Sonja Henie (1912 - 1969)

‹ Back to Henie surname

77

Matches

0 77 0
Adds story.

View Sonja Henie's complete profile:

  • See if you are related to Sonja Henie
  • Request to view Sonja Henie's family tree

Share

Birthplace: Kristiania, Norway
Death: Died
Cause of death: Leukemi
Occupation: Kunstløper og filmskuespiller
Managed by: Doug Robinson
Last Updated:
view all

Immediate Family

About Sonja Henie

http://en.wikipedia.org/wiki/Sonja_Henie

Sonja Henie (April 8, 1912 – October 12, 1969) was a Norwegian figure skater and film star. She was a three-time Olympic Champion (1928, 1932, 1936) in Ladies Singles, a ten-time World Champion (1927–1936) and a six-time European Champion (1931–1936). Henie won more Olympic and World titles than any other ladies figure skater. At the height of her acting career she was one of the highest paid stars in Hollywood.


Early life


Sonja Henie was born in Kristiania, current Oslo, the only daughter of Wilhelm Henie, a prosperous Norwegian furrier and his wife Selma Lochmann-Nielsen (1888–1961). In addition to the income from the fur business, both of Henie's parents had inherited wealth. Wilhelm Henie had been a one-time World Cycling Champion and the Henie children were encouraged to take up a variety of sports at a young age. Henie initially showed talent at skiing, and then followed her older brother Leif to take up figure skating. As a girl, Henie was also a nationally ranked tennis player and a skilled swimmer and equestrienne. Once Henie began serious training as a figure skater, her formal schooling ended. She was educated by tutors, and her father hired the best experts in the world, including the famous Russian ballerina Tamara Karsavina, to transform his daughter into a sporting celebrity.


Competitive career


Henie won her first major competition, the senior Norwegian championships, at the age of 10. She then placed eighth in a field of eight at the 1924 Winter Olympics, at the age of eleven. During the 1924 program, she skated over to the side of the rink several times to ask her coach for directions. But by the next Olympiad, she needed no such assistance.


Henie won the first of an unprecedented ten consecutive World Figure Skating Championships in 1927 at the age of fourteen. The results of 1927 World Championships, where Henie won in 3-2 decision (or 7 vs. 8 ordinal points) over the defending Olympic and World Champion Herma Szabo of Austria, was controversial, as all three of five judges that gave Henie first-place ordinals were Norwegian (1 + 1 + 1 + 2 + 2 = 7 points) while Szabo received first-place ordinals from an Austrian and a German Judge (1 + 1 + 2 + 2 + 2 = 8 points). Henie went on to win first of her three Olympic gold medals the following year. She defended her Olympic titles in 1932 and in 1936, and her World titles annually until 1936. She also won six consecutive European championships from 1931 to 1936. Henie's unprecedented three Olympic gold medals haven't been matched by any ladies single skater since; neither are her achievements as ten-time consecutive World Champion. While Irina Slutskaya of Russia won her seventh European Championship in 2006 to become the most successful ladies skater in European Championships, Henie retains record of most consecutive titles, sharing it with Katarina Witt of Eastern Germany/Germany (1983–1988).


Towards the end of her career, she began to be strongly challenged by younger skaters including Cecilia Colledge, Megan Taylor, and Hedy Stenuf. However, she held off these competitors and went on to win her third Olympic title at the 1936 Winter Olympics, albeit in very controversial circumstances with Cecilia Colledge finishing a very close second. Indeed, after the school figures section at the 1936 Olympic competition, Colledge and Henie were virtually neck and neck with Colledge trailing by just a few points. As Sandra Stevenson recounted in her article in The Independent of the 21st April 2008, "the closeness [of the competition] infuriated Henie, who, when the result for that section was posted on a wall in the competitors' lounge, swiped the piece of paper and tore it into little pieces. The draw for the free skating [then] came under suspicion after Henie landed the plum position of skating last, while Colledge had to perform second of the 26 competitors. The early start was seen as a disadvantage, with the audience not yet whipped into a clapping frenzy and the judges known to become freer with their higher marks as the event proceeded. Years later, a fairer, staggered draw was adopted to counteract this situation".


