Frederik Stang, Statsminister (1808 - 1884)

‹ Back to Stang surname

2

Matches

0 1 1
Adds burial place and spouse(s).

View Frederik Stang, Statsminister's complete profile:

  • See if you are related to Frederik Stang, Statsminister
  • Request to view Frederik Stang, Statsminister's family tree

Share

Birthplace: Rostad gård, Stokke, Vestfold, Norway
Death: Died in Bærum, Akershus, Norway
Occupation: Statsminister
Managed by: Mary-Ann Thomsen
Last Updated:

About Frederik Stang, Statsminister

Frederik Stang. Jurist og statsminister i Norge. Foreldre: Prokurator, senere sorenskriver Lauritz Leganger Stang (1775–1836) og Johanne (“Hanna”) Margrethe Conradi (1780–1820). Gift 30.3.1833 i Christiania med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne (12.10.1812–30.11.1885), datter av sorenskriver Bredo von Munthe af Morgenstierne (1774–1835) og Cathrine Elisabeth Fries (1781–1840). Far til Emil Stang (1834–1912); farfar til Fredrik Stang (1867–1941) og Emil Stang (1882–1964); morfar til Fredrik Stang Lund (1859–1922) og Jens Michael Lund (1872–1943; se sst.); svoger til Claus Winter Hjelm (1797–1871) og Peder Carl Lasson (1798–1873).

Frederik Stang var drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling i midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen – “systemet Stang” – førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store, byggende innsats for landet.

Stang vokste opp i trange kår. Faren var mesteparten av livet en underbetalt sorenskriver, først i Ryfylke og senere i Nordhordland, med små muligheter til å bekoste utdannelse for barna. Skolegangen i barneårene i Stavanger var privat og tilfeldig, men som 13-åring kom Frederik inn på latinskolen i Bergen. Herfra ble han dimittert bare 16 år gammel og trengte derfor spesiell tillatelse for å avlegge prøven til examen artium. Allikevel ble han den beste av samtlige 62 kandidater, og året etter tok han anneneksamen med præceteris. Allerede under skoletiden i Bergen hadde han måttet livnære seg ved å gi privatundervisning, og i studietiden i Christiania forsatte han som lærer, fra han var 18 år med rett til å dimittere sine elever til examen artium, og tidvis som lærer ved Overlærer Møllers Institut.

I studietiden var Stang de første år en god venn med Henrik Wergeland – de var forelsket i samme pike, men et voksende motsetningsforhold ble etter hvert uunngåelig. Det utagerende studenterliv som et flertall av studentene førte, med Wergeland i spissen, stod i strid med Stangs nøysomhets- og pliktidealer, som var næret av økonomisk trengsel. Han var aktiv i Det norske Studentersamfund og formann i to korte perioder, men trakk seg ut sammen med de andre av “intelligensen”, den krets av de mest begavede og lovende studenter som grev Wedel samlet om seg i “kretsen på Bogstad”: J. S. Welhaven, Christian Birch-Reichenwald, Bernhard Dunker, P. A. Munch og A. M. Schweigaard. Særlig Stang var Wedels foretrukne og trolig den han så som sin arvtaker i politikk og statsliv. “Du er, som om Du var forlovet med Stang,” sa grevinnen til sin mann: “Naar han er tilstede, glemmer Du alle os andre.” Da kretsen brøt ut og dannet motorganisasjonen Det Norske Studenterforbund, var Stang i alle år med i redaksjonen av dets blad Vidar, men ellers var hans forhold til de andre medlemmene forholdsvis fjernt.

Straks etter at Stang hadde avlagt juridisk embetseksamen 1828, offentliggjorde han en artikkel i Morgenbladet om ansvarlighetsloven, som fikk innflytelse på Stortingets behandling av saken og som gjorde det klart at landet med ham hadde fått en begavelse som var hardt tiltrengt som forsterkning av det juridiske fakultet. Dette hadde hatt to lærerstillinger som begge var bare leilighetsvis besatt og ofte med langt fra fullkvalifiserte folk. Etter en tid som kopist i Justisdepartementet ble Stang 1829 konstituert som “docent”, dvs. foreleser, og to år senere utnevnt til universitetslektor, ennå bare 23 år gammel. U. A. Motzfeldt var utnevnt noe tidligere, og sammen har de to æren for å ha lagt grunnlaget for en selvstendig norsk rettsvitenskap. Stangs forelesninger over naturretten sirkulerte i referats form blant studentene i 30 år, og hans forelesninger om statsrett ble grunnlaget for studiet av forfatningsretten i tiår fremover.

