Magnus «the Good» den Gode (Olavsson) (c.1024 - 1047) MP

public profile

Is your surname den Gode?

Research the den Gode family

Magnus I Olavsson «the Good» den Gode's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Nicknames: "Magnús góði Ólafsson", "Magnus den Gode", "Magnus the Good", "Magnus the Noble", "Магнус Добрый"
Birthplace: Norway
Death: Died in Skibby, Århus, Danmark
Occupation: Konge av Norge & Danmark, Konge i Norge
Managed by: Hanne Caulk
Last Updated:

About Magnus «the Good» den Gode (Olavsson)

Magnus Olavsson «the Good» den Gode

Magnus 1 den gode, ca. 1024–1047. Konge i Norge 1035 - 1047. Konge i Danmark fra 1042 - 1047. Sønn av Olav den hellige og Alvhild. Døde under et krigstog mot Svend Estridssøn i 1047.

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Magnus%20den%20gode%20%28Olavsson%29&list=&vis=

Magnus den gode http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_den_gode

Magnus I of Norway http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_I_of_Norway

http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.896520

http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#RagnhildMagnusdMHaakonIvarssonA

  • King of Norway: Reign 1035–1047

Predecessor: Cnut the Great Successor: Harald Hardrada

  • King of Denmark: Reign 1042–1047

Predecessor: Harthacnut

Successor: Sweyn II (Estridsen) ----

Magnus I (1024 – October 25, 1047), known as the Good or the Noble, was the King of Norway from 1035 to 1047 and the King of Denmark from 1042 to 1047. He was the illegitimate son of King Olaf II of Norway, later known as Saint Olaf, by his English concubine Alfhild or Alvhild, and according to Snorri Sturluson's Heimskringla was named Magnus (Magnús in Old Norse) by Sigvat, his father's Icelandic skald, after Charlemagne, Carolus Magnus in Latin

----

Magnus 1 (Olavsson), den gode http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.896520

Etter at danskekongen Knud den mektige satte inn sin sønn Svein som visekonge i Norge ble de norske stormennene i opprør. De samme som hadde drept Olav den hellige på Stiklestad, hentet hjem hans sønn, den elleveårige Magnus Olavsson. De danske herskerne flyktet, og Magnus ble konge.

Magnus bodde i Novgorod fra 1028, men ble hentet hjem fra Gardarike av trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson. Etter at Magnus ble hentet hjem fra Gardarike, flyktet Svein Alfivason uten kamp til Danmark, der han døde etter kort tid.

Magnus var hard mot farens gamle motstandere, og jaget flere av farens motstandere. Men Sigvat skald reiste seg og talte den unge kongen til rette, og han ble en mildere konge.

Sigvat kvad:

"Hvem egger deg, stridsdjerve herre,

til å svike de gitte løfter

og prøve det tynne stålet?

Støe skal kongsord være.

Seiersæl høvding det høver

å holde det han har lovet.

Det sømmer seg ikke for deg

det ord du har gitt, å bryte."

- Dette var en advarsel Magnus tok til seg, og fikk etterpå tilnavnet "den gode", forteller professor i historie, Claus Krag.

Som konge sto Magnus under sterk innflytelse fra Einar Tambarskjelve, som var hans trofaste venn og rådgiver.

Konge av Danmark

Magnus spilte en viktig rolle da det norske kongedømmet bestemte seg for å gå angripsmessig til verk utenlands.

- Det norske kongedømmet begynte å gjøre seg gjeldende i Danmark, og ting ble veldig snudd om i forhold til hva det hadde vært bare få år i forveien, forteller Krag.

Fra 950 til 1035 hadde det danske kongedømmet vært dominerende i Norge, men etter Knud den mektiges død i 1935 og Svein Alfivasons død samme år, gikk det danske nordsjøveldet i oppløsning.

Etter Knuds død i 1035 forsøkte sønnen Harde-Knud å holde riket sammen, men da han falt fra i 1042 kom Danmark i forbund med Norge og Magnus den gode ble valgt til dansk konge.

- Da var det norske kongedømmet det sterkeste, og Magnus den gode la Danmark under seg og ble anerkjent som konge der.

I 1045/1046 kom faren til Magnus den godes halvbror, Harald Sigurdsson Hardråde, og gjorde krav på sin del av arven etter Olav den hellige. Magnus måtte anerkjenne Harald som medkonge og i det siste året regjerte de sammen frem til Magnus den godes død i 1947.

--------------------

Magnus I, King of Norway and Denmark (1)

M, #42894, b. 1024, d. 1047

Last Edited=25 Jun 2006

    Magnus I, King of Norway and Denmark was born in 1024. He was the son of Saint Olav II Haraldsson, King of Norway. 