During her competitive career, Henie traveled widely and worked with a variety of foreign coaches. At home in Oslo, she trained at Frogner Stadium, where her coaches included Hjordis Olsen and Oscar Holte. During the latter part of her competitive career she was coached primarily by the American Howard Nicholson in London. In addition to traveling to train and compete, she was much in demand as a performer at figure skating exhibitions in both Europe and North America. Henie became so popular with the public that police had to be called out for crowd control on her appearances in various disparate cities such as Prague and New York City. It was an open secret that, in spite of the strict amateurism requirements of the time, Wilhelm Henie demanded "expense money" for his daughter's skating appearances. Both of Henie's parents had given up their own pursuits in Norway—leaving Leif to run the fur business—in order to accompany Sonja on her travels and act as her managers.


Henie is credited with being the first figure skater to adopt the short skirt costume in figure skating, wear white boots, and make use of dance choreography. Her innovative skating techniques and glamorous demeanor transformed the sport permanently and confirmed its acceptance as a legitimate sport in the Winter Olympics.


Professional and film career


After the 1936 World Figure Skating Championships, Henie gave up her amateur status and took up a career as a professional performer in acting and live shows. While still a girl, Henie had decided that she wanted to move to Hollywood and become a movie star when her competitive days were over, without considering that her thick accent might hinder her acting ambitions.


In 1936, following a successful ice show in Los Angeles orchestrated by her father to launch her film career, Hollywood studio chief Darryl Zanuck signed her to a long term contract at Twentieth Century Fox which made her one of the highest-paid actresses of the time. After the success of her first film, One in a Million, Henie's position was assured and she became increasingly demanding in her business dealings with Zanuck. Henie also insisted on having total control of the skating numbers in her films such as Second Fiddle (1939).


In addition to her film career at Fox, Henie formed a business arrangement with Arthur Wirtz, who produced her touring ice shows under the name of "Hollywood Ice Revue". Wirtz also acted as Henie's financial advisor. At the time, figure skating and ice shows were not yet an established form of entertainment in the United States. Henie's popularity as a film actress attracted many new fans and instituted skating shows as a popular new entertainment. Throughout the 1940s, Henie and Wirtz produced lavish musical ice skating extravaganzas at Rockefeller Center's Center Theatre attracting millions of ticket buyers.


At the height of her fame, her shows and touring activities brought Henie as much as $2 million per year. She also had numerous lucrative endorsement contracts, and deals to market skates, clothing, jewelry, dolls, and other merchandise branded with her name. These activities made her one of the wealthiest women in the world in her time.


Henie broke off her arrangement with Wirtz in 1950 and for the next three seasons produced her own tours under the name "Sonja Henie Ice Revue". It was an ill-advised decision to set herself up in competition with Wirtz, whose shows now featured the new Olympic champion Barbara Ann Scott. Since Wirtz controlled the best arenas and dates, Henie was left playing smaller venues and markets already saturated by other touring ice shows such as Ice Capades. The collapse of a section of bleachers during a show in Baltimore, Maryland in 1952 compounded the tour's legal and financial woes.


In 1953 Henie formed a new partnership with Morris Chalfen to appear in his European Holiday On Ice tour. This was a great success. She produced her own show at New York's Roxy Theatre in January 1956. However, a subsequent South American tour in 1956 was a disaster. Henie was drinking heavily at that time and could no longer keep up with the demands of touring, and this marked her retirement from skating.


In 1938, she published her autobiography Mitt livs eventyr which has translated and released as Wings on My Feet in 1940, which was republished in a revised edition in 1954. At the time of her death, Henie was planning a comeback for a television special that would have aired in January 1970.


Nazi controversy


Henie's connections with Adolf Hitler and other high-ranking Nazi officials made her the subject of controversy before, during, and after World War II. During her amateur skating career, she performed often in Germany and was a favorite of German audiences as well as of Hitler personally. As a wealthy celebrity, she moved in the same social circles as royalty and heads of state and made Hitler's acquaintance as a matter of course.


