Erling Ormsson Skakke, Lendmann (1115 - 1179) MP

public profile

Is your surname Skakke?

Research the Skakke family

Erling Ormson Skakke's Geni Profile

Records for Erling Skakke

312,989 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "Skakke", "The Crooked Neck"
Birthplace: Gjerde, Etna, Sunnhordaland, Norway
Death: Died in Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
Occupation: Jarl & Riksstyrer, Lendemann, Earl, lendermann
Managed by: Torsten Cargnelli
Last Updated:

About Erling Ormsson Skakke, Lendmann

Erling Ormsson Skakke

http://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Skakke

http://en.wikipedia.org/wiki/Erling_Skakke

------------

Erling Skakke (1115 – 18 June 1179), the son of Kyrpinga-Orm, was a Norwegian strongman and earl during the 12th century

------------

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Erling_Ormsson_Skakke/utdypning

Erling Ormsson Skakke, død 19. juni 1179, Fødselsår og fødested ukjent; i. Lendmann, jarl og norsk riksstyrer. Foreldre: Lendmannen Orm Sveinsson (nevnt i 1120- og 1130-årene) og Ragnhild Sveinkesdatter. Gift med Kristin Sigurdsdatter (nevnt 1155–70), datter av kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid Mstislavsdatter (ca. 1100–ca. 1140). Far til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84).

Erling Ormsson var som norsk riksstyrer fra 1161 til 1179 “bryst og vern” for sin sønn kong Magnus (Heimskringla), og hadde i denne rollen utvilsomt innvirkning på den viktige institusjonelle utviklingen som det norske høymiddelalderkongedømmet gjennomløp i disse årene.

Erling var en ættstor mann. Faren, “Kyrpinge-Orm” som han ble kalt etter gården Kyrping i Etne i Sunnhordland, var sønnesønns sønn av lendmannen Erlend fra Gjerde i samme bygd, en av førerne mot kong Olav Haraldsson på Stiklestad 1030, og kunne på morssiden føre sin ætt tilbake til arnmødlingene og Håkon jarl. Erlings mor og Kyrpinge-Orms annen hustru, Ragnhild, var datter av lendmannen Sveinke Steinarsson fra Ranrike (Båhuslen). Kyrpinge-Orm var fosterfar til kong Harald Gilles yngste sønn, Magnus, som døde tidlig, og Orms sønn i første ekteskap, Ogmund Denger, var en av de andre Haraldssønnenes formyndere og rådgivere.

Erlings forfedre hadde etter alt å dømme bygd opp en tett samling av jordeiendommer omkring Gjerde, men selv hadde Erling sete på Støle lenger opp fra sjøen, kanskje en forlening han fikk som kongens lendmann. Her lot han trolig bygge den steinkirken som ennå står. Senere, i sønnen Magnus' tidlige kongsår, ser det ut til at han skjenket bort Gjerde-komplekset til kirkelige institusjoner: Halsnøy kloster, som han etter alt dømme grunnla, og domkapitlet i Bergen.

De innbyrdes beslektede kongesagaene som forteller om Erlings liv frem til den eldre beretningen i Sverres saga overtar 1177 (Ágrip, Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla), vil vite at han stod i skyggen av den eldre halvbroren Ogmund så lenge begge levde. Det store vendepunktet i hans liv var den korsferden han foretok 1153–55 sammen med sin frende, orknøyjarlen Ragnvald Kolsson. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt Erling “Skakke”. På korsferden lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men også deler av Frankrike og Spania på sørturen og på hjemveien blant annet Konstantinopel og Roma.

Etter hjemkomsten ble han regnet for en mye større mann enn før. Her ble han hjulpet av det giftet han kanskje allerede før korsferden hadde fått, gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson: Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare og gjennom moren, dronning Malmfrid, søskenbarn til danskekongen Valdemar 1.

