Henrich Steffens

Fra Wikipedia, den frie encyklopædi Heinrich Steffens

http://da.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Steffens (med større indhold end her vist.)

Heinrich Steffens (også Henrik Steffens eller Henrich Steffens) (2. maj 1773 i Stavanger – 13. februar 1845 i Berlin) var naturfilosof og kaldes dansk romantiks fødselshjælper.

Heinrich Steffens var en dansk-tysk naturvidenskabsmand, der kom til at spille en afgørende rolle for romantikkens udbredelse i Danmark og Den danske Guldalders start. Det skete ved en række forelæsninger på Elers kollegium i 1802, som senere kom i bogform under titlen Indledning til philosophiske Forelæsninger. I denne forelæsningsrække redegjorde han for tanker om historiens udvikling og menneskets psykologi, som kom til at have en afgørende betydning for Adam Gottlob Oehlenschläger, især gennem historieopfattelsen og geni-tanken.

Aage Henriksen slutter sit afsnit "Steffens' tanker om udviklingen i natur og historie" således:

Alligevel knytter den chokvirkning forelæsningerne fremkaldte, sig til et andet træk ved dem (end at menneskeheden var på vej ind i en mørk fremtid, hvor lyset dog til sidst ville gå op igen). De oprettede en ny myndighed. Mens hidtil åndelig myndighed havde knyttet sig til statens institutioner, så blev det nu, revolutionært, hævdet at enkeltpersonen er den egentlige højeste myndighed og alles overformynder. Geniet, der i sit ubevidste væsen røres og styres af verdensånden, blev gjort til den sande autoritet, en vejviser og et orakel, hvori fremtiden sprang.

I dette var der begyndelse til meget. Der var blandt andet begyndelsen til den kulturopløsning, som først senere tog alvorligt fart og som langsomt skulle afsnøre de humane og religiøse emneområder og deres lokale genier fra samfundets øvrige virksomhedsområder. Men på kortere sigt var virkningen den modsatte: ordet geni skabte hvad det udsagde. Det var forbundet med et frigørelsesgreb som direkte berørte den enkelte tilhører og utvivlsomt var forelæsningernes stærkeste virkemiddel: appellen til det ubevidste. De der havde tugtet sig selv med borgerdyden, mådeholdet og den lille fornuft, kunne i forelæsningerne høre sig opfordret til at overgive sig til instinkterne og anelserne som til Gud selv og lade deres tilbageholdte følelser strømme over alle gamle grænser. Ved dette råd og ved den næsten teologiske tolkning af rådet blev Steffens snarere end en lærer en magisk frigører – af genialitet og selvfølelse, af store syner og svævende fantasier, af sympatien for alt det umiddelbare, det barnlige, det folkelige og de naivere tidsaldre. ... Om Grundtvig og Oehlenschläger gælder det, at Steffens gav dem et nyt omverdensbillede, der dog ret hurtigt fortrængtes igen eller omarbejdedes fuldstændigt. Men samtidig med dette omverdensbillede skaffede de sig ved ham en ny identitet, som de bevarede til deres død. Ved denne personlige virkning blev Steffens en betydningsfuld skikkelse i den danske litteratur. Hans filosofi derimod altså det tilværelsesbillede, han skitserede i sine kompendiumtætte forelæsninger, er mindre Steffens, end det er en spejling af og et hastigt overblik over tanker, der også i mange andre skikkelser var på vej mod Danmark. (Lettere tilpasset fra Henriksen, s. 28f)

Henrich Steffens, naturforsker, filosof og forfatter.

Født 2. mai 1773, fødested Stavanger, Rogaland, død 13. februar 1845, dødssted Berlin, Tyskland. Naturforsker, filosof og forfatter. Foreldre: Lege Hinrich Steffens (1744–98) og Susanna Christina Bang (1751–88). Gift 4.9.1803 med Johanne Dorothee Elisabeth (“Hanna”) Reichardt (23.11.1784–22.12.1855), datter av komponist Johann Friedrich Reichardt (1752–1814) og Johanne Dorothee Wilhelmine Alberti (1755–1827). Grandonkel (farmors bror) til Francis Hagerup (1853–1921) og (mormors bror) til Rikke Nissen (1834–92) og Bolette Gjør (1835–1909); farfars farbror til Haagen Krog Steffens (1873–1917).

I sin samtid var Henrich Steffens en berømt mann, ikke bare i Tyskland, men også i Skandinavia. Ved siden av sin filosofi engasjerte han seg i universitetspolitiske og kirkeorganisatoriske spørsmål, fra kateter og talerstol hadde han evnen til å inspirere og oppildne sine tilhørere, og hans virksomhet som formidler av tysk åndsliv fikk stor betydning for dansk gullalderdiktning og dansk-norsk naturvitenskap.

Hans far, Hinrich Steffens, som var en tysktalende feltskjær fra Holstein, var blitt sendt til Norge for å bekjempe “radesygen”, en form for endemisk syfilis. Sønnen Henrich tilbrakte sine første tre leveår i Stavanger. Senere ble faren forflyttet til Trondheim for tre år. Deretter bodde familien i Helsingør, Roskilde og til slutt i København.

