Hans Poulsen Egede, også kaldet Grønlands apostel (1686 - 1758)

‹ Back to Egede surname

Is your surname Egede?

Research the Egede family

Hans Povelsen Egede-Grønlands profet's Geni Profile

Records for Hans Egede

233,913 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Related Projects

Place of Burial: "Høyers Kirkegård", St. Nikolai Kirkegård i København
Birthplace: Harstad, Trondenes, Troms, Norge
Death: Died in Stubbekøbing, Falsters Nørre herred, Maribo, Danmark
Occupation: Grønlandsmisjonær, Prest/Biskop, Superintendent på Grønland, Grønlands Biskop 1740 -, Grønlands apostel og biskop, Grundlægger af Godthåb, Biskop, Missionær, 1721-35 missionær Grønland, 1740 Superintendent, præst, biskop over Grønland
Managed by: Jesper Ejnar Lynge-Krog
Last Updated:

About Hans Poulsen Egede, også kaldet Grønlands apostel

http://runeberg.org/dbl/4/0425.html

http://runeberg.org/salmonsen/2/6/0794.html

http://13.1911encyclopedia.org/E/EG/EGEDE_HANS.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Egede

Hans Poulsen Egede (født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 i Stubbekøbing på Falster i Danmark), var en norsk prest av dansk avstamning, kjent som Grønlands apostel. Han var sønn av Poul Hansen Egede, prestesønn fra Danmark som hadde flyttet nord i riket og funnet stilling som sorenskriver på Harstad-gården, og Kirsten Jensdatter Hind.

Hans fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, en uvanlig dyktig mann som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han med utmerkede karakterer, og det var kanskje på grunn av denne grundige opplæring at han ble uteksaminert fra Universitetet i København i 1705 med rosende vitnesbyrd om «stor flid og hurtighet» etter bare ett og et halvt års studier.

Teologisk var hans fundament forankret i den eldre lutherske ortodoksi der den dogmatiske teologiens strengt ordnede trossystem, samt prestens rolle og embete var sterkt vektlagt. Det dogmatiske system skulle i forkynnelsen utlegges slik at man ved bibelsk kunnskap og logisk tenkning kunne bevise deres sannhet. Idealet var den rene lære med front mot enhver annerledes tenkende. Sosialt skulle presten føre et strengt tilsyn med den offentlige moral, og til hjelp dette i arbeidet hadde kirken den verdslige øvrighet som kunne straffe når det var nødvendig. Staten skulle være kristelig, og hvis staten skulle bestå på denne grunnvoll og med kongen som den øverste leder, måtte landets borgere dele hans tro og vise seg lojale i statens ordninger på alle områder. Avvik fra disse ordninger ble betraktet som illojalitet, og man kunne endog bli dømt til landflyktighet dersom avvikene var graverende nok.

Egedes tid i København sammenfalt med den begynnende pietistiske bevegelsens fremvekst i det dansknorske riket. Den pietistiske Trankebarmisjonen til danske kolonier i Vest-India begynte i hans studietid, noe som antagelig har bidratt til å vekke hans interesse for misjon. Sannsynligvis har denne interessen blitt støttet av forestillinger om at der fantes rester av gammel norsk bosetting på Grønland og at det kanskje fremdeles kunne finnes levninger av norsk kristendom og kultur der. Fokuseringen på ”det norske” hadde utvilsomt bakgrunn i at Norge, i og med innføringen av eneveldet i 1660, igjen var blitt anerkjent som et eget rike og ikke lenger ble betraktet som en provins under Danmark. Den norske nasjonalfølelsen fikk dermed ny næring, og tanken om en gjenskapelse av det gamle norske riket fenget mange sinn.

Egede visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Man hadde endog egen biskop. Misjonstanken var for alvor begynt å spire i samfunnet, og samme år Egede ble uteksaminert, ble det kjent at kongen lot to tyskere få reise ut som misjonærer til de danske koloniene. Dersom tyskere kunne få reise ut til Vest-India, hvor mye mer kunne da ikke han som nordmann få reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland? Hans ortodokse fundament ble som prest utvidet gjennom lesningen av flere verker av pietismens tidlige representanter som var opptatt av misjonstanken, ikke minst prof. Henrich Müller fra Rostock og den saksiske presten Christian Gerber, men selv om han ble influert av disse skriftene og pietismens begrunnelse for misjonen, forble han i hovedsak en ortodoks luthersk teolog hele sitt liv. Det er først og fremst skaperguden han fremholdt i sin forkynnelse, den Gud som vil frelse alle folkeslag og som bevarer og velsigner alt som er skapt, og strukturen i hans forkynnelse synes å ha fokusert på den bibelske frelseshistorie og ikke pietismens fokus på Kristi forsoningsgjerning og enkeltmenneskets tilegnelse av frelsen med påfølgende vekt på et tros- og fromhetsliv etter fastlagt mønster.

Prestekall

Etter en kort tid som huslærer hjemme i Trondenes for sine egne søsken, dro han etter farens død til Trondheim for å konferere med biskop Peder Krogh om et eget prestekall. Biskopen mente at han egentlig var for ung, men det endte med at han fikk dispensasjon og ble ordinert. Først fikk han stilling som residerende kapellan i Torsken på Senja slik at den derværende presten kunne overta kallet Vågan i Lofoten. Denne presten ønsket imidlertid ikke å flytte ettersom han var gammel og skrøpelig, og så endte det med at Hans Egede selv ble tilsatt i Vågan.

I 1708 kom Hans Egede til Vågan der de ble frem til 1718. Han selv forteller at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. En ettermiddag gikk han en tur da han kom til å tenke på de gamle norske utbygdene vest i havet. Burde de ikke knyttes sammen med det norske riket? Egede vokste opp i tiden etter statskuppet i 1660 da kongemakten gjorde det riket til et kongelig enevelde. Det innebar en ny interesse for nasjonale interesser og for å fremme rikets interesser også på det religiøse området, for kristendommen var for kongen det «lim» som skulle holde nasjonen og folket sammen under enevoldskongens styre. Det er i hvert fall grunn til å tvile på at det var på denne spaserturen misjonstanken først dukket opp - den hadde han nok med seg fra København, men kanskje var det de vanskelige hendelser i sin nye menighet som gjorde at de fikk ny aktualitet. Det tok i hvert fall ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye presten.

