Barbara Arbuthnott (Elrington Douglas) (1822 - 1904)

public profile

View Barbara Arbuthnott (Elrington Douglas)'s complete profile:

  • See if you are related to Barbara Arbuthnott (Elrington Douglas)
  • Request to view Barbara Arbuthnott (Elrington Douglas)'s family tree

Share

Nicknames: "Lady Barbara"
Birthdate:
Birthplace: Templemore, Ireland
Death: Died in Sunndalsøra, Møre og Romsdal, Norge
Managed by: Tanja Vean
Last Updated:

About Barbara Arbuthnott (Elrington Douglas)

Kilde: Store Norske Leksikon (snl.no):

Barbara Arbuthnott – utdypning (NBL-artikkel)

Forfatter: Petter Erik Innvik


Barbara Arbuthnott, Barbara Elrington Arbuthnott, født 5. september 1822, fødested Templemore, Irland, død 28. august 1904, dødssted Sunndal, Møre og Romsdal. Britisk adelsdame. Foreldre: Generalløytnant Sir Neil Douglas (1779–1853) og Barbara Robertson. Gift 1) 8.12.1846 med James Vaughan Allen (ca. 1810–februar 1853); 2) februar 1855 med kaptein Neil Fergusson-Blair of Balthayock (ca. 1810–12.1.1862), sønn av Adam Fergusson og Jemima Johnston-Blair; 3) 1865 med The Hon. William Arbuthnott (18.10.1821–13.12.1902), sønn av John Arbuthnott, 8. viscount Arbuthnott (1778–1860) og Margaret Ogilvy (død 1870), separert 1870.

Barbara Arbuthnott var den skotske offisersdatteren som etter tre ekteskap slo seg ned på en gård i Sunndalen, hvor hun drev hønseoppdrett, veldedighetsarbeid og en utstrakt selskapelighet. Hennes eventyrlige liv har gitt opphav til mange historier og myter som fremdeles fortelles i Sunndalen.

Barbara ble født inn i en velstående skotsk offisersslekt, en gren av den urgamle klanen Douglas; moren var datter av en rik bankier i Edinburgh. Familien flyttet ofte på grunn av farens militære karriere. Han hadde deltatt i napoleonskrigene (bl.a. ved beleiringen av København 1807 og i Spania 1809) og ble såret i slaget ved Waterloo. Senere ble han adjutant for kongene Georg 4 og Vilhelm 4, og 1831 fikk han ridderslaget og kunne kalle seg Sir. En tid tjenestegjorde han i India, og fra 1842 var han guvernør på Edinburgh Castle.

Som niåring ble Barbara sendt til Brussel på privatskole. Hun hadde privatlærere gjennom oppveksten, og fikk etter måten en bra utdannelse innen språk og litteratur. I sitt første ekteskap med offiseren James Vaughan Allen, som hun hadde møtt i India, fikk hun 1847 en sønn, som ble oppkalt etter sin far. Allen var arving til godset Inchmartine mellom Perth og Dundee, og etter hans død gikk godset over til sønnen. Barbaras neste ekteskap, med Neil Fergusson-Blair, som også var offiser, varte fra 1855 til hans død 1862. Hun drev i denne perioden med hønseavl, og utgav 1861 boken The Henwife, som kom i sju opplag.

1865 ble Barbara gift for tredje gang. William Arbuthnott tilhørte en gammel adelsslekt, penger var det derimot mindre av, men Barbaras arv sørget for et komfortabelt liv for familien. Bryllupsreisen sommeren 1866, sammen med sønnen James, gikk til Sunndalen. Formålet med å legge turen til Norge var laksefiske og jakt. Besøket ble gjentatt de to neste år, selv om forholdet til ektemannen begynte å skrante. Barbara likte seg godt, og sommeren 1868 kjøpte hun halvparten av gården Løken (Leikvin), og satte i gang arbeidet med huset Elverhøi, som stod ferdig året etter.

Sønnen James var sykelig, og han og stefaren gikk ikke godt sammen. Under oppholdet i Sunndalen høsten 1868 ble James' tilstand brått forverret, og Barbara besluttet å ta ham til Christiania. Ferden gikk med hest og slede over Oppdal og Dovre, hvor James døde den 15. september på Fokkstua. Han ble brakt tilbake til Sunndalen og begravd der.

