Bernt Anker (Ancher) (1746 - 1805)

‹ Back to Anker surname

Is your surname Anker?

Research the Anker family

Bernt Anker's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Birthplace: Oslo, Norway
Death: Died in Oslo, Norway
Occupation: "Possessionarius", Kammerherre
Managed by: JTS
Last Updated:
view all

Immediate Family

About Bernt Anker (Ancher)

Bernt Anker, trelasthandler, skipsreder og bergverkseier.

Født 22. november 1746, fødested Christiania, død 21. april 1805, dødssted det Ankerske gravkapell ved Vår Frelsers kirke i Christiania, kisten flyttet til kirkens krypt 1835, i København, begr. 0. Trelasthandler, skipsreder og bergverkseier. Foreldre: Trelasthandler og skipsreder Christian Ancher (1711–65) og Karen Elieson (1723–1806). Gift 11.4.1773 med Mathia Leuch f. Collett 28.5.1737–21.7.1801), enke etter kjøpmann og godseier Morten Pedersen Leuch d.y. (1732–68) og datter av kjøpmann Peter Collett (1694–1740) og Anna Cathrine Rosenberg (1699–1747). Navneforandring til Anker 1778. Bror av statsminister Peder Anker (1749–1824).

Bernt Anker var Norges rikeste mann omkring år 1800. Han eide flere kobber- og jernverk, var trelasthandler og skipsreder og eide store skogeiendommer på Østlandet. Han arbeidet aktivt for opprettelsen av en norsk bank og et norsk universitet, men opplevde ikke å få se dem realisert i sin egen levetid. Den store formuen han etterlot seg, i form av det Ankerske fideikommiss, smuldret hen til ingenting i årene etter 1814.

Det nybygde Paleet i Christiania var Ankers barndomshjem, og huset forble hans faste base gjennom livet. Han ble immatrikulert ved universitetet i København 1764, og de neste tre år tilbrakte han sammen med sine tre brødre og to fettere på en studiereise (“grand tour”) til Sverige, Tyskland, Italia, Frankrike og Storbritannia. Ved hjemkomsten 1767 fikk han justisråds rang og var forespeilt en diplomatisk karriere, men isteden ble han bedt om å overta styringen av familiens handelshus.

Med sin intellektuelle dannelse skilte Bernt Anker seg alltid ut i patrisiatet i Christiania. Sammen med de to gjenlevende brødre ble han 1778 opptatt i den danske adelsstand. Dette må oppfattes som en ren begunstigelse, for det fantes ikke bevis for at de nedstammet fra den gamle svenske adelsslekt Anckar. Men som resultat ble familienavnet nå stavet Anker. Bernt Anker var en rangsøker; 1774 ble han etatsråd, 1790 konferenseråd og 1793 kammerherre. Da han ble ridder av Dannebrogordenen 1803, stilte han seg på utstilling med stjerne og bånd i et vindu i Paleet.

Ekteskapet 1773 med Morten Leuchs enke Mathia brakte nye midler til forretningen. Da boet etter faren ble utskiftet 1783, fikk hver av brødrene sin egen virksomhet. Bernt Anker ble nå landets rikeste mann – han regnet en årlig nettoinntekt til 100 000 riksdaler. 1784 overtok han Moss jernverk, og ved hjelp av statlige lån fikk han i stand et kanonstøperi som etter hvert ble en hovedleverandør til fellesflåten. Han eide gull- og kobberverket på Eidsvoll og flere andre kobberverk, og han gjenopptok driften ved Hakadal jernverk. Anker disponerte også en betydelig skipsflåte og utstyrte den første norske ostindiafarer 1791. Men trelasthandel forble hovedgeskjeften, basert på skogeiendommer over hele Østlandet. Han forærte sine eiendommer Ullevål og Tåsen ved Christiania til John Collett, men kjøpte selv Frogner 1790. Han eide også lyststedet Sommerro, i dag en del av Dronningparken ved Slottet. I sitt testament bestemte han at formuen skulle omgjøres til et fideikommiss. Da Anker døde på en av sine utenlandsreiser 1805, kunne formuen anslås til rundt 1 ½ million riksdaler.

