Johan Petter Falkberget (1879 - 1967) MP

public profile

View Johan Petter Falkberget's complete profile:

  • See if you are related to Johan Petter Falkberget
  • Request to view Johan Petter Falkberget's family tree

Share

Birthdate:
Birthplace: Røros
Death: Died in Røros
Occupation: Forfatter
Managed by: Tommy Odenbratt
Last Updated:

About Johan Petter Falkberget

Johan Falkberget, born Johan Petter Lillebakken, (September 30, 1879 – April 5, 1967) was a Norwegian author.

http://www.bergstaden.org/index.php?option=com_content&task=view&id=100&Itemid=41

-------------------- Kilde: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Johan_Falkberget/utdypning''' - Johan Falkberget – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Arngeir Berg


Johan Falkberget, Johan Petter Falkberget, født 30. september 1879, fødested Rugldalen i Røros, Sør-Trøndelag, død 5. april 1967, dødssted Røros. Forfatter. Foreldre: Ertzscheider, senere landhandler og gårdbruker Mikkel Andreas Pedersen Lillebakken (1847–1916) og Gunhild Jonsdatter Jamt (1855–1922). Gift 1899 med Anna Marie Skjølsvold (20.9.1880–1960), datter av baneformann Ole Skjølsvold (1850–1912) og Petronille Koch (1862–1946).

“Jeg har sittet mellom ruinene på Forum Romanum og ønsket meg heim til eldhuset nord ved Rugelsjøen,” skrev Johan Falkberget en gang i et brev. Han var uløselig knyttet til menneskene og naturen i gruvemiljøet ved Røros. Etter mange år som forfatter og journalist forskjellige plasser i Norge vendte han tilbake til barndomshjemmet på Ratvolden ved Ruglsjøen 1922 og ble boende der til han døde 1967.

“Jeg er bergmannen, gruvegesellen. Jeg er det av vesen, følelse, – min diktning, min forskning er bergmannens og mitt syn på alt er vel også hans. Når man er runnet av en 300-årig bergmannsslekt, er det nokså naturlig.” Dette skrev Falkberget som 60-åring, “i lyset fra min bergmannslampe”, som han pleide å si. Om han skrev om verdensbegivenhetene eller omtalte mer lokale og nasjonale spørsmål, ble alt sett i lyset fra bergmannslampen. Det var perspektivet fra gruvesliternes liv og livsrytme som både preget hans skjønnlitterære produksjon, journalistikken og senere tiden som politiker, både på riksplanet og lokalt.

Navnet Falkberget tok Johan etter en fjellknaus ved Ratvolden, formet som et fuglehode, hvor det ble sagt at falkene hekket i eldre tider. På gården reiste han en minnestein i grå skifer, og med gamle skrifttegn under kobberverkets merke ble morfarens og morbrorens navn hugd inn. Det var morfaren John O. Jamt som hadde bygd gården ved Ruglsjøen, halvannen mil fra bergstaden på Røros. Falkbergets far, Mikkel Pedersen Lillebakken, som var både bonde og bergmann, kom fra Østerdalen og giftet seg med Gunhild Jamt, også hun av småbonde- og bergmannsslekt med røtter i det gamle norske Jemtland. Mikkel Lillebakken var en lesende arbeider, og han inspirerte og var med på å forme sønnens sosiale engasjement og interesse for litteratur.

Falkberget var ikke bare runnet av bergmannsslekt, han arbeidet også i gruvene som “vaskarryss” i perioder fra han var 7 til han var 27 år gammel. Skoleåret var kort, bare 12 uker i året, og det er helt klart at arbeidet i gruvene gikk ut over skolegangen. Oppveksten var ellers preget av trange kår, og han skrev senere i et av sine mange brev at han var nødt til å starte “nedenfor nederste trinn i stigen”. Da faren ikke lenger kunne arbeide i gruvene, åpnet han landhandel, og Falkberget hjalp til i butikken. 1899 giftet han seg med Anna Skjølsvold, og året etter ble sønnen Magnus født.

