Skule Bårdsson på Rein, Hertug (1189 - 1240) MP

‹ Back to på Rein surname

Is your surname på Rein?

Research the på Rein family

Hertug Skule Bårdsson's Geni Profile

Records for Skule på Rein

973,332 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "Baardsson", "Bårdsen", "Skúli Bárðarson", "Duke Skule", "Skuli", "Hertug Skule"
Birthplace: Rein, Rissa, Sør-Trøndelag, Norway
Death: Died in Nidaros (Trondheim), Sør-Trøndelag, Norway
Occupation: Konge 1239-1240, Hertug/Konge, Hertug, Jarl, Hertug. Konge 1239-1240, Konge på Øreting, Konge av Norge 1239 - 1240, senere hertug, Jarl + hertig, Hertogi og konungur í Noregi., Jarl 1217 -
Managed by: Torsten Cargnelli
Last Updated:

About Skule Bårdsson på Rein, Hertug

Skule Baardsson or Duke Skule (Old Norse Skúli Bárðarson) (c. 1189 – 1240) was an earl and a duke in Norway, and claimant to the royal throne itself against his son-in-law king Haakon Haakonsson.

http://no.wikipedia.org/wiki/Hertug_Skule http://en.wikipedia.org/wiki/Skule_B%C3%A5rdsson Skule Bårdsson (født 1189, død 24. mai 1240), fra 1237 Hertug Skule, tilhørte norsk adel. Han var halvbror av kong Inge Bårdsson og jarl fra 1217. Som jarl styrte han en tredjedel av Norge fra sitt sete i Nidaros, under kong Håkon Håkonsson. Det nære forholdet til kongefamilien ble likevel grunnlaget for Skules opposisjon, og til slutt fatale opprør, mot kong Håkon Håkonsson. Han var gift med Ragnhild Jonsdatter. -------------------- Udgangspunktet for kommunevåbnet er hertug Skule Bårdsson (1189-1240), som ejede godset og kongsgården Rein i Rissa. Ved udgravning i Ærkebispegården i Trondheim blev der fundet dele af en gravsten, fagfolk sikkert mener tilhører hertugen, hvor han er afbildet med hertugkrone/ krans. Det er ud fra dette billede på gravstenen motivet er hentet. ----------------------------------- Kort før Kong Inge Bårdssons død den 23. april 1217 ble Skule Bårdsson gjort til hirdstyrer og fikk jarlsnavn av broren. Skule tok arven etter broren og gjorde deretter krav på Norges krone, men ble overrasket av at birkebeinerne fikk presset igjennom at Håkon Håkonsson var eneberettiget til tronen, noe som ble bekreftet på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, og skulle bli kongens formynder, men han ble stadig skjøvet til side. For en mann med Skules ambisjoner ble det vanskelig og forholdet mellom ham og kongen ble stadig mer uforsonelig.

I 1225 ble det bestemt, som vanlig var i de fleste europeiske land, at kongen og jarlen skulle fredsforsones og allieres gjennom et giftemål. Håkon Håkonsson ble gift med Skules datter, den 17 år gamle Margrete Skulesdatter. ----------------------------------- I 1226 lå hertug Skule farlig syg i Nidaros, og i den forbindelse må han have givet et løfte. Han gav i hvert fald Rein, sin fædrendearv, til et kloster. Han lod en stenkirke bygge , indrettede et nonnekloster og gav gods til det. Første abbedisse var Skules halvsøster, fru Sigrid Bårdsdatter. Klostret blev ramt af lynet og brændte ned i 1317; og stedets vakre ruiner er endnu bevaret.

Det er uvist hvilken orden klosteret har tilhørt, men man mener at det har været en augustinerstiftelse for fornemme kvinder. Rein nonnekloster lå på en dominerende bakke i det flade Rissalandskab, med vid udsigt mod den ydre del af Trondheimsfjorden

I 1237 ga Håkon Skule hertugnavn og en tredjedelen av landets inntekter. Skule tok likevel kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot svigersønnen Håkon. Han dro med sin hær sydover, men i Oslo led han nederlag i et slag mot kongshæren. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brann, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept. -------------------- Skule Baardsson or Duke Skule (Old Norse Skúli Bárðarson) (c. 1189 – 1240) was an earl and a duke in Norway, and claimant to the royal throne itself against his son-in-law king Haakon Haakonsson.

Skule was born around 1189. He was a son of Baard Guttormsson and half-brother of king Inge Baardsson who in his last years elevated Skule to be Norway's jarl.

Haakon Haakonsson, of the Birkebeiner party, became king from 1217 when he was thirteen years old, after Inge. Skule, who held the title of jarl (earl), held much of the royal power. It was sort of power sharing between Skule and Haakon. Skule's center of power was mostly in Nidaros. In order to facilitate compromise between the two powerfuls, Skule's elder daughter Margret of Norway was in 1225 married to king Haakon.

Skule thought he had too little of the power and intermittently participated in opposition against king Haakon. As another attempt of compromise, in 1237 Skule was given the title duke (hertug), first such in Norway.

After a while, he restarted to rebel against king Haakon. Among others, the Icelander writer Snorre Sturlason allied with Skule in the conflict.

Henrik Ibsen's play "Kongsemnerne" 1863 is about the dispute between Duke Skule and king Haakon.

In 1239 duke Skule allowed his supporters to proclaim him king of Norway at the traditional Øyrating. Skule also tried, unsuccessfully, to have jarl Knut Haakonsson, his other son-in-law to his side. He raised a military host against king Haakon IV of Norway and won a battle at Låka in Nannestad, but lost in Oslo.His party was called the "Vårbelgs"(spring pelts i.e. bad quality fur=poor people) In May 1240 he was defeated by king Haakon and his supporters. He sought refuge in Elgeseter Priory in Nidaros but Haakon's men burned down the monastery and killed Skule.

Skule's rivalry for kingship was the last phase of the civil wars period of Norwegian history, which lasted from around 1130 to 1240. During that long warring period there were several interlocked conflicts of varying scale and intensity. Norway was accustomed to royal sons fighting each other in order to wrest kingship to himself. The background for these conflicts were the unclear Norwegian succession laws, social conditions and the struggle between Church and King. There were then two main parties, firstly known by varying names or no names at all, but finally condensed into parties of Bagler and Birkebeiner. The abbey, built on a prominent elevation in an otherwise flat landscape, and dedicated to Saint Andrew, was founded in or shortly after 1226 on his ancestral estate, on which there already stood a castle, by Duke Skule Bårdsson , apparently in fulfilment of a vow after recovering from an illness. The first abbess was Duke Skule's half-sister, Sigrid Bårdsdatter; his daughter, Margret of Norway, queen of Håkon Håkonsson, spent her last years there; and many other women of the aristocracy entered it[1]. While there is no definite information on what order, if any, it belonged to[2], it seems to have been a collegiate foundation, or house of secular canonesses, for noblewomen.

The buildings were struck by lightning and burnt down in 1317, but quickly repaired.

