Liv Johanne Ullmann MP

‹ Back to Ullmann surname

Is your surname Ullmann?

Research the Ullmann family

Liv Johanne Ullmann's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Location: Oslo, Norge
Birthdate: (75)
Birthplace: Tokyo, 東京都, 日本
Occupation: Skuespiller.
Managed by: Anne M Berge
Last Updated:
view all 13

Immediate Family

About Liv Johanne Ullmann

Liv Johanne Ullmann (born 16 December 1938) is a Norwegian actress and film director, as well as one of the muses of the Swedish director Ingmar Bergman. A winner of the Golden Globe, Ullmann has also been nominated for both the Palme d'Or and twice for the Academy Award and the BAFTA Award.

http://en.wikipedia.org/wiki/Liv_Ullmann

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Liv_Ullmann/utdypning

http://www.imdb.com/name/nm0880521/

http://www.bergen-filmklubb.no/Artikler/LIV_ULLMANN.html

http://www.snl.no/Ullmann

Early life

Ullmann was born in Tokyo, Japan, the daughter of Janna (née Lund) and Viggo Ullmann, an aircraft engineer who was working in Tokyo at the time.[1] Ullmann grew up in Trondheim, Norway. She lived in Canada as a child during World War II. She resides in Miami, Florida.

Career

She played lead in nine films by Bergman. A psychological actress, she was the object of critical acclaim during the 1960s and 1970s (awards include three Best Actress prizes from the National Society of Film Critics, two from the National Board of Review, a threesome from the New York Film Critics Circle, and one Golden Globe as well as a LAFCA honor).

Her work with Bergman, especially in Scenes from a Marriage, turned her into a 1970s feminist and cultural icon, as well as one of the most respected actresses. In addition, her Nordic red-blond looks fit the 1970s vogue. Ullmann was nominated twice for an Academy Award (for The Emigrants and Face to Face), and published two autobiographies (Changing and Choices) while out of work in the late 1970s. At this time Ullmann appeared with Laurence Olivier in Richard Attenborough's A Bridge Too Far (1977).

Two of Ullmann's flops were musical adaptations of classic works. The film version of Lost Horizon was a critical and commercial disaster, and the Broadway production of I Remember Mama underwent numerous revisions during a long preview period, then closed after 108 performances.

Ullmann has been a film director (notably with Bergman drama Faithless) and reprised her role from Scenes from a Marriage in 2003's Saraband, Bergman's final telemovie. Faithless was close to being awarded the Golden Palm and Best Actress at Cannes Film Festival, but it and the female lead (Swedish actress Lena Endre) lost out to Dancer in the Dark and Björk's performance in it.

Ullmann chaired the jury of Cannes Film Festival in 2002. She introduced her daughter, Linn Ullmann, to the audience with the words: "Here comes the woman whom Ingmar Bergman loves the most".[citation needed] Her daughter was about to receive the Prize of Honour on her famous father's behalf. In 2006 Ullmann gave up a dream of making a film based on Norwegian playwright Henrik Ibsen's play "A Doll's House". According to her[citation needed], the Norwegian Film Fund worked against her and writer Kjetil Bjørnstad. Australian actress Cate Blanchett and British actress Kate Winslet were intended for lead roles in the movie.[citation needed]

Ullmann narrated the Canada/Norway co-produced animated short film The Danish Poet, which won the Academy Award for Animated Short Film at the 79th Academy Awards in 2007. She was the recipient of The International Center in New York's Award of Excellence.

Ullmann is currently directing actress Cate Blanchett in A Streetcar Named Desire (Play) at the Sydney Theatre Company in Australia. The play's premiere will be in September 2009 and conclude in October 2009, before the production is moved to the states.