Barbara bebreidet William for dødsfallet. Han drog tilbake til Skottland, mens Barbara forble i Sunndalen. Hun begjærte skilsmisse, og etter at William hadde foretatt en mislykket forsoningstur til Sunndalen sommeren 1870, inngikk ekteparet en avtale om frivillig separasjon mot at William fikk en årlig sum av Barbaras inntekter; en formell skilsmisse ble aldri inngått. Saken var en skandale i Skottland, særlig etter ryktene om hennes intime forhold til ekteparets reisefører på norgesturene, Oluf Endresen fra Horten. Endresen tok over som gårdsbestyrer og forretningsfører for Barbara og hennes tjenere på Elverhøi.

Den velstående Barbara Arbuthnott var aktiv og rundhåndet innen skyttersak, helsestell og hønseavl. For sin innsats for skyttersaken ble hun hedret med det første æresmedlemskap i Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, og jakthytta Alfheim, som hun lot reise i Grødalen 1876, er nå turisthytte. Hun kom med en ny utgave av boken om hønseoppdrett, The Henwife and her later Experiences, og hun oversatte Jonas Lie til engelsk.

Da Oluf Endresen døde 1879, overtok skolelærer Lars Hoås hans stilling. Antakelig hadde Barbara et godt øye til Lars, for da tjenestejenta Karen Lønset ble med barn med Lars, reagerte Barbara med å ta med Karen på en lengre europareise. På hjemturen fødte Karen datteren Signe Dagny Marie i Kristiania. Der ble hun også adoptert bort, etter Barbaras vilje.

På Elverhøi ble det arrangert mange store selskaper, og om vinteren drog Barbara med sine nærmeste tjenere på lange og kostbare europareiser. Men 1885 snudde tidene. Pengestrømmen fra Allen-familien opphørte, og bankfamilien på morssiden gikk konkurs. Barbara solgte noen av sine eiendommer, men konkurs og tvangsauksjoner var uunngåelig. Etter den siste auksjonen (1892) flyttet hun sammen med sine trofaste tjenere Lars Hoås og Karen Lønset under karrige kår til et lite hus ved Elverhøi bro. Tre år senere reiste takknemlige bygdefolk huset Einabu på Grøa, der Barbara Arbuthnott døde av slag i 1904. Karen og Lars giftet seg, og bodde resten av livet på Einabu. Men datteren fikk de aldri treffe.

Verker

The Henwife, 1861

The Henwife and her Later Experiences

Kilder og litteratur

E. O. Hauge: Lady Arbuthnott og hennes menn, 1957

O. Selmer: Barbara Arbuthnott, 1977

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

Maleri av John Crawford, ca. 1845; Einabu, Sunndal

Fotografiske portretter

Portrettfotografi av Ole J. Gravem, 1873

mer lesing:

http://www.sunndalkulturfestival.com/b_bakgrunn.php

og:

http://www.oyavis.no/oy1101/norm6.html

og

Hauge, Eiliv Odde: Lady Arbuthnott og hennes menn, 2. utg., 1996, isbn 82-91132-06-2

-------------------------------------------

God artikkel skrevet av Odd Fremstad i Øyavis (lokalavis for Midsund):

Vi anar ein underleg lagnadstung sogesus kring oss der vi ruslar rundt i ein gamal herskapsgard i Leikvin bygdemuseum om lag ei mils veg frå Sunndalsøra sentrum. For her i dei same stovene rusla for nærare 150 år sidan ei vakker skotsk adelskvinne, og i den praktfulle bustaden Elverhøy nokre meter unna samla ho kring seg vener frå fjern og nær. Vi er i Sunndal si ukrona dronning, Lady Arbuthnott sitt rike.

Det var ein tidleg junidag i 1866 at ei vakker ungdommeleg engelsk dame kom til Sunndalen for første gong. Ho blei møtt med bulder og brak frå dundrande snømassar som rasa nedover fjellsidene mot dalbotnen. Og langs vegane samla det seg flokkar av bønder og anna folk som stirra i undring på denne vakre dama, som sat ved sida av ein fornem herre i ein staseleg karjol, og på resten av den lange karavana av her-skapelege køyretøy som raskt forflytta seg nedover dalen.

