Is your surname Næss?

Research the Næss family

Arne Næss's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Related Projects

Arne Dekke Eide Næss, Sr.

Birthdate:
Birthplace: Oslo, Aker (nå Oslo), Norge
Death: Died in Oslo, Norge
Place of Burial: Oslo, Norge
Immediate Family:

Son of Ragnar Eide Næss and Christine Dekke Eide Næss
Husband of <private> Næss (Tsui)
Ex-husband of Else Marie Næss and <private> Næss (Blom)
Father of <private> Næss; Arild Herzberg Næss and <private> Næss
Brother of Erling Dekke Næss; Ragnar Dekke Næss; Rebekka Dekke Næss and Kiki Næss

Occupation: Philosopher
Managed by: Private User
Last Updated:
view all

Immediate Family

About Arne Næss

Arne Dekke Eide Næss (27 January 1912 – 12 January 2009) was the founder of deep ecology. He is widely regarded as the foremost Norwegian philosopher of the 20th century[2]. He was the youngest person to be appointed full professor at the University of Oslo. Næss, himself an avid mountaineer, was also known as the uncle of mountaineer and businessman Arne Næss Jr. (1937–2004) and the younger brother of ship owner Erling Dekke Næss.

http://en.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Arne_N%C3%A6ss/utdypning_%E2%80%93_1

http://vestraat.net/TNG/getperson.php?personID=I76715&tree=IEA

Næss cited Rachel Carson's 1962 book Silent Spring as being a key influence in his vision of deep ecology. Næss combined his ecological vision with Gandhian nonviolence and on several occasions participated in direct action. In 1970, together with a large number of demonstrators, he chained himself to rocks in front of Mardalsfossen, a waterfall in a Norwegian fjord, and refused to descend until plans to build a dam were dropped. Though the demonstrators were carried away by police and the dam was eventually built, the demonstration launched a more activist phase of Norwegian environmentalism[3].

In 1958, Arne Næss founded the interdiciplinary journal of philosophy Inquiry.

Næss had been a minor political candidate for the Norwegian Green Party[4].

Næss was a noted mountaineer, who in 1950 led the expedition that made the first ascent of Tirich Mir (7,708 m). The Tvergastein hut in the Hallingskarvet massif played an important role in Næss' life.

----------------------

Arne Næss, Arne Dekke Eide Næss, født 27. januar 1912, fødested Aker (nå Oslo), død 12. januar 2009, dødssted Oslo. Filosof, fjellklatrer og miljøaktivist. Foreldre: Bankier Ragnar Eide Næss (1867–1913) og Christine Dekke (1873–1963). Gift 1) 1937 med psykolog Else Marie Hertzberg (20.11.1911–), datter av major Hans Knagenhjelm Hertzberg (1882–1956) og Sigrid Berner (1887–1973), ekteskapet oppløst 1947; 2) 19.6.1955 med psykolog og forsker Siri Blom (19.8.1927–), datter av ingeniør Hans Blom (1880–1970) og Ågot Wergeland (1899–1997), ekteskapet oppløst 1979; 3) 7.6.1990 med filolog Kit-Fai Tsui (2.5.1950–), datter av forretningsmann Tsui Hing (1916–2002) og Chiu-Yung Lam (1915–89). Dattersønn av Ananias Dekke (1832–92); bror av Erling Dekke Næss (1901–93); morbror til Arne Næss (1937–2004).

Arne Næss var en av Norges mest betydningsfulle filosofer og en av de mest innflytelsesrike intellektuelle etter den annen verdenskrig. Gjennom sitt virke som professor i filosofi arbeidet han med å utvikle filosofifaget generelt og examen philosophicum spesielt og skapte derigjennom et mangfoldig filosofisk fagmiljø. Ikke minst preget han flere generasjoner norske studenter med sine lærebøker i logikk, argumentasjonsteori og filosofihistorie. Han hadde et stort og mangfoldig forfatterskap som omfatter så vel fagfilosofiske tekster som tekster om filosofisk beslektede emner som empirisk semantikk, ikke-vold, helhetssyn, skeptisisme og økofilosofi. Næss hadde en unik evne til å nå ut over fagmiljøet, og han gav gjennom sin populariserende form i bøker og artikler så vel som i foredrag og media norsk filosofi en stemme og en egenart. Han var også kjent som fjellklatrer, friluftsmann og en pioner og aktivist i norsk natur- og miljøvern.