På Egedes tid var det skikk og bruk at en ung prest ikke bare overtok kallet etter en avdød prest, men også enken etter presten. Det vakte derfor berettiget oppsikt at den nye presten ikke ville gifte seg med Dorothea de Fine, enken etter sin forgjenger, presten Gjert Estensen. I stedet valgte han Gjertrud Rask, datter av lensmannen i Kvæfjord som var 13 år eldre enn ham selv. Årsaken kan ha vært at forbindelsen med Gjertrud allerede var etablert før han dro til København, for da boet etter svigerfaren ble gjort opp, ble det oppgitt at Hans Egede skyldte ham 21 daler. Kanskje hadde Egede fått pengene som bidrag til studiene i København. Presteenken Dorothea i Vågan følte seg i hvert fall høyst urettferdig behandlet av de nye presten, noe som førte til sosial isolasjon av prestefamilien fra de øvrige medlemmer av embetsstanden. Det ble dermed til presteenkens hjem at sivile og geistlige tok inn når de kom til Vågan - ikke til presten, slik en tilreisende gjest vanligvis ville gjøre.

Enda alvorligere ble imidlertid Egedes disputt med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Utgangspunktet for konflikten var den særegne situasjonen for distriktets prestegjeld. Da biskop Isak Grønbech i 1606 søkte avskjed på grunn av sin helbred, ble Lødingen prestegjeld som da besto av Lødingen, Ofoten og Vågan, tillagt ham som livsvarig pensjon. Han fortsatte imidlertid i sitt embete, men beholdt rettighetene til kallet slik at han - og de senere biskoper i embetet - var den offisielle sogneprest som lot kirkene betjene av visepastorer som biskopen selv utnevnte. I realiteten fungerte visepastoren som stedets sogneprest med residerende kapellaner under seg. Etter innføringen av det kongelige eneveldet i 1660, fikk kongen retten til å utnevne sogneprester. Visepastoren i Lødingen hadde dermed kongelige utnevnelse, mens kapellanen i Vågan fortsatt ble utnevnt av biskopen selv. På Egedes tid var Vågan et residerende kapellani under Lødingen sognekall i Salten prosti og hans nærmeste overordnede var visepastoren, sogneprest Jakob Parelius i Lødingen. Deres felles overhode var prost Arnt Hartvigsen i Steigen.

Ettersom biskopen hadde rett til deler av inntektene av sognekallet, ble dette kompensert ved at den lokale sognepresten hadde rettigheter til visse inntekter fra kirkene som hans kapellaner betjente. Det medførte at presten i Vågan ble mistet deler sin lønn og gjorde til at kallet i Vågan var lite ettertraktet blant prestene. I henhold til Reformatsen av 1589 skulle den kirkelige ordning være slik at under vårfisket da en stor mengde «fremmedfiskere», dvs. fiskere fra Helgeland, Salten, Senja, Vesterålen og Andenes, kom til Vågan og Skrova, måtte kapellanen i Vågan forlate tjenesten i sin egen kirke og i stedet betjene fiskerne i anneksene. Til gjengjeld kom sognepresten i Lødingen til Vågan og betjente kirken der - og fikk dermed tienderettighetene til kallet i den perioden. Kapellanen måtte på sin side nøye seg med de inntekter han kunne få fra de tilreisende fiskere i anneksene. En slik bestemmelse fungerte rimelig bra så lenge fisket var godt og fremmedfiskerne fikk god fangst. Men forholdene endret seg, og i 1690 var fisket ved Skrova blitt så dårlig at været stort sett var forlatt og kirken solgt og revet. Rundt Vågan var imidlertid enda fisket rimelig godt. Det var derfor ikke så lite lukrativt for presten i Lødingen å overta kallet i Vågan under vårfisket, mens det for presten i Vågan var noe nær en katastrofe å måtte forlate sitt kall nettopp på den tiden for å begi seg ut til det øde fiskeværet Skrova. Kanskje var det en av grunnene til at presten i Torsken avslo å flytte til Vågan og foretrakk å sitte i sitt kall på Senjas ytterside de år han hadde igjen å leve.

Det året Egede kom til Vågan, tok vårfisket til før prosten kunne innsette ham i hans nye stilling, og da sogneprest Parelius kom til Vågan for å utføre de kirkelige handlinger, trådte Egede lydig til side for sin overordnede. Egede fikk imidlertid brev fra sin prost om at den tredje søndagen skulle innsettelsen skje, og han ba Egede sørge for at Parelius på den dagen skulle la kirken åpnes for Egede. Det gikk sognepresten som bodde hos presteenken, selvsagt med på. Enken Dorothea så imidlertid saken fra en annen side: det å skulle overlate søndagen til en ny og uerfaren prest som Egede, mente hun ville signalisere en ettergivenhet overfor den nyankomne som kunne få alvorlige konsekvenser. Dermed kom Parelius i alvorlig konflikt om hva som ville være riktig å gjøre.

Da søndagen opprant, kom prost Hartvigsen, Parelius og den unge Egede sammen inn i kirken. Mens Egede fikk sine instruksjoner av prosten, gikk Parelius opp og tok plass ved alteret. Da gudstjenesten begynte, gjorde Parelius knefall foran alteret. Dette ble av Egede tolket som et forsøk på «kupp» fordi det signaliserte at sognepresten skulle være offisiell forretter av gudstjenesten. Egede gikk dermed opp til Parelius, klappet ham på ryggen, og sa at såvidt han forsto, så skulle han betjene alteret denne dagen. Parelius svarte at han kunne vel preke selv om han ikke sto for alteret. Det avviste Egede bestemt med og sa at fikk han ikke stå for alteret, så ville han heller ikke preke. Parelius henvendte seg dermed til prosten og ba ham avgjøre saken. Da Egede sto fast på sitt, mente prosten at nå forgrep han seg og talte ham til rette. Egede ville imidlertid ikke gi seg og mente at han slett ikke forgrep seg og meddelte prosten at han måtte for all del ikke gjøre ham til et barn! Det endte med at sognepresten trakk seg. Han gikk bort til prosten og satte seg ved siden av ham, hvoretter Egede gjorde menigheten til vitner om det som der hadde hendt og fortsatte gudstjenesten.

