Inge I Haraldsson Krokrygg, Konge av Norge (c.1135 - 1161)

‹ Back to Krokrygg surname

Is your surname Krokrygg?

Research the Krokrygg family

Inge I King of Norway's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "Inge the Hunchback", "Inge Krokrygg"
Birthplace: Norway - son of Harald IV
Death: Died in battle at Oslo, Norway
Occupation: Norges Konge
Managed by: Torsten Cargnelli
Last Updated:

About Inge I Haraldsson Krokrygg, Konge av Norge

http://en.wikipedia.org/wiki/Inge_I_of_Norway (English version) full English text at bottom after Norweigian text.

Inge I Haraldsson, King of Norway (1)

M, #112991, b. 1135, d. 1161

Last Edited=13 Jul 2005

Inge I Haraldsson, King of Norway was born in 1135. He was the son of Harald IV Magnusson, King of Norway and Ingirith Ragnvaldsdottir. (1)

He died in 1161, murdered. (1)

Inge I Haraldsson, King of Norway also went by the nick-name of Inge 'the Hunchback'.2 He gained the title of King Harold of Vigen. He succeeded to the title of King Inge I of Norway in 1136. (1)

Forrás / Source:

http://www.thepeerage.com/p11300.htm#i112991

--------------------

Inge I Haraldsson Krokrygg levde mellan 1135?-1161,och var en son till Harald Gille, vald till kung på Borgarting år 1136. Samtidigt blev brodern Sigurd vald till kung på Öretinget. En äldre bror, Eystein, kom till Norge från Skottland år 1142 och fick också del av styret.

Sigurd och Eystein försökte senare störta Inge, varvid båda dog. Inge själv föll i ett slag mot Sigurds son, Håkon Herdebreid.

År 1137 skall Inge enligt Heimskringla ha mött den västgötske lagmannen Karle av Edsvära i ett slag i Krokaskogen i Bohuslän.


Karle av Edsvära

I Västgötalagens lagmanskrönika (ca 1325) kan man av namnskicket utläsa att de flesta av de tidigare ättemedlemmar var lagmän under 1100-talet.

Karle Sunesson av Edsvära var en högt prisad lagman, verkande under den tidiga delen av seklet. Han var son till en Sune Ivarsson och modern var en norska vid namn Astrid Ogmundsdotter. Karle kom att gifta sig med norske kung Harald Gilles dotter Birgitta som senare skulle gifta sig med Birger Brosa.

Karle kom att hedras med binamnet "landets fader", efter att västgötarna slagit ihjäl Ragnvald Knaphövde då denne inte lämnat gisslan till Väsgötarna då han red in över gränsen. I det efterföljande tinget, i Karleby strax utanför Falköping ca 1130 och med Karle i presidiet, dömdes kung Ragnvald Knaphövde till döden 'för den sidovördnad han gjorde alla västgötar'.

Tillbaka

Karle i Norge

År 1137 träffade Karle enligt Heimskringla Magnus Blinde då denne flydde till Danmark via Västergötland. Magnus menade att Norge bara var att ta över för den som ville, för där fanns nu ingen kung som kunde bjuda något motstånd.

Karle samlade raskt ihop sina mannar och red in i det norska Viken där han snart kuvat befolkningen, man får väl antaga att det skedde med kung Sverker den äldres samtycke.

Men Magnus hade nog missbedömt situationen, för det dröjde inte länge förrän kung Inge Krokrygg Haraldsson mötte upp mot Karle och västgötarna i ett slag i Krokaskogen norr om dagens Munkedal, från vilket Karle och hans män fick fly med svåra förluster och med hans morbror Munan Ogmundsson kvarlämnad på slagfältet

Utsikt västerut bort mot Västerhavet och ut över Hornboresundet i Bohuslän

där Inge krokrygg omtalas för att ha legat med sina skepp år 1137.

Hornbore pekas ut som den plats där tinget i Ranrike tog sin plats.

Ranrike

Norra Bohuslän skrevs på 500-talet av Jordanes som Ránríki, varifrån dess kung Rodulf skall ha begett sig ner till ostrogoternas kung Theoderic den store i Ravenna. Ostrogoterna var även de komna från denna vår norra del av världen, kända sedan slutet av 200-talet.

Denne Rodulf som jämte Berig var den förste från Norden att nämnas vid namn kan mycket väl ha varit den som försåg kung Theoderic med de uppgifter om de nordiska folken som sedan Jordanes satte på pränt. Somliga vill mena att Rodulf är samme man som den Rådulf som nämns på Rökstenen i Östergötland.

Ranrike omfattade ett område som sträckte sig från Uddevalla och upp till Idefjorden och Svinesund, söder om Ranrike låg Älvsyssel. Ranrike sägs ha haft sitt ting i Hornbore vid Hamburgsund, invid där som Hornbore vikingaby är belägen.