Henrich Steffens kalte seg ofte nordmann, og hans “efter Erindringen” nedskrevne selvbiografi Hva jeg oplevede, som utkom på tysk og dansk 1840–44, gir inntrykk at det var ren opportunisme som fikk ham til å gi seg selv denne betegnelsen, og at han var ute etter å gjøre seg mer interessant for sine omgivelser. Han forteller at han på sin første reise til Jena 1798 oppdaget at hans fødested nok var av atskillig større interesse for tyskere enn hans personlighet. Tyskerne hadde, skriver han, “et fantastisk begrep” om dette landet, som lå “utenfor de reisendes allfarvei, på en måte utenfor Europa, og en reise i Norge ble nesten sett på som en til den afrikanske eller asiatiske kyst. Ja, man fant det høyst merkverdig at en nordmann, uten å vekke oppsikt, kunne opptre i det dannede selskap”. Hans gjentatte betoning av at han var nordmann ble lagt merke til, og i et polemisk skrift fra omkring 1820 benevnes han som en “Irrweger”, et ellers ukjent substantiv, som må være dannet i analogi til “Norweger”.

Men for Steffens kom Norge også til å bli et slags passord som for ham åpnet vei inn til den innerste kjerne av hans personlighet. Ved siden av å være et geografisk avgrenset område ble “Norge” en opprinnelighets- og ekthetskategori. Den danske litteraturhistorikeren Vilhelm Andersen skriver at fordi gutten var så ung da han forlot landet, “blev norsk Natur poetisk for ham [...] ingen Virkelighed, men et dunkelt Minde”. Steffens selv forteller om hvordan hans inderlige, religiøst pregede naturfølelse ble vakt i gutteårene i Roskilde, at han ville tilegne seg de skatter som naturen gjemte, og at han hadde hørt at de steinblokker som lå omkring i landskapet, opprinnelig hadde kommet fra Norge. “De brakte meg hilsener,” skriver han, “fra mitt fjerne fødeland, og dette landet selv syntes meg [...] å gjemme på min tilværelses mysterium.”

Steffens avla studenteksamen 1790, og selv om han hadde lovt sin mor å bli prest, falt hans valg på naturvitenskapen. Visstnok som den første i Danmark avla han 1794 sin naturvitenskapelige eksamen i regi av Selskapet for det naturhistoriske studiums fremme, og han fikk et stipend for å reise til Vestlandet for å gjøre mineralogisk-geologiske undersøkelser og samle mollusker langs kysten. Forskningsreisen ble en fiasko, men han gav ikke opp, og med hjelp av sin lærer i København, bergenseren og Linné-eleven Martin Vahl, fikk han innpass ved universitetet i Kiel. Her tok han sin doktorgrad på en mineralogisk avhandling 1797. Året etter fikk han stipend for å studere bergverksdrift og geologi i Freiberg i Sachsen, men i første omgang kom han ikke lenger enn til Jena. Her ble han tatt opp i kretsen av unge romantikere i byen; han tilegnet seg Fichtes og Schellings filosofi og publiserte 1801 sitt viktigste bidrag til den nye naturfilosofien, Beyträge zur innern Naturgeschichte der Erde, en blanding av naturvitenskapelig empiri og ren spekulasjon.

Tilbake i København begynte Steffens 1802 sine legendariske forelesninger om de nye strømninger i tysk åndsliv, som i ettertid er blitt betraktet som innledningen til romantikken i Norden. Hadde han håpet å få professoratet i filosofi ved universitetet, så visste ledende menn i København å sette en stopper for det. Professoratet gikk til Niels Treschow. Han skulle bringe orden i de unge hoder som Steffens hadde forvirret med sine nye tanker. 1804 fikk Steffens et professorat ved universitetet i Halle, hvor han virket inntil Napoleon oppløste det to år senere.

Universitetet i Halle ble gjenåpnet 1808, og Steffens vendte tilbake til sin stilling. Han utviklet seg her til en prøyssisk patriot og satte faktisk sin eksistens på spill ved å konspirere mot de franske okkupantene. Redningen ble et professorat ved universitetet i Breslau (nå Wrocław) 1811, hvor han også var rektor 1821–22. Da den prøyssiske konge 1813 utstedte mobiliseringsordre, men ikke kunne si hvem som var fienden, holdt Steffens en av sine sagnomsuste taler og meldte seg selv som den første frivillige til krigen mot Napoleon. Han deltok i felttoget som agitator og kurér. I sitt store historiefilosofiske verk, Die gegenwärtige Zeit und wie sie geworden, forteller han at han i mars 1814 stod på Montmartre ved siden av general Gneisenau og i denne skjebnestund for Norge tenkte på sitt fødeland. Og igjen blir det klart at “Norge” for Steffens var et stikkord for en menneskelig kvalitet – trofasthet mot sin overbevisning og sitt kall.