Saken fikk imidlertid et etterspill. Sogneprest Parelius sendte inn en klage ikke bare på den unge kapellanens oppførsel før gudstjenesten tok til, men også på den måten han forkynte på: «Jeg vil ikke tale om, hvorledes hans ubetænksomme Vildhed tog siden afsted i Prædikestolen, da han baade udelukte Texten og ikke oplæste det hellige Evangelium, saa og med mange forargelige Expressioner, Skjænden og Banden»! Egede måtte dermed møte i prosteretten juni samme år (1708). Mot Parelius’ innlegg leverte Egede en skrivelse som vitner om stor sans for logikk og satire. Han fremstår som en kirkelig revolusjonær som like lite vil rettet seg etter den gamle hevdvunne skikk å ta i ekte den kone som skulle medfølge kallet, som han vil finne seg i at en prest fra et annet kall skal gripe inn i hans embetsførsel. Om Dorothea de Fine sier Egede at han vil ikke la seg forføre og forderve av onde sladderkjerringer som i sin kåthet etter å gifte seg løper omkring i husene og er fulle av skvalder og unyttig handel og blander seg opp i ting som ikke angår dem! Om Parelius’ krav på sine hevdvunne rettigheter, hevder Egede at disse er opphevet ved Kristian V’s lov som han mente hadde avskaffet alle tidligere lover og forordninger som ikke ble videreført i den nye lovgivningen. Han avsluttet med å kreve full frifinnelse for seg selv. Da dommen falt, fant retten at Parelius hadde retten på sin side. Egede ble ilagt en bot på 4 Rdlr som skulle utbetales til fattige presteenker (!) og sognepresten skulle utbetales 20 Rdlr i erstatning for tort og svie. Han fikk også en advarsel om at hans oppførsel var klanderverdig og ikke måtte gjenta seg.

Da neste års vårfiske nærmet seg, sendte Egede inn et skriv til Kongen med en historikk om de beklagelige forhold for kirketjenesten i Vågan. Biskop Krogh ble bedt om å uttale seg i saken. Hans svar er ikke bevart, men det synes som om han har stilt seg på Egedes side fordi Egede uttaler at hans avskrifter av biskopens uttalelser støtter hans sak. Det var imidlertid langt til Trondheim og Parelius fortsatte som han alltid hadde gjort. Hvert år kom han til Vågan på den faste tid og gjorde krav på embetet og dets inntekter, og suspenderte sin kollega under de fem måneder vårfisket sto på. Et kompromiss i saken kom i stand i 1712 da Egede og Parelius ble midlertidig enige om at de skulle dele kirketjenesten slik at kapellanen fikk en tredjedel av inntektene av kallet under vårfisket.

Det kan nok ha vært grunn for Hans Egede å føle at arbeidet i menigheten ble vanskelig etter det som hadde skjedd, og at ønsket om å komme bort fra Vågan ble koblet sammen med lysten til å reise ut som misjonær. Da en bergensreder sendte et skip til Grønlandsstredet i 1708, ble det kjent for Egede, og han skrev året etter til sin svoger Jens Rasch i Bergen og ba om opplysninger om Grønland. Om dette hadde han god beskjed, ettersom hans bror, Niels Rasch, seilte som styrmann på bergenske skip i grønlandsfart, De opplysningene Egede fikk tegnet et mørkt bilde av forholdene på Grønland - der bodde bare ville folk, skrev svogeren, uten opplysning og kultur. Dette satte fart i Egedes tanker: det var til dette folket han ville og hjelpe dem til rett tro og til å bli tilbakeført til den kultur som de hadde tapt da kontaktene med Grønland ble borte. Allerede året etter har han planene klare og lager en skisse om hvordan Grønland igjen kan knyttes til Norge og bli kristnet. Denne skissen sendte han til biskop Randulf i Bergen som sendte saken videre til København.

Fra 1710 kom der flere opprop fra Egede som satte det ortodokse misjonssynet i et nytt lys og utløste en ny misjonstenkning. Han gikk imot den ortodokse påstanden at misjonsbefalingen bare gjaldt apostlene og hevdet at misjonsbefalingen var rettet til den kristne kirke gjennom alle tider. Deretter fremhevet han at bibelens ord om Guds frelsesvilje gjaldt alle folkeslag. Selv om man mener at bibelens profetier om evangeliets komme til alle folkeslag allerede er oppfylt, mente han at evangeliet ikke er mottatt av alle folk, for man finner på enkelte steder i hedenskapet ingen tegn til at der har vært plantet noen kirke. Derfor er det kirkens fortsatte oppgave å nå ut til disse folk som enda er hedninger.

Egedes kone, Gjertrud, ble ikke særlig begeistret for planene om en Grønlandsferd da hun ad omveier fikk greie på dem. Sammen med sin mor gikk hun til Hans og sa ham imot, og det endte med at han ga seg - i hvert fall lovet han at han selv ikke skulle reise. Men Egedes vilje var ikke lett å bøye, og allerede året etter sendte han nye og utvidede planer sydover, denne gang til biskop Krogh i Trondheim som uttalte seg positivt om dem, men uten at det førte til noe direkte resultat.

I mellomtiden tok Egede på seg nye oppgaver i menigheten. Han reiste tanken om et nytt kirkebygg i Vågan, noe folk sluttet jevnt opp om, og en ny kirke sto ferdig i 1714. I denne oppgaven gikk Gjertrud med og hun sto for alt stell for arbeidsfolkene som bygget kirken. Selv bidro Egede med nymalt altertavle. Da biskop Krogh innviet kirken mente han at en slik vakker altertavle egentlig var altfor vakker for en simpel fiskeralmue! En liten detalj viser at stridsøksen mellom kapellanen og sognepresten ikke helt var begravet. Den nye kirkens prekestol ble utstyrt med en låsbar dør, og den eneste nøkkelen til denne døren skulle Vågans prest eie!

Hvordan menigheten selv stilte seg i konflikten mellom kapellan og sogneprest, fremgår av flere opplysninger. Vågans rikeste mann, Jens Hasselberg, støttet Egede fullt ut. Han stilte seg også i spissen for et brev fra Vågans almue til sogneprest Parelius da den nye kirken var ferdig hvor det klart uttrykkes at kapellanen er deres rette sjelesørger og at sogneprestens besøk til Vågan for fremtiden er overflødig! Man beklaget også i brevet den store urett kapellanen hadde vært utsatt for i sin egen kirke de siste årene og truet sognepresten at han vil «lide Spot og Fortræd» om han ville handle mot almuens vilje. Det ville imidlertid Parelius, og på bededagen i februar 1714 kom han på ny til kirken for å overta gudstjenesten. Egede var imidlertid forberedt og befant seg allerede foran alteret da sognepresten kom inn i kirken. Parelius gikk opp til Egede og spurte hva dette skulle bety, hvorpå Egede svarte at han ikke ville vite mer av ham og hans inngrep i de kirkelige handlinger. Deretter henvendte han seg til menigheten der Hasselberg og flere fremstående menn satt i koret. Var menigheten fornøyd med ham som prest, spurte Egede. Hasselberg svarte at det var de alle sammen og de ville ikke vite av noen annen. Andre bekreftet uttalelsen. Parelius ble meget sint og skjelte ut Hasselberg og truet ham med gapestokk. Deretter grep han tak i døren til prekestolen som var låst, og da han ikke fikk den opp, forlot han kirken og gudstjenesten fortsatte med Egede for alteret.