He died in 1047. (1)

    Magnus I, King of Norway and Denmark also went by the nick-name of Magnus 'the Good' (?). (1) He succeeded to the title of King Magnus I of Norway in 1035. (1) He succeeded to the title of King Magnus I of Denmark in 1042.(2)

Forrás / Source:

http://www.thepeerage.com/p4290.htm#i42894

--------------------

Magnus Olavsson, (Norrønt: Magnús góði Ólafsson) også kjent som Magnus den gode (1024 – 25. oktober 1047), var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av både Norge og Danmark da Magnus døde.

--------------------

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_I_of_Norway

Magnus I

King of Norway, King of Denmark


Magnus offers his axe to Åsmund Grankjellsson. Illustration by Halfdan Egedius

King of Norway

Reign 1035–1047

Predecessor Cnut the Great

Successor Harald III

King of Denmark

Reign 1042–1047

Predecessor Cnut III

Successor Sweyn II

House Fairhair

Father Olaf II

Mother Alvhild (concubine)

Born 1024

Norway

Died 25 October 1047 (aged 22–23)

Zealand

Burial Trondheim


A meeting between Magnus and Harthacnut. Illustration by Halfdan Egedius.Magnus I (1024 – October 25, 1047), known as the Good or the Noble, was the King of Norway from 1035 to 1047 and the King of Denmark from 1042 to 1047. He was an illegitimate son of king Olaf II of Norway, but fled with his mother in 1028 when his father was dethroned. In 1035 he returned to Norway and was crowned king at the age of 11. In 1042, he was crowned king of Denmark. Magnus ruled the two countries until 1047, when he died under unclear circumstances.

Biography

Magnus was the illegitimate son of Olaf II of Norway, later known as Saint Olaf, by his English concubine Alfhild.[1] According to Snorri Sturluson's Heimskringla, he was named Magnus (Magnús in Old Norse) by Sigvatr Þórðarson, his father's Icelandic skald, after Charlemagne, Carolus Magnus in Latin.[2]

In 1028 Olaf was dethroned by the Danish king Cnut the Great, and Magnus and his mother went with Olaf into exile in Garðaríki.[1] Olaf died 1030; Magnus remained with his mother in exile in Kievan Rus'. However, after the death of Cnut the Great in 1035, the Norwegian noblemen did not want to be under Danish rule any longer, in particular the oppressive rule of Cnut's son Svein and his mother Ælfgifu (known as Álfífa in Norway).[3] Einarr Þambarskelfir and Kalf Arnesson, Magnus' father's ally and the enemy commander from Stiklestad, went together to Gardariki to bring the boy back to rule as King of Norway.[4]

King of Norway and Denmark

Magnus was proclaimed king in 1035, at 11 years of age, and Svein and his mother fled; Svein died shortly after. At first Magnus sought revenge against his father's enemies, but on Sigvat's advice he stopped doing so, which is why he became known as "good" or "noble".[4]

Another son of Cnut, Harthacnut, was on the throne of Denmark and wanted his country to reunite with Norway, while Magnus initiated a campaign against Denmark around 1040.[5] However, the noblemen of both countries brought the two kings together at the Göta River, the border between their kingdoms. They made peace and agreed that the first of them to die would be succeeded by the other.[6][7] In 1042 Harthacnut died while in England, and Magnus also became King of Denmark, in spite of a claim by Cnut's nephew Sweyn Estridsen, whom Harthacnut had left in control of Denmark when he went to England,[6] and who had some support.

As part of consolidating his control, Magnus destroyed the Jomsborg, headquarters of the Jomsvikings. Sweyn fled east and returned as one of the leaders of an invasion by the Wends in 1043, which Magnus decisively defeated at the Battle of Lyrskov Heath, near Hedeby.[7][8] In the battle, Magnus wielded Saint Olaf's battle-axe, named Hel after the goddess of death.[7][9] He had dreamed of his father the night before, and the Norwegians swore that before the battle they could hear the bell that Saint Olaf had given to the church at Kaupang - a sign that the saint was watching over his son and the army.[10] It was the greatest victory ever over the Wends, with up to 15,000 killed.