Næss vokste opp som yngst av fire søsken i et velstående hjem i Kristiania. Faren døde før Arne fylte ett år, og moren Christine ble alene med foreldreansvaret. Allerede som 16-åring begynte Arne Næss å følge forelesninger ved universitetet, men han følte seg som filosof lenge før han begynte på skolen. Gjennom interesse for sosialøkonomi, biologi, kjemi, matematikk og psykologi utviklet han en fascinasjon for filosofien. Etter examen artium 1930 ble han immatrikulert ved universitetet, og tre år senere, bare 21 år gammel, var han ferdig magister i filosofi med støttefagene matematikk og astronomi. Avhandlingen Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper er sterkt preget av hans psykologiinteresse og studier av pragmatikk og atferdspsykologi (i litteraturlisten står navn som Ernst Cassirer, William James, H. Vaihinger og E. C. Tolman) samtidig som studieoppholdet i Paris (1931) og møtet med H. Bergson ligger “i kulissene”.

I magisteravhandlingen forsøker Næss å vise at erkjennelsesinnhold ikke kan atskilles fra erkjennelsesaktivitet – en sentral tanke også i hans senere verker, først og fremst Truth as Conceived by Those Who Are Not Professional Philosophers (1938). Her debatterer han sannhetsbegrepet generelt og det biologiske sannhetsbegrepet spesielt. Et biologisk begrep om sannhet er knyttet til atferd, dvs. at man bekrefter eller sier ja til noe gjennom den måten man handler eller oppfører seg på. En fugl kan f.eks. sies å felle en dom over et fugleskremsel når den “gjennomskuer” det. Fuglen setter seg ned i åkeren eller på skulderen til fugleskremselet på lørdag – etter å ha vært tvilende torsdag og fredag. Atferden forteller alt.

Når man vil kartlegge hva som menes med ordet sannhet, er det nærliggende å se på den erkjennelsesteorien som ligger “bak”, hevder Næss. Når man vil si noe om hva som menes med ordet “sannhet”, forutsetter man gjerne en teori om hvordan mennesket erkjenner verden eller “feller dommer”. Næss er ikke direkte interessert i metafysikken og etikken som kan være forbundet med ulike sannhets- og sannferdighetsbegrep, men altså i erkjennelsesteoriene. Allerede i magisteravhandlingen synes det tydelig hvor han befinner seg i filosofien: “Den omfangsrike filosofiske litteratur om sannhetsbegrepet er ikke i sig selv noget bevis på at man her har for seg vitenskapelige problemer, hvis man herved mener problemer som lar sig behandle ved en vitenskapelig metode, og som er verdig hertil.” Eller for å si det på en annen måte: Metafysikk og vanlig erkjennelsesteori bør ikke neglisjere den moderne empiriske psykologien og sosiologien. Erkjennelsesteori må utvikles i lys av presise forklaringsmodeller – ut fra teorier om sannhet, pragmatisme, atferdspsykologi og biologisk erkjennelsesteori.

Etter eksamen drog Næss til Wien, og studieoppholdet der (1934–35) kom til å prege ham sterkt, ikke minst gjennom møtet med den såkalte Wienerkretsen av logiske empirister. Det er ingen tvil om at Næss ble påvirket av den logiske empirismen eller nypositivismen, og at denne retningen innen filosofien passet ganske bra med hans tidlige interesse for den nye atferdspsykologien og den amerikanske pragmatismen. Men det er først og fremst erfaringstroen og antidogmatikken Næss deler med den logiske empirismens versjon av positivisme. Næss var selv tidlig ute med å nyansere positivismen i forelesningen over oppgitt emne til doktorgraden, tre år før han ble professor. Positivisme, både i den moderne forstand (nypositivisme) og den mer klassiske, blir ofte forstått som tanken om at vitenskapen skal konsentrere seg om det som fremtrer for mennesket (erfaringsmessig), at den skal beskrive fakta og lovmessigheter, føre til fremskritt og en type orden, samt være nyttig. Dessuten ligger det i dette en kritikk av den klassiske metafysikken.