Steffens besøkte Norge 1824, da en søster av ham var gift der. Han overvar Stortingets forhandlinger, som det året var spesielt viktige på grunn av Karl Johans forslag til endringer i grunnloven. I sitt skrift Der norwegische Storthing im Jahre 1824 tar han nordmennenes parti, selv om han gir uttrykk for at de ennå ikke er modne for en slik demokratisk forfatning som Grunnloven av 1814. Men nordmenn er et sindig folkeferd og vil ikke utnytte denne til å skape politisk og sosial uro.

Steffens ble etter hvert en omstridt mann, bl.a. fordi han som rektor ble pålagt av de prøyssiske myndigheter å gjennomføre tiltak mot opposisjonelle studenter, og hans engasjement som ortodoks lutheraner i tros- og kirkeorganisatoriske spørsmål førte ham ytterligere inn i isolasjon. Han tok også skarp avstand fra den nasjonalistiske dreining i Tyskland etter de såkalte frihetskrigene. 1832 fikk han et professorat i Berlin, hvor han for øvrig var rektor 1834–35, men avstanden mellom den aldrende professor og de unge studenter var blitt så stor at studentene til dels gjorde narr av ham og hans patosfylte retorikk.

1840 ble Steffens invitert til kroningsfesten for Christian 8 i København, hvor han også deltok i et møte for nordiske naturforskere. Han besøkte i den forbindelse også Christiania. Hyllesten av ham synes å ha vært unison, både i Norge og Danmark.

I ettertid kan man spørre seg hvordan Steffens kunne oppnå slik berømmelse i sin samtid, for med unntak av hans naturfilosofiske hovedverk, som har fått sin plass i vitenskapshistorien som en slags komplettering av Schellings filosofi, var han ingen spesielt nyskapende tenker. Hans selvbiografi er imidlertid et kulturhistorisk viktig verk. Steffens engasjerte seg i tidens spørsmål, talte og skrev, og som formidler og uredd representant for det frie ord spilte han en rolle som få andre i sin samtid.

Interessen for Steffens har blusset opp igjen, og 1995 ble det holdt et Steffens-symposium i Stavanger. Det ble da avduket en byste av ham vis-à-vis hans fødested, og et Steffens-rom ble innviet i Stavanger Sjøfartsmuseum. Ved Humboldt-universitet i Berlin har et nytt professorat for norsk-tysk kulturformidling fått navnet Henrich-Steffens-Professur.

Verker

• Beyträge zur innern Naturgeschichte der Erde, Freyberg 1801
• Indledning til philosophiske Forelæsninger, København 1803
• Grundzüge der philosophischen Naturwissenschaft, Berlin 1806
• Über die Idee der Universitäten, Berlin 1809
• De gegenwärtige Zeit und wie sie geworden mit besonderer Rücksicht auf Deutschland, 2 bd., Berlin 1817
• Turnziel. Sendschreiben an den Herrn Professor Kayssler und die Turnfreunde, Breslau 1818
• Caricaturen des Heiligsten, 2 bd., Leipzig 1819–1821
• Anthropologie, 2 bd., Breslau 1822
• Der norwegische Storthing im Jahre 1824. Geschichtliche Darstellung und Aktenstücke, Berlin 1825
• Was ich erlebte. Aus der Erinnerung niedergeschrieben, 10 bd., Breslau 1840–44 (dansk utg. Hvad jeg oplevede, København 1840–45)

Portretter m.m.

• Maleri av Christian August Lorentzen, 1804; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
• Relieff av Bertel Thorvaldsen, 1840; Thorvaldsens Museum, København
• Byste av Hugo Frank Wathne, 1995; vis-à-vis Nedre Strandgate 17–19, Stavanger

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Henrich Steffens
• H. Beyer: Henrik Wergeland og Henrich Steffens, 1920
• V. Erichsen: Henrik Wergeland i hans forhold til Henrich Steffens, 1920
• H. Beyer: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
• F. Paul: Henrich Steffens. Naturphilosophie und Universalromantik, München 1973
• H. Hultberg: Den unge Henrich Steffens 1773–1811, København 1973
• Aa. Jørgensen (red.): Henrich Steffens – en mosaik, København 1977
• W. Abelein: Henrik Steffens' politische Schriften, Tübingen 1977
• H. Hultberg: Den ældre Henrich Steffens 1811–1845, København 1981
• d.s.: biografi i DBL3, bd. 14, København 1983
• O. Lorenz og T. Skarstad (red.): Kulturformidler Norge–Danmark–Tyskland. Henrich Steffens (1773–1845), Stavanger 1996
• O. Lorenz og B. Henningsen (red.): Henrik Steffens – Vermittler zwischen Natur und Geist, Berlin 1999

  ---

• Birth: May 2 1773 - Stavanger, Rogaland, Norway
• Death: Feb 13 1845 - Berlin, Berlin, Deutschland
• Parents: Henrik Steffens, Susanna Christina Steffens (born Bang)
• Wife: Johanna Dorothee Elisabeth Steffens (born Reichardt)
• Siblings: Ulrica Magdalena Steffens, Jacob Hansen Steffens, Niels Christian Henriksen, Ulrica Eleonora Hagerup (born Steffens), Peder Friderich Henriksen, Marie Magdalene Zeuthen (born Steffens)