During the Reformation the abbey was dissolved and its assets taken over by the Crown. In 1531 the powerful and wealthy Ingerd Ottesdatter Rømer, otherwise Ingrid til Austrått, a leader of the Norwegian aristocracy, had herself elected administrator of the abbey, and was thus able to protect the abbess and canonesses; the abbey's estates also became hers, and continued in the possession of her descendants. -------------------- Lendemann Skule Bårdsen Rein duke, lendemann. He was born in 1189. He married Ragnhild Jonsdtr, daughter of Jon Torbergsen på Randaberg and Ragnhild Erlingsdtr. He died in 1240 at Trondheim, Norway.

Ragnhild Jonsdtr was born in 1193. She married lendemann Skule Bårdsen Rein, son of Bård Guttormsen på Reinand and Ragnhild Erlingsdtr Kviden. -------------------- Konge av Norge 1239 - 1240. Skule blir i 1204 sammen med sin bror, Guttorm, nevnt som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De ble straks etter flyttet til den nyvalge kongen, halvbroren Inge Baardsson.

Kort før Kong Inges død 23.04.1217 ble Skule av Inge gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Senere gjorde Skule krav på Norges krone samtidig med Håkon Håkonsson som imidlertid på riksmøtet i Bergen i 1223 ble kjent eneberettiget til tronen. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sundmøre, men det var ikke tilstrekkelig for ham. I 1237 ga Håkon, som i 1225 hadde ektet hans datter, Skule hertugnavn og styret over tredjedelen av landets sysler.

Skule tok imidlertid kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot Håkon. Han dro med sin hær sydover for å underlegge seg de landsdeler som ikke hørte til hans sysler, men i Oslo led han nederlag. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brand, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept.

Skule ble jordet i Kristkirken i Nidaros.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder: Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 130-131. Norsk Biografisk Leksikon, Bind I (1923), side 334, Bind XIV (1940), side 22-28. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 173. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 348, 378. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 831. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 84. -------------------- Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Store norske leksikon (http://www.snl.no/Skule_B%C3%A5rdsson):

Skule Bårdsson, født 1189, død 1240, norsk jarl, senere hertug, og kongsemne, sønn av Bård Guttormsson på Rein, halvbror av kong Inge Bårdsson. Ved tronskiftet 1217 hadde Skule et meget sterkt arvekrav, bl.a. var han født i ekteskap, mens mange i samtiden tvilte på om Håkon Håkonsson var ektefødt. Men en birkebeinerflokk gav Håkon kongsnavn. Skule beholdt jarletittelen og var i realiteten den som styrte landet. Først 1223 ble Håkon formelt utropt til konge. Samtidig fikk Skule etter hvert mindre å si, både som kongens rådgiver og som jarl. Han skulle ha 1/3 av riket, først Viken, fra 1223 det nordafjelske som jarledømme, fra og med Sunnmøre (selv krevde han landet til Sognesjøen), men fikk ikke stadfestet sitt krav på 1/3 av skattlandene. 1225 ektet Håkon Håkonsson hans datter Margrete. I det tiåret som fulgte, ble forholdet mellom Skule og Håkon svært vanskelig, og Skules politiske makt ytterligere nedskåret. Tittelen hertug (fra 1237) brakte ingen forandring i så måte, tvert om er det sannsynlig at han nå måtte nøye seg med inntekter og gi fra seg styringsmakt i hertugdømmet. I 1239 gikk Skule til åpent opprør, lot seg hylle som konge på Øreting og gikk mot Oslo med en hær. Han vant en stor seier ved Låka i Nannestad, men tapte slaget om Oslo, drog nord til Nidaros igjen og ble drept av birkebeinerne, enda han hadde søkt tilflukt i Elgeseter kloster. Klosteret ble brent.

Skule ble lenge oppfattet som en ærgjerrig og stortenkt, men utrygg og handlingshemmet tviler. Nyere forskning ser ham som en stor statsmann og dyktig regent, kanskje til og med grunnleggeren av den kongspolitikk som ble satt i system etter hans død. Litterært er Skule skildret av Andreas Munch i Hertug Skule (1864) og av Henrik Ibsen i Kongsemnerne.

Etter alt å dømme var det hertug Skules fornemme gravstein fra midten av 1200-tallet som ble funnet i Trondheim 1972 under arbeider i vestfløyen av Erkebispegården. Motivet på gravsteinen viser et mannshode i en tredelt bue. Over og rundt buen ser man et steinhus og et rundt festningstårn. Det viktigste er imidlertid båndet med rosetter som mannen bærer rundt pannen. Dette er utvilsomt en hertugkrans. Da steinen ble løsnet, viste det seg at den var av marmor, med meget fin dekor i tidlig gotisk stil, på den siden som vendte ned. Steinen har vært ca. 1 m bred og 15–20 cm tykk. Lengden kjennes ikke, det bevarte stykket er på ca. 45 cm i lengderetningen.

Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/Skule_B%C3%A5rdsson/utdypning):

Skule Bårdsson, død 24. mai 1240, dødssted Elgeseter kloster ved Nidaros, gravlagt i Kristkyrkja i Nidaros, i golvet framfor vegg-grava til halvbroren, Fødd omkring 1189 (nøyaktig fødselsdato er ikkje kjend, men Hákonar saga opplyser at han ved sin død var 51 år gammal); fødestaden er truleg Rein i Rissa, Sør-Trøndelag. Jarl, seinare hertug, til slutt opprørskonge. Foreldre: Lendmannen Bård Guttormsson til Rein (død 1194) og Ragnfrid Erlingsdotter, dotter til lendmannen Erling på Kvie. Gift med Ragnhild (nemnd siste gong 1247), kanhende dotter til lendmannen Nikolas Pålsson Kuvung til Giske (død 1217). Far til Margrete Skulesdotter (død 1270), svigerfar til Håkon 4 Håkonsson (1204–63) og Knut Håkonsson (død 1261); morfar til Håkon Håkonsson unge (1232–57), Magnus 6 Håkonsson (1238–80) og Kristin Håkonsdotter (1234–62).

Skule Bårdsson er ein av dei mest omstridde – og ulikt vurderte – politiske og militære leiarar i norsk mellomalderhistorie, og som ein av hovudpersonane i Henrik Ibsens Kongsemnerne har han dessutan fått ein viktig plass i norsk litteraturhistorie. Skule fekk jarlsnamn vinteren 1216/17 og vart Noregs første hertug 1237; han tok kongsnamn 1239. Han var faktisk riksstyrar i Håkon 4 Håkonssons tidlege regjeringsår. Frå 1217 til sin død hadde han full styringsmakt i ein tredel av Noreg og skattlanda, anten som samla riksdel eller som spreidde sysler på landsbasis.