Som kong Inges rådgiver og lendmann satt Erling mye i Bergen. Til tross for sin betrodde stilling kom han likevel noe i bakgrunnen for Gregorius Dagsson fra Bratsberg ved Skien, som stod kong Inge aller nærmest. Gregorius arbeidet med Erlings støtte for å bygge opp et viksk-vestlandsk lendmannsparti til støtte for Inge i den dragkampen med brødrene og samkongene Sigurd og Øystein som endte med deres fall 1155–57.

Under den følgende striden med det motpartiet som reiste seg med Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som kongsemne, gjorde det seg gjeldende en økende rivalisering mellom Gregorius og Erling. Sagaene setter dem virkningsfullt opp mot hverandre: Gregorius åpen og praktglad, rask i beslutningene og pågående til det dumdristige i strid; Erling lukket og klokt beregnende, en mann som så langt frem og skjønte seg på militær strategi. Det ulmet en motsetning mellom dem under striden mot Håkon Herdebreis flokk i Göta älv 1159, og da kong Inge samlet styrkene sine i Bergen neste sommer, sprakk det. Trette og slagsmål mellom vikværinger og vestlendinger endte med at Gregorius og Erling stod mot hverandre, og folk ble drept på begge sider. Kong Inge fikk dem med nød forlikt, men det var bare Gregorius som fulgte ham østover mot Håkon Herdebrei.

Etter at Gregorius og kong Inge var falt i januar-februar 1161, ble Håkon Herdebrei hyllet som enekonge på Øyrating i Trondheim. Men hans maktstilling ble kortvarig. Det Gregorius ikke helt hadde greid å fullføre, maktet Erling etter hans fall – å samle landets fremste stormenn om én kongetrone. I dette ble han godt hjulpet av sin hustru, Kristin kongsdatter. Erling stevnet 1161 til seg kong Inges tidligere venner blant stormennene, resten av hirden hans og huskarene til Gregorius. De ble enig om å holde flokken samlet under Erlings ledelse og utpekte hans sønn med Kristin, den fem år gamle Magnus, som den best ættbårne til kongedømmet i Norge. Magnus Erlingsson ble så tatt til konge på et byting i Bergen.

Erling stod ikke sterkere enn at han fant det nødvendig å søke støtte mot Håkon Herdebrei i Danmark, der Kristins søskenbarn, kong Valdemar, for lengst var blitt enekonge og hadde ambisjoner om å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken. Sagaene forteller at dette var vilkåret Valdemar satte for å støtte Erling i hans kamp for å legge Norge under sønnens kongedømme. Erling vendte tilbake til Norge 1161 og kom året etter overraskende på sine fiender i slaget ved Sekken i Romsdalen. Der ble Håkon Herdebrei hugd ned i slagtummelen.

Erling tok Magnus med seg til Trøndelag etter seieren og fikk ham kongehyllet på Øyrating. Men han kunne verken nå eller senere stole på trønderne, som hadde støttet kongene Sigurd og Øystein i det spente forholdet til broren kong Inge og senere villig gav hjelp til etterkommere av de to. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken Erling kunne regne med oppslutning om sønnens kongedømme, mens nye motkonger etter Håkon Herdebrei hadde lett for å skaffe seg tilhengere ikke bare i Trøndelag, men også på Opplandene og lengst sørøst i landet, på Marker og i Elve-området. Det bidrog til gjentatte reisninger mot Magnus' kongedømme at Erling var en hard og hensynsløs mann. Han vek ikke tilbake for å drepe overvunne stormenn og drev andre fra landet i stedet for å forlike seg med dem. Følgelig kom de lett tilbake i nye opprørsflokker.

Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge og som ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden.

Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne.

Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar, og så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. For ham var det avgjørende at kongekroningen var egnet til å bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde. Den nye tronfølgeloven fra 1163/64 forutsatte dessuten uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Dens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler.

Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd; som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim.