Sweyn continued to oppose Magnus in Denmark, although according to Heimskringla, they reached a settlement by which Sweyn became Earl of Denmark under Magnus.[11]

Magnus wanted to reunite Cnut the Great's entire North Sea Empire by also becoming king of England. When Harthacnut died, the English nobles had chosen as their king Æthelred the Unready's son Edward (later known as Edward the Confessor); Magnus wrote to him that he intended to attack England with combined Norwegian and Danish forces and "he will then govern it who wins the victory."[12] The English were mostly hostile to Magnus; Sweyn was made welcome there, although Edward's mother, Emma, curiously favored Magnus and in 1043 the king confiscated her property, with which by one report she had promised to assist Magnus.[13]

Meanwhile, Magnus' uncle Harald Hardrada had returned to Norway from the east and contested his rule there, while Sweyn was still a threat in Denmark; Harald allied himself with Sweyn.[1] Magnus chose to appease Harald,[1] and made him his co-king in Norway in 1046.[14][15]

Death

Sweyn increased the pressure on Magnus from his base in Scania,[5] but by late 1046, Magnus had driven Sweyn out of Denmark. However, on October 25, 1047 he died suddenly while in Denmark, either in Zealand or in Jutland, either in an accident or of a disease; accounts vary.[16] Reports include falling overboard from one of the ships he was mustering to invade England and drowning,[7] falling off a horse,[17] and falling ill while on board a ship.[1] He is said to have made Sweyn his heir in Denmark, and Harald in Norway; some say in a deathbed statement.[1] Magnus was buried with his father in the cathedral at Nidaros, modern Trondheim.[1]

The line of Olaf II ended with Magnus' death. However, in 1280 Eric II of Norway, who was descended through his mother from Magnus' legitimate sister, was crowned king of Norway.

Magnus was not married, but had a daughter out of wedlock, Ragnhild, who married Håkon Ivarsson, a Norwegian nobleman.

--------------------

Magnus I Olavsson, med tillnamnet den gode, kung av Norge 1035-1047, kung av Danmark 1042-1047. Han föddes 1024 i Norge som illegitim son till Olav den helige. Död 25 oktober 1047 i Skibby i Danmark.

Magnus fördrev med svensk hjälp Sven Knutsson, son till Knut den Store av Danmark och England, som hade tagit den norska kronan efter Olavs död 1030.

Magnus efterträddes i Norge av farbrodern Harald Hårdråde, som han redan i sin livstid gjort till sin medregent.

--------------------

Magnus den gode

Magnus I den gode

Konge av Norge og Danmark


Navn: Magnus Olavsson

Regjeringstid: 1035 - 1047

Født: 1024

Død: 1047

Foreldre: Olav den hellige og

Alvhild

Barn: Ragnhild Magnusdatter

   

Magnus Olavsson, (Norrønt: Magnús góði Ólafsson) også kjent som Magnus den gode (1024 – 25. oktober 1047), var sønn av Olav Haraldsson, helgenkongen, og dennes frille Alvhild. Magnus var konge av Norge i tiden fra 1035 til 1047 og konge av Danmark i tiden fra 1042 til 1047. Harald Hardråde, onkel til Magnus, ble medkonge i 1046 og ble enekonge av både Norge og Danmark da Magnus døde.

Innhold [skjul]

1 Bakgrunn

2 Magnus' første år

3 Guttekongen

4 Magnus får tilnavnet sitt

5 Kongsmøte ved Gøtaelva

6 I krig som Danmarks konge

7 De siste årene

8 Referanser

9 Litteratur

10 Eksterne lenker


[rediger] Bakgrunn

Etter at Erling Skjalgsson, rygenes høvding, var blitt drept på slutten av 1028 flyktet Olav Haraldsson fra Norge. Han dro østover og inn i Sverige. Med seg hadde han sin svenske dronning Astrid og deres datter Ulvhild, men også sønnen Magnus som han hadde fått med sin frille Alvhild. Sommeren 1029 etterlot Olav hustruen i Sverige og dro videre til Finskebukta og derfra til Gardariket hvor fyrst Jaroslav og hans svenske dronning Ingegerd Olofsdatter (Astrids søster) rådde. Med seg hadde han sønnen Magnus. Da den norske kongen kort tid senere, vinteren 1029-1030, dro fra Holmgard og til sin skjebne ved Stiklestad den 29. juli 1030 ble Magnus igjen hos den russiske fyrsten.

Svein Alfivason, kong Knut av Danmarks sønn med hans angelsaksiske frille Ælfgifu (på dansk ble hun kalt Alfiva), ble visekonge i Norge, og opprettet en rekke strenge og upopulære lover; Alfiva-lovene. De norske stormennene, som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson, kom snart i opposisjon til danskestyret, og dette førte til en situasjon som lignet på den folkelige motstand som til slutt ble Olav Haraldssons bane tidligere. Den nye motstanden førte til at den gamle motstanderen Olav Haraldsson ble et symbol i kampen mot danskestyret.