Private life

In addition to Norwegian, Ullmann speaks Swedish, English and other European languages. She is a UNICEF goodwill ambassador[2] and has traveled widely for the organization. She is also honorary chair of the Women's Refugee Commission. In 2005, King Harald V of Norway made Ullmann a Commander with Star of the Order of St Olav.[3] In 2006, she received a Ph.D. honoris causa from the Norwegian University of Science and Technology.[4]

Ullmann has been married and divorced twice. Her first marriage was to Dr Hans Jacob Stang, a Norwegian psychiatrist, whom she divorced in 1965. According to her biographer, Ketil Bjørnstad, the marriage was marred by infidelities on both sides. In the 1980s, she married Boston real estate developer Donald Saunders, whom she divorced in 1995. Nevertheless, in 2007 the couple still lived together.[5]

She has one child, Linn Ullmann, fathered by Ingmar Bergman according to her autobiography Changing in 1977 but born while Ullmann was married to Stang. Ullmann has two grandchildren, a boy and a girl, of her daughter's two marriages.

------------

Liv Ullmann, Liv Johanne Ullmann, født 16. desember 1938, fødested Tokyo, Japan. Skuespiller og filmregissør. Foreldre: Sivilingeniør Erik Viggo Ullmann (1907–45) og bokhandler Janna Erbe Lund (1910–96). Gift 1) 13.8.1960 i Trondheim med lege Hans Jakob “Jappe” Stang (1.12.1933–), sønn av lege Johan Stang (1900–40) og Astrid Kielland (f. 1899), ekteskapet oppløst 1969; samboer 1965–70 med regissør og dramatiker Ernst Ingmar Bergman (14.7.1918–30.7.2007), sønn av prost Erik Bergman og hustru Karin; gift 2) september 1985 i Roma med forretningsmann Donald Saunders, USA, ekteskapet oppløst ca. 1995. Sønnesønns datter av Viggo Ullmann (1848–1910).

Liv Ullmann er norgeshistoriens mest berømte skuespiller, med en karriere som omfatter suksess på scener i Europa, Amerika og Australia, to Oscar-nominasjoner og over 40 filmer i mange land. Hun er også en høyt profilert filmregissør og en uredd debattant i humanitære, politiske og kulturelle sammenhenger.

Faren var sivilingeniør i Tokyo da hun ble født. Etter okkupasjonen av Norge og etter at Japans engasjement på tysk side ble klart, drog familien til utposten Little Norway ved Toronto i Canada, der Liv og søsteren lekte med kronprinsbarna mens faren gjorde tjeneste i norske luftstyrker. Han døde 1945 av skader etter at han ble truffet av en roterende flypropell 1943. Høsten 1945 reiste moren med døtrene hjem til Trondheim.

Som liten var Liv Ullmann keitet og sjenert, men teater var spennende, og 11 år gammel var hun med i en barneforestilling på Trøndelag Teater. 1955 avbrøt hun skolegangen midt i gymnaset og reiste til London for å lære språk og teater. Et halvår senere var hun på opptaksprøve til Statens Teaterskole, men kom ikke inn. Etter gratistimer hos Tore Foss var hun stuepike i Finn Bøs Sjarmøren på Det Nye Teater og hadde en ukreditert minirolle i Juster-filmen Fjols til fjells.

Høsten 1957 ble hun engasjert av Gisle Straume til Rogaland Teater og hadde sin “ordentlige” debut som Anne Frank, til glimrende kritikker. Fra da av ble oppgavene raskt større: Ofelia i Hamlet, Margrete i Kongsemnerne og Kristin Lavransdatter. Filmdebuten i Edith Carlmars Ung flukt (1959) inneholdt en den gang ytterst sjokkerende nakenscene og ble politianmeldt. Liv ytret uskyldsblått at hun virkelig ikke hadde ant at dette kom til å bli med i filmen og ble prompte utnevnt til æresmedlem i Dusteforbundet. Oppstyret gjorde filmen populær, og etter norske forhold var hun nå nesten en stjerne.

På Det Norske Teatret 1960–64 var hun Solveig i Peer Gynt, Ragnhild i Medmenneske og Milja i Ungen, mot Aud Schønemann som Hønse-Lovisa. Det endelige gjennombruddet kom i to Brecht-oppsetninger i regi av Peter Palitzsch, som Grusje i Den kaukasiske kritringen og datteren i Herr Puntila og drengen hans. I fjernsynet var hun Sonja i Tsjekhovs Måken (1966) og Celia i T. S. Eliots Cocktail party (1967), og på Nationaltheatret 1964–71 Shakespeares Julie, Shaws Jeanne d'Arc og Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter. Ellers hadde hun mye permisjon for å filme i Sverige.

