Johan Daniel (John) Fürstenberg Lyng

Is your surname Lyng?

Research the Lyng family

Johan Daniel (John) Fürstenberg Lyng's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Johan Daniel (John) Fürstenberg Lyng

Birthdate:
Birthplace: Trondheim, Trondheim, Sor-Trondelag, Norway
Death: Died
Cause of death: Kreft
Place of Burial: Haslum, Bærum
Immediate Family:

Son of Marcus Sodemann Hartmann Lyng and Martha Marie (Mimmi) Lyng
Husband of <private> Lyng (Godager)
Ex-husband of <private> Lyng (Lutz)
Father of Private User and <private> Lyng
Brother of <private> Sandvik (Lyng)

Occupation: Jurist og politiker
Managed by: Sigbjørn Lyng
Last Updated:
view all

Immediate Family

About Johan Daniel (John) Fürstenberg Lyng

Etter oppvekst og skolegang i Trondhjem tok Lyng i 1923 fatt på juridiske studier i Kristiania. I et par år var han aktiv i den venstreradikale studentgruppen Mot Dag. Etter embetseksamen ble han dommerfullmektig i 1928, før han i 1930 reiste til Tyskland med studiestipend. Der gjorde inntrykkene av Adolf Hitlers voksende nazi-bevegelse et dypt inntrykk, og gav ham avsmak for totalitære bevegelser. Han ble en sterk tilhenger av demokrati og moderasjon, samtidig som han bevarte sin forståelse for arbeiderbevegelsen.

Høsten 1934 ble Lyng valgt inn i Trondheim bystyre for Frisinnede Venstre, og ble partiets gruppeleder. I 1936 kom han med i Frisinnede Venstres sentralstyre. Partiet var imidlertid under avvikling, og i 1938 meldte Lyng seg inn i Høyre.

Etter det tyske overfallet på Norge våren 1940 ble Lyng snart aktiv i illegalt arbeid. I mars 1943 måtte han flykte til Sverige, der han ble knyttet til det norske rettskontoret i Stockholm. Hans særlige ansvar var etterretning om okkupasjonsmaktens medhjelpere i Norge. Han bygde opp et stort arkiv og forberedte strategien for rettsoppgjøret etter krigen.

I 1944 fortsatte Lyng dette arbeidet i det norske Justisdepartementet i London. Han var også sekretær for en komité som forberedte det første stortingsvalget etter krigen, under stortingspresident Carl Joachim Hambros ledelse.

Ved hjemkomsten til Norge ble Lyng i mai 1945 statsadvokat i Trøndelag. I juni ble han formann i Trondheim Høyre og nominert til Stortinget. Han ble innvalgt, men måtte ha lange permisjoner for å skjøtte oppgaven som aktor i saken mot nazisten Henry Rinnan og hans bande. Dette arbeidet utførte han på en måte som gjorde ham kjent landet over.

På Stortinget kom Lyng med i justiskomitéen og vakte oppsikt ved å kritisere rettsoppgjøret for å være altfor bredt anlagt. Hans råd var å straffe ”de store synderne” og la de små slippe. I 1948 stemte han for å oppheve dødsstraffen.

I 1950 var Lyng saksordfører for behandlingen av beredskapslovene, som gav regler om rettslige særordninger før og under krig. Han omskrev lovutkastet, fjernet de mest drastiske delene og la grunnlaget for et nasjonalt kompromiss i en følelsesladet sak.

Sin største oppgave i denne perioden fikk Lyng som Høyres hovedtalsmann i striden om den omfattende reguleringslovgivningen som ble foreslått, særlig i 1947. Lyng la vekten på det konstitusjonelle: fullmaktslovene førte til en ukontrollert maktoverføring fra det åpne forum i Stortinget til et statlig byråkrati som avgjør vidtrekkende saker bak lukkede dører. Argumentasjonen virket, og Gerhardsen-regjeringens ambisiøse reguleringspolitikk ble skrinlagt. Medvirkende til at det skjedde var også den internasjonale liberaliseringen og reaksjoner fra juridiske fagmiljøer.

Erfaringene fra opposisjon i et storting med rent flertall fra Arbeiderpartiet, førte til at Lyng tok initiativ til å endre valgordningen slik at største parti ikke lenger fikk så store styringstillegg. Det lyktes med knapt flertall, og ble Lyngs gjennombrudd som politisk leder. Ved valget i 1953 tapte han imidlertid stortingsmandatet.

Lyng var nå blitt lagmann i Agder og var innstilt på å forlate rikspolitikken selv om han fortsatte som formann i Høyres programkomité. Men for den liberale fløy i partiet var han uunnværlig som leder, og i 1957 ble han igjen valgt til Stortinget – denne gang fra Akershus. Etter kort tid ble han Høyres parlamentariske leder.

Lyngs overordnede politiske mål var å bygge opp et borgerlig samarbeid som kunne gjøre slutt på Arbeiderpartiets hegemoni. I smått og stort utviklet han kontakter og tillitsforhold. Særlig holdt han god kontakt med Venstre. Den første runden om norsk tilslutning til EEC (EF, EU) splittet de borgerlige partiene, og tvang Lyng til å legge tanken om borgerlig samling på is. Men da Frankrikes president Charles de Gaulle i 1963 nedla veto, var sluttstrek for EEC-utvidelse satt. Lyng kunne igjen ta opp det borgerlige samarbeidsprosjektet.