Året etter slaget på Stiklestad åpnet den ellers så forsiktige politikeren Einar Tambarskjelve for Olavs helliggjøring og i 1032 gikk han aktivt ut mot Svein Alfivason på Tinget i Trøndelag. Fire år etter Olavs fall dro han sammen med bondehærens fører på Stiklestad, Kalv Arnesson, med et stort følge til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus. I Gardariket sverget de tolv manns ed om trofasthet til Magnus og bragte ham tilbake til Norge. Gutten var da 11 år gammel og ble den første norske konge som fikk bygge sitt kongedømme på arven etter Olav den hellige, perpetuus rex Novegjæ - Norges evige konge.

[rediger] Magnus' første år


Enkedronning Astrid taler til svenskene om å støtte stesønnen Magnus Olavsson.Det er svært lite vi vet om Magnus Olavssons første år. Hans mor Alvhild var ei tjenestejente, selv om Snorre Sturlasson legger til at hun kom fra god ætt, uten at han presiserer det. Fødselen var vanskelig og både mor og barn sto i fare for å stryke med. Ingen våget å bryte kongens søvn og det ble kongens skald, Sigvat Tordsson, som tok ansvar for å gi barnet navn. Neste dag krevde kong Olav svar fra skalden: «Hvordan kunne du være så freidig at du lot barnet mitt døpe før jeg visste det selv?» Sigvat svarte at han heller ville gi to mann til Gud enn én til djevelen. Kongen bebreidet deretter skalden for å ha døpt gutten for Magnus da det ikke var et ættenavn, men Sigvat svarte at han ble kalt opp etter Karlamagnus, det vil si den franske kongen Karl den store, «for han var den beste mann jeg visste i verden». Da ble kongen blidgjort.[1]

Snorre starter Magnus den godes saga med Magnus reise fra Gardariket til Sverige hvor hans stemor, enkedronning Astrid Olofsdatter, kalte til ting utenfor Sigtuna for å be svenskene hjelpe Olav Haraldssons sønn å vinne farsarven sin.

En annen Magnus-saga, som står i Morkinskinna, er mer utdypende om Magnus' liv i Russland, hvor han vokste opp fra han var fem til han var elleve år gammel. Dette betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av Morkinskinna er mer troverdig enn Snorre, som kanskje hadde gode grunner til å utelate disse detaljene.

Det hadde seg slik, forteller Morkinskinna, at den unge Magnus var flink til å gå på hendene, noe han gjorde på matbordet til hirdmennene. Ikke alle syntes dette var like morsomt og de jagde ham ned. Den samme kvelden kom gutten tilbake og slo hirdmannen i hodet med ei øks slik at han døde. Da fyrst Jaroslav fikk høre dette skal han ha sagt at denne dåden var et kongelig verk. [2]

Historien er kanskje ikke sann og minner mest om Olav Tryggvasons tilsvarende oppvekst i Gardariket, og den benyttes for å etablere noe som sagaskriverne så på som et statussymbol i sin samtid: Det var stort for gutter å drepe menn som var betydelig eldre enn dem. [3]

[rediger] Guttekongen

Sommeren 1035 kom Magnus til Trøndelag og ble der hyllet som Norges konge uten et sverdslag. Svein Alfivason og den forhatte moren hans flyktet til Danmark hvor han døde kort tid etter. Tidspunktet for maktovertagelsen var svært heldig. I England døde kong Knut den mektige. Den ene av sønnene hans, Harald Harefot, overtok styret i England, men døde selv i 1040 og i Danmark overtok hans unge sønn Hardeknut, kun seks år eldre enn Magnus. Ingen av kong Knuts sønner var i stand til å utfordre kong Magnus med krig.

Det var ingen reell trussel mot gjenetableringen av det norske kongedømmet. Tre faktorer fungerte stabiliserende for Magnus' posisjonering: Vikingtidens voldsomhet gikk mot slutten, bygdearistokratiet fant sin plass og helliggjøringen av Olav den hellige skjøt fart og ga Magnus' kongedømme en ny dimensjon som ingen norsk konge før ham har hatt.

Som umyndig guttekonge var Magnus i begynnelsen ikke en enerådig einvaldskonungr som han ble senere. Rundt ham var det mange som posisjonerte seg. Kalv Arnesson nevnes som guttekongens fosterfar, men den slueste av de norske høvdingene var Einar Tambarskjelve som hadde maktet å sno seg gjennom alle vanskelige tider og skifte av konger. Det var trønderhøvdingen som rådet kongen og som ble landets reelle styrer i de første årene.

Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige, mens Alvhild tydeligvis ikke hadde den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status: [4]

Alvhild! Villig la sitte

Astrid på fremste plassen,

Om du så sjøl med Guds vilje

Har vokst stort i gjævhet.

Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.

[rediger] Magnus får tilnavnet sitt


Tittelfrise av Gerhard Munthe til Magnus den godes saga i 1899-utgaven av Heimskringla.Etter hvert som Magnus vokste seg opp og inn i rollen som konge begynte han å mistro de stormennene som hadde gått mot faren hans ved Stiklestad. Tore Hund hadde reist fra landet i 1030, men en annen høvding fra Hålogaland, Hårek fra Tjøtta, forsøkte å forsone seg. Magnus lot en uvenn av Hårek, Åsmund Grankjellsson, drepe Hårek. I følge Snorre hadde Åsmund en dårlig øks, og kongen sa da «Ta heller mi øks!» og med denne drepte Åsmund høvdingen fra Hålogaland og fikk deretter len og syssel som belønning for udåden.

Det var Kalv Arnesson som hadde mest med styringen av landet i den første tiden. Mens Magnus var i Trøndelag ville han se Stiklestad, og Einar Tambarskjelve rådet kongen til å ta med seg Kalv Arnesson som vegviser i steden for seg selv. Kalv skjønte hva som var i ferd med å skje og forberedte seg på å flykte fra landet. Magnus får se hvor helgenkongen falt og forstår at Kalv sto nær nok til å felle ham: «Kongen blir rød som blod», skriver Snorre og lar ham si «Da kunne nok di øks nå ham!» Kalv nektet for dette, «Ikke nådde mi øks ham!», hvorpå han hoppet på hesten og red til Egge hvor skipet hans lå seilklart.

Sannsynligvis var det den slu politikeren Einar Tambarskjelve som på denne måten maktet å rydde av vegen sine mest betydningsfulle rivaler. Kongen tok godset fra Kalv; og andre som hadde kjempet i bondehæren mot Olav Haraldsson ble også straffet strengt: «somme jagde han fra landet, og somme tok han mye gods fra, og for somme lot han hogge ned buskapen». [5] Landsrådssakene etter Stiklestad og videreføringen av de forhatte Alfiva-lovene var i strid med de løftene som var blitt gitt da Magnus kom til Norge i 1035. Misnøyen blant bøndene ble snart faretruende og det ble stemning for å gå mot kong Magnus og drepe ham slik som de hadde gjort mot faren hans.

Det var kanskje igjen Einar Tambarskjelve som fikk samlet stormennene og fikk Sigvat skald til å advare kongen om at det sto om hodet hans. Sigvat diktet da sine berømte «frispråkviser» (Bersoglosvísur) som rådet kongen om å bli kong Olav den helliges verdige sønn:[6]

Hvem egger deg, gjæve herre,

til å hogge ned bøndenes buskap?

Overmot er det å gjøre

slik gjerning i eget rike.

Slike råd har ingen

før gitt den unge kongen.

Av ran dine menn er leie,

folket i landet er harmfullt. Du som sjøl tukter tjuver,

du bør ta deg i vare

ved ryktet som går blant mengden.

Med måte skal hender avhogges.

Venn er den som varsler.

Villig følg nå, konge,

det råd som her ble gitt deg,

hør hva bønder krever!

Sigvats beundringsverdige dristighet var så velfundert at ordene vanskelig kunne unngå å gjøre inntrykk. Farens død var nok også en tanke for Magnus å legge vekt på, og med Einar Tambarskjelves råd ble Alfiva-lovene opphevet på Gulatingslag. Landsforvisningen av bønder og inndragning av gods ble stoppet, og denne kursendringen ble høflig tilskrevet kongen selv, og han ble i folkemengden hyllet, noe ironisk, som «Magnus den gode»! Ikke fordi han var spesielt god, men for at han ikke lenger var ond.

