=PED&am...

--------------------

Odin (norr. Óðinn) er den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi. Han ble både regnet som gudenes høvding og høvdingenes gud. Foreldrene hans er Bor og Bestla, og han er bror til Vilje og Ve. Hustruen hans er Frigg, den mektigeste gudinnen i Åsgard, og med henne fikk han Balder, Hod og Hermod. Med Jord (Fjorgyn) fikk han Tor. Med Rind fikk han Våle, og med Grid fikk han Vidar.

Odin var opprinnelig stormens og nattens gud, men ble senere forfremmet til hovedguden. Han er krigsgud, og guden for visdom, trolldom (seid), diktning, m.m.

Odins bolig heter Valaskjalv, der han sitter i sitt høysete Lidskjalv. Odin har spydet Gungne og gullringen Draupne.

Innhold [skjul]

1 Valhall

2 Odins kunnskap

3 Odins dyr

4 Odins tilnavn

5 Kilde

6 Eksterne lenker

[rediger] Valhall

Odin styrer i Valhall. Veggene er lagd av spyd, og taket av skjold. Valhall har 540 porter, som alle er så brede at 800 einherjere kan gå gjennom dem. Her samles alle som har falt i kamp, og fortsetter kjempingen her. Imidlertid er det slik at alle som dør når de slåss her, kommer til liv igjen, og kan spise og drikke videre.

Maten får de fra galten Særimne. Den blir spist hver dag, men om kvelden er den like hel igjen. Kokken her heter Andrimne, og kjelen Eldrimne. Geita Hedrun fyller et kar med mjød hver dag, det er rikelig til alle. Odin selv drikker bare vin, det er både hans mat og drikke. Det er valkyriene Hrist og Mist som bringer Odin hans drikkehorn.

Geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne står på Valhalls tak og eter bladene fra Yggdrasil.

[rediger] Odins kunnskap

Odin er bl. a. kunnskapens og visdommens gud. Sin kunnskap fikk han da han ofret et øye for å drikke av kunnskapens brønn (Mimes brønn). Odin er derfor enøyd. Dette gjorde han for å forstå den verden han hadde skapt. Mime ble senere halshugd, og Odin har siden brukt hodet til å rådføre seg.

Men en dag var han fortvilet over alt han ikke visste og forstod. Han måtte ut i verden og øke sin kunnskap. Han stakk spydet sitt i siden for å lære om smerte. Han klatret opp i Yggdrasil og hang der i ni døgn, halvt død, halvt levende. Da viste verdens hemmeligheter seg for ham, og Odin kunne reise tilbake klokere enn før.

[rediger] Odins dyr

Han har en hest, Sleipner, som navigerte verden med sine åtte ben. Ingen hest i verden løper like fort som Sleipner, og den løper til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta.

På hver skulder har han en svart ravn, henholdsvis Hugin og Munin («Tanken» og «Minnet»). De ser hver eneste bevegelse nede på jorden og de hører hver eneste lille lyd. Ingenting kan holdes skjult for Hugin og Munin.

Han har to ulver, Gere og Freke. Begge navnene betyr grisk/grådig.

Han eier også grisen Særimne som gir mat till alle i Vallhal.

[rediger] Odins tilnavn

Odin hadde mange navn. Mange av dem kommer av at folk har måttet oversette hans navn til sitt eget språk, mens andre gjenspeiler hans mange egenskaper og ferdigheter. Han kunne omskape seg til hva det skulle være.

Allfader (han er far til alle guder), Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløyd), Bivlinde, Båleyg (Båløyd), Bolverk, Brun/Brune, Dresvarp, Farmatyr (/Roptaty, Herjan, Hrosshårsgråne, Hvatmod, Hvedrung, Hærglad, Hærblinde, Hå/Høy, Ialk, Jevnhå (Den Jevnhøye), Jolner, Kjalar, Langskjegg, Launding, Møttul, Njot, Olg, Ölur, Ome, Oske, Ovner, Rane, Ravnguden, Rosterus, Sann/Sannetal, Seierfar, Sidhatt, Sidskjegg, Sige, Sigder, Siggaut, Sigmund, Sigtrygg, Skilfing, Skjoldvall, Svalner, Svavner, Svidrer, Svidur, Svipal, Tud, Tund/Tunn, Tekk, Tror, Trasar, Tveblinde, Tvegge, Ud, Vak/Vakr, Valfader (han er fosterfar til alle som faller i val), Valdr Galga, Vegtam, Vidrimmer, Vidur, Vodin, Våvud,Wodan, Ygg/Yggr, Yggjung, Yjung,

[rediger] Kilde

Snorre: Kongesagaer, Ynglinge-saga, Gyldendal, 1979.

[rediger] Eksterne lenker

Norrøn mytologi om Odin

Oppslagsordet «Oden» i Nordisk familjebok fra 1914 (på svensk)

--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Yngvi

--------------------

Født i AsiraGard.

Emperor of Gothinia

--------------------

Odin was marked as son of Lnor:

http://www.geni.com/people/Lnor-Frey/5709562781030042012

Connection removed by H.Sarv

--------------------------------------------------------------------

Odin er allarhelst av Gotiskari ætt. Tað Gotiska fólki beginti sína vandring niður gjøgnum Evropa úr suður Sverige ca. Ár 300 f.kr.

Frá ár 100 til 375 e.kr. búðu Gotanir við Svartahavið. Tað var um hetta mundi at Odin var føddir.

Samband hevur verði millum Gotanir og teirra Germansku frendir í Skandinavia, tí er Odin komin hendaveg í ár 200 og hevur búsett seg her.

