Harald «Hard ruler» Hardråde (Sigurdsson), King of Norway (c.1015 - 1066) MP

‹ Back to Hardråde surname

Is your surname Hardråde?

Research the Hardråde family

Harald III Sigurdsson «Hard ruler» Hardråde's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "Hardrada", "Haraldr harðráði", "Hårdråde", "The Severe", "Haraldr Sigurðsson", "The Severe King", "stern counsel", "hard ruler"
Birthplace: Bonsnes, Ringerike, Buskerud, Norway
Death: Died in Stamford Bridge, Yorkshire, England
Cause of death: falt i slag
Occupation: Konge 1046-1066, Konge, Kung av Norge, Norsk konge, Konge 1045-1066, Konge av Norge, Noregskonungur frá 1046, konge av norge, Konge i Norge 1045-1066
Managed by: Harald Sævold
Last Updated:

About Harald «Hard ruler» Hardråde (Sigurdsson), King of Norway

Harald Hardråde (Sigurdsson) (Haraldur Sigurðarson)

Haraldr III Harðráði Sigurðsson

Harold III (1015-1066), who is surnamed Haardraade, or "Ruthless, " was king of Norway from 1047 to 1066. He was the last of the great Viking aristocratic rulers whose fame extended throughout Europe.

Harald III of Norway http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_III_of_Norway

Harald Hardråde http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hardr%C3%A5de

http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Harald%20Hardr%E5de%20%28Sigurdsson%29

http://www.thepeerage.com/p11287.htm#i112863

http://www.answers.com/topic/harald-iii-of-norway

http://www.dokpro.uio.no/umk/myntherr/hhaa.html

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Harald_3_Hardr%C3%A5de/utdypning

http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.896522

--------------------

Harald Hardråde (1015 – 25. september 1066) var norsk konge fra 1046 først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridge og ble senere begravet i klosteret som lå i området rundt Klostergata i Trondheim. Han var sønn av Sigurd Syr på Ringerike og halvbror til Olav den hellige.

Han var den tredje norske konge ved navn Harald.

Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.

Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte varjagergarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for varjagerne. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i, det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han hadde vært med og erobret hele 80 byer.

Sagaene forteller at han fikk vite om at nevøen, Magnus Olavsson, var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.

Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:

Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.

Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.

I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.

Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Oslo og Skien må ha vært ganske innbringende.

Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i varjagergarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».

Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo opprinnelig ble anlagt for å tjene handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempe en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest drakoniske metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter - hvis de overlever - har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.

Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For byen eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.

Harald 3 Hardråde, Harald 3 Sigurdsson Hardråde, død 25. september 1066, Nøyaktig fødested er ikke kjent; ved Stamford Bridge, England; 1015–66. Norsk konge. Foreldre: Sigurd Syr (død ca. 1018) og Åsta Gudbrandsdatter. Gift 1043/44 med Ellisiv (russisk Jelisaveta) Jaroslavsdatter, datter av storfyrst Jaroslav (død 1054) av Kijev-Novgorod. Halvbror av Olav 2 Haraldsson den hellige (995–1030); far til Magnus 2 Haraldsson (ca. 1049–1069) og Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Harald Hardråde er blant de fire–fem norske kongene i den eldre historien som har hatt størst betydning. Særlig må hans rolle som dynastigrunnlegger fremheves. De senere norske kongene, frem til 1387, var alle hans ætlinger. Ættlinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre virker derimot oppkonstruert og mer usannsynlig. Derfor burde den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles “Hardrådeætten” enn “Hårfagreætten”. Harald Hardråde bidrog helt vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike. Under ham fikk også dette riket (fastlandsriket) i hovedsak den utstrekning det hadde siden. Harald ruver dessuten som den siste store vikinghøvdingen og vikingkongen i nordisk historie.

Det er ingen av kongene før Sverre vi kan danne oss et så levende bilde av som Harald Hardråde. Sagaene om ham er riktignok usikre som kilder fordi de er nedskrevet så sent. Men vi har bevart større eller mindre deler av samtidige skaldekvad som ble laget til hans pris, av hele 10 forskjellige skalder, og dessuten mange “løsvers”. Harald var også selv en god skald. Versene hans er formfullendte, ofte preget av ironi og en viss røff humor. Adam av Bremens beretning er også en viktig kilde til Haralds historie.

Springbrettet for Haralds karriere var at han var halvbror av kong Olav Haraldsson; han var for øvrig født samme år som Olav kom til Norge og ble tatt til konge. Faren Sigurd Syrs østnorske “småkongedømme” ser ikke ut til å ha spilt noen vesentlig rolle som utgangspunkt. Men senere kilder gjør Sigurds og Haralds avstamning fra Harald Hårfagre til en hovedsak. Derimot er Hårfagre-avstamningen ikke nevnt i kilder fra Harald Hardrådes egen tid. En særlig grunn til å tvile på tradisjonen om Hårfagre-avstamningen, er at den av Harald Hårfagres sønner som Harald Hardråde skal stamme fra, er den obskure Sigurd Rise. Han var angivelig sønn av Harald og finnejenta Snøfrid, og forholdet mellom de to er en ren eventyrtradisjon.

Harald deltok i slaget på Stiklestad 1030 sammen med broren. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Russland. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som regjerte i Kijev-Novgorod, reiste han videre og kom 1034/35 til Konstantinopel. Her gikk han i bysantinsk tjeneste som medlem av keiserens garde av nordeuropeere (“væringer”). I en bysantinsk kilde omtales han, ganske kort, under navnet Araltes, og det sies også at han fikk en høy militær rang.

Senere diktet Haralds norske hirdskalder om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn som lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at Harald var innblandet i en palassrevolusjon i Bysants, som vi vet fant sted 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. De fortegner også forholdet mellom ham og keiserinne Zoë, til dels med romantiserende trekk, og lar den vakre Maria, keiserinnens niese eller sønnedatter (i begge tilfeller en oppdiktet person), spille en viktig rolle ved flere anledninger.

Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt. Han ble fengslet, sannsynligvis anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Men sammen med noen trofaste tilhengere, blant dem islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson, lyktes det ham å rømme (1043/44) og dra tilbake til Jaroslav i Russland. Hit hadde han på forhånd sendt størsteparten av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han drog videre til Norden, giftet han seg med Jaroslavs datter, Ellisiv. Tjodolv Arnorsson forteller at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

Haralds mål var nå åpenbart å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson, som var sønn av Olav den hellige og Haralds egen brorsønn. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus' danske motstander, Svend Estridssøn, og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.

Haralds norske kongedømme ble preget av hans bakgrunn som militærleder. Han løste gjerne problemer gjennom maktbruk, ofte svært hardt og hensynsløst. En av skaldene hans skrøt av at han brøt forlik han hadde inngått; riktignok var det under kamper i Middelhavet, men han oppførte seg ikke vesentlig annerledes som konge i Norge. Hans ettermæle ble deretter, samtidig som hardheten hans uten tvil styrket kongedømmet. Den lille sagaen Ágrip (ca. 1190) sammenfatter Haralds styre slik: “Han styrte med stor hardhet og samtidig med god fred, og det var ingen annen konge som det stod slik age av hos alle folk på grunn av hans klokskap og dyktighet.” Snorre sammenligner Harald Hardråde og Olav den hellige, som også kunne være hard, men feller samtidig en moralsk dom over Harald: Olav hadde brukt voldsmakt for å sikre “kristendom og rettferdighet”, mens Harald herjet bare for å vinne “ære og makt”.

Gjennom hele sin regjeringstid, frem til 1064, førte Harald krig mot den danske kongen Svend Estridssøn. Haralds mål var å gjenopprette det herredømmet som hans forgjenger som norsk konge, Magnus den gode, hadde hatt også i Danmark. Krigshandlingene tok form av årvisse norske tokt til danske farvann. Men erobringen lyktes ikke, og 1064 sluttet de to kongene våpenhvile. Som følge av krigføringen var Haralds militære apparat betydelig. Den offensive styrken bestod av en relativt stor hird, mens han brukte det gamle vernepliktsforsvaret, leidangen, både utenlands og ellers særlig til å sikre norsk område mot danske motangrep. Sannsynligvis ble leidangen nå fastere organisert enn tidligere.

Å holde hirden kostet mange penger, og til tross for at toktene til Danmark også gav et anselig krigsbytte, var inntektene ikke nok til å dekke kostnadene. Til å begynne med ble underskuddet utlignet gjennom den kapitalen Harald hadde hatt med seg ved ankomsten til landet. Men så ble situasjonen vanskeligere for kongen, noe som kan avleses i hans myntutstedelse. Den var betydelig i omfang, og i den første tiden var sølvinnholdet i myntene helt normalt (ca. 90 %). Men i den såkalte “Haraldsslåtten”, midt i 1050-årene, er sølvinnholdet i myntene drastisk redusert (under 30 %).

Denne første inflasjonen i norsk historie er ellers bare ett av tegnene på kongens økonomiske vanskeligheter. Hans konflikt med kirken springer delvis ut av samme forhold. Harald har åpenbart brukt penger som stammet fra pilegrimsfarten til Nidaros for egne formål, til tross for protester fra erkebiskopen, den mektige Adalbert av Hamburg-Bremen. Harald krenket også kirken og erkebiskopen ved å hente biskoper til landet som enten ikke var vigslet eller vigslet i Frankrike og England. Da erkebiskopens utsendinger protesterte, skal Harald ifølge Adam av Bremen ha svart at “han ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn kongen selv”. (“Ordene virker som uttalt av en bysantinsk despot,” har Halvdan Koht treffende bemerket.) Konflikten mellom det norske kongedømmet og erkebiskopen ble først bilagt etter Haralds død.

At kongens makt økte innenlands, hang i noen grad sammen med utenrikspolitikken. Den danske kongemakten var nå underlegen sammenlignet med den norske. De norske stormennene hadde derfor intet rivaliserende fyrstehus å slutte seg til, slik de hadde hatt før 1035. Harald sørget også for å sjalte ut Einar Tambarskjelve, som fremstod som arvtaker etter de norske ladejarlene. Under det spente forholdet mellom de to, omkring 1050, innbød Harald til forliksmøte. Men Einar og sønnen Eindride var ikke før kommet til forhandlingene, i kongens “målstue”, før de ble hugd ned av Haralds menn. Ellers knyttet Harald til seg en rekke norske stormenn. Særlig spilte Giske-ætten en viktig rolle som kongens støttespillere, med Torberg og Finn Arnesson som de fremste; Torbergs datter Tora ble Haralds offisielle frille i et livsvarig forhold. Finn kom med tiden i et motsetningsforhold til kongen og drog til Danmark.

Harald kunne fare like brutalt frem hjemme som han ifølge skaldene hadde gjort som “bulgarbrenneren” på Balkan. En gang i 1050-årene protesterte opplendingene mot kongen (formodentlig mot skatter han påla). For å knekke bøndenes motstandsvilje herjet kongen fullstendig hensynsløst; hans menn brente gårder og slaktet ned buskapen for folk. Tjodolv Arnorsson beskriver kongens aksjon slik: “Han som kuer danene, tok hardt på raumene [romerikingene]; der tenker jeg den tapre Haralds fylking gikk fast frem. Kongen betalte med ild. Fyrsten rådet, branner flammet. De ynkelige bønder ble nokså spake.” Aksjonene ser ut til å være blitt avsluttet med omfattende jordegodskonfiskasjoner, som man ser spor etter i senere jordeboksmateriale. Etter dette hadde rikskongedømmet varig fotfeste også i det indre østlandsområdet.