Av privatøkonomiske grunner søkte Stang 1834 om å få ta advokatprøven, og i november samme år ble han utnevnt til høyesterettsadvokat. Han ble snart en ledende advokat med en innbringende praksis, og som en anerkjent juridisk kapasitet ble han etterspurt også for offentlige oppdrag. 1837–45 var han medlem av Christiania bystyre og i samme periode medlem også av en rekke offentlige komiteer (til revisjon av utkastet til straffelov, pensjonsordning for embetsmenn, endring av riksrettsreglementet) og styrer (Selskapet for Norges Vel, Christiania tekniske forening, Foreningen mod Brændeviinsdrik).

1837 ble han også utnevnt til regjeringsadvokat, en betydelig tillitserklæring, som imidlertid var lite økonomisk innbringende, og som han 1839 derfor gjerne byttet ut med å bli advokat for Norges Bank. Som regjeringsadvokat var det hans oppgave å gi råd i vanskelige, juridiske saker som ikke sjelden var av prinsipiell betydning. En slik sak gjaldt håndhevelsen av pålegget om at kvekere bare kunne være bosatt i Stavanger. Stangs argumentasjon her førte til slutt til fri religionsutøvelse for alle dissentere. Størst oppsikt i samtiden vakte hans glitrende og vellykkede forsvar 1845 i riksrettssaken mot statsråd J. H. Vogt. Umiddelbart etter at saken var avsluttet med en frifinnende dom, utnevnte kongen Stang til statsråd og sjef for det nye Departementet for det indre.

I sin Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret (1833) og i en lang artikkelserie i Vidar om viktige konstitusjonelle spørsmål hadde Stang lagt frem sitt politiske grunnsyn og program. Hans utgangspunkt var at Norge hadde en “democratisk-monarchisk” statsform, hvor Stortinget var uttrykk for folkeviljen, men “Folkevillien troer ikke sig selv”, derfor hadde den gjennom Grunnloven lagt en begrensende og hemmende makt til Kongen som den “ideligen og ideligen har at bryde sig mod”. Stang så farene ved utvikling av et stivnet, byråkratisk system og fremholdt behovet for vekselvirkning mellom folkeviljen og regjeringens overlegne innsikt. “Almeenviljen, luttret og moderert” skulle være den bevegende kraft. Hans syn var en slags form for demokratisk elitisme, som idéhistorikeren Rune Slagstad treffende betegner det. Regjeringen skulle ved sin ekspertise være oppdragende og ved sine prerogativer sørge for at beslutningene planmessig tjente allmennvellet, og ikke bare var utslag av tilfeldigheter eller snevre egeninteresser.

Stang var økonomisk liberalist, men i likhet med Schweigaard – hans nærmeste samarbeidspartner i Stortinget – forkastet han laissez faire-modellen. Liberalismen måtte innebære et moralsk element og i kombinasjon med en dynamisk statsmakt tjene “Folkets Velstand, Sundhed og Dannelse”. Ut fra dette forkastet han det absolutte veto i grunnlovssaker, men utvidet det utsettende veto til å omfatte alle saker som ikke uttrykkelig var unntatt, f.eks. bevilgningssaker. Blant de endringer i Grunnloven som han anså ønskelige, var opphevelse av stattholderposten, statsrådenes adgang til Stortinget og regulær behandling av diplomatiske saker og kommandosaker i statsråd.

Den regjering Stang nå ble medlem av, bestod av eldre, veltjente embetsmenn med liten eller ingen politisk erfaring, som oppfattet seg som departementssjefer og ikke som medlemmer av et politisk organ. Statsrådet var velmenende, men svakt, initiativløst og langt fra den dynamiske, oppdragende kraft i den aktive reformpolitikk som samsvarte med tidens behov. Med sin usedvanlige begavelse og sin like usedvanlige tiltakslyst og arbeidskraft kastet Stang seg over de store arbeidsoppgaver som ble overført til Indredepartementet, og han fikk i stor utstrekning støtte av de øvrige statsråder. Men han begrenset seg ikke til sitt departements saker, han engasjerte seg også i saker fra de andre departementer, og her kunne han ofte pådra seg sine meget eldre kollegers irritasjon ved sin doserende tone, stahet og temperament.

