Nordahl Rolfsen

Nordahl Rolfsen, Johan Nordahl Brun Rolfsen, født 12. juni 1848, fødested Bergen, død 18. januar 1928, dødssted Oslo. Forfatter, lesebokutgiver og skolemann. Foreldre: Bankkasserer Rasmus Rolfsen (1803–67) og Jannikke Brun (1809–93). Gift 21.7.1885 i København med Hedevig Martha Hastrup Birch (31.8.1858–23.3.1937), datter av Kongens foged Carl Christian Birch (1820–1903) og Christiane Hastrup (1829–1904). Oldebarn (sønnedatters sønn og dattersønns sønn) av Johan Nordal Brun (1745–1816); sønnesønn av Jens Rolfsen (1765–1819; se NBL1, bd. 11); dattersønn av Christen Brun (1778–1847; se NBL1, bd. 2); far til Alf Rolfsen (1895–1979).

Høydepunktet i Nordahl Rolfsens litterære produksjon er lesebøkene, som ble brukt av millioner nordmenn gjennom tre generasjoner. Lesebokverket er likevel bare en del av en bredt anlagt folkeopplysningsvirksomhet. I tillegg skrev Rolfsen skjønnlitteratur for voksne. Han hadde ett hjerte i kunnskapsprosaen og ett i diktningen og fremstår i begge sammenhenger som en fornyer av norsk skriftkultur.

Rolfsen vokste opp i Bergen i et hjem preget av slektskapet til flere av byens fremste familier. Farfaren var eidsvollsmannen Jens Rolfsen – skipsfører, reder, entreprenør og skuespiller, alt med vekslende hell. Han representerte det spennet i personlighet og miljø som preget mange i slekten, og som også ble Nordahl Rolfsens. Faren var først kjøpmann, senere bankkasserer. Økonomien var mindre vellykket enn atmosfæren i et rolig hjem med musikk og litteratur som samlingspunkt.

Rolfsen avsluttet skolegangen ved Bergen katedralskole 1866 og bestod en alminnelig “anden examen” ved universitetet i Christiania, hvor han imidlertid aldri fullførte embetsstudiet. Formelt var han student i hovedstaden til 1877. En periode var han lærer ved Aars og Voss' skole (1870–72) og ved Frøken Falsens pikeskole (1873–76), det siste stedet også medbestyrer. I denne tiden drog han på flere studiereiser utenlands, begynte å redigere et nordisk tidsskrift og fikk utgitt en samling med lyrikk og fortellinger.

1877 flyttet Rolfsen til Bergen for å arbeide som elevinstruktør ved Den Nationale Scene. Etter 15 måneder drog han utenlands, fast bestemt på å bli dramatiker. Hans åndelige hjem i Danmark var skolen i Birkerød, et reformprosjekt drevet av vennen Johan Mantzius. Rolfsen fikk oppført stykker både i København og Christiania, men ingen av dem slo an.

1880-årene ble de uroligste i Nordahl Rolfsens liv. Perioden bestod først og fremst av en intens litterær virksomhet, der han prøvde seg i nær sagt alle sjangere – med flere nederlag og et par suksesser på kjøpet. Han var stadig på farten mellom Norge og Danmark, hvor han i flere år pleide en usikker kontakt med den kvinnen som omsider ble hans hustru. Han engasjerte seg igjen ved Den Nationale Scene og var norsklærer ved Hambros skole i Bergen 1882–88.

1890 brøt familien opp fra Bergen og satte bo i Kristiania for godt. Avbrutt av mange reiser ble Nordahl Rolfsens base en rekke bygårder i området mellom Homansbyen og Majorstuen. Nyttårsaften 1889 hadde han sendt Stortinget en søknad om tre års lønn for å lage et nytt lesebokverk for folkeskolen. Søknaden ble avslått, men rett etter avslaget tilbød forlagsbokhandler Jacob Dybwad ham hele summen, og 1892–95 utkom Læsebog for folkeskolen i fem bind.

Resten av livet arbeidet Nordahl Rolfsen som forfatter og redaktør på heltid. Utenfor leseboken utfoldet han seg som popularisator, oversetter, journalist, forsker, foredragsholder og propagandist; dette i et personlig formet vekselspill mellom diktning og sakprosa. Da han døde av hjertesvikt 1928, var han travelt opptatt både med en roman og med tredje revisjon av lesebokverket, den “grønne” utgaven.