Næss ville vise at de moderne positivistene ikke var empiriske nok – ikke pragmatiske nok heller – for det er om å gjøre at filosofien blir så “brukbar” som mulig, og da må en stor del av den strebe etter testbarhet og prøvbarhet. Samtidig som Næss delte positivistenes syn på at filosofiske problemer og filosofiske forskningsprogram kan formuleres som en del av vitenskapen, kritiserte han (i artikkelen Wie fördert man heute die empirischen Bewegung?) de logiske empiristenes vitenskapslogikk for å være avgrenset fra empirisk forskning. Det synes klart at Næss hadde stor sans for nypositivistenes forening av matematikk, empirisme og naturvitenskap, og at han også delte troen på at filosofien burde nærme seg disse fagene, på samme måte som den burde nærme seg samfunnsfagene, for å styrke sin stilling.

Etter oppholdet i Wien ble Næss 1936 dr.philos. på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten – en utarbeidelse av hans radikale empirisme. Arbeidet skulle først og fremst vise vitenskapens begrensninger ved systematisk å fremstille hvordan vitenskapen drives ut fra en objektiv-psykologisk metode. Næss satte her frem en hypotese om at den kunnskap og erkjennelse som finner sted i vitenskapen, må kunne måles ut fra objektive beskrivelser av språklig og ikke-språklig atferd. Næss ville i doktoravhandlingen bidra til å utvikle en metavitenskap, eller en empirisk vitenskap om vitenskapen.

1938–39 studerte Arne Næss ved University of California, Berkeley, og 1939 ble han utnevnt til professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, ennå bare 27 år gammel. Under den annen verdenskrig deltok han aktivt i motstandsbevegelsen, og 1948–49 arbeidet han i Paris som leder av UNESCOs forskningsprosjekt om demokratisk ideologi og øst–vest-konflikten (den kalde krigen). 1941 startet han skriftserien Filosofiske problemer, som han tidvis redigerte, og 1958 var han med på å grunnlegge Inquiry – et tverrfaglig filosofitidsskrift.

Næss var også sentral i utviklingen av moderne samfunnsforskning i Norge. Under og etter krigen hadde mange i miljøet rundt Næss (deriblant Vilhelm Aubert, Harald Ofstad, Stein Rokkan og Herman Tønnesen) utviklet radikale, pasifistiske holdninger bl.a. inspirert av Mahatma Gandhis ikke-voldskamp i India, og de følte seg nå forpliktet til å starte et systematisk fredsarbeid på vitenskapelig grunnlag. De var særlig opptatt av å rette et kritisk søkelys mot den kalde krigens politikk (argumentere for et såkalt “tredje standpunkt”); de ville forsvare underprivilegerte grupper, de ville drive aksjonsforskning; og de ville utvikle mer teoretisk forskning rundt demokratiet. Sammen med forskere i sosiologi og andre samfunnsvitenskaper fikk også en rekke av Næss' studenter lengre studieopphold i USA finansiert av ulike amerikanske institusjoner. Dette norsk-amerikanske samarbeidet utviklet seg og la bl.a. grunnlaget for opprettelsen av Institutt for samfunnsforskning (ISF) i Oslo 1950. Næss-miljøet (med navn som Ofstad, Rokkan, Tønnesen, Johan Galtung, Ingemund Gullvåg, Ragnar Rommetveit, Olav Skårdal og Jan Smedslund) gjorde seg sterkt gjeldende ved instituttet den første tiden.