Controversy appeared first when Henie greeted Hitler with a Nazi salute during an exhibition in Berlin some time prior to the 1936 Winter Olympics; she was strongly denounced by the Norwegian press. She did not repeat the salute at the Olympics in Garmisch-Partenkirchen, but after the Games she accepted an invitation to lunch with Hitler at his resort home in nearby Berchtesgaden, where Hitler presented Henie with an autographed photo with a lengthy inscription. After beginning her film career, Henie kept up her Nazi connections, for example personally arranging with Joseph Goebbels for the release of her first film, One in a Million, in Germany.


During the occupation of Norway by Nazi Germany, German troops saw Hitler's autographed photo prominently displayed in the Henie family home. As a result, none of Henie's properties in Norway were confiscated or damaged by the Germans. Henie became a naturalized citizen of the United States in 1941. Like many Hollywood stars, she supported the U.S. war effort through USO and similar activities, but she was careful to avoid supporting the Norwegian resistance movement, or making public statements against the Nazis. For this, she was condemned by many Norwegians and Norwegian-Americans. After the war, Henie was mindful that many of her countrymen considered her to be a quisling. However, she made a triumphant return to Norway with the Holiday on Ice tour in 1953 and 1955.


Personal life

Henie was married three times, to Dan Topping (1912–1974), Winthrop Gardiner Jr.(1912–1980), and the wealthy Norwegian shipping magnate and art patron, Niels Onstad (1909–1978). After her retirement in 1956, Henie and Onstad settled in Oslo and accumulated a large collection of modern art that formed the basis for the Henie-Onstad Art Centre at Høvikodden in Bærum near Oslo.


In addition to her marriages, Henie had a variety of love interests, including her skating partners Jack Dunn and Stewart Reburn, celebrated boxing legend Joe Louis, a much-publicized affair with Tyrone Power, and a later romance with actor Van Johnson. According to the biography Queen of Ice, Queen of Shadows, written by her brother Leif with Raymond Strait after her death, Henie was obsessed with money and sex, had a vile temper when crossed, and used her family and others shamelessly to advance her own ends.


Sonja Henie was diagnosed with leukemia in the mid-1960s. She died of the disease at age 57 in 1969 during a flight from Paris to Oslo. Considered by many as one of the greatest figure skaters in history, she is buried with her husband in Oslo on the hilltop overlooking the Henie-Onstad Art Centre.


Results

http://en.wikipedia.org/wiki/Sonja_Henie#Results

Awards

Inducted into the World Figure Skating Hall of Fame (1976).
Inducted into the International Women's Sports Hall of Fame (1982).
She has a star on the Hollywood Walk of Fame.
In 1938, at age 25, she became the youngest person made a knight first class of The Royal Norwegian Order of St. Olav.

Filmography

http://en.wikipedia.org/wiki/Sonja_Henie#Filmography -------------------- Sonja Henie, født 8. april 1912, fødested Kristiania, død 12. oktober 1969, dødssted fly fra Paris til Oslo. Kunstløper og filmskuespiller. Foreldre: Forretningsmann og idrettsutøver Hans Wilhelm Henie (1872–1937) og oppvarterske Selma Johanne Lochman Nielsen (1888–1961). Gift 1) 4.7.1940 med forretningsmann Daniel Reid Topping (11.6.1912–18.5.1974), ekteskapet oppløst 1946; 2) 15.9.1949 med forretningsmann Winthrop Gardiner jr. (8.12.1912–oktober 1980), ekteskapet oppløst 1956; 3) 1956 med skipsreder Niels Onstad (25.3.1909–17.6.1978).

Med sine mange olympiske seirer i kunstløp, sin posisjon som en av Hollywoods mest feterte filmstjerner i 1930- og 1940-årene og sine mange verdensturneer med egne, svært påkostede isshow til midten av 1950-årene, er Sonja Henie trolig den internasjonalt mest berømte kvinne i norsk historie.

