Sigurd Havtorson "til Sudrheim"

public profile

Is your surname Havtorson?

Research the Havtorson family

Sigurd Havtorson "til Sudrheim"'s Geni Profile

Records for Sigurd Havtorson

416 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Sigurd Havtorson (Sudrheim), Baron, til Sudrheim

Nicknames: "Kroken", "Sørum", "Haftorsson", "Havthorsson", "Haftorsen", "Sudreim", "Roos", "Giske"
Birthdate:
Birthplace: Sørum, Akershus, Norway
Death: Died in Østfold, Norway
Immediate Family:

Son of Havtore Jonsson Raud, Baron, av Sudrheim and Agnes Haakonsdatter, prinsesse av Norge
Husband of Ingebjørg Erlingsdatter Bjarkøy
Father of Agnes Sigurdsdotter Rose, til Sudrheim; Cecilia Sigurdsdatter, til Sudrheim; Dag Sigurdsøn and Håkon Sigurdsson, i Giske
Brother of Jon Havtoresson Raud, d.y., Baron, av Sudrheim and Nils Havtoresson Rose, til Sudrheim og Borregaard

Occupation: Baron og riksråd, Politiker, riksråd og ridder, riksråd, Sysselmann i Bergen, baron til Sudrheim og Giske, riksråd i Norge
Managed by: Private User
Last Updated:

About Sigurd Havtorson (Sudrheim), Baron, til Sudrheim

Kildeinformasjon

1334: RN IV, nr 1056, Før den 25. juni 1334: Supplikk fra Sigurd Havtoreson til pave Johannes XXII: Ber om at han og hans medskyldige må bli løst fra det bannet de har pådratt seg ved å ta biskop Hallvard av Hamar til fange.

1342: DN VI, nr 166, 29. september 1342: Supplikk fra [Pål Bårdsson], erkebiskop av Nidaros, og [Hallvard], biskop av Hamar, til pave Clemens VI: For å besegle freden og enigheten mellom de to familiene, ber de om at væpneren [nobilis domicelli] Sigurd Havtoreson og jomfru [nobilis domicelle] Ingebjørg Erlingsdatter må få lov til å inngå ekteskap, til tross for at de er beslektet i 4. grad. -- Påskrift: Dispensasjon kan gis.

1363: DN II, nr 375, 26 September 1363: Domsbrev om ætt og arv, utf av Bergens-lagmannen Josef Karlshovudsson: På stemne for han i kongsgarden i Bergen kom same dag Arnstein Ulvsson i ombod for herr Sigurd Havtoresson, og motparten Torbjørn Olversson som hadde ombod frå fru Herdis Torvaldsdotter og styrte med godset hennar. Arnstein førte vitna Erlend Torgeirsson og Åsolv Jonsson, Sigrid [Bår]dsdotter og Ingebjørg Sigurdsdotter. Dei svor eid og vitna at han hadde stemnt Torbjørn til å høyre dom og lovorskurd om kven som var arving etter fru Herdis. Sigrid og Ingebjørg vitna vidare at herr Havtore Jonsson og fru Rangdid Jonsdotter var samfedre og sammødre sysken. Difor dømde lagmannen at herr Sigurd er arving etter fru Herdis, inntil det eventuelt vert prova at nokon er nærare skyld henne.

1371: DN XIII, nr 32, 25 Juli 1371: Hr.Sigurd Hafthorssön og Halvard, Foged paa Akershus, tilsige Bönderne paa Raumarike, at de i Henhold til et vedheftet Kongebrev skulle være frie for Tiltale i de Sager, hvori de havde forseet sig, mod at de erlægge en Bod(?).

1378: DN I, nr 448, 9 Juni 1378: Sigurd Hafthorsson skjenker paa egne, sin Sön Haakons og sin Datter Agnes´s Vegne Gaardene Aslevold, Kinzudal, Krok og Hval med tilhörende Skove til Erling Einarsson.

Hentet fra SNLNorsk biografisk leksikon

Sigurd Havtoresson, død 1390, dødssted ikkje kjende, Fødd omkring 1315 i Noreg; nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende. Godseigar, lagmann, syslemann, høvedsmann og riksråd.

Foreldre: Riddar og syslemann Havtore Jonsson (ca. 1275–1319 el. 1320) og Agnes Håkonsdotter (nemnd 1302–12). Gift truleg 1342 (etter 29.9.) med Ingebjørg Erlingsdotter (nemnd første gong 1338, død truleg 1370 (etter 15.8.)), dotter til drottsete Erling Vidkunnsson (ca. 1292/93–1355) og Elin Toresdotter (nemnd 1329–47). Dotterson til kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319); bror til Jon Havtoresson (ca. 1312–1388/95); syskenbarn til Herdis Torvaldsdotter (ca. 1310–1363); mors syskenbarn til Ogmund Finnsson (ca. 1315–1388); morfar til Sigurd Jonsson (ca. 1395–ca. 1453); mormors morfar til Otte Matsson Rømer (ca. 1430–1512).