Den senere sagatradisjonen sier at Harald Hardråde grunnla Oslo og at han ofte oppholdt seg i byen. Stedsvalget var ikke unaturlig med tanke på hvor opptatt Harald var av danske forhold og forholdene på Østlandet. Arkeologiske undersøkelser viser at det nok har vært antydninger til tettbebyggelse i Oslo før Harald, og man regner det for sannsynlig at Harald Blåtand var Oslos “egentlige grunnlegger” (P. G. Norseng). Men kongsgården og den tilhørende Mariakirken er sannsynligvis fra midten av 1000-tallet, og det var disse byggverkene som innledet den virkelige byutviklingen. Kongsgården har etter alt å dømme inkludert et enkelt forsvarsverk av “motte and bailey”-typen, etter engelsk forbilde, det vil si en jordhaug med et forsvarstårn av tre omgitt av en vollgrav med palisadeverk.

Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip. Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav, fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus.

--------------------

http://sv.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rdr%C3%A5de

Harald Hårdråde

Från Wikipedia

Hoppa till: navigering, sök

Minnessten för Harald Hårdråde i Oslo

Harald Hårdråde, född 1015, son till Sigurd Syr och Asta (vilken i ett tidigare gifte med Harald "Grenske" även var mor till Olav den helige) död 25 september 1066 i slaget vid Stamford Bridge, England, var kung av Norge 1045-1066.

Han var gift med Ellisif/Elisabet av Kiev, dotter till Jaroslav I och Ingegärd Olofsdotter av Sverige. Harald Hårdråde räknas i den sena sagalitteraturen som Oslos grundläggare. Utgrävningar visar dock att bebyggelsen i Oslo är äldre. Kungsgården och Mariakyrkan är dock från Harald Hårdrådes tid.

Innehåll

[göm]

   * 1 Biografi
   * 2 Barn
   * 3 Se även
   * 4 Referenser
         o 4.1 Noter
         o 4.2 Källor
   * 5 Externa länkar

Biografi [redigera]

Som 15-åring deltog Harald i slaget vid Stiklastad på Olav den heliges sida och flydde efteråt till Gårdarike och reste vidare till Bysantiska riket där Harald tog värvning 1034. Han deltog i strider på Sicilien och Bulgarien och tjänstgjorde slutligen i väringagardet i Miklagård hos kejsar Mikael IV. Han tjänstgjorde med de kejserliga styrkorna på Sicilien, och steg i graderna till manglavites, en hederstitel. Efter att ha kämpat mot bulgarerna på Balkan, utnämndes han till livvaktsofficer, spatharokandidates. Efter att Mikael IV dött blev Harald involverad i tronstridigheterna, och tog ställning mot Mikael V Kalafates, som också förlorade mot änkekejsarinnan Zoë. Harald önskade efter detta resa norrut, men Zoës nye make, kejsar Konstantin IX Monomachos, förvägrade Harald detta. Han flydde därför med en stor förmögenhet och gifte sig med storfurst Jaroslavs dotter Ellisif (Elisaveta) i Kiev. 1045 återkom han till Norge där hans anspråk på tronen erkändes. Han blev medregent till Magnus den gode. Vid Magnus död två år senare var Harald ensam kung.[1]

Harald angrep Danmark med norska flottor, och danske kungen Svend Estridson gick en augustikväll 1062 till attack mot Harald vid mynningen av Nissan utanför Hallands kust. Svend förlorade och lyckades med nöd klara sig i land. Fred slöts på Danaholmen i Göta älv.

Men 1066 seglade Harald Hårdråde till England med sin hird, och stupade i slaget vid Stamford Bridge i strid mot kung Harald Godwinson, vilken nitton dagar senare förlorade sitt land och sitt liv mot Vilhelm Erövraren i slaget vid Hastings.

Barn [redigera]

Med Ellisif:

  1. Maria Haraldsdotter
  2. Ingegerd Haraldsdotter

Med Tora Torbergsdotter:

  1. Magnus
  2. Olav Kyrre

Se även [redigera]

   * Trollhätte kanal där hans färd uppför Göta älv även nämns.

Referenser [redigera]

Noter [redigera]

  1. ^ Harrison, Dick, "Harald Hårdråde i Grekland", Kungabloggen, Svenska Dagbladet 2010-04-19

Källor [redigera]

   * Claus Krag, Store norske leksikon, snl.no, "Harald 3 Hardråde – utdypning (NBL-artikkel)", läst 2009-06-13

Externa länkar [redigera]

   * Harald hårdrådes historia Del av Emil Olsons översättning av Heimskringla.

Företrädare:

Magnus den Gode Norsk kung

1045-1066 Efterträdare:

Magnus Haraldsson

Olav Kyrre

Sidan ändrades senast den 28 april 2010 kl. 12.44

--------------------

Harald III of Norway

From Wikipedia, the free encyclopedia

Harald Sigurdsson (1015 – September 25, 1066), later given the epithet Hardrada (Old Norse: Haraldr harðráði, roughly translated as "stern counsel" or "hard ruler", Hardråde in contemporary Norwegian) was the king of Norway from 1047[1] until 1066. He also claimed to be the King of Denmark until 1064, often defeating King Sweyn's army and forcing him to leave the country. Many details of his life were chronicled in the Heimskringla. Among English-speakers, he is generally remembered for his invasion of England in 1066. Harald's death is often recorded as the end of the Viking Age.

Early Life and Wandering in the East

Harald was the youngest of King Olaf II's three half-brothers born to Åsta Gudbrandsdatter. His father was Åsta's second husband Sigurd Syr. Harald took part, on the side of Olaf, in the Battle of Stiklestad in 1030. Although wounded, he managed to escape, leaving Norway in exile. He was able to form a band of warriors out of men who had also been exiled as a result of Olaf's death.

In 1031 Harald and his men reached the land of the Kievan Rus, where they served the armies of Yaroslav I the Wise, the Grand Prince of the Rus, whose wife Ingigerd was a distant relative of Harald. Harald is thought to have taken part in Grand Prince Yaroslav's campaign against the Poles, and was appointed joint commander of defense forces. Sometime after this, Harald and his retinue of some five hundred warriors moved on to Constantinople, capital of the Byzantine Empire, where there had been at least since 1034 an elite royal guard composed largely of Scandinavian Rus and called the Varangian Guard. Harald served in the guard until 1042. In a Greek book written in the 1070s, Kekaumenos's Strategikon, Harald is described as "son of the king of Varangia" and is said to have performed so bravely in Byzantine campaigns in Sicily and Bulgaria that the Emperor appointed him first as manglabites, or member of a special section of the Emperor's personal bodyguard, and then to the title of spatharocandidate (Greek: σπαθαροκανδιδᾶτος).[2] It appears he may have been imprisoned for some time on the orders of the Empress Zoe the Macedonian, it is suggested on charges of misappropriation of funds, but was released, or escaped imprisonment, on the ascension of the new Emperor Constantine IX.[3]

Sometime in 1042, Harald requested permission from the emperor to return to his homeland, but it was denied. "Nonethless", remarks Kekaumenos, "he secretly escaped and ruled over the land instead of his brother [Olaf]". It is likely that the money Hardrada made whilst serving in Constantinople allowed him to fund his claim for the crown of Norway: some later Scandinavian sources note that aside from the significant spoils of battle he had retained, Harald had participated three times in polutasvarf, a term which implied either a pillaging of the palace exchequer on the death of the Emperor, or perhaps the disbursement of funds to the Varangians by the new Emperor in order to ensure their loyalty.[4] Harald had been in Constantinople through the reigns on Romanos III, Michael IV, and Michael V, and thus perhaps had three opportunities, beyond his legitimate revenues, to carry off immense wealth (with Yaroslav of Rus acting as safekeeper for his fortune [5]). Despite this, Kekaumenos lauds the "loyalty and love" Hardrada had for the Empire.[2]

In 1045, in Rus, where he stayed two or three years before returning to Scandinavia, Harald married Elisabeth, daughter of Yaroslav (she is mentioned in Scandinavian sources as Ellisif).[6] Sources claim they were engaged before his departure but Yaroslav declined to confirm the marriage until Harald distinguished himself [Which Sources?]. During his service in the Byzantine Empire, Harald wrote a love poem addressed to Elisabeth, citing his many heroic deeds and complaining that "a golden-haired maiden of Gard does not like me"[7].

[edit]Rise to the Throne of Norway

In Harald's absence, the throne of Norway had been restored to Magnus the Good, illegitimate son of Olaf II. When Harald arrived, he felt his claim to the throne was stronger than Magnus', and the two came close to war. Magnus' advisors, however, recommended the young king not fight his uncle, and a compromise was reached where Harald would jointly rule with Magnus, and Harald would share half of his wealth with Magnus.[8] Less than a year later, in 1047, Magnus was dead, and Harald became sole ruler of Norway.

Having gained sole rule of Norway, Harald then sought the throne of Denmark for himself. In this endeavour, however, he was opposed by an earl named Einar Tambarskjelve, the "chief leader of the farmers in all the districts of Trondheim".[9] Harald had Einar killed, with negative repercussions to his image: according to Sturluson, he was "so strongly detested on account of his deed that the only reason the king's stewards and the farmers did not... do battle with him was the lack of a leader".[10] After killing Einar, Harald embarked on several campaigns against the Danish King Svein Ulfsson, none of which were successful. Karen Larsen comments that "there was no background for a union between the two countries and no demand for it among the people".[11] After fifteen years of fighting, Harald finally gave up on trying to conquer Denmark, and he and Svein agreed to a lifetime truce.

