Is your surname Sverdrup?

Research the Sverdrup family

Johan Sverdrup's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Johan Sverdrup

Birthdate:
Birthplace: Tønsberg, Vestfold, Norway
Death: Died in Oslo, Norway
Place of Burial: Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo, Norway
Immediate Family:

Son of Jacob Livius Borch Petersen Sverdrup and Gundelle Birgitte Jean
Husband of Caroline Louise Gundelle Sørensen
Brother of Peter Jacob Jakobsen Sverdrup; Livia Gundelle Margrethe Louise Smith; Harald Ulrik Sverdrup; Georg Fredrik Sverdrup; Edvard Sverdrup and 7 others
Half brother of Antoinette Fredrikke Sverdrup and Jacob Fredrik Sverdrup

Managed by: Private User
Last Updated:

About Johan Sverdrup

Johan Sverdrup. Jurist og politiker.

Foreldre: Godsforvalter og landbrukslærer Jacob Liv Borch Sverdrup (1775–1841) og Gundelle Birgitte Siang (1780–1820). Gift 14.10.1844 i Brunlanes med sin kusine Caroline Louise Gundelle Sørensen (18.10.1819–18.1.1883), datter av kopist Søren Sørensen (1792–1828) og Margrethe Petronelle Siang (1784–1834). Brorsønn av Georg Sverdrup (1770–1850); bror av Harald Ulrik Sverdrup (1813–91); farbror til Jakob Liv Rosted Sverdrup (1845–99), Harald Ulrik Sverdrup (1846–1916), Georg Sverdrup (1848–1907) og Edvard Sverdrup (1861–1923); onkel (morbror) til Jonas Smitt (1836–1905) og (mors halvbror) til Edvard Poulsson (1858–1935); grandonkel (farfars bror) til Jakob Sverdrup (1881–1938), Georg Johan Sverdrup (1885–1951; se sst.), Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957) og Leif Sverdrup (1898–1976); farfars farbror til Erling Sverdrup (1917–94) og Harald Sverdrup (1923–92); farfars fetter til Otto Sverdrup (1854–1930).

Johan Sverdrup var den mest markante politiker på venstresiden i norsk politikk i generasjonen etter bondeføreren Ole Gabriel Ueland. Som stortingsmann gjennom mer enn 30 år var Sverdrup reformbevegelsens ubestridte høvding i årene frem mot 1884. Det året ble han valgt til det nystiftede partiet Venstres første formann, og senere samme år ble han statsminister i Norges første parlamentariske regjering. Hans femårige statsministertid ble problematisk, men også som regjeringssjef medvirket han til å gjennomføre viktige reformprosjekter.

Fra slutten av 1860-årene skjøt en utvikling fart som i løpet av noen år førte til grunnleggende endringer i det norske styresettet, og som vårt nåværende norske demokrati i viktige henseender står som et resultat av. Økt makt til Stortinget, innføringen av parlamentarisme, opprettelsen av politiske partier og allmenn stemmerett for menn og kvinner var viktige ledd i denne demokratiseringsprosessen, som Johan Sverdrups navn fremfor noe annet er knyttet til.

Sverdrups mor døde da han var 4 år gammel. Faren var i noen år forvalter av Jarlsberg hovedgård og fra 1825 overlærer ved Sem landbruksskole, den første i sitt slag i Norge. Barndomstiden og de første ungdomsårene tilbrakte Sverdrup hjemme hos faren på Jarlsberg og i Sem. Nærmiljøet på landbruksskolen kom til å bety mye for hans politiske utvikling. Sin første undervisning fikk han av fasteren Elisabeth Birgitte Sverdrup, som var en kunnskapsrik kvinne med radikale og frisinnede ideer. Et halvår gikk han på Christiania katedralskole, ellers ble han undervist privat helt frem til examen artium, som han avla 1833.