Trettiåtte år sei-nare, ein solblank dag i byrjinga av september 1904, følgde nokre av dei same menneska sa-man med resten av bygda denne dama til hennar siste kvilestad. I ekte sorg og med djup age tok dei eit siste farvel med Sunndal si ukrona dronning, lady Barbara Erlington Arbuthnott.

Sjølv om lady Arbuthnott var ei vakker og velskapt ung-dom-meleg kvinne, slank og spenstig med mørkt hår og brune, uttrykksfulle auge då ho første gong kom til Sunndalen i 1866, var ho 44 år gamal og ho hadde allereie då eit eventyrleg liv bak seg, og lorden ved hennar side var hennar tredje ektemann. Ho blei fødd den 12. september i 1822 og i dåpen fekk ho namnet Barbara Erlington Douglas, og var av ei svært kjend skotsk adelsslekt. Slektsforskarar har hevda at ho hadde norsk vikingeblod i sine årar, noko lady Arbuthnott likte å understreke. Faren hennar, oberst Douglas tenestegjorde som adjutant for den skrøpelege kong Georg IV då Barbara blei fødd. Sjølv om han var kjend som ein streng offiser og frykta av Barbara sine søsken, blei ho hans ynd-lingsbarn og fekk meir følgje sine eigne lyster. Ho synte seg snart som utruleg intelligent og lærenem, og då ho som niåring kom på pensjonatskule i Brüssel, nøgde ho seg ikkje med dei vanlege faga, men las i tillegg gresk, latin og tysk. Ho hadde såleis ein solid åndeleg ballast då ho som attenåring var ferdig med si utdanning i Belgia. I 1842 fekk ho si til då største oppleving, då ho som tjueåring av sin far blei presentert for Storbritania si nye unge dronning Victoria. Då ho greip Hennes Majestet si hand, var ho høgtideleg introdusert ved dronniga sitt hoff, og ei lysande framtid låg framføre ho.

Og eventyrlege skulle då og dei neste tjuefem åra i hennar liv bli, før ho for første gong sette sine føter i Norge og Sunndalen. Ho var på utallege handleturar til dei mest velassorterte handelshusa i Frankrike og Italia, og ho var med faren til Det fjerne austen, der ho i India blei mot-teken som ei fyrstinne av Stor-mogulen sin arvtakar, Behandur Shah, som levde i overdådig luksus i eit gigantisk palass med fleire tusen hoffolk. Her i India lærde Barbara seg å snakke hindustani og ho sette seg inn i indiske kulturelle forhold. Her traff ho og ein ung mann av gammal skotsk slekt, James Vanghan Allen, og dei blei straks djupt forelska i kvarandre. Nokre år seinare førde sir Neil Douglas si dotter til alteret i slottskapellet i Inchmartine, eit stort gods i Skottland som James Allen var arving til i eit av dei vakraste distrikta i The Highlands. Det nygifte paret var ikkje berre lykkelege, men utruleg velståande, og då dei i desember 1847 fekk ein son, var alt berre glede og velstand ei tid, sjølv om guten var heller svakeleg heilt frå fødselen. Men berre eit års tid seinare mottok Barbara den rystande bodskapen om at hennar mann, som no var på oppdrag i Austen, var død av kolera. Ho braut fullstendig saman og visste ikkje korleis ho skulle kome vidare i livet. Den svake gutungen blei hennar einaste trøyst både no og i åra som følgde.