Vår viten om forretningsmannen Anker bygger bl.a. på de bevarte brevene til fetteren Carsten Anker. Av disse går det frem at forretningen både var hans primære interesse og samtidig hans største kilde til bekymring. Skal vi tro ham, var likviditetsproblemer en trofast følgesvenn gjennom livet. Med sin relativt lave egenkapital hadde han normalt en mer utsatt posisjon enn andre trelasthandlere. Den generøse overtakelsen av det gjeldstyngede boet etter broren Jess 1798 må dessuten ha vært et betydelig løft selv for ham. Det viste seg også at hans etterlatte formue var redusert gjennom ulike heftelser og forpliktelser han hadde skaffet seg i senere år, noe som medførte store utbetalinger til brødrenes barn og andre privatpersoner.

I lys av den store omsetningen i hans virksomheter kan vi lese hans viktigste politiske utspill, Plan proposé pour une Banque locale à Christiania, som ble offentliggjort i tidsskriftet Hermoder vinteren 1796. Planen var skrevet på fransk og oversatt av Niels Treschow, og den ble innledet med en lengre forklarende artikkel, “Om Banker i Almindelighed”. Som sin far tretti år tidligere hadde han en grunntanke, nemlig å øke pengeomløpet i staten. I Christiania var knapt “30 000 Rdlr. Papiir-Penge i Omløb” siste år, klaget han, trass i “bevægelig Eiendom af Varer, Guld og Sølv for meere end 1 000 000 Rdlr.”. Nøytrale land burde sørge for å overta den handel som krigførende stater lot ligge nede, og da måtte pengeomløpet økes. Også generelt var det behov for en mer inflatorisk finanspolitikk: “Al Stats-Velstand ligger i Produkt-Massens Forøgelse og Handelens Overskud. Pengene, som i og for seg selv er intet, betyde dette Overskud”. Gjemt på kistebunnen var de aldri til noen nytte.

Nyere forskning har vist at kredittsituasjonen slett ikke var så dårlig i Norge på slutten av 1700-tallet; den ble bl.a. avhjulpet gjennom store lånopptak i de kongelige kasser. Men Ankers forslag må sees i lys av at regjeringen i lengre tid hadde søkt mot mer stabile pengeforhold, bl.a. med opprettelsen av Speciebanken. Mange trelasteksportører mente denne politikken var mest innrettet på interne danske næringer. Når riksdalerens kurs overfor pundet steg, ble utbyttet for de norske eksportørene dårligere. Trelasteksporten fra Christiania var også inne i en krise – fra 1792 til 1797 sank den med opptil en tredel. Selv om Anker muligens ikke var så sterkt rammet av dette som han gav uttrykk for i sine brev, var han bestemt interessert i å endre statens økonomiske politikk. Selv understreket han at bankplanen vitnet om hans “Kjærlighed til Fædreland og Lyst til at gavne Medborgere”, og spilte åpenlyst på nasjonale følelser.

Men med uttrykket “National-Bank” siktet han neppe til en landsomfattende bank, snarere til en uavhengig, norsk institusjon. Forbildet var England, hvor alle kjøpsteder hadde banker “hvorfra der udstedes Vexler, hvis Kurs, Værd og Sikkerhed tilligemed Publicums Meening derom grunder sig paa Undertegnedes Kredit og Eyendomme”. En ny bank i Christiania måtte følgelig være helt privat og drevet av dem som ville ta del “uden at Regieringen garanterer nogen Seddel eller noget Foretagende”. Kreditten måtte ellers bero “paa den almindelige Meening”, skrev Anker, “Opinionen bestemmer saa rigtig Papiirets Værdie, at Bank-Sedlen har Vexelens Criteria under Omløbet”. Fra staten trengte man bare et samtykke, ellers burde den nøye seg med å holde overoppsyn med virksomheten gjennom sin representant. Bankens fond skulle være forholdsmessig til “de Tings Værdie, der skal forestilles i accepterte Vexler, i Guld, Sølv, Kobber, Jern o.s.v.”. Organisert som aksjeselskap med 2000 aksjer à 100 riksdaler behøvde banken ikke mer enn tre administratorer og tre funksjonærer.

