Is your surname Bull?

Research the Bull family

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Ole Borneman Bull

Birthdate:
Birthplace: Bergen, Bergen, Hordaland, Norway
Death: Died in Lysøen, Bergen, Hordaland, Norway
Place of Burial: Assistentkirkegården, Bergen, Hordaland, Norge
Immediate Family:

Son of Johan Storm Bull and Anna Dorothea Borse Bull
Husband of Alexandrine Félicité Villeminot and Sarah Chapman Thorp
Father of Ole Storm Felix Bull; Alexander Ole Felix Etienne Bull; Torvald Olson Bull; Eleonore Genevieve Félicie Ingier; Ernest Bornemann Bull and 5 others
Brother of Knud Geelmuyden Bull; Johan Storm Bull; Edvard Storm Bull; Jens Munthe Johansen Bull; Anna Margrethe Münster (Bull) and 4 others
Half brother of <private> Bull and Ole Bull

Occupation: Violonist / Komponist, violinvirtous (verdensberømt !)
Managed by: Private User
Last Updated:

About Ole Bull

Ole Bornemann Bull ble født 5. februar 1810 i Bergen, som sønn av Johan Storm Bull og Anna Dorothea Borse Geelmuyden, han døde 17. august 1880 på Lysøen ved Bergen. Han var en verdensberømt fiolinist og komponist i romantikken. Gjennom sin utilslørte interesse for norsk folkemusikk spilte han en særdeles sentral rolle når en egen norsk kultur skulle bygges opp igjen i tiden etter unionsoppløsningen fra Danmark. Han giftet seg 19. Juli 1836 i Paris med Felicitée Alexandrine Villeminot. og fikk med henne seks barn. Han giftet seg 15. Juni 1870 i Christiania (Oslo) med Sara Chapman Thorp og fikk med henne en datter.

Kilder:

--------------------

Ole Bornemann Bull (født 5. februar 1810 i Bergen, død 17. august 1880 på Lysøen ved Bergen) var en verdensberømt fiolinist og komponist i romantikken. Gjennom sin utilslørte interesse for norsk folkemusikk spilte han en særdeles sentral rolle når en egen norsk kultur skulle bygges opp igjen i tiden etter unionsoppløsningen fra Danmark.

Ole Bull ble født på Svaneapoteket i Bergen, der hans far var apoteker. Familien hadde også en eiendom på Valestrandsfossen på Osterøy. Dette særpregede huset står slik det var den gangen Ole Bull benyttet det. Huset er per dags dato åpent for omvising i sommerperioden. Huset på Valestrandsfossen kjøpte Ole Bull i 1858 av sin mor for 16 000 speciedalere (det var uvisst hvorfor han kjøpte gården da han likevel ville arve gården senere).

Sammen med broren Georg Andreas Bull bygde han et nytt hus i sveitserstil, som ble hjemmet hans inntil han i 1872 kjøpte Lysøen i Os. Den nye villaen var tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, som også har tegnet Kjøttbasaren i Bergen og Vegusdal kirke. Hjemmet til Ole Bull, «Lille Alhambra» (i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn) på Lysøen er i dag et museum.

Ole Bull har komponert mer enn 70 verk, blant annet Recuerdos de Habana, Et Sæterbesøg, Sætergjentens søndag, I ensomme stunde og Polacca Guerriera.

Ole Bull ble ikke den eneste musikeren blant Bull-brødrene. Også Oles yngre bror Edvard valgte å livnære seg som musiker, om enn med noe mer begrenset suksess.

Edvard tok artium og dro til Christiania for å studere. I et brev skriver hans far «Min kjære, gode Edvard, brug dine Tid til det meest Magtpaaliggende og lad ikke de behagelige Recreations-Fyrster (Musik, Maleri) modtage meere af din Kostbare Tid, end den, vist ogsaa nødvendige Adspredelser med andre Aandsbeskjæftigelser udkræver». Edvard hørte ikke på farens råd, og ble etterhvert en habil musiker på både orgel, piano og gitar.

Allerede som tiåring var Bull en framstående fiolinist. I tjueårsalderen ble han regnet som en av Europas store virtuoser, og da han var mellom 30 og 40 år gjorde han det virkelig stort som artist i Nordamerika, der han brukte å oppholde seg om vintrene.

Robert Schumann, Mark Twain, Henry Wadsworth Longfellow, William Makepeace Thackeray og George Bernard Shaw var alle beundrere av Ole Bull. Han var venn med Franz Liszt og mentor for Edvard Grieg, og han kjente Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen Malgrètout, og Henrik Ibsen la mange av egenskapene hans inn i eventyrpersonen Peer Gynt.

I 1831 møtte Ole Bull Myllarguten i Bergen, og det oppsto snart et nært vennskap mellom de to, som skulle få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Bull uttalte om Myllaren: "Jeg har aldri før hørt hardingfele-musikk jeg har vært så fornøyd med". Konsekvensen var at Bull skaffet seg egen hardingfele og opptrådte i utlandet med slåtter han hadde lært av Myllarguten og andre spelemenn.