Erling trengte all støtte alliansen med kirken kunne gi. Gjennom størsteparten av 1160- og 1170-årene hadde han hendene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. I 1160-årene vevde hjemlige reisninger seg sammen med et farlig motsetningsforhold til Danmark. Reisningene ble slått ned, men i forholdet til Danmark måtte Erling gi etter. Han søkte i det lengste å unngå å oppfylle avtalen med kong Valdemar om dansk overherredømme over Viken. Det førte til at Valdemar søkte kontakt med Erlings motstandere i Trøndelag og drog med stor hær og flåte mot Viken 1165, der han lot seg kongehylle på Borgarting, men ellers oppnådde lite. Erling søkte på sin side samarbeid med den danske tronkreveren Buris Henriksson mot Valdemar, og foretok 1167 et tokt mot Danmark. Valdemar svarte med et nytt hærtog mot Norge 1168, uten at det kom til avgjørende kamphandlinger.

Erling fant det nå rådelig å søke forlik. Hustruen Kristin drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin frende kong Valdemar og tydeligvis forberedte den fredsslutningen som kom i stand 1170, etter mellomkomst av erkebiskopen av Uppsala og den utvalgte biskopen av Oslo. Erling anerkjente nå danskekongen som overherre over Viken, mot å få overlatt det direkte styret der som jarl med militær tjenesteplikt. Ifølge den danske historieskriveren Saxo skal han også ha lovt å fostre Valdemars sønn av samme navn og gjøre ham til norsk jarl eller hertug (dux) og dertil riksarving dersom kong Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette ser det ut til at Erling i praksis styrte Viken uten dansk inngripen. P. A. Munch tenkte seg muligheten av at han på forhånd også bar norsk jarletittel som riksstyrer for sin sønn, men sagaene ville neppe ha forbigått en norsk jarleutnevning i taushet.

Heimskringla beskriver Erling som som en høy og kraftig bygd mann med et langt og skarpt ansikt. Han var opprinnelig lys i håret, men ble på sine eldre dager svært grå. Hans fremtreden var rolig og verdig, til tross for det hallende hodet, og klesdrakten konservativ. Selv om Erling drog politiske fordeler av sitt ekteskap med Kristin kongsdatter, må det personlige forholdet mellom dem ha vært problematisk. Mangel på presis kronologi gjør det umulig å trenge til bunns i det. Men sagaene mener å vite at Kristin, kanskje mens Erling var fraværende på korsferden, fikk en sønn med sitt søskenbarn kong Sigurd Munn, noe som i så fall var alvorlig blodskam etter kirkens lære, og at Erling senere brutalt lot gutten henrette. Det endte med at Kristin forlot ham, uten at vi vet når. Hun skal ha reist fra landet sammen med en Grim Rusle; de oppholdt seg en tid i Kontantinopel og fikk noen barn sammen, forteller Heimskringla. Selv søkte Erling seng med andre enn hustruen. Med tre forskjellige kvinner, iallfall en av dem en fastere frille, Åsa den lyse, hadde han fire sønner.

Den biskoppelige opptreden på Erlings vegne i fredsforhandlingene i Danmark 1170 viser at han fortsatt kunne regne med kirkelig støtte i sitt forsvar for sønnens kongedømme, men det kan etter hvert ha oppstått friksjon i forholdet mellom ham og den norske kirken, blant annet fordi han krevde rett til å samtykke før kirken foretok bispevalg. Sverres saga forteller også at Øystein hadde et bedre forhold til kong Magnus enn til hans maktglade far. Det er likevel ikke noe som tyder på at det grunnleggende samarbeidet mellom kongedømme og kirke ble brutt så lenge Erling levde. Under kampene mot den birkebeinerflokken som reiste seg i de indre østlandsområdene 1174, stod kirkens ledere fortsatt på Erlings og Magnus' side. Da Sverre Sigurdsson kom til Norge, var det hans inntrykk at kongen og jarlen hadde stor støtte av de fremste menn i landet og av folket ellers, selv om jarlen på grunn av sin harde fremferd også hadde fiender, særlig i Trøndelag.