Sigurd Havtoresson høyrde til toppsjiktet innan den norske stormannsgruppa på 1300-talet og var i si tid Noregs største private jordeigar.

Som dottersøner til Håkon 5 hadde Havtoressønene ein ættebakgrunn som ingen andre norske stormenn. Etter faren arva dei eit omfangsrikt jordegods, som vart skift slik at Sigurd overtok farens setegard Sørum (Sudrheim) og tyngda av jordegodset på Romerike, Jon fekk sin hovuddel lagd til Borgarsysla, konsentrert om storgardane Huseby i Onsøy og Borregård i Tune.

Godseigedomen auka gjennom arv, påskunda av utviklinga etter Svartedauden. Dette førde to større godssamlingar over til Havtoressønene: heile eller delar av det godset riddaren Sigurd Erlendsson på Sandbu i Vågå og kona Gudrun Ivarsdotter – truleg dotter til Ivar Jonsson, farbror til Havtoressønene – døydde frå (forlik 1353), og godssamlinga til syskenbarnet Herdis Torvaldsdotter, m.a. med eigedomar på Shetland (dom 1366). Derimot ser det ikkje ut til at dei fekk noko av arven etter Ogmund Finnsson, jamvel om herr Ogmund etter eige utsegn ikkje vedkjende seg andre arvingar enn herr Jon og herr Sigurd.

1342 fekk Sigurd paveleg dispensasjon til å gifte seg med jomfru Ingebjørg, dotter til Erling Vidkunnsson; dispensasjon trongst sidan dei var skylde i fjerde ledd. Erlings einaste son Bjarne døydde under eller like etter Svartedauden, og då Erling gjekk bort 1355, vart Sigurd og fru Ingebjørg hovudarvingar. Hovudgarden Giske hadde Erling overført til Ingebjørg året før, sonen Bjarne hadde bede han gjere det medan han låg på det siste. Med Giskegodset følgde dei nordnorske godsa som Erling Vidkunnsson etterlet seg, med dei gamle storgardane Bjarkøy, Tjøtta og Dønnes som sentra. Frå no av var Sigurd Havtoresson Noregs mest godsrike mann, og Giske vart hovudgarden i godskomplekset.

Sigurd var med i krinsen av stormenn som gjorde opprør mot kong Magnus både 1333, då han knapt kan ha vore meir enn 18 år, og 1338–39. Erling Vidkunnsson var den leiande i den første oppreisten, 1338–39 var Sigurd hovudmann saman med Ivar Ogmundsson og Bjarne Erlingsson. Eit pavebrev 1334 opplyser at Sigurd var med på å ta biskop Hallvard i Hamar til fange og frårøva han gods og ei borg. Han vart lyst i bann, men løyst frå bannet. Det er uvisst om kontroversen var politisk motivert.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Kilder og litteratur

Akershusregisteret af 1622, 1916

DN, bd. 1–8, 13–14 og 19

Isl.Ann.

NgL, bd. 3 og rk. 2, bd. 1, 1904–12

RN, bd. 4–7

G. Munthe: “Heraldisk-historiske Optegnelser”, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 128–131

NFH, 2. Hovedafd., del 1, 1862

NHfNF, bd. 2:2, 1916

H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. III. Sudrheims-ætten”, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402

H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958

G. Authén Blom: Norge i union på 1300-tallet, bd. 1–2, 1992

H. Bjørkvik: “Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han”, i Ætt og heim 2001, 2002, s. 7–34

Portretter m.m.

Segl

I brev frå 1343 (DN, bd. 2 nr. 258) og 1355 (DN, bd. 1 nr. 345) nytta Sigurd Havtoresson to ulike segl. Dessutan nytta han eige segl som lagmann i Oslo 1347 (DN, bd. 1 nr. 307) og 1348 (DN, bd. 4 nr. 334). Sjå H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske Sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 453, 629 og 526 (lagmannsseglet)

Tekst - kilde?

Sigurd kan ikke ha vært mer enn høyst 20 år gammel da han blir nevnt første gang i 1333 sammen med broren Jon. «Havtoresønnene» sammen med Erling Vidkunnsson og Ulv Sakseson blir sagt å ha «holdt Tunsberghus for kong Magnus», men siden ga seg i hans vold. Den feudale selvrådigheten som her fikk uttrykk, møter vi igjen hos Sigurd ved flere anledninger opp gjennom 1330-årene, og for hans del var den vel også utslag av ungdommelig overmot. Det har kanskje sammenheng med oppsetsigheten i 1333 som vi hører om i et pavebrev fra 25.06.1334, da han ble løst fra det bann han var lyst i for å ha fanget bisp Hallvard av Hamar og tvunget ham til for en tid å overlate ham et av bispens faste slott, sikkert Mjøskastellet. Det er mulig at dette gjelder den notis som finnes i en enkelt islandsk årbok under året 1339, at «biskopene Salomon (av Oslo) og Hallvard ble fanget og ranet for gods av Roar (ellers ukjent), Sigurd og Ulv».