Av Bǫglunga sǫgur går det fram at Skule truleg var oppfostra på Kvie i Vang i Valdres, kanskje alt frå farens død 1194 til vinteren 1204/05, da han vart send til kong Inge Bårdsson i Nidaros. Sidan var han i kongens følgje, og han er omtala under konfrontasjonar med baglane i Nidaros 1206 og i Bergen 1207. Seinare fekk han sysle i Sogn, og under bondeopprøret i Trøndelag ca. 1213 var han leiar for kongens hær. Da kong Inge omtrent samtidig vart sjuk, tok Skule opp tronfølgjespørsmålet med dei “gjævaste menn” i kongens følgje. Han nemner her rettsgrunnlaget for sitt eige kandidatur, men framhevar samtidig kong Inges uektefødde son, Guttorm Ingesson, som den fremste i arverekka. På kong Inges dødsleie vinteren 1216/17 fekk Skule jarlsnamn, og han vart no leiar for hær og hird. Kong Inge døydde 23. april 1217.

Ved det påfølgjande kongevalet hevda Skule framleis – formelt i alle fall – at Guttorm Ingesson var den fremste arvingen til å ta over etter faren. I dette ligg ein faktisk erkjenning av at dei gamle arvegangsreglane, som ikkje gav rom for prinsippet om ekte fødsel, framleis stod så sterkt at dei representerte gjeldande rettstilstand. I krinsen av gamle birkebeinar rådde same synet, men da som absolutt argument for Håkon Håkonssons kandidatur. I denne argumentasjonen representerte Inge Bårdssons kongstid ei “uekte lodning” på den monarkiske suksesjonslinja i Noreg. På hirdstemner og tingmøte vart Håkon tatt til konge våren og sommaren 1217. Lendmenn og hirdmenn svor eid til både konge og jarl, og Skule fekk ein tredel av Noreg og skattlanda som sin riksdel. Denne delen var ikkje geografisk arrondert, slik at Skule både formelt og reelt fungerte som riksjarl. I brev frå den engelske kongen 1222 er han da også titulert dux totius Norwegie. Semja vart stadfest og fornya 1218, og året etter vart Skules dotter Margrete trulova med kongen.

Fram til vinteren 1220/21 hadde kongen og jarlen felles vintersete, og Skule fungerte som regent for den umyndige Håkon. Han demonstrerte no, og elles ei tid utover i 1220-åra, betydeleg og målretta energi, både politisk og militært. Det galdt arbeidet med å forhandle fram forlik mellom baglane og birkebeinane 1218, og kampar mot nye opprørsflokkar på Austlandet fram mot midten av 1220-åra. I utanrikspolitikken var han også ei formande kraft, særleg overfor Island, England og pavestolen. På England dreiv han for øvrig både no og seinare privat aktivhandel. Arvespørsmålet vart endeleg avgjort i Håkon Håkonssons favør på riksmøte i Bergen 1223. Her fremma Skule aktivt – for første gong – sitt eige arvekrav, men altså utan å nå fram. Møtet enda med at det vart inngått ny delingsavtale mellom kongen og jarlen, garantert av erkebiskopen og biskopane. Skule fekk sin riksdel definert som den nørdre tridjungen av riket, til og med Sunnmøre. Skattlanda er ikkje nemnde, men det framgår av seinare styringsopplysningar i Hákonar saga at riksmakta også der var delt. 1225 vart Margrete Skulesdotter gift med kongen.

Ulike stridsspørsmål kom opp mellom Skule og kong Håkon frå midten av 1220-åra, og kongens ekteskap med Margrete Skulesdotter synest ikkje å ha hatt den konfliktdempande funksjonen mange hadde tenkt seg. Det er eit gjennomgåande trekk i Hákonar saga at vonde og anonyme tredjemenn får skulda når det oppstår spenningar, medan det helst går godt når dei to sit saman. I nokon monn må vi sjå dette som forfattarens kunstneriske grep i ein ytterst pikant skrivesituasjon: Soga er skriven for kong Magnus 6 Håkonsson (Lagabøte), son til kong Håkon og dotterson til Skule jarl.

Stadig nye tvistemål prega store deler av 1230-åra, og trass i energisk geistleg mekling var det vanskeleg og i røynda uråd å finne varige løysingar som begge partar såg seg tente med. Eit par gonger kom det nær til væpna konflikt. På riksmøte i Bergen 1233 fekk erkebiskopen og biskopane i stand forlik, men soga legg til: “aldri sidan vart det full tiltru mellom dei”. 1235 bestemte kongen at Skule for fredens skuld skulle ha tredelen av syslene på Opplanda og i Vika den komande vinteren. Forliket vart fornya i Bergen året etter, og dei to hadde felles vintersete der 1236–37. På Øyratinget våren 1237 fekk Skule hertugnamn, som den første i Noreg. Han hadde no ein tredel av syslene over heile landet, ei ordning som synest å ha vart resten av hans hertugtid.

Den 6. november 1239 gjekk så Skule til åpent opprør, ved å bli hylla til norsk einekonge på Øyratinget. To store slag vart utkjempa på Austlandet vinteren og våren 1240; først på Låke i Nannestad, med siger for Skules avdelingar. Det endelege slaget i Oslo like etter påske vart derimot eit definitivt nederlag for Skule, som flykta til Nidaros. Da han kom ut frå det brennande klosteret på Elgeseter, vart både han og hans næraste menn hogde ned, trass i erkebiskopens bønn om grid.

Gjennom heile sitt liv hadde Skule Bårdsson eit nært, og visseleg religiøst fundert, forhold til kyrkja, både til geistlege institusjonar og til geistlege ombodsmenn. I utgangspunktet såg kyrkja også med sympati på hans kandidatur i arvefølgja, ikkje minst fordi han var fødd i ekteskap og såleis oppfylte eit grunnleggjande kyrkjeleg tronfølgjekrav. Hákonar saga antydar fleire gonger visse former for konspirasjon mellom Skule og geistlege personar mot rikskongen og hans interesser. Det står likevel fast at rikskyrkja etter 1223 konsekvent støtta Håkon Håkonssons kongsrett og einekongedøme og bygde sin meklingspolitikk på det. Alt i 1220 vart Skule tatt i pavestolens vern, og i 1230-åra fekk paven ei garantistrolle for forlik inngått mellom konge og jarl. Ved eit par høve donerte Skule gardpartar til kyrkjelege institusjonar, bl.a. til domkapitlet i Nidaros. 1226 vart jarlen alvorleg sjuk, og ei tid syntest det å gå mot slutten. Det har vore gissa på at det var no han gav farsgarden Rein til eit nyskipa nonnekloster, bygde krosskyrkje i stein og la store godsmengder til. I mest eit tiår etter 1226 hører vi om krossferdplanar i Skule Bårdssons regi, både til det heilage landet og til Canterbury, utan at det synest å ha kome ut over planstadiet.

I norsk historieskriving har Skule Bårdsson vore svært skiftande vurdert, som person, politikar og militær leiar. Langt på veg heng dette saman med kjeldesituasjonen. Hákonar saga, den absolutte hovudkjelda til Skules livshistorie, har helst matte konturar i personteikninga, og det er eit gjennomgåande trekk at Skules livssoge er skildra relasjonelt til kongens. Dermed representerer dei to på sett og vis ein konstant sum av idépolitisk innsikt og realpolitisk handlekraft, og i seinare historieskriving har gjerne ei positiv vurdering av den eine gitt eit bilete med motsett forteikn av den andre. Denne dualiteten har åpenbart stengt for ei realistisk og rettvis vurdering av begge hovudpersonane.