I mellomtiden hadde Arbeiderpartiet i 1961 mistet sitt stortingsflertall, slik at Einar Gerhardsens tredje regjering nå var en mindretallsregjering. Flere saker, særlig om statlig industri, skapte et mer tilspisset klima mellom regjering og opposisjon. Sommeren 1963 kom den parlamentariske krisen etter avsløringene etter ulykken i Kings Bay-gruven i Ny-Ålesund på Svalbard.

Lyngs lederstilling på borgerlig side var nå ubestridt. Hans angrep på regjeringen holdt seg til det konstitusjonelle, og påpekte svikt i oppfølgingen av stortingsvedtak, brudd på opplysningsplikten og ringeakt for opposisjonen. Gerhardsens regjering ble 23. august 1963 felt av et mistillitsforslag som også fikk støtte fra Sosialistisk Folkeparti (SF). 28. august tok Lyngs regjering over, utgått av Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Dette var den første borgerlige regjering siden Johan Ludwig Mowinckels regjering i 1935.

Statsminister Lyng regnet med at hans regjering ville bli felt på tiltredelseserklæringen, siden Arbeiderpartiet hadde stortingsflertall sammen med SF. Han la derfor vekt på å markere med en bred programerklæring som kunne knekke myter om at borgerlig styring betydde et sosialt tilbakeskritt. Gerhardsen svarte med en moterklæring som la politikken mot venstre, og 20. september ble regjeringen Lyng felt. Skiftet mellom regjeringen Lyng og Gerhardsens fjerde regjering fant sted 25. september 1963.

Lyng la vekt på at denne episoden ville få større virkning enn en langvarig regjering. Han argumenterte med at man nå hadde vist at det fantes et troverdig regjeringsalternativ, at borgerlig samarbeid kunne fortsette og at landet dermed kunne få en normal situasjon med veksling mellom regjeringer med ulik politikk.

Lyng selv hadde nå i manges øyne fått statsmannsdimensjoner, og nøt stor tillit på borgerlig side. Samtidig førte flere industriskandaler til at Arbeiderpartiets posisjon ble stadig mer svekket, og ved valget i 1965 ble det et solid borgerlig flertall. 12. oktober overlot Gerhardsens regjering makten til Per Bortens koalisjonsregjering, utgått av Senterpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

I 1963 hadde de andre borgerlige partiene ikke traktet etter statsministerposten, men nå var bildet annerledes. Lyng kunne nok likevel ha blitt statsminister i 1965 om han hadde villet. Men han satset i stedet på en oppgave som lå på siden av vanlig partipolitikk, og overtok som utenriksminister etter veteranen Halvard Lange.

Lyng videreførte Langes linje i utenrikspolitikken, med basis i NATO-samarbeidet. Samtidig merket man en annen holdning og nye vektlegginger. Lyng var åpen for videre øst-vest-kontakt for å fremme avspenning. Han ble i juni 1966 den første vestlige utenriksminister som gikk inn for en alleuropeisk sikkerhetskonferanse, men fikk liten støtte. Vest-Tysklands kansler Willy Brandt ble en nær alliert med sin østpolitikk. Samtidig markerte Lyng klart norske og vestlige interesser i sine møter med sovjetiske ledere. I 1967 anla han sak mot oberstjuntaen i Hellas, og var engasjert i prosessen som i 1973 førte til dette diktaturets fall.

Da EEC-saken ble aktuell igjen i 1966, satset Lyng hele sin autoritet på å samle regjeringen om å foreslå norsk medlemskap. Det lyktes han med, og også med å sikre et bredt flertall i Stortinget. Men nok en gang ble prosessen stanset av et fransk veto, i 1967.

Det vakte internasjonal oppsikt da Lyng i en tale i FN 4. oktober 1966 gikk inn for full bombestans i Vietnamkrigen, for å sikre klima for en forhandlingsløsning. Det kom signaler fra Nord-Vietnam, og en hemmelig kanal mellom USA og Nord-Vietnam ble opprettet via Norge. Dette førte til uro på høyresiden i norsk politikk, men samlet desto bredere støtte på motsatt fløy.

22. mai 1970 gikk Lyng av som utenriksminister, etter eget ønske. Han ville skrive sine memoarer, og håpet også at avgangen skulle presse fram en indre avklaring i EEC-spørsmålet i regjeringen. Det skjedde ikke; ti måneder senere falt Bortens regjering.

I 1977 ble Lyng rammet av kreft, og døde før han fikk avsluttet fjerde og siste bind av sine memoarer.

Kilder:

Norsk Biografisk Leksikon

Bærum kirkelige fellesråd

view all

Johan Daniel (John) Fürstenberg Lyng's Timeline

1905
August 22, 1905
Trondheim, Trondheim, Sor-Trondelag, Norway
1932
1932
Age 26
1940
1940
Age 34
1944
1944
Age 38
1963
August 28, 1963
- September 25, 1963
Age 58
1965
October 12, 1965
- May 22, 1970
Age 60
1978
January 18, 1978
Age 72
????
Haslum, Bærum