Erling var nå begynt å dra på årene, og satt i Bergen da kong Magnus på egen hånd beseiret birkebeinerne på Re ved Tønsberg 1177. Da restene av birkebeinerflokken fant seg et nytt kongsemne i Sverre Sigurdsson i Värmland samme år, lå Erling likevel ikke på latsiden. Han tok forbitret opp kampen mot “djevelspresten” Sverre som ville sette seg i sønnens sted, men alderen og en langvarig maktstilling hadde tydeligvis gjort ham mindre varsom og mer envis enn før. Drikkfeldighet kan ha forsterket dette.

Da Erling og Magnus lå i Trondheim med stor hær og flåte sommeren 1179, oppsatt på et endelig oppgjør med Sverre, var Erling trygg på at birkebeinerne ikke ville våge å gå på dem i byen. Utover kvelden og natten 18. juni ble det drukket nokså tett, og tross advarsler slurvet Erling med beredskap og vakthold. Da Sverre og birkebeinerne angrep overraskende neste morgen, valgte han å kjempe med redusert styrke i stedet for å legge ut fra byen med skipene. Det ble hans bane. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen ble “gamlingen”, som svingte sverdet med åpen platebrynje, rammet av et dødelig spydstikk i livet. Kong Magnus og hæren ble tvunget på flukt, mens den døde jarlen lå igjen på slagmarken. Kong Sverre lot ham gravlegge på sørsiden av Kristkirken, men gjennom den senere utvidelsen av kirken kom graven til å ligge innenfor veggene.

--------------------

Jon Torbergsen på Randaberg was born at Randaberg, Rogaland, Norway. He married Ragnhild Erlingsdtr, daughter of Jarl Erling (--?--) Skakke and prinsesse Kristina Sigursdtr.

--------------------

Erling «Skakke» Ormsson (født 1115, død 18. juni 1179) var norsk stormann i borgerkrigstiden. Erling kom fra en god ætt. Erling budde på "Studla"(i dag kalt Støle) i den lille bygda Etne. Han stammet, i følge sagaene Fagrskinna og Heimskringla, fra ladejarlene og Arnmødlingene. Hans far, Orm, var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson, og hans bror, Ogmund Dengje, var rådgiver for Haraldssønnene.

Erling Skakke var med Ragnvald Orknøyjarl på korstog i årene 1151–1155. Han besøkte Palestina, Konstantinopel og Roma. Utenfor Sicilia kom han i kamp med araberne. Her fikk han et hugg i halsen slik at den kom til å helle over, eller på «skakke», til den ene siden.

Håkon Herdebrei skal i 1162 ha blitt drept av Erling Skakke i et sjøslag utenfor Sekken. Håkon ble tatt til fange i dette slaget, og senere døde han mens han var på ombord Erlings skip. Erling og hans menn ble rimelig nok beskyldt for å ha stått bak hans død.

Erling Skakke var en av lederene av lendmannspartiet etter kong Inges død i 1161. Han var gift med Kristin, datter av Sigurd Jorsalfare, og hadde sønnen Magnus Erlingsson. Erling Skakke døde i slaget på Kalvskinnet i 1179. Hans sønn var konge over Norge fra 1161 til 1184. Personer knyttet til korstogene

--------------------

Erling Skakke

From Wikipedia, the free encyclopedia

Erling Skakke (1115 – 18 June 1179) was a Norwegian Jarl during the 12th century. He was the father of Magnus V, who reigned as King of Norway from 1161 – 1184.

