Vincents Vintcentsøn Lunge, til Lungegaarden

Is your surname Lunge?

Research the Lunge family

Vincents Vintcentsøn Lunge, til Lungegaarden's Geni Profile

Records for Vincents Lunge

27,549 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Related Projects

Vincents Vintcentsøn Lunge, til Lungegaarden

Also Known As: "Vincents Lunge", "Vincens Vincentius Lunge"
Birthdate:
Birthplace: Danmark
Death: Died in Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge
Immediate Family:

Son of Vincents Iversen Dyre, til Tirsbæk and Kirsten Thygesdatter Lunge
Husband of Margrethe Nielsdatter Gyldenløve, af Norge
Father of Blanceflor Vincentdatter Lunge; Helvig Vincentsdatter Lunge; Ove Vincentsen Lunge; Abelone Vincentsdatter Galde; Kirsten Lunge and 4 others
Brother of Ove Vincentensen Lunge; Niels Vincentsen Lunge (Dyre); Tyge Vincentsen Lunge and Iver Vincenten Lunge, Oberst

Occupation: Stattholder, kansler, Dr. jur. Lensherre, Riksråd, Kansler i Norg, Lensherre og riksråd. Høvedsmann på Bergenshus.Stattholder Nordenfjells, Norsk rikskansler, Ridder, Rikshovmeister, Dansk adelsman
Managed by: Harald Sævold
Last Updated:

About Vincents Vintcentsøn Lunge, til Lungegaarden

Vincents Vincentius Lunge, til Lungegaarden

Vincens død 3. januar 1536, dødssted Trondheim, Født ca. 1483 i Danmark; nøyaktig fødselsdato er ikke kjent. Lensherre, dansk og norsk riksråd. Foreldre: Vincens Iversen Dyre til Tirsbæk (død tidligst 1497) og Kirsten Tygesdatter Lunge (død tidligst 1529). Gift i Bergen 1523 med Margrete Nilsdatter (ca. 1495–tidligst 1565; hun gift 2) 1540 med den danske lavadelsmann og lensherre i Norge Jens Splid), datter av rikshovmester Nils Henriksson til Austrått (ca. 1455–1523) og Ingerd Ottesdatter (Rømer) (ca. 1475–1555).

Vincens Lunge var en hensynsløs lykkejeger av internasjonalt tilsnitt. Han spilte en av hovedrollene i dramaet som førte til Norges selvstendighetstap 1536–37.

Lunge studerte i en årrekke i Tyskland, Frankrike og ved universitetet i Leuwen i Brabant; han vendte hjem til Danmark 1518 med doktorgrader i filosofi, romerrett og kirkerett. 1521 ble han professor i jus og rektor ved Københavns universitet. Han imponerte som en språkmektig, veltalende og sjarmerende mann; han vant Christian 2 for seg og ble innsatt som høvedsmann på Krogen slott (senere Kronborg) 1522. Da den jyske adelen 1523 gjorde opprør og innkalte Frederik 1, vendte Lunge Christian 2 ryggen. Med nære slektninger blant de nye makthaverne ble han tatt opp i det danske riksrådet, slått til ridder og sendt til Norge for å tinge (forhandle) det nordafjelske under den nye kongen. Lunge-slektens uvenn, Henrik Krummedike, ble sendt i samme ærend til det sønnafjelske.

En medvirkende årsak til at Lunge fikk dette oppdraget, var trolig at han var i ferd med å gifte seg med Margrete Nilsdatter, som tilhørte den ledende adelsslekten i det nordafjelske Norge, og som han må ha blitt kjent med da hun var hoffdame hos Christian 2s dronning Elisabeth. I Norge kastet Lunge seg inn i kompliserte forhandlinger i Bergen, der tyskerne utnyttet situasjonen ved å gå løs på sine konkurrenter blant andre utlendinger i byen. Besetningen på Bergenhus, som først var lojal mot Christian 2, overlot da kontrollen med slottet og festningen til de norske riksrådene vestafjells, som overdrog Bergenhus til Lunge og tok ham opp i det norske riksrådet. Våren 1524 tinget han alle vestlandslenene under Frederik 1, men selve valget av Frederik til norsk konge ble først foretatt av det norske riksrådet på et møte i Bergen i august 1524 – da var den nyinnsatte norske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson, nylig vendt hjem fra Roma.