Parelius gikk imidlertid ned til båten sin og seilte over Vestfjorden til Steigen der han forela for prosten det som nå hadde skjedd, og med en ny stevning for prosteretten kom han tilbake til Vågan. Retten ble satt i huset til Dorothea de Fine der Parelius la frem sin sak. Ingen av hans vitner var imidlertid til stede. De ville heller prioritere fisket på fjorden enn å møte for retten! Egedes forsvar var holdt i en rolig og saklig tone, og han fremholdt hvor foreldet og meningsløs den hevdvunne ordning var for betjeningen av Vågans kall. Han avviste også i prinsippet det kompromiss han og sognepresten hadde kommet frem til fordi han ikke ønsket noen almisser eller gaver fra Parelius og han avsluttet med ordene: «førend jeg vil dependere af [være avhengig av] en andens Barmhjertighed udi min egen Kirke og Menighed, hvortil jeg har den naturligste Adkomstberettigelse, vil jeg forlade alt tilhobe og overgive baade Vaar- og Vinter- og Sommertjeneste». Saken endte også denne gang til fordel for Parelius, og Egede ble på ny idømt en mulkt til fattige prestenker. De neste søndagenes gudstjenester i vårfisket måtte han overlate til sognepresten, og for fremtiden hadde han å holde seg til det kompromiss om fordeling av kirkelig tjeneste som de tidligere hadde bestemt.

At menigheten stilte seg på Egedes side, viser en gave som Egede mottok i 1715 etter at man det året hadde hatt et godt fiske. Han ble overrakt et stort ornamentert sølvkrus som på lokket (se bildet) åpent skildret kampen mellom Egede og Parelius. Begge prester er avbildet, Parelius som en eldre skjegget mann med kalott på hodet og stav i hånden mens Egede fremstår som en ung skjeggløs mann. Begge holder i sine hender en oppslått bok. I Parelius’ bok står det "non ros, sed vestrum" som åpenbart skal uttrykke at det er ikke menigheten, men menneskenes eiendeler han trakter etter. I Egedes bok siteres 1 Kor 9 som omhandler apostelen og hans rettigheter der han bl.a. sier: «Om jeg ikke er apostel for andre, er jeg det i alle fall for dere! Ja, dere er seglet på mitt apostelembete i Herren. Dette er nå mitt forsvar mot dem som gjør seg til dommere over meg: Har ikke også vi rett til å få mat og drikke?» Under Parelius’ prekestol står syv fiskere med hvert sitt fiskeknippe i hånden, mens under Egedes prekestol er der bare tre fiskere - en illustrasjon på prestenes forskjellige inntekter. Over allmuens hoder hentydes det til Matt 20: «Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?» Med dette sølvkruset hadde menigheten vist sin sympati med den underlegne presten, og kanskje i hans kamp sett et uttrykk for den samme kamp de selv stred med mot øvrighet og sivile maktpersoner. Med Skriftens egne ord påviste folket hvordan kirken selv åpenlyst unnlot å følge sitt eget budskap ved å behandle sine tjenere på en så skjendig måte!

I lys av Egedes kamp for å overleve som prest og menneske i sin menighet og den motgang han møtte i denne kampen, var det dermed ikke å undres over at tanken om å reise til Grønland ikke slapp taket i Egede. Etter hvert ga også Gjertrud opp sin motstand mot planene og sluttet seg til sin manns drøm. Hennes oppgivelse av motstanden hang sannsynligvis sammen med Egedes mislykkede kamp. På skattelistene for geistligheten finner man jevnlig hans navn oppført med tiltagende summer i rest. Alt tyder på at familiens opphold i Vågan ble stadig forverret og at de ofte må ha lidt regelrett nød. Etter at Gjertrud til slutt gikk med på hans misjonsplaner, gjorde han like godt som han hadde advart i sin forsvarstale for prosteretten, og sa opp stillingen som prest i Vågan. Sammen reiste de til Bergen i 1718 for å realisere sine planer. Til og begynne med møtte de motstand, men Egede ga ikke opp og forberedte seg på reisen med å tilegne seg kunnskaper om karttegning, gullsmedarbeid og kjemi - han var meget interessert i alkymi og håpet på å finne en måte å lage gull og kanskje endog finne gull i fjellene på Grønland!. Dersom han klarte det, ville i hvert fall den økonomiske siden av foretagendet være berget! Ved siden av disse studiene, arbeidet Egede som vikarprest i Bergen. Det var et arbeid han gjorde uten vederlag fordi han fryktet at det skulle sies om ham at han var en unyttig tjener som bare levde for sine drømmer.

I 1716, mens Egede fortsatt var prest i Vågan, tok han kontakt med Thomas von Westen med en forespørsel om han ville sende inn et skrift han hadde forfattet til Misjonskollegiet. De to menn korresponderte flittig med hverandre i en tid, og von Westen sendte villig inn Egedes misjonsplaner sammen med sine egne årlige innberetninger til Misjonskollegiet, og han unnlot heller ikke la planene ledsages av varme anbefalinger. Kollegiet var i utgangspunktet positive til Egedes planer, men fant at der ikke var økonomisk grunnlag for å utvide misjonsvirksomheten på det daværende tidspunkt. De hadde nok med misjonen til Trankebar og Finnmark.

Da han i 1719 endelig fikk foretrede for kongen for å legge frem sine planer, ble imidlertid denne meget interessert. Økonomien ble ordnet ved at det Bergenske Handelskompani skulle utruste fangstbåter som tok med seg last hjem fra Grønland. Egede ønsket også å få med seg noen nordmenn som var villig til å slå seg ned på Grønland slik at den gamle norske kulturen der kunne fornyes. Helst ville Egede ha med seg nordlendinger, for han mente de var mest vant til et hardt og slitsomt liv på land og hav. Et konkret resultat av besøket i København, var at Egede ved Misjonskollegiets hjelp ble utnevnt til kongelig embetsmann, noe som styrket han status og ga ham en myndighetsbevissthet som kongens og den statlige kirkens representant overfor grønlenderne.