Sonja Henie vokste opp i Thomas Heftyes gate i Kristiania, bare noen hundre meter fra Frogner Stadion. Moren Selma var halvt irsk og mer eller mindre oppvokst langs sørlandskysten ombord i de båtene der hennes norske far var styrmann. Hun beskrives som tilbakeholden og forsiktig, men med mye av den samme seige energien som var typisk for ektemannen. Wilhelm Henie hadde kåpe- og pelsforretning i Prinsens gate. Han var en stor, tykk, ubehøvlet og på alle måter fargerik Kristiania-gutt som snakket vikaspråk kraftig oppblandet med tidens sjargong. Hans mor var født Jordan, og han hadde trolig arvet penger fra slektens børstefabrikk. Han hadde selv vært aktiv idrettsutøver og ble verdensmester i 100 km banesykling 1894; han hadde også en annenplass i europamesterskapet i hurtigløp på skøyter 1896.

Det var den 7 år eldre broren Leif som tok med seg den knøttlille søsteren ut på isen. Hun var bare seks år gammel og hadde akkurat fått sine første danseskøyter da hun ble oppdaget av skøyteklubbens trenere, som mente hun hadde talent. Wilhelm Henie ble svært begeistret, satte i gang et storstilt treningsopplegg og tok henne ut av skolen allerede i fjerde klasse for å gå på skøyter på heltid. Han fikk henne meldt på til de første olympiske vinterleker i Chamonix 1924, men 11-åringen ble ikke tatt på alvor og kom sist – til farens høylydte forargelse. Allerede året etter vant hun det første av fem norgesmesterskap i strekk, samtidig som hun 1926–28 også ble norgesmester i parløp, sammen med Arne Lie. I disse årene var hun også elev ved Per Aabels ballettskole. Hun elsket å danse, helst på skøyter, og ble beskrevet som “en alv i blå fløyelskjole med hvite pelskanter og en liten pelshatt”. Enda så liten hun var, hadde hun sterk utstråling og ble snart publikums yndling.

1927 begynte den utrolige rekken av internasjonale seirer. Det ble 10 verdensmesterskap 1927–36 og seks europamesterskap 1931–36, i tillegg til de olympiske seirene i St. Moritz 1928, Lake Placid 1932 og Garmisch-Partenkirchen 1936. Sonja Henies varemerke var den karakteristiske, meget lange “striper'n”, etter hvert fulgt av uendelige piruetter, rundt og rundt. Når hun endelig stoppet, var hun alltid klippefast, og det hele ble fulgt av et stort, begeistret og vinnende smil.

I løpet av disse årene ble Sonja Henie den direkte årsaken til at kunstløp ble en verdensidrett. Hun møtte konger og presidenter og hilste like begeistret på alle de mektige beundrerne. Det vakte kanskje ikke så stor oppmerksomhet den gang at hun hilste Hitler med et fast “heil” under den berømte propagandaolympiaden 1936, – alle land deltok jo, og de fleste utøverne gjorde som tyskerne. Filmavisen med Sonjas hilsen og bildene fra privatbesøket hennes hos rikskansleren kom imidlertid til å forfølge henne resten av livet.

Etter 1936 var det ikke mye mer igjen å erobre som idrettsamatør, og bare en måned etter OL undertegnet Henie en turnékontrakt med den amerikanske manageren Arthur M. Wirtz. Turneen startet med en veldedighetsforestilling i Madison Square Garden i New York og endte i Hollywood. Sonja hadde filmdebutert allerede som 15-åring i en liten rolle i Leif Sindings stumfilmkomedie Syv dager for Elisabeth, og 1929 spilte hun seg selv i Gustav Lunds dokumentarfilm Se Norge. Far og datter bestemte seg for at nå skulle drømmefabrikken Hollywood erobres. Etter avvisning hos Metro-Goldwyn-Mayer henvendte de seg til Darryl Zanuck, sjefen for 20th Century Fox, og tilbød sine tjenester for den gang uhørte 75 000 dollar per film! Zanuck tilbød en gjesteopptreden i en musikal for en langt mer beskjeden sum. Da leide pappa Henie en ishall i Los Angeles og inviterte alle som kunne krype og gå.