[rediger] Kongsmøte ved Gøtaelva


Barnekongene Magnus (venstre) og Hardeknut møtes ved Gøtaelva. Tegnet av Halfdan Egedius.Politisk nag mellom Danmark og Norge førte til spenninger. Stormennene som styrte bak guttekongene Magnus og Hardeknut ville sikre seg at Danmark ikke gjorde krav på Norge, og likeledes fryktet Danmark at Norge ville hevne gammel urett. For å forhindre strid ble det opprettet et forsoningsmøte på grensen mellom rikene på Brennøyane ved Gøtaelva i dagens Sverige i 1037. Guttekongene «svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham. Tolv menn, de gjæveste fra hvert rike, svor med kongene på det at de skulle holde dette forliket så lenge noen av dem levde.» [7]

For historikeren Andreas Holmsen er dette møtet og den dansk-norske avtalen «det første vitnesbyrd vi har om dansk – og i det hele utenlandsk – godkjenning av Norge som et eget, selvstendig kongerike». [8] Historikeren Claus Krag er derimot mer tvilende; «det finnes ingen antydninger om noen slik avtale i samtidige kildene», annen enn i sagaene. [9]

En forbindelse mellom de to nasjonene må det likevel ha vært, for når Hardeknut dør ugift og barnløs 8. juni 1042 er Danmark uten konge og det fantes ingen opplagt kongekandidat. Det er dette tomrommet som den norske kongen Magnus kanskje merkelig nok maktet å fylle. En grunn kan ha vært en tidligere overenskomst. Til tross for at Ulv jarls sønn Svein Estridsson, sønn av Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige, i all hast seilte tilbake til Danmark ble Magnus hyllet som dansk konge i 1042. En annen grunn til at danskene raskt valgte en handlekraftig konge, selv om han var norsk, var at det var store uroligheter sør for den danske grense hvor et slavisk folk, venderne, truet.

[rediger] I krig som Danmarks konge

Da Hardeknut døde i 1042 hadde Magnus allerede vinteren 1041-1042 forberedt en hær, og han seilte sørover til Danmark med sytti skip for å minne «de menn som har bundet seg til ham med ed» om at han aktet å kreve kongedømmet Danmark, eller så «selv falle med hæren sin i striden». Han holdt ting i Viborg, danskene «tok vel imot ham» og valgte ham til konge. Svein Estridsson, som på morssiden var av kongsslekt, gjorde han til sin jarl til tross for Einar Tambarskjelves råd og advarende ord om at «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!» Det skulle vise seg sannspådd.[10]

Våren 1043 var kong Magnus som Danmarks konge nødt til å verge sør-grensen mot danenes gamle arvefiende de slaviske venderne. Han samlet en stor hær og slo til ved festningen Jomsborg, vant borgen, ifølge Snorre, brente byen og bygdene rundt og drepte mange mann. [11]

Verre ble det da Svein Estridsson begikk forræderi ved å slå seg opp som danske motkonge med svensk hjelp fra kong Anund Jakob. Samtidig hadde venderne samlet seg med en veldig hær sør for Danmark, noe som gjorde de danske høvdingene redde for at de ville velte inn over Jylland. Magnus’ måg i Brunsvik i Saksland, det vil si i Braunschweig i dagens Tyskland, var hertug Ordulf av Sachsen (som Snorre kaller for «Otta»); han var gift med Magnus' søster Ulvhild Olavsdatter. Ordulf sto med sin hær i Hedeby og Magnus seilte da rundt venderne høsten 1043 og sluttet seg til Ordulfs hær. Den samlede hæren tok stilling på den flate Lyrskoghede – Hlyrskogheiđi – som ligger en knapp mil nordvest for Hedeby, i utkanten av den moderne byen Schleswig.


Magnus den godes hær jager venderne på Lyrskoghede.Natten før slaget var Magnus bekymret, men Snorre lar Olav den hellige komme til ham i en drøm og love at han skal følge ham. Om morgenen mente noen at de hører en klokkelyd i himmelen, den klokke som Olav den hellige hadde gitt til Klemenskirken i Nidaros. Det er vanskelig å vite når helgengjøringen av Olav fikk slik styrke og utbredelse at slike jærtegn ble oppfattet og tolket som Olavs inngrep, men mest sannsynlig er denne guddommelige inspirasjonen en senere tilegnelse. Venderne ble i sagateksten gjort til hedninger og således er Magnus kamp også en fortsettelse av kong Olavs kristning. De som ble såret etterpå ble helbredet når kong Magnus, som sønn av en helgen, tok på dem.

Snorre gir en livfull skildring av slaget ved Lyrskogshede, og siterer Arnor jarleskald: [12]

Fram med breie øksen,

Utrett trengte kongen,

Brynjen kastet; sverdlarm

Steg om hordekongen.