Misjonær på Grønland

Hans Egede kom til Grønland i 1721 som «kongelig misjonær», på leting etter etterkommerne av den norrøne bosetningen der. Det var en utbredt frykt i Danmark-Norge for at disse gamle samfunnene fremdeles var katolske, siden de hadde mistet kontakt med moderlandet før reformasjonen. Egede fant snart ut at den norrøne bosetningen ikke eksisterte lengre, og han begynte i stedet å misjonere blant inuittene. Han grunnla Godthåb (Nuuk), som i dag er Grønlands hovedstad.

Hans Egede ble i 1741 utnevnt til superintendent (biskop) over Grønland.

--------------------

Hans Poulsen Egede ble født i Harstad i 1684. Han fikk sin skolegang hos prestene i Kvæfjord og på Hamarøy, og deretter studerte han teologi i København.


I 1708 begynte han i tjenesten som kapellan i Kabelvåg. Han var da gift med Gjertrud Rasch fra Kvæfjord, og de fikk fire barn sammen mens de bodde i Vågan. Egede bidro til byggingen av en ny kirke i Kabelvåg, som senere ble flyttet til Værøy. Mens familien bodde i Kabelvåg, kom Egede i strid med sognepresten sin om embetets rettigheter og inntekter.


Hans Egede fikk en visjon om å reise til Grønland for å gjenkristne nordboernes etterkommere, og familien reiste fra Kabelvåg til Bergen, der Egede klarte å skaffe midler til ekspedisjonen.


I 1721 kom familien til Grønland. Der grunnla Egede den dansknorske kolonien Haabets ø. Syv år senere flyttet familien fra Haabets ø og inn til fastlandet, der Egede grunnla Godthaab (Nuuk), som i dag er landets hovedstad.


Hans Egede møtte motbør på mange områder: Konkurrerende misjonsgrupper etablerte seg, hollendere utkonkurrerte dansknorske kjøpmenn, og epidemier herjet i kolonien. 15 år etter at de kom til Grønland døde Gjertrud Rasch av kopper, og Egede dro til Danmark, for å gravlegge sin kone i København.


I Danmark grunnla han ”Seminarium Groenlandicum”, et lærested for grønlandske prester, kateketer og lærere. Han fikk tilbud om å bli biskop i Nidaros, men fraba seg æren, da han ønsket å arbeide videre for grønlandssaken. Han ønsket også å være i nærheten av sine barn og barnebarn, som var etablert i Danmark.


Hans Egede døde i et enkelt og beskjedent hus påStubbekøbing på den danske øya Falster. Han var blitt gift på nytt i København, men ble etter eget ønske gravlagt ved siden av Gjertrud Rasch ved Nicolaikirken i København.


Som grunnlegger av både kirken og hovedstaden, har Hans Egede oppnådd høy status i Grønland. Han omtales ofte som ”Grønlands apostel”, og på kisten hans står det skrevet:


Berømmelig i Norge

Roesverdig i Danmark

Udødelig i Grønland

--------------------

Se:

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_Egede/utdypning

--------------------

1704 stud., 1705 cand. theol., 1707 Præst i Thorsken (Throndenes) og Vaagen, afg. 1718, 1721-35 Missionær i Grønland, 1740 Superintendent.4

    Prest i Vaagan 1707-18, missionær paa Grønland, «Haabets Colonie», 3. jul. 1721 - 1728, Godthaab 1728 - 9. aug. 1736. Ankom til Kjøbenhavn 24. sept. 1736 og fik i aarlig pension 500, senere 600 rdl. Snart efter blev han «lector», dvs. forstander for «Det Grønlandske Seminarium», hvor studenter skulde oplæres i det grønlandske sprog til missionærer og vaisenhusdrenger til kateketer. Den 18. marts 1740 fik han titel av «biskop over den grønlandske mission». Et tilbud om Trondhjems bispestol avslog han til fordel for sin virksomhet paa Grønland. 1741 fik han sønnen Poul til medhjelper i lektoratet, og 5. jan. 1747 tok han avsked herfra. Derefter drog han med sin hustru paa besøk hos sønnen Niels i Aalborg, og senere slog de sig ned hos sviger- og stedsønnen Alsbach i Vardal, hvor de begge stod fadder 2den søndag i Advent 1747 og derefter flere ganger, siste gang 2. feb. 1750. Samme aar flyttet de med Alsbachs til Stubbekjøbing, hvor Hans Egede døde av en smitsom sygdom 5. nov. 1758.13
    Fredagen den 17. Novbr. blev Hs. Høyærværdighed sl. Hr. Hans Egede Biskop over Grønland, bisat her i Kirken i Choret, ved alle Klokkers Ringning, Sang og Parentation over ham af welædle Hr. Provst Dorph, og derefter herfra ført til Kiøbenhavn i hands Begravelse. (Stubbekøbing Kirkebog).4
    Høyers Kirkegaard laa mellem den store nordre Kirkedør og nuværende Nikolajgade. Da Grunden til Husene opgravedes o. 1848 blev Gravene sløjfede. Hans Egedes Ligsten bortsolgtes 1779. (Hist. Medd. o. Kbhvn. II, 424).4

-------------------- Hans Egede, Hans Poulsen Egede, født 21. januar 1686, fødested Harstad gård i Trondenes (nå Harstad), Troms, død 5. november 1758, dødssted Stubbekøbing, Danmark. Prest, misjonær, biskop, “Grønlands apostel”. Foreldre: Sorenskriver Poul Hansen Egede (1648–1706) og Kirsten Jensdatter Hind (1656–1724). Gift 1) 1707 med Gertrud Nielsdatter Rasch (ca. 1673–21.12.1735), datter av lensmann Niels Rasch og Nille Nielsdatter; 2) 20.9.1739 med Mattea Trane f. Dau (januar 1690–22.10.1761). Far til Poul Hansen Egede (1709–89) og Niels Rasch Egede (1710–82).

Hans Egede drog 1721 som den første misjonær i nyere tid til Grønland, og bygde under sitt 15 år lange opphold der ut misjonen blant inuitene, la grunnlaget for handelsvirksomheten med grønlandske varer og den nye danske kolonialiseringen, og drev vitenskapelige studier av land og folk.