Harald's Denmark campaigns were unpopular at home, most notably in Trøndelag in the north, and this was manifested in some districts' withholding taxes to show their displeasure. Harald dealt with this opposition with brutal force. Sturluson comments that he "had the farmers seized. Some he had maimed, others killed, and of many he confiscated all of their property".[12] Harald maintained control of his nation through the use of his hird, a private standing army maintained by Norwegian lords. Harald's contribution to the strength of Norway's monarchy was the enforcement of a policy that made it so only the king could retain a hird, thus centralising power away from local warlords.[13]

[edit]Invasion of England

With the truce and the recognition that he would not conquer Denmark, Harald turned his attention instead to England. England had, in the early 1040s, belonged to Harthacnut, the son of Cnut the Great. Harald based a claim to the throne of England on an agreement supposedly made by Magnus and Harthacnut, which stated that if either died, the other would inherit the deceased's throne and lands. When Harthacnut died, Magnus assumed the crown of Denmark, but did not press his claim on England, allowing Edward the Confessor to take the throne. The claim was very thin, and Harald likely would not even have pursued it independently. He was pressed to do so by Earl Tostig Godwinson, brother of King Harold Godwinson of England. Tostig pledged his support to Harald, stating, "If you wish to gain possession of England, then I may bring it about that most of the chieftains in England will be on your side and support you".[14]

In September 1066, Harald landed in Northern England with a force of around 15,000 men and 300 longships. Earl Tostig was with him. At the Battle of Fulford, two miles (3 km) south of York, on 20 September, he won a great victory against the first English forces he met. Believing that King Harold was prepared to surrender and the English to accept his claim to the throne, Harald took about two thirds of his army to collect tribute from the local people, carrying light weapons and wearing only light armour, and left the rest at the ships,

However, Harold Godwinson was not prepared to give up his throne. At the Battle of Stamford Bridge, outside York, on 25 September 1066, Godwinson's forces surprised Harald's as they collected the tribute from the locals. Godwinson's forces were heavily armed and armoured, and greatly outnumbered Harald's. Although one of Harald's men single-handedly blocked the English from the bridge for some time and was reported to have killed at least 40 Saxons, he fell after an Englishman sneaked under the bridge and stabbed upwards; King Harold's forces then easily broke through and both Harald and Earl Tostig were killed. Harald's army was so heavily beaten that only 24 of the 300 longboats used to transport his forces to England were used to carry the survivors back to Norway. Harold Godwinson's victory was short lived, however, as only a few weeks later he was defeated by William the Conqueror at the Battle of Hastings. The fact that Harold had to make a forced march to fight Hardrada at Stamford Bridge and then move at utmost speed south to meet the Norman invasion, all in less than three weeks, is widely seen as a primary factor in William's hard-fought victory at Hastings.

According to Snorri Sturluson, before the battle a man bravely rode up to Harald Hardrada and Tostig and offered Tostig his earldom if he would but turn on Harald Hardrada. When Tostig asked what his brother Harold would be willing to give Harald Hardrada for his trouble, the rider replied that he would be given seven feet of ground as he was taller than other men. Harald Hardrada was impressed with the rider and asked Tostig his name, Tostig replied that the rider was none other than Harold Godwinson.[15] According to Henry of Huntingdon, "Six feet of ground or as much more as he needs, as he is taller than most men", was Harold's response.

[edit]Legacy

Harald was the last great Viking king of Norway and his invasion of England and death at the Battle of Stamford Bridge in 1066 proved a true watershed moment. It marked the end of the Viking age and beginning of the High Middle Ages.

Harald's invasion of England likely helped lead to the English defeat at the Battle of Hastings, as the English army had to force march to meet the Norman army after defeating the Norwegians. The English arrived at the site of battle tired and worn out, while the Norman army was rested and ready to fight.

Snorri writes, "One year after King Harald's fall his body was transported from England north to Nidaros [the present Trondheim], and was buried in the Mary Church, which he had built.

It was common observation that King Harald distinguished himself above all other men by wisdom and resources of mind; whether he had to take a resolution suddenly for himself and others, or after long deliberation. He was, also, above all men, bold, brave, and lucky, until his dying day, as above related; and bravery is half victory". To be remembered was one of the most important wishes for a Viking. About a hundred years later his body was reinterred in Elgeseter Priory, which was demolished sometime in the 1600s.

On September 25, 2006, the 940th anniversary of Harald's death, the newspaper Aftenposten published an article on the poor state of Norway's ancient royal burial sites, including that of Harald Hardrada, which is reportedly located underneath a road built across the monastery site. In a follow-up article on September 26, the Municipality of Trondheim revealed they would be examining the possibility of exhuming the king and reinterring him in Nidaros Cathedral, currently the burial place of nine Norwegian kings, among them Magnus I and Magnus II, Harald's predecessor and successor respectively.

[edit]Harald in fiction

Henry Treece wrote a historical novel about Harald Hardrada called The Last of the Vikings, first published in 1963.

In 1980 the Danish American science fiction and fantasy author Poul Anderson published The Last Viking, a three-volume historical novel about Harald.

Michael Ennis' epic adventure Byzantium, published 1989, is based on Harald Hardrada's life in Constantinople and eventual flight back to Norway.

Harald makes a notable appearance in Thomas Holts novel Meadowland (2005), where the tale of Vinlands discovery is used as the plotline.

Harald is a major character in book three of Tim Severin's Viking Series, King's Man (2005). This book meets Harald as he joins the Varangian Guard and follows him till his death at Stamford Bridge.

Harald Hardrada is featured in Helen Hollick's novel Harold the King (2006), which follows the history of Harold Godwinson from his first establishment as an Earl to the Battle of Hastings.

In 2006, the archeologist-author David Gibbins in his novel Crusader Gold uses Hardrada in his plot trying to follow the lost Jewish treasure "the Menorah" (candelabrum of the Temple in Jerusalem), by having the king escape from the battle in England to seek refuge in Vinland having with him the treasures of Miklagard, (Constantinople ).

Harald Hardrada is the main character of the novel Harald and the Holy Cross, written by Al Bas in 2008.

Harald appears in the novel Mercenaries by Jack Ludlow, during his service in the Varangian Guard

Harald was portrayed by actor Richard Long in an episode of the British educational TV series Historyonics entitled "1066" (2004).

Harold is included in the historical real-time strategy game, Age of Empires II: The Conquerors.

References

^ Harald became co-ruler in 1046 and king in 1047 when Magnus died.

^ a b Kekaumenos, Strategikon, "Oration of Admonition to an Emperor", para. 81

^ Davidson, H. R. Ellis, The Viking Road to Byzantium (London: George Allen & Unwin Ltd., 1976), 213–218

^ Sigfus Blondal and Benedikt S. Benedicz, The Varangians of Byzantium (Cambridge, 2007), pp. 80–83.

^ Thenrik Bimbaum, "Yaroslav's Varangian Connection" in Scando-Slavica, 1600–082X, Volume 24, Issue 1, 1978, Pages 5–25

^ http://www.scribd.com/doc/2442845/Harald-Hardrada-Saga

^ http://skaldic.arts.usyd.edu.au/db.php?table=poems&id=11262

^ Sturluson, Snorri. Heimskringla, trans. Lee M. Hollander (Austin: University of Texas Press, 1967), 593–596.

^ Sturluson, Heimskringla, 610.

^ Sturluson, Heimskringla, 612.

^ Larsen, Karen. A History of Norway (New York: Princeton University Press, 1948.), 113.

^ Sturluson, Heimskringla, 639.

^ Popperwell, Ronald G., Norway (New York: Praeger Publishers, 1972), 79.

^ Sturluson, Heimskringla, 644.

^ Sturluson, Snorri (1966). King Harald's Saga. Baltimore, Maryland: Penguin Books. pp. 149.

[edit]Sources

Blondal, Sigfus with Benedikz, Benedikt S. (ed.) (2007) The Varangians of Byzantium, Cambridge University Press ISBN 978-0-521-21745-3.

Sawyer, P. H. (1994).Kings and Vikings, pp. 118–20, 146–47. Barnes and Noble Books, New York.

Sturluson, Snorri (2005). King Harald's Saga (Part of the Heimskringla), pp. 45, 46, 47. Penguin Classics.

Snorri Sturulson, Heimskringla, trans. Samuel Lang. (New York: Norroena Society, 1906).

MARRIAGES AND CHILDREN OF HARALD HARDRADE.

The winter after King Magnus the Good died, King Harald took

Thora, daughter of Thorberg Arnason, and they had two sons; the

oldest called Magnus, and the other Olaf. King Harald and Queen

Ellisif had two daughters; the one Maria, the other Ingegerd.

The spring after the foray which has just been related King

Harald ordered the people out and went with them to Denmark (A.D.

1049), and herried there, and did so summer after summer

thereafter. So says Stuf, the skald: --

    "Falster lay waste, as people tell, --
    The raven in other isles fared well.
    The Danes were everywhere in fear,
    For the dread foray every year."

--------------------

http://sv.wikipedia.org/wiki/Harald_Hårdråde

--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_III_of_Norway

--------------------

Harald Hardrada (hard counsellor, the word 'rade' being the same as the Old English word ræd as in King Æþelræd Unræd [noble counsel - no counsel]) was born in 1015, the son of Sigurd Syr and half brother of King Olaf of Norway).

In the saga of St. Olaf, the Icelandic scald, Snorri Sturluson, relates how King Olaf of Norway tested his young half brothers. One by one the three were put on his knee. When he angrily glowered at them, the two older boys began to whimper. But Harald, it is said, simply stared back. And when Olaf tugged the boy's hair, he grabbed the king's moustache and pulled it in turn, to which the king remarked: "You are likely to be vindictive when you grow up, kinsman."

Another time, Olaf came upon his brothers playing with toy barns and farmhouses, cattle and sheep. Harald, however, played with chips of wood on a pond, pretending that they were his longships. Olaf then asked each what he most would like to have. One boy wanted fields sown with grain; the other, as many cattle as could stand around the pond. But Harald wanted Huscarls, as many as could eat all his brother's cows at one time.

Another anecdote occurred just before the Battle of Stikestad in 1030, during the course of which Olaf was killed and Harald wounded. The battle was the culmination of King Knute the Mighty's conquest of Norway.

"'It seems advisable to me,' said the king, 'that my brother Harald be not in this battle as he is still only a child.'

Harold answered, 'By all means I shall take part in it, and if I am so weak as not to be able to wield a sword, then I know what to do: let my hand be tied to the haft.'"

The battle lost, and his half brother the king dead, the wounded Harald was led from the battle and hidden with a serf. Once his wounds were healed the serf's young son took Harald to Svithjod, where he joined Ragnvald Brusason and other survivors of King Olaf's army. In the spring of 1031 they left for the court of Jarisleif, king of the Rus, and remained there for the winter.

Whilst some of the others moved on to Constantinople (Miklagarde), the capital of the Byzantine Empire, there they intended to serve as mercenaries in the Varangian Guard, at the time an exclusively Viking elite force. Harald remained and with Ellif Rangnvalson led the Russian king's Huscarls. After spending some years fighting for Jarisleif as he subdued local Slavic tribes, Harald eventually gathered a band of hearth troops of his own and left for Constantinople.

The Empress Zoe ruled the Byzantine Empire at the time, in the name of her son, Michael. Harald presented himself and his men to the Empress and they were taken into service. It was not long before the other Varangians recognised Harald's skill in battle and he was elected their leader. Under the overall command of General Gyrger, Harald and the Varangians sailed the Greek seas, suppressing pirates and enforcing the authority of the Empress.

There were problems in the Byzantine army, as was to be expected in a mainly mercenary force. Harald's high handed manner and the independence exhibited by the Varagians was only tolerated because of their fighting ability. However, in a campaign against the Saracens, it was noted that Harald would only fully commit his men when victory was assured, the exception being when the Varagians fought independently. The fact that Harald, when acting on his own was more successful than Gyrger, was not missed on the other troops. Soon it became impossible for Gyrger to continue and he split the command, taking the Greek troops himself and leaving the Latin troops with Harald and the Varangians.

Harald and his men subsequently sailed to Africa where he was said to have taken 80 castles and thence to Sicily, which he took for the Byzantine Empire. Harald, however, kept much of the plunder taken in his campaigns. This treasure he sent north to Jarisleif for safekeeping.