I 1831 hadde den 21 år gamle Ole Bull forlatt Bergen i raseri og frustrasjon over at hjembyens musikkliv ikke hadde plass og forståelse for hans talent. Etter et turbulent og dramatisk opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde i lengre tid eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze. Blant annet hadde han funnet opp en rekke inntil da uhørte virtuoseffekter og en helt spesiell måte å spille firstemt på: «naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin». Den 24 år gamle Ole Bull kalte Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma - opus 1.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Siste satsens tittel, Rondo pastorale, gir en indikasjon på det. Første sats, Allegro Maestoso, er den betydeligste og musikalsk mest innholdsrike av satsene. Den arbeidet han med mens han oppholdt seg i noen landsbyer i Appeninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er ikke riktig. Han kan ha spilt noen utdrag, men verkets tre satser var ikke ferdig før han kom til Bologna.

Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å finpusse detaljene. I et brev til en venn fortalte han, at han plutselig syntes å se sin far mens han strevde med å utforme fiolinkonserten. Det var som om han mer med øynene enn med munnen snakket til ham: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!»

Ole Bull har instrumentert verket med tanke på den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio parte. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far. Verket er skrevet for fiolin og fullt orkester. Selv om første sats har fått betegnelsen allegro, finnes det allerede her en rekke sangbare og iørefallende partier som kontrast til de mer virtuose avsnitt. Det dreier seg om betagende melodier, som blir sittende i øret lenge etter at konserten er ferdigspilt. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men den er så kort, at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondo-satsen. Den pastorale og landlige stemningen i rondoen varer heller ikke så lenge, før Ole Bull velger å avslutte det hele med en finale, preget av virtuost passasjeverk i et forrykende tempo.

Vi som har hatt gleden av å gjenoppdage konserten og legge grunnlaget for verkets premiere etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år, er overbevist om at konserten er mer enn en "kuriositet", som en av anmelderne uttrykte det etter konserten. Arve Tellefsen, som i 40 år har arbeidet for å gjøre oss kjent med Ole Bull og hans musikk, fikk æren av å gjenoppføre verket med Bergen filharmoniske orkester, ledet av Christian Eggen. Fremførelsen bidrar til å øke interessen for en av de største fiolinvirtuoser Norge har fostret. Nå ser vi fram til at en eller annen fiolinist også får lyst til å øve seg på å spille med flat stol, for på den måten å realisere Bulls legendariske firstemmige spill. I den første biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835 er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»: «Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.»

Høsten 1848 spilte Ole Bull på hardingfele i det norske studentersamfund, og snart etter ble han anmodet om å bringe en bygdespelemann til Christiania. Resultatet av dette ble den berømte konserten i Logen 15. februar 1849, der Myllarguten opptrådte sammen med Ole Bull for øynene på 1500 borgere i hovedstaden. Dette var gjennombruddet for nasjonalromantikken i Norge.

I 1850 grunnla Bull det første norske teateret. Men det var musikken som lå hans hjerte nærmest. Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og kvinner dånte når den staute, høye og visstnok svært sjarmerende nordmannen stod på scenen. Han kunne ta omtrent hvor mye som helst i inngangspenger, folk kom for å høre på ham uansett.

Under en konsertturne i USA kjøpte Ole Bull et større landområde i Pennsylvania, hvor han planla en større koloni for skandinaviske immigranter. Kolonien gav han navnet Oleana.

Ole Bull pleide ikke å skrive ned notene til musikken sin, for han hadde alle komposisjonene sine i hodet. Derfor finnes det bare svært få komposisjoner igjen etter ham i dag. Stjernestatusen hans sank litt etter litt i årene etter at han døde. Det var i den storslagne villaen sin på Os at han endte sine dager, med en kvast røsslyng, som var hans favorittblomst, i hånden. Begravelsen hans i Bergen var ifølge rapporter den største og mest pompøse som Norge noen gang har sett.

Ole Bull pleiet kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med Knut Fosslia fra Krødsherad da han var i Amerika i 1860-årene. Han møtte også Ola Mosafinn fra Voss, som kom til hjemmet hans sammen med Edvard Grieg og spilte for ham der.

Han besøkte USA flere ganger og ble en populær musiker. I 1853 kjøpte han et landområde i Pennsylvania og etablerte en norsk koloni, New Norway. Den 24. mai 1853 overtok han området på 45 km2 for $10,388 innenfor fire communities: New Bergen (nå Carter Camp), Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) 10 km sør for New Bergen, New Norway en mile sør for New Bergen, og like ved, Valhalla. Høyeste punkt på Valhalla kallte Bull Nordjenskald, der tomten for hans ikke ferdig bygde slott lå. Ole Bull slo senere dette prosjektet konkurs.

Robert Schumann skrev at Ole Bull var "the greatest of all," på linje med Niccolò Paganini for hurtigheten og klarheten i hans spill. Bull var også venn med Franz Liszt og spilte med ham ved flere anledninger.

Kilder:

-Boken ”Den trønderske slekt Bull” av Jens Bull (1938), på grunnlag av N. R. Bulls stamtavle av 1886.

-Wikipedia (den 25. august, 2009).

Census 1865: Folketelling 1865 Hamre

view all 17

Ole Bull's Timeline

1810
February 5, 1810
Bergen, Bergen, Hordaland, Norway
1827
1827
Age 16
1836
July 19, 1836
Age 26
Paris
1837
1837
Age 26
1839
1839
Age 28
1841
1841
Age 30
1841
Age 30
1843
April 25, 1843
Age 33
Oslo, Oslo, Norway
1844
1844
Age 33
1844
Age 33