Erling Skakke was born is Etne in the county of Hordaland, the son of Kyrpinga-Orm. He earned his reputation crusading with Rögnvald Kali Kolsson, the Earl of Orkney in the Mediterranean from 1152 to 1155. Erling first sailed to the Holy Land, then Constantinople, and lastly visited Rome. During a battle with Arab warriors on Sicily a sword-wielding Arab cut Erling in the neck. This caused him from then on to tilt his head to one side ("skakke" means slanted). He was married to Kristina, the daughter of Sigurd Jorsalfar and they had a son. Erling was the guardian of King Inge and was one of the leaders of lendmannspartiet after King Inge's death in 1161. Erling Skakke managed to have elected his son, Magnus Erlingsson as the king of Norway in 1161 and crowned in 1163, at the age of eight. Erling took the title of earl and held the real power since Magnus was a minor.

In 1166, Sigurd Agnhatt and his foster son Olav Ugjæva raised a force in Oppland, and had Olav proclaimed king, while earl Erling Skakke was away in Denmark. Olav was the son of Maria Øysteinsdotter, the daughter of former king Øystein Magnusson. After Erling returned to Norway to fight this uprising, Olav and his men attacked Erling in an ambush at Rydjokul in Sørum. Erling was wounded and barely escaped. In 1168 Olav and his men ventured south to the Oslofjord area, but were there defeated in battle at Stanger in Våler. Sigurd was killed in the battle, but Olav escaped and went to Denmark.

When Sverre Sigurdsson became the leader of the Birkebeiner, Erling's position was compromised, and he fell at the Battle of Kalvskinnet outside Nidaros in 1179. King Sverre honoured his fallen opponent by giving a speech at his funeral in the church.

Erling was a talented man, but he was not known for noble qualities. He was ruthless, especially when it concerned his own position and that of his son. In 1164, he founded Halsnøy Abbey, a monastery of Augustinian Canons, at Halsnøy on the Hardangerfjord.

[edit]Sources

Sigurdsson, Jon Vidar Det norrøne samfunnet (forlaget Pax, Oslo 2008)

Finlay, Alison editor and translator Fagrskinna, a Catalogue of the Kings of Norway (Brill Academic. 2004)

AFTER the fall of King Inge in the battle at Oslo, Haakon Herdebred (the Broad-shouldered) took possession of the whole country. He distributed all the offices, in the towns and in the country, among his own friends. As he was only about fourteen years old, he could not, of course, be expected to attend personally to the affairs of the government; but his liegemen governed in his name. Many of the adherents of the late King Inge refused to acknowledge King Haakon. Among them was the powerful and wily chieftain Erling Skakke. He was of a distinguished family, which resided on the Studla estate in Sondhordland. In his youth he had made a crusade to the Holy Land. On his way back through the Mediterranean he had a fight with pirates and was wounded in the neck, which compelled him afterward to carry his head on one side; hence his surname (skakke, wry). By the assistance of King Inge he obtained in marriage Kristina, a daughter of King Sigurd the Crusader and Queen Malmfrid. A year after their marriage she bore him a son, who was named Magnus. -------------------- Erling «Skakke» Ormsson (født 1115, død 18. juni 1179) var norsk stormann i borgerkrigstiden. Erling kom fra en god ætt, og var bosatt på «Studla» (i dag kalt Støle) i den lille bygda Etne. Han stammet, ifølge sagaene Fagrskinna og Heimskringla, fra ladejarlene og Arnmødlingene. Hans far, Orm, var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson, og hans bror, Ogmund Dengje, var rådgiver for Haraldssønnene.

Erling Skakke var med Ragnvald Orknøyjarl på korstog i årene 1151–1155. Han besøkte Palestina, Konstantinopel og Roma. Utenfor Sicilia kom han i kamp med araberne. Her fikk han et hugg i halsen slik at den kom til å helle over, eller på «skakke», til den ene siden.

Håkon Herdebrei skal i 1162 ha blitt drept av Erling Skakke i et sjøslag utenfor Sekken. Håkon ble tatt til fange i dette slaget, og senere døde han mens han var om bord i Erlings skip. Erling og hans menn ble rimelig nok beskyldt for å ha stått bak hans død.