Slaget på den flate heden varte ikke lenge. Kongsmennene var ville og hissige, i følge Snorre, og motstanderne ga seg på flukt og ble hogd ned som bufe. «Ved denne lykkelige seier», skrev Saxo Grammaticus senere, «vant Magnus i høy grad folks gunst». [13] [14]

[rediger] De siste årene

Magnus tilbrakte mer tid i Danmark enn i Norge i årene 1042-1045. Styringen av Norge ble stort sett håndtert av fosterfaren Einar Tambarskjelve i kongens navn. Einar hadde aldri åpent sviket Olav Haraldsson og med forræderianklagene mot hans rivaler unnagjort var hans posisjon styrket, spesielt i Trøndelag. Det var først etter Magnus' død at hans posisjon ble endret, selv om han i Trøndelag opprettholdt en stor personlig hær som gjorde ham tilnærmet uslålig, om ikke han og sønnen senere hadde blitt drept ved hjelp av svik.


I tiden 1042-1045 utkjempet Magnus flere slag mot den opprørske danske jarlen Svein og vant dem alle.I Danmark hadde Magnus hendene fulle med den opprørske Svein Estridsson. De utkjempet flere slag, og Magnus gikk seirende ut av samtlige, mens Svein ble en mester i å komme seg unna tapte slag. Maktbalansen mellom Svein og Magnus synes fastlåst om ikke Harald Sigurdsson, halvbror av Olav Haraldsson plutselig hadde kommet østfra med krigsvante menn i sitt følge og mengder av gull og rikdommer. I årene 1035 til 1043 hadde han vært i bysantinsk tjeneste som væring. Han inngikk først en allianse med Svein før han dro videre og i 1046 deretter møtte Magnus og krevde arv etter sin bror. Kravet var fiendtlig og rokket ved Magnus’ maktposisjon. Magnus våget ikke å møte en samlet styrke av Svein og en stridssvant krigsherre som Harald. Han bøyde av og gikk med på å dele riket med onkelen. Den underliggende betingelsen var at alliansen med Svein måtte brytes. Norge ble dermed reelt et samkongedømme. En skald, Bolverk Arnorsson, forteller at som bytte for samkongedømmet delte Harald sin rikdom med Magnus. Motsetningene mellom onkel og nevø ble ikke nødvendigvis av den grunn ryddet av vegen, men det kom aldri til ytterligere konflikt mellom dem. Magnus falt av hesten året etter, og skadene var såpass alvorlige at han døde kort tid etter.

Kong Magnus' lik ble fraktet hjem til Norge, og ble gravlagt i Nidaros. Graven befinner seg i dag i Nidaros domkirke, og selv om den ikke er markert, er graven den eneste norske kongegraven fra middelalderen som fortsatt er helt intakt.

Magnus styrte Norge i tolv år, og Harald Sigurdsson, senere kalt Harald Hardråde, ble enekonge og styrte i rundt tyve år. Magnus var ugift, men hadde en datter Ragnhild utenfor ekteskap. Hans kongedømme har blant historikerne kommet i knip mellom to store norske konger: faren Olav den hellige og onkelen Harald Hardråde.

Som dansk konge regnet Magnus seg også som arvtager til Englands trone etter Svein Tjugeskjegg og Knut den mektige. Både Heimskringla og Morkinskinna siterer fra et brev som Magnus angivelig skulle ha sendt til den daværende engelske kongen Edvard. Brevet er, som Claus Krag slår fast [15], mest sannsynlig en litterær konstruksjon, men kravet var sannsynligvis reelt nok. Engelske kilder forteller at kong Edvard i 1045 samlet en stor styrke for å møte en militær trussel fra den norske kongen. Harald Hardråde gjenopptok Magnus' krav og iverksatte trusselen i 1066 etter at han hadde ryddet av vegen stormannen Einar Tamberskjelve.