Eftir ár 375 fóru Gotanir vestur eftir gjøgnum Evropa, tí trýsti frá “Hunnarunum” sum komi eystan frá, bleiv ó stórt og Gotanir endaði í Spanien í ár 465.

Odin

Odin som vandringsmandOdin (oldnordisk Óðinn, af óðr "raseri") er en af de mest fremtrædende guder i den traditionelle nordiske religion; han forbindes i særlig grad med krigslykke (og de i krigen faldne), kongemagt, runemagi, visdom og skjaldekunst; dertil havde han store kundskaber om sejd. I lighed med de andre guder i det nordiske pantheon er hans funktionsområde meget komplekst, og det er derfor svært, at beskrive med ét ord, hvad han er gud for. Han omtales i kilderne gerne med andre navne, hyppigt bruges tilnavnet Alfader, andre gange kaldes han Ygg (den frygtelige), et andet navn var Jolner, og under det optrådte Odin som julens gud. De mange navne afspejler de mange funktioner og roller Odin havde i den nordiske mytologi. I myterne beskrives han ofte som en høj, enøjet og gråskægget mand, og på billeder fremstilles han gerne ridende på den ottebenede hest Slejpner med spyddet Gungner i den ene hånd, fulgt af ravnene Hugin og Munin samt ulvene Gere og Freke. Men Odin var formskifter af natur; han havde utallige skikkelser og optrådte ofte i forklædning, som fx i kvadet om Gråskæg fra Ældre Edda. I myterne beskrives han som besat efter at skaffe sig mere viden og lærdom, og han rejste ofte vidt omkring; enten flyvende som en fugl eller ridende på hesten Sleipnir,

I de islandske kilder fra middelalderen, beskrives han som asernes overhoved. De udgjorde den vigtigste gudeæt, og i det nordiske verdensbillede var Odin derfor den mest magtfulde konge. Den begrænsede udbredelse af hans navn i stednavne, i forhold til fx Thor og Frej, tyder på at hans kult aldrig var særligt udbredt, på trods af at han var gudernes konge. Andre kilder viser dog, at det var eliten primært, der dyrkede ham; dvs. han var kongerne og stormændenes gud. Almindelige mennesker ville ikke vende sig til ham, og derfor var det kun få steder han kom til at ligge navn til. I alle de tre tilfælde, hvor vi møder navnet Odinkar, blev det fx båret af personer af fornem æt.[1]

I den nordiske mytologi var gudernes funktioner ikke nødvendigvis forbeholdt én guddom; fx var det ikke kun Odin, der blev dyrket som krigsgud. Den lidt blegere gudeskikkelse Tyr fungerede fx også som det. Han blev primært dyrket af de almindelige soldater, hvor Odin var høvdingenes og kongernes gud, også i krigen. En anden krigsgud var Thor, denne funktion var dog i høj grad knyttet til hans rolle som menneskehedens beskytter mod destruktive og fjendtlige kræfter. Som krigsgud var Odin dog ikke altid til at stole på, for selvom han havde lovet sejr, kunne alligevel vælge at give den til modparten.

Indholdsfortegnelse [skjul]

1 Oprindelse

1.1 Guddommelige funktioner

1.2 Rolle i myterne

2 Kilder

3 Blót

4 Sejd

5 Overlevende forestillinger om Odin

6 Navne

7 Moderne genkomst

7.1 Germansk neopaganisme

7.2 Moderne populærkultur

7.3 Pseudovidenskab

8 Litteratur

9 Eksterne link

10 Referencer

11 Se også

Oprindelse

I før-kristen tid blev denne guddom også dyrket i det øvrige germanske område, han var fx kendt som Woden i det angelsaksiske England, og Wodan på oldhøjtysk; hvilket blev til Wotan, den navn han optræder under i Richard Wagners operaværk Nibelungens Ring. Oprindeligt stammer navnet sandsynligvis fra det protogermanske ord *Wōđinaz eller *Wōđanaz (intet af det sprog er bevaret, ordet er derfor blevet rekonstrueret ud fra kendte sprog). Det er blevet foreslået at dyrkelsen af Odin kan have spredt sig nordpå fra Rhinegnene i 1. århundrede e.v.t. og have nået nået Skandinavien sammen med kendskabet i 5. århundrede e.v.t. Her har asekulten erstattet en oprindelig frugtbarhedskult.<hed 148> Odin optræder som krigsgud i sydgermanske kilder fra 5. til 8. århundrede,[2]

Uppland 7. årh.Det skandinaviske navn Óðinn udviklede sig fra det urnordiske navn *Wōdin i løbet af germansk jernalder, Kunsthåndværk af vendeltypen, brakteater og billedsten fra germansk jernalder hører til blandt de ældste fremstillinger af scener, der med sikkerhed kan forbindes med de myter, vi kender fra den nordiske middelalder. Mange af figurerne på disse genstande ganske sikkert forestiller Odin. Overvægten af Odins-portrætter hænger sandsynligvis sammen med, at genstande af guld som fx brakteater var så kostbare, at kun overklassen havde de nødvendige ressourcer til at erhverve dem; dette tyder på at Odin allerede på dette tidspunkt var aristokratiets gud.[3] Det er derfor blevet foreslået, at dyrkelsen af aseguderne med Odin i spidsen på det tidspunkt erstattede en oprindelig vanekult, da en ny samfundselite opstod som følge af de begivenheder, der i dag er kendt som folkevandringstiden. [4] Andre kilder tyder på at dyrkelsen af Odin begyndte længe før. Den romerske forfatter Tacitus, der skrev et etnografisk værk om Germanien omkring 100 e.v.t., beskriver en germansk guddom, som han omtaler med det romerske navn Mercurius; normalt tolkes det som en romersk oversættelse af Odin, da de begge blev opfattet som psykopompos, "leder af sjælene (til dødsriget)." Andre paralleller mellem dem var handel, visdom og lærdom, og at de begge rejste over himmelen vha. guddommelige hjælpemidler.<Ellis Davidson (1964) pp. 141</ref>