Egede tilhørte på farssiden en dansk embetsslekt fra Vester Egede på Sjælland. Faren kom som ung sorenskriver til Trondenes og giftet seg med forgjengerens datter. Hans Egede fikk sin skolegang først hos morbroren Peder Hind, som var kapellan i Trondenes' annekssogn Sand, og deretter hos presten Niels Schielderup i Hamarøy. Han ble dimittert til universitetet i København i april 1704. Allerede året etter, i august 1705, avla han teologisk eksamen med karakteren mediocrem ('middels'). Han drog så tilbake til Norge og fungerte et par år som huslærer for sine to yngre brødre Jens og Christian. I juni 1707 ble han av trondheimsbiskopen Peder Krog, som hadde kallsrett til flere sogn i Lofoten, beskikket til kapellan i Vågan i en alder av 21 år.

Prestegjerningen i Vågan, som varte til 1718, var på flere måter en vanskelig tid for Egede. Da han kom dit, ble det forventet at han etter tidens skikk skulle ekte enken etter den forrige presten, Dorothea de Fine. Isteden giftet han seg med sin barndomsvenninne, Gertrud Rasch. Den velhavende enkefru de Fine, som var nabo til prestegården, skapte en rekke vansker for det unge presteparet.

Egede selv beskrives i denne tiden som “en Mand med uroeligt Gemyt og brusende Affecter”, noe som flere ganger førte ham i konflikt med hans geistlige overordnede, sogneprest Jacob Svensson Parelius i Lødingen. Ifølge den såkalte Trondhiemske Reformats av 1589 lå rettighetene til å forrette gudstjeneste med kirkeofringer i Vågan i hele fisketiden fra februar til juli til sognepresten, mens Vågan-kapellanen i denne perioden skulle forrette i Skrova, som imidlertid allerede 1690 hadde opphørt som fiskevær og kirkested. Da folket i Vågan, som var godt fornøyd med sin nye kapellan, ville nekte sogneprest Parelius adgang til kirken, kom det til håndgemeng, og Egede ble stilt for prosterett og fikk bot og reprimande.

Hans Egede begynte tidlig å sysle med tanken om å dra til Grønland som prest og misjonær. Han skriver selv: “Anno 1708 in Octobr: … der ieg en Afftens Tid i Tudtzmørchet gick for mig selfv, faldt det mig ind, at ieg en Gang for lang Tid siden hafvde læst udj Norgis Beskrifvelse ochsaa om Grønland, at der sammesteds vare Christne sampt Kircher og Klosterer etc., men af dem, som har faret derhen paa Hval Fangsten, intet noget af saadant har kundet erfare, hvorfore ieg fich Begierlighed at viide, hvor dermed nu i denne Tid motte vaere beskaffet.”

Boken som det refereres til her, er Peder Claussøn Friis' Norrigis Bescrifuelse fra 1632. Tanken på å finne etterkommere etter de norske bosetningene på Grønland i middelalderen var en sterk motivasjonsfaktor for Egede, og han oppgav aldri tanken på at dette ville være mulig. Samtidig fikk han, bl.a. gjennom sin svoger Niels Rasch i Bergen, som flere ganger hadde deltatt som styrmann på hvalfangst- og handelsreiser til Grønland, høre at det på vestkysten av øya fantes “wilde” mennesker uten kjennskap til kristendommen. 1710 skrev han derfor til biskopene i Bergen og Trondheim med forslag om at det skulle iverksettes en misjon til grønlendernes opplysning og omvendelse, og han tilbød seg å oppgi sitt prestekall og selv dra til Grønland dersom de ville sende ham dit.

Begge biskopene stilte seg i prinsippet positive, men viste til krig og pengenød som grunn til at de ikke kunne gi Egede den nødvendige støtte. Året etter sendte han et nytt memorial, denne gang til kong Frederik 4 i København, hvor han begrunnet sine planer mer utførlig.

I disse to skrivene trer Egedes teologiske syn klart frem. I det første begrunnet han sitt misjonsinitiativ i tre punkter: “… først paa Skriften, som lærer at Gud ikke alleene under alle Mennesker Saligheds Kundskab, men endog klarlig forkynder alle Hedningers Omvendelse”; dernest “Paa den Herre Christi Befaling, som uden Tvivl ikke alleene gik Apostlene an og kan restringeres alleene til deres Tid, men tilkommer og den Christne Kirke indtil Verdens Ende”; dette, sier han videre, må også gjelde “de arme vanvittige Groenlaender”, som kongeriket Danmark-Norge har et særskilt ansvar for. I sitt andre skriv nevner han, i tillegg til henvisningene til Bibelen, også en indre, subjektiv motivering: “Og endog ieg vel icke extraordinarie er her till kaldet af Gud, saa finder ieg dog indvortis udj min Siael en uimodstridelig Tilskyndelse, der hiertelig opmuntrer mig tillat søge en ordinarie Vocation der till af Mennischen.”

Hans Egede fremstår altså som en representant for den teologiske overgangstiden fra ortodoksi til pietisme. Han betraktet selv de reformortodokse teologene Johan Arndt, Heinrich Muller og Christian Scriver som åndelige lærefedre, men han hadde også lest skrifter av de pietistiske teologene P. J. Spener og A. H. Francke.

Egedes Vågan-periode faller ellers sammen med andre misjonstiltak i samtiden. 1707 startet den danske Tranquebar-misjon, samme år begynte “Christendommens Udbredelse i den norske Lapmark”, og 1714 ble Collegium de cursu Evangelii promovendo (Misjonskollegiet) etablert i København. Initiativene hang sammen med samtidens ideologi om kristne fyrsters territoriale misjonsforpliktelse til å sørge for kirkelig betjening av undersåttene også i koloniene.

Egedes misjonsplaner møtte også motstand, ikke bare fra hans kone, som mente at hans forehavende ville “styrte baade ham selv og hende udi all Ulycke”, men også fra innflytelsesrike personer både i Bergen og København. 1715 utgav han derfor et forsvarsskrift for misjonen, En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse. Flere forgjeves forsøk på å oppnå støtte fra misjonskollegiet i København førte til at han 1717 tok saken i egen hånd, søkte avskjed fra prestestillingen, og drog til Bergen for å reise støtte blant kjøpmennene i byen til å opprette et handelskompani for Grønland med ham selv som utsending. 1719 besøkte han København og oppnådde kongens tilsagn om privilegier for et slikt selskap, og året etter ble Det Bergenske Compagnie stiftet med en startkapital på 10 000 riksdaler, hvorav Egede av sin egen fattige lomme bidrog med 300. Tre skip ble innkjøpt, og 3. mai 1721 kunne den lille flåten med Egede og hans familie om bord seile av gårde med kurs for Grønland. Samme vår hadde han mottatt kongelig utnevnelse til “Missionair i vort Land Grønland” med årlig gasje på 300 riksdaler. Dette var første gang i nyere tid at en norsk misjonær drog ut for å drive misjonsvirksomhet utenfor landets grenser.