Da Næss 1947–51 utgav Interpretation and Preciseness, hadde han lenge arbeidet med empirisk semantikk, og på bakgrunn av sine lærebøker til forberedende prøver utviklet han en empirisk metode for språkanalyser. I Interpretation utvikler han tolknings- og presiseringsmetoder som skal være midler for å oppnå større intensjonsdybde, det vil si å avklare hvor mye eller hvor lite hver enkelt legger i en påstand.

I forordet til Hva er filosofi? (1965) sier Næss at “siden 1941 har jeg rimeligvis forandret mine synspunkter”. Han refererer her til Filosofiske problemer og at han nå har utviklet en filosofisk skeptisisme basert på possibilisme (det at man føler at alt kan hende når som helst), pluralisme, og tillit og åpenhet fremfor tvil. Det er bevisstheten om menneskets feilbarlighet som ligger under mye av hans søkende skeptisisme, som i Scepticism (1968) og Hvilken verden er den virkelige? (1969). Man kunne tenke seg at et pluralistisk livsperspektiv på det personlige plan ville føre til forvirring og normoppløsning, men hos Næss kombineres dette med en sterk hjemstedsbevissthet i naturen.

Næss gikk av som professor 1970, 58 år gammel, bl.a. fordi han ønsket å vie seg mer til miljøengasjement og utvikling av miljøfilosofi – og det meste av sin tid brukte han nå til å være støttespiller for fremveksten av såkalt “grønn politikk” i Europa. I Norge ble han særlig kjent gjennom sin deltakelse i aksjonene mot utbyggingen av Mardøla (1970) og Alta (1979–81). I Økologi, samfunn og livsstil (1974) utformer han deler av sitt syn på naturens egenverdi, og menneskets forhold til naturen (i sin økosofi eller dypøkologi). At “alle levende vesener er del av den samme helheten” er verken en norm eller en beskrivelse, ifølge Næss. Det er derimot en intuitiv reaksjon. Både interessen for Spinoza og ikke-voldstenkningen til Gandhi kommer til uttrykk i Næss' økofilosofi.

Arne Næss er også vel kjent som fjellklatrer; han innførte bolteteknikken i Norge etter den annen verdenskrig og ledet 1950 en ekspedisjon til Tirich Mir i Pakistan, 7705 moh. Han pleide å tilbringe rundt 90 dager av året på hytta si, Tvergastein på Hallingskarvet, som med sine 1505 moh. er en av Europas høyest beliggende privathytter.

Næss ble sosialt sett født i “sentrum” med sin bakgrunn i et pengesterkt borgerskap; samtidig befant han seg hele tiden filosofisk sett i utkanten. Han forskyver ofte det filosofiske perspektivet fra erkjennelsesteoretiske refleksjoner og hermeneutisk analyse til metateoretiske og pragmatiske betraktninger. Interesse for empirisk forskning, statistikk, saklighetslære og sammenligning av filosofiske systemer hører for mange ikke til “den egentlige” filosofiske virksomhet, noe som kanskje har ført til at Næss fikk en mindre sentral plass i filosofimiljøet internasjonalt. Linjene gjennom Næss' idéproduksjon – fra gymnasårene til livsfilosofien – handler om et visst perspektiv: Idealet er å være åpen, tillitsfull og spørrende. Det handler om skepsis til dogmer og overleverte sannheter, men samtidig om å kjenne seg hjemme i naturen og glede seg over biologisk mangfold.

Til akademiker å være hadde Næss også en usedvanlig stor appell til ikke-filosofer: Livsfilosofi (1998) ble en av de siste årenes største salgssuksesser i Norge, og bøker om bl.a. Spinoza (Det frie menneske, 1999) og Gandhi (Gandhi, 2000) har nådd ut til et stort publikum. Han var en praktiserende filosof, i betydningen en villig samtalepartner for alle deler av befolkningen; nysgjerrig, fordomsfri og utfordrende møtte og veiledet han mildt paternalistisk alle som søkte ham. Ingen oppgave var for stor – og ingen for liten. Han ble gjennom sitt virke et unikt ideal for mange unge, både på grunn av den måten han utfordret all skråsikkerhet og alle etablerte sannheter på, og på grunn av sitt engasjement for alle levende veseners egenverdi og deres rett til utfoldelse.