Den keltiske gud Lugus havde flere paralleller til Odin, de blev begge relateret til magi og poesi, de portrætteredes begge med ravne og spyd som attributter og var begge énøjede. Et sandsynligt område, hvor de to kulturer kunne smelte sammen var hos de germanske chattere, som levede i grænseområdet mellem de keltiske og germanske regioner i det nuværende Hessen. [Kilde mangler]

Odin i spidsen for en gruppe krigere på Tängelgarda stenen, Gotland 7. årh.

[redigér] Guddommelige funktioner

Odin havde flere roller; hans oprindelige funktion kan meget vel have været rollen som ledsager for de døde og som dødsgud,[5] men han var også nært knyttet til heste, spyd og med hamskifte. Hans egen hest hed i de nordiske kilder Slejpner, og den brugte han til sine rejser mellem de forskellige verdner. Han kunne også rejse i skikkelse af en ørn over himmelen, men i modsætning til andre himmelguder og skaberguder i andre kulturer blev han i Norden aldrig opfattet som en almægtig hersker over himmel og jord.

I de yngste kilder optræder han konsekvent som krigsgud, skabergud og gudernes konge.[6] Denne udvikling til gudekonge hænger sandsynligvis sammen med etableringen af kongeriger i Norden. Han var en gammel guddom, men havde også en særligt sammensat karaktér, der afspejlede den nye institution – dvs. Odin var ganske sikkert ikke et sent indlån fra en anden kultur; en teori, der primært bygger på Snorres fortælling om de indvandrende aser.[7] Det er først i overgangstiden mellem hedenskab og kristendom at Odin bliver til den almægtige ’’Alfader’’, som kendes fra de islandske skrifter, og var da ved at glide sammen med den kristne gud. Selvet navnet Alfader er dog et gammelt tilnavn.[8] Odin ejede også andre magiske genstande, en af dem var spyddet Gungnir, der ikke kunne bremses, når det blev kastet mod fjenderne. En anden var guldringen Draupnir, hvorfra ni identiske ringe af guld dryppede hver niende nat.

Trods sin rolle som krigsgud beskrives Odin kun sjældent som aktivt kæmpende, ligesom krigeregenskaber, som styrke og mod aldrig blev tillagt ham; de evner han havde, var snarere den strategiske snilde og brugen af bedrag. Han tog ikke hensyn til moral og retfærdighed, og man blótede til ham før en kamp, for at købe sig til et fordelagtigt resultat, ikke for en glorværdig sejr.[9] Måden man ofrede til Odin på var hængning og stik eller kast med spyd. Fra sagaerne kendes fx flere beskrivelser af en bestemt ritual en hærfører udførte før et slag: Før kampen begyndte slyngedes et spyd mod fjenden, for at ví dem til Odin: Dette er en gentagelsen af indledningen til den første mytologiske krig,[10] som begyndte da Odin kastede sit spyd.[11] Det var måske dette ritual, hvor fjenderne dedikeres til Odin, som smittede af på dødsguden, og gjorde ham til krigsgud.[12]

Selv da Odin var blevet krigsgud og konge fungerede han stadig som dødsgud. På sin borg Valhalla samlede han de bedste af menneskenes krigere, som faldt i kamp, de blev kaldt einherjerne. De skulle kæmpe for ham og guderne mod jætterne og kaosmagterne i Ragnarok. Einherjernes lod var ligesom Odins ikke evigt liv, men at falde i det yderste slag ved dommens dag, de befandt sig indtil da i en liminalfase mellem livet og deres endelige død.[13] Valhalla var Odins måde at forsøge at omgå udfaldet af Ragnarok, og hans primære opgave i de mytologiske fortællinger, var således at udsætte hans egen uafvendelige død og destruktionen af den den verden, som han selv havde skabt.[14] Dem som blev udvalgt Odin til at bo i Valhalla, var dog kun heltene, de store ledere, fyrsterne og kongerne.[15]

Den eneste reference til Valhalla i Ældre Edda stammer fra Grímnismál, hvilket tyder på at denne forestilling om et overjordisk krigerparadis opstod på et sent tidspunkt under kristen påvirkning.[16] Valhalla var sandsynligvis en videreudvikling af ældre forestillinger om, at de faldne krigere fortsatte deres sidste kamp i gravhøjen, og at den udgjorde det oprindelige dødsrige. Oprindeligt havde hans rige været graven, men da Odin gradvist overtog rollen som krigsgud og Alfader, blev Valhalla til et lyst og venligt sted [12] Spor af paradisiske dødsriger hos andre indoeuropæiske kulturer taler dog imod, at idéen om et venligt dødsrige ikke fandtes i Norden tidligere.[8]

Odin var også gud for inspiration, magi og poesi. Han opnåede stor visdom og kendskab til runernes hemmeligheder, da han hængte sig selv i verdenstræet Yggdrasill. Dette var imidlertid kun en åndelig død, hvor han ofrede sig selv til sig selv.[17] I en anden fortælling ofrede han sit ene øje for at kunne drikke af Mimers brønd, for det opnåede han også umådelig visdom. Hans navn bliver gerne oversat med raseri, men betyder sikkert snarere ekstase; både krigerens og digterens inspiration og genialitet.[18] Valknút er et symbol for Odins evne til at løse og binde mænd; på slagmarken kunne det give sig udslag i enten paralysering (lagt bånd på sindet) eller rus (løst for al frygt og selvkontrol).

