Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway

public profile

Is your surname Barfod/Berrføtt?

Research the Barfod/Berrføtt family

Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Magnus III Olavsson Barfod/Berrføtt (Olavsson), Konge av Norge

Also Known As: "Barefoot", "Magnús berfœtt", "Magnus III of Norway", "Berrføtt", "Barfot", "/Magnus/ II", "Barfot / 'Bearlegs'", "King Magnus Barefoot"
Birthdate:
Birthplace: Østfold, Norway
Death: Died in Ulster, Ireland
Cause of death: An axe wielding Irishman charged the King and struck him in the neck
Place of Burial: St. Patrick's Church, Downpatrick, Ulster, Ireland
Immediate Family:

Son of Olav III Haraldsson «the Peaceful» Kyrre and Tora Jonsdatter
Husband of Bethoc Gillesdatter; Tora NN; Tora Saksedatter, mother of Sigurd Slembe and Margareta Ingesdotter Fredkulla
Partner of Concubine Ireland; Frille Barfod and Sigrid Saksesdotter
Father of Harald IV Magnusson Gille, king of Norway; Eystein I Magnusson, King of Norway; Sigurd I Magnusson «the Crusader» Jorsalfare, King of Norway; Olav IV Magnusson, King of Norway; Sigurd Magnusson «Slembedjakn» Slembe and 3 others

Occupation: King of Norway 1073 - 1103, King, King of Norway, Kung av Norge, Konge, Konge I Norge, Konge af Norge, Konge av Norge 1093-1103, King of Norway 1093-1103, Konge av Norge, King of Norway and Denmark
Managed by: Private User
Last Updated:

About Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway

Magnus Barefoot (Old Norse Magnús berfœtt, modern Norwegian Magnus Berrføtt, 1073, Norway - August 1103, Ulster) son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102. The epithet berfœtt means barefoot or bareleg and is commonly understood to come from his habit of wearing Gaelic-style clothing, leaving lower legs bare. According to another theory, he got the nickname because he was forced to flee from an attack in his barefeet.

The period of peace during the reign of Magnus' father Olaf Kyrre came to an abrupt end when Magnus succeeded him in 1093. Magnus made war with Sweden and Denmark and sought to build a Norwegian empire around the Irish Sea. In 1093 Magnus Barefoot led a Norse fleet from Mann to Ynys Môn, Gwynedd, and appeared off of the coast at Ynys Seiriol (Puffin Island), inturputing a Norman victory celebration after they had recently defeated the Welsh of Gwynedd..[1] In the battle that followed between the Norman occupiers and the Norse, known as the Battle of Anglesey Sound, Magnus shot dead the earl of Shrewsbury with an arrow to the eye.[1] The Norse left as suddenly and as mysteriously as they had arrived, however leaving the Norman army weakened and demoralized.[1] In 1098, he conquered the Orkney Islands, the Hebrides and the Isle of Man. Magnus returned to Norway in 1099 but in 1102 set out again, this time to conquer Ireland. He captured Dublin and the surrounding area.

In the following year, 1103, he attempted to capture the whole of Ireland, but he was caught in an ambush and died in battle. There is no concrete evidence as to the exact location of his death but belief, folklore and conclusion point either to a location which is known locally as the 'war hollow' which is situated within the Portrush Golf Course in County Antrim in what is now Northern Ireland. [2] Or to another location just outside Downpatrick, County Down.[3]

Magnus was married to Margareta (the daughter of his former enemy Inge Stenkilsson, King of Sweden), in 1101 at Kungahälla. They did not have surviving children. His extant sons at his death were Olaf Magnusson, Øystein Magnusson and Sigurd Magnusson (later known as Sigurd Jorsalfar or Crusader) who all together succeeded him. After his death, Harald Gille and Sigurd Slembedjakn later came forward and both claimed to be his illegitimate sons (and thus heirs to the throne). Harald Gille became king Harald IV of Norway in 1130.

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_III_of_Norway http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Kong%20Magnus%20III%20Olavson%20Berrfotteng.asp http://www.snl.no/Magnus_3_Berrf%C3%B8tt http://www.snl.no/.nbl_biografi/Magnus_3_Olavsson_Berrf%C3%B8tt/utdypning

Magnus giftet seg omkring 1101 med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Død omkring 1130. Magnus var konge av Norge 1093 - 1103. Han var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Magnus ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123: 1. Øystein I Magnuson - konge 1103-23, 2. Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30 3. Olav Magnuson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.

Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.

Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet «berrføtt» er da også at han skal ha kledd seg i kilt.

Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.

Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet «jorsalfare», fikk han etter ferden til Jerusalem («Jorsal»), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv. 1)

1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81-82. Svenskt Biografiskt Lexikon 1985-87, Band 25, side 141-143 Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 790. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

  • Ifølge Sunnmørsættleggen, de eldgamle ættetavlene for Sunnmøre fra 1300-tallet (gjengitt i "Adversaria Huifeldtiana" og P.A.Munchs bok), er mor til Magnus Tora datter av Ragnvald Godøyjarl. Hun ble senere ble gift med Andor på Bremsnes.

Den grundigste kilden er norsk, Sunnmørsættleggen fra omkring 1350. Historiker P.A.Munch skrev en oversikt over denne i 1839 (tavlene fins også i Photos): d[425].

Litteratur: Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, »Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979 Chronicle of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004 Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005 Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, band 2: »Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995 Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003 Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998 Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004 Saga Magnús konungs berfœtts Magnus Berrføtts saga Konung Magnus barfots historia Del av Emil Olsons svenska översättning av Heimskringla.

Magnus Berrføtt var den første norske kongen som brukte løvevåpen, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.

view all 21

Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway's Timeline

1073
1073
Østfold, Norway
1088
1088
Age 15
Norge
1090
1090
Age 17
Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
1090
Age 17
Norway
1093
1093
- 1103
Age 20
Konge av Norge
1093
- 1103
Age 20
Norway
1093
- 1094
Age 20
Norway
1094
1094
- 1103
Age 21
Norway
1099
1099
Age 26
Sør-Trøndelag, Norway
1099
Age 26
Trondheim, Sor-Trondelag, Norway