Arne Næss var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1963. Han mottok en rekke priser og æresbevisninger og var bl.a. æresmedlem av Norsk Klatreklubb og Den Norske Turistforening. Han ble 1994 tildelt Mahatma Gandhis ærespris for ikke-voldelig fred, 2002 fikk han Nordisk Råds natur- og miljøpris, og 2005 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.

Verker

   * Se også K.-F. Næss: “Bibliografi over Næss' forfatterskap 1936–2001”, i Norsk filosofisk tidsskrift nr. 1/2002, s. 127–138
     Et utvalg
   * Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper, mag.avh., 1933
   * Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten, dr.avh., DNVA Skr. II 1936 nr. 1, 1936
   * “Truth” as Conceived by Those who are not Professional Philosophers, DNVA Skr. II 1938 nr. 4, 1938
   * Endel elementære logiske emner, 1941 (11. utg. 6. opplag 1986)
   * Filosofiske problemer. Deres inndeling og egenart, 1941
   * Tenkningens utvikling, 1941 (6. utg. 1951)
   * Symbolsk logikk, 1942
   * Interpretation and Preciseness, 6 hf., 1947–51 (samlet utg. DNVA Skr. II 1953 nr. 1, 1954)
   * Innføring i logikk og metodelære, 1949 (5. utg. i 2 bd., 1960, 6. utg. Logikk og metodelære, 1960, 3. (8.) utg. 1983)
   * Tirich Mir til topps. Den norske Himalaiaekspedisjonen (sm.m.fl.), 1950
   * Filosofiens historie, 1953 (3. utg. i 2 bd., 1961–62, 7. utg. 2001)
   * Gandhis politiske etikk (sm.m. J. Galtung), 1955 (3. utg. 1994)
   * Democracy, Ideology and Objectivity. Studies in the semantics and cognitive analysis of ideological controversy (sm.m. J. A. Christophersen og K. Kvalø), 1956
   * Wie fördert man heute die empirische Bewegung? Eine Auseinandersetzung mit dem Empirismus von Otto Neurath und Rudolph Carnap, 1956
   * Gandhi og atomalderen, 1960
   * Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir, 1964
   * Hva er filosofi?, 1965
   * Moderne filosoffer, Stockholm 1965
   * Hva er filosofi?, 1965
   * Scepticism, Oslo/London 1968
   * Hvilken verden er den virkelige?, 1969 (2. utg. 1982)
   * Vitenskapsfilosofi, 1971 (3. utg. (sm.m. P. Ariansen og K. Madsen) 1980)
   * Økologi og filosofi, 1971 (4. utg. Økologi, samfunn og livsstil, 1974, 5. utg. 1999)
   * Invitation to Chinese philosophy. Eight studies (red. sm.m. A. Hannay), 1972
   * The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise, 1972
   * Gandhi and Group Conflict. An exploration of satyagraha. Theoretical background, 1974
   * Teknikk, pedagogikk og en ny livsstil. En del artikler og foredrag gjennom 25 år, 1978
   * Anklagen mot vitenskapen, 1980
   * Det gode, lange livs far. Hallingskarvet sett fra Tvergastein, 1995
   * Livsfilosofi. Et personlig bidrag om følelser og fornuft, 1998 (svensk utg. Stockholm 2005)
   * Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi, 1999
   * Gandhi, 2000
   * Inn i filosofien (sm.m. I. Bostad), 2002
   * Mental håndbak. Små samtaler om store spørsmål, 2002
   * The selected works of Arne Næss (red. av H. Glasser), 10 bd., Dordrecht 2005
   * Timotei, den lille filosofen (sm.m. P. Mejlænder og K.-F. Næss), 2005