Sverdrup valgte det juridiske studium og ble cand.jur. 1841. Når studietiden varte så vidt lenge, hang det delvis sammen med hans engasjement i samtidens politiske og kulturelle kamper. Sverdrup beundret Henrik Wergeland og hørte til dennes mest trofaste tilhengere i studentmiljøet. Etter embetseksamen var Sverdrup to år fullmektig hos sin svoger, sorenskriver Hans Plathe Nilsen i Seljord. 1844 startet han juridisk praksis i Larvik, men først 1851 ble han autorisert som underrettssakfører og 1855 som overrettssakfører. I slutten av revolusjonsåret 1848 ble han valgt inn i Larviks formannskap, fra 1849 var han ordfører i byen, og høsten 1850 ble han valgt til stortingsrepresentant for Larvik og Sandefjord. Sverdrup var den mest radikale kandidaten; avgjørende ble støtten fra byens handels-, håndverker- og arbeiderforeninger.

Også på Stortinget markerte Sverdrup seg som radikaler. Februar 1851 fremsatte han sammen med direktør Holst fra Kongsberg et forslag om allmenn kommunal stemmerett (forslaget ble forkastet av Odelstinget mot 21 stemmer). Også hans forslag om en adresse til Kongen om regjeringsskifte ble avvist. Som sekretær i protokollkomiteen skrev han et særvotum med protest mot utvisningen av den danske sosialisten Harro Harring. Et forslag fra Sverdrup om å nedsette en komité for å behandle adressen fra thranittenes “lilleting” i Christiania ble nedstemt med 59 mot 36 stemmer.

På stortingssamlingene 1854 og 1857 representerte Sverdrup igjen bykretsen Larvik/Sandefjord. Hans politiske ambisjoner var nå vakt for alvor. En samarbeidspartner fant han i bondelederen Ole Gabriel Ueland, men hans forhold til bondeopposisjonen ble ikke friksjonsfritt, for han gikk inn for en allmenn radikal og liberal politikk som var hevet over den snevre klassepolitikken. En hovedsak for både Sverdrup og Ueland var å få innført jury i straffesaker. Sverdrup fikk Stortinget med på selv å oppnevne en kommisjon til å utrede saken, og både han selv og Ueland ble valgt til medlemmer. Regjeringen ville imidlertid ikke godta prosjektet og nektet begge permisjon. Da Sverdrup likevel drog inn til Christiania for å delta, ble han 1. juni 1855 satt under tiltale. Han ble ilagt en bot ved lavere rettsinstanser, men frikjent av Høyesterett. Et forslag som bygde på kommisjonens innstilling, ble fremsatt for Stortinget 1857, og Sverdrup, som nå var medlem av justiskomiteen, deltok i utarbeidelsen av dens innstilling. Innstillingen ble vedtatt av Odels- og Lagtinget, men ble nektet sanksjon.

Det politiske engasjementet bidrog til å ødelegge Sverdrups sakførerpraksis, og han endte opp i et økonomisk uføre som han aldri slapp helt ut av. Offentlige verv ble ham imidlertid til noen hjelp; han var fra 1857 en av de stortingsoppnevnte hypotekbankdirektører og ble 1860 valgt til statsrevisor. Høsten 1857 flyttet han med sin familie til Vestre Aker. 1875 kjøpte han gården Nordal (Økern) i Østre Aker, der han bosatte seg. Økonomiske hensyn medvirket til beslutningen om å flytte, men vel så viktig for ham var det å etablere seg i nærheten av landets politiske sentrum. I hovedstaden hadde han ingen sjanser til å bli valgt inn på Stortinget, men i Akershus ble han 1859 kåret til førsterepresentant, og han representerte amtet på alle stortingssamlinger 1859–84. Han var også medlem av herredsstyret i Aker 1861–84 (av formannskapet fra 1871) og var varaordfører i kommunen 1875–79.

1859 tok Sverdrup og Ueland initiativet til å organisere de opposisjonelle kreftene. Det var først meningen å opprette en landsomfattende organisasjon med lokalavdelinger, men det endelige opplegget ble mindre ambisiøst: en lukket “Reformforening” av tingmenn. Foreningen fikk et omfattende program og var i virksomhet gjennom hele tingsesjonen. Selv var Sverdrup dens formann i deler av tingsamlingen. Prosjektet ble imidlertid en skuffelse for ham; medlemmene var uenige i flere sentrale saker og også om et viktig prinsipielt spørsmål: Skulle flertallet kunne binde alle medlemmer ved voteringer i Stortinget?