Hákonar saga gir på mange vis ei sympatisk skildring av Skule Bårdsson, faktisk overraskande positiv når vi kjenner hans dramatiske eksodus: kongssvikaren som fell på sine gjerningar. Det konsekvent negative bildet av Skule Bårdsson var det P. A. Munch som skapte. Munch solidariserte seg med rikskongedømmet og skildra Håkon Håkonsson som den største og dyktigaste personlegdom på Noregs trone i mellomalderen. I dette perspektivet blir Skule Bårdssons livsgjerning – i smått og stort – redusert til eit samanhengande renkespel, med det dramatiske sluttoppgjeret som intrigens logiske mål. I Kongsemnerne (1863) bygde Henrik Ibsen på Munch, men la sine eigne, psykologiserande element inn i skildringa av Skule: den handlingslamma tvilaren, skapt til å stå kongen nær, men ikkje til å vere konge sjølv. Kongsemnerne er utan tvil det viktigaste og litterært beste historiske drama som er skrive i Noreg, og skapte – saman med P. A. Munchs skildring – det Skule-portrettet som generasjonar av nordmenn fekk prenta inn. Andreas Munchs romantiske versedrama Hertug Skule (1864) har langt på veg ei anna karakterforståing, men saknar heilt den dramatiske kraft som gjorde Ibsens Skule til folkeeige.

Oppgjeret med P. A. Munchs syn på Skule Bårdsson kom med full tyngd tidleg i 1920-åra. 1922 gav diktaren Hans E. Kinck ut den merkelege boka Storhetstid, som vekte stor oppsikt da den kom. I denne heller overflatiske kulturfilosofiske studien blir Håkon Håkonsson redusert til ein forfengeleg og affektert narr, medan Skule Bårdsson – i handlekraft og kulturbakgrunn – står fram som den overlegent dyktige og intelligente både som åndsmenneske og som politisk aktør. Hans tragedie var at han personifiserte holdningar det ikkje var rom for i “en ond og gjærende tid”. Nokre av Kincks hovudpoeng greip Halvdan Koht nesten umiddelbart, i eit sterkt personleg foredrag om Skule jarl i vitskapsakademiet i Kristiania 1923 (trykt 1924). Her stig Skule Bårdsson fram som det største politiske talentet i norsk mellomalderhistorie, eit talent han berre delvis fekk høve til å realisere. Hans politiske handlingar var prega av to hovudmotiv: forsoning og samling innanlands, freds- og vennskapspolitikk andsynes utlandet. Håkon Håkonsson mangla derimot – hos Koht som hos Kinck – alle grunnleggjande eigenskapar som karakteriserer ein stor statsmann.

Koht var, i nesten ekstrem grad, fengsla av Skule Bårdsson og hans livslagnad, og hans Skule-skildring ber meir preg av personleg følt karakterteikning enn av nøktern vitskapleg analyse. Den fekk likevel betydeleg gjennomslag i historikarmiljøet, først og fremst gjennom ei nedvurdering av Håkon Håkonssons eigenskapar og innsats som regjerande konge. Forsking kring temaet sidan 1960-åra har i større grad skilt Skule og Håkon som historiske aktørar; den eine kan vere stor utan at den andre blir redusert. På dette grunnlaget har det skjedd ei klar rehabilitering av Håkon Håkonsson og hans regime.

At Skule Bårdsson gjorde ein stor og målretta innsats i norsk politisk historie, særleg i åra etter 1217, kan det ikkje herske tvil om. Hákonar saga er i seg sjølv godt nok vitnemål om det. Han hadde format, og Koht har nok noko rett i at det til slutt var hans “eige livsverk” som vende seg mot han og knuste han. Det er tydeleg at Skule, særleg i 1230-åra, vart utmanøvrert av den ambisiøse regjeringskrinsen kring kongen, og at han hadde problem med å finne realistiske motstrategiar i slike situasjonar og i denne atmosfæren. Realpolitikarens teft og evne til å satse rett, til rett tid og på rett stad, var – gjennomgåande vurdert – neppe hans fremste politisk-strategiske eigenskap.

I vår aller nyaste historieskriving har det igjen vore fornya interesse for Skule Bårdsson og hans livsgjerning, og i ein viss forstand kan ein spore tendensar tilbake til debatten i 1920-åra. Særleg på eitt punkt har denne forskinga gitt resultat som nok vil bli ståande. Det gjeld revurderinga av Skule som militær strateg, særleg analysert gjennom felttoga 1239–40 (Knut Arstad). Skules krigføring var kjenneteikna av profesjonelle mannskap, fleksible taktiske mønster, logistisk planlegging og gjennomorganisert militærspionasje, og var i sum på høgde med militærstrategisk tenking i Europa. At han tapte det endelege oppgjeret rokkar ikkje ved denne generelle analysen.

Hákonar saga gir Skule Bårdsson dette ettermælet: Han var høg, lys i andletet og hadde vakkert, lysebrunt hår. I si framferd var han finsleg og høvisk, ordhag og talefør. Oppsummert heiter det at “han hadde flest alle dygder som pryder ein god høvding”. Og sagaforfattaren legg til at hadde ikkje det siste året kome, ville hans ettermæle vore at ingen duglegare mann var fødd i Noreg utanom kongsætta. Det heiter også at hans tragiske død gjekk hardt inn på folk.

Kilder og litteratur Isl.Ann. RN, bd. 1, 1989 Bǫglunga sǫgur, utg. av H. Magerøy, 2 bd., 1988 Håkon Håkonssons saga, i Noregs kongesoger, bd. 4, 1979 Sturlunga saga, utg. av K. Kålund, bd. 1, 1906 NFH, del 3, 1857 H. E. Kinck: Storhetstid, 1922 C. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, 1924 H. Koht: “Skule jarl”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924 d.s.: biografi i NBL1, bd. 14, 1962 N. Bjørgo: “Håkon Håkonssons ettermæle”, i SogS, bd. 74, 1968 K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972 B. C. Lange: “Hertug Skules gravsten”, i FMF Årbok 1973, 1974 O. Grønli: “Innskrifta på Skulesteinen”, i FMF Årbok 1975, 1976 K. Skaare: Norges mynthistorie, 2 bd., 1995 K. P. L. Arstad: “'...underlig forjaget og planløs...'? Strategi og feltherreegenskaper i Norge i første del av 1200-tallet”, i d.s. (red.): Krigføring i middelalderen. Strategi, ideologi og organisasjon ca. 1100–1400, Forsvarsmuseets småskrift nr. 35, 2003 Portretter m.m. Delar av det som truleg har vore Skule Bårdssons gravstein, vart funne i Erkebispegardens vestfløy i Trondheim 1972; den trapesforma marmorsteinen har vore vel 200 cm lang, og det bevarte stykket har bilete av eit hovud med halvlangt hår, med krans eller krone av stiliserte roser, eit vanleg verdighetsteikn for hertugar i Europa på 1200-talet; forsøket på å tolke (O. Grønli) den delvis bevarte minuskelskrifta er usikkert Skule Bårdsson er saman med Håkon Håkonsson avbilda i fargelagt initial i Flateyjarbók, 1380-åra (Stofnun Árna Magnússonar, Reykjavík), gjengitt på omslaget til Forsvarsmuseets småskrift nr. 35, 2003 Ein brakteattype (kvartpenning) frå 1200-talet har omskrifta rex et comes, Myntkabinettet ved UiO, (katalognr. 160 og 161 hos K. Skaare); Skaare har sannsynleggjort at kong Håkon 4 Håkonsson og hans regent, jarlen Skule Bårdsson, er myntherre, dermed er tidfestinga kongens umyndige regjeringsperiode, altså 1217–ca. 1220; katalognr. 160 har brystbilete av ein ung mann trekvart en face Avtrykk av midtstykket av Skule Bårdssons dobbeltsegl er bevart i RA på brev av september 29 1225 (RN, bd. 1 nr. 529); framsida er eit riddarsegl med bortkomen skriftrand, medan kontraseglet har skjoldform med oppreist løvefigur og delvis lesbar skriftrand (plansje I:1–2 hos C. Brinchmann, sjå ovanfor, avsnittet Kjelder)