Kilder og litteratur

   * Stud. 1930, 1955
   * Universitetet i Oslo 1911–1961, bd. 1, 1961, s. 140, 257, 261f., 268, 270 og 279
   * D. Rothenburg: Gjør det vondt å tenke?, 1992
   * I. Gullvåg og J. Wetlesen (red.): In Sceptical Wonder. Inquiries into the philosophy of Arne Naess on the occasion of his 70th birthday, 1992
   * F. W. Thue: Empirisme og demokrati. Arne Næss og fremveksten av et norsk institutt for samfunnsforskning 1939–1950, h.oppg. UiB, 1992
   * G. Hestmark: “Arne Næss”, i T. B. Eriksen (red.): Vestens tenkere, bd. 3, 1993
   * HEH 1994
   * I. Bostad: Filosofi på norsk, bd. 1–2, 1995–97
   * I. Gullvåg: “Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi”, ibid., bd. 1, 1995
   * I. Bostad: Arne Næss, 1998
   * O. A. Hegdal og T. Strand Olsen: Jeg, Arne Næss. Et tegnet liv, 2001 (ny utg. 2005)
   * Arne Næss. Festskrift til 90-årsdagen 27.1.2002, Norsk filosofisk tidsskrift nr.1/2002
   * P. Anker: “Arne Næss sett utenfra”, i Samtiden nr. 4/2002, s. 4, 8 og 10–19
   * A. Næss og I. Bostad: Inn i filosofien, 2002

--------------------

Arne Dekke Eide Næss

(født 27. januar 1912, død 12. januar 2009 var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen. Hans lære blir oftest omtalt som økofilosofi.

Arne Næss avla magistergrad i filosofi, som den yngste noensinne, i 1933, og ble dr.philos i 1936 med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten (Erkjennelse og vitenskapelig adferd). Ved ansettelsen som professor var han 27 år gammel. Næss var professor ved Universitetet i Oslo i perioden 1939–1970.

Næss var også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Han stod i spissen for klatreekspedisjoner til Tirich Mir i Pakistan i 1950 og 1964. Næss var også en ivrig bokser helt til slutten av livet. Dypøkologiens far og grunnlegger ble i 1997 utnevnt til æresmedlem i Miljøpartiet De Grønne, et parti han med sin økosofi og sine åtte dypøkologiske punkter har vært med å forme, ikke bare i Norge, men i land så fjerne som Vanuatu, Tasmania, Taiwan og Chile, for å nevne noen. Arne Næss har innehatt sisteplassen («æresplassen») på partiets Oslo-valgliste til kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden partiets grunnleggelse i 1987. I sin senere tid var han opptatt av å formidle sin filosofi til folket, blant annet i flere bokutgivelser med Inga Bostad. I 2002 ble Næss tildelt Nordisk Råds natur- og miljøpris og i 2004 fikk han Årets Peer Gynt.[4] I 2005 ble han utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats.

----

Han var sønn til Christine Dekke (1873–1963) og bankmannen Ragnar Eide Næss (1867–1913). Skipsrederen Erling Dekke Næss (1901–93) var blant hans søsken. Arne Næss var gift tre ganger, 1) 1936–47 med psykolog Else Marie Hertzberg (1911–1987), 2) 1955–79 med psykolog Siri Blom (1927), og 3) i 1990 med filolog Kit-Fai Tsu (1950). Med Else Hertzberg fikk han to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (1942), og Arild Hertzberg Næss (1945–1973). Med Siri Næss fikk han en datter, Lotte Næss. Han var dessuten onkel til den avdøde finansmannen Arne Næss Jr.. Se Dekke (slekt) Død[rediger | rediger kilde]

Arne Næss døde 12. januar 2009, ca. kl. 21.30, etter mange dager i søvn. Den 20. januar 2009 ble han bisatt fra Ris kirke. I bisettelsen kom blant annet statsminister Jens Stoltenberg, Tora Aasland og kronprins Haakon.

view all 14

Arne Næss's Timeline

1912
January 27, 1912
Oslo, Aker (nå Oslo), Norge
1937
1937
Age 24
1939
1939
- 1970
Age 26
Oslo, Norway
1945
April 1, 1945
Age 33
Oslo, Oslo, Norway
1947
1947
Age 34
1955
1955
Age 42
1979
1979
Age 66
1990
1990
Age 77