Det som i første rekke kom til å prege tingsamlingen 1859/60, var imidlertid de nasjonale og unionelle spørsmål. Etter at den nye kongen Karl 4 etter svensk press hadde nedlagt veto mot grunnlovsvedtaket om å oppheve stattholderposten, vedtok Stortinget 23. april 1860 en adresse som presiserte det norske standpunkt. Sverdrup var medlem av den komité som utformet adressen, og laget selv det første utkastet til den. I motsetning til flertallet i Stortinget ville han imidlertid at adressen også skulle kritisere regjeringen for unnfallenhet overfor Sverige og inneholde et krav om regjeringsskifte (ministeriets ledende kraft var Christian Birch-Reichenwald). Etter en opphetet debatt i Stortinget ble Sverdrups forslag forkastet med 76 mot 35 stemmer.

Stortinget 1862/63 bar preg av avspenning i forhold til de dramatiske begivenhetene i den forrige tingsamlingen. Tanken om politisk organisering ble oppgitt; isteden kom en del ledende opposisjonsmenn sammen på kveldstid til sosiale samvær og politiske diskusjoner. Gruppen, som medlemmene spøkefullt omtalte som “collegium politicum”, hadde en kjerne på 7, blant dem Sverdrup og yngre akademikere som Johannes Steen, Ludvig Daae og Ole Richter. Sverdrup deltok aktivt i ordskiftene, men han passet ikke helt inn i dette fellesskapet. Det skyldtes delvis hans alder og hans forbindelser med bondeopposisjonen, men også at flere i gruppen reagerte mot hans ambisjoner i retning av personlig førerskap.

Selv om Sverdrup også på senere storting beholdt en viss kontakt med denne liberale og sentrumsorienterte grupperingen, distanserte han seg etter hvert fra den. Viktig var her uenighet om de nasjonale og unionelle spørsmål. Mens de fleste i “collegium politicum” var tilhengere av skandinavismen, stilte Sverdrup seg negativt til denne bevegelsen; under den dansk-tyske krig 1864 ville han stille enda strengere vilkår for militær støtte til Danmark enn regjeringen gikk inn for, riktignok uten å nå frem med dette. I slutten av 1860-årene markerte han seg som en av de bitreste motstandere av forslaget fra den annen unionskomité, noe som brakte ham i konflikt med sin tidligere allierte, den aldrende bondelederen Ueland. På den annen side la Sverdrup ikke i samme grad som før for dagen noen påfallende radikalisme i indrepolitiske saker. I stemmerettsspørsmålet gikk han i 1870-årene inn for en mer moderat linje enn hva de tidligere klubbfellene Ludvig Daae og Aimar Sørenssen foreslo.

På Stortinget 1868/69 skjedde det en oppsiktsvekkende tilnærming mellom Sverdrup og den radikale bondelederen Søren Jaabæk. En brevveksling endte med en stilltiende avtale om samarbeid, men det dreide seg ikke om noen fast og varig allianse. I begynnelsen av 1870-årene kjølnet nemlig forholdet mellom de to, og først fra slutten av dette tiåret underordnet Jaabæk seg Sverdrups lederskap.

Fra midten av 1860-årene trådte Sverdrup for alvor frem som opposisjonens spydspiss i Stortinget. Bl.a. fremtvang han 1866 som formann i militærkomiteen arméminister Harald Nicolai Storm Wergelands avgang. Innføringen av årlige storting fra 1869 innledet en ny etappe henimot et mer utviklet demokrati og et parlamentarisk styresett, og samme år vant Sverdrup også en annen seier: Marineminister Haffner søkte avskjed på grunn av den kritikk som var blitt rettet mot ham i Stortinget. Nå begynte en konfliktfylt periode, som kulminerte med riksrettsstriden og Sverdrups regjeringsdannelse 1884. Sverdrups sentrale stilling kom til uttrykk ved de tillitsverv han ble betrodd: Han var president i Odelstinget 1862–69 og i Stortinget 1871–80 og 1882–84 og var formann i flere sentrale stortingskomiteer. 1876–78 redigerte han opposisjonsavisen Verdens Gang.