Indredepartementet var blitt overdratt ansvaret for næringsveiene, forsyningene, medisinalvesen, post-, skyss-, kanal-, bygnings- og brannvesen, mål og vekt, forsikringssaker, kommunene, samt det statistiske tabellverk. På alle disse områder ble Stangs statsrådsår nyskapende. Mange av de saker han førte frem til løsning, var gamle saker som bare hadde manglet kraftfull styring. Det gjaldt f.eks. den nye veiloven, som det hadde vært arbeidet med i henimot 20 år, og som under Stangs ledelse og i samarbeid med stortingsopposisjonen ble vedtatt 1851. Loven førte til et kraftig oppsving i veibyggingen. Statens årlige bevilgninger ble doblet i årene frem til 1850 og doblet igjen frem til 1860, og de kommunale bevilgninger viste også sterk vekst. Planmessigheten ble styrket ved et nytt veiingeniørkontor i departementet.

Tanken om å bygge en jernbane fra Christiania til Eidsvoll kom opp i Stangs statsrådstid og førte frem til løsning 1851. I mange år hadde det vært arbeidet med forskriftene for skyssplikten, og hans forslag til en ny lov som lettet byrdene for bøndene, ble omsider vedtatt 1851. Stang var i det hele sterkt opptatt av å bedre landbruksnæringens kår. På hans initiativ ble det arrangert et stort landbruksmøte i Christiania 1848, som ble fulgt opp av husmannsloven av 1851, vedtaket om reisingen av Den høiere Landbrugsskole i Ås 1854 og opprettelsen av Kongeriget Norges Hypothekbank 1851, som løste landbrukets kapitalbehov på en finansielt sunn måte. På helsevesenets område er opprettelsen av sinnssykehus sammen med de første bevilgninger til Gaustad asyl 1848 skjellsettende, og det samme var opprettelsen av medisinalrådet, som Stortinget først forkastet, men endelig vedtok 1854.

Opprettelsen av Indredepartementet og Frederik Stangs kraftfulle ledelse innebar et gjennombrudd i landets økonomiske og sosiale utvikling. Tiden var gunstig, og nye tanker hadde vunnet innpass. Men det gjør ikke oppnavnet “løftestangen” mindre berettiget; det var Stang som omsatte de nye muligheter og de nye tanker i praktisk handling. Og han slet seg ut på det. Helsen sviktet, og mars 1854 måtte han ta noen tids permisjon før han trådte inn i den lite arbeidskrevende statsrådsavdeling i Stockholm. Deretter fulgte ny permisjon inntil han april 1856 følte seg tvunget til å søke avskjed. Økonomiske bekymringer hadde også tynget ham. Statsrådsgasjen var langt mindre enn hans meget innbringende advokatpraksis, og han var blitt far til 9 barn. For en gangs skyld forlot Stortinget sparepolitikken og vedtok enstemmig vesentlig høyere vartpenger enn normalt. Samtidig ble det satt i gang en innsamling, der bidrag ikke fikk overstige 10 spesidaler, og hvor sluttresultatet ble en folkegave på over 17 000 daler.

Etter et års rekonvalesenstid i Sveits var Frederik Stang så langt på bedringens vei at det var ventet at han snart skulle gjeninntre i regjeringen. Men da den ventede rekonstruksjon av ministeriet kom 1858, var det Christian Birch-Reichenwald som fikk kallelsen. Stang var både skuffet og krenket over forbigåelsen, og den politiske opinion var forferdet over dette signal om en kongeledet regjering. Stang var for sterk – og sta – for kronprinsregenten (den senere kong Karl 4). I stedet ble Stang 1858 valgt inn på Stortinget, året etter også i Christiania representantskap (til formannskapet 1860, og ordfører 1861). Som representant talte og stemte han for statsrådenes adgang til Stortinget da saken kom opp 1860, men nå, da de parlamentaristiske målsettinger var kommet i forgrunnen, med klare forbehold om at reformen ikke skulle forrykke maktfordelingen mellom Storting og regjering.