Flere forskere har fremført teorier om at Odins-forestillingerne i virkeligheden er sent indlån i nordisk sammenhæng, det drejer sig om bl.a. E. A. Ebbinghaus, Jan de Vries og Thor Templin. Denne teori støttes til dels af nogle passager i de islandske sagaer, fx en, hvor det fortælles at Odin engang blev smidt ud af Asgård af de andre guder, hvilket virker usandsynligt for en alfader-figur. [Kilde mangler] Både de Vries og Templin mener desuden at Loke og Odin oprindeligt har været én og samme figur, der blev splittet i to i den tidlige vikingetid. [Kilde mangler]

Rolle i myterne

I myterne blev der lagt stor vægt på hvordan Odin opnåede sine magiske evner, og hvordan han videregav de evner.[19] Han var derfor gerne på farten, og rejste langt mellem de forskellige verdner på jagt efter mere viden, nye magiske færdigheder eller genstande.[20] Han optrådte lig en jordisk konge, når han sad i sit højsæde Lidskjald, men han var samtidig uberegnelig, fulgte udelukkende sine egne mål og kunne fremprovokere krige som det passede ham. I både myter, digte og sagaer findes der mange hentydninger til hans svigefulde karaktér.[21] I modsætning til Thor brugte Odin derfor også gerne list og magi for at overvinde sine fjender, og gik ikke af vejen for bedrag, for at skaffe sig selv en fordel. Odins store visdom gav ham indsigt i verdens skæbne og magisk magt, og som konge var det hans ansvar at forberede guderne på fremtiden og ruste sig til fjendernes angreb.

Ligesom de andre nordiske guder var Odin ikke udødelig; han vil falde og dø en fysisk død i det sidste slag under Ragnarok, hvor kun gudernes børn ville overleve.[13] Han var dog skabergud, da han sammen med sine to brødre Vile og Ve skabte Jorden ud fra urjætten Ymirs døde krop, efter at de havde dræbt ham. I rollen som skaber, omskabte Odin en allerede eksisterende, men fjendtlig verden til en brugbar jord. Han omformede derved naturressourcerne til noget brugbart. Odins skaberkraft skal sammenlignes med en dygtig håndværkers evner, og med den omformede han naturen og gjorde den til kultur. I den nordiske kosmologi var naturen ultimativt associeret med døden, og derfor meget uønskværdig – gennem omskabelse kan den i realiteten uundgåelige død udskydes. Ønsket om at snyde døden og udsætte ragnarok står stærkt i myterne.[22]

I flere fortællinger er Odin beskrevet som en gammel gråskægget vis mand og vandringsmand, iklædt bredskygget hat, kappe og med en lang stav i hånden. Ofte er han også til hest, og hans ottebenede hest, Slejpner, kan ride over både land, himmel og hav og kan bringe sin rytter helt ned til dødsriget. Af nogle kilder fremgår det at Slejpner bringer de døde helte fra valpladsen til Valhalla. Når han sidder på sit højsæde i Lidskjalv har han to ravne siddende på sine skuldre, deres navne er Hugin og Munin (Tanken og Mindet). De kan se hver en bevægelse i hele verden, og høre hver en lyd; intet kan derfor holdes skjult for dem. Ved hans fødder ligger de to ulve, Gere og Freke (begge navne betyder grisk/grådig). Ravnene fremstår i de yngre kilder som personifikationer af hans tanke og sind, men oprindeligt knyttede de sig til Odin i deres egenskab af ådselsædere.[23]

Odins mytologiske oprindelse og slægsskabsforbindelser er mest fyldigt beskrevet af islændingen Snorre Sturlason, som i fortællingen Gylfaginning oplyser, at han er søn af jættekvinden Bestla og Borr, og at han havde de to brødre Vile og Ve. Ud fra slægstermerne i det patriarkalske nordiske samfund var Odins æt således noget andet end jætternes, selvom hans mor var jætte.[24] Sammen med sine to brødre dræbte han urjætten Ymer og dannede verden af hans krop. Drabet blev et væsentligt konfliktpunkt i mytologien, og det var bestemmende for forholdet mellem Odins og Ymers slægt. Selvom de to ætter i realiteten var meget nært beslægtede, blev de dødelige fjender pga. Odins mord på jætternes stamfar.[25]

Med Fjørgyn/Jord har Odin sønnen Thor, men hans retmæssige hustru er dog Frigg, sammen med hende har han sønnerne Balder, Høder og Hermod. Med jættekvinden Rind har han tillige sønnerne Skjold og Vale. Med jættekvinden Grid har han sønnen Vidar. Hans forbindelse til Freja er dog uklar; hendes ægteskabelige status var usikker, og ifølge myterne var hun gift med Od; han kan være identisk med Odin. Måske var Freja hans frille, eller også var hun og Frigg oprindeligt én og samme person, der siden blev splittet i to.[26]

Detalje fra en billedsten fra Gotland, som viser tre mænd, identificeret som Odin, Thor og Frej. Udstillet på Nationalmuseet i Stockholm.

En illustration fra en islandsk manuskript fra 17. årh., der viser Odin ridende på sin hest Sleipnir.