Rådsmøtet og oppfølgingen av vedtakene der bar preg av at Lunge var pådriveren for den politikk som ble ført. Han hadde allerede sikret seg mesteparten av Vestlandet og Nord-Norge som len, og han var Frederik 1s stattholder nordafjells. Dessuten hadde han skaffet flere len til svigermoren, fru Ingerd, og til svogeren Erik Ugerup. Riksrådet vedtok en håndfesting som dels var inspirert av den håndfestning det danske riksrådet hadde fått kongen til å godta. Rådsherrenes egne interesser ble som vanlig skutt i forgrunnen, og det ble slått fast at riksrådet hadde rett til å velge konge i Norge. Dessuten betinget rådet seg at Lunge skulle beholde Bergenhus, mens de norske brødrene Olav og Gaute Galle skulle få henholdsvis Akershus og Båhus i forlening. Mest oppsiktsvekkende vedtok riksrådet å støte Henrik Krummedike ut av rådet og ta fra ham alle len i Norge; Krummedike var ikke bare fiende av Lunges egen slekt, men også av hans kones slekt. Lunge hadde hatt god tid til å planlegge dette opplegget, og lignende spill kastet han seg ut i igjen og igjen.

Det var Lunge som drog til Danmark for å få kongen til å godta vedtakene. Frederik 1 underskrev håndfestingen, men gikk ikke med på at Krummedike skulle miste lenene i Norge; tvert imot lyttet han til denne da han også avviste å la Olav Galle få Akershus – han ble oppfattet som en svenskvennlig separatist. Men Lunge fikk kongen til å gå med på at den mer harmløse broren, Gaute Galle, kunne få Akershus. Da Lunge senere kom til Akershus i januar 1525 og forestod vaktskiftet der, overdrog han likevel slottet til Olav Galle! Lunge beklaget seg i brev til Olav Engelbrektsson over at hans norske rådskolleger var redde for konsekvensene av vedtakene i Bergen og skrev at erkebiskopen var den eneste han tiltrodde styrke til å forsvare denne politikken overfor kongen og danskene.

Som Norges sterkeste verdslige makthaver brukte Lunge sin og slektningenes posisjon til å fremme høyst tvilsomme arvekrav på vegne av svigermoren, fru Ingerd – ja, de to gikk så hensynsløst til verks at de bemektiget seg veldige godskompleks før rettsvesenet hadde avgjort arvetvistene, i ett tilfelle endog før arvelateren var død! Lunge jaget riksrådskollegaen Johan Krukow fra hans setegård i Sogn, og han tok kirkelige klenodier fra Apostelkirken og Svartebrødreklosteret i Bergen. Slik utfordret Lunge verdslige og geistlige herrer i og utenfor rådet, og han hevdet seg på bekostning av biskopene i Bergen og Stavanger, som mente seg krenket i sin kirkelige myndighet. Dessuten mottok Olav Engelbrektsson fra 1526 klager over at lutherske tendenser fritt fikk gjøre seg gjeldende i Lunges residensby Bergen.

Frederik 1 avsatte 1527 Olav Galle fra høvedsmannsposten på Akershus, og kongen sendte Lunges bror, Ove Lunge, til Norge for å styrke grepet om landet ytterligere, bl.a. for å avtale en norsk kroning av Frederik 1. Norges forhold til Sverige ble i disse årene dramatisk forverret. Prominente svensker som hadde falt i unåde hos Gustav Vasa, søkte fra 1525 tilflukt her. Sterkt presset måtte Olav Engelbrektsson 1526 utlevere to asylsøkere, som ble henrettet i Sverige 1527. Det året kom en mann, kalt Daljunkeren, over til Trøndelag; han utgav seg for å være sønn av Sten Sture d.y. og hadde vært leder for et opprør i Dalarna som ble slått ned. Vincens Lunge og hans slektninger trodde at Daljunkeren var den han utgav seg for, mens erkebiskopen tvilte på det – i virkeligheten var han visstnok en tjenestegutt. Det ble avtalt ekteskap mellom en av fru Ingerds døtre, Eline, og Daljunkeren, og Lunge fikk junkeren til å avgi løfter om politiske innrømmelser når han ble svensk konge! Lunge drog med ham inn i sitt len Jemtland for å støtte ham da han drog tilbake til Dalarna, men måtte ta imot ham igjen da han for andre gang flyktet over grensen. Etter sterkt press fra Gustav og Frederik 1 sendte Lunge våren 1528 Daljunkeren som en halvt bevoktet fange til Danmark; han rømte til Rostock, der han etter svensk press ble arrestert og henrettet.