Etter tronskiftet 1859 var den nye kongens og Birch-Reichenwalds store prosjekt å gjennomføre en revisjon av unionsforholdene. Forutsetningen var at det ble skapt et gunstig klima for dette i Norge gjennom en opphevelse av stattholderposten, og i tillit til kongens løfte om sanksjon ble forslaget nesten enstemmig vedtatt av Stortinget. Tvunget av svensk opinion måtte kongen imidlertid bryte sitt løfte, og et forbitret Storting sendte saken til en spesialkomité som innstilte på mistillit til regjeringen. Stang var blant dem som stemte imot; han var prinsipiell motstander av denne form for ministeransvar og fant heller ikke saklig grunn til å klandre regjeringen. Forslaget falt, men Birch-Reichenwalds regjeringsprosjekt var håpløst skadeskutt. Den norske regjering avviste enstemmig et svensk forslag om en unionskomité med ubegrenset mandat, men i utformingen av avslaget sprakk både regjeringen selv og dens forhold til kongen.

En rekonstruksjon av regjeringen var blitt uunngåelig. Birch-Reichenwald, hans svoger Ketil Motzfeldt og førstestatsråd H. C. Petersen trådte ut av regjeringen, og etter at den så hadde vedtatt en endring av avslaget, erklærte Frederik Stang seg villig til å overta. 17. desember 1861 ble han utnevnt til førstestatsråd for en omdannet regjering.

Denne Norges første regjeringskrise førte til en splittelse av høyresiden i norsk politikk. Bitterheten mot Stang i kretsen rundt Birch-Reichenwald, anført av Motzfeldt og Bernhard Dunker, fikk politiske virkninger i mange tiår fremover. En annen følge var også at Stang nå bare hadde det ubetydelige Revisjonsdepartementet å stelle med og kunne bruke tiden og sin overlegne dyktighet og arbeidsevne til å samle alle tråder i sin hånd og gjøre kollegiet av fagstatsråder til et sammensveiset politisk organ. Det kunne trenges, for Stang arvet også det vanskelige spørsmål om revisjonen av unionsforholdet.

Stang var overbevist om at unionen både sikkerhetspolitisk og økonomisk var i begge rikers interesse, men at forholdet trengte revisjon. Han var like fast i kravet om Norges likeberettigelse som både Birch-Reichenwald/Motzfeldt-fraksjonen og stortingsflertallet, men han delte ikke de avgåtte statsråders bitterhet over svenskenes opptreden og støttet ikke Stortingets krav om stattholdersakens løsning som betingelse for å gå videre. Han stolte på at svenskene snart ville angre sin villfarelse ved å blande seg inn i et rent norsk anliggende. Heri tok han feil, men ett år senere oppnådde han en avtale med svenskene om mandatet. 1863 var hindringene også ryddet av veien på norsk side, ved at Stortinget forkastet forslaget om opphevelse av stattholderposten, og 1865 kunne den 2. unionskomité begynne sitt arbeid, som varte ti1 l868.

Frederik Stang hadde et meget avmålt forhold til den skandinavisme som rådet innen embetsstanden og blant intellektuelle i 1830- og 1840-årene. Han delte ikke deres nostalgiske hengivenhet for Danmark og ønsket slett ikke å binde Norge til den danske politikk i “det slesvigske spørsmål”, som han var saklig uenig i og dertil fant høyst risikabel. 1848 hadde han ledet opposisjonen i regjeringen mot militær støtte til Danmark, og da den dansk-tyske konflikt igjen tilspisset seg, fikk han 1863 flertallet i regjeringen med seg mot kongens storsvenske politikk. I dette var Stang i beste samsvar med folkemeningen, men ikke med deler av høyrefløyen i norsk politikk, embetsmenn og Dunker som talsmann for Birch-Reichenwald/Motzfeldt-opposisjonen.