Illustration, der viser Odin hans ravne og våben (MS SÁM 66 17. årh.).

[redigér] Kilder

De mange forskellige skriftlige kilder, som Odin optræder i, tegner et meget varieret billede af denne guddom. Den enkelte kilde er præget af forfatternes budskab og fremstillingen af Odin i den er en afspejling af det. Men forfatterne hentede inspiration til deres udgave af guden i det væld af forskellige forestillinger man havde om ham. Odin var nemlig ikke en entydig gud, han kunne optrådte i mangeartede skikkelser, havde mange funktioner og uberegnelighed var en af hans vigtigste egenskaber.

Ældre Edda er en samling af religiøse digte, som bygger på ældre før-kristent materiale. Nogle af disse digte kendes i flere udgaver fra forskellige manuskripter, som alle er blevet nedskrevet på Island i middelalderen. De enkelte digte fokuserer på forskellige aspekter af gudernes virke. Odin var en ambivalent gud med mange forskellige karaktertræk, så den Odin, vi møder i det ene digt, ligner ikke nødvendigvis den, vi møder i et andet.

Völuspá er en beretning om hele verdens historie, både der var sket tilbage fra urtiden, og det der vil ske i fremtiden. Den indeholder også en rammefortælling, om vølven, som beretter alt dette til Odin. Hun fortæller ham om hans egne gerninger i fortiden; drabet på Ymir og hans skabelse af Jorden og menneskene, at han igangsatte den første krig, hans ofring af sit eget øje i Mimers brønd og Balder, hans egen søns død. Hun fortæller om Odins egen skæbne, hvordan han selv skal dø, dræbt af Fenris, og at Vidar vil hævne ham. Men også at en ny Jord vil opstå i stedet for den gamle, der vil gå til i flammehavet. De overlevende af asernes slægt vil derpå mindes Odins gerninger.

Hávamál indeholder en fortælling om hvordan Odin opdagede runerne, efter han havde været hængt i verdenstræet og stikket med et spyd i ni dage og ni nætter. Den viden han opnåede på denne måde gav ham magten over de Ni verdner, dvs. hele Jorden. Nogle forskere har foreslået, at denne myte er en nordisk udgave af den kristne forestilling om Jesu korsfæstelse.[27] Andre afviser denne forbindelse, da ofring er den eneste parallel mellem disse to myter [28] En væsentlig forskel mellem de to selvofringsmyter, er de to vidt forskellige formål med dem; hvor Jesus påtog sig lidelsen for menneskets skyld, så søgte Odin runernes hemmelige viden.[29] Denne tekst har dog i lighed med de andre gået flere århundreder i mundtlig overlevering i et kristent samfund, før de blev nedskrevet i 12. århundrede; hvilket må betyde at kristne idéer og forestillinger må have påvirket den. [30][31]

Lokasenna giver et andet billede af Odin. Digtet fortæller om et skænderi mellem Loke og de øvrige guder efter Balders død. Da Loke håner Gefion forsøger Odin at forsvarer hende, det medfører at Loke angriber Odin verbalt, bla. Ved at hentyde til hans meget umandige praktisering af sejd; noget som var kvinders domæne. Det ender med af Frigg må forsvare sin mand, hvorefter hun blive mål for Lokes hån.

I Hárbarðsljóð optræder Odin forklædt som en færgemand. Da hans egen søn, Thor, kommer hen til den store sø, hvor Odin befinder sig, indleder han en lang diskussion med den intetanende Thor og han nægter at færge ham over.

Adam af Bremen: Skrev en beretning om ærkebispesædet Hamborg-Bremens historie (Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum) omkring 1080. den indeholder bl.a. en af de ældste beskrivelser af den før-kristne religion i Norden. Odin kaldes Den rasende, og en krigsmager, der indgyder mænd styrke, når de står overfor deres fjender. [32]

Saxo Grammaticus: Skrev omkring 1200 et værk om danernes historie (Gesta Danorum) på latin. Det indeholder også euhemeristiske fortællinger om de før-kristne guder, der beskrives som snedige magikere. De brugte deres evner og tricks til at snyde menneskene i Norden, så de begyndte at dyrke dem som guder. [33] Ifølge Saxo kom Odin og de andre aser oprindeligt fra Byzans, som da var gudernes højsæde (Asgård). De var imidlertid blevet sendt i eksil og frataget alle ærebevisninger af de latinske guder, da Odin havde hånet gudernes konge. Derpå var aserne søgt mod nord. [34] Odin blev på denne måde fremstillet som en ren bedrage af Saxo, der samtidig kunne udstille hedninges tåbelige overtro og dyrkelse af væsner, der i realiteten blot var almindelige mennesker. På Saxos egen tid var den før-kristne religion endnu ikke helt forsvundet i Danmark, og det var derfor vigtigt ikke at omtale de gamle guder med respekt, pga. risikoen for hedenske tilbagefald. [Kilde mangler]Snorre Sturlassons Yngre Edda er i dag en af de vigtigste kilder til de før-kristne forestillinger om Odin og den religiøse kontekst, de var en del af. Her finder vi de mest fyldige udgaver af myterne, som kan fungere som forklaring på mange af de andre ældre kilder. I prologen til Yngre Edda fremstiller Snorre Odin som en historisk person. Ligesom Saxo fortæller han at Odin engang i fortiden slog sig ned i Norden, hvor han bildte indbyggerne ind, at han var en gud. Snorre udnævner Troja som Odins hjemsted, og forklarer med en folkeetymologi at aserne fik deres navn, fordi de kom fra Asien. Snorre forsøger i sin beskrivelse af Odin og de øvrige nordiske guder at opretholde en skolastisk værdineutral stil, men hans beretning kan alligevel ikke skjule Odins guddommelig og store betydning for den hedenske religion, der i Snorres egen levetid stadig var i frisk erindring.[35] I de forskellige tekster fremhæver Snorre forskellige aspekter af personen, fx er de magiske elementer kraftigt nedtonet i Yngre Edda, og rollen som Alfader fremhævet, mens de magiske egenskaber er mere fremtrædende i Ynglingesaga.[29]