Alt i alt lignet vel dette mer en kredittinstitusjon enn en fullstendig bank. Både egenkapital og fond tok Anker nokså lett på, kreditten syntes usikker, og staten var tillagt en beskjeden rolle med oppsynsmannens underskrift på sedlene som eneste garanti. Kanskje var Ankers egen familie tiltenkt en sentral plass i bankens direksjon. I hvert fall stilte en rekke andre christianiaborgere seg avvisende til planen. I desember 1794 hadde byens eligerte menn fremmet ønske om en bank på linje med Speciebanken og banken i hertugdømmene. Målet var å få fastere vekselkurser, noe som snarere ville tjene den alminnelige handel enn trelasteksporten. Kanskje var Ankers egen plan en reaksjon på dette forslaget. Uansett fikk han ikke satt den inn i en akseptabel ramme før oppsvinget etter 1800 gjorde den uaktuell.

Bankutspillet forteller også noe om det problematiske forholdet mellom den enkeltes økonomiske interesse og de samlede nasjonale behov. Anker identifiserte gjerne nasjonens tarv med sin egen. Enten han klaget over “mit synkende Fædreland”, hyllet menn som gav prov på “Nationens Storhed” eller advarte mot at “Hovedstadens rænkefulle Svælg opsluger alt”, hadde det nesten alltid et personlig tilsnitt. Noen ubetinget venn av foreningen med Danmark var han langt fra – den var ytterst fatal for Norges interesser, skal han ha sagt til Thomas Malthus under dennes norgesbesøk 1799. Men når han søkte å påvirke gjennom personlige initiativ, opptrådte han ikke alltid like klart. Lojaliteten blant de rike i Christiania kan nok forklare hans delaktighet i zahlkasserer Juels mystiske flukt 1784, men det vitner mer om uryddighet når han noen år senere lånte en anselig pengesum til den svenske eventyreren Manderfelt og hans intrigespill i københavnske hoffkretser.

Etter hvert trådte imidlertid Anker tydeligere frem i egen person. Under kronprinsens besøk i Christiania 1788 var han den selvsagte leder for festlighetene. Et “impromptu” på førstesiden av byens avis var skrevet av ham, og han gjentok denne praksis ved senere begivenheter i den kongelige familie. Med vers som “Naar Gallisk Raseri nedbryder Selskabs Baand / Da skal Skioldungens Dyd hanthæve Lovens Aand” viste han sin oppslutning om det politiske system. Han stilte også sin bolig til disposisjon for de kongelige og la for dagen ekte begeistring for den unge kronprins Frederik. Med regjeringens politikk var det derimot noe annet – her var Anker ofte nådeløst kritisk. Likevel er det ikke noe som tyder på at han var involvert i konspirasjonene med svenskekongens utsending i Värmland 1790. Det virker også usannsynlig at en person med hans navn og posisjon skulle la seg representere politisk av mindre betydelige medborgere i en så alvorlig sak.

Blant Ankers viktigste offentlige engasjementer var kampanjen for et norsk universitet som Jacob Nicolai Wilse startet i mars 1793. I begynnelsen opptrådte han litt nølende; først i slutten av mai tok han “med Betænkelighed Pennen i Haanden” gjennom et innlegg i Intelligenssedlene. Her gav han til gjengjeld sin klare støtte til Wilse og viste bl.a. til små, men effektive universiteter som i Edinburgh: “Det er ikke sagt, at Norges Universitet strax skal kunne vandre med lige Skridt til Fuldkommenhed, som hiine høje Skoler”, skrev han, men “lader os begynde, og Tilvæxten bliver sandelig naturlig”. Et norsk universitet burde etter hans syn være moderne og tilpasset praktiske, nasjonale behov.

