Biskop i Bergen Geble Pederssøn Beyer

Gjeble Pederssøn

Død 9. mars 1557DødsstedBergenLevetid - kommentarFødt ca. 1490 på gården Hæstad i nåværende Dønna kommune, Nordland

Innhold Verker Kilder og litteratur

Biskoper og præster efter informationen av Provst Johan Fredrik Lampe: Gjeble Pedersøn Bergens første evangeliske Biskop (1536-1557) f. ca.1489 på Alstadhaug, foreldre Peder Simonsen og hustru Margreta. Giftet seg ikke. http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=lampe&sidei...

Norsk biografisk leksikon er et selvstendig verk og blir ikke oppdatert. Feil kan varsles til redaksjonen@nettleksikon.no.

Biskop (superintendent). Foreldre: Rådmann Peder Simonssøn og hustru Margrete. Ugift.

Gjeble Pederssøn var Norges første protestantiske superintendent eller biskop. Med sin klokskap og sine diplomatiske evner gjorde han overgangen til den nye lære i Bergen stift og i Norge nokså smertefri. Med sin nasjonale holdning og store lærdom øvet han også stor innflytelse på Bergens intellektuelle miljø og skapte grunnlaget for den nye generasjon av evangeliske prester.

Gjeble var født ca. 1490 i Herøy sogn i Helgeland. Han fikk sin skolegang ved katedralskolen i Trondheim og senere ved samme skole i Bergen. Av domkapittelet i Bergen ble han sendt til flere universiteter i Nederlandene, bl.a. til Alkmaar og Leuven (Louvain), der han tok magistergraden.

Gjeble vendte 1517 tilbake til Bergen og var en kort tid rektor ved byens latinskole før han høsten 1518 ble kannik, dvs. medlem av domkapittelet, og prest ved Mariakirken. Da biskop Andor døde 1521, forhandlet Gjeble med Christian 2 om valg av ny biskop på Bergen bispestol. 1523 falt valget på erkediakon Olav Torkelsson. Gjeble drog til Roma for å få valget godkjent av paven, og ble selv 15. juli samme år utnevnt til Olavs etterfølger som erkediakon.

Da biskop Olav døde 1535, ble spørsmålet om hans etterfølger gjenstand for hard tautrekning. Gjeble ble muligens valgt av domkapittelet som dets kandidat (electus) 1536, og uten tvil var han den mann erkebiskop Olav Engelbrektsson ønsket på bispestolen, men Vincens Lunge og flere andre danske riksråder sammen med biskopene i Hamar og Oslo ønsket en annen mann i embetet.

Noen endelig avgjørelse ble imidlertid ikke tatt før reformasjonen var et faktum. Mannen som av den katolske erkebiskopen var utsett til å bli ny katolsk biskop, ble Bergens og Norges første superintendent i stedet. 2. september 1537 ble han vigslet i København av professor Johannes Bugenhagen, Luthers nære venn og medarbeider.

At Christian 3 skulle velge nettopp den mann til luthersk superintendent som både erkebiskop og trolig domkapittelet i Bergen ønsket som ny katolsk biskop, var et meget klokt trekk. Gjeble var norsk og hadde sterk tilslutning på det lokale og regionale plan. Av sine motstandere i det norske riksrådet var han tidligere blitt anklaget for å mangle mot og besluttsomhet. Ut fra det kildene beretter, kan det nok være korrekt at han manglet slike egenskaper – egenskaper som han til fulle ville ha trengt om han skulle ha kunnet mestre problemene som katolsk biskop og medlem av riksrådet i de dramatiske årene frem til 1536. Men etter reformasjonen var situasjonen en annen. Gjennom Christian 3s håndfestning og innføringen av reformasjonen 1536 hadde Norge formelt opphørt å være et rike, riksrådet var oppløst og bispene fratatt sin makt og sine rikdommer. Det kongen nå trengte, var en superintendent som var villig til å bøye seg for hans vilje og organisere den nye kirken i egenskap av kongelig embetsmann, intet mer. Å skape og bygge var da også noe som passet humanisten Gjeble, med den store interessen han hadde for skole og oppdragelse, for kunst og litteratur, og ikke minst med sine evner til å forsone, glatte over og skape forståelse.

Gjebles syn på den lutherske lære i disse urolige årene kjenner vi lite til. Det inntrykk vi får, er at han støttet den katolske kirke så lenge den eksisterte, samtidig som han uten større vansker gled over i det nye og underordnet seg kongens autoritet på det kirkelige området da reformasjonen var blitt en realitet. Det vil likevel være for lettvint å hevde at han var en værhane som formet sine teologiske standpunkter etter de skiftende forhold. Det er riktigere å søke forklaringen på hans trosskifte i den humanistiske påvirkning han ble utsatt for i sin ungdom i Nederlandene. Der kan han ha skaffet seg en oppfatning i religiøse spørsmål som festnet seg før reformasjonen kom. Det må understrekes at han vendte tilbake til Bergen før Luther tok skrittet fullt ut og brøt med den katolske kirke. Som humanist må Gjeble ha befunnet seg i en mellomstilling mellom den gamle kirke og den nye lære, slik at overgangen falt naturlig for ham.