Som vilkår for fortsatt å stå sammen mot trusselen fra Christian 2 krevde Gustav Vasa også at Frederik 1 straffet Daljunkerens støttespillere i Norge. Frederik kalte Lunge ned til Danmark og tvang ham på et møte i Flensburg høsten 1528 til å oppgi Bergenhus, men lot ham beholde Sogn, Jemtland og Vardøhus len og skjenket ham dessuten Nonneseter kloster med alt dets gods, slik at Lunge i tiden etter kunne bygge om klosteret utenfor Bergen til sin befestede residens Lungegården. Kongen førte dermed en vellykket “splitt og hersk”-politikk: Han bandt Lunge til seg og den danske kronen, samtidig som han gav Bergenhus til Eske Bille, som var Henrik Krummedikes svigersønn! Dessuten gjorde kongen Lunge umulig i Olav Engelbrektssons øyne ved å forgripe seg på et kloster. Til alt overmål tok Frederik 1 fra erkebiskopen lenene han hadde i Trøndelag og gav dem til to holsteinske adelsmenn som var i kongens tjeneste.

Da Olav Engelbrektsson fikk høre om disse vedtakene, oppfattet han det slik at Lunge hadde baktalt ham overfor kongen – og det med rette: Lunge brukte fra da av sine forbindelser i Danmark til å sverte erkebiskopen. Ifølge håndfestingen hadde herremenn rett til å gå til feide mot hverandre, og det gjorde nå Olav Engelbrektsson mot Lunge og fru Ingerd våren 1529. Hans militære styrker til lands og vanns tok deres len og gods, kapret deres skip og lammet deres handel. Erkebiskopen behersket Norge nord for Stad og Dovre og nektet å gi fra seg lenene i Trøndelag. Først 1530 klarte Niels Lykke, som 1528 var blitt Lunges svoger ved ekteskap med Eline (som var tiltenkt Daljunkeren), å megle forlik mellom Lunge, fru Ingerd og Olav Engelbrektsson.

Lunge satset heretter mye på å holde nær kontakt til regjeringsmiljøet i Danmark, der hans frender kunne støtte ham, bl.a. under et lengre opphold våren og sommeren 1530. Samtidig distanserte den norske erkebiskopen seg fra Frederik 1s brudd på håndfestingen: Kongen konfiskerte flere norske klostre, og Lunge prøvde å gjøre det samme for egen del med Utstein kloster, men ble hindret av stavangerbispen. Da Christian 2 1531–32 gjorde et forsøk på å gjenerobre sine nordiske kroner ved invasjon i Norge, hyllet Olav Engelbrektsson ham som konge mot å få stadfestet kirkens gamle privilegier. Samtidig innledet erkebiskopen en ny feide mot Lunge og hans slektninger.

Vincens Lunges ekstreme egennytte gjorde at han 1530–31 svekket sin posisjon overfor Frederik 1, idet han etter danmarksbesøket sommeren 1530 prøvde å bløffe til seg Bergenhus i Eske Billes fravær ved løgnaktig å hevde at han hadde kongebrev på at han igjen skulle bli høvedsmann på slottet. Men etter at Christian 2s felttog slo feil, ble Lunges stilling styrket ved at Frederik 1 sendte ham og Niels Lykke til forhandling med Olav Engelbrektsson om ny hylling. Lunge brukte dette høsten 1532 til å avpresse erkebiskopen en stor erstatning til seg selv. En dansk regjeringskommisjon påla like etterpå Olav Engelbrektsson store bøter til Frederik 1.

Etter Frederik 1s død 1533 deltok Lunge på det norske riksmøtet i Bud i Romsdal som Olav Engelbrektsson kalte inn til. De danske og norske riksrådene avtalte et felles dansk-norsk kongevalg i København sommeren 1534. Da grevefeiden brøt ut i Danmark det året, kom Lunge seg til Jylland og sluttet seg til den lutherske adelens kandidat, Christian 3, i strid med det som var blitt avtalt på Bud, og han drog til Norge med brev fra de jyske riksrådene som oppfordret det norske riksrådet til å velge Christian 3 til norsk konge. Samtidig gjenopptok han strevet for å få tilbake Bergenhus, bl.a. ved å skrive til Gustav Vasa og be ham bruke sin innflytelse hos Christian 3 for at Lunge skulle bli høvedsmann der! Eske Bille var tatt til fange av lybekkerne, og da Lunge kom tilbake til Bergen i oktober 1534, prøvde han igjen å sikre seg Bergenhus, men forgjeves. Våren 1535 drog han til Akershus, der høvedsmannen Erik Gyldenstierne hadde sørget for at festningen var en bastion for Christian 3. Her overtok Lunge kommandoen over slottet da Gyldenstierne drog til Danmark med en flåte han hadde utrustet.