Etter mye motgang endte Sverdrup opp som den – iallfall foreløpige – seierherren. Vi må spørre: Hvilke evner og egenskaper forklarer hans suksess, og hvilke motiver drev ham frem? I sin samtid var han omstridt, og også i ettertid har vurderingene av ham variert. Var han en ideologisk motivert politiker som først og fremst kjempet for saker og ideer? Eller var ærgjerrighet og maktlyst de egentlige drivkreftene? Også nyere historikere er splittet i sine oppfatninger av Sverdrup. Jens Arup Seip hevder i Et regime foran undergangen at kampen mot embetsmannsdominansen og fremfor alt mot Frederik Stangs regjering og dens støttespillere var Sverdrups hovedanliggende i de avgjørende årene: “For Sverdrup var fienden – hans og folkets – regimet. Regjeringen stod der som et stengsel, en kvelende hånd over et spirende liv i hvis frembrytende spiss stod Johan Sverdrup. Denne følelse [...] gav hans liv fylde og mening, ja velde.”

Det gamle systemets forsvarere eide større motstandskraft enn Sverdrup hadde trodd, men de fleste av hans feller fra “collegium politicum” håpet likevel på en gradvis oppmyking av regimet. Selv holdt han imidlertid fast ved konfrontasjonslinjen. Han kunne opptre med sikker sans for propagandaeffekten og for øyeblikkets muligheter, men planla samtidig på lang sikt og voktet seg for å gå lenger enn den allmenne opinion til enhver tid tillot. Selv uttrykte han det slik på et folkemøte 1873: “Så lenge jeg har den ære å være en offentlig mann, vil jeg stå hvor det norske folks pluralitet står.” Til hans aktiva som stortingspolitiker hørte de omfattende kunnskaper han hadde tilegnet seg gjennom årtiers erfaring og studier. Men fremfor alt fremhevet samtidige iakttakere hans dyktighet som taler og hans slagferdighet som debattant. Politikken var Sverdrups liv: “Alt ofret han for gjerningen,” fremhever hans biograf Halvdan Koht.

I 1870-årene ble statsrådssaken det dominerende stridstemaet, og Sverdrup brukte saken effektivt som våpen i maktkampen. Forslag om å la regjeringsmedlemmene delta i Stortingets forhandlinger oppnådde grunnlovsflertall 1872, 1874 og 1877, men hver gang nedla kongen veto etter innstilling fra regjeringen. Da saken kom frem for Stortinget for fjerde gang 1880, oppstod en alvorlig politisk krise. Enkelte moderate opposisjonsmenn aksepterte motstrebende at kongen, i analogi med reglene for lovendringer, hadde et suspensivt veto overfor grunnlovsvedtak. Men nå var forslaget vedtatt for tredje gang i uendret form, og en samlet opposisjon insisterte derfor på at vedtaket var gyldig også uten kongelig sanksjon.

Selv hadde imidlertid Sverdrup tatt til orde for at Kongen overhodet ikke hadde noe veto når det gjaldt endringer i Grunnloven, og hans syn hadde fått økende oppslutning i opposisjonskretser etter hvert som striden tilspisset seg. Regjeringen og dens støttespillere valgte på sin side å stå og falle med den motsatte ytterligheten – ifølge deres fortolkning hadde Kongen et absolutt veto i grunnlovssaker. Striden om statsrådssaken var dermed også blitt en vetostrid. Et sentralt stridstema var også det grunnlovshjemlede prinsipp om maktdeling. Sverdrup stod vakt om Stortingets rettigheter, derunder herredømmet over regjeringens sammensetning. Men heller ikke han ønsket varig å umyndiggjøre den utøvende makt, noe hans egen holdning i statsministertiden skulle vise.

Var stortingsvedtaket i statsrådssaken 1880 gyldig? Regjeringen mente nei og nektet å kunngjøre (“promulgere”) det offisielt. Men Sverdrup og hans tilhengere bøyde ikke av, og 9. juni fastslo Stortinget med 74 mot 40 stemmer at beslutningen var en del av Grunnloven. I samsvar med Sverdrups råd valgte imidlertid Stortinget ikke selv å promulgere endringen. Isteden oppfordret det regjeringen til å gjøre dette, noe den nektet. Det fulgte nå fire år med bitter og innviklet strid. Sverdrup ledet felttoget mot Christian August Selmers ministerium (sistnevnte avløste høsten 1880 Stang som regjeringssjef), og under Riksretten 1883–84 var han aksjonskomiteens formann. Sverdrup hørte imidlertid ikke til de mest ytterliggående regjeringsstormere. Mobiliseringsvalget 1882 ble en overveldende seier for ham og hans tilhengere. Likevel tok han flere ganger initiativ til forhandlinger med sikte på en minnelig løsning, men uten at de førte frem.