I Snorres fortælling Gylfaginning fremgår det hvordan Jorden blev skabt, og hvad Odins baggrund var. Han var søn af Borr og jætten Bestla og havde to brødre Vile og Ve. Sammen dræbte de jætten Ymir, den første levende skabning i verden og jætternes stamfar. Fra Snorre stammer således den mest fyldige beskrivelse af Jordens indretning, det er dog usikkert i hvor høj grad hans meget systematiske verdensbillede var udbredt i før-kristen tid. Af jættens døde krop skabte Odin og hans brødre Jorden. Odin fik selv mange børn, og fra ham nedstammede asernes slægt. De tre brødre skabte også menneskene ud fra to stykker træ, de fandt i vandkanten; Odin gav dem ånde og liv, Vile gav dem forstand og følelser og Ve gav dem hørelse og syn. De blev kaldt Ask og Embla.

Det er Snorre, som beskriver Odin som den, der byder de faldne krigere velkommen til Valhalla, og fortæller at det var Odins mål, at samle så stærk en hær som muligt før Ragnarokslaget. Han skriver dog også, at Freja modtog halvdelen af de døde i sin sal Folkvang. Snorres Odin var en ambivalent gud; udover konge og hærfører var han også magiker, og han benyttede gerne bedrag for at nå de mål, han havde sat sig. Et tilbagevendende tema i Snorres myter, var Odins jagt på viden og kundskab. I 2. afsnit af Skáldskaparmál fortælles historien fx om hans tyveri af digtermjøden hos jætten Suttung, hvis datter Gunlød Odin forførte, for at få hendes hjælp.

Blót

Selv om Odin ifølge de islandske kilder er den fremmeste guddom, er der dog grund til at antage, at Odin ikke har samme grad af popularitet som andre guder havde; fx er relativt få byer opkaldt efter ham, én af dem er formentlig Odense. Andre guder, som Frej og Thor, er i forhold til Odin langt stærkere repræsenteret i det onomastiske materiale med adskillige forekomster af bynavne som Frøstrup og Torsted. At han længe har haft en fremtrædende plads i de religiøse forestillinger kan dog ses ved at ugedagen onsdag er opkaldt efter ham.

Det fremgår af flere primærkilder, at man i Norden bl.a. ofrede til Odin som led i de ceremonier, der blev kaldt blót. Adam af Bremen beretter fx om en stor offerfest ved templet i Uppsala, som hvert niende samlede folk fra hele Sverige. Her blev både trælle og, som han skriver, hanlige eksemplarer af hver dyreart hængt fra træernes grene. Thietmar af Merseburg beretter om lignende kultfester i Lejre på Sjælland. Beretningen i Hávamál om Odins egen hængning og hans tilnavn, Hángatýr (De hængtes gud), må det formodes at menneskeofringer af denne type i vikingetiden, og måske før var knyttet til Odin.[36] I Ynglingesaga er der inkluderet en beretning, som også kan bekræfte denne teori, den fortæller om den svenske sagnkonge Aun, som det var blevet åbenbaret, at Odin ville forlænge hans liv, hver gang han ofrede en af sine sønner hvert tiende år. Ni sønner mistede ifølge sagaen således livet, indtil svenskerne stoppede ham, idet han skulle til at ofre den tiende og sidste.

I andre sammenhænge ofrede man til Odin i krisesituationer; i visse situationer også mennesker. I et berømt eksempel, der findes i både Gautreks Saga og Gesta danorum var det endda en konge, som måtte lide døden. Kong Vikar var på rejse med sine mænd, da de blev ud af kurs, de trak derpå lod om hvem der skulle ofres til Odin for bedre bør. Loddet faldt på kongen, og han blev derfor hængt. I sagaerne fortælles det også at svenskerne havde ofret to sagnkonger, Domalde og Olof Trätälja, til Odin efter flere års hungersnød. Beretninger om krige tyder også på, at drab på fjender i et slag blev opfattet som en ofring til Odin; flere steder beskrives et ritual, som en hærfører udførte forud for kampen, hvor han viede sine fjender til Odin. Hans uberegnelighed i krig var dog kendt af enhver; nogle gange forrådte han sine favoritter, og lod dem tabe et slag og lide døden, hvilket Loke håner Odin for i Lokasenna.

I mange kilder fremgår det at ofre blev dedikeret til Odin ved hjælp af et spyd, det kunne fx ske ved at den hængte blev ramt med et spyd, ligesom når en hærfører råbte ”Odin eje jer alle” mod fjendehæren før et slag efterfulgt af et kast med et spyd.[37] Ofring til Odin gav adgang til Valhalla på linje med døden på slagmarken; i realiteten var et ligbål og/eller et stik med spyd i liget ganske sikkert tilstrækkeligt til at den afdøde kom til Odin. Dette gjaldt også for kvinder, og i flere kilder refereres der til egentlige enkebrændinger, så hustruen tilsyneladende kunne følge sin ægtemand til Odins hal.[38]

Foråret og begyndelsen af sommeren, dvs. midt april, var sandsynligvis det tidspunkt hvor de årlige ofringer til Odin normalt lå på. I Ynglingesaga bliver en af de store årlige højtider beskrevet som at sumri, þat var sigrblót ("om sommeren, for sejr"); og Odin blev konsekvent forbundet med sejr i alle nordiske kilder.