I byrjinga av september 1853 blei Barbara så ramma av eit nytt hardt slag. Hennar far, som i alle år hadde vore hennar næraste ven, døydde plutseleg i Brüssel under eit viktig personleg oppdrag for dronning Victoria. Kong Leopold av Belgia stod ved Barbara si side under faren si gravferd, og attende i London møtte ein kaptein Neil Ferguson fram for å kondolere. Han var ein sjarmerande offiser Barbara alt tid-legare had-de møtt, og i tida som følg-de utvikla det seg eit varmt og ekte forhold mellom dei. Før Neil måtte ut i felten i den fjerne fronten på Krim etter at krigen mot Russ-land var erklært, gifta dei seg i all stillheit. Og medan sola skein over tårna på West-min-ster Abbey stod Barbara Ferguson med vesle James Allen ved si side og såg kaptein Neil Ferguson i spissen for den siste bataljon av Den skotske garde paradere forbi dronning Victoria som vinka til soldatane frå sin slottsbalkong. Det var siste gongen Barbara såg sin andre ektemann i live. For etter at britane noko seinare hadde vunne eit stort og avgjerande slag ved elva Alma på Krim kom meldinga om at gardekaptein Neil Ferguson var død fordi han ikkje hadde fått naudsynt hjelp etter å ha vorte såra i trefninga. Barbara var enke for andre gong. Men sjølv etter dette braut ho ikkje heilt saman. Ho stødde Florence Nightingdale sitt arbeid for naudlidande sol-datar ved Svartehavet, konsentrerte seg meir om hønsehaldet på Inchmartine og gav ut ei opp-lysningsbok, "The Henwife", om hønsehald, ei bok som fekk positiv kritikk.

Nokre år etter at Barbara var blitt enke for andre gong, traff ho att ein gamal ven frå si tid i India, lord William Arbuthnott, som allereie den gongen hadde hatt eit godt auge til ho, men den gongen erobra William Allen hjartet hennar. Lord Arbuthnott var framleis svært hugteken av Barbara, og sjølv om ho ikkje hadde dei varmaste og sterkaste kjenslene for han,


Det er og med djup age vi no nærare hundre år etter hennar død ruslar rundt i dei gamle herskapeleg husa i Leikvin kulturminnepark, før vi forlet Sunndal bygdemuseum for å dra vidare til nye utflytta midsundingar litt lengre nord på Nordmøre.


Eit av styre-medlema i Leikvin Kulturminne-park, Olaug Stangvik, var ein god guide og synte oss mellom anna det fine parkanlegget. Her framføre herskaps-bu-staden

Elverhøy.

Lady Arbuthnott saman med ein av sine elskarar, Lars Hoås.

Garden Leikvin som Barbara kjøpte i 1869. Her budde ho den første tida.

treivst ho godt i hans selskap, og den 6. desember 1865 gifta Barbara seg for tredje gong. Våren etter drog ho og ektemannen på bryllaupsreise til Norge og Sunndalen, og denne reisa skulle bli vært lagnadsfull for lady Arbuthnott. For heilt frå første stund treivst ho svært godt i dette for ho noko merkelege eksotiske landet med ein storslagen natur og folk med eit enkelt levesett. Ho hadde elles alt tidlegare hatt interesse for Norge. I London hadde ho opplevd Ole Bull som med sitt temperamentsfulle felespel hadde verka som ei open-berring for Barbara. Ho hadde og vore på ei utstilling Adolf Tidemann heldt i London og hans måleri av norsk natur og folkeliv gjorde eit sterkt inntrykk på ho. Straks etter at ho var komen til Sunndalen byrja ho å lære seg språket i det nye landet og nokre av dei første bøkene ho las var Asbjørnsen og Moe sine folkeeventyr, men ho skaffa seg og den nettopp utkomne "Peer Gynt" av Henrik Ibsen og ho fekk tak i Lindemann si samling av norske folkemelodiar. Ho var i det heile teke sterkt oppteken av norsk kunst og kultur, medan mannen hennar ikkje hadde slike interesser i det heile teke. Det var berre laks og jakt som stod i hovudet på han. Smått om senn glei dei stadig lengre frå kvarandre og ektekapet blei etter kvart eit stort vonbrot for Barbara.

Likevel var det det stadig dårlegare forholdet mellom sonen hennar, James, og hans stefar, lorden, som blei den direkte årsaka til brotet. Først slo lord Arbuth-nott stesonen i golvet med eit hardt knyttneveslag etter at James hadde brøla uforskamma skul-dingar mot stefaren då han vakna opp etter eit alvorleg epilepsianfall.