   Etter faren arvet han hovedgården Sørum på Romerike med tilhørende gods. Den 29.09.1342 fikk han pavelig dispensasjon til å gifte seg med Ingebjørg, datter til herr Erling Vidkunnsson, som han ifølge pavebrevet var beslektet med i 4. ledd. De var begge etterkommere til Alv Erlingsson d.e. av Tornborg. Han ble dermed en av arvingene til det største jordegods i Norge, og da Erlings eneste sønn Bjarne døde barnløs i 1353 ble han i virkeligheten hovedarvingen. Allerede før sin død i 1354 innsatte Erling Sigurd som arving til Giske, og etter Erlings død fikk han dessuten Bjarkøy. Derved ble han uten tvil den rikeste godseieren i Norge. Allerede i 1353 var han også blitt medarving til Sundbugodset, og i 1363 fikk han dom for medarverett etter sitt søskenbarn fru Herdis Torvaldsdatter. Han øket sitt gods ved jordkjøp både nordenfjells og vestenfjells, og han hadde også gods i Värmland. Mens broren, herr Jon, mer og mer holdt seg til Sverige, ble Sigurd den fremste adelsmann i Norge.
   Kong Magnus ble myndig en gang i løpet av 1331-32. Rett etter kom det første av i alt to opprør av norske stormenn mot kongen som vi kjenner til. Det andre skjedde i 1338-39. Kildematerialet er for tynt til at en kan rekonstruere konfliktenes omfang og innhold i større detalj, men begge gangene var det fremstående verdslige stormenn som gikk i åpen konfrontasjon med kongen, typisk nok blant annet ved å kontrollere festninger, datidens viktigste politisk-administrative støttepunkt, henholdsvis Tunsberghus og Akershus. Under det første opprøret deltok blant annet den avgåtte drottseten Erling Vidkunnsson. Om dette opprøret heter det uttrykkelig i det bevarte kildematerialet at opprørerne underkastet seg kongen, unntatt én. Fra den andre konflikten vet vi at det ble inngått en våpenstillstand og avtalt forhandlinger, uten at vi kjenner til om disse ble holdt. Noen ensidig seier for kongen kan det imidlertid ikke ha vært snakk om i siste omgang. Kongens fetter, Sigurd Havtoresson, tok del i begge reisningene, og han fortsatte å spille en fremtredende rolle i norsk politikk utover på 1300-tallet. Det samme gjaldt også andre av opprørerne.
   Flesteparten av norske historikere har tolket de to opprørene som utslag av unionsmotvilje hos nordmennene og ønske om å oppløse kongefellesskapet med Sverige. Denne uviljen som skal ha gått tilbake til siste del av Håkon V's regjeringstid, da norske stormenn opplevde at de var blitt utmanøvrert i den nordiske politikken og slik heller søkte å isolere seg. I tråd med dette har norske historikere ment at en unionskonflikt mellom konge og aristokrati i Norge ble løst da nordmennene presset kong Magnus til å la sin yngste sønn Håkon bli hyllet som norsk konge av riksrådet i 1343 og av en allmueforsamling året etter. Samtidig ble den eldste sønnen Erik utpekt til farens etterfølger i Sverige. Svenske historikere har på sin side gjennomgående avvist den norske forklaringen på hyllingen av Håkon som norsk konge. De har ment at kong Magnus tok initiativet til hyllingene både i Norge og i Sverige av hensyn til freden innen dynastiet. Ved å tildele sine to sønner hvert sitt kongerike, kunne kong Magnus håpe på at en unngikk en brødrestrid, lik den som hadde herjet innen det svenske dynastiet i farens levetid. 
   Den svenske teorien forklarer en del av hendelsesforløpet, men gir ikke tilfredsstillende svar på hvorfor norske stormenn hadde gjort opprør, eller på at Håkon - i motsetning til broren - skulle tiltre som konge straks han ble myndig. Den norske teorien forklarer også bare en del av hendelsesforløpet i Norge og ikke hva som samtidig skjedde i Sverige. Ingen av de konkurrerende teoriene kan derfor i sin mest rendyrkete form gi en overbevisende tolkning av det samlete bevarte kildematerialet. Vi skal derfor se kritisk på de to forklaringene i lys av det vi vet om hendelsene i Norge og Sverige i de ti første årene av Magnus Erikssons regjeringstid som myndig konge. Det gir samtidig mulighet for å avdekke de grunnleggende trekkene ved norsk riksstyre i perioden. 
   Hvis vi legger til grunn tilstanden i Sverige i samme periode, riksstyrets funksjon i formynderperioden forut og det at kongen nettopp hadde tiltrådt som myndig konge, er det liten grunn til å tro at opprøret i 1332-33 bunnet i misnøye med kongens personlige politikk. Det er lite trolig at den 16-årige kong Magnus alt høsten 1332 hadde rukket å utfordre norske stormenn i den grad at de skulle gjøre opprør. Sannsynligvis bunnet det første opprøret i en konflikt innad i det norske aristokratiet om innflytelse på riksstyret i den nye situasjonen da kongen var erklært myndig. Dette var en konflikt som hadde forbindelseslinjer bakover til formyndertiden. Som toppfiguren i riksstyret, måtte kongen likevel nødvendigvis bli opprørets formelle motpart. 
   Derimot er det ingen grunn til å betvile at opprøret i 1338-39 var en reaksjon på kong Magnus' egne handlinger. Nyere forskning har imidlertid trukket i tvil det tradisjonelle synet om at norske stormenn i perioden var styrt av en allmenn unionsmotvilje. Kong Magnus Eriksson videreførte på mange måter den politikken som hadde vært ført av riksstyret i begge land mens han var umyndig, og han bekreftet i sin praktiske politikk den manglende vilje hos både konge og stormenn til å utvikle kongefellesskapet mellom de to rikene tettere enn høyst nødvendig. Kongen startet ikke noen bevisst forsvenskning av norsk styringsapparat eller tok inititativ til å etablere felles styringsorgan for de to landene. De få eksemplene en har på at kong Magnus overførte elementer fra et lands politiske tradisjoner til et annet, er ikke mer enn en måtte vente når landene hadde felles konge. Impulsene gikk dessuten begge veier, der de «norske» elementene særlig var knyttet til lovarbeid og geistlige i kongens tjeneste. Grunnstrukturene i det norske kongedømmets forvaltningsapparat ble derfor opprettholdt og til dels videreutviklet under Magnus Eriksson. 
   Kong Magnus utfordret imidlertid maktbalansen og samarbeidet mellom konge og aristokrati i begge rikene. 
   Kongen søkte i både Norge og Sverige dels å regjere uten rådets medvirkning i flere saker og dels å knytte til seg rådgivere utenfor topparistokratiet, det vil si menn som gjennomgående var mer avhengig av kongens gunst for å gjøre karriere. Samtidig gjennomførte han i begge land administrative reformer som skulle styrke kongens makt på bekostning av rådet. Det var en provoserende politikk overfor stormennene som på lengre sikt skulle koste kong Magnus dyrt i Sverige. Det var likevel i Norge at den åpne motstanden kom først, og grunnen var at kongefellesskapet her i denne perioden forsterket konfliktpotensialet mellom konge og riksbærende aristokrati. 