Med Ankers tilslutning fikk saken den nødvendige tyngde, og han ble også valgt inn i Wilses universitetskomité. Komiteen opptrådte imidlertid svært forsiktig. Søknaden ble ikke endelig oversendt før våren 1795 og avvist et halvt år senere. Anker prøvde å bøte på noe av skuffelsen. I biblioteket i Paleet ble det tre vintre på rad fra 1796 holdt en serie forelesninger “over Videnskabelige Formaale” for både “Medborgere og Medborgerinder”. Ved siden av bl.a. Niels Treschow kunne man høre Anker selv forelese over temaer fra “Natur-Philosophien” og “de skiønne Videnskabers eller Kunsters Theorie og Kritik”.

Men tidens stemning kom ikke bare til uttrykk i lærde forelesninger og kresen selskapelighet, men også i sosial uro. Anker var opptatt av nasjonale krav, men ingen egentlig reformtilhenger. Han opptrådte gjerne som velgjører og kunne la hundrevis av fattige bespise ved festlige anledninger. Men særlig forståelse for klager fra bønder og arbeidsfolk hadde han ikke. Det er nedslående å lese hans hånlige ord om den fengslede Christian Lofthuus, som han i et brev kalte “en nedrig Sjæl, en Spidsbub i det borgerlige Liv og en dum Rebel i det politiske” som “tør gjøre sig tyk i sine Lænker”. Skulle han i det hele tatt ville ta “denne raae Stymper” i øyesyn, måtte det være “for at spytte ham i Ansigtet”, skrev han.

Noen år senere fikk han så selv oppleve en “opløpende Pøbel” på kroppen. En junikveld 1795 bordet en rasende folkemengde hans lille frakteskute Spadille på Christiania havn, under mistanke om at den på ulovlig vis skulle utskipe korn til Frankrike. Anker prøvde å roe gemyttene ved å oppsøke mengden midt på natten og forklare at kornlasten var ment for arbeiderne på Moss, men følte seg likevel truet til å la partiet bli delt ut blant byens fattige. Oppløpene fortsatte morgenen etter, militære ble kalt inn, og noen av aksjonistene ble arrestert og satt på festningen. Da Anker samme dag red ut fra Paleet, prøvde flere å dra ham av hesten mens de forlangte at han måtte få satt de arresterte fri. Det skjedde også, med stiftamtmannens hjelp. Ankers opptreden vitnet samtidig om han måtte opparbeide et personlig mot i disse usikre år da selv de mest ansette borgere og embetsmenn risikerte å bli konfrontert med folkets tilfeldige, brutale vilje.

Bernt Anker nøt fortjent berømmelse for sine bidrag til tidsrommets strålende selskapsliv. Men hans egentlige pionerinnsats for de dannede klassers livsstil gjaldt teatret. 1780 var han medstifter av Det dramatiske Selskab i Christiania. Som eneste teatertilbud ble selskapet for en tid byens fremste kulturforum. I årenes løp skrev Anker også fem dramatiske forsøk i fransk stil og spilte i flere hovedroller, bl.a. tittelrollen i sitt eget stykke Major André, oppført første gang under kronprinsens besøk 1788. Da selskapet ble fast organisert 1799, var Anker fremdeles en sentral bakmann.

Ankers forretninger skaffet velstand for ham selv, hans ansatte og hans hjemby. På det lokale plan merker man seg hans virke som mesén. Sammen med hustruen stiftet han Det Ankerske Waisenhus 1778, og i sitt testament bestemte han at fideikommissets årlige utbytte skulle tilfalle Christianias trengende. Jess Ankers flotte bolig på hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata, som han hadde overtatt fra brorens bo, forærte han til Krigsskolen, og Paleet testamenterte han til offentlig bruk, slik at det senere kunne tas i bruk som kongebolig. På det nasjonale plan gav hans engasjementer færre resultater, mens han på det private klarte å forene kunstneriske ambisjoner med gode kontakter til så vel kongehuset i København som borgerskapet i London.

I det ytre var han en vellykket mann, men det er ikke til å komme fra at det også hviler noe overflatisk, verdensborgeraktig over mennesket Bernt Anker. Vi bør likevel forstå hans sans for den ytre fasade som en del av en væremåte, ja som en helt normal del av den fornemmes eksistensielle selvoppholdelse. Som type og fenomen blir Anker dessuten utenkelig uten sin lokale og nasjonale tilknytning. Det er ikke minst spenningen og striden mellom hjemlig trygghet og internasjonal ambisjon, mellom parvenyen og aristokraten, som preger ham. Denne indre splid ble kanskje aldri forløst i hans sinn og i hans liv, og det kan nok ha ført til at han er blitt stående som noe av en gåte for ettertiden.