Johan Falkberget skrev sine første avisinnlegg og fortellinger mens han ennå arbeidet i gruvene, og han sendte dem til lokalavisen Fjeld-Ljoms redaktør, Olaf O. Berg. Det var i denne avisens spalter og på avisens trykkeri han fikk utgitt de første litterære arbeidene sine. Den første store fortellingen, Mod lys og grav, utkom som avisføljetong 1901. Den egentlige debutboken het Naar livskvelden kjem (1902) og var skrevet på nynorsk. Året etter kom fortellingen Bjarne. Falkberget fikk aldri noe honorar for disse bøkene, bare noen frieksemplarer som han fikk inntekter av ved å reise rundt i bygdene og selge dem.

I tidsskriftet Vinduet skrev Johan Borgen 1957 en artikkel om den unge Johan Falkberget. Der omtaler han boktrykkeren og avisredaktøren Berg, som våget å utgi de første bøkene av den skrivende gruvearbeideren: “Her skulle det i sannhet en seers evne for å skue den skjulte malm ... For nå, da vi vet, glitrer gullet også i denne lett komiske, og lett rørende tragedie i fjellene. Nå kan vi ane geniets glimt mellom slagene ... Jeg fastholder: den boktrykker Berg må ha vært noe av en skarpseer. Jeg vil også tro at han har hatt et varmt hjerte.”

Det er likevel i de første forsøkene vi kan se spirene til et langt og omfattende litterært mesterverk. Og det er også her vi kan ane en journalistisk karriere som står i en særstilling sammenlignet med nær sagt hvilken som helst annen norsk forfatter. Selv sa Falkberget det slik: “Jeg har nok produsert mer i 'gjesterollen' som journalist enn som forfatter.” Han arbeidet i over 60 år som journalist eller redaktør og produserte mer enn 8000 bidrag, fordelt på aviser, tidsskrifter, julehefter og vittighetsblader.

De første 8–10 årene i Fjell-Ljom tjente som læretid for journalisten Falkberget. Han var en ihuga talsmann for arbeidernes interesser og ble raskt en av de fremste når det gjaldt skriftlig agitasjon, men han drev også med annet journalistisk arbeid, bl.a. referater fra herredsstyremøtene.

1906 flyttet Falkberget med kone og barn til Ålesund, der han var redaktør av avisen Nybrott i et drøyt år og formann i den lokale sosialdemokratiske forening. I den første avisutgaven han var redaktør for, skrev han: “Vi arbeidere trenger saa storlig til at hver liden forpost paa vaare rækkers omraade er bevæpnet indtil tænderne redebon til kamp mot overklassens og kapitalismens blodtørstige tyrani!” Alt det redaksjonelle måtte han gjøre selv, fra leder og nyhetsstoff til den minste notis. Samme år utkom Hauk Uglevatn, der Falkberget for første gang trakk selvopplevd stoff inn i det han skrev, og med det trådte gruvearbeideren og Rørosviddas folk inn i den norske bokverden. 1907 utviklet han dette stoffet videre i romanen Svarte fjelde, av mange regnet som hans egentlige debutbok; det var samme år som Sigrid Undset, Olav Duun og Herman Wildenvey gav ut sine første bøker.

I Svarte fjelde skildres kampen for brødet under ustanselig slit og savn, og hatet som flammer opp når lensmannen og banken stikker av med utbyttet. Temaet er skildret innenfra og medopplevd, og symbolbruken og skrivemåten som han skapte i denne romanen, ble videreutviklet gjennom hele forfatterskapet. Den impresjonistiske stilen, med brå skiftninger mellom lys og mørke og kontrasten mellom natten og drømmen, peker frem mot de store romanene – Den fjerde nattevakt, Christianus Sextus og ikke minst Nattens brød. Heltene i forfatterskapet skulle gi arbeidsfolket menneskeverd, føre dem ut av natten og mot en menneskeverdig eksistens, “drømmen om livet”.