   Kongefellesskapet og det faktum at Magnus Eriksson var fraværende fra Norge i lange perioder, opptatt med gjøremål som svensk konge, reduserte nemlig i betydelig grad norske stormenns innflytelse på norsk utenrikspolitikk og forvaltningen av rikets ressurser. Ikke minst var faren der for at landets ressurser ble brukt til utenrikspolitikk som ikke tjente det norske kongedømmets og aristokratiets interesser. En hovedårsak til kongens fravær fra Norge var at han svært tidlig ble opptatt med å sikre seg Skåne, noe som bandt mye av hans tid og ressurser. Dessuten øynet han muligheter for ytterligere ekspansjon i Danmark og Østersjøområdet. Alt dette skjedde med utgangspunkt i det svenske kongedømmets interesser og ble støttet av det svenske aristokratiet. Fra Norge hadde ikke kong Magnus de samme mulighetene for å ekspandere, og følgelig ble den norske komponenten i utenrikspolitikken hans betydelig mindre enn den svenske. Norske stormenn hadde tidligere vist at de kunne støtte en ekspansjonspolitikk, men nordmennene hadde liten grunn til å la norske ressurser bli brukt til å oppnå utenrikspolitiske mål som utelukkende tjente det svenske kongedømmets interesser, som for eksempel kontrollen over Skåne. Kongen hadde i sin tid kjøpt panteretten til Skåne og Blekinge av en holsteinsk greve for formidable 34 000 mark sølv, kølnsk vekt, en sum kong Magnus hadde store problemer med å reise. Som viktig grunn til at norske stormenn gjorde opprør, har derfor norske historikere trukket frem frykten for at kong Magnus skulle bruke norske riksinntekter til å finansiere sin Skånepolitikk.
   Kongefellesskapet gjorde dermed spørsmålet om kontrollen med riksinntektene ekstra følsomt i Norge. Alt i Osloavtalen fra 1319 ble det uttrykt bekymring for statsinntektene fra norsk side, og kuppet i 1323 ble blant annet begrunnet med hensynet til rikets finanser. Spørsmålet ble ikke mindre aktuelt da kong Magnus grep til ulike tiltak for å styrke de norske riksinntektene og sin direkte kontroll med bruken av dem. Typisk for kongens politikk i disse årene var at han la to av Norges tre festninger i det sønnafjelske direkte under kongehuset, henholdsvis Tunsberghus og Båhus. Dette innebar at det norske rådsaristokratiet ble avskåret fra å øve innflytelse på besettelsen av høvedsmannsposten og på bruken av inntektene fra de nevnte festningene. Det styrket kongens kontroll over blant annet finansene på bekostning av aristokratiet, ettersom festningene var periodens viktigste administrative støttepunkt for riksstyret. Med datidens forvaltningssystem måtte dessuten kongens lange fravær fra landet uten at det var oppnevnt noen som kunne fylle kongens plass i styringsverket, medføre problemer for det daglige riksstyret. 
   Sett under ett var det derfor nordmennene som hadde opplevd både de største og de fleste negative følgene av kongefellesskapet i løpet av 1330-årene. Situasjonen ble øyensynlig vurdert som så alvorlig at norske stormenn i 1338 gikk til det drastiske skritt å reise opprørsfanen mot kong Magnus. Derfor kan vi si at opprøret virkelig har bunnet i unionsmotstand dersom en med det mener motstand mot de konkrete negative følgene som den felles kongen hadde hatt for det norske riksstyret og den riksbærende elitens interesser. Hyllingen av Håkon Magnusson som norsk konge og vedtaket om at han skulle ta over etter faren når han ble myndig, må ha vært et forsøk på å bøte på dette. Det var en løsning som bokstavelig talt kan ha sett dagens lys i kjølvannet av det siste norske opprøret. Kongens to sønner ble nemlig født i rask rekkefølge, Erik senest i begynnelsen av 1339 og Håkon i 1340. At den yngste sønnen fikk navnet «Håkon», et navn helt ukjent i det svenske dynastiet, men desto mer typisk for det norske, og vokste opp i Norge, peker dessuten klart mot at han var tiltenkt den norske tronen. 
   Det er imidlertid ytterst tvilsomt at kong Magnus frivillig gikk med på å abdisere til fordel for sønnen. Det ville være et for stort maktpolitisk tap for Magnus Eriksson. Videre overbeviser ikke argumentet fra enkelte historikere om at forskjellsbehandlingen mellom Håkon og broren Erik var et tiltak for å sikre freden mellom de to i fremtiden, ved at Håkon skulle sitte trygt på den norske tronen før broren Erik ble svensk konge. Et mye enklere og mindre vidtfavnende vedtak i den forbindelse ville ha vært å la Erik som eldstefødte sønn arve Norge, og la Håkon bli valgt i Sverige. Beslutningen om at Håkon Magnusson skulle ta over regjeringsmakten i Norge etter faren når han ble myndig, må derfor ha blitt presset frem av de norske stormennene. I hyllingsbrevet for Håkon fra 1343 uttalte de da også at den vedtatte løsningen var noe de på forhånd hadde tenkt å be kongen om. 
   Ut fra en styrket posisjon både i Sverige og utenrikspolitisk ser det imidlertid ut til at kong Magnus under prosessen lyktes i å omgjøre det opprinnelige vedtaket om fremtidig full abdikasjon til bare en delvis. I hyllingsbrevet fra bønder og bymenn fra 1344 het det ikke lenger at Håkon skulle ta over hele Norge, men en del. Og det var trolig representanter for Håkons fremtidige riksdel som hyllet ham. Både kong Magnus og norske stormenn kunne akseptere en fremtidig riksdeling som løsning. Sistnevnte hadde vunnet en betydelig seier ved at landet igjen ville få en konge som oppholdt seg mer i riket, med de maktpolitiske gevinstene det ville innebære for stormennene. Kongen på sin side hadde greid å bevare dynastiets kontroll med Norge. 
   Også det alminnelige politiske klimaet åpnet for en kompromissløsning med riksdeling. Det er ikke mulig å spore et unionsønske verken hos kongen eller hos de svenske stormennene. Men det er også vanskelig å tillegge norske stormenn en særskilt motstand mot unionstanken som sådan. Innbakt i hyllingen av Håkon Magnusson lå nemlig muligheten for et nytt kongefellesskap med Sverige i fremtiden. I bymenns og bønders hyllingsbrev fra 1344 het det at dersom Håkon døde uten sønner, skulle den gamle arvefølgen tre i kraft. I klartekst betydde det en åpning for at Erik eller en sønn av ham kunne bestige den norske tronen. Passusen avdekker altså nordmennenes lojalitet til dynastiet. 
   Hyllingene i Norge og Sverige i 1343-44 var derfor i tråd med politikken som de ledende gruppene i begge land, inkludert kongen, hadde ført siden 1319, at det norsk-svenske kongefellesskapet var et dynastisk nødvendig intermesso som på lang sikt måtte avvikles. Folkungene var anerkjent som det rettmessige dynastiet i begge rikene, samtidig som en innenfor denne dynastiske rammen ønsket å gjenopprette det innenlandske kongedømmet både i Norge og Sverige. 
   Maktbalansen mellom konge og aristokrati innen det norske riksstyret så langt på vei ut til å være gjenopprettet etter 1344. Kong Magnus slo inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet. Samtidig overlot han flere styringsoppgaver til det norske riksrådet. Med forholdet til kongen og Sverige avklart, var det vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge som sto sentralt i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene. 