-------------------- Skule Bårdsson From Wikipedia, the free encyclopedia

Skule Baardsson or Duke Skule (Old Norse Skúli Bárðarson) (c. 1189 – 24 May 1240) was a Norwegian nobleman and claimant to the royal throne against his son-in-law, King Haakon Haakonsson. Henrik Ibsen's play Kongsemnerne (1863) is about the dispute between Duke Skule and King Haakon. [1]

Biography

Skule Baardsson was born around 1189. As a son of Baard Guttormsson, he belonged to the Norwegian nobility and was a half-brother of King Inge Baardsson who in his last years elevated Skule to be an earl (jarl). After King Inge's death in 1217, Haakon the was chosen king at age of 13, against the candidacy of Skule Bårdsson. However, Skule held much of the real power under a form of power sharing between Skule and Haakon. Skule's center of power was mostly in Nidaros. In order to facilitate a compromise between these two rivals, Skule's elder daughter Margret of Norway was married to King Haakon in 1225. Skule thought he had too little of the power and intermittently participated in opposition against King Haakon. In 1237, as another attempt of compromise, Skule was given the first Norwegian title of duke (hertug). Later, Skule restarted his rebellion against King Haakon. Among others, the Icelander writer Snorre Sturlason allied with Skule in the conflict. The rebellion led to the death of Snorri Sturluson. Skule allowed his supporters to proclaim him king of Norway at the traditional Thing (Øyrating) in Trøndelag during 1239. Skule also tried, unsuccessfully, to win his other son-in-law, jarl Knut Haakonsson, to his side. He raised a military host against King Haakon and won a battle at Låka in Nannestad, but lost in Oslo. His party was called the Vårbelgs, a reference to spring pelts of bad quality fur for poor people. In May 1240, Skule was defeated by King Haakon and his supporters. He sought refuge in Elgeseter Priory in Nidaros but Haakon's men burned down the monastery and killed Skule. With Skule’s death, the civil war era came to an end.[2] [edit]Historical context

Skule's rivalry for kingship was the last phase of the civil wars period of Norwegian history, which lasted from around 1130 to 1240. During that long warring period there were several interlocked conflicts of varying scale and intensity. Norway was accustomed to royal sons fighting each other in order to wrest kingship to himself. The background for these conflicts were the unclear Norwegian succession laws, social conditions and the struggle between Church and King. There were then two main parties, firstly known by varying names or no names at all, but finally condensed into parties of Bagler and Birkebeiner.

Husband

Skule (Skuli) Baardsson, Jarl

 Born: ABT 1185 - , , Norway
 Marr: - 
 Died: 24 May 1249 - Helgesaeter Kloster, , Norway

Father: Baard Guttormsson Mother: Ragnfrid (Ragndid) Erlingsdatter Other Spouses: Wife

Ragnhild Nicolaidatter

 Born: ABT 1193 - , , , Norway 
 Died: - 

Father: Mother: Other Spouses: Children

1. Margareta Skulesdatter

 Born: 1208 - Of Rein, Rissa, Sor-Trondelag, Norway
 Marr: 1225 - Hakon IV Hakonsson King of Norway 
 Died: 1270 - Of Rein, Rissa, Sor-Trondelag, Norway 2. Ingerid Skuledatter   
 Born: ABT 1207 - of, , Vestfold, Norway
 Marr: 1227 - Knud Hakonsson, King 
 Died: 1232 - , , Norway 3. Ragnrid Skuledatter   
 Born: ABT 1209 - of, , Vestfold, Norway
 Died: AFT 1247 -

-------------------- Wikipedia: http://sv.wikipedia.org/wiki/Skule_B%C3%A5rdsson Skule Bårdsson Från Wikipedia Hoppa till: navigering, sök

Skule Bårdsson, även känd som Hertig Skule, född 1189, död 24 maj 1240, var en norsk adelsman som lät sin anhängare proklamera honom som kung 1239. Han var son till Bård Guttormsson och en stormansdotter från Valdres.

Han var jarl över en tredjedel av Norge från 1217 och innehade norra Halland som län från 1228 och fram till sin död. Han hade sitt säte i Nidaros.

Skules dotter Margareta Skulesdotter gifte sig med kung Håkon IV Håkonsson av Norge (1204-1263). ---------------------------------------------------------------------------------- Skule BårdssonFrån WikipediaHoppa till: navigering, sökSkule Bårdsson, även känd som Hertig Skule, född 1189, död 24 maj 1240, var en norsk adelsman som lät sin anhängare proklamera honom som kung 1239. Han var son till Bård Guttormsson och en stormansdotter från Valdres.Han var jarl över en tredjedel av Norge från 1217 och innehade norra Halland som län från 1228 och fram till sin död. Han hade sitt säte i Nidaros.Skules dotter Margareta Skulesdotter gifte sig med kung Håkon IV Håkonsson av Norge (1204-1263). Skule Bårdsson Från Wikipedia Hoppa till: navigering, sök

Skule Bårdsson, även känd som Hertig Skule, född 1189, död 24 maj 1240, var en norsk adelsman som lät sin anhängare proklamera honom som kung 1239. Han var son till Bård Guttormsson och en stormansdotter från Valdres.

Han var jarl över en tredjedel av Norge från 1217 och innehade norra Halland som län från 1228 och fram till sin död. Han hade sitt säte i Nidaros.