I stedet for å gjenreise Munkeliv kloster som hadde vært Olav Torkelssons siste residens, så Gjeble seg om etter en annen bispebolig. Valget falt på det tomme, forfalne St. Olavsklosteret, eller Gråbrødreklosteret, i Vågsbunnen. Her lot han av egne midler “opbygge Superintendentens og Sogne Præsters Boliger”. Samtidig la han ut betydelige summer av egne midler til reparasjon av klosterkirken, samt til å gi den en utsmykning og et utstyr som var en domkirke verdig.

Ifølge den danske kirkeordinansen av 1537, som også kom til å gjelde for Norge, ble det Gjebles viktigste oppgave som superintendent å “prædike Guds rene Ord for Menighederne” og ha tilsyn med “at Prædikanterne retsindelig og endrægtelig lærte Kristi hellige Evangelium”. Samtidig gjorde kongen det klart i et direktiv til slottsherre Eske Bille på Bergenhus at de katolske prestene over hele stiftet skulle bli sittende i sine stillinger. Det siste satte Gjeble i en vanskelig stilling. Han var ingen nidkjær lutheraner, men samtidig med at de gamle prestene skulle fortsette i stillingene, noe som uten tvil var politisk fornuftig i en overgangstid, skulle Gjeble altså påse at disse forkynte den “rene lære” for folket. Gjeble satte derfor raskt i gang med å legge grunnlaget for en ny generasjon prester som kunne ha de rette teologiske forutsetninger for å gi den ytre reformasjonen et dypere, religiøst innhold. Gjentatte ganger skrev han til sin gode venn, den innflytelsesrike sjællandsbispen Peder Palladius, med bønn om å få sendt oppover nye prester. Noen fikk han, men også i Danmark var mangelen på kvalifiserte prester stor. De norske presteembetene var dessuten dårlig lønnet, og mange var redd for å reise hit da ryktene sa at nordmennene ble holdt for “at være saa farligt, oc et haard folck, ... som sloge Præster oc andre ihiel”.

Gjeble begynte derfor tidlig å legge et grunnlag for presteopplæring i Bergen. Han lot bygge en ny latinskole ved Domkirken som erstatning for den gamle på Holmen, der han selv tidligere hadde vært både elev og lærer. Latinskolens eneste formål var å gi elevene de nødvendige forkunnskaper for et teologisk studium i København eller ved utenlandske læresteder. Gjeble deltok ofte aktivt i undervisningen, valgte ut velegnet lesestoff, plukket ut begavede gutter til elever og gav dem økonomisk støtte. De dyktigste ble dessuten understøttet med penger fra ham mens de studerte i København og Rostock. Denne virksomheten gav resultater. Fra 1550-årene ble de eldre prestene i byen og stiftet med røtter i katolsk tid gradvis erstattet av Gjebles tidligere elever.

Gjeble selv ble godt lønnet for sitt arbeid. Trolig lå hans samlede inntekter på nærmere 1000 daler, langt mindre enn det Olav Torkelsson hadde hatt, men klart mer enn det som ble Gjebles etterfølgere som biskoper i Bergen og Norge til del.

Gjebles innflytelse gikk videre enn til Bergens stift, og 1539 virket han for reformasjonen i Oslo og fikk kirkeordinansen vedtatt for både Oslo og Hamar stift.

Et annet trekk hos Gjeble, i tillegg til hans humanisme, de diplomatiske evnene og hans sans for skjønnhet, er den nasjonale holdning. Det er ingen tvil om at han var den store inspirator for bergenshumanistene, bl.a. Anders Foss og Absalon Pederssøn Beyer. Gjeble forble ugift, men pleiesønnen Absalon og hans mange elever veide uten tvil opp mangelen på egen familie, og bispeboligen ble nærmest et hjem for evnerik ungdom. Samtidig hadde han byens siste nonne, Elisabeth Pedersdatter fra Tjøtta, boende hos seg.

1555 ble Gjeble rammet av slag (“blev slagen med Popelsi”) og ønsket å trekke seg fra embetet. Dette avslo kongen, men lot ham få den erfarne sognepresten til Voss, tyskeren Nils Henrikssøn, som hjelp i embetet. Gjeble etterlot seg omtrent intet skriftlig materiale, og hovedkilden til hans liv og virke er Absalon Beyers “Oration om Mester Geble”. Den er bevart i utdrag.

Verker

•Gjeble Pederssøn etterlot seg fem brev, se T. Ellingsen nedenfor

Kilder og litteratur

•Biografi i Lampe, 1895

•A. C. Bang: Den norske Kirkes Geistlighed i Reformations-aarhundredet (1536–1600)., 1897

•F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929

•A. P. Beyer: Dagbok og Oration om Mester Geble, ved R. Iversen m.fl., 1963

•A. B. Fossen: Bergen bys historie, bd. 2, 1979, s. 104–113

•d.s.: “Slottsherre og superintendent. Forvaltningen av Bergenhus hovedlen og Bergen stift 1536-1660”, i BHFS 79/80, 1981, s. 7–66

•T. Ellingsen: “Gjeble Pederssøn skriver brev”, i Bjørgvin, 1986, s. 13–25

_________________

Store Norske Leksikon: https://snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n

Norsk Biografisk Leksikon: https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Gjeble_Pederss%C3%B8n