De tre skipene ankom Imerigsoq (Haabets Havn), like nord for det senere kolonisenteret Godthåb (nå Nuuk), etter to måneders seilas. Den første tiden hadde Egede store vansker med å kommunisere med den grønlandske befolkning, han hadde bare et par eldre ordbøker på i alt 200–300 ord å hjelpe seg med. Men ikke minst ved sønnenes innsats, som raskt lærte språket og systematisk underviste sin far, begynte Egede sin misjons- og prekenvirksomhet. Selv lærte han aldri å tale inuitisk flytende.

Sammen med sønnene drog Egede regelmessig på misjonsekskursjoner og oppholdt seg i de grønlandske bosetningene. Han skriver selv om hvor strabasiøst dette var for ham: “Om Afftenen blefv ieg saa upaaselig af den slemme Stanch der inde hos dem, saa ieg maatte kaste op og strax gaae til Sengs og tildeckhe mig gandske med Klæder, thi det raadne Speck og anden Smutzighed som de baer ind i deris Huuse, gifver saadan Stanch fra sig, at det er ulidelig for en kleinlig Natuur at taale og udstaae, derhos er mandd ock ilde commoderet af Luus.”

Sønnen Poul, som var en dyktig tegner, laget illustrasjoner av kjente beretninger og motiv fra bibelhistorien som faren, med tolkning av sønnene, forklarte. I beste ortodokse ånd hadde Egede en usvikelig tro på Ordets virkekraft, og betonte stadig at det er ved de av Gud “beschichede Midler, nemlig Ordets Praediken” at “Hand vil hafve os salig […] thi Troen kommer formedelst Ordets Hørelse”.

Ved siden av misjonsvirksomheten ledet Egede også koloniens handelsvirksomhet, og han foretok geografiske, kartografiske og etnografiske studier. Hans største litterære verk er Det gamle Grønlands nye Perlustration eller Naturel Historie (1741).

1727 inntrådte en krise i virksomheten. Det bergenske kompani måtte innstille virksomheten etter å ha blitt utkonkurrert av hollandske handelsskip, men kong Frederik 4 kom til unnsetning og påtok seg ansvaret for underhold av kolonien. Men Frederik døde 1730, og den nye kongen, Christian 6, besluttet å avvikle kolonien, men omgjorde beslutningen på Egedes anmodning. 1734 fikk københavngrossereren Jacob Severin monopol på grønlandshandelen, og det ble ytet et årlig tilskudd, først på 2000, siden 5000 riksdaler til Egedes misjon.

Samtidig fikk Egede konkurranse i misjonsvirksomheten av to herrnhutiske misjonærer, som kongen – etter en henvendelse fra grev Nikolaus von Zinzendorf – gav tillatelse til å dra til Grønland for å misjonere der. Herrnhuterne tilhørte en mer radikal pietistisk retning, og de havnet snart i strid med Egede, som de bl.a. anklaget for å være uåndelig, uomvendt og uredelig.

I årene 1733–34 ble Grønland rammet av en koppeepidemi, som ble overført fra Danmark, og som man antar nesten halverte befolkningen fra ca. 7000 til ca. 4000. Under epidemien arbeidet både Egede og hans hustru intenst med å lindre sykdom og nød, begrave døde og ta hånd om barn som ble foreldreløse. Dette arbeidet utmattet Gertrud Egede, og hun døde desember 1735. Egede måtte også til sin fortvilelse se at de fleste av de kristne grønlenderne døde i pesten, og i mørke øyeblikk tolket han dette som Guds straffedom over virksomheten.

Sommeren 1736 forlot han Grønland for godt. Men han oppgav på ingen måte sitt virke for grønlendernes “oplysning og frelse”. I København fikk han allerede 1737 opprettet Seminarium Groenlandicum for utdannelse av teologiske kandidater som ville reise til Grønland som misjonærer og for waisenhusbarn som kunne sendes dit som kateketer. Egede bestyrte seminaret til 1747. Han ble 1740 utnevnt til titulærbiskop av Grønland, og han fikk tilbud om flere geistlige embeter, som han avslo fordi han så det som sitt livskall å virke for grønlendernes sak eller, som han selv uttrykte det, “Guds Ære alene, og disse arme vankundige Menniskers Oplysning har, er og skal være mitt eneste Øiemerke, ja, Hiertets uafladelige Ønske indtil min Død”.

Under tiden i København utgav Egede flere skrifter, bl.a. Omstendelig og udførlig Relation angaaende den grønlandske Missions begyndelse og Fortsættelse, Grønlands ABC og Læsebog og Elementa fidei Christianæ Grønlandice.

Egede hadde 1739 giftet seg på ny, med enken Mattea Trane. Etter at han tok avskjed fra seminaret 1747, bodde de i noen år hos konens svigersønn, som var prest i Vardal i Norge. 1751 flyttet de til Stubbekøbing på Falster, hvor Hans Egede døde under en pest november 1758. Etter eget ønske ble han gravlagt ved siden av sin første hustru på Nikolai kirkegård i København. Gravsteinen ble solgt allerede 1779, men 1921 ble det satt opp en minneplate over Gertrud og Hans Egede på Nikolaikirkens vegg.

Hans Egedes livsinnsats bestod først og fremst i å fremstå og virke som misjonsprest i et oversjøisk område, og i dette oppdraget er han den norske pionermisjonæren fremfor noen. Men livsverket hans innbefattet også handelsvirksomhet og vitenskapelige studier. Han bør også huskes av ettertiden som den som sikret Grønland som dansk-norsk område i en periode da hollenderne var i ferd med å overta kolonien.