Etter rollen som Eva i Kort er sommeren (1962), etter Hamsuns Pan, fikk Ingmar Bergman øye på henne. I rollen som den stumme skuespillerinnen i Persona (1965) maktet Bergman å fange inn den merkverdig nakne utstrålingen, og hun var kvinnelig hovedperson i den merkelige, men berømte sene sekstitallstrilogien Vargtimmen (1968), Skammen (1968) og En passion (1969). Han instruerte også hennes største seier på Nationaltheatret, som datteren i Pirandellos Seks personer søker en forfatter (1967). I Norge var man mest opptatt av at de to levde helt åpent “papirløst”, at begge var gift på annet hold og at de 1966 fikk en datter. Men hun hadde stor, folkelig suksess som An-Magritt i Arne Skouens filmatisering (1969), og man gikk mann av huse for å se henne som Kristina i Jan Troells filmatiseringer av Mobergs Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972). Filmene var ikke bare store kunstneriske seirer, men også internasjonale kjempesuksesser, og for den første ble hun nominert til selveste Oscar-prisen. For første gang siden Sonja Henie hadde Norge fostret en verdensstjerne, og Hollywood drysset fete tilbud over henne.

Aldri har kvinner stått så svakt i amerikansk film som i 1970-årene. Filmselskapene hadde ikke mange roller å tilby en uvanlig dyptpløyende skuespillerinne som var særlig god som virkelighetsnære kvinneskikkelser i krise, men prøvde med den typen roller man pleide tilby europeiske skuespillerinner med stil og klasse. Først fikk hun en “Julie Andrews-rolle” i Burt Bacharach-musikalen Lost Horizon (1972), der hun og Charles Boyer, Peter Finch og John Gielgud beviste at de ikke kunne synge og danse. Hun var for ung og litt klossete i en typisk “Ingrid Bergman-rolle” i den romantiske komedien 40 Carats. Best gjorde hun seg i Greta Garbos fag, som dronning Kristina i The Abdication (1973), men publikum var uinteressert.

Takket være Ingmar Bergman var hun likevel en av verdens ledende filmstjerner gjennom 1970-årene. Hun spilte i Viskningar och rop (1973), Scener ur ett äktenskap (1974), Ansikte mot ansikte (1975, Oscar-nominasjon), Ormens egg (1977) og Höstsonaten (1978) mot Ingrid Bergman. På Broadway medvirket hun i Et Dukkehjem (1975) og O'Neills Anna Christie (1977). Mindre vellykket var musikalen I remember Mama (1979), skrevet for henne av selveste Richard Rodgers. Kritikken var drepende, men stjernenavnene holdt den gående i et år.

En gang iblant fant hun plass til et gjestespill i Norge, på Nationaltheatret i Racines Britannicus (1971), på Det Norske Teatret i Brand (1973), Et dukkehjem (1974) og Brechts Mor Courage og barna hennar (1986), på Oslo Nye Teater i O'Neills Måne for livets stebarn (1976) og på Victoria Teater i Noël Cowards Private Lives (1990). Hun spilte også Fruen fra havet (1979) og Sigrid Undsets Jenny (1983) for NRK Fjernsynet, og spilte teater i Canada, Australia, Storbritannia og Sverige. De delvis selvbiografiske bøkene Forandringen og Tidevann viste at hun kunne ha en fremtid som skribent, var store salgssukesser og ble oversatt til mer enn 25 språk. Men rolletilbudene fra norsk film uteble helt til Unni Straumes Et drømspel (1994).

Liv Ullmann ble stadig mer engasjert i politiske og sosiale saker. Sammen med Joan Baez fikk hun stor oppmerksomhet da de ledet en protestmarsj inn i Kampuchea 1980. Siden har hun nedlagt et stort arbeid for UNICEF og UNESCO og ble 1979 visepresident for International Rescue Committee (IRC). Hun har besøkt krisesituasjoner over hele verden, til dels under stor personlig fare, og gikk kraftig ut mot kristenfundamentalistisk homsehets i USA i de første aidsårene i 1980-årene.