Skules dotter Margareta Skulesdotter gifte sig med kung Håkon IV Håkonsson av Norge (1204-1263). ----------------------------------------------------------------------------------

Skule Bårdsson Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Gå til: navigasjon, søk Hertug Skule Bårdsson, tegning fra restene av et gravmonument i Trondheim domkirke som skal ha dekket Skules grav. Portrettlikhet må ikke forventes. Foto: FinnWikiNo, 2007

Skule Bårdsson (født 1189, død 24. mai 1240), fra 1237 hertug Skule, tilhørte norsk adel. Han var halvbror av kong Inge Bårdsson og jarl fra 1217. Som jarl styrte han en tredjedel av Norge fra sitt sete i Nidaros, under kong Håkon Håkonsson. Det nære forholdet til kongefamilien ble likevel grunnlaget for Skules opposisjon, og til slutt fatale opprør, mot kong Håkon Håkonsson. Han var gift med Ragnhild Jonsdatter. Gjennom datteren Margrete, som ble gift med Håkon Håkonsson, er han en av stamfedrene til den norske kongsætten i middelalderen. Innhold [skjul]

   * 1 Bakgrunn
   * 2 Håkon Håkonsson
         o 2.1 Jernbyrd og familiefeide
         o 2.2 Opprøret
         o 2.3 Det siste slaget
   * 3 Etterspill
   * 4 Heftig diskutert
   * 5 Eksterne lenker
   * 6 Kilder

Bakgrunn [rediger]

Skule ble født ca. 1189 som sønn av Bård Guttormsson (1150–1194) fra Rein og dennes andre kone, en stormannsdatter fra Valdres. Farens første kone var Cecilia Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Munn Haraldsson, og deres sønn, Skules halvbror, var kong Inge Bårdsson.

Skule ble først gang nevnt i 1204, sammen med sin bror, Guttorm, som fostersønner hos morfaren Erling på Kviden. De flyttet straks etter til den nyvalgte kongen, halvbroren Inge Bårdsson.

Første gang Skule Bårdsson gjorde seg bemerket var ved kong Inges side i 1213. Bøndene var blitt trøtte av borgerkrig og nektet å yte leidangskatt. På stevne i Inn-Trøndelag hogg bøndene ned kongens sysselmann. Kong Inge ville ikke i kamp med bøndene, men da de trykket på og drepte flere av kongsmennene, var det Skule som var handlekraftig nok til å få hæren til stå imot og tvinge bøndene på flukt.

Kong Inge ble konge i 1204, men døde allerede i 1217, knappe 30 år gammel. Kort før kongens død ble Skule gjort til hirdstyrer og fikk jarlenavn. Etter dette gjorde Skule krav på tronen, både gjennom byrd og sine gode evner, han var «ektefødt halvbror» av Inge. Han tok den private arven etter sin avdøde halvbror og gjorde krav på Norges krone, men på Øretinget ble han overrasket vitne til at birkebeinerhæren tvinger igjennom at Håkon Håkonsson skulle bli tatt til konge. Erkebiskopen var fraværende på visitasreise i Hålogaland, og kannikene i Nidaros nekter å bære ut St. Olavs skrin fra Kristkirken til høytiden. Håkon Håkonsson [rediger]

Håkon Håkonsson var utenomekteskapelig sønn av kong Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Birkebeinerne hentet gutten med ski på Østlandet i 1205 da han var to år gammel. Etter at faren døde ble han anerkjent som kongesønn av kong Inge Bårdsson og oppfostret ved hans hoff.

Den tolv år gamle og umyndige Håkon kunne ikke overta noen selvstendig styring av hær eller rike, og kompromisset ble at Skule jarl skulle føre styret, og således være den egentlige riksstyrer. På et møte i Bergen kort tid etter ble det vedtatt at Skule jarl skulle ha en tredjedel av riket, det nordafjelske, som skatteland. Skule fikk en maktstilling i Norge som knapt noen utenom kongene selv hadde hatt før. Men allerede på dette tidspunktet kom de første forsøkene på å begrense Skules makt og innflytelse. «Rikskansleren» Ivar Bodde forsøkte å hindre Skule i å sende ut brev med kongens segl på. Etter hvert ble hans makt beskåret mer og mer, og han følte seg tilsidesatt.

Da baglerkongen Filippus Simonsson døde på Østlandet i 1217, sluttet også denne delen av landet seg til kong Håkon. Skule ble jarl over Østlandet, men flytter i 1224 til Nidaros. Håkon Håkonsson startet gjenoppbyggingen av kongsgården på Øra (Sørenga) som hadde strøket med i den store bybrannen året før. Jernbyrd og familiefeide [rediger]

Til tross for Håkons seier i 1217 var det i virkeligheten strid i seks år om hvem som rettmessig skulle være Norges konge, og den endelige avgjørelsen falt først på et stort riksmøte i Bergen i 1223. Håkons mor Inga av Varteig bar jernbyrd for å bevise at Håkon var en ekte kongssønn. Inga besto testen ved å bære glødende jern uten å ha brannsår tre dager senere.

I 1225 var Håkon på hærtog i Värmland; en straffeekspedisjon etter at bøndene der hadde støttet norske opprørere. Samme år giftet Håkon seg med Margrete Skulesdatter i et forsøk på binde ættene sammen i en allianse, og for å forsone Håkon og Skule. Framsiden og baksiden av Skule Bårdssons segl fra 1225. Tegning i Rigsarkivet i København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777), Dokumenter vedr adelige familier, pakke 48. Foto: Arne Kvitrud, 2009

I 1226 lå hertug Skule farlig syk i Nidaros, og i den forbindelse antar man at han ga et løfte. Etter dette ga han i hvert fall farsarven Rein som gave til et kloster. Han lot bygge en steinkirke, innrettet et nonnekloster og ga gods til det. I denne forbindelse utspant det seg et bitter uvennskap mellom hertug Skule og Åsulv Eiriksson til Austrått. Årstallet for stiftelsen av klosteret er ukjent, men det må ha vært før 1230. Skules halvsøster Sigrid ble den første abbedisse på Rein kloster.

Forholdet mellom konge og jarl ble verre utover i 1230-årene. I 1227 vender Håkon seg for første gang til paven for å bli kronet. Skules ærgjerrighet ble utfordret av den statsskikken og forvaltningen som kong Håkon og hans krets bygger opp. Til tross for intens mekling fra biskopene og nye forlik mellom jarl og konge ved riksmøtene i 1233 og igjen i 1236 i Bergen, ble avstanden stadig større. På det siste møtet forsøkte Skule å reise krav om at hans sønn Peter utenfor ekteskap skulle få arverett til hans del av riket, men han ble avvist og ble i tillegg satt utenfor riksstyret.

Muligens som kompensasjon får han på Ørating i 1237 tittelen hertug, som den første i landet. En tittel uten mye innhold, i følge historikeren Andreas Holmsen, ettersom kongen og hans krets fortsatte å begrense Skules makt. Istedenfor å styre en tredjedel av riket skulle han nå få en tredjedel av inntektene av hele landet. Det faktum at Skule tok kongsnavn to år senere viser at det var en ordning som en ærgjerrig mann som Skule ikke kunne leve med. Opprøret [rediger]

I «Kongsemnerne» fra 1863 lar Henrik Ibsen Skule spørre skalden Jatgeir om hvor han kan finne noen «som lyder meg uten vilje selv, - som tror usvikelig på meg, som vil holde seg innerst til meg i godt og ondt, som kun lever for å lyse og varme over mitt liv, må dø om jeg faller. Gi meg et råd, Jatgeir skald!» Jatgeir svarer tørt: «Kjøp eder en hund, herre.» Ibsen følger opp med observasjoner av typen Der Håkon er elsket av folket er Skule er ensom, der Håkon får sønner får Skule døtre.