Nybrott ble nedlagt 1907, og Falkberget reiste inn til hovedstaden. Han var nå fullbefaren bladmann og slett ikke uforberedt på bylivet. I Kristiania kom han i kontakt med en rekke aviser, forleggere og forfattere: “Språket strevet jeg veldig med. Jeg gikk til Tryggve Andersen med manuskriptene. En gang han leste et slikt manuskript stoppet han på side 18. 'Her er et uttrykk du har brukt på side 12,' sa han. 'Det er en ufrivillig gjentagelse.' Å, han var på vakt mot disse ufrivillige gentagelsene, Tryggve Andersen, de som er en skrekk og en redsel for enhver skribent.”

1908 flyttet Falkberget til Fredrikstad for å redigere Smaalenenes Socialdemokrat (nå Fredrikstad-avisa Demokraten). Han satt i stillingen i bare tre måneder, men det ble en viktig tid, både for ham selv og avisen. Mottoet for sin redaktørperiode formulerte han slik: “Vi prøvde å gjøre avisen til den rikes ris og den fattiges trøst, for å tale med Jeppe Aakjær.” Grunnen til at det ble så kort tid i Fredrikstad var at forfatteren Falkberget følte at han stagnerte. I et brev til kulturjournalisten Andreas Paulson, som han hadde møtt i Ålesund, skrev han: “Ja, for jeg må slutte her (i Fredrikstad) og komme meg inn til Kristiania igjen, ellers dør jeg her.”

1911 fikk Falkberget Statens forfatterstipend og bestemte seg for å reise til Roma. Under et opphold i København fikk han avtale med Social-Demokraten i Kristiania om å skrive reisebrev. Ved tilbakekomsten ble han tilsatt som journalist og litterær medarbeider i den samme avisen. I København knyttet han kontakt med Georg Brandes og Johannes V. Jensen; den sistnevnte korresponderte han med i mange år.

Tilbake i Kristiania vanket han blant hovedstadens unge, revolusjonære intellektuelle. I årene frem mot den første verdenskrig fikk han et navn i sosialistpressen. Han ble hyllet som deres dikter, samtidig som han var svært kritisk til industrialiseringen, som han ikke betraktet som noe fremskritt for menneskene. Romanen Brændoffer (1917) er en anklage mot denne utviklingen. Det er Falkbergets dystreste bok, men også en av hans betydeligste. Slavetilværelsen i storbyen gjør folk til treller og dreper alt, til og med kjærligheten mellom dem. Her kommer også det religiøse alvoret i Falkbergets diktning frem. Både dette og erosmotivet, kjærligheten mellom to som ikke kan få hverandre, blir stadig gjentatt og utviklet i hans videre forfatterskap.

Brændoffer har på en måte kommet i skyggen av Falkbergets andre romaner, ja, til og med hans tidligste forfatterskap. Det kan ha sammenheng med det krasse samfunnsoppgjøret som gjennomsyrer boken. Det han skrev på slutten av krigen, vitner om et menneske som prøver å finne en indre sammenheng i både de kristne og de sosialistiske ideene og tankene. Romanen gir ikke noe svar, men til tross for det nitriste livet han skildrer, er den preget av et positivt og aksepterende menneskesyn.

I årene 1910–20 var Falkberget aktiv som skribent i to tidsskrifter i hovedstaden, Agitatoren og Det tyvende aarhundrede, begge med en klar sosialistisk profil og med mer eller mindre klar tilknytning til Arbeiderpartiet. I hele denne perioden og gjennom det meste av 1920-årene skrev han også i Social-Demokraten (fra 1923 Arbeiderbladet).

Etter den dystre og krasse Brændoffer kom Bør Børson jr., en satirisk fortelling om jobbementaliteten under verdenskrigen. Den ble først utgitt som føljetong i vittighetsbladet Hvepsen og ble en stor publikumssuksess da den kom ut i bokform 1922. Samme år døde Falkbergets mor, og Falkberget flyttet med kone og barn fra Kristiania tilbake til barndomshjemmet i Rugldalen. Nå ville han være både dikter og bonde. Samme år holdt datteren Aasta på å dø, men ble helbredet etter forbønn, en hendelse som kom til å bety mye for Falkberget. Han var nå inne i en erkjennelsesmessig krise, som han på et vis skrev seg ut av med storverket Den fjerde nattevakt (1923).