Det var under denne fasen av forfatningskampen at partiet Venstre, Norges første politiske parti, ble dannet. Fra begynnelsen av 1880-årene dukket det opp en rekke politiske foreninger med forskjellige navn rundt om i landet. Noen av dem ble dannet av regjeringens tilhengere, andre av opposisjonelle. Februar 1882 dannet opposisjonens tingmenn Storthingets Venstreforening, og januar 1884 ble riksorganisasjonen Norges Venstreforening stiftet i Christiania. Sverdrup ble valgt til det nye partiets første formann.

Initiativet ble i samtiden oppfattet som en naturlig videreføring av Sverdrups politikk, og det var en vanlig oppfatning at prosjektet for en stor del var hans verk. Nyere forskning gir imidlertid grunnlag for tvil når det gjelder dette siste. Leiv Mjeldheim hevder at Sverdrups innsats på dette felt hadde størst betydning under de tidligere faser av den konstitusjonelle konflikten. Han mener at Sverdrup senere prøvde å bremse utviklingen i retning av en partidannelse, og at han først og fremst interesserte seg for å danne foreninger på lokal- og amtsplanet. Da en riksorganisasjon likevel tvang seg frem, grep Sverdrup roret og overtok styringen. Han ønsket imidlertid, i motsetning til Anton Qvam og hans meningsfeller, en desentralisert og ad-hoc-preget organisasjonsmodell; han ville ikke “etablera ein organisasjon som når slaget var vunne, kunne binde jamvel ein venstrestatsminister og krevja at han bøygde seg for fleirtalsvedtak på eit landsmøte”. Resultatet ble et kompromiss som Sverdrup selv utarbeidet, men som likevel i hans statsministertid åpnet for det partiveldet han hadde prøvd å unngå.

Etter at Riksretten senvinteren 1884 hadde fradømt statsminister Selmer og de fleste av hans kolleger deres embeter, fulgte en regjering ledet av A. M. Schweigaards sønn Christian H. Schweigaard. Dette såkalte “aprilministeriet” gikk imidlertid av etter bare to måneder, og Sverdrup støttet deretter tanken om et sentrumsministerium ledet av professor og tidligere statsråd Ole Jacob Broch. Etterat Broch hadde frasagt seg oppdraget, dannet Sverdrup sin regjering 26. juni 1884 (i tillegg til å bli statsminister i Kristiania overtok han Marinedepartementet). Det kan diskuteres om utnevnelsen innebar en definitiv innføring av et parlamentarisk styresett. Iallfall står vi her ved det avgjørende veiskillet i parlamentarismens utvikling i Norge.

Sverdrup var tidlig eldet og ved dårlig helse, og han var enda mer enn før en ensom mann – han måtte flytte inn i statsministerboligen Stiftsgården uten sin hustru, som var gått bort ett år i forveien. Selv gav han uttrykk for at han ikke egentlig hadde ønsket å overta som regjeringssjef. Likevel gikk han til gjerningen med energi og ambisjoner, men det skulle snart vise seg hvor vanskelig det var å disiplinere og lede den uensartede venstrekoalisjonen som hadde brakt ham til makten.

De problemer Sverdrup nå fikk med den radikale delen av Venstre, skyldtes for en del regjeringens sammensetning. Ingen ytterliggående venstreledere kom med i den; derimot ble det gitt plass for en rekke politikere fra sentrum og den moderate delen av Venstre, blant dem Ole Richter, Ludvig Daae og Sverdrups egen brorsønn Jakob Sverdrup. For en del skyldtes dette at Sverdrup hadde måttet overta noen av de statsrådskandidater som hadde stått på Brochs liste.

Det ble forventet av regjeringens støttespillere at den snarest mulig skulle ta skritt til å få gjennomført Venstres sentrale merkesaker. Først gjaldt det å lose statsrådssaken i havn. For ikke å rippe opp i det kinkige vetospørsmålet ble det besluttet å legge til grunn og vedta et nytt forslag (det såkalte “Livius Smitt B”).