Og så under ein fest etter ei vellukka bjørnejakt gjekk lorden så sterkt på James for å få han til å spele, noko stesonen nekta, at James fall umedviten i golvet med sterke rykningar i kroppen. Barbara som då trudde at sonen skulle døy, ropa i djup avsky mot lorden: Forsvinn! Vis deg aldri meir for mine auge! Sonen overlevde lell denne hendinga, men han blei stadig svakare. I all hast freista mora å få han attende til England over Dovre, Lillehammer og Christiania, men følgjet kom aldri lengre enn til Fokkstua oppe på Dovre. Her døydde lady Arbuthnott sin einaste son om kvelden den 15. september 1868, godt og vel 20 år gamal. Barbara var knust av sorg, men livet måtte levast vidare og ho blei verande i Sunndal medan lord Arbuthnott drog attende til Skottland. Barbara hadde i lengre tid vurdert å slå seg ned i Norge for godt, og sommaren 1869 kjøpte ho Løken gard i Sunndalen, eller Leikvin som var det opprinnelege namnet, for 1000 spesidaler og blei eigar av god, gamal norsk odelsjord. Noko seinare let ho byggje den praktfulle bustaden Elverhøy i engelsk stil, og her budde ho fram til 1892. Her hadde ho store selskap med velståande gjestar og her heldt ho sine vidgjetne skyt-tar-lagsfestar. I 1876 stod og hennar flotte hytte Alfheim i skotsk "highlandstil" ferdig oppe i Sunndalsfjella ved Fiskbuvatnet i Grødalen.

Etter ein lengre prosess oppnådde Barbara å bli skilt frå lord Arbuthnott, men lenge før dette skjedde, hadde ho innleidd eit forhold til sin trufaste tenar Oluf Endresen, som berre var 29 år då han blei lady Arbuthnott sin elskar. Seinare hadde ho og etter kvart fleire elskarar og då i første rekkje den lokale læraren Lars Hoås. Lady Arbuthnott blei ve-rande i Sunndal i over tretti år, og ho tok i alle år aktivt del i bygda sitt liv og virke. Ho lærde seg sunndalsdialekta, underviste i husstell, lærde bøndene hønsedrift, hjalp folk som var komne i naud og fekk i gong bibliotek og skyttarlag. Ho blei difor etter kvart svært godt likt av folket i bygda. Om vintrane budde ho for det meste i Italia og Frankrike, men kom kvar vår attende til Sunndalen. Då sonen hennar døydde, mista ho arveretten til store jordeigedomar i Skotland, og i 1886 gjekk hennar engelske bank konkurs og alt ho åtte blei seld på tvangsauksjon. Dei siste åra av sitt liv levde ho difor fattig og tilbaketrukke på Einabu på Grøa til ho døydde i 1904. Men då ho blei gravlagd ein solblank septemberdag følgde ei heil bygd i ekte sorg og med djup age og takksemd Sunndal si ukrona dronning, lady Barbara Ar-buth-nott, til hennar siste kvilestad på Løykja Gravstad der også sonen hennar var gravlagd trettiseks år tidlegare.



      
view all

Barbara Arbuthnott's Timeline

1822
September 5, 1822
Templemore, Ireland
1831
1831
- 1840
Age 8
Brüssel, Belgium
1846
1846
Age 23
Mumbai, Maharashtra, India
1847
1847
Age 24
1853
1853
Age 30
1861
1861
Age 38
Inchmartine

The Henwife, som kom i sju opplag.

1865
December 6, 1865
Age 43
Edinburgh, Storbritannia
1868
1868
Age 45
Sunndal, Møre og Romsdal, Norway

1865 ble Barbara gift for tredje gang. William Arbuthnott tilhørte en gammel adelsslekt, penger var det derimot mindre av, men Barbaras arv sørget for et komfortabelt liv for familien. Bryllupsreisen sommeren 1866, sammen med sønnen James, gikk til Sunndalen. Formålet med å legge turen til Norge var laksefiske og jakt. Besøket ble gjentatt de to neste år, selv om forholdet til ektemannen begynte å skrante. Barbara likte seg godt, og sommeren 1868 kjøpte hun halvparten av gården Løken (Leikvin), og satte i gang arbeidet med huset Elverhøi, som stod ferdig året etter.

1904
August 28, 1904
Age 81
Sunndalsøra, Møre og Romsdal, Norge