Fideikommisset som utgjorde hans etterlatte formue fikk store problemer i kriseårene etter 1814, og brannen på bordtomtene 1819 gjorde ende på det. Slik forvitret mesteparten av Ankers livsverk, og noe av denne vanskjebne kunne nok anes allerede i hans siste leveår. Glemt eller borte er mye av det han skjenket sin by og sitt land. De fleste av hans skrifter er aldri blitt trykt. Selv hans sølvbeslåtte kiste fikk ikke være i fred, men ble sendt på vandring mellom ulike gravsteder. Den fineste levning finner vi i en liten allé i Frogners hageanlegg (nå Frognerparken). Her står det vakre gravmonumentet over hustruen Mathia med den minneinnskrift han selv hadde formulert. Også det er blitt flyttet, bort fra den maltrakterte Paléhage. Men det gir oss ennå et ørlite glimt av stil og grandeur hos den mest eventyrlige av alle norske storborgere.

Kone: Mathia Collett

Barn

  1. Anker

Kirkebøker

  • Birth and baptism records 1746, Oslo county, Oslo Domkirke / Vår Frelsers menighet, Parish register (official) nr. 4 (1743-1786), page 200-201: Berent Ancher - 29 Nov 1746 - Oslo

Kilder og litteratur

  • Norsk biografisk leksikon: Bernt Anker
  • skeel.info: Bernt Anker Collet (Son?)
  • C. J. Anker: Kammerherre Bernt Ankers Liv og Virksomhed, 1884
  • L. Daae: Det gamle Christiania 1624–1814, 1891
  • C. Dunker: Gamle Dage, 1909
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • E. Bull og V. Sønstevold: Kristianias historie, bd. 3, 1936
  • Ø. Davidsen: Bernt Anker i nytt lys, 1944
  • E. Rimehaug: Trelastpatrisiatet og den økonomiske politikk i merkantilismens siste periode, utrykt hovedoppg. i historie, UiO 1975
  • K. Sprauten: Oslo bys historie, bd. 2, 1992
  • O. A. Storsveen: “'Fornuftig Kierlighed til Fædrenelandet'. En analyse av norsk patriotisme mellom 1784 og 1801”, i Storsveen m.fl.: Norsk patriotisme før 1814, 1997

Verker

Publisert materiale (et utvalg)

  • Fullstendig fortegnelse finnes i Ankers biografi i Ehrencron-Müller, bd. 1, 1924, s. 128–130
  • Om Oprettelsen af et Universitet i Norge, i tillegg til Norske Intelligenz-Seddeler nr. 22/1793
  • Sørgetale i St. Olai Loge, over Hr. Conrad Clauson, Eier af Bærums Jern-Værk, 1785, trykt i Iris, bd. 3, København 1793, s. 231–238
  • Om Banker i Almindelighed med Hensyn til en lokal Bank i Christiania. Plan proposé pour une Banque locale à Christiania, i Hermoder, bd. 2, hf. 6, København 1796, s. 1–36
  • autobiografi i G. L. Lahde og R. Nyerup: Samling af fortjente Mænds Portraiter, del 3, København 1806

Etterlatte papirer

  • Efterladte Skrifter i 2 pakker (omfatter bl.a. manuskripter til forelesningene i Paleet 1796–99, Major André og andre ferdigstilte dramatiske arbeider, taler m.m.), ble av C. Pram (som skulle utgi dem) overlatt til universitetsbiblioteket i København 1820
  • en del av Ankers brev finnes i NBO og RA, Oslo

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Jens Juel, u.å.; NG, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av C. F. von Breda, 1792; p.e
view all

Bernt Anker's Timeline

1746
November 22, 1746
Oslo, Norway
1778
January 14, 1778
Age 31
1800
1800
Age 53
1805
April 22, 1805
Age 58
Oslo, Norway
????