--------------------

Inge Krokrygg[1] (født ca 1134/1135, død 1161) var konge av Norge, som Inge I av Norge fra 1136 til 1161. Han var ektefødt sønn av kong Harald Gille og den svenskfødte dronningen Ingrid Ragnvaldsdatter, og ble som to- eller treåring kåret til konge på Borgartinget etter kong Haralds død i desember 1136. Han nedkjempet og overlevde sine to halvbrødre Sigurd Munn og Øystein Haraldsson, men levde selv i skyggen av sin rådgiver Gregorius Dagsson og døde kort tid etter ham.

[rediger] Biografi

Som lite barn ble Inge satt til fostring hos Åmunde Gyrdsson i Viken. Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba forgjeves om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Noe senere tok Sigurd livet av kongen mens han sov hos frillen Tora, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på Øretinget. Samtidig sørget Ingerid for at Inge (da kanskje 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3] kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Inge ble båret i krig mot Sigurd og Magnus allerede ved slaget ved Minne i 1137, og skal der ha fått de skader som preget ham resten av livet.[4] Senere beseiret de to kongsbrødrenes hærstyrker Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge;[5] sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre kongene skulle møtes i Bergen i 1155, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept før Øystein rakk å komme til byen. To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161. Sagaskriverne legger skylden for striden på Øystein og Sigurd, som i 1155 planla å avsette Inge fordi de mente han ikke hadde helse til å være konge. Men mellom linjene kan vi lese at Gregorius' uforsonlig holdning i konflikten må ta en del av skylden.[6] Sammen med Gregorius ble den senere kongsfaren Erling Skakke en av Inges nærmeste menn.[7]

I Heimskringla[8] beskrives Inge slik: «Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og brystet. Han var blid og vennlig med sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med landsstyringen; han var vel likt blant almuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham».

---------------------- Jarlens (Birger Brosa) släktskapsförbindelser förde honom i beröring med de många stridigheter, som rådde i våra båda grannländer. Sedan konung Inge Haraldsson fallit, 1161, hade Erling (Skakke) jarl på tronen upphöjt sin son Magnus, en dotterson till konung Sigurd Jorsalafare.

Birger Brosa, http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/artikel/18235, Svenskt biografiskt lexikon (art av Nat. Beckman.), hämtad 2013-07-06.

Erling Skakke var formynder for kong Inge Krokrygg og ble en av lederne av lendmannspartiet etter kong Inges død i 1161. Han var gift med Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare, og fikk med henne sønnen Magnus Erlingsson, som ble hyllet til konge på et ting i Bergen i 1161.

ref: http://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Skakke ---------------------

[rediger] Referanser

^ Tilnavnet Krokrygg er en moderne form. På norrønt kalles han kropp eller kryppill; Peder Claussøn Friis brukte formen krogbag. Ref.: Edv. Bull. «Inge Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 6. 1934

^ "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f

^ "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004

^ «Det er fortalt at Tjostolv Ålesson bar Kong Inge i kjortelposen mens slaget sto på, og at han gikk under merket med ham. [...] Folk sier at da fikk kong inge den vanhelse som han alltid hadde sisden; ryggen fikk en krok, og den ene foten var kortere enn den andre og så veik at han var dårlig til å gå så lenge han levde». Haraldssønnenes saga, kap 2. Saxo hevder imidlertid, ifølge Bull, at «hans vanførhet skyldtes uomenksomhet av en amme»

^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrevet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.

^ «Sagaskriverne legger skylden»; to setninger lånt fra: Bente Opheim. «Inge I Haraldsson Krokrygg». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 5. 2002

^ Edvard Bull oppsummerer kongens liv: «hverken ved drapet på kong Sigurd i 1155, eller på kong Eystein i 1157, eller ved kampen mot Håkon Herdebreid merker vi i nevneverdig grad Inges personlighet; det er grupper av høvdinger, i de senere årene særlig Gregorius Dagsson og Erling Skakke, som gjør sig gjeldende, og neppe en eneste gang er det råd å se kongens personlige inngripen, selv om den nok antydes i sagaenes anekdoter» Bull, samme sted.

^ Haraldssønnenes saga, kap 21

--------------------

Inge I of Norway

From Wikipedia, the free encyclopedia

Inge Haraldsson (Old Norse: Ingi Haraldsson) (1135 – 3 February 1161) was king of Norway from 1136 to 1161. Inge’s reign fell within the start of the period known in Norwegian history as the civil war era. He was never the sole ruler of the country. He is often known as Inge the Hunchback (Inge Krokrygg), because of his physical disability. However, this epithet does not appear in medieval sources.