Zanuck kapitulerte. Han godtok både den enorme summen og at filmene skulle kreeres rundt Sonja Henies ene talent, det å være fantastisk på isen. Debuten One in a Million fra 1936 ble en enorm suksess. Det samme ble oppfølgeren, Thin Ice (1937), med Tyrone Power som motspiller. Allerede det året ble hun rangert som nummer 8 på den viktige Quigley Annual Top Ten Box Office-listen, som anslår hvilke skuespillere som har størst kommersiell trekkraft. Sonja Henie hadde virkelig vunnet verden.

Et stort skår i gleden var det da Wilhelm Henie brått døde 1937. Da Sonja Henie kom tilbake til Norge for å delta i begravelsen, ble hun møtt som en dronning av tusener av begeistrede nordmenn på Honnørbryggen. I familiens flotte herskapshus på Landøya ble det bestemt at moren og broren skulle følge henne til Hollywood for å konsentrere seg helt og fullt om karrieren hennes. Som den yngste noensinne ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden samme år, og etter ytterligere to filmer (Happy Landing og My Lucky Star, begge 1938) ble hun nå rangert som nummer tre på kassastjernelisten, etter Shirley Temple og Clark Gable. Kjent som en tøff og temperamentsfull forretningskvinne forhandlet hun seg til en ny femårskontrakt, som lød på 160 000 dollar per film og tre filmer i året. Hun var nå den best betalte filmskuespiller i verden.

Filmene var først og fremst ekstravagante utstyrshistorier. Handlingen foregikk selvsagt alltid om vinteren, med god anledning til å skape enorme utstyrsscener rundt Sonja Henie. Som skuespiller var hun først og fremst stiv, og hun hadde tykk norsk aksent, men hun var søt og frisk med store smilehull. Etter hvert ble hun også ledigere foran kameraet, og var nesten en brukbar komedienne i Second Fiddle (1939) med originalmusikk av selveste Irving Berlin. Samme år spilte hun også i kriminaldramaet Everything Happens at Night. Siden hun ikke var mer enn akseptabel som danser uten skøyter og aldeles ikke kunne synge, ble det sørget for at andre talenter tok seg av disse funksjonene. Bortsett fra Tyrone Power spilte hun aldri mot de største mannlige stjernene. Filmselskapet behøvde ikke å bruke penger på det når damen hadde så stor trekkraft. Det var imidlertid vanskelig å konstruere nye filmer rundt det begrensede talentet. Filmene var for like, og allerede 1939 var hun falt ned til 10. plass på kassastjernelisten og forsvant året etter.

Da Norge ble okkupert av tyskerne 1940, sendte Sonja Henie ordre hjem om at et signert bilde av Hitler skulle stilles synlig i hjemmet på Landøya, og stedet fikk stå urørt gjennom hele krigen. Hun hevdet at hun, som amerikansk statsborger, av nøytralitetshensyn ikke kunne hjelpe da hun fikk en henvendelse om å bidra med penger til flyutstyr til norske flykadetter i treningsleiren Little Norway. Da USA kom med i krigen 1941, forandret hun holdning og bidrog både med pengesummer og mottok norske soldater, men den negative holdningen tidligere kom også til å forfølge henne.

USAs deltakelse i krigen førte til en kort oppblomstring i filmkarrieren med Sun Valley Serenade (1941), der Sonja Henie spilte norsk flyktning og var omgitt av Glenn Millers orkester og musikalske klassikere som Chattanooga Choo Choo, Moonlight Serenade og In the Mood. De to neste filmene, Iceland (1942) og Wintertime (1943), var også krigsrelaterte, men innbrakte så lite penger at Fox sa opp kontrakten. To filmer for andre selskaper (It's a Pleasure, 1945, The Countess of Monte Cristo, 1948) gjorde lite inntrykk, og filmkarrieren var over.