En statsmann med Skules erfaring må ha visst at han med et åpent opprør ikke bare gikk det uvisse i møte, men at risikoen var svært høy. Kanskje var han av den formodning at han ikke hadde mer å miste og at det var nå eller aldri. Som en gammel mann etter datidens standard, i en alder av femti år, startet han et opprør mot kong Håkon Håkonsson som ikke kan karakteriseres som annet enn desperat. Han gikk til opprør i harme mot å bli politisk umyndiggjort og «rente hodet mot den mur han selv mer enn noen annen hadde virket til å reise omkring Håkon Håkonssons trone», i Andreas Holmsens ord.

Skule lot seg hylle til konge av Norge på Øretinget 6. november 1239, men ikke uten motstand fra geistligheten. Erkebiskopens stedfortreder Eystein Syre var imot å la Skules menn ta St. Olavs skrin ut av kirken. Da de likevel gjorde det, lyste han dem i bann. Etter kåringen ble skrinet ført tilbake, men ingen prosesjon møtte Skule og kun to korsbrødre tok imot skrinet. Som konge var Skule allerede lyst i bann av geistligheten i sitt eget rike. Likevel reiste han en hær mot kong Håkon Håkonsson og dro sørover over land mot Oslo. Ved Låka i Nannestad på Romerike møtte han en styrke av Håkons menn. Har trakk Skule Bårdsson det lengste strået, og han tok kontroll over Oslo. Det siste slaget [rediger]

Skule var i Oslo med sine menn, vårbelgerne, mens kongens menn hadde lagt til ved Hovedøya om natten, og speidet inn mot byen. Neste morgen fossrodde de mot byen i grålysningen for å overraske Skule og hans menn inne i byen, men de ble oppdaget, og hærklokkene ringte. Håkons menn gikk likevel i land syd for byen, under vestskråningen av Ekebergåsen, og tok seg så inn til byen over den halvveis ødelagte Geitabru. De kom i kamp med det samme. Kampene ble utkjempet ved Martestokker og ved kirkegården ved Halvardskirken. Håkon Håkonssons menn var i overtall og vant frem, og motstanderne måtte etter hvert søke inn i kirken for å redde livet. Mange falt, det lå en haug av døde og døende ved døren; inne i kirken rådet gudsfreden og flyktningene kunne ikke forfølges innenfor kirkeporten. Dagen etter fikk de komme ut.

Hertug Skule flyktet til skogs og holdt seg skjult gjennom vinteren, kom seg deretter nordover til Nidaros, men klarte ikke å samle en ny flokk om seg. 24. mai samme år kom en avdeling av kongens menn sjøveien til Trøndelag. I følget var også Skules gamle fiende Åsulv Eiriksson. Nedbrutt søkte Skule tilflukt i Elgeseter kloster. Erkebiskop Sigurd var der, og forbød ufred. Han tilbød seg endog å betale løsesum for Skule. Til tross for erkebiskopens formaning satte birkebeinerne fyr på klosteret og da Skule og følget hans kom ut ble de hugget ned foran inngangen.

Skule ble gravlagt i Kristkirken i Nidaros. Erkebiskopen, alle korsbrødrene, mange prester, byfolk og mange av birkebeinerne var til stede. En hertugkrone kan påvises på en grav i domens krypt, og siden det har vært få hertuger i norsk historie, regnes det i dag som sannsynlig, men ikke sikkert, at graven inneholder Skules levninger. Etterspill [rediger]

Skules død markerte den endelige slutten på borgerkrigene i Norge. Borgerkrigene hadde vart i 110 år. En årsak var at Harald Hårfagres ætt hadde arverett til tronen og at alle kongssønner av ætten hadde rett til å kalle seg konge. Skules død markerte slutten på all opposisjon mot Håkon Håkonsson som norske konge, og han var heretter ubestridt enekonge. Han ble kronet til konge, selv om han ikke var ektefødt, av kardinal Vilhelm av Sabina i Bergen i 1247. I samsvar med det europeiske kirkelige synet på kongedømmet, satte Håkon til side sin eldste sønn fordi han var født utenfor ekteskap. I stedet lot han sin eldste ektefødte sønn, Håkon, bli første arving til tronen. Etter de nye arvereglene som ble innført etter Skules død, forbeholdtes tittelen hertug kun for kongssønner som ikke selv kunne bli konge. Kommunevåpenet for Rissa har motivet fra Skules hertugsymbol. Foto: Egil, 2005

Islendingen og sagafortelleren Snorre Sturlason oppholdt seg i årene 1237–1239 i Norge. Han ga sin tilslutning til hertug Skule; og ble etter foranstaltning av kong Håkon drept i Reykjaholt i 1241. Heftig diskutert [rediger]

Få historiske konflikter i Norge har vært mer omdiskutert av historikerne enn forholdet mellom Skule og Håkon. Det mest av informasjonen har vi fra Håkon Håkonssons saga, ført i pennen av islendingen Sturla Tordsson, en brorsønn av Snorre Sturlasson, kort tid etter kong Håkons død. Det er kongens sønn Magnus som har gitt oppdraget, og hensikten er å framheve kongen på bekostning av andre. Sagaen er samtidig en av de mest etterrettelige med tanke på detaljer, ytre hendelsesforløp og bygger på et omfattende skriftlig samtidsmateriale. Det er også verdt å merke seg at kong Magnus også var dattersønn av Skule, og sagaforfatteren formulerer et fromt ønske om at Skules etterkommere forhåpentlig skal styre Norge i lang tid.

Historikeren Peter Andreas Munch fremstilte i 1857 kong Håkon som høymiddelalderens store norske konge, mens Skule var svikeren mot landets rette konge. Dramatikeren Henrik Ibsen bygde på Munchs fremstilling av Håkon og Skule da han skrev «Kongsemnerne». Ibsen tolket i tillegg konflikten i lys av egne erfaringer fra sin samtid.

I 1923 brøt Halvdan Koht med denne kongetro oppfatningen og fremstiller Skule som en helt, en vinnende personlighet og et uvanlig politisk talent i kontrast til ‘gjennomsnittsmannen’ Håkon. Han stilte seg på linje med Hans E. Kincks kulturfilosofiske vurdering av Skule i «Storhedstid» (1922) hvor Kinck i følge historikeren Knut Helle på tynt grunnlag gjør ham til en siste representant for den døende norrøne kulturen.