   Kong Magnus forsøkte å utnytte den kaotiske situasjonen i Danmark til omsider å fa stadfestet herredømmet sitt over Skåne og eventuelt vinne enda mer dansk land. Den nye danske kongen fra 1340 av, Valdemar Atterdag (1340-75), arbeidet imidlertid målbevisst for å gjenreise den danske kongemakten over så mye av det opprinnelige danske territoriet som mulig. Resultatet var en krig i 1342 mellom på den ene siden kong Magnus og holsteinerne og på den andre siden kong Valdemar og de vendiske byene med Lübeck i spissen. I samband med fredsoppgjøret stadfestet kong Magnus i 1343 de tyske kjøpmennenes privilegier i Norge og avskaffet samtidig den nye tollen Håkon V hadde pålagt dem. I stedet skulle tollprivilegiet fra 1294, som var mer gunstig for de tyske sjøbyene, gjelde. Et viktig motiv for kongens innrømmelse overfor de tyske sjøbyene var utvilsomt kong Magnus' behov for støtte fra dem - ikke minst finansielt - for å kunne oppnå en endelig og varig overføring av Skåne, fra den danske til den svenske kronen. 
   Stadfestingen var et brudd med hovedlinjene i Håkon V's og formynderstyrets politikk overfor de tyske kjøpmennene, en politikk som kong Magnus hadde fulgt frem til 1343. Norske historikere har oppfattet privilegiebrevet fra 1343 som et knefall for hanseatene fra kongens side og et brudd med den «nasjonale» handelspolitikken. Kongen avslørte imidlertid i sin videre politikk at han ikke hadde til hensikt å gi de tyske kjøpmennene frie tøyler i Norge. Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergen bys privilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Meningen var tydeligvis å styrke den norske kjøpmannsstanden og hindre de tyske kjøpmennene i å tøye privilegiene lenger enn deres nøyaktige ordlyd. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», og som fortsatte utover i senmiddelalderen, kan selvsagt i første rekke ha vært et resultat av stormennenes innflytelse på kongens politikk, ettersom de hadde økonomisk interesse av den mer restriktive politikken som var fulgt frem til 1343. Men også kongen ville ha interesse av å holde hanseatene i tømme. Det er derfor ikke vanskelig å se at konge og stormenn her kunne møtes i en grunnleggende enighet. En skal dessuten huske at Håkon V også hadde måttet stadfeste hansaprivilegiene trass i sitt forsett om å føre en restriktiv politikk på området.
   Uavhengig av om han hadde et formelt ombud eller ikke, var en kongsmann forpliktet overfor kongen til å ta del i forvaltningsoppgaver i det området han befant seg, dersom kongen eller ombudsmannen hans der ba om hjelp. Det viser manglende formalisering av administrative handlinger og hvor personbasert periodens styringsapparat var.
   De formelle ombudene utviklet seg imidlertid i takt med kongedømmets økende oppgaver i samfunnet, og det viktigste lokalombudet i kongedømmets landsomfattende administrasjonsapparat i perioden hadde «syslemannen». Syslemannsombudet dukket opp omtrent samtidig med byggingen av de første stenborgene og var enda et uttrykk for økt spesialisering og institusjonalisering av riksstyringsappartet. Syslemannen hadde større ansvarsområde, autoritet og prestisje enn hva årmannen hadde hatt, samtidig som de fleste ser ut til å ha manglet lendmannens geografiske tilknytning til distriktet der han representerte kongen. Syslemannen opptrådte som representant for kongemakten i sin sysle og hadde myndighet i kraft av det. 
   Hele landet så langt nord som til og med Hålogaland var delt i ca. femti sysler, av vekslende utstrekning og med varierende folketall. Så langt vi kan bedømme, skiftet syslemennene relativt ofte ombudsdistrikt. Det finnes eksempler på at bestemte sysler ble forlent bort til slekter, og Håkon V åpnet, som nevnt, for et arveelement i sysleforvaltningen. Da kongens fettere, Jon og Sigurd Havtoressønner, ønsket å få stadfestet retten til Borgarsysla (dagens Østfold), som Håkon V hadde forlent dem med, avsa imidlertid en forsamling av riksrådsmedlemmer og lagmenn en dom i januar 1347 om at en norsk konge ikke kunne forlene eller gi bort en så stor del av riket for lengre tid enn sine egne levedager. Et viktig premiss i dommen var altså at den til enhver tid regjerende kongen i sin levetid, i utgangspunktet fritt forvaltet kongedømmets styringsapparat og undersåtter, uavhengig av hva forgjengerne på tronen hadde bestemt. 
   En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte «syslemannsreversen». Her skulle syslemannen love blant annet å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «visse øre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og det sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens visse øre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, og også her skulle det gjøres med «rett utregning». 
   Syslemannsreversens påbud om regnskap har fått enkelte historikere til å mene at sysla var en form for regnskapslen, langt på vei lik senmiddelalderens regnskapslen. Betegnelsen «len» brukes da også noen få ganger om «sysle» i dokumenter fra høymiddelalderen, men det er ikke helt klart hva samtidens nordmenn la i dette. Andreas Holmsens hypotese var at i denne sammenheng betegnet «len» inntektene fra sysla, mens «sysle» betydde sysla som administrasjonsenhet. Samtiden manglet de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand, det gjaldt både tallbruk og allmenn lese- og skrivekyndighet, selv om en god del kongelige ombudsmenn må ha kunnet lese og skrive. Selve regnskapsavleveringen i perioden kunne foregå muntlig der flere personer deltok, noe som gjorde at også menn som verken kunne lese eller skrive kunne følge prosessen. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen skulle kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene. På tross av at datidens riksstyre hadde tilstrekkelig administrative ferdigheter til å utvikle et system med skyldsetting av alle landets gårder og til å fastsette deres leidangsskatt, må vi derfor ikke overvurdere kongens mulighet for å kontrollere de inntektene som kom inn i hver enkelt sysle. 
   Selv om det ble presisert i syslemannsreversen at kongens faste inntekt kunne variere, ser systemet i praksis ut til å ha bygd på at den visse øre i utgangspunkt var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventete, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens «regnskap» og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de «uvisse» kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Dertil kom at syslemannen hadde flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter. 
   På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter, i motsetning til dagens tjenestemenn som gjennomgående har én grunnleggende funksjon. Syslemannen hadde karakteristisk nok både fiskale, rettslige og militære oppgaver, og til å hjelpe seg på enkelte felt hadde han «lensmannen». Lensmannen skulle i utgangspunktet ikke være en kongens håndgangne mann, med mindre lokalbefolkningen aksepterte det, men velges blant «forstandige bønder ... slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget», som det heter i en rettarbot fra 1293. Tanken var åpenbart at syslemannen skulle ha en assistent i sysla som hadde lokalkjennskap og tillit hos lokalbefolkningen. I de eldste kildene ser det ut til at lensmannen først og fremst skulle opptre som syslemannens stedfortreder i rettshåndhevelsen, men senere ser vi at han også deltok i oppebørselen av kongens inntekter.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder:

Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST VIII (1942), side 118. Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 524-525. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 161-165, 190-192. Norsk Biografisk Leksikon, Bind XIII (1938), side 308-310. Odd Ottesen: Slekten Botner i Høland, side 10.

-------------------- Sigurd Havtoresson, død 1390, dødssted ikkje kjende, Fødd omkring 1315 i Noreg; nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende. Godseigar, lagmann, syslemann, høvedsmann og riksråd. Foreldre: Riddar og syslemann Havtore Jonsson (ca. 1275–1319 el. 1320) og Agnes Håkonsdotter (nemnd 1302–12). Gift truleg 1342 (etter 29.9.) med Ingebjørg Erlingsdotter (nemnd første gong 1338, død truleg 1370 (etter 15.8.)), dotter til drottsete Erling Vidkunnsson (ca. 1292/93–1355) og Elin Toresdotter (nemnd 1329–47). Dotterson til kong Håkon 5 Magnusson (1270–1319); bror til Jon Havtoresson (ca. 1312–1388/95); syskenbarn til Herdis Torvaldsdotter (ca. 1310–1363); mors syskenbarn til Ogmund Finnsson (ca. 1315–1388); morfar til Sigurd Jonsson (ca. 1395–ca. 1453); mormors morfar til Otte Matsson Rømer (ca. 1430–1512).