Den fjerde nattevakt har handlingen lagt til nødsårene omkring 1807. Den nye presten på Røros kommer på kant med de fleste i menigheten. Folket og stedet er fremmedartet for ham. Han er hovmodig og stri, men den myndige presten er egentlig en svært sammensatt og komplisert natur. Hans første embetshandling er å vie en ung kvinne til en mann hun ikke vil ha. Det utvikler seg en sterk kjærlighetshistorie mellom presten og bruden. Det blir ikke bare smertefullt for dem selv, men får fatale konsekvenser for deres nærmeste. Romanen er episodisk, og med sin filmatiske stil gir den et levende bilde av forholdet mellom kjærlighetshungeren og plikten i prestens sinn.

Med Christianus Sextus, en roman i seks deler som utkom i tre bind 1927–35, gikk Falkberget enda et århundre tilbake i historien. Handlingen begynner omkring 1730, rett etter den store nordiske krig. Det er oppdaget nye malmforekomster i dalen, og den nye gruven blir kalt Christianus Sextus etter den regjerende kongen. Det strømmer til arbeidere, mange av dem fra Sverige; noen av dem hadde vært i landet som fiender bare noen år tidligere. Handlingen i romanen grupperer seg episodisk og springende rundt gruven som midtpunkt. Sentralt står spillet om makt, penger og kapital, i motsetning til arbeidernes sult, slit og kortvarige lykkestunder.

Rolf Thesen har med rette kalt Christianus Sextus for et antikapitalistisk verk. Som alt Falkberget skrev, er den historiske bakgrunnen korrekt. Han drev nitide lokalhistoriske undersøkelser og arkivstudier. “Ikke noe i miljøet må være galt, ikke noe må hende som ikke kunde være hendt,” sa han. Willy Dahl hevder at ganske visst er Christianus Sextus et historisk dokument, men at det også er historie som ble til i Norge i 1930-årene: “Det tegner opp motsetningen mellom arbeid og kapital så konkret at man hører ekkoet av samtidsdebatten.” Christianus Sextus gir et sterkt, realistisk bilde av bergmannslivet, av sosiale forhold og av sulten som kollektivt fenomen.Til tross for at den bærende ideen i verket er uvissheten overfor fremtiden, blir trilogien stående som et monument over troen, drømmen og viljen til liv.

Falkberget beveget seg nå stadig lengre tilbake i tid i sine bøker, helt til han stod ved det han kalte “dagranden i vår historie” – 1600-tallet, og fra dette århundret skapte han sitt største verk, Nattens brød (1940–59). “I første halvdel av 1600 sprang portene opp til den øvrige verden, og en ny og større kultur strømmet om enn langsomt inn,” skrev han i et brev om Nattens brød. I dette verket er det ikke gruvearbeidernes kår, men fattigbøndenes kamp mot utsuging og trakassering som er det sentrale motivet. Han ville skrive romanen om slitets kvinner, om dem som var med på å skape det Norge som vokste frem i begynnelsen av 1900-tallet.

Temaet ble aktualisert da An-Magritt, første bind i den fire bind store syklusen på over 2000 sider, var ferdig 1940. Romanen åpner med at An-Magritts mor, som har fått barnet etter å ha blitt voldtatt, blir utsatt for kirketukt og kommer i gapestokken. Her blir hun spyttet på av barnefaren. Hun orker ikke dette og går i fossen. Morfaren, en tidligere straffange, tar seg av ungen og makter å holde liv i henne. 15 år gammel blir hun malmkjører med okse foran malmkjerra. Hun treffer den tyskfødte bergmannen Johannes, og i dette kjærlighetsmøtet får hun sjel. Hun blir vakker, og potensialet i henne folder seg ut.