Amongst the tactics Harald used to take castles, were those of subterfuge and cunning. One castle was taken after he got his men to capture birds who were nesting in the castle. These he set free with burning brands attached to them. The birds returned to their nests and started fires that burned the castle down. On another occasion he besieged a town, but made no effort to take it as it was too powerful for his resources. Rather, after many days of sitting outside the town he organised a sports day for his men. The townsfolk, who by now felt under no threat from the Greek army, came out to watch. At Harald's signal his men grabbed their concealed weapons, and stormed and took first the gate and then the town. Another story is told that in order to take a strongly defended town, Harald 'died'. His men approached the townsfolk and asked that he be buried in the church. Expecting to receive a large offering, the local church persuaded the military commander to agree. The funeral cortège passed through the gate, the coffin held high. At the door of the church it was put down to let the mourners pay their last respects. The coffin lid flew off, Harald sprang out and he and his men put everyone in sight to the sword and captured much booty.

Harald and his personal followers eventually left the Varangian Guard and went on a pilgrimage to Jerusalem.

On returning to Constantinople Harald heard that nephew, Magnus, now ruled Norway and he wanted to return there himself. The Empress Zoe was not amused. She accused Harald of exceeding his authority, which he had done, and misappropriated much of the plunder he had taken, which he had also done. The rumour amongst the Varangians was that Harald had wanted to marry a niece of Zoe's called, Maria, but the Empress wanted to marry Harald herself. The Emperor now Constantine Monomachus, was persuaded by Zoe to have him arrested, together with two of his men, Haldor and Ulf.

That night, a 'lady of distinction' and two servants came and placed a ladder against the tower where Harald and his men were kept. The Vikings went to the Varangian barracks to gather support and thence to the palace where they captured the Emperor and put out his eyes.

Leaving the now blind Emperor, the Varangians went and abducted Maria. Reaching the strand, where the ships were kept, they took two and tried to leave the harbour. They ran into trouble as a chain stopped the mouth of the harbour. Harald ordered everyone that wasn't rowing to the back of the boat and the rowers rowed for their lives. When they had rowed the ship up on the chain he ordered everyone forward. The ship tipped forward and slid off the chain. The second ship tried to do the same, but broke in half. Many men were lost, but the survivors were taken aboard Harald's ship. They then sailed into the Black Sea and up through the river roads to Novgood and the court of Jarisleif. There they spent the winter of 1045. But before going on to Norway he graciously sent Maria back to Miklagard.

That winter Harald married Jarisleif's daughter Elizabeth. In the spring of 1046 Harald and his men left for the north. At Sigtuna Olaf the king of the Swedes met him. Olaf was related to both Harald and his new wife. Harald formed an alliance with Olaf's nephew, Swein Ulfson. Swein was the King of Denmark and was at war with Magnus, King of Norway. Magus at this time controlled much of Denmark proper (Denmark at the time included Scania, which now is the southern part of Sweden). The two undertook a raid on Denmark which raid went well for Harald, with him taking much booty and many slaves. Magnus the Good of Norway was a worried man and gathered together as big an army as he could.

Meantime Harald was being counselled by his men to try and avoid a war with his half-brother's son. Using Danes allied to Magnus as a go between, an agreement was made to split Norway and their own personal property between the brothers. Soon afterwards Swein got wind of what had happened and attempted to have Harald killed with an axe whilst he slept on board his ship. Harald, however, was a cunning man and had dressed a bulk of wood in his sleeping bag, while he slept elsewhere and the attempt failed. On being woken by the sound of the axe hitting the wood, Harald had his ships slip anchor and sail away. He returned to Norway to meet up with King Magnus and claim his half of the kingdom.

That winter, whilst Magnus and Harald went north into Norway Swein Ulfson left Scania and retook the south of Denmark.

In the late spring of 1047 the two Norwegian kings sailed for Denmark. Swein withdrew into Scania and Harald and Magnus subdued Denmark. That autumn Magnus fell ill. In a vision he saw his father St. Olaf and was persuaded to return Denmark to Swein. Near death he sent his brother, Thorer to Swein telling him of his decision, and also that Norway was to be Harald's.

On Magnus' death, Harald called a Thing-a-moot of the army and told them that he intended to go to the Viborg Thing and get himself proclaimed King of Denmark. Lead by Einar Tambasker the men of Norway said that it was better to take Magnus home to be buried beside his father. Seeing that he did not have the support of his men, Harald went with them. Whilst Einar and his men buried King Magnus Harald went about enforcing his claim to the throne of Norway. Meantime Swein had moved from Scania to Denmark and been proclaimed king.

Once winter was over, Harald called a levy of half the fighting men of Norway and struck at Jutland, where he harried and burnt, though he was unable to establish himself on the land. On returning to Norway that autumn he took Thora Thorbergdotter as his second wife.

Harald returned to raid Denmark the following year, but still he was unable to establish a foothold. During the winter of 1049 Swein sent word to Harald that, rather then continuing to devastate each others' land they should meet at the Gaut river and there let their armies fight until a winner was decided; the winner to be king of Denmark and Norway.

Harald went to the Gaut river and waited, but Swein never arrived. Harald then sent home a third of his troops and raided Denmark with the rest. At the end of the fighting season Harald sailed north. At Thioda Swein appeared with an army much larger than Harald's, that had seen losses during the campaign season. Swein challenged Harald to a battle on the land, Harald counter offered a battle at sea. Whilst Swein gathered his fleet Harald and his fleet tried to slip away in a sea fog. The Norwegian ships, laden with plunder, managed to escape, except for Harald's. First he jettisoned wood, clothes and other goods; some of the Danish ships stopped to salvage the valuables. The other Danish ships were catching him, so Harald had his men throw overboard the food and drink. The Danes continued to close, so then Harald threw overboard his prisoners. This last resort was successful as Swein ordered his ships to save his kinfolk. By the time the prisoners had been rescued, Harald was gone. However, seven Norwegian ships were still raiding to the south. These were caught, and despite pleas for them to be ransomed, the crews were slaughtered.

The raiding and counter raiding continued over the years, with Harald taking a break to raid England in 1057. There he formed an alliance with the renegade EarlÆlfgar of Mercia and King Gruffiðð of Wales. Whilst Ælfgar and Gruffiðð attacked the borderlands the Norse raided the north-western coast of England. The Norwegians, ships full of plunder, then sailed away, leaving his erstwhile companions to make a truce with Earl Harold Godwinson acting on behalf of King Edward the Confessor.

In 1062 Harald proposed that Swein's original idea of meeting at the Gaut River and the idea of fighting for the two kingdoms be reactivated. After gathering a great force, Harald boarded his new dragon ship and led his fleet to the rendezvous. As it was before, so it was now; Swein did not appear. Harald learnt that the Danes were gathered partly at Fyen and partly at Seeland. He released from service his lesser fighting men and took the remaining in a fleet of 150 ships to Halland, where they landed and pillaged the Danish countryside. Swein with 300 ships trapped them in Lofufjord. Rather than flee Harald ordered his men aboard the ships and to attack.

The normal tactic was to lay alongside another ship and tie it together, so that a sea battle was really a land battle with a heavy floor! For defence Swein had had many of his ships lashed together to block the Norwegian escape route. Whilst the men of the fleet fount with spear, axe and sword, Harald shot his bow. A leading Norwegian was Jarl Hakon. He did not allow his part of the fleet to make fast to other ships, and acted as a fighting reserve, sailing where ever he saw his countrymen in trouble and boarding the Danish ships and attacking the Danes from the rear.

The fight went on for most of the day with Harald and his men proving that numbers were not everything. Eventually they boarded and took King Swein's ship. As the flag was cut down the Danes broke off the fight and fled with the surviving Norwegians in pursuit. Although Swein's ship was taken, Swein was not.

Jarl Hakon could not join the other Norwegians as his ships were blocked in. Alongside came a rowboat. The sole occupant said his name was Vandrad and he sought sanctuary. The Jarl accepted Vandrad's word and had him sent to Karl ,a Danish friend of his. Vandrad was then fed and given a horse, which he rode to Seeland. Soon word came to Harald that Swein was at Seeland gathering the remnants of his men around him. Swein sent for Karl and rewarded him with a large farm.

That winter Harald heard how Jarl Hakon had been deceived. He gathered 900 huscarls and set off to take vengeance on Hakon for letting his enemy escape. Hakon was fortunate, for a friend of his was one of the huscarls and he received warning to escape.

By now Swein and the Danes were becoming exhausted by the continuing raids and warfare. Harald in his turn had almost exhausted the immense fortune he had brought back from his time serving the Byzantine Empire. During the winter of 1063 messengers and ambassadors went between the two countries. A meeting was arranged at Gaut river; this time to talk rather than fight. Despite much arguing about compensation it was eventually agreed that Swein would rule Denmark and Harald Norway with the boundaries as they had been before the time of Knute. There was to be no compensation and no blood feud.

In the spring of 1064 Harald again sought Jarl Hakon, who had been gathering men and money from his holdings outside of Harald of Norway reach. Harald heard that Hakon was in Gautland and took a fleet up the river seeking him. Hakon with an army mainly drawn from Gautlanders, withdrew before him. Leaving his fleet, Harald continued to seek the Jarl. On reaching a wood they saw Hakon and his men. It started to snow, and Harald stopped his men on a hillside and they sought shelter under their shields. Hakon raised his banner that had belonged to King Magnus. Whilst talking to the local law-giver, the Norwegians lifted their shields, gave a shout, and began to advance. The noise startled the law givers horse and it reared up, knocking the banner and causing the lawman to be struck on the head by the pole. Hakon and his men advanced, as they came up the hill, Harald led his men forward in a charge and Hakon's force disintegrated and then fled. Thinking Hakon dead, Harald took the captured banner and rode with his men through a forest in pursuit. A horseman appeared and put his spear through the man carrying King Magnus' banner and rode off with the prize. Harald now knew that the Jarl lived!

The Norwegian army withdrew back to their ships and sailed for home.

The following year Harald spent stamping out dissent in his own lands, dealing out harsh justice to those who would not bend to his will.

During that year a matter of importance had happened in England. Tosti Godwinson, Earl of Northumberland, and brother of Harold, Earl of Wessex and the King's right hand man, had been expelled from his earldom. In a revolt primed by local politics and fuelled by what the locals felt was untraditional taxation, the men of Northumberland had named a new earl and expelled or killed Tosti's men. Rather than face a civil war, the pragmatic Harold had convinced King Edward to take the earldom from Tosti, no doubt expecting to be able to compensate his brother, to whom he was close, with lands elsewhere. Tosti, rather than wait and see what alternative power-base King Edward would grant him argued so much with King Edward that he found himself exiled. He took ship with his wife and family and sought refuge at Bruges with his brother-in-law, the arch mischief-maker, Count Baldwin. From there he sought out his cousin, Swein Ulfson King of Denmark. Ulf had had enough of war, and declined to support Tosti. The exile then went to see if King Harald of Norway would help him. Harald had a distant claim to the English throne through Knute. Edward had no children. Harald had spent all his fortune on his war with Denmark and was facing problems at home getting people to pay his taxes. England was the wealthiest nation in Europe outside the Byzantine Empire. Of course he would help Tosti regain his earldom, if Tosti would help him become King of England. On 05 January 1066 King Edward of England died and the throne was vacant.