Sigurd Havtoresson høyrde til toppsjiktet innan den norske stormannsgruppa på 1300-talet og var i si tid Noregs største private jordeigar.

Som dottersøner til Håkon 5 hadde Havtoressønene ein ættebakgrunn som ingen andre norske stormenn. Etter faren arva dei eit omfangsrikt jordegods, som vart skift slik at Sigurd overtok farens setegard Sørum (Sudrheim) og tyngda av jordegodset på Romerike, Jon fekk sin hovuddel lagd til Borgarsysla, konsentrert om storgardane Huseby i Onsøy og Borregård i Tune.

Godseigedomen auka gjennom arv, påskunda av utviklinga etter Svartedauden. Dette førde to større godssamlingar over til Havtoressønene: heile eller delar av det godset riddaren Sigurd Erlendsson på Sandbu i Vågå og kona Gudrun Ivarsdotter – truleg dotter til Ivar Jonsson, farbror til Havtoressønene – døydde frå (forlik 1353), og godssamlinga til syskenbarnet Herdis Torvaldsdotter, m.a. med eigedomar på Shetland (dom 1366). Derimot ser det ikkje ut til at dei fekk noko av arven etter Ogmund Finnsson, jamvel om herr Ogmund etter eige utsegn ikkje vedkjende seg andre arvingar enn herr Jon og herr Sigurd.