Childhood and accession

Inge was the only legitimate son of king Harald Gille by his wife, Ingiríðr Ragnvaldsdóttir. At the time, however, legitimate birth was not an important factor in determining succession to the throne. Inge was fostered by Ögmund or Ámund Gyrðarson in eastern Norway. His father, Harald, was murdered in 1136 by the pretender Sigurd Slembe. The one-year-old Inge was named king at the thing of Borgarting near Sarpsborg. His two half-brothers, also infants, Magnus and Sigurd, were also named king at other things. Their respective guardians joined forces against Sigurd Slembe and his ally, the former king Magnus the Blind. In 1139, they were defeated and killed. According to the sagas Morkinskinna and Heimskringla, Inge’s infirmity stemmed from having been carried into battle by one of his guardians during a battle in 1137: “...his back was knotted into a hump, and the one foot was shorter than the other; and he was besides so infirm that he could scarcely walk as long as he lived.”s:Heimskringla/Saga of Sigurd, Inge, and Eystein, the Sons of Harald#Of Sigurd Slembidjakn. The Danish chronicler Saxo Grammaticus offers the alternative explanation that he became a hunchback after having been dropped on the floor by a maid during infancy. During the minority of Inge, Sigurd and Magnus, the country was ruled in peace by their guardians, prominent among whom was Inge’s mother, queen Ingiriðr. Magnus, of whom little more is known, died at some point in the 1140s. In 1142, a fourth, older brother, Eystein, came to Norway from Scotland, where he had grown up. Harald Gille had acknowledged Eystein as a son before his death, and Eystein was therefore given a share of the kingdom.

[edit]Adulthood and reign

The division of the kingdom does not seem to have been territorial, all brothers seem to have held equal regal status over all parts of the country. According to the sagas, relations between the brothers were peaceful as long as their guardians were alive. This period of their reign saw the establishment of an independent Norwegian Archiepiscopacy in Nidaros (Trondheim) in 1152. As their guardians died, and the brothers grew up, conflict broke out.

In 1155, a meeting between the brothers in Bergen resulted in fighting breaking out between the men of king Inge and king Sigurd, in which king Sigurd was killed. King Eystein was late in arriving for the meeting, and only approached the city after Sigurd was already dead. An uneasy settlement was reached between Inge and Eystein. The reasons for the fighting in Bergen remain disputed. According to the sagas, Eystein and Sigurd had plotted to strip Inge of his royal title and divide his share of the kingdom between them. Some modern historians doubt this version, seeing it as Inge’s excuse for his own aggressive actions. In any event, peace between Inge and Eystein did not hold for long after the events of 1155. In 1157, both sides gathered their forces for a confrontation. Inge’s forces outnumbered Eystein’s, and when they met, on the west coast near Moster, Eystein’s forces melted away. Eystein was forced to flee, he was caught and killed in Bohuslän later the same year.

Inge was now the last remaining brother. However, the supporters of Sigurd and Eystein united behind a son of Sigurd, Haakon the Broadshouldered. They renewed the fight against Inge. Heimskringla notes that Inge was popular among the “chieftains” – the lendmenn – because he allowed them a great say in the running of the kingdom. Foremost among his advisors was the lendmann Gregorius Dagsson, another prominent supporter was Erling Skakke. The king’s mother, who survived her son, also appears to have remained influential throughout his reign. 7 January 1161, Gregorius was killed in a skirmish with king Haakon’s forces. On 3 February the same year, Inge was defeated and killed, leading his men into battle against King Haakon near Oslo, after many of his men, led by his vassal King Godred of Mann defected to King Haakon’s side. He was buried in St. Hallvard’s church in Oslo.

[edit]Aftermath

The period of peace during the minority of king Inge and his brothers – from 1129 until 1155 - was the longest peaceful period Norway was to see until 1240, as the dispute between the brothers ushered in the Norwegian civil war era. Heimskringla describes Inge thus:

King Inge was the handsomest among them in countenance. He had yellow but rather thin hair, which was much curled. His stature was small; and he had difficulty in walking alone, because he had one foot withered, and he had a hump both on his back and his breast. He was of cheerful conversation, and friendly towards his friends; was generous, and allowed other chiefs to give him counsel in governing the country. He was popular, therefore, with the public; and all this brought the kingdom and the mass of the people on his side.s:Heimskringla/Saga of Sigurd, Inge, and Eystein, the Sons of Harald#Habits and Manners of Harald's Sons.

After Inge’s fall, his supporters rallied behind the lendmann Erling Skakke and his son, king Magnus Erlingsson. This party is sometimes referred to as the lendmann-party. The sagas of king Inge do not mention any offspring, but one of the pretenders against king Sverre, Jon Kuvlung (died 1188), claimed to be Inge’s son.

--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Inge_I_of_Norway -------------------- Inge I Haraldsson (Krokrygg) var kung av Norge från 1136 till 1161.

Han föddes 1135 som son till kung Harald Gille. Han slogs med sina bröder och dödade dem bägge. 1161 dödades Inge i ett slag. Han finns omnämnd i Snorre Sturlassons "Heimskringla".

view all

Inge I King of Norway's Timeline

1135
1135
Norway - son of Harald IV
1156
1156
Age 21
1157
1157
Age 22
1158
1158
Age 23
1161
February 3, 1161
Age 26
battle at Oslo, Norway
????
????
????
Vik, Norway - aka Inge the hunchback
????
????
Oslo? age 26