Sejd

Odin omtales som en stor sejdmager. Sejd var en shamanistisk teknik, og shamanisme har været udbredt i hele Nordøsteuropa, Asien og Nordamerika op til moderne tid.[39] Forestillinger om et centralt verdenstræ parallelt med det nordiske Yggdrasil genfindes i flere nordøsteuropæiske og nordasiatiske kosmologier, hvor det fungerede som bindeled mellem forskellige verdner. Mange af Odins egenskaber kan også genfindes i andre shamanistiske kulturer; fx er shamanens vigtigste rolle at fungere som bindeled mellem menneskenes og gudernes verden. Rejserne mellem verdenerne gør ham i stand til at opnår viden, der ellers var hemmelig, eller møde personer, som ellers er døde. Dyr bliver ofte benyttet som transportmiddel på sådanne transcendente rejser.[40]

Odins hængning og selvofring i træet, hvor han opdagede runerne,[41] fungerede som en initiation, der bragte ham fra en tilstand af uvidenhed til visdom. Smertefulde teknikker er udbredte i mange kulturer, når unge shamaner skal oplæres, ligesom forestillingerne om fødsel og genfødsel af shamanen.[29] Det fremgår af digtet, at flere personer er til stede under Odins initiation, de gav ham hverken mad eller drikke i de ni dage og nætter han hang gennemboret af et spyd. Dette kunne være Odins adoption ind i sin mors egen slægt, da en tåget passage refererer til jætten Bøltorns søn, dvs. hans egen morbror. Denne jætte kunne være Mimer, men det fremgår ingen steder. Hængningen indviede ham i jætternes slægt og gav ham adgang verdens hemmelige viden; han samlede runerne op fra jorden, dvs. underverdenen.[42] Selvom han nu var blevet en del af sin mødrene slægt og havde fået del i dens viden, gengældte Odin aldrig denne gave, i stedet dræbte han stamfaren Ymer og fralagde dermed sit slægtskab. [42]

I Norden blev sejd beskrevet som en af mest kraftfulde kunster, men normalt også opfattet som noget feminint. Det var derfor en særlig ritualteknik knyttet til kvindelige præstinder og guder, især blev Freja tillagt stærke kræfter. Det betød at mandlige udøvere kvindagtiggjorde sig selv, hvilket blev anset som stærkt nedværdigende i det før-kristne nordiske samfund.[43] En mand, der blev grebet i at udøve sejd, blev derfor opfattet som ergi dvs. umandig.[9] I myterne fortælles det, at det var Freja, som første gang lærte aserne sejdkunsten. Den var derfor i særlig grad forbundet med vanerne. Odin var også forbundet med denne gudeæt i andre forhold, fx havde både han og vanerne magt over døden, og Frejas ellers forsvundne ægtemand Od kan oprindeligt have været Odin.[44]

En vigtig del af fortællingerne om Odin er hans fugle, de to ravne Hugin og Munin. De er en del af ældre forestillinger, og optræder på billeder fra jernalderen. I shamanistisk tradition repræsenterer fugle seerens eller shamanens sind, der kan flyve frit over lange afstande og se vidt omkring, helt uafhængigt af kroppen.<hed 147>

Overlevende forestillinger om Odin

Religionsskiftet i Norden var en langvarig proces, hvor kristendommen hovedsageligt langsomt spredte sig hovedsageligt fra samfundets top og fyrsterne nedad mod den almindelige befolkning. I den brede befolkning var der fortsat, længe efter den officielle kristning, en udbredt tro på Odin og de øvrige før-kristne guder og mytologiske væsner.

Det sidste slag i Skandinavien, hvor Odin blev fejret for sejren, var slaget ved Lena i 1208. Den landflygtige svenske konge Sverker var vendt tilbage i spidsen for en stor dansk hær, og han stod nu over for en langt mindre svensk hær ledet af den nye konge Erik. Det fortælles at Odin nu viste sig foran de svenske linjer ridende på Sleipnir. Han ledte derpå det svenske angreb og gav dem sejren. [45]

I Baglersagaerne, der blev skrevet i 13. århundrede, og som indeholder beskrivelser af begivenheder fra de to første årtier af samme århundrede optræder den samme episode også. Det fortælles her at, en enøjet rytter, der bar en bredskygget hat og en blå kappe, bad en smed sko sin hest. Den mistænksomme smed spurgte derpå den fremmede, hvor han havde været den forgående nat. Den fremmede nævner så steder så langt borte, at smeden ikke kan tro på ham. Fremmede fortæller også at han længe havde opholdt sig i nord, hvor han havde deltaget i flere slag, men at han nu var påvej til Sverige. Da hesten er blevet skoet, stiger den fremmede atter op og siger: "Jeg er Odin" til den lammede smed og rider bort. Slaget ved Lena fandt sted den følgende dag. Baggrunden for denne historie er at der for nylig var indgået en fred i Norge, og at krigsguden Odin derfor intet længere havde at gøre der.

I anden saga fra 1260’erne, Hákonar saga Hákonarsonar, fortælles det hvordan Skule Baardsson engang i 1230’erne havde bedt skjalden Snorre Sturlason forfatte et digt, hvori én af Skules fjender blev sammenlignet med Odin, så de begge blev beskrevet som bringere af strid og splittelse. Denne episode er ikke en indikation af en fortsat dyrkelse af Odin, men viser snarere at mindet om hans navn på dette tidspunkt stadig var levende.