Rolfsen er den eneste av våre store lærebokforfattere som med ubønnhørlig konsekvens har satt kunst foran pedagogiske og skolepolitiske hensyn. Hans karriere stiller på en måte hierarkiet i den tradisjonelle litterære biografien på hodet; han ble dikteren som vandret den tornefulle veien til lærebokforfatterskapets tinde. Han utviklet pedagogiske tekster med en filosofisk-estetisk bevissthet som åpnet stoffet for barn og unge. En egen medlevende holdning, balansegangen mellom respekt og løssluppenhet, mellom fortrolighet og formaning, fjas og alvor, kameraderi og myndighet, usant og sant – opprettelsen av et stilleie som forener barns og voksnes iboende kunstneriske kvalitetskrav; det er dette som er Nordahl Rolfsens begavelse.

Lesebøkene spilte også en hovedrolle i det skriftspråklige reformarbeidet i Norge i første halvdel av 1900-tallet, og kulturhistorikerne har viet Rolfsen fortjent omtale som nasjonsbygger. Likevel er det få norske lærebokforfattere som har anlagt et tilsvarende bredt internasjonalt perspektiv. Verdenshistorien hans nådde langt utenfor Norges grenser. I arbeidets eventyrland er lagt opp som en reiseskildring fra verdensutstillingen i Paris 1900, men er den første innføringen vi har i økonomisk geografi for barn og ungdom.

Nordahl Rolfsen mislyktes som forfatter av historiske dramaer. Men han skapte to fulltreffere, bergensvaudevillen Nordlandstrompeten og det folkelige dramaet Svein Uræd. Det siste må regnes som Norges første vellykkede helaftens musikal, med musikk av Ole Olsen. Som novellist utviklet Rolfsen sjangeren skoleskildring med en original realisme som står i sterk kontrast til manges forestilling om den godslige barnebokforfatteren. Også den halvt selvbiografiske boken Morfar fortæller gikk usedvanlig langt i retning av åpenhet omkring eget privatliv da den kom ut 1919.

Folkeopplysningsmannen Rolfsen gjorde seg særlig gjeldende som foredragsholder, bibliotekforkjemper og verkredaktør. Han dominerte talerstolen da Kristiania Arbejderakademi lanserte sine omfattende foredragsserier i 1890-årene. Med 18 års innsats som leder av Centralstyret for de norske folkeskolers barne- og ungdomsbiblioteker ble han skolebibliotekenes far. Til dags dato er verket han redigerte 1900, Norge i det nittende Aarhundrede, det mest omfattende populærvitenskapelige eposet vi har om land og folk.

Personen Nordahl Rolfsen var en omgjengelig mann som gjerne deltok der ting skjedde. Han var formann i Studentersamfundet, senere også i Den norske Forfatterforening. Han er blitt omtalt som bjørnsonianer og venstremann, og mye av hans sympati lå på den siden. Imidlertid ble han aldri noen utpreget foreningsmann eller barrikadekjemper. På tross av sin posisjon i offentligheten var han, sikkert mye i egenskap av pedagogisk forfatter, en outsider. Han tilhørte ingen klikk og hadde få nære omgangsvenner. Først av alt var han bokmannen, en arbeidsnarkoman lesende og skrivende familiemann med den ene foten i borgerskapet og den andre i kunsten. Han var vennlig, men med brodd, og hadde et legendarisk distré forhold til alle pengene som bare rant ut av lommene på ham. Han døde da heller ikke som noen rik mann.

Bortsett fra utnevnelsen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1912) skortet det også på æresbevisninger. En bortgjemt plass i hovedstaden bærer hans navn, det samme gjelder en gatestump i Bergens utkant. 2001 ble det avduket en skulptur til hans ære i fødebyen. Den står i vindfanget til Bergen offentlige bibliotek og fremstiller et lesende barn. Nede på siden av sokkelen kan man, i halvmørket, skimte forfatterens navn.

Det egentlige monumentet over Nordahl Rolfsen er Rådhushallen i Oslo. Tre av de fire veggene er dekorert av sønnen Alf Rolfsen. Som freskomaler brukte han levende modeller; flere familiemedlemmer går således igjen på bildene. Den fjerde veggen er laget av Henrik Sørensen. Han lot Nordahl Rolfsen stå og holde foredrag midt på bildet.