In England the traditional Christmas meeting of the king's council, the Witangamot, had seen all five earls, both archbishops, eight bishops and most of the country's leading thegns gathered to attend the king for what was obviously the last time. From his deathbed King Edward summonsed the English Witan. There he commended his kingdom and the protection of his queen to Harold Godwinson, Earl of Wessex. He then bound his foreign servants to take out oaths of loyalty to Harold. The Witan then acclaimed Harold King of the English, and no one opposed them. In Normandy Duke William the Bastard started to plot how he could steal the throne, whilst in Norway, Harald Haradrada did the same.

In May Tosti went to his father-in-law Count Baldwin, and with a fleet of his own followers added to the mercenaries he had been able to hire, returned to England. He was rebuffed wherever he landed. Eventually, with only 12 ships instead of the 60 he had started with, Tosti fled to Scotland and King Malcolm. There he spent the rest of the summer.

In Normandy William the Bastard's preparations for invasion went ahead, despite the problems he was having persuading his nobles to support him in the venture. After much effort, and not a little gold, William's fleet was ready in the mouth of the river Dives in July 1066. Contrary winds kept it confined to harbour for about a month. Subsequently the fleet sailed to St Valery on the Somme. The move may have been deliberate, reducing the sea trip to England. However, as it sailed with men and horses loaded, it was more likely an attempted invasion that got blown off course. It certainly suffered losses of ships and men. The Anglo-Saxon Chronicle and other sources hint at a sea battle between the fleets, which may allow for the Norman losses and losses in the English fleet before it returned to London for decommissioning, but from this point in time it is purely speculative.

Across the North Sea Harald Hardrada was gathering a force from wherever the Norse lived. In addition to his own Norwegians, battle hardened during their recent war in Denmark, he had Danes, Swedes, Irish Norse, Icelanders, Greenlanders, men from the Faeroes, Orkney, Mann, the north of Scotland, Cumberland and the sundry isles.

After joining Tosti in Scotland, Harald used the very winds that were keeping Duke William in port to sail down the English coast. Their first target was Scarborough, which they burnt to the ground. Then, sailing up the rivers Humber and Ouse, the fleet landed at Ricall in Yorkshire. Harald led his force towards York, which for many years had been the capital of an independent Viking state. Outside the city Earl Morcar of Northumberland, his brother, Earl Edwin of Mercia, and Earl Waltheof of Northampton waited for him. With the three young and inexperienced earls were their Huscarls and such elements of the Fyrds of their shires as they has managed to assemble in the short time they had had since the invading fleet had been sighted.

The armies clashed at Fulford on the Ouse, where the English army blocked both road and river, with their flanks protected by marshes. It was a long and bloody battle with successes and failures on both sides. Eventually the experience of Harald and his men overcame the resistance of the Fyrd and the English defence collapsed. Although both Edwin and Morcar escaped with their lives, few of their army did. The Vikings, however, had also suffered heavy losses and it was noticeable that men from the Danelaw had not joined them as Harald had hoped. The Viking army then moved on and took the city of York. There they demanded, and received, supplies and hostages.

Whilst they had enough to go on with, the Viking hoard needed more supplies and additional hostages. These were to be brought and handed over at Stamford Bridge. Awaiting the expected hand over, Harald, Tosti, and the army divested themselves of their armour, which they sent back to the ships, and enjoyed the sunshine, some even going swimming. On seeing a dust cloud, they took it to be the men of York. Then the sun glinted on steel, and they realised that this was an army coming towards them.

King Harold and his brother Gryth, Earl of East Anglia, had gathered their Huscarls and ridden north, collecting elements of the Mercian and East Anglian Fyrd as they went. They covered 320 km in six days. Despite the army marching past York itself, no word had reached Harald Hardrada. Shock at the arrival of the English was soon overcome, and whilst a rearguard held the bridge. The Viking army drew itself up in battle array on the other bank to await the onslaught. Hardrada also sent word back to Eystein Orre, who was in charge of the men left at Ricall to guard the ships.

King Harold rode up and offered his brother, Tosti, his earldom back if he would lay down his arms and join him, possibly knowing that the offer was unlikely to be accepted, but knowing that, if it were, it would damage the Viking army's morale.Tosti asked what English lands Harald of Norway could expect if he dismissed the army. King Harold's reply was that 'he would offer Harald him seven foot of good English soil, or as much as he needed as he was taller than other men'!

As at Fulford, the battle was long, hard fought, and bloody. The Vikings lack of armour would have counted against them. The English were also at a disadvantage having had a 25 km march that morning from Tadcaster to Stamford Bridge. In order to draw his battlelines, Harald Haradrada left a small force to hold the bridge across the river. Soon all were dead except one axeman. Soon he too was dead, speared from beneath the bridge and the English were on the same side of the river. As soon as they made an open order shield wall they advanced and the fight commenced. The slaughter on both sides was high and the battle was balanced. The saga tell us that King Harald Hardrada was felled by an arrow in his windpipe. Tosti took Hardrada's banner, 'Landwaster' and continued the fight till he, too, fell.

Even though both of their leaders were killed, the Vikings, who were now fighting in small groups, were still defending themselves valorously when Eystein Orre arrived with the reinforcements. However, these troops proved to be of no assistance because the forced march they had been compelled to make on this unusually hot day had spent their energy and they, too, were quickly overwhelmed. The remaining Vikings tried to make it back to the ships, only to be hunted down and slain. King Harold and his men reached the fleet and the surviving Vikings capitulated to Harold. Desiring total victory but not maddened with blood lust to kill the entire enemy, Harold rounded up all the surviving Vikings and let them go. Amongst the captives was Olaf, Harald Hardrada's son.

Of the 360 or so ships that brought the invading Vikings, only 36 were needed to take the survivors home.

"With falcon eye, and courage bright,

Our king saw glory in the fight; to fly, he saw, would ruin bring,

On them and him - the folk and king.

'Hands up the arms to one and all!'

Cries out the king: 'We'll win or fall!

Sooner than fly, heaped on each other

Each man shall fall across his brother!'"

Most of the information for the above was taken from Snorri Sturlason's Saga of Harald Hardrada in the Heimskringla.

Snorri, although a kinsman of Harald Hardra, was writing some 200 years after the events he wrote about. He did, however, have access to the works of scalds that were contemporaries of those who feature in the tale. Most of these works are now lost.

Heimskringla does contain many known inaccuracies, and this allows speculation as to the accuracy of the rest. Where possible I have cross-referenced the information and taken that which appears to be the most accurate.

-------------------- http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hardr%C3%A5de -------------------- Konge i Norge 1047-1066.

NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 3 Hardråde, Harald 3 Sigurdsson Hardråde, død 25. september 1066, Nøyaktig fødested er ikke kjent; ved Stamford Bridge, England; 1015\endash 66. Norsk konge. Foreldre: Sigurd Syr (død ca. 1018) og Åsta Gudbrandsdatter. Gift 1043/44 med Ellisiv (russisk Jelisaveta) Jaroslavsdatter, datter av storfyrst Jaroslav (død 1054) av Kijev-Novgorod. Halvbror av Olav 2 Haraldsson den hellige (995\endash 1030); far til Magnus 2 Haraldsson (ca. 1049\endash 1069) og Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050\endash 1093).

Harald Hardråde er blant de fire\endash fem norske kongene i den eldre historien som har hatt størst betydning. Særlig må hans rolle som dynastigrunnlegger fremheves. De senere norske kongene, frem til 1387, var alle hans ætlinger. Ættlinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre virker derimot oppkonstruert og mer usannsynlig. Derfor burde den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles "Hardrådeætten" enn "Hårfagreætten". Harald Hardråde bidrog helt vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike. Under ham fikk også dette riket (fastlandsriket) i hovedsak den utstrekning det hadde siden. Harald ruver dessuten som den siste store vikinghøvdingen og vikingkongen i nordisk historie.

Det er ingen av kongene før Sverre vi kan danne oss et så levende bilde av som Harald Hardråde. Sagaene om ham er riktignok usikre som kilder fordi de er nedskrevet så sent. Men vi har bevart større eller mindre deler av samtidige skaldekvad som ble laget til hans pris, av hele 10 forskjellige skalder, og dessuten mange "løsvers". Harald var også selv en god skald. Versene hans er formfullendte, ofte preget av ironi og en viss røff humor. Adam av Bremens beretning er også en viktig kilde til Haralds historie.

Springbrettet for Haralds karriere var at han var halvbror av kong Olav Haraldsson; han var for øvrig født samme år som Olav kom til Norge og ble tatt til konge. Faren Sigurd Syrs østnorske "småkongedømme" ser ikke ut til å ha spilt noen vesentlig rolle som utgangspunkt. Men senere kilder gjør Sigurds og Haralds avstamning fra Harald Hårfagre til en hovedsak. Derimot er Hårfagre-avstamningen ikke nevnt i kilder fra Harald Hardrådes egen tid. En særlig grunn til å tvile på tradisjonen om Hårfagre-avstamningen, er at den av Harald Hårfagres sønner som Harald Hardråde skal stamme fra, er den obskure Sigurd Rise. Han var angivelig sønn av Harald og finnejenta Snøfrid, og forholdet mellom de to er en ren eventyrtradisjon.

Harald deltok i slaget på Stiklestad 1030 sammen med broren. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Russland. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som regjerte i Kijev-Novgorod, reiste han videre og kom 1034/35 til Konstantinopel. Her gikk han i bysantinsk tjeneste som medlem av keiserens garde av nordeuropeere ("væringer"). I en bysantinsk kilde omtales han, ganske kort, under navnet Araltes, og det sies også at han fikk en høy militær rang.

Senere diktet Haralds norske hirdskalder om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn som lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at Harald var innblandet i en palassrevolusjon i Bysants, som vi vet fant sted 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. De fortegner også forholdet mellom ham og keiserinne Zoë, til dels med romantiserende trekk, og lar den vakre Maria, keiserinnens niese eller sønnedatter (i begge tilfeller en oppdiktet person), spille en viktig rolle ved flere anledninger.

Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt. Han ble fengslet, sannsynligvis anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Men sammen med noen trofaste tilhengere, blant dem islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson, lyktes det ham å rømme (1043/44) og dra tilbake til Jaroslav i Russland. Hit hadde han på forhånd sendt størsteparten av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han drog videre til Norden, giftet han seg med Jaroslavs datter, Ellisiv. Tjodolv Arnorsson forteller at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

Haralds mål var nå åpenbart å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson, som var sønn av Olav den hellige og Haralds egen brorsønn. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus' danske motstander, Svend Estridssøn, og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.

Haralds norske kongedømme ble preget av hans bakgrunn som militærleder. Han løste gjerne problemer gjennom maktbruk, ofte svært hardt og hensynsløst. En av skaldene hans skrøt av at han brøt forlik han hadde inngått; riktignok var det under kamper i Middelhavet, men han oppførte seg ikke vesentlig annerledes som konge i Norge. Hans ettermæle ble deretter, samtidig som hardheten hans uten tvil styrket kongedømmet. Den lille sagaen Ágrip (ca. 1190) sammenfatter Haralds styre slik: "Han styrte med stor hardhet og samtidig med god fred, og det var ingen annen konge som det stod slik age av hos alle folk på grunn av hans klokskap og dyktighet." Snorre sammenligner Harald Hardråde og Olav den hellige, som også kunne være hard, men feller samtidig en moralsk dom over Harald: Olav hadde brukt voldsmakt for å sikre "kristendom og rettferdighet", mens Harald herjet bare for å vinne "ære og makt".

Gjennom hele sin regjeringstid, frem til 1064, førte Harald krig mot den danske kongen Svend Estridssøn. Haralds mål var å gjenopprette det herredømmet som hans forgjenger som norsk konge, Magnus den gode, hadde hatt også i Danmark. Krigshandlingene tok form av årvisse norske tokt til danske farvann. Men erobringen lyktes ikke, og 1064 sluttet de to kongene våpenhvile. Som følge av krigføringen var Haralds militære apparat betydelig. Den offensive styrken bestod av en relativt stor hird, mens han brukte det gamle vernepliktsforsvaret, leidangen, både utenlands og ellers særlig til å sikre norsk område mot danske motangrep. Sannsynligvis ble leidangen nå fastere organisert enn tidligere.

Å holde hirden kostet mange penger, og til tross for at toktene til Danmark også gav et anselig krigsbytte, var inntektene ikke nok til å dekke kostnadene. Til å begynne med ble underskuddet utlignet gjennom den kapitalen Harald hadde hatt med seg ved ankomsten til landet. Men så ble situasjonen vanskeligere for kongen, noe som kan avleses i hans myntutstedelse. Den var betydelig i omfang, og i den første tiden var sølvinnholdet i myntene helt normalt (ca. 90 %). Men i den såkalte "Haraldsslåtten", midt i 1050-årene, er sølvinnholdet i myntene drastisk redusert (under 30 %).

Denne første inflasjonen i norsk historie er ellers bare ett av tegnene på kongens økonomiske vanskeligheter. Hans konflikt med kirken springer delvis ut av samme forhold. Harald har åpenbart brukt penger som stammet fra pilegrimsfarten til Nidaros for egne formål, til tross for protester fra erkebiskopen, den mektige Adalbert av Hamburg-Bremen. Harald krenket også kirken og erkebiskopen ved å hente biskoper til landet som enten ikke var vigslet eller vigslet i Frankrike og England. Da erkebiskopens utsendinger protesterte, skal Harald ifølge Adam av Bremen ha svart at "han ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn kongen selv". ("Ordene virker som uttalt av en bysantinsk despot," har Halvdan Koht treffende bemerket.) Konflikten mellom det norske kongedømmet og erkebiskopen ble først bilagt etter Haralds død.

At kongens makt økte innenlands, hang i noen grad sammen med utenrikspolitikken. Den danske kongemakten var nå underlegen sammenlignet med den norske. De norske stormennene hadde derfor intet rivaliserende fyrstehus å slutte seg til, slik de hadde hatt før 1035. Harald sørget også for å sjalte ut Einar Tambarskjelve, som fremstod som arvtaker etter de norske ladejarlene. Under det spente forholdet mellom de to, omkring 1050, innbød Harald til forliksmøte. Men Einar og sønnen Eindride var ikke før kommet til forhandlingene, i kongens "målstue", før de ble hugd ned av Haralds menn. Ellers knyttet Harald til seg en rekke norske stormenn. Særlig spilte Giske-ætten en viktig rolle som kongens støttespillere, med Torberg og Finn Arnesson som de fremste; Torbergs datter Tora ble Haralds offisielle frille i et livsvarig forhold. Finn kom med tiden i et motsetningsforhold til kongen og drog til Danmark.

Harald kunne fare like brutalt frem hjemme som han ifølge skaldene hadde gjort som "bulgarbrenneren" på Balkan. En gang i 1050-årene protesterte opplendingene mot kongen (formodentlig mot skatter han påla). For å knekke bøndenes motstandsvilje herjet kongen fullstendig hensynsløst; hans menn brente gårder og slaktet ned buskapen for folk. Tjodolv Arnorsson beskriver kongens aksjon slik: "Han som kuer danene, tok hardt på raumene [romerikingene]; der tenker jeg den tapre Haralds fylking gikk fast frem. Kongen betalte med ild. Fyrsten rådet, branner flammet. De ynkelige bønder ble nokså spake." Aksjonene ser ut til å være blitt avsluttet med omfattende jordegodskonfiskasjoner, som man ser spor etter i senere jordeboksmateriale. Etter dette hadde rikskongedømmet varig fotfeste også i det indre østlandsområdet.

Den senere sagatradisjonen sier at Harald Hardråde grunnla Oslo og at han ofte oppholdt seg i byen. Stedsvalget var ikke unaturlig med tanke på hvor opptatt Harald var av danske forhold og forholdene på Østlandet. Arkeologiske undersøkelser viser at det nok har vært antydninger til tettbebyggelse i Oslo før Harald, og man regner det for sannsynlig at Harald Blåtand var Oslos "egentlige grunnlegger" (P. G. Norseng). Men kongsgården og den tilhørende Mariakirken er sannsynligvis fra midten av 1000-tallet, og det var disse byggverkene som innledet den virkelige byutviklingen. Kongsgården har etter alt å dømme inkludert et enkelt forsvarsverk av "motte and bailey"-typen, etter engelsk forbilde, det vil si en jordhaug med et forsvarstårn av tre omgitt av en vollgrav med palisadeverk.

Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip. Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav, fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus.

----------------------------------------------------- Kong Harald III Sigurdson Hardråde. Født 1015. Død 25.09.1066 ved Stanford Bridge. Han var sønn av Kong Sigurd Syr. Født omkring 960. Død 1018, og Åsta Gudbrandsdatter. Født omkring 970. Død omkring 1020.

Harald hadde sammen med frillen Tora Torbergsdatter på Giske, sønnene:

1. Kong Magnus II Haraldson. Født omkring 1048. Død 1069. 2. Kong Olav III Haraldson Kyrre. Født omkring 1050. Død 22.09.1093 i Håkeby, Tanum, Bohuslän.

Harald var konge av Norge 1046 - 1066.

Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kong Olav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knut innsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, under formynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennene kalte Alfiva.

Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken til ilden. Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig og uhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av 1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskene forhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for, høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsår festnet inntrykket av et ulykkesbringende styre. I denne situasjon kunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke - det han aldri hadde oppnådd å bli i levende live. Danskene ble jaget av landet, og med allmen tilslutning ble Olavs sønn Magnus hentet fra Russland hvor han var til fostring, og satt i kongesetet. Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti år måtte Magnus imidlertid finne seg i å dele kongemakten med Harald.

Harald var halvbror til Olav den Hellige (samme mor) og angivelig sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var samkonge med nevøen Magnus I Olavson den Gode frem Magnus' død i 1047.

Etter at Harald falt i England i 1066 ble hans to sønner, hyllet som konger;

1. Kong Magnus II Haraldson - konge 1066-69 og 2. Kong Olav III Haraldson Kyrre - konge 1066-93 (samkongedømme til 1069)

Olav Kyrres sønn, Magnus III Olavson Berrføtt, var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Han ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123: Øystein I Magnuson - konge 1103-23, Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30 og Olav Magnuson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Snart oppstod det rivalisering blant stormennene som styrte i kong Magnus Olavsons navn. Seierherren ble trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve. Han var blant Olavs motstandere, men hadde ikke deltatt i slaget på Stiklestad. Einars politikk rettet seg nå mot dem som hadde kjempet mot Olav i dette slaget. En av dem var Kalv Arneson, som rømte landet. Også skaldekvadene gir klart inntrykk av at kongen og kretsen rundt ham ville ta et oppgjør med de fremste av Olavs tidligere motstandere. Det var åpenbart i årene 1035-40 en viss uro også i bondesamfunnet omkring det man oppfattet som ulovligheter og hardstyre fra kongemaktens side, med blant annet konfiskasjon av jordegods. Tilsynelatende ville ikke de nye makthaverne uten videre avskaffe de siste økonomiske byrdene som var blitt pålagt bøndene under Svein og Alfiva, og det gikk så langt at bøndene truet med opprør. Men Magnus' hardstyre synes å ha vært midlertidig, etter sagatradisjonen fikk han tilnavnet . Det ser ut til at kong Magnus og rådgiverkretsen rundt ham etter ca. 1040 fikk i stand et stabilt styre innenlands. Og i motsetning til det som oftest hadde vært tilfelle tidligere, truet ingen ytre fare kongens stilling. Det danske nordsjøimperiet hadde gått i oppløsning etter Knut den mektiges død, og selv var Magnus blitt tatt til konge av danskene, som trengte hjelp mot truende vendiske stammer.

Men mot midten av 1040-tallet ble Magnus' kongedømme truet av en ny tronkrever, nemlig hans onkel Harald Sigurdson, i sagaene med tilnavnet , som kom til Norge i 1045. Han var Olav Haraldsons halvbror på morssiden, og sagatradisjonen vil på et svakt grunnlag også knytte ham til hårfagreætten på farssiden. Etter slaget på Stiklestad hadde han rømt via Sverige østover til Gardarike, og derfra kom han seg til Konstantinopel hvor han i flere år tjente som kaptein i væringkorpset - keiserens garde av leiesoldater. Dette fremgår av skaldekvad og bekreftes av en bysantinsk kilde. I Konstantinopel samlet han seg store rikdommer som han brakte med til Norge etter et opphold i Gardarike, der han giftet seg med storfyrstens datter Ellisiv.

Forholdet mellom de to slektningene var til å begynne med fiendtlig. Harald var trolig først i allianse med den danske tronkreveren Svein Estridson mot Magnus, som disse to hadde felles interesser mot. Men Harald og Magnus kom etter forhandlinger til enighet slik at Harald i 1046 ble samkonge med sin nevø, som han muligens ga kompensensjon i form av en del av sin rikdom. For Magnus må kompromisset med onkelen ha vært et valg mellom to onder - samkongedømme eller kamp. Da Magnus døde sønneløs av sykdom i 1047, ble Harald enekonge.

Harald fullførte det Knut Helle kaller første fase av den territorielle rikssamlingen i Norge. Harald brukte sin hird til å fullføre den politikken kong Magnus hadde innledet overfor de mest selvrådige innen aristokratiet - noen lot han drepe, blant dem Einar Tambarskjelve og hans sønn - andre lot han fordrive. Med Einars og sønnens død rundt 1050, hadde ladeætten utspilt rolle som motstandssentrum og konkurrent til rikskongedømmet, og Trøndelag ble definitivt lagt under rikskongedømmet. Med de fleste andre stormennene fikk Harald i stand samarbeid, og lendmennene fikk til en viss grad styre seg selv, dersom de ellers viste kongen lydighet.

På Opplandene knekte han gjennom terror motstanden til bøndene og deres ledere i løpet av tre sommerfelttog tidlig på 1060-tallet. Gårder og hele bygdelag gikk ifølge skaldene opp i flammer. Opplandene, de rike jordbruksbygdene på det indre Østlandet, hadde takket være sin beliggenhet aldri vært en integrert del av kongens velde på samme måte som kystområdene, og opplandsbygdene må ha hatt en relativt fri stilling både under Olav Haraldson og Svein Alfivason. Ved operasjonene på Opplandene styrket kong Harald sitt økonomiske grunnlag gjennom store mengder konfiskert jordegods. Da Harald Hardråde falt i 1066 i England, etterlot han seg et rike der en veletablert kongemakt med støtte fra stormenn hadde kontroll over både landet og folket.