I 1860-årenes strid om hærordningen var Stang imdlertid mer tvisynt. Både av økonomiske og politiske grunner søkte han å moderere presset fra kongen og de fagmilitære, men han var også av den mening at et sterkere forsvar var nødvendig for å hevde Norges likeberettigede stilling i unionen. Norge kunne ikke stå utenfor et angrep mot de forente riker som i stor utstrekning ville bli utkjempet utenfor Norges grenser. I et slikt tilfelle måtte kongen kunne disponere flere linjetropper enn hærordningen gav rom for. Regjeringens forslag led nederlag i Stortinget, som Stang hadde ventet.

1863 vedtok Stortinget et forslag om årlige stortingssamlinger. Av formelle grunner ble vedtaket nektet sanksjon, men regjeringen påtok seg å fremme et nytt forslag for Stortinget 1866. Dette, som i alle deler bar preg av Stangs hånd, oppnådde ikke grunnlovsmessig flertall, men ble endelig vedtatt 1869. Et forslag om statsrådenes adgang til Stortingets forhandlinger ble også tatt opp 1863, men forkastet. Høyrefløyen i Stortinget hadde mistet enhver tro på at reformen ville styrke regjeringens stilling, mens bondeopposisjonen ennå hadde bevart frykten for nettopp dette, og et nytt forslag fra Johan Sverdrup 1866 oppnådde ikke en gang simpelt flertall.

Også Stang var i ferd med å snu. Han mente fortsatt at statsrådene burde møte i Stortinget, men ikke hvis prisen var parlamentarisme. Forfatningen var for løs til å tåle “en Sverdrup-Steensk Agitation” som da “ikke kunne hindres fra at gjøre ondt ved at slutte sig til det lavere Folke-Instinct, hvor dette kan benyttes mod Regjeringen [....] Det Mod en Norsk Regjering besidder til at forsøge hvad der kan udrettes ved Sagernes egen objective Magt [.....] vil nødvendigviis fattes en parlamentarisk Regjering, fordi den veed, at den brækker Halsen paa sig selv i det samme dens Hovedforslag ramler overende”.

Begge parter tok nå mer og mer konsekvensen av sine synsmåter og gled lenger og lenger fra hverandre. Ved å godta Jaabæks og bondevennenes sparepolitikk, som var rakt imot Stangs syn om en byggende reformpolitikk, klarte Sverdrup 1869 å skape et antiministerielt flertall. Tross dette viste Stang stadig vilje til å komme Stortinget i møte. Da statsråd Haffner ble tvunget ut av regjeringen ved et regulært mistillitsvotum, tok Stang professor Ole Jacob Broch, som hadde deltatt i kritikken av Haffner, inn i regjeringen som hans ettermann, til stor forargelse for den konservative opinion. Trolig hadde Stang i tankene den forestående unionsrevisjon, som hadde vært utgangspunktet for hans regjeringsdannelse.

Da innstillingen fra unionskomiteen, som i stor utstrekning var Stangs verk, ble lagt frem 1867, var situasjonen blitt en annen. Ole Gabriel Ueland, som skulle ha vært støttespilleren i kampen for bøndenes stemmer, var død, og fra Stangs gamle motstandere på konservativ side med Bernhard Dunker i spissen møtte innstillingen bitende kritikk. I Stortinget 1871 falt innstillingen mot bare 17 stemmer, og fra nå av var det slutt med Stangs vilje til å komme Stortinget i møte. Alle slike tendenser innen regjeringen ble nedkjempet. Han drev igjennom at et nytt grunnlovsvedtak i Stortinget i statsrådssaken ble nektet sanksjon, og de to – senere tre – statsråder som trakk seg fra regjeringen, ble erstattet med mer konservative medlemmer. Som svar vedtok Stortinget en adresse, i realiteten et klart mistillitsvotum, som ikke ble tatt til følge.

Etter tronskiftet 1872 la regjeringen frem et svar på adressen som krevde andre endringer i Grunnloven for at maktbalansen skulle kunne opprettholdes, og Stortinget svarte med en ny mistillitsadresse. Oscar 2 så med uro på konflikten og var inne på tanken om å la Stang gå, men nå stod regjeringen samlet og gav uttrykk for at de øvrige statsråder da også ville ta avskjed. Stang hadde seiret, men kampen gikk videre. I konkrete saker vant regjeringen enkelte seirer, som når det gjaldt nordisk myntkonvensjon – som ble forkastet 1873, men vedtatt 1875 – og (delvis) militærtjenesten, men måtte gi seg i andre, som når det gjaldt begrensingen av Stortingets samlingstid.