Verker Et utvalg Fullstendig bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925, s. 405–406 Det gamle Grønlands nye Perlustration, eller en kort Beskrivelse om de gamle nordske Coloniers Begyndelse og Undergang i Grønland, først A° 1724 forfattet og nu A° 1729 efterseet og efter nogen Forfarenhed forandret af een, der paa nogen Tid har været i Grønland, København 1729 (ny, utvidet utg. Det gamle Grønlands nye Perlustration eller Naturel- Historie og Beskrivelse over det gamle Grønlands Situation, Luft, Temperament og Beskaffenhed; de gamle Norske Coloniers Begyndelse og Undergang der samme-steds, København 1741, ty. utg. 1742, eng. utg. London 1745) Kort Beretning om den Grønlandske Missions Beskaffenhed, København 1737 Omstendelig og udførlig Relation angaaende den grønlandske Missions begyndelse og Fortsættelse, København 1738 Grønlands ABC og Læsebog, København 1739 Erindring til Missionairerne, København 1739 Elementa fidei Christianæ Grønlandice, København 1742 Kilder og litteratur O. Kolsrud: “Hans Egede og Grønland”, i Norvegia Sacra 1921, s. 76–86 H. Ostermann: Den Grønlnadske Missions og Kirkes Historie, København 1921 biografi (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925 A. Fridrichsen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926 O. G. Myklebust (red.): Hans Egede. Studier til 200-årsdagen for hans død, 1958 biografi i Norsk Misjonsleksikon, bd. 1, Stavanger 1965 M. Lidegaard: biografi i DBL3, bd. 4, 1980 Portretter m.m. Kunstneriske portretter Maleri av ukjent kunstner, Bergen 1718; Skt. Knuds kirke, Odense Maleri av J. Hørner, 1740; Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg, Danmark Maleri av R. Carlsen, 1837; Julianehåb kirke, Grønland Minnestøtte av Johannes Wiedewelt, 1779; Jægerspris slott, Danmark Statue (helfigur, bronse) av A. V. Saabye, 1913; utenfor Frederikskirken, København, kopi utenfor Godthåb kirke, Grønland Relieff (bronse, sm.m. hustruen Gertrud Rasch) av August Hassel, 1921; Nikolaikirken, København Statue (helfigur, bronse) av Nic Schiøll, 1965; parken ved Trefoldighetskirken, Oslo

-------------------- Hans Povelsen Egede Født 31 jan. 1686, Harstad, Trondenes.3. Død 5 nov. 1758, Stubbekjøbing.3, begravet 21 dec. 1758, »Høyers Kirkegaard«, St. Nikolai Kirkegaard i København.3.

    1704 stud., 1705 cand. theol., 1707 Præst i Thorsken (Throndenes) og Vaagen, afg. 1718, 1721-35 Missionær i Grønland, 1740 Superintendent.3
    Prest i Vaagan 1707-18, missionær paa Grønland, «Haabets Colonie», 3. jul. 1721 - 1728, Godthaab 1728 - 9. aug. 1736. Ankom til Kjøbenhavn 24. sept. 1736 og fik i aarlig pension 500, senere 600 rdl. Snart efter blev han «lector», dvs. forstander for «Det Grønlandske Seminarium», hvor studenter skulde oplæres i det grønlandske sprog til missionærer og vaisenhusdrenger til kateketer. Den 18. marts 1740 fik han titel av «biskop over den grønlandske mission». Et tilbud om Trondhjems bispestol avslog han til fordel for sin virksomhet paa Grønland. 1741 fik han sønnen Poul til medhjelper i lektoratet, og 5. jan. 1747 tok han avsked herfra. Derefter drog han med sin hustru paa besøk hos sønnen Niels i Aalborg, og senere slog de sig ned hos sviger- og stedsønnen Alsbach i Vardal, hvor de begge stod fadder 2den søndag i Advent 1747 og derefter flere ganger, siste gang 2. feb. 1750. Samme aar flyttet de med Alsbachs til Stubbekjøbing, hvor Hans Egede døde av en smitsom sygdom 5. nov. 1758.22
    Fredagen den 17. Novbr. blev Hs. Høyærværdighed sl. Hr. Hans Egede Biskop over Grønland, bisat her i Kirken i Choret, ved alle Klokkers Ringning, Sang og Parentation over ham af welædle Hr. Provst Dorph, og derefter herfra ført til Kiøbenhavn i hands Begravelse. (Stubbekøbing Kirkebog).3
    Høyers Kirkegaard laa mellem den store nordre Kirkedør og nuværende Nikolajgade. Da Grunden til Husene opgravedes o. 1848 blev Gravene sløjfede. Hans Egedes Ligsten bortsolgtes 1779. (Hist. Medd. o. Kbhvn. II, 424).3

Gift 1° 1707, Kvæfjord.3 med

Gjertrud Nilsdatter Rasch Født omkring 1673, Vebostad, Kvæfjord.3,22. Død 21 dec. 1735, Godthaab, Grønland.3, begravet sep. 1736, St. Nikolai kirkegård i København.3.

    Datter af Niels Nielsen Rasch og Nille Nilsdatter.

Gift 2° 20 sep. 1737, Nikolai kirke i København3 med

Mettea Dau Født jan. 169121. Død 22 okt. 1761, Stubbekjøbing21, begravet 30 okt. 176121.

[Gift 1° med Jacob Alsbach (d. 29 jun. 1717); Gift 2° 1719 med Caspar Eggerts Trane (d. 19 mar. 1736); Gift 3° 20 sep. 1737 med Hans Povelsen Egede (31 jan. 1686 - 5 nov. 1758)].


Børn af Hans Povelsen Egede og Gjertrud Nilsdatter Rasch:


20.6. Povel Hansen Egede, f. 1709, Kabelvaag, d. 1789, København 21.6. Niels Rasch Egede, f. 1710, Kabelvaag (Vaagen), d. 1782, København 22.6. Kirstine Matthea Rasch Egede, f. 1715, Kabelvaag, d. 1786, Kjøbenhavn 23.6. Petronelle Egede, f. 1716, Kabelvaag, d. 1805, Værslev ved Kalundborg


http://www.nose.dk/Norge/hind.html#6

view all 12

Hans Povelsen Egede-Grønlands profet's Timeline

1686
January 31, 1686
Harstad, Trondenes, Troms, Norge
1688
February, 1688
Age 2
Trondenes Church, Harstad, Trondenes Par
February, 1688
Age 2
Trondenes Church, Harstad, Trondenes Parish, Troms Fylke, Norway
1707
1707
Age 20
Kvæfjord
1709
October 9, 1709
Age 23
Kabelvåg, Vågan, Nordland
1710
1710
Age 23
Kabelvaag (Vaagan), Norway
1715
August 13, 1715
Age 29
Kirkevaag, Lofoten, Norge
1716
November 8, 1716
Age 30
Kabelvaag, Norge/Kirkevaag, Nordlandene
1737
September 20, 1737
Age 51
Copenhagen, Hovedstaden, Denmark
1750
1750
Age 63
Saaby