Grunntanken bak det reformarbeidet som nå ble satt i gang, var en demokratisering av viktige samfunnsinstitusjoner. Et sentralt stridstema det første året etter regjeringsskiftet var hærsaken. I samarbeid med oberstløytnant A. D. S. Hjorth hadde Sverdrup utarbeidet et forslag til lov om verneplikt og utskrivning som var blitt vedtatt 1881, men som den gang var blitt nektet sanksjon. En ny proposisjon ble nå fremlagt, i hovedtrekkene i samsvar med vedtaket fra 1881. Hovedhensikten var å styrke landvernet på bekostning av førsteoppbudet, den såkalte “linjen”. Et viktig medvirkende motiv for dette var at ifølge Grunnloven kunne bare linjetroppene brukes utenfor Norges grenser. Proposisjonen ble vedtatt av Stortingets avdelinger, men Ludvig Daae strittet som arméminister imot til det siste, og 30. april 1885 gikk han av som følge av konflikten. Marine- og armédepartementene ble deretter slått sammen til ett forsvarsdepartement, med Sverdrup selv som dets første sjef. En ny hærordning ble gjennomført to år senere.

Stortinget vedtok 1885 også å utvide stemmeretten. Utvidelsen, som i samsvar med Sverdrups ønske bygde på censusprinsippet, var av forholdsvis moderat omfang. Samme år vedtok Stortinget en prinsipperklæring om å likestille landsmål (nynorsk) og riksmål, og på Sverdrups initiativ ble det nedsatt en arbeiderkommisjon, den første i sitt slag i Norge. Det var bred enighet i Venstre om at tiden var kommet til å innføre jury i straffesaker (reformen ble vedtatt og sanksjonert i 1887). Endelig ble det 1889 vedtatt en lov om allmueskolen, eller folkeskolen, som ble det nye navnet på den norske grunnskolen. Loven etablerte folkevalgte skolestyrer, som fikk innflytelse over lærertilsettinger, valg av skolebøker osv.

1885 begynte også den unionsstriden som med enkelte avbrudd kom til å vare helt til unionsoppløsningen 1905. Det hele begynte med et initiativ fra svensk side: Mars 1885 vedtok Riksdagen et forslag om å utvide antallet svenske medlemmer i det såkalte “ministerielle” statsråd (et regjeringsorgan som i første rekke forberedte saker som gjaldt forholdet til utlandet) fra 2 til 3. Tanken bak reformen var å styrke den konstitusjonelle kontroll med utenrikspolitikken. Fra 1835 hadde også den norske statsminister i Stockholm deltatt i møtene i det ministerielle statsråd. Nå begynte en langvarig strid om hvilke konsekvenser det svenske vedtaket burde få for Norges representasjon i denne institusjonen.

Nordmennene krevde at det ble innført tallmessig likestilling (tre mot tre), og den svenske regjering godtok til slutt motstrebende dette, men på den betingelse at det i Riksakten ble slått fast at utenriksministeren skulle være svensk. Dette vilkåret ble akseptert av statsrådsavdelingen i Stockholm i sammensatt statsråd 15. mai 1885. Begge parter godtok her som grunnlag for videre forhandlinger at ministerielle saker skulle foredras for Kongen av utenriksministeren “i Nærværelse af to andre Medlemmer af det svenske samt tre Medlemmer af det norske Statsraad”. Sverdrup hadde deltatt i de forberedende møtene i Stockholm, men var reist hjem før avtalen ble formelt inngått. Selv forsikret han senere at han ikke på forhånd hadde godtatt denne innrømmelsen, mens Ole Richter, den norske statsminister i Stockholm, hevdet det motsatte. Også blant historikerne har det vært ulike oppfatninger på dette punkt.

Forhandlingene om ordningen av utenriksstyret ble gjenopptatt i Christiania februar 1886, men brøt sammen etter kort tid. I Odelstinget understreket Sverdrup 17. juni 1886 Norges krav om full likestilling i unionen, og i forståelse med ham utarbeidet presidentskapet en adresse i denne retning som ble vedtatt av Stortinget fire dager senere. Sverdrup ønsket foreløpig ikke å gå videre med saken, men radikale og nasjonalistiske krefter krevde at Norge på egen hånd skulle endre Grunnloven slik Riksdagen hadde gjort året før for Sveriges vedkommende. En resolusjon i dette øyemed, den såkalte “Hamarresolusjonen”, ble vedtatt under Venstres landsmøte september 1886.