I den senere skandinaviske folklore blev Odin længe husket som leder af den vilde jagtI flere beretninger var målet for denne jagt tilsyneladende at indfange og dræbe en kvinde. Hvem hun var, er ikke entydigt, men mange steder var den skovboende huldra. I Danmark var han flere steder erstattet af kong Valdemar eller ridder Grøn som leder af jagten. Digteren B. S. Ingemann skrev således om ham:

Tit korser arme bonde sig end på natlig sti,

når jægere og hunde ham suse vildt forbi.B.S. Ingemann

Navne

I de nordiske kilder optrådte Odin under mange forskellige navne. I skjaldetraditionen benyttede man kenninger som indirekte referencer til steder og figurer, en metode, der i mindre omfang, også kendes fra eddadigtiningen. I andre myter, som dem der kendes fra både Ældre og Yngre Edda bruges dæknavne som et element i fortællingen; fx optrådte han under navnet Bølværk på sin færd til Gunlød, hvor han stjal Kvasers blod (også kaldt skjaldemjøden og Suttungs mjød). I anden myte kaldte han sig Gangråd under sit besøg hos Vaftrudner og Vegtramer foran indgangen til Hel, da han manede Vølven op af hendes grav og udspurgte hende. Navnene var således ofte en afspejling af hans primære rolle i de enkelte myter eller historier; i myterne blev tilnavne brugt til at karakterisere figurerne i stedet for psykologiske beskrivelser.[48] Et udbredt tilnavn var fx Valfader, det fik han, fordi han blev fosterfader for de helte, der døde på slagmarken (valen), og fik bolig i hans borg, Valhalla. Derfor var Odin knyttet til både krigen og døden. Et andet tilnavn var Himmelfader, det var knyttet til hans evne til at omskabe sig til en ørn. En fugl, der i indoeuropæiske kulturer i særlig grad ofte er forbundet med himlen. Odins navne kommer primært fra begivenheder på hans mange rejser og de handlinger, han har foretaget på dem.[48]

Fra forskellige kilder kendes der mere end 200 tilnavne eller dæknavne for Odin. [49] Nogle tilnavnene understreger Odins position som fadergud og konge:: Alföðr ("Alfader") ; Aldaföðr "Mænds fader"; Herjaföðr ("Hærfader"); Sigföðr ("Sejrsfader"); Valföðr ("De faldnes fader"). Andre kendte navne er bl.a.: Arnhovde, Atrid, Audun, Bileyg (Biløjd), Bivlin -------------------- Oðinn (of Norse Myth), chief of the Æsir was an actual man, later divinized by the Norse [Encyclopaedea Britannica].

He was of Asaland, or Asaheim, the country east of the Tanaquisl in Asia, and the chief city in that land was called Asgaard, and it was a great place for sacrifice. He was near his death when he made himself be marked with the point of a spear, and said he was going to Godheim, and would give a welcome there to all his friends. Oðinn was buried in Swithiod (Mannheim), Sweden. Odin was burnt, and at his pile there was great splendour. It was their faith that the higher the smoke arose in the air, the higher he would be raised whose pile it was; and the richer he would be, the more property that was consumed with him [Circa 1225 A.D. Snorri Sturluson, Heimskringla, or The Chronicle of the Kings of Norway (London: Norroena Society, 1907), The Ynglinga Saga].

Also called Odin of Norse Myth. He was the son of Frithuwald (of Saxon Myth) [Translated and edited by Michael Swanton, editor, The Anglo-Saxon Chronicles (5 Upper Saint Martins Lane, London: Phoenix Press, 2000, New Edition), pg. 16].

He was born in Åsgard, Byzantium? [Roderick W. Stuart, Royalty for Commoners: The Complete Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, Kings of England, and Queen Philippa (.: ., 3rd Ed., 1998), 324-62].

He was a great and very far-travelled warrior, who conquered many kingdoms, and so successful was he that in every battle the victory was on his side [Circa 1225 A.D. Snorri Sturluson, Heimskringla, or The Chronicle of the Kings of Norway (London: Norroena Society, 1907), The Ynglinga Saga].

He journeyed northward to Scandanavia, and on his journey he claimed to be a god, this was to win over the Scandanavians he conquered. He is said to have journeyed through many realms - Russia, Saxony, Denmark - passing himself off as Odin and making sons kings of all the lands where he traveled. Leaving his son Skjold to be king in Denmark, Sigge travelled on to Lake Malaren in Sweden, where he built a palace and temple, reigning over all the land [Gene Gurney, Kingdoms of Europe: An Illustrated Encyclopedia of Ruling Monarchs from Ancient Times to the Present (One Park Ave, New York, New York 10016: Crown Publishers Inc., 1982), Sweden, pg. 480].

He married Frejya, the Goddess of Love, Fertility, Battle, and Death , daughter of Njörð, the Sea God and N. N. of Vanaland; His 4th [Der Brockhaus multimedial 2002 Premium DVD-ROM Software (Dudenstr. 6, 68167 Mannheim: Bibliographisches Institut & F. A. Brockhaus AG, © 2001), "Freyja"].

He married Frejya, the Goddess of Love, Fertility, Battle, and Death, daughter of Njörð, the Sea God and N. N. of Vanaland [Circa 1225 A.D. Snorri Sturluson, Chronicle of the Kings of Norway, The Ynglinga Saga, Chapter 13].