Stattholdersaken fikk sin løsning ved at vedtaket på Stangs forslag ble sanksjonert i norsk statsråd etter forutgående behandling i sammensatt statsråd. Vedtaket forutsatte opprettelse av en statsministerstilling i Christiania, og 21. juli 1873 ble Stang utnevnt til statsminister. Regjeringen holdt sitt løfte om å fremlegge forslag om vilkårene for å godta statsrådssaken: oppløsningsrett for kongen, begrenset møtetid og diett for Stortinget og statsrådspensjon, men Stortinget svarte med å gjenta i hovedsak sitt vedtak fra tidligere, med ny sanksjonsnektelse som følge.

Valget 1876 gav ny fremgang for opposisjonen, og nå ble striden tilspisset. Bevilgningsforslag fra regjeringen ble skåret ned, det ble stilt detaljerte krav om hvordan bevilgede midler skulle anvendes, og regjeringen ble også overstyrt på andre måter. I striden om tilsyn med folkehøyskolene etter at disse fikk statstilskudd, måtte regjeringen til slutt gi seg. Forslaget fra Sverdrup og H. E. Berner om et rent norsk flagg ble imidlertid forkastet, til Stangs glede.

Regjeringsforlaget om betingelser i forbindelse med statsrådssaken ble forkastet, og vedtaket fra 1874 ble gjentatt uforandret, med tanke på tredjegangs vedtak etter neste valg og dermed omgåelse av kongens utsettende veto. Kongen og statsrådsavdelingen i Stockholm holdt døren oppe for en ny proposisjon om konservative forbehold som forutsetning for sanksjon, men tanken var nå i realiteten død. Stang hadde liten tro på betingelsene i seg selv, etter den maktglede som stortingsflertallet hadde utvist, og særlig ikke på den ytterligere begrensning som var på tale: opprettelse av et overhus, som han ikke fant noe grunnlag for i det norske samfunn.

Striden var nå fastlåst, og da Stortinget 1880 gjorde uforandret vedtak i statsrådssaken, ble det nektet sanksjon med henvisning til kongens absolutte veto i grunnlovssaker. Som ung jurist hadde Stang selv gått imot det absolutte veto, men i realiteten hadde det stilltiende vært godtatt, eller i det minste aldri vært anfektet. Logisk var det heller ikke urimelig at den ene av to likestilte statsmakter ikke skulle kunne begrense den annens rettigheter. En vurdering fra universitetets juridiske fakultet som gikk i regjeringens favør, fikk ingen betydning. Tiden hadde løpt fra juridiske argumenter. Stortinget svarte 9. juni med å erklære Stortingets beslutning som gjeldende grunnlov. Regjeringen nektet å kunngjøre beslutningen, og dermed var kursen stukket ut for riksrettsak.

Kampen mot Stortinget hadde slitt på Frederik Stang, og slitasjen ble ikke mindre ved arbeidet for å holde kongen på plass og i bakgrunnen. Som tronfølger var Oscar blitt klar over Stangs politiske dominans, og etter sin tronbestigelse hadde han vansmektet under Stangs faste ledelse. Han omgikkes stadig med planer om å skifte ut sin statsminister i Christiania. Sammen var dette nok til at Stangs helse sviktet igjen, og i september 1880 søkte han avskjed. Den forhøyelse av vanlig statsrådspensjon som regjeringen foreslo, ble forkastet av Stortinget, og meningsfeller satte i gang en innsamling til en hedersgave. Beløpet, 81 000 kroner, skjenket Stang til et stipendfond for universitetet. En ledende mann i “sakførerpartiet”, Ludvig Daae, sa til avskjed med den avtroppende statsminister at “jeg ikke havde likt hans Politik, og han ikke min, men at jeg altid havde havt Respect for hans Evner og Agtelse for hans Hensigter”, ord som godt kan stå som dom over Stangs senere år som statsminister.