Historikeren Andreas Holmsen er en forlengelse av Koht når han skriver at «hans stortenkthet, hans herskerevne og hele hans høyreiste, vinnende personlighet lyser fram tvers gjennom den fiendtlige skildringen (i Håkon Håkonssons saga). Og han var mer enn en strålende høvdingeskikkelse. Hans handlinger viser ham som tidens store statsmann.» Knut Helle mener derimot at «Skule forholdsvis lett ble utmanøvrert av kretsen rundt Håkon i de første årene etter 1217; det kan tyde på begrensninger både i hans handlekraft og realpolitiske evner.» Eksterne lenker [rediger]

   * Sigurd Eindridesson

Kilder [rediger]

   * Andreas Holmsen, Norges historie, fra de eldste tider til 1660, Oslo 1961
   * Knut Helle, Under kirke og kongemakt, 1130-1350, Aschehougs Norges historie, Oslo 1995

-------------------- Norsk jarl, tronpretendent, halvbror till kung Inge Bårdsson. Skule krävde vid dennes död 1217 förgäves kronan. Dock blev han Norges styresman under Håkon IV Håkonssons omyndighetstid 1217–23 och slog då ner flera uppror. På 1230-talet försämrades Skules relationer till kungen trots att denne 1237 gjorde honom till hertig med formellt ökad makt. Skule tog kungatitel och gjorde uppror 1239 men besegrades och mördades året därpå. Far till den norska drottningen Margareta (d. 1270).

Källa: Nationalencyklopedin. -------------------- Skule Bårdsson, f.1188 el.1189. Jarl i Norge, riksföreständare 1217-1223, hertig av Norge 1225, lät 1239 utropa sig till konung av Norge på Oreting i Nidaros, mördades 1240 av konung Hakons anhängare. Skule Bårdsson (ca. 1189 — 24 de mayo de 1240). Noble noruego, pretendiente al trono desde 1217. Fue también jarl y duque —el primero en llevar ese título en Noruega. Era medio hermano del rey Inge II y como tal recibió grandes privilegios en el reino. Apoyado en su parentesco —que no ascendencia— real, en 1239 se proclamó rey y encabezó una insurrección contra Haakon IV. Su rebelión fue la última de una serie de conflictos bélicos que azotaron a Noruega desde 1130, conocidas como las Guerras Civiles Noruegas. Descendencia. Se sabe de la existencia de dos hijas, nacidas de la unión con una mujer de nombre Ragnhild:

 * Margarita (1208-1270). Reina de Noruega, consorte de Haakon IV. A través de ella, los reyes de Noruega serían descendientes de Skule.
 * Ingrid. Esposa de Canuto Håkonsson, un aspirante al tono noruego.

Vedi padre Bård Guttormsson På Rein. (.......Carlo Magno).

--------------------  D6. [3m.] Skuli Baardsson, Duke of Norway, contender for the throne in 1239, +1249; m.Ragnhild N

Skule BAARDSSON Father: Baard GUTTORMSSON b: Abt 1150 in Of Rein, Rissa, Sor-Trondelag, Norway Mother: Ragnhild (Ragnfrid) ERLINGSDATTER b: Abt 1164 in Of, Kviden, Valdres, Norway. Marriage 1 Ragnhild NICOLAISDATTER b: Abt 1193 in , , , Norway Children 1. Margareta SKULESDATTER b: 1208 in Of Rein, Rissa, Sor-Trondelag, Norway 2. Ingerid SKULESDATTER b: Abt 1212 in , , , Norway 3. Ragnfrid SKULESDATTER b: Abt 1214 in , , , Norway

-------------------- Udgangspunktet for kommunevåbnet er hertug Skule Bårdsson (1189-1240), som ejede godset og kongsgården Rein i Rissa. Ved udgravning i Ærkebispegården i Trondheim blev der fundet dele af en gravsten, fagfolk sikkert mener tilhører hertugen, hvor han er afbildet med hertugkrone/ krans. Det er ud fra dette billede på gravstenen motivet er hentet. ----------------------------------- Kort før Kong Inge Bårdssons død den 23. april 1217 ble Skule Bårdsson gjort til hirdstyrer og fikk jarlsnavn av broren. Skule tok arven etter broren og gjorde deretter krav på Norges krone, men ble overrasket av at birkebeinerne fikk presset igjennom at Håkon Håkonsson var eneberettiget til tronen, noe som ble bekreftet på riksmøtet i Bergen i 1223. Skule fikk likevel Frostatingslagen med Sunnmøre, og skulle bli kongens formynder, men han ble stadig skjøvet til side. For en mann med Skules ambisjoner ble det vanskelig og forholdet mellom ham og kongen ble stadig mer uforsonelig.

I 1225 ble det bestemt, som vanlig var i de fleste europeiske land, at kongen og jarlen skulle fredsforsones og allieres gjennom et giftemål. Håkon Håkonsson ble gift med Skules datter, den 17 år gamle Margrete Skulesdatter. ----------------------------------- I 1226 lå hertug Skule farlig syg i Nidaros, og i den forbindelse må han have givet et løfte. Han gav i hvert fald Rein, sin fædrendearv, til et kloster. Han lod en stenkirke bygge , indrettede et nonnekloster og gav gods til det. Første abbedisse var Skules halvsøster, fru Sigrid Bårdsdatter. Klostret blev ramt af lynet og brændte ned i 1317; og stedets vakre ruiner er endnu bevaret.

Det er uvist hvilken orden klosteret har tilhørt, men man mener at det har været en augustinerstiftelse for fornemme kvinder. Rein nonnekloster lå på en dominerende bakke i det flade Rissalandskab, med vid udsigt mod den ydre del af Trondheimsfjorden

I 1237 ga Håkon Skule hertugnavn og en tredjedelen av landets inntekter. Skule tok likevel kongsnavn på Øreting i 1239, og gikk i åpen strid mot svigersønnen Håkon. Han dro med sin hær sydover, men i Oslo led han nederlag i et slag mot kongshæren. Han flyktet til Nidaros og tok sin tilflukt i Elgeseter kloster. Dette ble stukket i brann, og da Skule kom ut med sine menn, ble han drept. ------------------ -------------------- Leo: Europäische Stammtafeln, J.A. Stargardt Verlag, Marburg, Schwennicke, Detlev (Ed.), Reference: II 111.

Leo: Ancestors of Agnes Alvsdatter Bolt , Johansen, Frank H.

Leo: Royal Highness, ancestry of the royal child, London, 1982, Moncreiffe of that Ilk, Sir Iain, Reference: 109.

view all 18

Hertug Skule Bårdsson's Timeline

1189
1189
Rissa, Sør-Trøndelag, Norway
1210
1210
Age 21
near Bergen, Hordaland Co., Norway
1210
Age 21
Rein, Rissa, Sør-Trøndelag, Norway
1215
1215
Age 26
1220
1220
Age 31
Norway - natural son of Earl of Skule
1239
1239
- 1240
Age 50
1240
1240
Age 51
Nidaros (Trondheim), Sør-Trøndelag, Norway
1240
Age 51
Nidaros (Trondheim), Sør-Trøndelag, Norway
????
????