1982 debuterte hun som filmregissør med en episode i den kanadiske Love, fulgt 1982 av den danske Sofie. Kritikerne stemplet den påkostede Kristin Lavransdatter. Kransen (1995) som uvanlig langsom og dvelende, men den var en stor publikumssuksess. Internasjonalt fikk hun mye ros for sine filmer til manus av Ingmar Bergman, Enskilda samtal (1996) og Trolösa (2000), som ble nominert til Gullpalmen i Cannes. Filmene hennes bærer preg av innflytelse fra Bergman og Jan Troell. Hun gir skuespillerne store rom å arbeide i og velger bort moderne, superhastig kryssklipping og oppjaget “rockvideotempo”. Selv om hun har antydet at hun nå er regissør og at skuespillerkarrieren er over, hadde hun 2003 hovedrollen i Bergmans lille epilog Saraband for svensk fjernsyn. 1998 debuterte hun som teaterinstruktør med Paul Claudels Dagskilje på Det Norske Teatret.

Med unntak av årene rundt An-Magritt og utvandrerfilmene har Liv Ullmann aldri vært egentlig folkekjær i hjemlandet, og mangelen på suksess i Hollywood er blitt møtt med typisk norsk skadefryd. Bergmanfilmene skapte en myte om henne som sutrete og nitrist. Det litt klagende i stemmen, som synes å forfølge henne på alle språk, er egentlig et spor av det trønderske, men har avstedkommet mye norsk revymoro. Stemningen synes å ha snudd etter at hun med humor og ikke lite selvironi har deltatt relativt hyppig i hjemlige talkshow på fjernsyn.

Liv Ullmann er æresborger av Trondheim by og æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund. Hun er tildelt Peer Gynt-statuetten (1973), æres-Amanda (1992), Anders Jahres kulturpris (1996), Norsk kulturråds ærespris (1997) og Aamot-statuetten (2000). Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1977, fikk kommandørkorset 1994 og ble kommandør med stjerne 2005. Hun er æresdoktor ved flere universiteter og har mottatt en rekke internasjonale hedersbevisninger. For filmarbeidet har hun vært nominert til alle viktige filmpriser og har bl.a. mottatt den svenske Guldbaggen (1969), den italienske David di Donatello-prisen (1979, 1987), Golden Globe (1973), de amerikanske filmkritikernes (NFSC) pris (1969, 1971, 1973) og New York-kritikernes (NYFCC) filmpris (1973, 1974, 1977).

Verker

     Bøker
   * Forandringen, 1976
   * Tidevann, 1984
   * red. Brev til mitt barnebarn (antologi), 1997
     Filmer (regi)
   * Love (avsnittet Parting, også manus), Canada 1982
   * Sofie (også manus), Danmark 1992
   * Lumière et compagnie (avsnitt), Frankrike 1995
   * Kristin Lavransdatter (også manus), 1995
   * Enskilda samtal, Sverige 1996
   * Trolösa, Sverige 2000
   * A Doll's House (under innspilling), USA/Norge/Storbritannia 2005
     Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner
   * Arkivene i NRK, Sveriges Radio osv

Kilder og litteratur

   * A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
   * A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
   * B. Garfinkel: Liv Ullmann, New York 1976 (norsk overs. 1977)
   * D. E. Outerbridge: Without Makeup: Liv Ullmann. A Photo-Biography, New York 1979
   * I. Bergman: Laterna Magica, Stockholm 1987 (norsk overs. 1987)
   * L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988, 1988
   * I. Bergman: Bilder, Stockholm 1990 (norsk overs. 1991)
   * E. Hambro: Liv Ullmann. Scener fra et liv, 1998
   * P. Haddal: Ansikt til ansikt. Liv Ullmann og filmen, Norsk filminstitutts skriftserie 13, 2000
   * A. V. Vad: Livets søstre. Bibbi Andersson, Ghita Nørby, Liv Ullmann. Samtaler på Skagen, København 2003
   * K. Bjørnstad: Liv Ullmann. Livslinjer, 2005
   * International Movie Data Base (www.IMDB.com)
view all

Liv Johanne Ullmann's Timeline

1938
December 16, 1938
Tokyo, 東京都, 日本
1966
August 9, 1966
Age 27
Oslo, Norge