I de fire år frem til sin død 1884 – etter at Riksrettens dom var felt, men før Johan Sverdrup som statsminister rykket inn i Stiftsgården – arbeidet Stang med forskjellig skriftlige arbeider, bl.a. ett om sanksjonsretten, som ble trykt i Norsk Retstidende. Han døde i sin sommerbolig i Bærum, og i bisettelsen fra Trefoldighetskirken deltok hele det offisielle Norge med kongen, kronprinsen og Sverdrup i spissen.

Frederik Stang var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1846, av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra stiftelsen 1857 og av Kungl. Vetenskapsakademien i Stockholm. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden på stiftelsesdagen 1847 og fikk storkors 1853. Fire år senere fikk han landets høyeste utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull. Han var dessuten ridder av den svenske Serafimerorden og hadde storkors av Dannebrogordenen og flere andre utenlandske ordener.

Verker

ET UTVALG

  • Bemærkninger ved Repræsentanten Kapt. Foss's Forslag til Redaktion af Ansvarlighedsloven i de Paragrapher, hvori Ordet: “tydelig” i Lagthingets Bemærkninger forekomme, i Mgbl. nr. 184 tillegg og 185/1828
  • Om de til Afgjørelse paa forestaaende Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 1–3, i Vidar, 1. halvårg., 1832–33, s. 121–125, 129–134, 137–146, 169–181 og 185–190
  • Om de til Afgjørelse paa det nu forsamlede Storthing fremsatte Constitutionsforslag, del 4, ibid., 2. halvårg., 1833, s. 17–23 og 27–40
  • Systematisk Fremstilling af Kongeriget Norges constitutionelle eller grundlovsbestemte Ret, 1833
  • Repertorium for Oplysninger og Undersøgelser, vedkommende vigtige Gjenstande for ottende ordentlige Storthings Virksomhed (sm.m. C. Fougstad), 3 bd., 1835–36
  • Samling af Norge vedkommende Kgl. Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve m.v. for Tidsrummet fra 1660 til 1813, (sm.m. B. Dunker), 1838
  • Om den kongelige Sanctionsret efter Norges Grundlov, i Norsk Retstidende 1883, s. 257–286
  • Se også NFL, bd. 5, 1901, s. 408–409

ETTERLATTE PAPIRER

  • Frederik Stangs privatarkiv finnes i NBO
  • arkivmateriale fra Stangs advokatfirma (videreført av hans sønn og sønnesønn) frem til 1897 finnes i RA (Privatarkiv nr. 142)

Kilder og litteratur

  • Norsk biografisk leksikon: Frederik Stang
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Gjerløw: Norges politiske historie. Høyres innsats fra 1814 til idag, bd. 1, 1934
  • B. Svare: Frederik Stang, 2 bd., 1936–50
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 2, 1938
  • F. Stang: Statholdersak og unionsstrid 1856–62, 1943
  • J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
  • A. Hielm: Christian Birch-Reichenwald. En studie i norsk konservatisme, 1950
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884, 1956
  • T. Stang og U. Stang: Den fredrikshaldske slekt Stang, 1959
  • B. Svare: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av Jacob Munch, 1832, p.e
  • Litografi av Johan Gørbitz, slutten av 1840-årene; UiO
  • Pennetegning av Christen Olsen, slutten av 1840-årene; sst
  • Byste (marmor) av Carl Ludvig Jacobsen, 1869; Statsministerens kontor, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Peter Nicolai Arbo, 1874; sst
  • Maleri (brystbilde) av Christian Meyer Ross, 1879; UiO
  • Byste (bronse) av Ba Dedekam, u.å.; Norges Røde Kors, Oslo
view all 11

Frederik Stang, Statsminister's Timeline

1808
March 4, 1808
Stokke, Vestfold, Norway
1834
June 14, 1834
Age 26
Christiania, Norway
1835
July 5, 1835
Age 27
Christiania, Norway
1837
1837
Age 28
Christiania, Norway
1838
March 22, 1838
Age 30
Christiania, Norge
1843
1843
Age 34
Christiania, Norway
1847
1847
Age 38
Christiania, Norway
1851
1851
Age 42
Aker, Christiania, Norway
1884
June 8, 1884
Age 76
Bærum, Akershus, Norway
????