--------------------

Notes

   Magnus the Gode, 1024-1047, was King of Norway from about 1035, in Denmark from about 1042, son of St. Olav and his mistress, Alvhild. He was brought from Russia as an opponent to Svein Alfivason, who was driven away. When Svein shortly after died, his half brother, the Danish King, Hardeknut, demanded Norway. To avoid war the two leaders made an agreement that the one of them who outlived the other, would inherit the other's kingdom. When Hardknut died (about 1042), the Danes accepted Magnus as King to gain Norwegian support in the fight against the Vendes (Wends). But after these were beaten on the plains of Lyrskog, the Danes went against him, lead by Svend Estridssøn, and the rest of his life Magnus was at war with the Danish rebels. He died during a war-raid to Denmark. The year before he died, he had seen himself forced to leave to his uncle, Harald Hardråde, the most of Eastern Norway.
   Magnus 1 den gode, ca. 1024-1047, konge i Norge ca. 1035, iDanmark ca. 1042, sønn av Olav den hellige og frillen Alvhild;hente tfra Gardarike som motkonge mot Svein Alfivason, som blefordrevet. Da Svein kort etter døde, gjorde halvbroren, dendanske konge Hardeknut, krav på Norge. For å unngå krig komstormennene i de to land overens om at den av kongene som levdelengst, skulle arve den andres rike. Da Hardeknut døde (omkr.1042), godtok danskene Magnus som konge for å få norsk støtte ikampen mot vendene ;men etter at disse var slått på Lyrskoghede, reiste danskene seg mot ham under Svend Estridssøn, ogresten av sin levetid tilbrakte Magnus i kamp mot de danskeopprørerne. Han døde under et krigstokt til Danmark. Året førsin død hadde han sett seg nødt til å overlate farbroren, Harald Hardråde, storparten av Øst-Norge.
   Årene under Svein og Alfiva var harde og tunge for det norske folket. Skaldene forteller om uår og elendige avlinger. I tillegg la det danske styret mange nye skatter og plikter på folk. Misnøyen vokste, og mange lengtet tilbake til Olav den Helliges tid, da årene var gode. Det var trønderne som hadde felt Olav. Nu gikk de i spissen for å få sønnen hans, Magnus, som konge.
   De mektigste høvdingene var Kalv Arnesson og Einar Tambarskjelve. De to dro til Gardarike og hentet kongesønnen, som da var 11 år. De fikk god hærhjelp av svenskekongen, som likte dårlig at danskene var blitt så mektige. Trønderne var også på Magnus' side. Svein hadde ikke annet å gjøre enn å rømme. Magnus ble tatt til konge på Øyretinget, og etter hvert på ting over hele landet. For å bli valgt måtte Magnus love å oppheve mange av de skattene og pliktene som Svein og Alfiva hadde innført. Allikevel ble de første årene under Magnus tunge for svært mange. Bøndene klaget over at Magnus styrte like hardt som Svein og Alfiva hadde gjort.
   Da steg den gamle Sigvat skald frem og sa rett ut det han og mange andre mente. Magnus måtte holde løftene sine, slutte med å slakte ned buskapen for bøndene, og vise måtehold i straffer. Men Sigvat ga ikke Magnus hele ansvaret. Magnus er ung, og Sigvat spør hvem som har gitt ham dårlige råd. Andre skalder nevner at det er Kalv, den megtigste mannen i landet, som står bak.
   Magnus tok klagen alvorlig, og etter hvert brøt han med Kalv Arnesson, den fremste rådgiveren sin. Snorre forteller at det skjedde på Stiklestad, dit Magnus hadde tvunget Kalv til å bli med og anklaget hem nu for drapet på Olav. Kalv måtte rømme landet, og nu ble Einar Tambarskjelve, som ikke hadde vært med på Stiklestad, den fremste rådgiveren for Magnus.
   Det samme året som Magnus ble konge, døde Knut den mektige i England. Det ble strid mellom sønnene hans, og ingen av dem kunne lenger holde Norge. I Danmark hersket Harde-Knut, og han og Magnus forberedte seg til krig mot hverandre. Det endte med forlik, og kongene ble enige om at den som levde lengst, skulle arve riket etter den andre. Harde-Knut døde i 1042. Magnus seilte til Danmark og ble tatt til konge av danskene, som trengte hjelp fordi vendene rustet seg mot dem. Magnus rykket sydover, og vant en overveldene seier på Lyrskogheien ved Hedeby. Skaldene nevner at dyngene med venderlik var så høye at ulvene ikke kom opp på dem.
   Magnus satte Sven Estridsson til jarl over Danmark, men han gjorde flere opprør, så Magnus måtte gang på gang till Danmark for å forsvare interessene sine. Kort etter at Magnus hadde vunnet Danmark, kom farbroren hans, Harald Sigurdsson, til Norge og krevde kongemakt. Det kom til forlik, og Magnus og Harald delte makten. Magnus døde på en hærferd til Danmark i 1047. Magnus var den første norske kongen som la andre land under norsk styre. Han blir husket som stor kriger og en god
   konge, noe tilnavnet hans viser.

-------------------- Konge av Norge 1035-1047. Konge av Danmark 1042-1047. Bodde i Gardarike hos Jaroslav fra han var 4 år til han var 11 år, i 1035.

view all 11

Magnus I Olavsson «the Good» den Gode's Timeline

1024
1024
Norway
1035
1035
Age 11
1038
1038
Age 14
Norway
1042
1042
Age 18
Norway
1042
- 1047
Age 18
1047
October 25, 1047
Age 23
Skibby, Århus, Danmark
????
????
????
????
Norway - by Sigvat the Scald - named for Carolus Magnus