Etter Haralds fall i 1066 ble hans sønner, Magnus og Olav, den siste med det karakteriserende tilnavnet (den rolige), uten motstand hyllet som konger. Etter brorens død et par år etter styrte Olav Kyrre (1066-93) landet i et kvart århundre, en fredelig periode kjennetegnet av økonomisk og kulturell vekst. Norge mottok i Olavs tid som konge sterke kulturimpulser utenfra, ikke minst fordi kongen og aristokratiet søkte en mer forfinet livsstil. Olav skal som den første norske konge ha vært lesekyndig.

Olav Kyrre hadde, i motsetning til sin far, ingen større ambisjoner om krig og erobringer. Det hadde derimot hans sønn Magnus Berrføtt (1093-1103). I store deler av sin regjeringstid lå han utenlands på herje- og erobringstokt. Etter Olavs død i 1093 ble han tatt til konge sammen med sin fetter Håkon, men uten å vise særlig vilje til å akseptere ham som medkonge. Da Håkon døde allerede året etter, satte hans fosterfar, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, opp en motkonge og samlet en krigerflokk til kamp mot Magnus. Han fikk liten tilslutning og ble snart fanget og henrettet. Episoden viser at det også i denne fredelige perioden kunne oppstå personlige motsetninger og ufred i forbindelse med støtte til ulike kongsemner. Magnus' tre sønner, Øystein, Sigurd og Olav, ble alle konger etter farens død i Irland i 1103. Også dette samkongedømmet foregikk uten dramatiske stridigheter. Hele perioden mellom Harald Hardrådes død i 1066 og utbruddet av borgerkrigene i 1130 preges altså av indre fred og vekst. Det var en periode da kongedømmet konsoliderte sin stilling og den nasjonale kirken kunne legge grunnlaget for sin stilling som den viktigste samfunnsmakten ved siden av kongedømmet.

Den indre freden i perioden etter at danskestyret opphørte, står i kontrast til den voldelige aktiviteten de fleste norske kongene i perioden la for dagen utenfor rikets grenser. De utnyttet muligheter som åpnet seg da det danske Nordsjøimperiet gikk i oppløsning og ikke lot seg gjenopprette. Det var ingen ytre fiender som kunne profittere på eventuell indre uro i Norge, da Knut den Mektiges sønn Hardeknut - som hadde gjort krav på Norge - var opptatt med å samle styrker for å erobre England. Da han døde i 1042, gikk det dansk-engelske kongefellesskapet i oppløsning for godt, og oppsiktsvekkende nok ble den norske kongen Magnus Olavson den Gode også dansk konge.

Ifølge Roskildekrøniken fra ca. 1140, som bygger på lokal geistlig tradisjon, skulle dette skyldes en avtale som kom i stand under et møte i 1038 på Brennøyene ved utløpet av Götaelv, For å sikre fred mellom de to rikene, skal det her ha blitt avtalt at den som levde lengst av Magnus og Hardeknut, skulle arve den annens rike. Det er blitt uttrykt tvil om hvorvidt møtet virkelig fant sted, da ingen antydninger om dette finnes i samtidige kilder. På den andre side ville nettopp en slik avtale best forklare at Magnus ble dansk konge.

Spørsmålet blir da likevel hvorfor Magnus skulle lede et krigstog mot Danmark, som fant sted vinteren 1041-42, altså før Hardeknut døde. Motivet for dette angrepet kan ha vært det uvennskap som hersket mellom de to rikene etter at de danske herskerne ble fordrevet fra Norge, og et forsøk fra Magnus' side på å komme på offensiven overfor danskene. Uroen rundt den danske tronfølgen ga Magnus hans mulighet. Han oppholdt seg i Danmark da Hardeknut døde, og ble tatt til konge. Som dansk konge arvet han sine forgjengeres ekspansjons- og oppdemningspolitikk overfor de slaviske stammene i sør, og da disse angrep i 1043, beseiret Magnus i et slag på Lyrskogshede i Sønderjylland. Konflikten i sør kan ha motivert danskene til å hylle den norske kongen for også å kunne nyttiggjøre seg norske ressurser i denne striden.

Etter dette virket kong Magnus' stilling i Danmark sikker, men etter hvert måtte han utkjempe en rekke slag mot tronkreveren Svein Estridson, Knut den mektiges søstersønn, som ble støttet av svenskekongen. Alt på denne tiden kan vi skimte den svenske politikken med å motarbeide samling av de to andre nordiske rikene under én hersker, ved å støtte den til enhver tid svakere part. Engasjementet i Danmark stod i veien for et mulig forsøk fra Magnus' side på å tilkjempe seg kongeverdigheten i England, i den grad han måtte ha oppfattet seg som Knut den mektiges arvtaker.

Da Harald Hardråde ble enekonge etter Magnus den Godes død, videreførte han brorsønnens politikk overfor Danmark. I så godt som hele sin tid som konge lå han på krigstog i Danmark, og etter hvert som det viste seg umulig å knekke Svein Estridson, fikk engasjementet preg av å være regulære plyndringstog, kanskje for å holde hirden i aktivitet og skaffe midler til underhold av den. Men etter fredsavtale med Svein i 1064 skiftet Haralds utenrikspolitiske orientering retning. Harald hadde med all sannsynlighet ambisjoner om å gjenopprette Knut den Mektiges Nordsjøimperium, og da den engelske kongen, Edvard Bekjenneren, døde i januar 1066, så Harald sin sjanse. Sensommeren 1066 seilte han over til England med en stor flåte, men falt i slaget ved Stamford bru 25. september samme år. Selv om Harald skulle ha seiret i dette slaget, var erobringsforsøket trolig dømt til å mislykkes. Det militære og organisatoriske talentet han åpenbart hadde, ville etter all sannsynlighet ha vært utilstrekkelig dersom han ikke også hadde kunnet disponere danske ressurser.

Ideen om et engelsk-skandinavisk Nordsjørike døde ikke med Harald Hardråde. Både Svein Estridson og hans sønn Knut den Hellige - den siste så sent som på 1080-tallet - hadde planer om og gjorde forberedelser til erobring av England, et foretak også Olav Kyrre var engasjert i, men uten at det kom til noe resultat. Etter slaget ved Hastings to uker etter Harald Hardrådes fall, var denne ideen i realiteten en fiksjon. Hertug Vilhelm av Normandies erobring rev England løs fra den tradisjonelle nordsjøforbindelsen med Skandinavia og knyttet riket nærmere til kontinentet.

Olav Kyrre sikret sin 27 år lange fredsperiode gjennom å fornye fredsavtalen med Svein Estridson i 1068, og freden ble styrket og garantert gjennom ekteskapsforbindelser, blant annet mellom Olav og Sveins datter. Olavs tid var i den grad preget av fredelig samkvem med omverdenen at sagaforfatterne, som først og fremst var opptatt av kongenes krigerske bedrifter, avspiste ham med et par sider i sine kongesagaer.

Hans sønn Magnus Berrføtt førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk. Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet er da også at han skal ha kledd seg i kilt.

Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept. Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet , fikk han etter ferden til Jerusalem (), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv.

Da Harald Hardråde døde, var det flere enn én potensiell tronkrever. Og dette var tilfellet ved alle de fire kongeskiftene før borgerkrigene, uten at det førte til krig eller oppdeling av riket. Vi kan tvert imot slå fast at det i denne perioden, av Haralds ekte og påståtte etterkommere, ble etablert et norsk dynasti som utviklet et varig herredømme, og som var så sterkt at det ikke var truet av rivaler utenfra. Stormennene samlet seg - med få unntak - om kongedømmet. Flere forhold kan forklare dette. For det første hadde forestillingen om større frihet under en fjern hersker vist seg å være gal. Under Knut den Mektige ble forholdene snarere verre enn under norske herskere. Heller ikke var herskerne i Danmark på denne tiden sterke nok til å blande seg inn i norske forhold.

For det andre var kristendommen akseptert som uunngåelig. Og noe av den gamle maktbasen aristokratiet hadde hatt som religiøse ledere, ble for en tid opprettholdt gjennom systemet med egenkirke - dette at stormenn på eget initiativ bygde og eide kirker, og tilsatte prester.

For det tredje ble kongstjeneste en ny maktbasis for aristokratiet. Som lendmenn fikk de inntekter av kongsjord, som lokaladministratorer fikk de del i kronens inntekter, og som ledere i krig fikk de del i inntektene av dette samt gaver fra kongene. Og ytre krig ble, som vi har sett, drevet i store deler av perioden nærmest som regelrett ekspansjonspolitikk. For bondesamfunnet er fred alltid en fordel. Indre fred og beskyttelse mot voldsmenn og angrep utenfra bidro til å sikre bøndenes passivitet.

Når det gjelder tronfølgen, var arverettsforholdene en potensiell kilde til strid. Etter germansk sedvanerett arvet alle sønner likt - ekte som uekte - og før 1035 hadde de fleste kongene vunnet rike i Norge som vikinghøvdinger. Disse kunne altså sette både militær og økonomisk makt bak tronkravene. I fredsperioden 1035-1130 ble problemet med flere samtidige kongsemner løst delvis gjennom tilfeldigheter, delvis gjennom praktiske ordninger. Alle som ble konge, var mindreårige eller svært unge, slik at når de overtok tronen, førte dette ikke til oppløsning av den sittende hoffkretsen. Og kongerekken viser at overtallige tronfølgere hadde en tendens til å dø etter kort tid. Ellers viste samkongedømmet seg å være en smidig ordning; ingen av samkongene ble i denne perioden drept av rivaler. Man delte kongemakt og verdighet, ikke riket, som altså unngikk å bli stykket ut, og man delte inntektene, enten ved å styre sammen eller ved at man oppholdt seg i forskjellige landsdeler. I denne perioden kunne derfor forestillingen om Norge som et enhetlig rike under et innenlandsk dynasti feste seg. Den viktigste nyskapningen i perioden ved siden av etableringen av det innenlandske kongedømmet var grunnleggelsen av en norsk kirkeorganisasjon. 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 262-265, 283-287, Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 78-83. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53 -------------------- http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_III_Hardr%C3%A5de --------------------

Født 1015. Død 25.09.1066 ved Stamford bro.

Konge av Norge 1046 - 1066.