Erling Skakke var formynder for kong Inge Krokrygg og ble en av lederne av lendmannspartiet etter kong Inges død i 1161. Han var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare, og fikk med henne sønnen Magnus Erlingsson, som ble hyllet til konge på et ting i Bergen i 1161. Erling dro deretter til kong Valdemar den store i Danmark, og avtalte med denne at Valdemar skulle hjelpe Erlings sønn til makten i Norge, mot selv å få kontroll over Viken, slik danskene gjennom århundrer hadde hatt. Det ser ikke ut til at noen av dem overholdt avtalen, for i 1169 sendte Erling sin kone på besøk til Valdemar - de var kusine og fetter - for å minne ham på avtalen. I 1170 reiste Erling selv til Danmark, og da avtalte han at han skulle bli Valdemars jarl på Østlandet.

Kristin Sigurdsdatter hadde før sitt ekteskap med Erling fått sønnen Harald med sin fetter Sigurd Munn. Erling lot sin stesønn halshugge, så han ikke skulle bli en konkurrent om kongemakten for Erlings egen sønn Magnus. Man vet ikke om Kristin kjente til at det var hennes mann som stod bak drapet på hennes eldste sønn. [1] I Magnus Erlingssons saga berettes at Nikolas Kuvung var den som fanget Harald og førte ham til Bergen «og lot Erling jarl få ham». Det berettes videre at Erling hadde for skikk når hans uvenner kom til ham, å si lite eller ingenting til dem, men hadde han tenkt å spare deres liv, skjente han på dem det verste han kunne. «Erling sa ikke stort til Harald, og folk tok til å skjønne hva han ville gjøre. De bad kong Magnus at han skulle be jarlen om fred for Harald.» Magnus og Harald var jo halvbrødre. «Kongen så gjorde, men jarlen svarte: 'Slikt rår vennene dine deg til, men du får ikke lenge råde i riket om du vil gå frem bare med mildhet.'» Så lot Erling sin stesønn føre over til Nordnes, der han ble halshugd. I Sverres saga sier kong Sverre til kong Magnus: «Erling lot Harald min bror henge sør på Kvarven som en kråkeunge...» Ifølge Snorres saga om Magnus ble jo Harald halshugd på Nordnes, så trolig var det slik at den døde i etterkant ble hengt opp på Kvarven som advarsel for alle som seilte inn til Bergen.

Erling Skakke døde i slaget på Kalvskinnet i 1179. Hans sønn var konge over Norge fra 1161 til 1184.

view all 19

Erling Ormson Skakke's Timeline

1115
1115
Gjerde, Etna, Sunnhordaland, Norway
1140
1140
Age 25
Randaberg
1153
1153
Age 38
Norway
1153
- 1155
Age 38
1156
1156
Age 41
Etne, Hordaland, Norge
1161
1161
- 1179
Age 46
Norway
1170
1170
Age 55
Norway - son of Erling Skakke & Christina
1179
June 18, 1179
Age 64
Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
June 19, 1179
Age 64
Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway

http://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_p%C3%A5_Kalvskinnet

Slaget på Kalvskinnet ble det avgjørende vendepunktet i Sverre Sigurdssons (Kong Sverres) og birkebeinernes kamp mot baglerne om kongemakten. Med seieren kvittet han seg med den farligste trusselen mot egen sak og endret karakteren på krigen fra en reisning med en opprørsflokk til en formell borgerkrig der landsdeler sto mot hverandre. Den anerkjennelsen som Sverre Sigurdsson hadde ønsket å oppnå helt fra våren 1177 kom da trønderne valgte å akseptere ham som deres kongeemne. Basen for opprøret flyttet seg dermed fra Viken til Trøndelag.

????
Viken - son of Erling Skakke