Parallelt med hollywoodkarrieren hadde Sonja Henie i flere år hatt suksess som stjerne i påkostede isshow på kjente arenaer som Madison Square Garden. Nå satset hun for fullt på dette og feiret nye suksesser både i USA og Europa. Først 1953 torde hun besøke hjemlandet, der hun var redd for å bli pepet ut som “stripet”. Showene på Jordal Amfi, der hun opptrådte både for kongefamilien og titusener begeistede nordmenn, ble likevel betydelige triumfer.

Turneene var imidlertid store pengesluk, og et forsøk på å erobre Latin-Amerika ble en stor fiasko. Sonja Henie var nå godt over 40 år gammel og ikke lenger den beste på isen. I tillegg hadde hun utviklet et alkoholproblem, og ved en opptreden i Rio de Janeiro var hun så påvirket at hun falt på isen og ble pepet ut av publikum. En siste spillefilm (Hello London, 1958), der temaet var hennes eget turnéliv, var også mislykket. Den utøvende karrieren var ugjenkallelig slutt.

Etter to korte amerikanske ekteskap giftet Sonja Henie seg 1956 med den norske skipsrederen Niels Onstad. Hun kom til å dele hans interesse for kunst, og de ble betydelige samlere. Interessen ble etter hvert en lidenskap, og hun utviklet en bemerkelsesverdig innsikt i til dels vanskelig tilgjengelig samtidskunst. Særlig knyttet hun kontakt med Jakob Weidemann og med samtidens yngre franske modernister. 1961 opprettet paret en stiftelse bestående av en rik kunstsamling og penger til Henie-Onstad Kunstsenter, som ble åpnet på Høvikodden i Bærum 1968 til stor medieoppmerksomhet. Ved siden av kunstsamlingen kan man også beskue Sonja Henies medaljer og pokaler, og innimellom blir noen av filmene vist for publikum.

Sonja Henie døde av leukemi i et fly på vei fra Paris til Oslo høsten 1969 og ble bisatt fra Haslum krematorium 17. oktober med kongefamilien til stede. Sammen med Onstad er hun gravlagt ved kunstsenteret på Høvikodden.

Sonja Henie huskes med kjærlighet av et stort publikum, særlig i USA. Filmkarrieren var kort, men glamorøs, og alle Fox-filmene ble sluppet som en egen videosamling i USA i midten av 1990-årene. I Europa er bare Sun Valley Serenade tilgjengelig, og det er nok mest på grunn av Glenn Miller.

Ingen norsk kvinne, ikke en gang Kirsten Flagstad og Liv Ullmann, har nådd en så omfattende berømmelse som Sonja Henie. Historien om Sonja Henie er i norsk sammenheng et eventyr om jenta som vant en hel verden, men også tragedien om et berømt menneske som levde i et ensomt vakuum der hun så seg selv som aksen verden dreide rundt.

Verker Mitt livs eventyr, 1938 (rev. utg. 1953; eng. utg. Wings on My Feet, New York 1940) Kilder og litteratur D. Shipman: The Great Movie Stars. The Golden Years, New York 1979 L. Henie og R. Straight: Queen of Ice – Queen of Shadows. The Unsuspected Life of Sonja Henie, New York 1985 A. G. Andersen: Som i en drøm. Sonja Henies liv, 1985 M. L. Hoel: Sonja Henie, 1992 M. Kirby: Figure Skating to Fancy Skating – Memoirs of the Life of Sonja Henie, London 2000 opplysninger fra Reidar Børjeson, Henie-Onstad Kunstsenter, 2001 FILMPORTRETT E. Hambro: Sonja Henie – Isens dronning, NRK 1993 (også video) Portretter m.m. KUNSTNERISKE PORTRETTER Statue (forgylt bronse, helfigur) av Per Ung, 1986; Frogner Stadion, Oslo

view all

Sonja Henie's Timeline

1912
April 8, 1912
Kristiania, Norway
June 23, 1912
Kristiania, Norway
1940
July 4, 1940
Age 28
1949
September 15, 1949
Age 37
1956
1956
Age 43
1956
Age 43
1969
October 12, 1969
Age 57
October 17, 1969
Age 57
Haslum, Bærum, Akershus, Norge
????