   Det var trønderne og deres norske forbundsfeller som vant over kong Olav, men det var danskene som høstet fruktene av seieren. Kong Knut innsatte sin sønn Svein, ennå bare barnet, til lydkonge i Norge, under formynderskap av moren, den angelsaksiske Ælfgifu, som nordmennene kalte Alfiva.
   Nordmennene fikk snart merke at de var kommet fra asken til ilden. Danskene innførte nye lovbud, skatter og tyngsler av forskjellig og uhørt slag. En grusom hungersnød hjemsøkte Europa i begynnelsen av 1030-årene, og den rammet også Norge. De nye lovbudene gjorde danskene forhatt, bøndene oppnådde ikke den friheten de hadde kjempet for, høvdingene fikk ikke de fordelene de var blitt lovet, og harde nødsår festnet inntrykket av et ulykkesbringende styre. I denne situasjon kunne helgenkongen i Trondheimen bli også et nasjonalt samlingsmerke - det han aldri hadde oppnådd å bli i levende live. Danskene ble jaget av landet, og med allmen tilslutning ble Olavs sønn Magnus «den gode» hentet fra Russland hvor han var til fostring, og satt i kongesetet. Heretter var opposisjonen mot rikskongedømmet minimal. Etter ti år måtte Magnus imidlertid finne seg i å dele kongemakten med «onkelen» Harald.

Harald var halvbror til Olav den Hellige (samme mor) og angivelig sønnesønns sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var samkonge med nevøen Magnus I Olavsson den Gode frem Magnus' død i 1047.

Etter at Harald falt i England i 1066 ble hans sønner

   Magnus II Haraldsson - konge 1066-69 og
   Olav III Haraldsson Kyrre - konge 1066-93 (samkongedømme til 1069)

hyllet som konger.

Olav Kyrres sønn, Magnus III Olavsson Berrføtt, var samkonge med Håkon (II) Magnusson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Han ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123:

   Øystein I Magnusson - konge 1103-23,
   Sigurd I Magnusson Jorsalfare - konge 1103-30 og
   Olav Magnusson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdsson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

   Snart oppstod det rivalisering blant stormennene som styrte i kong Magnus Olavssons navn. Seierherren ble trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve. Han var blant Olavs motstandere, men hadde ikke deltatt i slaget på Stiklestad. Einars politikk rettet seg nå mot dem som hadde kjempet mot Olav i dette slaget. En av dem var Kalv Arnesson, som rømte landet. Også skaldekvadene gir klart inntrykk av at kongen og kretsen rundt ham ville ta et oppgjør med de fremste av Olavs tidligere motstandere. 
   Det var åpenbart i årene 1035-40 en viss uro også i bondesamfunnet omkring det man oppfattet som ulovligheter og hardstyre fra kongemaktens side, med blant annet konfiskasjon av jordegods. Tilsynelatende ville ikke de nye makthaverne uten videre avskaffe de siste økonomiske byrdene som var blitt pålagt bøndene under Svein og Alfiva, og det gikk så langt at bøndene truet med opprør. Men Magnus' hardstyre synes å ha vært midlertidig, etter sagatradisjonen fikk han tilnavnet «den gode». 
   Det ser ut til at kong Magnus og rådgiverkretsen rundt ham etter ca. 1040 fikk i stand et stabilt styre innenlands. Og i motsetning til det som oftest hadde vært tilfelle tidligere, truet ingen ytre fare kongens stilling.
   Den indre freden i perioden etter at danskestyret opphørte, står i kontrast til den voldelige aktiviteten de fleste norske kongene i perioden la for dagen utenfor rikets grenser. De utnyttet muligheter som åpnet seg da det danske Nordsjøimperiet gikk i oppløsning og ikke lot seg gjenopprette. Det var ingen ytre fiender som kunne profittere på eventuell indre uro i Norge, da Knut den Mektiges sønn Hardeknut - som hadde gjort krav på Norge - var opptatt med å samle styrker for å erobre England. Da han døde i 1042, gikk det dansk-engelske kongefellesskapet i oppløsning for godt, og oppsiktsvekkende nok ble den norske kongen Magnus Olavsson den Gode også dansk konge. 
   Ifølge Roskildekrøniken fra ca. 1140, som bygger på lokal geistlig tradisjon, skulle dette skyldes en avtale som kom i stand under et møte i 1038 på Brennøyene ved utløpet av Götaelv, For å sikre fred mellom de to rikene, skal det her ha blitt avtalt at den som levde lengst av Magnus og Hardeknut, skulle arve den annens rike. Det er blitt uttrykt tvil om hvorvidt møtet virkelig fant sted, da ingen antydninger om dette finnes i samtidige kilder. På den andre side ville nettopp en slik avtale best forklare at Magnus ble dansk konge. 
   Spørsmålet blir da likevel hvorfor Magnus skulle lede det krigstoget mot Danmark som fant sted vinteren 1041-42, altså før Hardeknut døde. Motivet for dette angrepet kan ha vært den uvennskap som hersket mellom de to rikene etter at de danske herskerne ble fordrevet fra Norge, og et forsøk fra Magnus' side på å komme på offensiven overfor danskene. Uroen rundt den danske tronfølgen ga Magnus hans mulighet. Han oppholdt seg i Danmark da Hardeknut døde, og ble tatt til konge. Som dansk konge arvet han sine forgjengeres ekspansjons- og oppdemningspolitikk overfor de slaviske stammene i sør, og da disse angrep i 1043, beseiret Magnus «venderne» i et slag på Lyrskogshede i Sønderjylland. Konflikten i sør kan ha motivert danskene til å hylle den norske kongen for også å kunne nyttiggjøre seg norske ressurser i denne striden. 
   Etter dette virket kong Magnus' stilling i Danmark sikker, men etter hvert måtte han utkjempe en rekke slag mot tronkreveren Svein Estridsson, Knut den mektiges søstersønn, som ble støttet av svenskekongen. Alt på denne tiden kan vi skimte den svenske politikken med å motarbeide samling av de to andre nordiske rikene under én hersker, ved å støtte den til enhver tid svakere part. Engasjementet i Danmark stod i veien for et mulig forsøk fra Magnus' side på å tilkjempe seg kongeverdigheten i England, i den grad han måtte ha oppfattet seg som Knut den mektiges arvtaker.
   Mot midten av 1040-tallet ble Magnus' kongedømme truet av en ny tronkrever, nemlig ha
view all 24

Harald III Sigurdsson «Hard ruler» Hardråde's Timeline

1015
1015
Ringerike, Buskerud, Norway
1030
June 29, 1030
Age 15
Stiklestad, Nord-Trøndelag, Norway

http://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_ved_Stiklestad
http://en.wikipedia.org/wiki/Battle_of_Stiklestad

Slaget ved Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slag i Norgeshistorien. I dette slaget ved Stiklestad i Verdal kommune, mistet kong Olav Haraldsson livet. Han ble ett år etter helgenerklært, og slaget representerer idag innføringen av kristendommen til Norge.

Bakgrunn

I 1028 måtte Olav Haraldsson, 13 år etter at han ble konge, gå i eksil etter at Knut den mektige og Ladejarlen hadde inngått en allianse. Han flyktet til Gardarike (Russland), og oppholdt seg der et års tid.

Da Håkon Jarl druknet i 1029 øynet Olav igjen muligheten til å komme til makten i Norge. Han vendte tilbake gjennom Sverige med en hær, og kom fram til Verdal, nord for Nidaros. Den 29. juli 1030 møtte han der, ved gården Sul, en hær ledet av Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson. Snorre Sturlason skrev, vel å merke 200 år senere, at denne hæren besto av mer enn 7 000 mann, omkring dobbelt så mange som det Olav hadde. Tallet er usikkert, både de absolutte tall og forholdstallet. Det virker dog riktig at Olav hadde færre soldater med seg enn hans motstandere.

Olav hadde på dette tidspunktet ingen vesentlige støttespillere i Norge. Han hadde gjort seg upopulær hos stormennene gjennom sin tyranniske opptreden, hos bøndene gjennom tvangskristningen og hos sin egen familie ved å utrydde konkurrenter til tronen. Kongshæren besto hovedsakelig av deler av hirden, utenlandske soldater og tilfeldige eventyrere han hadde rekruttert på veien gjennom Sverige. Den såkalte bondehæren var en bred allianse der de fleste norske høvdinger inngikk, sammen med frie bønder, både kristne og hedninger.

Slaget

På morgenen, før slaget begynte, sov Olav en stund. Han skal ha fortalt etterpå at han hadde drømt at han klatret opp en stige inn i himmelen. Dette ble en viktig del av Olavslegenden, da det ble sett som et tegn på at Olav hadde fått vite at han skulle lide martyrdøden.

Bondehæren viste seg å være den sterkeste, og Olav ble omringet av sine fiender. Snorre forteller at han ble drept av tre sår; Torstein Knarresmed hugde ham i låret med øks, Tore Hund stakk et spyd i magen hans og han fikk et hugg i halsen med sverd. Legenden forteller at han fikk hugget i låret først, og da kastet fra seg sverdet. Av disse tre sårene døde kongen.

Det blir som regel oppgitt at Kalv Arnesson var den som hugde kongen på venstre side av halsen, men Snorre Sturlasson oppgir selv tvil om dette. Ved Kalv Arnessons side var det en annen ung mann som også het Kalv, sønn av Arnfinn Armodsson. Snorre sier kun at kongen fikk et hugg av en Kalv, og legger til «Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som gav kongen det såret.»

Etterspill

Etter hans fall snudde stemningen i bondehæren, først hos høvdingene og siden hos bøndene. Olav ble gravlagt like ved slagstedet, og rykter begynte å gå om at han var en helgen. Etter et år ble hans lik gravet opp, og man fant ut at det var like friskt som da han døde. Dette ble sett som et sikkert tegn på hans hellighet, og liket (fra da av sett som et viktig relikvie) ble flyttet til Nidaros og oppbevart i St. Olavs skrin, den viktigste og mest kostbare gjenstanden som eksisterte i Norge i middelalderen.

Slagstedet

29. juli 1954 ga eieren av gården Sul tillatelse til å oppføre et teaterstykke basert på slaget på sin eiendom. Spelet om Heilag Olav ble et årvisst fenomen, og er det største utendørsdrama i Skandinavia, sett av mer enn 600 000 besøkere.

Den katolske kirke kjøpte i 1875 en tomt rett ved slagstedet for å bygge kapell der. Dette sto ferdig akkurat i tide til feiringen av 900-årsdagen for slaget, 29. juli 1930. Kapellet, som naturlig nok heter St. Olavs kapell, er fortsatt i bruk, og i jubelåret 2000 velsignet pave Johannes Paul II de som deltok i liturgiske feiringer der i forbindelse med olsokfeiringen.

Slagdatoen

Datoen 29. juli 1030 er i henhold til den julianske kalenderen som var i bruk i middelalderen. Etter vår tids kalender (se Gregoriansk kalender) ville slaget ha falt på den 4. august 1030. Slaget fant altså sted noe senere på sommeren enn datoen 29. juli gir inntrykk av.

1030
- 1035
Age 15
Київ, Kyiv, Ukraine

Rognvald was a supporter of Olaf Haraldsson, later Saint Olaf, sharing his exile in Kievan Rus, and helping his brother Harald Sigurdsson, better known as Harald Hardraade, escape after the Battle of Stiklestad in 1030. While Harald went on to Constantinople, Rognvald and other exiles remained in Rus, in the service of Yaroslav the Wise. Rognvald returned to Norway with Olaf's son Magnus the Good in 1035.[3]

1045
1045
Age 30
1046
1046
Age 31
Hordaland, Norway
1046
Age 31
1046
- 1047
Age 31
Norway
1046
Age 31
1047
1047
Age 32
Bergen, Hordaland, Norway
1047
- 1066
Age 32
Norway