1342 fekk Sigurd paveleg dispensasjon til å gifte seg med jomfru Ingebjørg, dotter til Erling Vidkunnsson; dispensasjon trongst sidan dei var skylde i fjerde ledd. Erlings einaste son Bjarne døydde under eller like etter Svartedauden, og då Erling gjekk bort 1355, vart Sigurd og fru Ingebjørg hovudarvingar. Hovudgarden Giske hadde Erling overført til Ingebjørg året før, sonen Bjarne hadde bede han gjere det medan han låg på det siste. Med Giskegodset følgde dei nordnorske godsa som Erling Vidkunnsson etterlet seg, med dei gamle storgardane Bjarkøy, Tjøtta og Dønnes som sentra. Frå no av var Sigurd Havtoresson Noregs mest godsrike mann, og Giske vart hovudgarden i godskomplekset.

Sigurd var med i krinsen av stormenn som gjorde opprør mot kong Magnus både 1333, då han knapt kan ha vore meir enn 18 år, og 1338–39. Erling Vidkunnsson var den leiande i den første oppreisten, 1338–39 var Sigurd hovudmann saman med Ivar Ogmundsson og Bjarne Erlingsson. Eit pavebrev 1334 opplyser at Sigurd var med på å ta biskop Hallvard i Hamar til fange og frårøva han gods og ei borg. Han vart lyst i bann, men løyst frå bannet. Det er uvisst om kontroversen var politisk motivert.

Etter forsoning 1339 er det ingen direkte vitnemål om konflikt mellom kongen og Sigurd, men ting tyder på at kong Magnus den første tida heldt Sigurd noko på avstand. På Varberg slott 1343, då kong Magnus gjorde junker Håkon til norsk konge, var Sigurd, Bjarne Erlingsson og Ogmund Finnsson til stades med væpnarstatus. Fire år seinare, då testamentet til kong Magnus og dronning Blanca vart oppsett, hadde Ogmund vorte riddar, og Sigurd er plassert som nummer to av væpnarane, etter Bjarne. Sigurd og Bjarne må ha fått riddarslaget like etter at testamentet vart oppsett (mellom 15.7.1347 og 16.2.1348). For Sigurd kan det ha skjedd samtidig med at han vart lagmann i Oslo (nemnd første gong som lagmann 18.8.1347). Den om lag to år eldre broren Jon hadde då vore riddar i 10 år. Lagmannsombodet hadde Sigurd truleg til noko etter 1350, og deretter var han nokre år syslemann på Søre Hedmark.

Dei sterke godsinteressene Sigurd fekk på Vestlandet og i Nord-Noreg, kan forklåre at han overtok den prestisjetunge stillinga som høvedsmann på Bergenhus. Han var i open konflikt med hanseatane 1365 og 1366, og 1370 blir hanseatiske overgrep mot herr Sigurd omtala. Dette året hadde han tilhald i Oslo, og under pesten som herja byen, døydde etter alt å døme fru Ingebjørg. Truleg var Sigurd då syslemann på Romerike; han hadde ein lensmann her 1376.

I den følgjande tida ser det ut til at Sigurd konsentrerte seg om administreringa av den svære godssamlinga, som vart sterkt råka i krisetida etter Svartedauden. Men han hadde ein framskoten plass i kongens råd. I fredsavtalen med hanseatane 1369 er han som einaste stormann ved sida av drottseten nemnd som kongens rådgjevar, og i fleire samanhengar, m.a. 1381 då barnekongen Olav 4 vart hylla på Øyratinget, er han omtala som kongens frende. Derimot oppnådde han aldri å bli drottsete. Eit brev frå 1390, som galdt fornying av ei tidlegare jordegodsgåve, må helst tolkast slik at Sigurd då var død.

Sigurd Havtoresson og fru Ingebjørg etterlet seg to born, sonen Håkon, som døydde utan livsarvingar 1407, og dottera Agnes. Ho vart gift med den svenskfødde Jon Marteinsson, og det var deira son, riksforstandar Sigurd Jonsson, som vart sitjande med den svære jordegodssamlinga etter morfaren.

Sigurd Havtoresson. (2011-11-04) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/.nbl_biografi/Sigurd_Havtoresson/utdypning -------------------- Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Notater : Haldor Arnesons bror var Anders Arneson var sysselmann i Hardanger i 1340. -------------------- Brøttumsboka, s. 985-986 (Av kongelig Ætt, Brattætten) -------------------- Til Sørum.

view all 15

Sigurd Havtorson "til Sudrheim"'s Timeline

1315
1315
Sørum, Akershus, Norway
1321
1321
Age 6
1340
1340
Age 25
Skedsmo, Akershus
1343
1343
Age 28
Sudreim (Sørum), Akershus, Norway
1343
Age 28
1392
1392
Age 77
Østfold, Norway
????
????
til Giske og Sudreim (Roos ?)
????
Veldre
????