Venstre gikk til valg 1885 under parolen “Tillid til Johan Sverdrup”, men kampropet formådde ikke å skjule den misnøye med Sverdrups regime som var vokst frem spesielt i de radikale delene av partiet. I tiden som fulgte, antok kritikken alvorligere former, og også forholdene innad i regjeringen bar preg av bitter strid. Sverdrups autoritære lederstil gir noe av forklaringen. Regjeringskolleger og partifeller klaget over hans mangel på samarbeidsvilje og menneskelig kontakt. På den annen side markerte han igjen og igjen at han som statsminister ikke ville la seg lede av partiorganisasjonen.

Saklig og ideologisk uenighet var det også. Radikale partifeller mente å kunne fastslå at Sverdrup var i ferd med å orientere seg i konservativ retning i viktige spørsmål (hans moderasjon i stemmerettsspørsmålet ble fremhevet som eksempel på dette). Også hans passivitet i unionssaker ble kritisert, men det som først og fremst skapte strid, var Sverdrups holdning i aktuelle religiøse og kulturpolitiske spørsmål. Under diskusjonene i “collegium politicum” hadde han, ifølge Ludvig Daae, luftet fritenkerske synsmåter, men i sine senere år hadde han gitt inntrykk av å stå på den tradisjonelle kristendommens grunn, og som statsminister stilte han seg solidarisk med den ortodokst og pietistisk orienterte Jakob Sverdrup og den vestnorske legmannsbevegelsen. Personlige bånd mellom onkel og nevø har her sannsynligvis spilt en viktig rolle. Hva den aldrende Sverdrup egentlig mente om grunnleggende livsspørsmål, forblir imidlertid en gåte.

Livssynsstriden i Venstre kom offentlig til uttrykk under oppgjørene om Alexander Kiellands diktergasje, om beslagleggelsene av Christian Krohgs Albertine og Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen og først og fremst i spørsmålet om innføring av legmannsvalgte menighetsråd. Både Jakob Sverdrup og onkelen så på denne saken som en videreføring av Venstres demokratiseringsprosjekt, men den stod ikke på Venstres program, og både i regjeringen og i partiet hersket det uenighet om reformen. Stortinget rakk ikke å behandle en proposisjon i saken 1886, og en revidert proposisjon ble fremlagt 1887 på basis av en innstilling fra kirkeminister Elias Blix. Proposisjonen var omstridt, først og fremst på grunn av de relativt strenge vilkår for kirkelig stemmerett som ble stilt opp. Da den kom opp til votering i Odelstinget, oppnådde den bare én stemme.

Tre regjeringsmedlemmer – Sofus Arctander, H. R. Astrup og Birger Kildal – krevde etter dette at Jakob Sverdrup, som de hevdet var forslagets egentlige opphavsmann, burde gå av. Det fulgte en langvarig og innviklet strid, som endte med at de tre 17. februar 1888 gjenopptok sine søknader om avskjed. I samsvar med råd fra Sverdrup ble søknadene straks innvilget av kongen, og Sverdrup nektet utbryterne å tale i Stortinget, en beslutning de selv hevdet var et brudd på “tro og love”. Snart trådte også Blix ut av regjeringen. Et par uker tidligere var venstregruppen i Stortinget blitt sprengt, og også Venstres partiorganisasjon ble nå delt i to (Moderate Venstre og Rene Venstre). Sverdrup sluttet seg til Moderate Venstre, hvis leder han i praksis ble.

Det rekonstruerte ministeriet ble fra nå av avhengig av støtte fra Høyre. Dets posisjon ble også svekket på grunn av intern strid. 15. juni 1888 døde statsminister Ole Richter for egen hånd i det norske ministerhotellet i Stockholm. Richter var nylig gått av etter påtrykk fra regjeringssjefen, og mange mente at Sverdrup bar en stor del av ansvaret for tragedien (nærmere om dette under Ole Richter).