Den ukuelige troen på et menneskeverdig liv, drømmen og optimismen – og ikke minst troen på det guddommelige – er bærebjelker i dette romanverket. Falkberget sa selv i et intervju 1940 at Nattens brød er en vandring til Johannesevangeliet, der oppreisningen skjer ved Kristus. I Nattens brød samles tråder fra det tidligere forfatterskapet som renningen i en vev. Han arbeidet med denne romanserien i over 20 år; etter An-Magritt kom Plogjernet (1946), Johannes (1952) og Kjærlighets veier (1959). Da var Falkberget 80 år gammel.

Etter at Falkberget flyttet tilbake til Røros 1922, hadde han fortsatt en omfattende journalistisk produksjon, men nå var det for det meste den lokale pressen han brukte, og det var lokalsamfunnet som ble nedslagsfeltet. Røros-avisene Fjell-Ljom og Arbeidets Rett ble hans viktigste talerør, og blant mange temaer var det problemene rundt Rørosbanen og kobberverket som opptok ham. Falkberget tok aldri opp partipolitiske problemstillinger i venstreavisen Fjell-Ljom; skulle han skrive om politiske spørsmål, sendte han artiklene til Arbeidets Rett eller Arbeider-Avisen i Trondheim. Han skilte mellom kulturjournalistikken og den rene politiske journalistikken.

Allerede 1926 ble Falkberget valgt inn i Glåmos herredsstyre med stort stemmetall, og han var varaordfører i bygda 1932 og 1940. Foran stortingsvalget 1930 var det klart at Arbeiderpartiet ville få to mandater i Sør-Trøndelag. Falkberget ble nominert sammen med Johan Nygaardsvold. Han var ikke særlig glad for å bli trukket inn i rikspolitikken, men dette var blant de vanskeligste årene for kobberverket. Han regnet med å gjøre mer for gruvesamfunnet hvis han kom med blant de folkevalgte. Arbeidet i Stortinget tok mye tid og krefter, selv om Falkberget ikke var blant dem som brukte talerstolen mest. Foruten spesielle kulturspørmål var det fremtiden for Bergstaden han konsentrerte seg om. Han var sterkt medvirkende til at Røros Kobberverk fikk statsgaranti for å holde hjulene i gang, og han satt som nestformann i direksjonen for kobberverket 1927–40.

Falkberget likte seg ikke så godt i rollen som stortingsrepresentant. Da han i denne perioden en gang ble spurt av lokalavisen Rugel-Dølen om han snart kom med noen ny bok, svarte han ironisk: “ Ja! Tre år blant ulver.” Sommeren 1933, etter at stortingsperioden var slutt, sa Falkberget takk for seg, men fortsatte med lokalpolitisk virksomhet frem til den annen verdenskrig.

Like etter 9. april 1940 kom to flyktninger til Ratvolden. Det var fru statsminister Nygaardsvold og sønnen. De var nærmest innhentet av tyskerne og måtte gå i dekning hos Falkberget. Han fulgte de to flyktningene over grensen. Oppholdet i Sverige ble ikke av lang varighet, men han markerte seg. Han holdt en rekke taler og skrev krasse artikler mot tyskerne i aviser og tidsskrifter. Han ble advart mot å komme hjem, men hjemlengselen ble for sterk, og i slutten av juli reiste han hjem til Rugldalen.

Falbergets kamp mot okkupasjonsmakten foregikk i det stille. Han skrev over 500 brev i krigsårene, satte i gang pengeinnsamlinger og ytet selv økonomisk støtte til familier hvor forsørgeren var arrestert. Han støttet Forfatterfronten og nektet å utgi annet bind av Nattens brød. Aschehoug forlag hjalp ham med å holde manuskriptet skjult. De nye NS-myndighetene misbrukte Falkberget ved å trykke opp gamle litterære arbeider og artikler han hadde skrevet. Slik reagerte han selv på dette: “En avis ba om å få trykke en av bøkene mine som føljetong. Jeg nektet – og så stjal avisen en lang novelle av meg og presenterte forfatteren som 'den kjente nasjonale sosialist'. Det er ingen tvil om hvordan det skulle leses. – Jeg vil gå rettens vei med sladder, det er ikke bare uaksomt drap, det er lystmord å ødelegge en manns ære.” Han nektet også å delta da myndighetene ville feire Røros Kobberverks 300-årsjubileum 1944.

Fjell-Ljom ble stoppet av tyskerne og NS 1943, og da bladet skulle starte igjen etter krigen, ble Falkberget spurt om han ville stå som medansvarlig redaktør. Det falt enkelte innenfor Arbeiderpartiet tungt for brystet at den gamle stortingsmannen, en av deres egne, ble redaktør av en venstreavis. I begynnelsen stod det “Redaksjon: Olav Kvikne/Johan Falkberget”, men etter en stund ble det rettet til “Ansvarlig redaktør: Olav Kvikne. For folkeopplysning: Johan Falkberget”. Om denne tittelen var mindre provoserende, skal være usagt, men den var i hvert fall mer dekkende for Falkbergets journalistiske virksomhet de neste 10–15 årene.

Fra 1930 hadde Stortinget bevilget Falkberget en årlig kunstnergasje på 2000 kroner. I løpet av 1930-årene utgav han flere samlinger med artikler og foredrag. Etter hvert kom hans positive og romslige kristne etikk og verdisyn stadig sterkere frem i det han skrev, men han holdt fortsatt folkeopplysningstanken høyt. Han skrev dagsaktuelle innlegg, forfektet sosialistiske og kristne tanker og var glødende opptatt av litteratur og kultur. Bredden i produksjonen kan man studere i samlingene I forbifarten (1929), Der stenene taler – (1933), I vakttårnet – (1936), I lyset fra min bergmannslampe (1948) og Jeg så dem – (1963).

I etterkrigstiden fikk Falkberget mange beviser på samfunnets anerkjennelse. Ikke bare ble han hyllet for sin forfattervirksomhet gjennom priser og utmerkelser, men han stod også sentralt i vanlige menneskers bevissthet som et utpreget moralsk og rakrygget menneske. Et uttrykk for dette var æresgaven som ble samlet inn til ham 1949 under navnet “Hjertenes Nobelpris”. Det kom inn 170 000 kroner, som ble overrakt i Universitetets Aula. Forfatteren takket gjennom sin egen lille engangsavis, Ex Animo. 1950 ble han æresdoktor ved Stockholms högskola, og året etter ble han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, som belønnet ham med sin Gunnerus-medalje 1960. 1962 reiste Trondheim kommune Kristofer Leirdals skulptur “An-Magritt og Hovistuten” på Ilevollen ved Nidelva, og da takket Falkberget med å si: “Det betyr mer for meg enn all verdens Nobelpriser!”

På 80-årsdagen 1959 ble Falkberget hyllet både lokalt og i landet for øvrig, og Nattens brød nådde et opplag på 40 000 eksemplarer. 1960 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, og han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden. 1963 bevilget Stortinget ham æreslønn, og på 85-årsdagen året etter fikk han den utmerkelsen han satte mest pris på av alle, Borgerdådsmedaljen i gull.

Johan Falkberget døde 5. april 1967. Da hadde han bak seg et uvanlig stort forfatterskap – 50 skjønnlitterære verker – og en like omfattende journalistisk produksjon. Han ble også hedret med Norsk Presseforbunds hederstegn i gull.

Falkbergets sønn Magnus Falkberget (1900–57) utdannet seg som skuespiller, bl.a. ved Edvard Drabløs' teater i 1920-årene, og drev selv det private turnéteateret Falkbergets Teater fra 1929 til sin død. Teateret drev landsomfattende turnévirksomhet og var kjent for sitt folkelige repertoar, med bl.a. en dramatisering av farens Bør Børson jr. som en av de største publikumssuksessene.

Verker Fullstendig oversikt finnes i H. Svenne: Johan Falkberget i Norge. En bibliografi, 1993 Et utvalg Mod lys og grav, Røros 1901 (oppr. trykt som føljetong i Fjeld-Ljom) Naar livskvelden kjem, Røros 1902 Bjarne, Røros 1903 Hauk Uglevatn, 1906 Svarte fjelde, 1907 Fakkelbrand, 1909 Barkebrødstider, 1910 Fimbulvinter, 1910 Nord i haugene, 1910 Vargfjeldet, 1910 Eli Sjursdotter, 1913 Lisbet paa Jarnfjeld, 1915 Brændoffer, 1917 Sol. En historie fra 1600-tallet, 1918 Naglerne eller Jernet fra Norden og andre fortællinger, 1921 Bør Børson jr., 1920/1922 Den fjerde nattevakt, 1923 Vers fra Rugelsjøen, 1925 Christianus Sextus, 3 bd., 1927–35 (bd. 1 De første geseller 1927, bd. 2 I hammerens tegn 1931, bd. 3 Tårnvekteren 1935) I forbifarten, 1929 Der stenene taler –, 1933 I vakttårnet –, 1936 Over kjølen, 1938 Arbeidets riddere, 1938 Bergløytnanten, 1938 Nattens brød, 4 bd., 1940–59 (bd. 1 An-Magritt 1940, bd. 2 Plogjernet 1946, bd. 3 Johannes 1952, bd. 4 Kjærlighets veier 1959; filmatisert 1969) Runer på fjellveggen. Sagn og fortellinger, 1944 I lyset fra min bergmannslampe, 1948 Ex Animo, Rugeldalen 1949 Jeg så dem –, 1963 Samlede verker, 10 bd., 1949 (7. opplag, 15 bd., 1996) Kilder og litteratur Falkbergets egne bøker (se ovenfor) HEH 1964 K. Elster d.y.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929 F. Paasche (red.): Til Johan Falkberget på 60-årsdagen, 1939 J. Kojen: Dikteren fra gruvene, 1949 R. Thesen: Johan Falkberget og hans rike, 1959 E. Døhl: Johan Falkberget. Bergstadens dikter, 3. utg., 1963 H. Midbøe: “Johan Falkberget. Minnetale i fellesmøte 11. des. 1967”, i DKNVS Forh. 40, 1967, s. 90–95 E. Døhl: Johan Falkberget på nært hold. Glimt fra en brevbunke og mange samvær, Trondheim 1971 Aa. Falkberget: Far og mor i unge år, 1971 T. Pettersen m.fl.: Falkberget nå. Artikler ved hundreårsjubileet, 1979 A. M. Hagen: Samfunnsreformator og religiøs forkynner. Johan Falkbergets kristne livstolkning slik den kommer til uttrykk i Nattens brød, h.oppg. UiT, Trondheim 1980 K. M. Kommandantvold: Fra vise til salme. En studie i Johan Falkbergets poesi, 1980 J. Fjeldstad: Johan Falkberget og den kristne sosialisme. En analyse av romanen Brændoffer med særlig vekt på resepsjonen, h.oppg. UiB, Bergen 1981 A. Berg og R. Ottosen: Johan Falkberget som pressemann og politiker, 1989 Portretter m.m. Kunstneriske portretter (et utvalg) Tegning (skulderbilde) av Otto Hjort, 1908; gjengitt i Hvepsen 1908, s. 19, og i N. J. Ringdal: Til ordenes pris, 1993, s. 71 Maleri (halvfigur) av Reidar Ryen, 1949; H. Aschehoug & Co., Oslo Maleri (hoftebilde) av Harald Dal, 1954; p.e Maleri (knestørrelse) av Harald Dal, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo

view all

Johan Petter Falkberget's Timeline

1879
September 30, 1879
Røros
1900
October 10, 1900
Age 21
1903
April 4, 1903
Age 23
1905
February 4, 1905
Age 25
1922
1922
Age 42
1967
April 5, 1967
Age 87
Røros
????
????