Anders Woje Ellingsen

Jeg forlot Grethe, som jeg var forlovet med, og avsluttet virket mitt i Forsvaret temmelig plutselig i 1994-95 i det jeg opplevde livet mitt som utålelig. Jeg måtte ha svar på alle spørsmål om livets mening som rørte seg i hodet mitt, og jeg mente meg å skulle utdanne meg til sosiolog og bli konsulent innenfor ledelse- og organisasjon, noe jeg hadde arbeidet med i to år i Forsvaret gjennom et stipendiat. Der er imidlertid ingen visdom å hente innenfor sosiologien, som bare er konstruksjon og politisk forfekting. Jeg avsluttet således løpet mitt på sosiologi hovedfag.

Jeg ble tvangsinnlagt ved psykiatrisk sykehus første gang våren 1997 og senere diagnostisert til paranoid schizofren å være. Jeg kom i 1998 til tro på Kristus, og ved en for meg minneverdig hendelse den høsten knelte jeg, i forstyrret tilstand, en mørk kveld ved den stengte døren til Ulven kirke og ba til Gud om hjelp til å imøtegå fandenskapet i samfunnet. Etter det er jeg av Gud blitt særlig ivaretatt.

ELLINGSEN Å VÆRE

Er Ellingsen en jarlesønn,
en eling frisk, en er'ling skjønn,
er bønnen min, o' Herre stor,
at sønn og datter på det tror.

Gi sønnen skjold! Gi sverd og spyd!
Gi datter rygg! Og bryst til fryd!
Men fremst av alt jeg ber Gud om
at de er Jesus Kristus som.

Som Kristus var selvstendighet
skal mannen være kjærlighet.
Som Kristus var skal kvinnen være
et givende – på tro og ære.

Og ære være bære lære
som Jesus, som vår far, vår Herre.
Er Ellingsen en jarlesønn,
en ”earl”, så myndig begge kjønn.