Sverdrup holdt det gående til sommeren 1889. På tampen av sin statsministertid prøvde han å komme til forståelse med Rene Venstre. Responsen i det nye partiet var overveiende positiv, men det viste seg vanskelig å komme til enighet om den eventuelle sammensetningen av et rekonstruert ministerium. 26. juni la Høyres leder Emil Stang frem et mistillitsforslag, og 2. juli, dagen før Stortingets oppløsning, kunngjorde Sverdrup at regjeringen søkte avskjed. Høyres mistillitsforslag ble da trukket tilbake, men kong Oscar innvilget likevel 12. juli de avskjedssøknader som Sverdrup og hans regjeringskolleger hadde levert inn.

Sverdrup fulgte opp sine bestrebelser for å få til en forsoning mellom de to venstrepartiene. I dette øyemed utgav han 1890 skriftet Fra Venstremænd til Venstremænd, men forsøket førte ikke frem. Høsten 1891 ble han valgt til stortingsmann for Stavanger amt på Moderate Venstres liste. Han var imidlertid alvorlig syk og kom ikke til å delta i det nye Stortingets forhandlinger.

På eldre dager mottok Sverdrup en rekke æresbevisninger. Han var bl.a. æresmedlem av Kristiania Arbeidersamfund og Det norske Samlaget. For å bøte på hans dårlige økonomi ble det flere ganger gjennomført landsomfattende pengeinnsamlinger, og fra 1881 mottok han en årlig statspensjon (fra 1885 kalt “statsbelønning”) på 6000 kroner. Han ble tildelt storkors av St. Olavs Orden 1885.

Johan Sverdrup døde 17. februar 1892. Han ble gravlagt på statens bekostning fra Trefoldighetskirken 25. februar, og på hans grav på Vår Frelsers gravlund ble det 1910 reist et minnesmerke med en byste av Gustav Lærum. En statue av ham, laget av Stinius Fredriksen, ble avduket på Wessels plass i Oslo 1964. Det finnes gater og veier oppkalt etter Sverdrup i Oslo, Bergen, Drammen, Gjøvik, Larvik, Lillestrøm og Notodden.

Verker

ET UTVALG

  • Taler holdte i Storthinget 1851–1881, utg. ved L. A. Havstad, København 1882
  • Statsminister Sverdrups Forslag til Reform i vort Folkeskolevæsen og fhv. Statsraad N. Hertzbergs Bemærkninger til dette Forslag, 1884 (Sverdrups forslag først trykt i Dagbl. nr. 341/1884)
  • Forestilling til Indredepartementet ang. Nedsættelse af en Arbejderkommission, i Dagbl. nr. 469/1884
  • Fra Venstremænd til Venstremænd, 1890
  • Se også NFL, bd. 5, 1901, s. 614–616

ETTERLATTE PAPIRER

  • Sverdrups omfattende privatarkiv (til sammen 17 hyllemeter) oppbevares i RA (Privatarkiv nr. 167)

Kilder og litteratur

  • Norsk biografisk leksikon: Johan Sverdrup
  • English Wikipedia: Johan Sverdrup
  • W. S. Dahl: Johan Sverdrup. Et stortingsbillede, 2 bd., 1899–1902
  • H. Koht i NFL, bd. 5, 1901, s. 563–601
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: Johan Sverdrup, 3 bd., 1916–23
  • S. H. Finne-Grønn: Slegten Sverdrup, 1923
  • A. Bergsgård: Ole Gabriel Ueland, bd. 1–2, 1932
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 1–4, 1934–52
  • J. A. Seip: Et regime foran undergangen, 1945
  • Oscar 2: Mina memoarer, bd. 2, Stockholm 1961
  • P. Fuglum: Ole Richter, bd. 1–2, 1957–64
  • A. Kaartvedt, R. Danielsen m.fl.: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 1–2, 1964
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • R. Sevåg: Statsråd H. R. Astrup, 1967
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, bd. 2, 1981
  • L. Mjeldheim: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905, 1984

Portretter m.m.

  • Maleri (helfigur) av Christian Krohg, 1882; Stortinget, Oslo
  • Byste (marmor) av Mathias Skeibrok, 1884; sst
  • Byste (bronse) av Gustav Lærum, 1910; på Sverdrups grav, Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Statue (bronse, helfigur) av Stinius Fredriksen, 1964; Wessels plass, Oslo
view all

Johan Sverdrup's Timeline

1816
July 30, 1816
Tønsberg, Vestfold, Norway
1884
1884
- 1889
Age 67
1892
February 17, 1892
Age 75
Oslo, Norway
????
????
Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, Oslo, Norway