Lunge forpurret fra da av alle de forsøk Olav Engelbrektsson gjorde på å føre en egen norsk politikk i tronfølgespørsmålet. Han presset de andre rådsmedlemmene på Østlandet til på egen hånd å hylle Christian 3 som norsk konge. Lunge og Gyldenstierne sørget for at det riksmøte erkebiskopen kalte inn til i Trondheim i slutten av mai 1535, ble boikottet fra hele Østlandet. Overfor Christian 3 markedsførte Lunge seg som den som i likhet med i 1523–24 skulle sikre Norge for den danske kongen, samtidig som han systematisk baktalte erkebiskopen. Høsten 1535 sørget Lunge for at brev fra Olav Engelbrektsson om at han ville hylle Christian 3, ikke nådde frem til adressatene i Danmark i tide. Dessuten brukte Lunge en tragedie i hans egen inngiftede familie til å sverte erkebiskopen. Svogeren Niels Lykke ble enkemann etter at Eline Nilsdatter døde. Da flyttet svigerinnen Lucie Nilsdatter til ham og tok seg av barna hans. Lucie og Niels ble glade i hverandre, ville gifte seg og fikk et barn sammen. Dette var incest ifølge kirkeretten, men det var mulig å dispensere fra straffen, som var dødsstraff. Olav Engelbrektsson var innstilt på å gjøre det og tillate giftermålet, men Lunge ville ha svogeren henrettet og brukte erkebiskopens mildhet til å utbasunere at denne ikke tok alvorlig den groveste forbrytelse mot Guds lov. Under det voldsomme presset bøyde Olav Engelbrektsson av og fullbyrdet den henrettelse av Lykke som Lunge og de østlandske riksrådene forlangte av ham.

Desember 1535 ble Lunge sammen med de andre østlandske rådsherrene nødt til å følge kongens utsending Claus Bille til Trondheim – Christian 3s mål var å få hele det norske riksrådet til å hylle ham og skrive ut en større skatt til å finansiere hans krigsutgifter. I romjulen forhandlet erkebiskopen med sine rådskolleger, samtidig bestemte han seg for å satse på en annen mulighet: I korrespondanse med keiser Karl 5 og pfalzgrev Friedrich hadde han fått håp om at den sistnevnte, som nylig var gift med en av Christian 2s døtre, ville kunne bli Norges nye konge. 3. januar 1536 rettet erkebiskopen på møter med embetsmenn, geistlige, borgere og bønder fra Trøndelag anklager om svik mot de verdslige, danskfødte sønnafjelske riksrådene med Lunge i spissen. Det ble krevd dødsstraff over Lunge, og erkebiskopens menn drog til hans herberge og drepte ham, mens Claus Bille og oslobispen Hans Rev ble fengslet.

Med sin tøylesløse atferd hadde Vincens Lunge bidratt til å rive grunnen vekk under det norske selvstyret. Drapet på ham hadde samme virkning, det ble brukt som belegg for at det norske riksrådet var så upålitelig at Norges status som rike måtte avskaffes, slik den seirende Christian 3 og det danske riksrådet vedtok høsten 1536 i den såkalte norgesparagrafen i kongens danske håndfesting.

Kilder og litteratur

  • DN, bd. 1–22, 1849–1995
  • E. Bull: Vincens Lunge, 1917
  • O. A. Johnsen: Noregsveldets undergang, 1924
  • S. Steen: biografi i NBL1,bd. 8, 1938
  • H. Koht: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige, 1950
  • E. L. Petersen: “Frederik I, Tyge Krabbe og Vincens Lunge”, i HT, bd. 51, 1972, s. 101–148
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins. 1448–1536,bd. 5 i CNH, 1977
  • A. Friis: biografi i DBL3, bd. 9, København 1981
  • Ø. Rian: Den nye begynnelsen. 1520–1660,bd. 5 i ANH, 1995
  • L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998

Sources

view all 14

Vincents Vintcentsøn Lunge, til Lungegaarden's Timeline

1486
1486
Danmark
1520
1520
Age 34
1520
Age 34
1523
1523
Age 37
Bergen, Hordaland, Norway
1525
1525
Age 39
Lungegaard, Bergen, Hordal, Norge
1526
1526
Age 40
Lungegaard, Bergen, Hordal, Norge
1527
1527
Age 41
Lungegaard, Bergen, Hordal, Norge
1529
1529
Age 43
Lungegaard, Bergen, Hordal, Norge
1531
1531
Age 45
Lungegaard, Bergen, Hordal, Norge
1536
January 3, 1536
Age 50
Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge