Start My Family Tree Welcome to Geni, home of the world's largest family tree.
Join Geni to explore your genealogy and family history in the World's Largest Family Tree.

Kjente forfedre fra en svunnen tid!

« Back to Projects Dashboard

Project Tags

Tilbake i tid finnes det mange forfedre som omtales fortsatt i dag, og her er en samling av noen av de. Mine 25. tippoldefedre: (hentet fra Wickipedia)

Sveinn Håkonarson Ladejarl

957-1016 Konge av Danmark og Norge Svein Håkonsson (norrønt Sveinn Hákonarson) (død ca. 1016) var sønn av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015.

Svein Håkonsson var halvbror til den eldre Eirik som Håkon jarl fikk med ei ukjent kvinne av lav ætt. Svein ble derimot født av Tora Skagesdatter, datter av lokal høvding som het Skage Skoftesson. Tora født også Heming Håkonsson og Bergljot Håkonsdatter som senere ble gift med Einar Tambarskjelve.

Snorre Sturlasson forteller at Håkon jarl ikke var så begeistret for den eldste sønnen Eirik som måtte dra til Danmark etter at han hadde drept en av jarlens venner. Senere synes det som om jarlen og sønnen blir forsont, og de ledet sammen den norske leidangen mot en dansk invasjonshær i slaget ved Hjørungavåg. Her er det også første gang sagaen nevner Svein, og det oppgis at også han ledet sine skip. En dansk høvding ved navn Vagn Åkesson gikk hardt mot Sveins skip. Svein lot folkene sine skåte med årene og ville ha flyktet om det ikke var for at broren Eirik kom ham til hjelp og tvang Vagn tilbake. Svein synes å stå i skyggen av den mer handlekraftige broren.

Etter slaget ved Svolder i år 1000, hvor Svein ikke deltok, men hvor broren Eirik var med på å beseire Olav Tryggvasson, delte seierherrene Norge mellom seg. Snorre er den som gir flest detaljer, og beskriver en deling i tre deler. Tilsynelatende tok svenskekongen Olof Skötkonung fire distrikter i Trøndelag foruten Møre, Romsdal og Ranrike som han overførte til Svein jarl som skattekonge. Etter at Eirik jarl dro til Danmark i 1014 for å erobre England sammen med danskekongen Svein Tjugeskjegg styrte Svein Norge sammen med nevøen Håkon Eiriksson. Året etter, i 1015, kom Olav Haraldsson til Norge og krevde den norske tronen. I slaget ved Nesjar ble Svein Eiriksson beseiret av Olav. Svein klarte å flykte til Sverige for å kunne mønstre en ny hær som han kunne gjenerobre Norge med, men han dør av en sykdom før han kommer så langt. Kanskje ble han såret i kampen ved Nesjar [1]

Skalden Sigvat Tordsson diktet kvadet Nesjavísur om slaget.

Svein ble gift med Holmfrid som var søster eller kanskje helst datter av kong Olof Skötkonung av Sverige og dennes frille Edla. Svein og Holmfrid fikk datteren Sigrid Sveinsdatter som ble gift med Aslak Erlingsson, sønn av Erling Skjalgsson. En annen datter, Gunnhild Sveinsdatter, ble gift med Svein Ulfsson, eller Svein Estridsson som han kjennes i Norge som, og som siden ble konge av Danmark.

Kun en hirdskald, Berse Skaldtorvuson, er nevnt for å vært i Sveins tjeneste, men svært lite av Berses skaldekvad er blitt bevart.

De skrevne kildene som har nevnt Svein, ble alle skrevet over 150 år etter hans død. Den svenske språkforskeren Staffan Hellberg mente i 1972 at han var i stand til å bevise at Svein var en fiktiv person og at han aldri hadde levd. [2] Debatten om dette dannet deler av en større debatt om den historiske verdien av sagalitteraturen og var i seg selv et uttrykk for en sagaskepsis som er spesielt utbredt i det svenske akademiske liv. Hallbergs konklusjoner har forblitt spekulative.

Einar Tambarskjælve

982-1050 Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050) (Norrøn: Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorre Sturlason sin Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt.

Styrkårætta følge Snorre var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår, sønn av Reidar som var bror til Asbjørn. Asbjørn hadde en datter som het Ålov og som var gift med Klypp herse og en sønn som het Jernskjegge på Ørlandet. Jernskjegge og Styrkår var med andre ord søskenbarn. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg sammen med Håkon jarl. Sønnen til Einar het også Eindride og var gift med Sigrid.

Slaget ved Svolder. følge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ” Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, - det var en stor bueskytter - : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.”

Innlemmelse i jarleætta. Einar ble senere gift med Håkon jarl sin datter Bergljot – søster til Eirik jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave.

Politisk liv. Einar sto i opposisjon til Olav Haraldson (den hellige) og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg. Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i ut-trøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.
Helliggjøringen av Olav Haraldsson. Einar spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.
Verge for ny konge. Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den gode sin trofaste venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag.
På kant med Harald Hårdråde. Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Han sa like ut til kongen at ” bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem”. Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang frelste han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.
Ettermæle. I sagaen heter det om Einar Tambarskjelve at han var ” den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også”, og ” den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag”.
Historikere om Einar. Einar Tambarskjelve framstår ikke bare som den djerve buskytteren som serverer fyndord ombord på Ormen Lange i slaget ved Svolder, men som en spennende politiker som i følge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus som norsk regent i 1035. Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 ” markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag” og ”....styrka ei samlende kongemakt”, skriver Olav Skevik. Eller som historikeren Johan Schreiner uttrykte det: ” Einar og Eindrides død er en av samlingsverkets største seire”. Med det var uavhengig trøndersk regionalmakt borte for godt. Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser ellers hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i sagatida.

Béla II av Ungarn

Béla II the Blind ( Hungarian : II (Vak) Béla,. slovakisk : Belo II, kroatisk :. Bela II) (ca. 1110 - 13 februar 1141), konge av Ungarn . Fortsatt som et barn, ble Béla blindet av sin onkel, kong Coloman som ønsket å sikre rekken av hans egen sønn, den fremtidige kong Stephen II. I løpet av hans barndom, levde Béla i forskjellige klostre av riket til den barnløse kong Stephen II inviterte ham til hoffet hans. Etter kong Stephen død, besteg Béla tronen, men i løpet av sin regjeringstid hadde han kontinuerlig kamp med kong Coloman påståtte sønn, Boris som prøvde å kjøpe kronen med militær assistanse av nabolandene. Béla var eneste sønn av Duke Álmos , den yngre broren til kong Coloman av Ungarn . Hans mor var Predslava av Kiev . Duke Álmos ledet flere opprør mot sin bror, men til slutt ble han og Béla blindet i 1115 . Far og sønn bodde sammen i Premonstratensian klosteret Domos till 1126, da Duke Álmos forsøkte å organisere en sammensvergelse mot kong Stephen II , kong Coloman sønn og arving, men han mislyktes og måtte flykte til den bysantinske riket . Etter farens flukt, ble Béla tatt i hemmelighet til klosteret Pécsvárad av farens partisaner.. I 1128, etter dødsfallet til Duke Álmos ble kong Stephen informert om at hans blind fetter fortsatt var levende i Ungarn, og han inviterte Béla til retten sin . Ved kongens anmodning gift Béla Jelena , en datter av serbisk Duke Uros I av Raška , og kongen innvilget paret eiendommer i nærheten Tolna .

På en 1131 mars døde barnløse kongen, og 28. april, ble Béla kronet i Székesfehérvár , selv om kong Stephen II hadde utpekt sin søsters sønn Saul hans etterfølger i 1126, men Saul hadde dødd før sin onkel, eller Béla er partisaner klart å beseire ham. 

Som Béla ble blind, spilte hans kone en avgjørende rolle i styrende hans rike . Kort tid etter stigende tronen, beordret dronning Helena massakren av folket hun anses ansvarlig for ektemannens blindende ved en forsamling i Arad . Hun implaced broren, Belos , som teller Palatine, gir ham øverste kommando over den ungarske hæren og et prisverdig plass i den ungarske kongelige hoff. . Béla hele regjeringstid ble overskygget av en konflikt med Boris , en sønn av kong Coloman av tvilsom legitimitet, der Boris ble støttet av Polen og Rus " . I 1132, kong Boleslaus III av Polen ledet en kampanje med Rus 'og polske tropper på Boris' vegne. Da Béla ble informert om at den polske og Rus "hærer gikk til Ungarn, samlet han et møte i baroner hvor alle deltakerne ble drept som ikke ønsker å erklære Boris bastard. Kong Boleslaus og Boris ble beseiret nær Sajo elven 22. juli, men Boris var å påvise en vedvarende saksøker for flere år framover. Béla regjeringstid var bemerkelsesverdig for sin utenrikspolitikk - hans søstre Hedwig og Adelheid var gift med en sønn av markgreve Leopold III av Østerrike og til Duke Sobeslav I av Böhmen henholdsvis dermed alliere Ungarn med to tidligere fiendtlig stater. Hans brødre svigermor overbevist keiser Lothair III , som hadde slitt mot Polen, å inkludere inn i vilkårene for fred av Merseburg med Boleslaw III at den polske kongen ikke ville støtte Boris mot Béla lenger.

I 1136 klarte Béla å gjenopprette deler av Dalmatia fra kontroll av Republikken Venezia , og sendte en ekspedisjon inn i Bosnia . I 1137 ga han tittelen hertug av Bosnia, med aksept fra hele landet til sin yngre sønn Ladislaus .. Béla døde fra virkningene av en fråtseri av alkohol. 

Hjem til Norge, under vikingtid, også en 25.tipp:

Snorre Thorgrimsson gode

(gode var under hednatiden på Island namnet på en hövding som innehade såväl prästerlig som juridisk, politisk och administrativ makt) var en av de mäktigaste männen på Island på sin tid. Han var född c. 964 och dog 1031. Han omtalas i flera av de isländska släktsagorna.

Tore Hund

Tore Hund (norrønt Þórir hundr), født rundt 990 og død en gang etter 1030, var en av de betydeligste høvdingene i Hålogaland. Han hadde gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke. Tore Hund var en av lederne i opprøret mot kong Olav Haraldsson Digre, slik det er blitt beskrevet i Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige i Heimskringla.

Tore Hund var ute i vikingtokter og ledet flere ekspedisjoner nordover til Kolahalvøya og Kvitsjøen i Bjarmeland (dagens Russland). Da Olav Haraldsson ble konge, ble Tore Hund hans lendmann i nord. Over tid surnet forholdet mellom kongen og Tore, det startet med kornmangel i Hålogaland, noe som førte til drap. Drapene førte til hevn og nye drap, og det tvang Tore Hund til å gå i opposisjon til Olav Haraldsson og alliere seg med den danske kongen Knut den mektige. Konflikten endte i det store slaget ved Stiklestad i 1030.

Tore Hund tilhørte Bjarkøyætta. Alt i Harald Hårfagres dager nevnes Karl på Bjarkøy som ble dømt fredløs etter å ha drept Tore Svarte. Karls sønn, Olav Bekk, dro til Island samtidig med Tore Tussasprengar. Antagelig var Tore i slekt med disse og selv var Tore Hund sønn av Tore fra Bjarkøy, en betydelig herse i nord som var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne.

Tore Hund var gift med en kvinne ved navn Ranveig, men vi kjenner ikke til hennes ætt. Med Ranveig fikk han sønnen Sigurd Toresson fra Bjarkøy. Om han hadde flere barn er uvisst og kanskje heller ikke sannsynlig.

Broren Sigurd Toresson var også en betydningsfull høvding og var bosatt på Trondenes sør for Bjarkøy og Grytøya. Sigurd var standsmessig gift med Sigrid Skjalgsdatter, søster til Erling Skjalgsson på Jæren, og med Sigrid hadde han sønnen Asbjørn som siden ble kalt for Asbjørn Selsbane.

Tore Hunds søster, Sigrid Toresdatter, ble inngiftet med Olve Grjotgardsson på Egge for å knytte allianser med de mektigste høvdingene i Trøndelag. Etter Olves død ble Sigrid gift med Kalv Arnesson som ble den nye høvdingen på Egge.

Hålogaland kan rimeligvis bli sett på som en selvstendig fristat før Norge var fullstendig samlet utover 1000-tallet, men Hålogaland var ingen politisk enhet. De ulike høvdingene slåss innbyrdes for å utvide sine maktområder og allierte seg med kongen i sør om de opportunsk så fordeler av det, og brøt alliansen med kongen tilsvarende. For Tore Hund og andre betydningsfulle høvdinger var det ingen grunn til å akseptere det overherredømme, til dels bygget på vold og brutalitet, som først Olav Tryggvason og siden som Olav Haraldsson sto som representanter for.

Tore Hund ble født en i tid preget av nye og gamle konflikter. Både Olav Tryggvason og Olav Haraldsson sto for kristning av landet, men kristningen var ikke spørsmål om tro alene. Kristendommen var også et mektig politisk redskap for å rive gamle høvdingsystemer overende, og for Hålogaland var det ingen selvsagt sak at Hårfagreætten hadde noen odelsrett til å styre utenfor Vestlandet.

At Tore Hund ikke var kristen, men hedning er i denne sammenhengen underordnet. Det politiske styret som jarlebrødrene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson hadde stått for før Olav Haraldsson var basert på religiøs toleranse som forhindret politiske konflikter. I tillegg var det også et økonomisk spørsmål som strakte seg langt tilbake i tid: Kongedømmet som var basert på Vestlandet, og i Olav Haraldssons tilfelle fra Østlandet, krevde å få monopol på både finneskatten og handelen med Nord-Norge og Kvitsjøen. Det var ikke selvsagt at Tore Hund anså det som rettferdig at kongen skulle bryte og ta gammel hevd.

I tillegg hadde Tore Hund et personlig motsetningsforhold til kongen ved at denne hadde dømt ham en stor bot etter et mord, foruten at kongen selv drepte en av hans nære familiemedlemmer, nevøen Asbjørn Selsbane. Da Olav Haraldsson sto ansvarlig for at høvdingen Erling Skjalgsson ble drept på en lite høvisk måte i 1028 var begeret fullt. Tore Hund stilte seg sammen med høvdingene Kalv Arnesson og Hårek fra Tjøtta i spissen for et opprør mot kongen. En allianse med danskekongen Knut den mektige lå da i kortene.

Olav Haraldsson bygde seg allianser med et nett med slektsforbindelser, og således knyttet til seg blant annet Kjetil Kalv på Ringnes i Stange, og Tord Guttormsson på Steig i Fron, men dette nettet var forbeholdt Østlandet. Vestlandet og Hålogaland hadde han ikke full kontroll over.

Den mest betydelige høvdingen var Erling Skjalgsson på Jæren som ikke bare kontrollerte Rogaland, men store deler av Vestlandet. Sigvat skald kaller ham for skjöldungr jarla, det vil si «jarlers konger», noe som sier mye om den enestående posisjonen som Erling hadde i Norge. I tillegg hadde han knyttet viktige og komplekse slektsbånd til andre betydningsfulle ætter, spesielt de i nord. Selv var hans mor Olav Tryggvasons søster Astrid, og hans egen søster Sigrid var gift med Sigurd på Trondenes, bror av Tore Hund. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. En søster av Torberg var gift med Hårek av Tjøtta, og en av sønnene til Erling, Aslak, var gift med Svein jarls datter Sigrid.

For å få totalitær kontroll over Norge måtte Olav Haraldsson i førstningen gå utenom en så mektig mann som Erling Skjalgsson. Han gjorde Hålogaland til et første mål før Rogaland, og fikk Tore Hund som sin lendmann. Men rundt 1021 lar han Olve Grjotgardsson på Egge drepes, og gjør Tore Hunds søster til enke. Da endres forholdet mellom kongen og hålogøyingene. Bedre blir det ikke at høsten slår feil i Nord-Norge, og Olav Haraldsson legger ned forbud mot salg av korn til Hålogaland.

«Reis heim igjen, håløyg!»Snorre Sturlasson utpensler den kommende konflikten mellom Tore Hund og Olav Haraldsson gjennom en serie opptrappende konflikter[1]

Tore Hunds bror Sigurd på Trondenes holdt tre blot hvert år, og selv da han tok kristendommen fortsatte han å holde gjestebud med mye folk ved samme tidspunkt som før. Når Sigurd dør av sykdom tar den 18-årige sønnen Asbjørn opp arven og holder gjestebud som tidligere inntil kornhøsten slår feil i Hålogaland. Neste år er det like ille, og mor Sigrid vil han skal spare korn og avholde seg fra gjestebud, men det vil ikke sønnen. Han får lånt korn, men neste år, 1022, er det fortsatt ille, og da kommer det bud fra kong Olav Haraldsson at ingen har lov å selge korn til Hålogaland.

Likevel seiler Asbjørn sørover med det for hensikt. Han kommer til Karmsund ved Avaldsnes hvor Tore Sel er kongens årmann. Tore Sel møter Asbjørn og hører ærendet hans, vil ikke selge ham korn og isteden advarer eller truer ham: «Reis heim igjen, håløyg! Det blir det beste for deg!»

Asbjørn drar likevel videre sørover inntil han møter onkelen Erling Skjalgsson og legger fram ærendet sitt. Erling sier at det er ikke enkelt da kongen har nektet alt kornsalg. Asbjørn sier at han forstår det slik at Erling er ikke mer fri fra kongen at han ikke kan gjøre hva han vil med kornet sitt. Erling lo og sa: «Dere håløyger kjenner nok mindre til kongens makt enn vi ryger, og du bruker vel lett store ord hjemme». Erling omgår formelt kongens forbud ved å la trellene selge korn til Asbjørn, ettersom disse ikke står under lov som andre.

På veg nordover må Asbjørn igjen passere Avaldsnes og blir møtt av Tore Sel som kommer med mange folk og tar kornet fra håløygen. Til sist tar han det staselig seilet og gir ham et dårlig ett i bytte ettersom «det var godt nok når de seiler med tom båt».

Det er en dypt deprimert Asbjørn som seiler tomhendt hjem. Ikke kan han holde julegilde og da vil han heller ikke gå i gjestebud til onkelen Tore Hund. Tore Hund synes dårlig om det og lar det høre at gutten fryktet «en Sel-Tore på hver holme». Den ydmykelsen kan ikke Asbjørn leve med og når våren kommer seiler han igjen sørover.

[rediger] Rygekongen velger sidePå Avaldsnes er kong Olav på besøk og han spør Tore Sel om hvordan håløygene tok tapet av kornet. Tore Sel svarer at det likte de dårlig, men da han tok seilet begynte Asbjørn å gråte. Dette hører Asbjørn og styrter inn i stua med hevet sverd og slår hodet av årmannen slik at det faller av foran kongen. Olav Haraldsson blir rasende og får Asbjørn satt i lenker.

Da griper Erling Skjalgsson inn og med seg har han så mye som 1500 mann. Han ber kongen dømme straff så lenge gutten ikke må bøte med livet eller fare fra landet. Dette er første gang Erling Skjalgsson, rygekongen, går i direkte opposisjon mot kong Olav som rasende blir nødt til å bøye av. Kong Olav dømmer Asbjørn til å overta Tore Sels plass som årmann. Asbjørn aksepterer, men vil gjerne hjem til Trondenes først. Kongen går nødigst med på det. Snorre slår deretter fast at uvennskapet mellom Erling og Olav vokste etter dette.

Vel hjemme kommer Tore Hund og råder Asbjørn om å ikke gå i kongens tjeneste og til gjengjeld skal ætten og frender støtte ham mot kongens uvennskap: «Forrige gang du seilte sør i landet, ble det til stor skam, men det stod da til å rette på. Men denne ferden blir til skam for både deg sjøl og frendene dine, om det skal bli til det at du blir kongens trell og jamngod med slik en usling som denne Tore Sel!» Asbjørn gjør som Tore Hund råder.

Mordet på Asbjørn 

Tore Hund får spydet av mor Sigrid. Tore Hund dreper Karle. Finn Arnesson krever at Tore Hund betaler drapsboten. Tegning av Gerhard Munthe.I 1024 tar kong Olav halve sysselen i Hålogaland fra Hårek på Tjøtta og gir den til Åsmund Grankjellson som går i forbund med to brødre på Langøya i Vesterålen, Gunnstein og Karle, som begge ville innynde seg hos kongen.

Når Åsmund hører at Asbjørn Selsbane har seilt til stevnet ved Vågan drar han ut sammen med Karle for å møte ham på heimvegen. De gjenkjenner Asbjørn på hans blå kjortel ved roret, og når skipene passerer hverandre i et sund sier Åsmund at han skal få farget kjortelen rød. Han kastet et spyd etter Asbjørn, treffer ham midt i livet og nagler ham fast til tofta. Skipet frakter Asbjørn tilbake til Trondenes som lik.

Mor Sigrid sender bud på Tore Hund til gravøl. Når folk skal ta avskjed gir hun hver og en rike gaver, og til sist tar hun farvel med Tore Hund ved å rekke ham et spyd og sa så:

«Her er det spydet som stod igjennom Asbjørn, sønn min, og det er blod på det ennå, så det blir lettere for deg å huske hvordan det høver i det såret du så på Asbjørn, din brorsønn. Om du vil gjøre et karstykke nå, så lot du dette spydet gå ut av hendene slik at det kom til å stå i brystet på Olav Digre. Og det sier jeg, du skal være hver manns niding om du ikke hevner Asbjørn.»

I Snorres levende skildring var Tore Hund så rasende at han ikke klarte å slippe spydet eller si et ord, og folk måtte støtte ham slik at han ikke gikk rett på sjøen.

[rediger] En fatal ferd til BjarmelandVåren 1026 sendte kong Olav Haraldsson sin hirdmann Karle fra Langøya på Bjarmelandsferd. Gunnstein ble også med. Avtalen var at kongen skulle ha halvparten av hva de fikk inn. Da Tore Hund hørte dette dro han med, men i eget skip og sa at de skal dele likt. Brødrene var lite lystne når de så størrelsen på Tores skip og det antall menn ombord, men de ble med. Stemningen var dog spent mellom partene, men utbyttet de fikk var rikt.

Når Tore Hund vil dele utbyttet er brødrene uvillige. Da kjører Tore Hund spydet sitt tvers gjennom Karle, og i henhold til Snorre med følgende replikk: «Her skal du få kjenne en bjarkøying, Karle!»

Gunnstein får med seg liket av broren og setter til havs. Tore Hund følger etter, og haler innpå inntil Gunnstein seiler skipet sitt i fjærsteinene og stakk av til lands. Tore Hund tok alt godset på det etterlatte skipet og senket det i havet med stein.

Gunnstein kom seg etter hvert sørover og fortalte kongen om Bjarmelandsferden.

Tore Hund må betale bot. Våren 1027 bød kong Olav leidang langs hele landet for å møte kong Knut den mektige. Kalv Arnessons bror, Finn Arnesson, ble sendt nord til Hålogaland for å organisere leidangshæren. I Vågan skulle hæren samles, og Tore Hund kom med det store langskipet sitt med plass til 80 mann. Da Finn møtte Tore Hund på tinget tok han straks opp drapet på Karle og krevde på kongens vegne en bot på 30 merker gull.

Tore Hund verget seg med at boten var stor, og at han iallfall måtte ha tid på seg til å samle penger. Finn satte spydodden mot brystet til Tore og krevde at boten skulle betales på stedet. Tore Hund tok da til å låne penger av kjenninger og fikk litt her og litt der, litt sølv og litt gull, og imens gikk tiden og folk forlot stedet. Finn oppdaget at det ble lite med folk rundt ham, og han tok det som Tore Hund hadde skrapet sammen, kanskje en tredjedel, og sa at resten måtte betales direkte til kongen. Så dro han hastig sørover etter hæren.

Tore Hund klargjorde sitt eget skip og seilte ut gjennom Vestfjorden. Lengre sør seilte han klar av Norge, krysset Nordsjøen til England og til kong Knut.

Tore Hund i kong Knuts tjeneste. Våren 1027 seilte kong Olav sørover med hæren og herjet i Danmark mens svenskekongen Anund Jakob herjet i Skåne. Kong Knut samlet hæren i England og seilte østover. Med seg hadde han nordmennene Håkon Eiriksson, Erling Skjalgsson og Tore Hund. Hårek på Tjøtta var derimot i kong Olavs hær. Kong Knut la seg med hæren i Øresund, og da gikk kong Olav og hæren i land og etterlot skipene sine, dog ikke Hårek som ikke ville oppgi skipet sitt. Etterpå klarte han å lure seg forbi danskekongens flåte og seile nordover til Tjøtta.

I 1028 seilte kong Knut til Nidaros sammen med Tore Hund, og i Trøndelag ble danskekongen lyst til Norges konge. Både Tore Hund som Hårek på Tjøtta ble gjort til kongens lendmann, fikk finnskatten og rike gaver.

Både 1029 og 1030 var Tore Hund på finneferd nord for Hålogaland. Etter sigende skal han ha kjøpt tolv skinnkofter av finnene som var så sterke at jern ikke beit på dem. Når det kommer ord om at Olav Haraldsson var på veg tilbake til Norge østfra byr Tore Hund ut leidang i Hålogaland og seiler sørover.

Slaget på Stiklestad 

Tore Hund dreper Olav Digre.På høysommeren 1030 kom Olav Haraldsson østfra med en hær, men bøndene samlet seg i stort antall for å møte ham. Tore Hund ledet bondehæren sammen med Hårek på Tjøtta og Kalv Arnesson

Bondehæren minner hverandre om den friheten som kong Knut har lovet dem og som Olav Digre vil ta fram dem. Tore Hund sier at «Jeg minnes nok de menn jeg har mistet, kong Olav har tatt livet av fire menn som alle sammen var gjæve i stilling og ætt: Asbjørn, brorsønn min, Tore og Grotjard, søstersønnene mine, og Olve, far deres, og alle disse skylder jeg å hevne.»

I henhold til tradisjonen hadde Tore Hund med seg 11 utvalgte menn i tillegg til de øvrige fra Hålogaland. De sto først i fylkingen under egen fane sammen med Håreks og Kalvs menn. I tillegg var det håløyging som het Torstein Knarresmed Kong Olav hadde tatt fra ham et handelsskip og han ville være fremst i fylkingen. Når Tore Hund ropte «Fram, fram, bondemenn!» tørnet hærene sammen.

Fremst i kongshæren sto Olav selv og han hogg etter Tore, men slaget sklei av kofta hans. Kongen ropte til Bjørn stallare: «Slå du hunden som jern ikke biter på!» Bjørn stallare ga Tore et slag slik at han vaklet, men slo ham ikke overende. Isteden kjørte Tore spydet Selshevneren gjennom den andre mens han sa: «Slik spidder vi bjørnene!»

Torstein Knarresmed hogg kong Olav med øksa og traff ham over kneet. Finn Arnesson drepte deretter Torstein. Kongen kastet fra seg sverdet, lente seg mot en stein og begynte å be Gud hjelpe seg. Tore Hund lente seg fram og støtte spydet opp under kongens brynje og inn i maven på ham. I samme stund fikk han også et tredje sår av ei øks på venstre side av halsen. Av disse tre skadene døde kongen.

Etter kongens død varte ikke slaget lenge. Kongshæren flyktet og bondehæren forfulgte dem ikke. De vendte tilbake til stridsvollen hvor mange hadde frender og venner. I henhold til tradisjonen var det Tore Hund som brettet et klede over kongens lik.

'''Den ondskapsfulle Tore Hund''' 

Bondehæren samles på Stiklestad.Ettertiden, spesielt til kirkelige skriftene, har forsøkt å rettferdiggjøre Olavs krav til tronen og hans kongedømme ved å fordømme og fortegne hans motstandere. Hvis helgenkongen var god, var hans motstandere onde. Fienden er djevelen og Olavs motstandere djevelens medhjelpere. Tore Hund og hans allierte var «ondsinnede mennesker og ugjerningsmenn», og «svikere», «onde» og «troløse». Betegnende er Adam av Bremens påstand at høvdingene gikk mot kongen fordi han hadde drept konene deres, og kvinnene ble drept fordi de drev på med trolldom.

Trolldomsmotivet går igjen for nordlendingene og Hålogaland. Tore Hund drev handel med finnene og skaffet seg «tolv reinskinnskufter med mye trollskap i». Siden stilte Tore Hund elleve utvalgte menn først i striden mot kongen, og han selv var den tolvte, og underforstått var de tolv bar alle kofter besatt med trolldom. Trolldomstemaet går igjen også i Olav Tryggvasons saga i hans møte med Raud den ramme.

Etter at Olav var flyktet til Gardariket sier Snorre Sturlasson at grunnen til at nordmennene reiste seg mot kongen var at «de ikke tålte hans rettferdighet» da han straffet rike likt med fattige. Denne rettferdiggjøringen av Olavs styre er ikke historisk korrekt, like lite som konstruksjonene om trolldom og de senere påståtte mirakler er det.

Tore Hund og hans følgesmenn kjempet ikke mot en rettferdig helgenkonge. Tvert imot, de bekjempet den urimelige og harde kong Olav Haraldsson som kom sørfra. Helgengjøringen skjedde etter slaget ved Stiklestad og i et slikt omfang at alle tidligere vurderinger og verdier ble snudd opp ned. En av grunnene var at danskekongens Knut den mektiges løfter ikke ble holdt, og helgengjøringen ble politisk opportunt.

Den fordømte Tore Hund. Samtidige skaldekvad nyanserer det religiøse bildet som fortrengte det politiske bildet av Olav Haraldsson. Sigvat skald sier i kvadet Erfidråpa at Olav hogg etter Tore med sverdet, men det beit ikke på Tore Hund. Også Sigvat var preget av den kirkelige demoniseringen av kongens motstandere, men samtidig sier han at «den mann som bebreider Tore for feighet, fornekter den dristige Hunds sanne mot, (...) ettersom den kraftige kriger (...) våget å rette hugg mot en konge».

Det kirken fordømte mest, å gjøre opprør mot en kristen konge og således mot Gud selv, er det samme som i Sigvats øyne likevel kan beundres ettersom det krever en mann med usedvanlig krigersk mot å gå imot slike mektige krefter.

Etter slaget på Stiklestad forlater Tore Hund Norge. Snorre har kun vage og sekundære informasjoner om hans videre skjebne: «Tore Hund fór bort fra landet kort tid etter kong Olavs fall. Tore fór til Jorsal, og mange har fortalt at han visst ikke kom tilbake.» [6] At Jorsal, det vil si Jerusalem, skulle ha vært målet tyder på Snorres kilde mente at Tore Hund hadde en bot å sone, noe som ikke er rimelig for en mann som gjorde det han mente var rett. Hvor Tore Hund til slutt havnet er uvisst, men ettersom han ikke blir bekreftet i andre kilder er det rimelig å anta at han må ha dødd kort tid etter, enten i 1030 eller året etter. Hjem til Bjarkøy kom han uansett aldri mer.

De historiske kilderDet finnes en kort fortelling ved navn Selsbanetåtten som gjenforteller skjebnen til Tore Hunds nevø. Både Asbjørn Selsbane og Tore Hund opptar en betydelig del av Olav den helliges saga, skrevet av Snorre Sturlasson, og er blant de litterære høydepunktene i denne sagaen.

Snorres innslag om Tore Hund er blitt sammenlignet med Den eldste saga om Olav den hellige hvor innslagene av direkte tale er betydelig kortere. Forskerne mener det er sannsynlig at det i begge tilfeller egentlig dreier seg om et sammendrag fra et felles skriftlig forelegg. Det vil si at begge sagaene har benyttet en saga som siden er gått tapt. I tillegg er også Fagrskinna et sammenligningsgrunnlag. Det er sannsynlig at Snorre kan ha oppholdt seg i Nidaros vinteren 1218-1219 og nedtegnet sagn han har hørt av nordlendinger eller skrevet av fra en norsk saga om høvdingene i Hålogaland. Til sammenligning er flere irske krøniker fra middelalderen satt sammen fra overleverte tekster for å gjenskape tapte, eksempelvis Irlandskrøniken eller Connacht-annalene, men i motsetning til Irland og andre land, har man ikke forsøkt å rekonstruere tapte sagaer i Norge.

Flere forskere har jobbet med disse hypotesene, som selvsagt vanskelig lar seg bevise. I avhandlingen Fra sagn til saga (1923) forsøkte historikeren Toralf Berntsen å spore en norsk sagatradisjon som har vært kildene til Snorre. Berntsens konklusjon var at det har eksistert minst to skrevne sagaer, den ene om Hårek fra Tjøtta og hans ætt, og den andre om Tore Hund og hans ætt.

Ut fra en detalj i Fagrskinna har Jan R. Hagland i en artikkel fra 1975 argumentert overbevisende for at forfatteren har hatt tilgang til en prosatekst som har ledsaget kvadet. Øyvind var som kjent Håreks far.

Filologen Alfred Jakobsen har i en artikkel i Nordlands historie (bind 2, 1994) gått Berntsens hypoteser etter i sømmene og finner dem meget sannsynlige. Forfatteren av Den eldste saga har de samme kunnskapene som Snorre, men de to benytter dem ulikt. Snorre er mest opptatt av kronologi, mens forfatteren av Den eldste saga interesserer seg mest for slaget ved Stiklestad og mangler Snorres kompositoriske grep, eller, som Jakobsen konstaterer, han er urutinert ved at han både foregriper begivenheter og samtidig stryker begivenheter som har betydning for framdriften. I forbindelse med omtalen av Hårek sier Snorre: «...og det er mange store frasagn om stridene mellom Åsmund og Håreks sønner.»

Snorres eget utsagn er i seg selv en indikasjon som bekrefter at en tapt saga faktisk har eksistert ved at han referer til kilder som ikke passet inn i hans kronologi. Også i teksturen finner Jakobsen spor. Således er den lokalkjente beskrivelsen av nordnorsk topografi noe man ikke kan forvente at en islending ville kjenne til. Jakobsen konstaterer at fortellingen om Tore Hund som Snorre gjenforteller, er et sannsynlig utdrag fra en antatt Håløygenes saga, sannsynligvis tematisk lik Orknøyingenes saga, og antagelig har det også eksistert en saga om Ladejarlene (Wikipedia)

Humbert II le Renforce, hertug av Savoie=

Hertugdømet Savoie var landområda som høyrte til huset Savoie frå 1416 til 1713. Hertugdømet var ein stat nord på Den italienske halvøya med nokre område i det som i dag er Frankrike. Hertugdømet var eit framhald av grevskapet Savoie og vart etterfølgd av kongedømet Sardinia og kongedømet Italia. Hertugdømet høyrte til Det tysk-romerske riket og meir spesifikt den Øvre Rhinkrinsen.

Sønn av Amedee II Comte de Savoie og hans kone Jeanne [de Genève] ([1072]-Moutiers 19 1103 okt bur Moutiers). "Umbertus kommer, filius quondam Amedei" donert eiendommen til klosteret på Pinerolo ved charter datert 29 november 1098 Han etterfulgte sin far i 1080 som Humbert II "le Renforcé" Comte de Maurienne et de Savoie, under regentskapet av sin farmor. På hennes død i 1091, mistet han mye av hennes territorier, beholder bare dalen Susa . Han var den første i sin familie for å styrke forholdet til Frankrike, avlede sin oppmerksomhet fra Italia etter tapet av det meste av familiens italienske eiendeler. "Ubertus filii qda Amedo" donert eiendom til Santa Maria d'Ivrea ved charter datert 14 september 1094 . "Nantelmus" bekreftet grunnleggelsen av The Priory of Bellevaux en Bauges ["Bellævalles ... supra villam Boggarum"], med støtte av "Humberto Comité", ved charter datert til slutten av 11. århundre . "Humbertus kommer et marchio" donert eiendom til klosteret i Aulps ["i Pago Gebennensi i Valle ... Alpis"], med samtykke av "Girardo Alingiensi et Gilione de Rovorea beslutningsdyktig feudem est", av charter datert til [1094], var vitne av "Girardus Alingiensis, Rodulphus de Fulciniaco kommer Uldricus, Anselmus, Willelmus, Amedeus filius eiusdem Girardi" . "Humbertus kommer et Girardus de Alingio et Gislo miles en quibus est Ille locus" samtykket til avtalen mellom klosteret i Molesme og klosteret i Aulps, innspilt i et charter datert 1097 "Umbertus kommer filius quondam Amedei" donert eiendom til Pinerolo ved charter datert 29 november 1098 [149].. Den necrology of Saint-Jean-de-Maurienne registrerer død "XIV Kal november" av "Humbertus kommer Maur". som hennes første ektemann, Gisele de Bourgogne, datter av GUILLAUME jeg Comte Palatin de Bourgogne, Comte de Vienne et de Mâcon og hans kone Etiennette --- ([1075]-etter 1133). Hennes foreldre er utledet fra Suger sier at datteren Adelaide, kona til Ludvig VI "le Gros" King of France, var niesen til pave Calixtus II [151]. Dette er bekreftet av "Guido Viennensis archiepiscopus" (senere pave Calixtus II) adressere et brev til "nepoti suo Amedeo comiti" (Amedee III Comte de Savoie, sønn av Gisèle av hennes første ekteskap) datert [1115] Hennes fødselsdato er beregnet fra hennes har gitt fødsel til fem barn med sin andre ektemann som hun giftet seg i [1105], og forutsatt at hun ikke var mer enn 17 år gammel da hun fødte sitt første barn med sin første ektemann. "Amedeus kommer" donert eiendom til Saint-Jean de Maurienne, for sjelen av "patris sui Uberti comtis", med samtykke av "Gisla matre et fratribus eius Guillelmo atque Umberto", av charter datert 21 oktober 1104 [153]. She married secondly ([1105]) Ranieri Marchese di Monferrato. Hun giftet seg med andre ([1105]) Ranieri Marchese di Monferrato. Hennes andre ekteskap er bekreftet av Orderic Vitalis som registrerer ekteskapet av Guillaume de Normandie og datter av Raniero III Marchese di Monferrato, navngi både brudens foreldre og spesifisere at ekteskapet var arrangert av brudens livmor halvsøster, Adelaide de Maurienne Queen av Frankrike [154].

Comte Humbert II og hans kone hadde [syv] barn 

Alfonso VI of León and Castile

Alfonso VI (before June, 1040 – June 29/July 1, 1109), nicknamed the Brave (El Bravo) or the Valiant, was King of León from 1065, King of Castile and de facto King of Galicia from 1072, and self-proclaimed "Emperor of all Spain". After the conquest of Toledo he was also self-proclaimed victoriosissimo rege in Toleto, et in Hispania et Gallecia.[1] Much romance has gathered around his name.

As the middle of three sons of King Ferdinand I of León and Sancha of León, Alfonso was allotted León when the kingdom was divided following his father's death, while Castile was given to his elder brother Sancho, Galicia to younger brother García, and sisters Urraca and Elvira given the cities of Zamora and Toro respectively. Each of the brothers was also assigned a sphere of influence among the Taifa states. Alfonso appears to have taken the first step in violating this division, in 1068 invading the Galician client Taifa of Badajoz and extorting tribute. In response, Sancho attacked and defeated Alfonso at Llantada but three years later in 1071 they joined forces against García. Sancho over-marched Alfonso's León to conquer García's northern lands, while Alfonso himself is found issuing charters in the southern part of the Galician realm. García fled to taifa Seville, and the remaining brothers then turned on each other. This conflict culminated in the Battle of Golpejera in early January, 1072. Sancho proved victorious and Alfonso himself was forced to flee to his client Taifa of Toledo. Later that year as Sancho was mopping up the last of the resistance, besieging his sister Urraca at Zamora in October, he was assassinated, opening the way for Alfonso to return to claim Sancho's crown. García, induced to return from exile, was imprisoned by Alfonso for life, leaving Alfonso in uncontested control of the reunited territories of their father. In recognition of this and his role as the preeminent Christian monarch on the peninsula, in 1077 Alfonso proclaimed himself "Emperor of all Spain".

In the cantar de gesta The Lay of the Cid, he plays the part attributed by medieval poets to the greatest kings, and to Charlemagne himself. He is alternately the oppressor and the victim of heroic and self-willed nobles — the idealized types of the patrons for whom the jongleurs and troubadours sang. He is the hero of a cantar de gesta which, like all but a very few of the early Spanish songs, like the cantar of Bernardo del Carpio and the Infantes of Lara, exists now only in the fragments incorporated in the chronicle of Alfonso the Wise or in ballad form.

His flight from the monastery of Sahagún (Safagún in Leonese language), where his brother Sancho endeavoured to imprison him, his chivalrous friendship for his host Almamun of Toledo, caballero aunque moro, "a knight although a Moor", the passionate loyalty of his vassal, Pero (Pedro) Ansúrez, and his brotherly love for his sister Urraca of Zamora, may owe something to the poet who took him as a hero.

They are the answer to the poet of the nobles who represented the king as having submitted to taking a degrading oath at the hands of Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid) to deny intervention in his brother's death in the church of Santa Gadea at Burgos, and as having then persecuted the brave man who defied him.

[edit] Strong fighterWhen every allowance is made, Alfonso VI stands out as a strong man fighting as a king whose interest was law and order, and who was the leader of the nation in the reconquest. He impressed himself on the Arabs as a very fierce and astute enemy, but as a keeper of his word. A story of Muslim origin, which is probably no more historical than the oath of Santa Gadea, tells of how he allowed himself to be tricked by Ibn Ammar, the favourite of Al Mutamid, the King of Seville. They played chess for an extremely beautiful table and set of men, belonging to Ibn Ammar. Table and men were to go to the king if he won. If Ibn Ammar gained he was to name the stake. The latter did win and demanded that the Christian king should spare Seville. Alfonso kept his word.

Whatever truth may lie behind the romantic tales of Christian and Muslim, we know that Alfonso represented the two great influences then shaping the character and civilization of Hispania.

Alfonso showed a greater degree of continental integration than his predecessors. The marital practices of the Iberian royalty had been largely endogamous, previously limiting choice of partners to the peninsula and Gascony, but Alfonso married French and Italian wives, while marrying daughters to French princes and an Italian king. His second marriage was arranged, in part, through the influence of the French Cluniac Order, and Alfonso is said to have introduced them into Iberia, established them in Sahagun and choosing a French Cluniac, Bernard, as the first Archbishop of Toledo after its 1085 conquest. He also drew his kingdom nearer to the Papacy, a move which brought French crusaders to aid him in the reconquest, and it was Alfonso's decision which established the Roman ritual in place of the old missal of Saint Isidore — the Mozarabic rite.

On the other hand he was very open to Arabic influence. He protected the Muslims among his subjects and struck coins with inscriptions in Arabic letters. He also admitted to his court and to his bed the refugee Muslim princess Zaida of Seville.

Alfonso was defeated on October 23, 1086, at the battle of Sagrajas, at the hands of Yusuf ibn Tashfin, and Abbad III al-Mu'tamid, and was severely wounded in the leg.

[edit] Marriages and childrenAlfonso married at least five times and had two mistresses and a fiancée:

In 1067, two brothers from Iberia are said to have competed for the hand of Agatha, one of the daughters of William I of England and Matilda of Flanders and formerly fiancee of Harold Godwinson. Alfonso proved successful, and was betrothed to Agatha. A nun at the time, Agatha is said to have prayed for death rather than being forced to marry Alphonso, and she died before the marriage could take place.


Epitaph of Jimena Muñoz, Alfonso's mistress and progenitor of the first Portuguese royal lineIn 1069, Alfonso married Agnes of Aquitaine, daughter of William VIII of Aquitaine and his second wife Mateoda. They last appear together in May 1077, and then Alfonso appears alone. This suggests that she had died, although Orderic Vitalis reports that in 1109 Alfonso's 'relict' Agnes remarried to Elias I of Maine, leading some to speculate that Alfonso and Agnes had divorced due to consanguinity. It seems more likely that Orderic gave the wrong name to Alfonso's widow, Beatrice. Agnes and Alfonso had no children. Apparently between his first and second marriages he formed a liaison with Jimena Muñoz, a "most noble" (nobilissima) concubine "derived from royalty" (real generacion). She appears to have been put aside, given land in Ulver, at the time of Alfonso's remarriage. By her Alfonso had two illegitimate daughters, Elvira and Teresa. His second wife, who he married by May 1080, was Constance of Burgundy, daughter of Robert I, Duke of Burgundy. This marriage initially faced papal opposition, apparently due to her kinship with Agnes. Her tenure as queen consort brought significant Cluniac influences into the kingdom. She died in September or October, 1093, the mother of Alfonso's eldest legitimate daughter Urraca, and of five other children who died in infancy. Either before or shortly after Constance's death, Alfonso formed a liaison with a second mistress, Zaida of Seville, said by Iberian Muslim sources to be daughter-in-law of Al Mutamid, the Muslim King of Seville. She fled the fall of Seville for Alfonso's kingdom in 1091, and soon became his lover, having by him Alfonso's only son, Sancho, who, though illegitimate, was apparently not born of an adulterous relationship, and hence born after the death of Constance. He would be named his father's heir. Several modern sources have suggested that Zaida, baptised under the name of Isabel, is identical with Alfonso's later wife, Queen Isabel (or that she was a second queen named Isabel whom he married in succession to the first). Zaida/Isabel died in childbirth, but the date is unknown, and it is unclear whether the child being delivered was Sancho, an additional illegitimate child, otherwise unknown, or legitimate daughter Elvira (if Zaida was identical to Queen Isabel). By April 1095, Alfonso married Bertha. Chroniclers report her as being from Tuscany, Lombardy, or alternatively, say she was French. Several theories have been put forward regarding her origin. Based on political considerations, proposals make her daughter of William I, Count of Burgundy or of Amadeus II of Savoy. She had no children and died in late 1099 (Alfonso first appears without her in mid-January 1100). Within months, by May 1100, Alfonso again remarried, to Isabel, having by her two daughters, Sancha, (wife of Rodrigo González de Lara), and Elvira, (who married Roger II of Sicily). A non-contemporary tomb inscription says she was daughter of a "king Louis of France", but this is chronologically impossible. It has been speculated that she was of Burgundian origin, but others conclude that Alfonso married his former mistress, Zaida, who had been baptized as Isabel. (In a novel twist, Reilly suggested that there were two successive queens named Isabel: first the French (Burgundian) Isabel, mother of Sancha and Elvira, with Alfonso only later marrying his mistress Zaida (Isabel), after the death of or divorce from the first Isabel.) Alfonso was again widowed in mid-1107. By May 1108, Alfonso married his last wife, Beatrice. She, as widow of Alfonso, is said to have returned home to France, but nothing else is known of her origin unless she is the woman Orderic named as "Agnes, daughter of William, Duke of Poitou", who as relict of Alfonso, (Agnetem, filiam Guillelmi, Pictavorum ducis, relictam Hildefonsi senioris, Galliciae regis), remarried to Elias of Maine. If this is the case, she is likely daughter of William IX of Aquitaine and niece of Alfonso's first wife. Beatrice had no children by Alfonso. One other woman was reported by later sources to have been Alfonso's lover. The historian Abu Bakr Ibn al Sayraff, writing before 1161, stated that Alfonso abandoned Christianity for Zoroastrianism and had carnal relations with his sister Urraca, but then repented and was absolved, making pilgrimages to holy sites as penance. This has been followed by some later historians but others dismiss it as propaganda or misunderstanding. Alfonso's designated successor, his son Sancho, was slain after being routed at the Battle of Uclés in 1108, making Alfonso's eldest legitimate daughter, the widowed Urraca as his heir. In order to strengthen her position as his successor, Alfonso began negotiations for her to marry her second cousin, Alfonso I of Aragon and Navarre, but died before the marriage could take place, Urraca succeeding.

Den hellige Leopold III (~1073-1136)

Den hellige Leopold (lat: Leopoldus) ble født ca år 1073 i Gars eller Melk i Østerrike. Han stammet fra Babenberger-slekten og var sønn av markgreve Leopold II av Østerrike og barnebarn av keiser Henrik III. Han fikk sin utdannelse hos den salige biskop Altmann av Passau i klosteret i Melk. Han etterfulgte sin far som fjerde markgreve av Østerrike i 1096, og i 1106 giftet han seg med enken etter Fredrik av Hohenstaufen, Agnes, datter av keiser Henrik V. Hun var like from som ham. De fikk 18 barn, hvorav 11 overlevde barndommen. Av dem var seks sønner, blant dem den senere mektige biskop og kronikør Otto av Freising og biskop Konrad II av Salzburg. Ved investiturstriden sto han trofast ved pavens side til tross for sin egen tilknytning til keiserhuset og kalte seg stolt "filius sancti Petri" - St. Peters sønn. Hans lærer Altmann var en av de ledende personlighetene i pave Gregor VIIs parti. To ganger forsvarte han landet mot ungarske angrep. Men Leopold var bemerkelsesverdig fri for ambisjoner, og i 1125 avsto han fra den tyske keisertrone han ble tilbudt av de tyske fyrstene etter Henrik Vs død.

Leopold flyttet sitt sete fra Melk til en høyde ikke langt fra Wien (Leopold-høyden) og bygde i 1113 et kloster i tilknytning til denne "nye borgen" - Niwenburc og utstyrte det rikt. Først var det et verdslig kollegiatsstift, men i 1133 kalte Leopold Augustinerkorherrer dit. Dette ble til Klosterneuburg, som fortsatt består. Også klosteret for augustinerkanonisser ved siden av kan ha vært fra samme tid. Etter legenden hadde himmelen vist Leopold stedet hvor klosteret skulle legges. I 1114 la Leopold også grunnsteinen for den mektige stiftskirken i Klosterneuburg, som ennå i dag, selv om den flere ganger er uheldig restaurert, er en av Østerrikes største severdigheter. Leopold grunnla også kirker og tallrike andre klostre hvorav to ennå består i tillegg til Augustinerkorherrestiftet Klosterneuburg: Heiligenkreuz (cisterciensere) fra 1133 og Klein-Mariazell (benediktinere) fra 1136. Han utstyrte også mange eksisterende klostre rikt. Klosteret Melk stilte han under paven i 1110.

Etter en jaktulykke døde han den 15. november 1136, sju år før sin kone Agnes. Han ble bisatt i kapittelsalen i Klosterneuburg. Hele folket sørget, og graven ble raskt et valfartsmål. Ved graven ble syke som påkalte ham friske, og døde skal ha blitt vekket tilbake til livet.

Pave Innocent VIII kanoniserte ham i 1485, og i 1663 ble han opphøyet til skytshelgen for Østerrike av keiser Leopold I, som æret ham svært høyt. Som Østerrikes skytshelgen ble han spesielt anropt 20 år senere, i 1683, da tyrkerne sto ved Wien. Han kalles også Leopold den Gode eller Leopold den Fromme. Hvert år settes på hans festdag relikviene ut i kirken i Klosterneuburg i et sølvskrin; hodet hans er smykket med en hertugs lue.

Hans minnedag er 15. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Leopold blir fremstilt i rustning med fane og kirkemodell, også med to brødkurver for fattige.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XI), Benedictines, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Sist oppdatert: 1999-07-20 12:06


Sophie prinsesse av Ungarn=

datter av kong Laislaus av Ungarn

Sophie giftet seg med Magnus Ordulfsen hertug av Sachsen, sønn av Ordulf hertug av Sachsen og Ulvhild Olavsdatter. (Magnus Ordulfsen hertug av Sachsen ble født ca. 1045 og døde i 1106.)

Tryggve Olavsson

Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963 i Alvheim/Båhuslen) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson som var en av sønnene til Harald Hårfagre. Da hans far ble drept av Eirik Blodøks i 934 flyktet han til Opplandene.

Etter Harald Hårfagres død i 940-årene var det meningen at den eldste sønn, Eirik Blodøks, som overkonge skulle ha halvpartene av kongsinntektene over hele landet. Håkon var en annen av Harald Hårfagres sønner. Han hadde blitt oppfostret hos kong Adalstein av England og kom nå tilbake til Norge og sluttet forbund med Sigurd Ladejarl i Trøndelag. De ventet seg et oppgjør med Eirik, men han viste seg ikke. Han dro fra landet og vendte aldri tilbake.

Håkon Haraldsson «Adelsteinsfostre» var nå enekonge eller i alle fall den anerkjente rikskonge, men han fikk neppe noen gang den makt hans far hadde hatt. Hans egentlige rike var kystlandet fra Møre til Agder. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her rådde først og fremst Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Opplandene hadde han neppe. I Viken lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnssson sitte med styret. Det trenges menn med lokal autoritet her, danskene hadde gamle krav på Viken, og nylig var Danmark igjen blitt forenet under én konge, som snart nok kunne begynne å vise tenner. Men foreløpig var Håkon og Tryggve i stand til å hevde sitt herredømme like til Gøtaelven.

I 952 utbrøt kong Håkons krig mot Danmark. Tryggve var da i vesterviking i Irland og Skottland. Han kom hjem samme vinter og ble da overdratt kongedømmet i Viken med plikt til å forsvare landet mot ufred. Deretter hersket han uavhengig i Viken. Men han rådet også i Østfold og på Raumarike. Eirikssønnene angrep ham, men måtte vike. Etter Håkons død i 961 hersket han fremdeles i Viken. I Vestfold hersket hans unge søskenbarn, Gudrød Bjørnsson, men Tryggve var overkonge og den som styrte. I 962 inngikk han forbund med Håkon jarl.

Tryggve ble drept i sitt rike i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Gudrød Eiriksson, i 960-årene.

Han var gift med Astrid Eiriksdatter, som ifølge sagaen var datter av en stormann på Jæren, Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Hun var med barn da Tryggve ble drept, og Snorres fortelling begynner med en dramatisk beretning om hvordan hun bare med nød og neppe berger seg og vesle Olav Tryggvason unna den onde dronning Gunnhild og hennes menn, som lik en Herodes er etter barnet for å drepe det. Til sist søkte Astrid øst i Gardarike, der hun hadde en farbror, og her vokste Olav opp, Norges kommende konge.

Malcolm II av Skottland

Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda) (født ca. 954, død 25. november 1034) var konge av Skottland fra 1005 til sin død. Han var sønn av Kenneth II, og fetter av sin forgjenger Kenneth III, som han drepte i slaget ved Monzievaird i 1005. Malcolm II var den siste konge av huset Alpin.

Han forsøkte å la seg utrope til konge allerede ti år før Kenneth IIIs død, men det var først i 1005 at han virkelig kom til makten. Det ser dog ut til at han aldri fikk full kontroll over Skottland. Han møtte motstand blant annet fra ledere i Moray, som Findláech mac Ruadrí (død 1020, antagelig Macbeths far) og Máel Coluim mac Máel Brigte (død 1029), som begge ble kalt konge av Alba (Skottland) i de irske annaler. Ingen av dem er i moderne tekster anerkjent som konger av Skottland, men de må ha hatt kontroll over enkelte områder.

I 1006 ble Malcolm slått av northumbriske styrker ved Durham. Angelsakserne viet så sin oppmerksomhet mot danene, og Malcolm benyttet anledningen til å marsjerer sørover. I 1018 beseiret han, sammen med Owen den skallede av Strathclyde, angelsakserne i slaget ved Carham, og tok dermed tilbake kontrollen over Lothian.

Hans datter Bethóc giftet seg med Sigurd digre, jarl av Orknøyene, noe som økte Malcolms innflytelse nordover. Han klarte også å ta områder ved elven Tweed og i Strathclyde.

Da Owen den skallede døde uten arvinger tok Malcolm Strathclyde og satte inn sitt barnebarn, Donnchad mac Crínáin (Duncan) som konge der. Dette skapte splid og strid, som førte til at Malcolm ble myrdet i Glamis 25. november 1034. Han ble gravlagt på Iona.

Malcolm hadde ingen sønner, men Bethoc, hans eldste datteren av Malcolm ble gift med den norske jarlen Sigurd Lodvesson, jarl på Orknøyene. Deres sønn Torfinn Sigurdsson Rike ble jarl etter faren. Det synes som om Bethoc deretter var gift med Crínán av Dunkeld. Den første sønnen av dette ekteskapet ble Duncan I av Skottland som overtok den skotske tronen i 1034. På dette tidspunkt begynte fikk Skottland en ny tronfølgeordning, slik at tronen gikk til eldste sønn, mens det tidligere var slik at kongen selv valgte hvem som skulle bli hans etterfølger.

Olav den hellige

Olav II (Haraldsson) den hellige (Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi) (født 995 på Ringerike, død 29. juli 1030 på Stiklestad), gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028. Han er blant annet kjent for å ha felt London Bridge på en av sine vikingferder og for å være en sentral skikkelse i kristningen av Norge. Erklært helgen 3. august 1031. St. Olavs skrin i Nidarosdomen var et viktig nordisk valfartssted til reformasjonen i 1537.

Han ble født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og dermed tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter.

Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr, som var en fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig.[trenger referanse] Olav vokste opp på storgården hans.

Snorre Sturlason skildrer ham slik: «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»

Han hadde ikke så godt forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra, og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.

Oppvekst og impulser fra utlandet. 12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury.

Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik som hans forfar Harald Hårfagre i stor grad greide. På vei hjemover - etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) - overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne (norske og danske vikinger) erobret i år 881, og de fikk beholde området i lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot fremmede makter.

Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på ham - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.

På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han anglo-sakserkongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London bro. Den engelske barnereglen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred for hjelpen. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.

Tilbake til NorgeOlav kom da til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode. Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og det hadde vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger. Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og fremst tenkte på ættens fremgang.

Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarl (963 - 1024) sin sønn, Håkon til fange, og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge.

Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.

Landet styrte Olav fra Borg, senere Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg.

Kristningen av NorgeKristendommen hadde på denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.

Ca. 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn, der kristenretten skulle vedtas på Mostratinget; det vil si Kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte». Loven (1024) begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

Her ble det blant annet forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.

Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder.

Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer. 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt og etterlengtet frihet fra Olavs harde styre dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegjerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge

Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Volga-Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også høre at Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge.

Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad 

Olav faller på slagmarken. Tegnet for den illustrerte Snorreutgaven av Halfdan Egedius. Torgils og Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Tegnet for Snorres Norge Kongesagaer. Heimskringla (1899) av Halfdan Egedius. Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859. Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Striklestad. Olav den helliges død. Miniatyrbilde.Olav reiser tilbake til Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller, og invasjonen blir stoppet. Olav gjorde kanskje en dårlig avgjørelse da han gikk for å ta Trøndelag, der han var minst populær, og møtte en hær mye større enn sin egen. Olav dør av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at det var Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.

Snorres framstilling av kong Olavs død samsvarer med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Portalen, som har som tema kong Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen, viser at den kraften og styrken som Sankt Olav ble tillagt som kristningshelgen, har basis i den framgangsmåten som de tre hedenske krigerne fulgte da de drepte kongen under slaget på Stiklestad, kombinert med kongens oppførsel i denne sammenhengen. I både Snorres beretning og middelalderens bildelige skildringer er drapet av kongen gitt et preg av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Dette preget av et hedensk kultdrap dannet i sin tid grunnlaget for Sankt Olavs mytologisk baserte virkekraft i hedenske samfunn, slik det framgår av at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs martyrium og opphøyelse til helgen.[1] Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad er således først og fremst å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt helgenlegende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn.

Helgenkongen. Mange angret på at de hadde gått i mot Olav, og folk begynte å tenke på ham som en hellig mann. Det ble fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros.

Det påstås at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Denne påstanden fikk folk til å mene at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet «den hellige». Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde; å samle et kristent Norge til ett rike under en konge. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene i middelalderen, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål.

Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. De to kostbare ytterskrinene ble raskt ødelagt, mens den opprinnelige trekisten med helgenkongens legeme ble oppbevart på erkebiskop Olav Engelbrektssons borg Steinvikholm 1536-1564 og deretter i en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen fram til 1568. Siden er stedet for denne graven blitt glemt.

Arven etter Olav. Etter sin død i 1030 ble Olav utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae - «Norges evige konge». Norges konger skulle i ettertiden regnes som hans vasaller. Dette kommer også til uttrykk i Norges riksvåpen, der løven holder en øks - et symbol på helgenkongen.

Den eldste teksten som hyllet Olav som helgen ble trolig skrevet allerede i 1032: Glælognskvida av Torarinn Lovtunge. Størst utbredelse fikk Passio Olavi fra ca 1170, en helgenvita som både ble en del av Gammelnorsk homiliebok og som i en kortversjon ble spredt over store deler av Europa. Blant andre tekster kan nevnes diktet Geisli, som først ble fremført i 1153, ved innvielsen av erkebiskopsetet i Nidaros.

Kristen helgenkultus. Østkirkelig venerasjon av Olav den hellige

St. Olav omtales rimeligvis oftest som en katolsk helgen, men også Den ortodokse kirke holder frem Olav Haraldsson som en stor norsk helgen. Ikke bare var han en del av den udelte Kirke før Det store skisma i 1054; han tilbragte også en viktig del av sitt liv i Russland. Da han forlot Russland, lot han sin sønn bli igjen i landet.

Olavskirker og -monumenter ble snart etter 1030 reist i store deler av den kristne verden, også i østlige egner som Novgorod, Viborg, Gdansk og Tallinn. Foruten Nidarosdomen er Ringsaker kirke og Avaldsnes kirke kjente olavskirker i Norge. Skt.Olai domkirke i Helsingør ligger like ved Kronborg slott på Sjælland i Danmark.. Olavskapellet i Konstantinopel skal ha oppbevart Olavs legendariske og mirakuløse sverd Bæsing.

Ortodokse ikonmalere har utvilet en egen olavsikonografi, og flere av de ortodokse kirkene i Oslo har Olavsikoner sentralt plassert eller som del av ikonostasen. Den norske ambassadørresidensen i Moskva huser også et russisk Olavsikon. Men det eldste kjente Olavsikonet i bysantinsk stil er fra 1200-tallet og finnes på én av søylene i Fødselskirken i Betlehem.

I Tromsø finnes Hl. Olav ortodokse kirkeforening, som er en del av Den ortodokse Kirke i Norge. Ortodokse olsokfeiringer har blant annet funnet sted i Nidaros, på Stiklestad og i Oslo.

Olav i nasjonal retorikk. Olavs liv og verk er tema i en rekke dikt, spel, drama, romaner og musikkverk.

Ludvig Irgens-Jensens oratorium Heimferd ble skrevet i 1930, i anledning 900-årsdagen for Olavs død. Det var på 30- og 40-tallet et av

Alvhild kongsmor

Tjenestepike til AstridOlav den Hellige, født 995, var sønn av Harald Grenske, men vokste opp hos sin stefar Sigurd Syr, på Ringerike. Dro i vikingsferd, døpt i Rouen 1014. Ble tatt til konge i Trondheim i 1015, men måtte rømme til Gardarike i 1028. Prøvde å vinne kongeriket tilbake, men ble slått i slaget på Stiklestad 19. juli 1030. Norges fremste helgen. Kilde “Braathens Safes kongerekke” - Giftet seg med Astrid av politiske grunner Enkedronning Astrid ble med Magnus til Norge, men også hans mor Alvhild krevde plass ved kongens side. Mange satte pris på enkedronningen, også kongen selv og Sigvat skald som kom med henne fra Sverige. Alvhild hadde tydeligvis ikke den samme status, noe hun protesterte på. Det er Sigvat skald som irettesetter kongsmoren ved å slå fast at enkedronningen står over henne i status: [4]

Alvhild! Villig la sitte Astrid på fremste plassen, Om du så sjøl med Guds vilje Har vokst stort i gjævhet.Sannsynligvis døde Astrid kort tid senere, noe som ga en naturlig løsning på problemet.

Gilbert Fitz Reinfred


House of Lancaster

On the death of William, the honor of Lancaster passed to his youger brother, Gilbert, whose son, Warin, married Helewise the daughter of Stuteville, lord of Knaresborough. Warin, who was Steward of the king, was granted custody of Lancaster castle by Henry II. Warin and Helewise produced a daughter, also call Helewise after her mother, who married Gilbert Fitz Reinfred in 1199 (1 John).

In 1205 (6 John) this Gilbert obtained possession of the honor of Lancaster.

Gilbert was succeeded by his son William, but not without some trouble. Gilbert took the part of the barons who forced king John to sign the Magna Charta at Runnymede in 12.. As a result Gilbert lost favour with the king. Matters came to a head when John laid siege to Rochester, and found hidden there William the son of Gilbert. Gilbert saved his son (and probably himself) by supplying hostages to the king as a guarantee for good behaviour in the future, and by surrendering two of his castles (Merhull and Kirkeby) to the king. As a result, Gilbert obtaine his pardon which was ratified by Henry III in the first year of his reign (1216).

William succeeded to the honor of Lancaster, restored to the king's favour, and was also High Sheriff of Lancashire from 18 Henry III (1241) until his death in 30 Henry III (1246). In 25 Henry III (1241) William got full custody of the honor of Lancaster, but died in 1246 without issue.

On the death of William there is a break in the succession, susceptible of the simple explanation that his mother outlived his father and re-married, but evidence is lacking. The manors of Lancaster and Kendal were separated again. It is recorded that Peter le Brus, son of Peter by Helewise de Lancaster (mother of William) obtained the manor and castle of Kendal, but in the same year the castle and honor of Lancaster went to Edmund Crouchback, a younger son of Henry III. Henry added to the Lancaster estates by restoring the southern portion of Lancashire (south of the Ribble) to the honor of Lancaster.

The part of Lancashire between the rivers Ribble and Mersey had been granted to Ranulf, 3rd. earl of Chester after the defection of Roger de Poictou, and confirmed to Ranulf's son, William de Blois, by king Steven. Ranulf's other son, Hugh de Kevelioc succeeded to the Chester estates in 1156, and passed them to his son, Ranulph de Blundeville in 1229. This Ranulph died in 1232 leaving four daughters, and the southern part of Lancashire was restored to Lancaster and added to the portion of Edmund Crouchback, the second son of Henry III, who became earl of Lancaster in 1267.

I seem to have a gap here from 1232 when Ranulph dies to 1245 when Edmund took over.

With Crouchback started the direct royal line of Lancaster in 1245. (Crouchback was apparently a nickname, arose from the image of the cross Edmund always wore on his back.) Edmund was the fourth (but second surviving) son of Henry III and Eleanor of Provence. He married Blanche of Artois (the dowager countess of Champagne and grand-daughter of Louis VIII of France) in 1275 and started the royal house of Lancaster.

Edmund Crouchback died in 1296 leaving two sons, Henry, the youger, and Thomas (the elder, but still a minor).

Thomas, the eldest son of Edmund,was a minor when Edmund died in 1296. He received the earldom of Lancaster in 1298. his cousin Edward II became king in 1307. he marrid Alice, daughter and heiress of Henry lacy, Earl of Lincoln and gained the earldom of Derby.

•1308, aided in the banishment of Piers Gaveston, the king's favourite. •1310, compelled Edward to surrender his powers as king to a committee of ordainers. •1311, gained the earldoms of Lincoln and Salisbury on the death of his father-in-law, Henry Lacy. •1312, Gaveston retruned to England. Thoas accompanied Edward and Gaveston to Scarborough, where he aided the execution of Gaveston. •1313, gained a full pardon from Edward for his involvement in the execution of Gaveston •1321, again fought against Edward •1322, attainted of treason and executed near Pontefract. He had no heirs, and most of his property reverted to the crown. Henry (ca. 1281-1345), the second son of Edmund, and brother of Thomas, in 1326 joined with queen Isabella and her lover, Roger Mortimer and captured Edward II at Neath Abbey and imprisoned him at Kenilworth. He was re-instated as earl of Lancaster, quarreled with Mortimer, and in 1330, with the approval of Edward III, overthrew Mortimer.

As earl of Lancaster, aided Edward I in 1298 (26 Edward I) on his invasion of Scotland, but from 5 Edward II (1312) joined with a conspiracy against the king which later became a rebellion. The rebellion was defeated and Thomas was attainted and executed in 15 Edward II (1319), and the Lancaster family forfeited most of its estates as a result. His step-sister Jeanne was queen of Navarre, the wife of Philip IV.

It was in the time of Thomas that Alan de Catterall married Lora Pontchardon (1 Edward II, 1307) and the family acquired the manor of Little Mitton near Whalley which was to become their primary seat of residence.

The earldom of Lancaster next passed to Thomas's brother, Henry (who had been guardian to the young king Edward III), who helped Edward to defeat Queen Isabella's (his mother's) lover, Roger Mortimer, who had been the power in the land) and who, in the first year of Edward III (1327), managed to get an act of Parliament passed reversing the attainder of his brother Thomas, and recovering the lands which had been forfeited. (The grounds for the reversal was that Thomas had not been tried by his peers as was required by the Magna Charta.) It is in this reversal document that Lawrence Catterall is named as holding the manor of Plumpton, near Preston.

Henry's son, anther Henry (ca. 1300-1361) suceeded to the earldoms of Lancaster and Leicester in 1345 on the death of his father. In March 1351 he was created the first duke of Lancaster and became one of the original Knights of the Order of the garter

Henry was to build the highest glories of the house of Lancaster. He fought long in France, and gained such a reputation that it was said that French cities refused to fight and opened their gates on hearing that Henry of Lancaster was in front of them. He has also been called the Marlborough and Wellington of his age, and is reputed to have defeated 56 French cities in the king's campaign in France.

His rewards included being made Earl of Derby in 2 Edward III, 1337, and he was one of the original Knights of the Garter, the order created by Edward III. He died in 1361, leaving no male heir.

By deed dated 2 January 1360, he founded the Hermitage at Whalley with instructions for prayers for his soul after his death. Just in time, for he died on the 24th. March of the same year.

Isold de Heton, probably the widow of John de Catterall of Heton, was appointed recluse at the Hermitage in 1437-8 (Henry VI) and by her behaviour, and the breaking of her vows, has been held responsible for its closure in 1440-2 by Henry VI.

In 40 Edward III (1367) Alan de Catterall, grandson of the Alan who acquired the manor of Little Mitton, married Isabella Halton and acquired the manor of Halton West in upper Ribblesdale near Rathmell and Giggleswick.

Henry left two daughters, Maud who married Ralph, lord Strafford, and Blanch who continued the royal associations of the House of Lancaster by marrying John of Gaunt (Ghent), the 4th. son of Edward III. Henry had been one of the original knights of the Order of the Garter established by Edward III, and John of Gaunt became another knight of the garter in very early childhood upon the death of Thomas Holland, Earl of Kent, one of the original knights. Philippa, the eldest daughter of Blanche and John of Gaunt, married king João I of Portugal in 1387, and James Catterall accompanied her to become her majordomo (Mordomo-mór.)

Provisionally I identify James, a younger brother of John, with the James Catterall (Cotterell, Cottrell) who accompanied Philippa of Lancaster to Portugal. James had served first with Edmund, younger brother of John of Gaunt, when as earl of Cambridge he took an army to the south west of France and Portugal in 1381. Edmund was later to become duke of York. Transferring his alliegance from Edmund to John of Gaunt, James returned to Portugal in 1386 and remained with queen Phillipa as her majordomo. On the death of Philippa, he moved with her son Henry the Navigator to the castle at Tomar in 1418 when Henry became made Master of the Order of Christ, and became the adminstrator (Monteiro-Mór) of the Order. He had married Anne de Ufford who had accompanied Philippa to Portugal, and they founded the noble Cotrim family of Portugal. James finally retired to Souto da Ereira where he lived his last days.

The time of John of Gaunt was the greatest glory of the house of Lancaster, but with the death of John of Gaunt, it's fame declined.

Which leads us into the Wars of the Roses and the disputes between the Houses of Lancaster and York for the British crown.

18.tippoldefar:

Håkon V Magnusson

Håkon V Magnusson (født 1270, død 8. mai 1319), også omtalt som Hákon Háleggr (Håkon Langbein) blant annet i Flateyjarbók, var Norges konge mellom 1299 og 1319. Fra 1284 til 1299 var Håkon hertug over Oslo, Oplandene, Færøyene, Ryfylke og Hjaltland med uinnskrenket rådevelde. Håkon er forøvrig kjent for byggingen av Akershus festning, Vardøhus festning og Båhus festning, og for at han gjorde Oslo til Norges rikshovedstad i 1314.

Håkon var sønn av Magnus VI Haakonsson Lagabøte og Ingeborg Eriksdatter av Danmark. Magnus Lagabøte delte kongeriket mellom sine to sønner Eirik og Håkon. Erik som var eldst, ble konge i 1280, mens den yngre broren, Håkon, fikk hertugtittel allerede i 1273. Håkons hertugvelde var formynderstyrt fram til 1284 da den 14 år gamle Håkon fikk regjeringsmakt. Hertug Håkon utviklet Oslo betydelig. Det gamle Oslos sentrum ble utvidet på sørøstsida av Alna da fransiskanerne, etter invitasjon fra hertugen, etablerte kloster på sørøstsida av Alna, i skyggen av Ekebergskrenten. Visstnok skal det allerede ha ligget en kirke i området som Fransiskanerne overtok. Grunnsteinen til Akershus festning ble lagt noe senere på 1290-tallet.

Da broren, kong Eirik II Magnusson, døde og Håkon overtok kongemakten over hele Norgesveldet 1. november 1299, overtok Oslo som kongssete etter Bergen. I 1314 ble også det politiske tyngdepunktet flyttet til Oslo i og med at Håkon gav prosten i Mariakirken rikets segl til evig tid. Oslo var nå blitt Norgesveldets nye rikshovedstad. Sammen med dronning Eufemia av Rügen fikk han datteren Ingebjørg Håkonsdatter, født 1301, gift i 1312 med Erik Magnusson av Södermanland. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter, (1290-1319) var hans uekte barn som giftet seg i 1302 med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275-1320), og deres to sønner Jon og Sigurd ble senere sentrale i norsk politikk.

Håkon regjerte landet til sin død på Tunsberghus 8. mai 1319. Han ble begravet i Mariakirken i Oslo.

Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden, og Eriks og Ingebjørgs sønn Magnus ble i 1319 konge både i Norge og Sverige. Kong Håkon V Magnussons og hans dronning Eufemias levninger ble overført til Akershus i 1982.

17. tippoldefar:

Nils Natt och Dag

Natt och Dag, svensk adelsslekt, hvis stamfar er lagmann og riksråd Nils Sigridsson (død ca. 1299). Slekten, som stod på høyden av sin makt på 1300- og 1400-tallet, begynte på 1600-tallet å bli kalt Natt och Dag etter sitt våpen, som er delt i et lyst (gull) og et mørkt (blått) felt; slekten tok selv opp navnet på 1700-tallet. Til slekten hører bl.a. riksråd Nils Stensson (død 1439), som var svoger av Karl Knutsson Bonde, men sluttet seg til den landflyktige Erik av Pommern, og hans brorsønn Magnus Bengtsson (død ca. 1477), som lå i fiendskap med Engelbrekt Engelbrektsson, og som 1436 overfalt og slo ham i hjel på en øy i Hjälmaren.

Fra Magnus Bengtsson stammer hovedgrenen av slekten, som bl.a. har flere forgreninger i USA. En yngre gren av slekten ble friherrelig 1652, men døde ut allerede 1676.

Nils Bosson (død 1494), som var en etterkommer i femte ledd etter Nils Sigridsson, tok sin mors navn Sture, og ble stamfar for den yngre, siden 1561 grevelige Sture-slekten, som døde ut på mannssiden 1616. Fra Natt och Dag-slekten utgikk også den friherrelige slekten Sture, idet Sten Arvidsson (1681–1730) ble friherre og tok navnet Sture. Denne grenen døde ut på mannssiden 1875.

Natt och Dag - landets äldsta fortlevande släkt av rent svenskt ursprung (Östergötland). Namnet kommer från vapenbilden, en i guld och blått delad sköld, och började först på 1700-talet att allmänt brukas av ättemedlemmarna. Ättens äldste belagde stamfader är riddaren, lagmannen och riksrådet Nils Sigridsson (död tidigast 1299), som först omtalas 1280.

   Ätten, som introducerades 1625 (10/3-4/4), räknar bland sina medlemmar riksföreståndarna Svante Nilsson Sture (död 1512) och Sten Svantesson Sture (Sten Sture d y; 1492-1520) samt den senares son Svante Stensson Sture (1517-1567), vilken 1561 blev landets förste greve men vars gren utslocknade 1616. 
   Med ätten sammanhör friherrliga ätten Natt och Dag nr 23, friherrlig 1652 och introducerad 1653, samt utslocknad 1677; vidare friherrliga ätten Sture nr 187, friherrlig 1720 och introducerad 1723, samt utslocknad 1875.
   I USA bosatta släktgrenar kallar sig DeRemee och Dagg.

Nils Sigridsson (d tidigast 1299) riddare, lagman, riksråd

Enligt Adelskalendern är 63 personer "äkta Natt och Dag-are", alltså födda Natt och Dag eller ingifta kvinnor. Därutöver tillhör många fler själva släkten, exakt hur många är ännu osäkert då släkttavlan från 1900 och framåt ej är färdigställd. Planer finns att sammanställa en fullständig släkttavla.

16.tippoldefar

Bergsvein Baardsson

Fra Gudbrandsdalen. 1315-1357 Inngift eier av Nesøyagodset i Asker

Sender ut brev 1 av 6 (?) (våpensegl) på Hanevold i Asker 1355 mars 25 Nesøygodset er en tidligere godssamling som fra 1350 til 1600 tilhørte norske og danske adelsfamilier, riddere og riksråder. Godssamlingens hovedgård var Nesøya i Asker, og godssamlingen omfattet ellers mange gårder i Bærum, Asker og tilgrensende bygder. Ved giftermål økte godssamlingens størrelse - blant annet kom det på 1400-tallet inn en godskomponent med Fossnes i Arnadal som setegård. Andre godskomponenter var sentrert rundt Lekum i Eidsberg og Stumberg i Idd.

Ridderen Guttorm Eiriksson (ca. 1280-ca. 1349) er ikke nevnt i noen kilde som eier eller beboer på Nesøya, men arvegang og eiendomsforhold gjør det sannsynlig at han eide og bodde på Nesøya. Etter hans død gikk Nesøya i arv til ei datter, hvis navn kanskje var Gudrun, gift med Bergsvein Bårdsson. Den videre eierrekken går trolig via deres datter Elin Bergsveinsdotter til dattersønnen Olav Håkonsson. Olav Håkonssøn (død ca. 1458) var riksråd og ser ut til å ha hatt ett eneste barn, Gudrun Olavsdotter, som i ekteskap med Erlend Eindridsson hadde dattera Sigrid, gift med adelsmannen Bo Flemming. Deres datter Margrete ble gift med den danske riksråden Holger Erikssøn (Rosenkrantz), og dermed kom Nesøya og Nesøygodset over til Rosenkrantz-familien. Neste eier var Otte Holgerssøn Rosenkrantz (ca. 1488-1525), og deretter gikk Nesøygodset over til sønnen Erik Ottessøn Rosenkrantz ble etter alt å dømme arvet av overlot eiendommene til sin datter Gudrun som gav dem videre til sin datter Sigrid Erlendsdatter. Erik Rosencrantz' oldebarn Kristian Urne solgte i 1663 det resterende Nesøygodset til Knud Frantzen. Senere tilhørte Nesøya slektene Krefting, Leuch og Vogt.

15.tippoldefedre:

Archibald Douglas, 4th Earl of Douglas

Archibald Douglas, Duke of Touraine, Earl of Douglas, and Wigtown, Lord of Annandale, Galloway 13th Lord of Douglas, (1372–1424) was a Scottish nobleman and warlord. He is sometimes given the epithet "Tyneman" (Old Scots:Loser), but this may be a reference to his great-uncle Sir Archibald Douglas The eldest legitimate son of Archibald Douglas, 3rd Earl of Douglas and Joanna de Moravia of Bothwell, he was born either at Threave Castle or at Bothwell Castle c.1372 and was known as the Master of Douglas until his accession. By 1390 he had married the Princess Margaret of Carrick, a daughter of King Robert III of Scotland. Around this time, his father bestowed upon him the regalities of the Ettrick Forest, Lauderdale and Romannobridge, Peeblesshire.[2]

On 4 June 1400, King Robert appointed him Keeper of Edinburgh Castle for life, on a pension of 200 merks a year.[3]

Renewal of the Percy/Douglas feudAt Candlemas 1400 George I, Earl of March and Henry 'Hotspur' Percy had entered Scotland and laid waste as far as Papple in East Lothian. The villages of Traprain, Markle and Hailes were burnt and two unsuccessful attempts were made to invest Hailes Castle. The Master of Douglas, who held the office of Lord Warden of the Marches, surprised them by night at their camp near East Linton and defeated the English Force. The Douglases chased the enemy away as far as Berwick upon Tweed, slaughtering many stragglers in the woods near Cockburnspath.[4]

[edit] Siege of EdinburghLater that summer Douglas was second in command to David Stewart, Duke of Rothesay, the lieutenant of the Kingdom, during the siege of Edinburgh Castle by Henry IV. Henry was unsuccessful in his endeavours and with Owain Glyndŵr's rebellion gathering apace in Wales, he became the last English monarch to ever invade Scotland in person.[5]

[edit] InheritanceArchibald, the 3rd Earl died at Christmas 1400, and the new 4th Earl became the largest and most powerful magnate in the realm. His father's vast lordships stretched from Galloway Douglasdale, Moray, Clydesdale to the shires of Stirling and Selkirk. These were augmented by the forfeited lands of the Earl of Dunbar in Lothian and the Merse.[5]

[edit] Death of RothesayIn 1402 Douglas' brother-in-law, the heir to the throne, David Stewart, Duke of Rothesay was held in close arrest, first at the Bishop's Palace at St Andrews, then at the Royal Palace of Falkland. At Falkland, Duke David died on the 27th of March, in what have been alleged to be mysterious circumstances. The Duke was 24 years old and in good health prior to his arrest, and rumours abounded that he had been starved to death in Falkland's pit prison.[6]

Prince David had been arrested under a warrant issued in the name of his father the decrepit Robert III, by his uncle, Robert Stewart, Duke of Albany and Douglas. Both Albany and Douglas, were rumoured to have been the authors of any foul play suspected. This can be shewn by the fact that both men were summoned to appear before Parliament. However on the 16th of March, both men were acquitted when Parliament passed an act stating that the Prince had: "departed this life through Divine Providence, and not otherwise", clearing both of High Treason, and any other crime, and strictly forbidding any of the King's subjects to make the slightest imputation on their fame. This can be considered a whitewash, as the Kingdom of Scots could not afford to lose its two most powerful men due to renewed English hostility. Douglas and Albany were considered to be the only fit antidote to the traitorous Earl of March and his English allies.[7]

[edit] Homildon HillMain article: Battle of Homildon Hill


Site of the Battle of Homildon HillOn 22 June the same year, a small Scots force was beaten by George Dunbar, the Earl of March's son, at the Battle of Nesbit Moor. Douglas led a punitive raid with Murdoch of Fife, Albany's son, as far as Newcastle to avenge the battle. At the head of 10,000 men he laid waste to the whole of Northumberland. March persuaded Henry Percy, 1st Earl of Northumberland , and his son Harry "Hotspur" Percy to lie in wait for the returning Scots at Wooler. Once Douglas' men had made camp at Millfield, relatively low ground, the English army rushed to attack. The Scots did however have keen sentries and the army was able to retreat to the higher ground of Homildon hill, and organised into traditional Schiltron formations. Douglas had not learnt the lessons that had defeated his great uncle at the Battle of Halidon Hill seventy years previously. The Schiltrons presented a large target for the English Longbowmen, and the formations started to break. A hundred men, under Sir John Swinton of the Swintons of that Ilk, chose to charge the enemy saying: "Better to die in the mellay than be shot down like deer".[8] All perished. It has been suggested that Douglas hesitated to signal the advance of his main force, and when he did, it was too little too late. Douglas' mauled army met the as yet unbloodied English men at arms, and were routed. Many of Douglas' leading captains were captured, including his kinsman George Douglas, 1st Earl of Angus, Thomas Dunbar, 5th Earl of Moray and Murdoch of Fife. Douglas himself was captured having been wounded five times, including the loss of an eye. This wounding was despite the fact that it is alleged Douglas' armour had taken three years in its construction.[8]

[edit] Captivity[edit] With the Lords of the NorthIf the Percies and the other English knights thought that had gained great immediate riches from ransoms, they were to be disappointed. They received a message from King Henry congratulating them their victory but forbidding the release of any of their prisoners.

By 1403, Hotspur was in open rebellion against his King, joining with his kinsman Thomas Percy, Earl of Worcester and Owain Glyndŵr, Prince of Wales. Hotspur set free his Scots captives and Douglas with his co-prisoners decided to fight alongside their former captors. In the chivalric spirit of the time, Douglas marched with his former enemy Hotspur, and his forces to the meet with King Henry IV at the Battle of Shrewsbury. Fighting on the English king's side was George de Dunbar, 10th Earl of March, then in exile from Scotland. The result of the battle was another rout, Hotspur being killed by an arrow through the mouth. Douglas was once again captured, and suffered the loss of a testicle [9] after having fought gallantly on the field and killed Edmund Stafford, 5th Earl of Stafford. Douglas had again tasted heavy defeat.

[edit] Prisoner of King HenryDouglas was now a captive of King Henry. The cost of ransom of the Scots nobles taken at Homildon was proving hard for the impoverished Scots exchequer. When Prince James of Scotland was captured en route to France by English pirates in 1406, the position seemed impossible. The aged King Robert III died of grief it is said soon after. The Kingdom of Scots was now in the hands of the Duke of Albany de jure as well as de facto.

[edit] Return to ScotlandAfter giving his oath on Holy Scripture to King Henry to be his man above all others excepting King James, and on the production of suitable hostages for his Parole, Douglas was allowed to return to his estates to carry out his private affairs. Douglas had agreed again under oath to return to captivity in England upon an appointed day. At Easter Douglas went north and did not return upon the aforesaid day. King Henry wrote to Regent Albany complaining of this "un-knightly" behaviour and warned that unless Douglas returned the hostages would be dealt with at his pleasure. Douglas did not return. Only upon payment of 700 Merks in 1413 to the new King of England, Henry V were the hostages liberated.[10]

[edit] Lord of AnnandaleIn a political volte-face, the Earl of March had been accepted back into the political fold in Scotland. Both Douglas and Albany being reconciled to him. In 1409 March's lands in Lothian and the Merse were returned to him. This on condition of the Regent that his Lordship of Annandale be transferred to the Earl of Douglas. With his Lordship of Galloway, Douglas now controlled the whole of South west Scotland. The friendship between Albany and Douglas was confirmed in 1410 when they arranged the marriage of John Stewart, Earl of Buchan, Albany's oldest son with Elizabeth, daughter of Douglas.

[edit] Political Machinations[edit] Embassy to the continentDouglas went to Flanders and France in 1412, on arriving in Paris he entered into negotiations with John the Fearless, Duke of Burgundy whereby they agreed a mutual defence and offence pact in their respective countries.

[edit] Warden of the MarchesDouglas had resumed his duties as Lord Warden of the Marches soon after his return to Scotland. On the Border he had a free rein to defend it and to keep the peace. However, it appears that Albany was not prepared to pay for this, so Douglas recovered his costs from customs fees on all trade goods entering the country.

[edit] The Foul RaidIn 1416, with King James still a hostage in England, Douglas twice visited London to enter negotiations for his release. Whilst there the Lollard faction, during Henry V's absence in France, tried to persuade the Scots delegation to go on the offensive. Albany decided that this would be an opportunity to reclaim Berwick upon Tweed and raised an army to take it. He despatched Douglas to Roxburgh Castle which was also held by the English. When the Scots learnt of a huge army led by King Henry's brother, John of Lancaster, 1st Duke of Bedford and Thomas Beaufort, Duke of Exeter, they retreated ignominiously. The following devastation in Teviotdale and Liddesdale, and the burning of the towns of Selkirk, Jedburgh and Hawick earned this title of the "Foul Raid".

[edit] The Great Army of Scotland St Gatien Cathedral. Resting place of The 4th Earl of DouglasDouglas's son the Earl of Wigtoun had been fighting in France with his son-in-law Buchan, where they were able to inflict a heavy defeat over the English at the Battle of Baugé in 1421. In 1423 Wigtoun and Buchan, arrived back in Scotland to raise more troops for the War effort, and personal request to the Earl of Douglas from Charles VII of France to lend his aid. Douglas' ally and King Charles' implacable enemy, John the Fearless of Burgundy had died in 1419, so Douglas willingly consented to the French King. After considerable gifts to the church, Douglas left his son, the Earl of Wigtoun in Scotland. Wigtoun was charged with care of his estates and the negotiations for the release of King James, Douglas prepared for war. Douglas and Buchan sailed into La Rochelle with an estimated 6500 men on the 7th of March 1424.

[edit] Duke of Touraine and Lieutenant General of FranceOn the 24th of April Charles VII reviewed his new troops at Bourges. Douglas was given the post of "Lieutenant-General in the waging of war through all the Kingdom of France. On the 29th of April, Douglas was granted the Duchy of Touraine, including the "Castle, town and city" of Tours, and the "Castle and town" of Loches. Douglas was the first foreigner and also the first non-royal to be granted Ducal status in France.

[edit] Battle of VerneuilMain article: Battle of Verneuil The newly created French duke was defeated and slain at Verneuil on 17 August 1424, along with his second son, James, and son-in-law John Stewart, 2nd Earl of Buchan. Douglas was buried in the choir of Tours Cathedral, alongside Sir James Douglas, his son.[11]

[edit] Marriage and issueIn 1390 he married Lady Margaret (d.1451), eldest daughter of John Stewart, Earl of Carrick, who later became King Robert III. Of their children:

Archibald Douglas, 5th Earl of Douglas, and Wigton, &c., (1390–1439), who succeeded to the earldom. Elizabeth (d. c. 1451), who married first John Stewart, 2nd Earl of Buchan, secondly Thomas, son of Alexander Stewart, Earl of Mar, and thirdly William Sinclair, 3rd Earl of Orkney (d. 1480). William Douglas (b. before 1401) Sir James Douglas (d. 17 August 1424) [edit] Douglas in LiteratureThe 4th Earl of Douglas is represented in William Shakespeare's Henry IV, Part 1 from the defeat at Homildon to his release following the Battle of Shrewsbury

Sir John Kennedy of Dunure

He was granted charters by King David II confirming the lands of Castlys and Stair, Kilmore, all in Ayrshire.1 In 1370 he acquired the Barony of Dalrymple from Marjorie de Montgomerie.1 He lived at Dunure, Ayrshire, Scotland. The Kennedys had their home territory in Carrick in Ayrshire, in southwestern Scotland. Originally they were of Pictish/Norse stock from the Western Isles. In the fifteenth century, one Ulric Kennedy fled Ayrshire to Lochaber in the Highlands for refuge, where he was granted protection under the Chief of Clan Cameron. From this Highland branch, Kennedys settled on the Isle of Skye. A branch also was established in northeast Scotland, at Aberdeen. The clan was one branch of the Celtic Lords of Galloway.

The Kennedys of nine-county Ulster, in the north of Ireland, are mostly of Scottish origin from the territories of Galloway and Ayr just across the Irish Sea 20 miles away. Many Scottish Kennedys were planters in Ulster, and many Scots went south to Dublin and mingled with the Irish clan.[citation needed]

Min 14. tippoldefar:

Sir John of the "Black Lip" Forbes

b. in Aberdeenshire, Scotland 1332 - d. before November 20, 1406

m. to Margaret Kennedy

The Forbes family is a wealthy extended American family originating in Boston. The family's fortune originates from trading between North America and China in the 19th century plus other investments in the same period. The name descends from Scottish immigrants, and can be traced back to Sir John de Forbes in Scotland in the 12th century. Notable family members are businessman John Murray Forbes (1813–1898), part of the first generation who accumulated wealth, and politician John Forbes Kerry (born 1943).

The Forbes family descends from the Scottish Clan Forbes which was seated in Aberdeenshire, Scotland. The first member of the Forbes family to live in the United States was John Forbes (1740–1783), a clergyman, who was married to Dorothy Murray on February 2, 1769 in Milton, Massachusetts, where one of his three sons were born. The family is considered part of the Boston Brahmin although Rev. John Forbes's first post on the North American continent was in British East Florida, where he was the first Anglican clergyman licensed to officiate. There is also a link to the Dudley-Winthrop family directly from Thomas Dudley, father of Anne Bradstreet, the first female poet from America.

The name is from the Gaelic term "forb-ais" means "at the land". Originally the name was pronounced as two syllables sounding like "For bays" but that is largely lost. Established in Aberdeenshire on the banks of the river Don, they had ben there long before being raised to a barony in 1271 by Alexander III. Duncan de Forboys paid homage in 1296 to John Balliol and John Forbes signed the "Ragman Roll" in 1296.

The main lines of Forbes were established in the 14th century. Sir John de Forbes of the Black Lip, justiciary in Aberdeenshire, had four sons - William the first of the Pitsligo line, John the ancestor of the Forbes of Polquhoun, Alistair of Brux who established the lines of Skellatar and Inverernan. Sir John's eldest son fought beside the Earl of Mar at the Battle of Harlaw in 1411 against Donald, Lord of the Isles and became Lord Forbes around 1445. Forbes eventually became the premier lordship of Scotland.

Sir John Forbes, known as "John of the Black Lip", lived during the late 14th and early 15th centuries, and had four sons from whom the four branches of the Clan descend - Forbes of Pitsligo, Waterton, Fovervan, and Culloden. The eldest of Sir John's sons, Alexander, was created Lord Forbes by King James II in 1442, and this title, Scotland's premier barony, is to this day retained by the chief of Clan Forbes. The Forbes' relationship to the Crown of Scotland was strengthened when Alexander married King Robert III's granddaughter. However, when the Gordons became the earls of Huntly, this led to conflict between the two rival Clans, although this was partially allayed when the 8th Lord Forbes married a daughter of the earl of Huntly.

Min 12.tippoldefar:

Birger Nilsson (Sparre av Fyllingarum)

Omtalas 1431-67. Var häradshövding i Hammarkinds hd (E), där han

ägde gården Fyllingarum i Ringarum fs (E). Sverige

Mine 11.tippoldefedre:

Georg Beyer

Georg Beyer, kansler f. 1524 d. 1587 Første kone Maria Freese f. 1533 d. 1554 og anden kone Magdalena Rickertsen f. 1538 d. 1598. Samt familie. 1580-89 Tyskland Borgermester i Flensburg/Schleswig Holstein, Tyskland.


Adam Sommerschield (Sommerscales)

1488 - 1570

Adam Sommerscales ble begravet i Giggleswick 2. mars 1570 og hustru Anne begravet samme sted 20. september, 1583. Ekteparet hadde tre barn:

1. Richard Sommerscales, begravet 23.8.1612

2. Robert Sommerscales

3. Isabel Sommerscales, begravet 26.3.1566

I nordvestre del av Yorkshire, nærmere bestemt i West Ridings høyland, finner man så tidlig som i 1298 et lite sted ved navn Sommerscales. Det er beliggende på høyden ovenfor Bolton Abbey som ligger ved elven Wharfe, noen kilometer nord for Ikley på veien mellom Skipton og Harrogate. Herfra stammer slekten Sommerschild.

I den nordlige delen av England, som strekker seg fra vest mot øst, ligger Yorkshire. Yorkshire var en gang Det Romerske Rikes nordvestligste utløper. Etter Det Vestromerske Rikes oppløsning i år 476 ble det innlemmet i et angelsaksisk rike, ca. 500, men ble i århundrene framover stadig overfalt av skottlenderne.

Men også vikingferdene fra Norge, først vanlige plyndringstokter, senere forsøk på å underlegge seg landet, gjorde forholdene urolige og førte til at Yorkshire ble skueplass for krigerske oppgjør. Således var slaget i 1066 ved Stanford Bridge, beliggende i det østlige Yorkshire, et fra Norgeshistorien velkjent forsøk fra kong Harald Hardrådes side på å erobre landet.

Min 10.tippoldefar:

Sigurd Amundsen Smør

1490 - 1573

Sogneprest i Verdal Sigurd Amundson var Sogneprest i Værdal. Han giftet seg med Margrete Hansdatter. Sigurd Amundson ble født circa 1490 i Salthammer, Skogn, Nord-Trøndelag. Han var sønn av Amund Gjertsen og NN Ottarsdatter. Sigurd Amundson døde i 1573 i Værdal.

Sognepræst til Værdalen, var tillige Kannik og Lector ved Capitlet i T.hjem 1540; samt tillige Procurator mensa communis 1550. [Kilde: Erlandsen: Geistligheden i Trondhjems Stift (Chria. 1844-55), s. 352]

Sigvard Amundsen, nevnt som kannik og sogneprest til Verdal i en kannikeliste i 1540 (DN XII, s. 597). Han nevnes også i 1554 og i 1556 og da han undertegnet kapiteleden i 1558 (DN XII, s. 654, 660 og 667). I 1559 omtales han også som kantor og nevnes også den 14. okt. 1562 (DN XX, s. 839 og 851). Ifølge Erlandsen og Tønder døde han i 1573.
N. Hallan har tatt for seg slektskretsen rundt Hr Sjurd (Hallan, N: Skogn historie, bd. IV A). Han viser i sin bok til en del diplomer som han sier har et merke som viser at disse har hørt sammen. Disse diplomene klarlegger en slektskrets i Innherrad. Hallan viser først til noen diplomer som omhandler en Amund Gestson. Han er første gang nevnt i 1506 (DN I, s. 734). Den 26. mai 1513 møtte Amund opp på tinget og der kunngjorde hans søsken Eystein Gestson og Sigrid Gestdatter at de hadde solgt til sin bror Amund ½ spann i gården Hallan i Vinne i Verdal (DN VIII, s. 480). Trolig fikk da Amund tak i hele Hallan gård. Når det gjelder Hr Sjurd er han nevnt i diplomer den 25. jan. 1547 da Jon Peerson kunngjorde at han hadde solgt sin frende Hr Sjurd Amundsen 1 spann leie i Ulve i Frol i Skogn som han hadde arvet etter sin far Per Ottason (DN I 1407). Et annet diplom, som Hallan gjengir, ble skrevet den 7. mai 1551 og der får vi vite at Hr Sjurd hadde kjøpt 1 spann i gården Ballhall i Verdal. Hallan nevner også at den 29. sept. 1600 møtte Hr Samuel i Stjørdal opp på tinget i Verdal og ba om vitnebrev for sin kone [? sin mor ?] Magdalena sl Hr Sjurds datter. Hun hadde arvet en del odelsgods etter faren og trengte bevitnelse på dette da brevet var ødelagt. Bl.a nevnes at hun hadde arvet ½ spann i Gjermstad etter sin far. I og med at disse papirene har hørt sammen er det trolig slik at Amund Gestson er far av Hr Sigurd. Noe som styrker dette er at det i disse diplomene kommer frem at Hr Sigurd var en slektning av Jon Peerson i Verdal.

Hvis vi godtar dette argumentet kan vi gå ut fra at Hr Sigurd var en sønn av Amund Gestson og at han satt med odelsgods iallfall i gårdene Ulve i Skogn, Hallan, Balhall og Jermstad i Verdal. Trolig var nok hans odelsgods mye mer omfattende men dette er hva vi kan få kjennskap om. [Kilde: Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536-1700 (Trondheim 2000), s. 84]

Kjente barn: Magdalena, gift med Hr Laurits Nilsen Arctander; Hans, ble sogneprest på Inderøy og til Domkirken i Trondheim. [Kilde: Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536-1700 (Trondheim 2000), s. 85

Gift omkring år 1510. -------------------- Sigvard Amundsen Død 1573.

Cantor, Lector og Canonicus Capituli. (Se om ham i Danske Magazin Tom. VI p. 311). Sognepræst til Værdalen, var tillige Kannik og Lector ved Capitlet i T.hjem 1540; samt tillige Procurator mensa communis 1550.1 Sigvard Amundsen, nevnt som kannik og sogneprest til Verdal i en kannikeliste i 1540 (DN XII, s. 597). Han nevnes også i 1554 og i 1556 og da han undertegnet kapiteleden i 1558 (DN XII, s. 654, 660 og 667). I 1559 omtales han også som kantor og nevnes også den 14. okt. 1562 (DN XX, s. 839 og 851). Ifølge Erlandsen og Tønder døde han i 1573.3 N. Hallan har tatt for seg slektskretsen rundt Hr Sjurd (Hallan, N: Skogn historie, bd. IV A). Han viser i sin bok til en del diplomer som han sier har et merke som viser at disse har hørt sammen. Disse diplomene klarlegger en slektskrets i Innherrad. Hallan viser først til noen diplomer som omhandler en Amund Gestson. Han er første gang nevnt i 1506 (DN I, s. 734). Den 26. mai 1513 møtte Amund opp på tinget og der kunngjorde hans søsken Eystein Gestson og Sigrid Gestdatter at de hadde solgt til sin bror Amund ½ spann i gården Hallan i Vinne i Verdal (DN VIII, s. 480). Trolig fikk da Amund tak i hele Hallan gård. Når det gjelder Hr Sjurd er han nevnt i diplomer den 25. jan. 1547 da Jon Peerson kunngjorde at han hadde solgt sin frende Hr Sjurd Amundsen 1 spann leie i Ulve i Frol i Skogn som han hadde arvet etter sin far Per Ottason (DN I 1407). Et annet diplom, som Hallan gjengir, ble skrevet den 7. mai 1551 og der får vi vite at Hr Sjurd hadde kjøpt 1 spann i gården Ballhall i Verdal. Hallan nevner også at den 29. sept. 1600 møtte Hr Samuel i Stjørdal opp på tinget i Verdal og ba om vitnebrev for sin kone [? sin mor ?] Magdalena sl Hr Sjurds datter. Hun hadde arvet en del odelsgods etter faren og trengte bevitnelse på dette da brevet var ødelagt. Bl.a nevnes at hun hadde arvet ½ spann i Gjermstad etter sin far. I og med at disse papirene har hørt sammen er det trolig slik at Amund Gestson er far av Hr Sigurd. Noe som styrker dette er at det i disse diplomene kommer frem at Hr Sigurd var en slektning av Jon Peerson i Verdal.3 Hvis vi godtar dette argumentet kan vi gå ut fra at Hr Sigurd var en sønn av Amund Gestson og at han satt med odelsgods iallfall i gårdene Ulve i Skogn, Hallan, Balhall og Jermstad i Verdal. Trolig var nok hans odelsgods mye mer omfattende men dette er hva vi kan få kjennskap om.

-------------------- Sigurd Amundsen var sogneprest i Værdalen

Mine 8. tippoldefedre

Johan von Cappelen

1627–88 Cappelen er en norsk slekt som antakelig har sitt navn fra det lille stedet Cappeln, ca. 30 km. fra byen Wildeshausen i Niedersachsen i Tyskland. I Wildeshausen er slekten kjent som håndverkere, rådmenn og medlemmer av byrådet fra 1400-tallet. Til Norge innvandret slekten i 1653 med Johan von Cappelen (1627–88), som arbeidet ved flere jernverk, kjøpte flere eiendommer og endte som fogd i Lier.

Slekten i Norge sluttet å bruke «von» i navnet fra midten av 1800-tallet.

Slekten har ikke noe kjent slektskap til borgerslekten von Cappeln i Bremen og Danmark, middelalderslekten von Cappelen på borgen «Haus Cappeln», Westerkappeln, Tyskland, eller den tyskfødte svenske obersten Dietrich von Cappeln og hans familie.

Nordmannen Philip Holst-Cappelen (opprinnelig navn André Simjak, tidligere navn bl.a. Philip Sigval Bergesen) er ikke medlem av den norske slekten Cappelen.

Slektens hovedgrener stammer fra tre av sønnene til innvandreren Johan:

Johan von Cappelen junior (1658–98), som var fogd i Lier etter faren Ulrich Friderich von Cappelen (1668–1722), som var trelasthandler og drev sagbruk i Skien Gabriel von Cappelen (1674–1758), som var trelasthandler på Bragernes (Drammen) og ble deleier i Fossesholm I Johan von Cappelen juniors gren er bl.a. misjonær på Grønland, Peter Andreas Cappelen (død 1800) og kontorsjef i Stortinget, Johan Henrik Cappelen (1838–1900).

I denne grenen er det flere leger, blant annet Axel Hermansen Cappelen (død 1919) og Christian Cappelen (1917-1993). Axels sønnesønn var professor, arkitekt Per Cappelen (1921–78), Oslo, gift med arkitekt Molle Cappelen (1922–86) født Heyerdahl, og foreldre til bl.a. arkitekt Nini Cappelen gift med arkitekt Pål Strøm, Oslo.

En linje av denne grenen er særlig bosatt i Trondheim.

Til den hører Johan Cappelen (1889–1947) som var justisminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering i 1945, Catharina Cappelen gift med Ivar Lykke og foreldre til kjøpmann Trond Lykke, psykiater Johan Christian Cappelen, barnevernleder Yngve Cappelen, murmester Christian Fr. A. Cappelen (død 1978), filmklipper Diderik Cappelen, Oslo.

Til denne grenen hører også Johan C.s tvillingbror kirurgen Christian Cappelen sen (1889-1967), mangeåring overlege ved Røde Kors klinikk i Trondheim og regnet som en "trollmann med kniven". Hans sønn er den kjente legen Christian Cappelen jr., som hadde store bidrag til utvikling av hjertekirurgien. Blant Christian Cappelen seniors barnebarn finner vi Eva E. Cappelen gift med Erik Papazian,Oslo, Johan Kristoffer Cappelen Stensrud som startet Skagenfondene, sivilarkitekt Bjørn Cappelen (1947-)(tidligere: Cappelen Sørum), arkitekt for bl.a Telenors hovedkvarter på Fornebu.

Johan von Cappelen juniors sønnesønn Andreas von Cappelen (1731-1770) var sogneprest i Messinge, Danmark. Fra ham stammer en stor slektsgren i Danmark og USA.

Grenene fra Skien.

Ulrich Friderichs gren er bl.a. hans sønnesønn, brukseier, grosserer og skipsreder Diderich von Cappelen (1734–94), Skien, som var far til eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen (1761–1828), Skien, og Peder Juel von Cappelen (1763–1837) som var grosserer i Drammen, jernverkseier og politiker.

Blant Diderichs (død 1794) andre barn i første ekteskap med Petronelle Pedersdatter Juell, var også Cathrine von Cappelen gift med statsråd Carsten Tank, eier av Rød herregård ved Halden. De var foreldre til den norske misjonæren Otto Tank i Mellom- og Nord-Amerika.

Diderich (død 1794) var i sitt andre ekteskap med Christiane Elisabeth Bøyesen (Ording), far til Realf von Cappelen (1791–1853), eier av Borgestad gård, som var farfar til Anna Sofie Cappelen (1854–1915) gift med statsminister Gunnar Knudsen (1848–1928).

Eidsvollsmannen Didrich (død 1828) eide omfattende jord- og skogeiendommer, særlig i Skiensområdet, midtre og øvre Telemark. Grenen fra Drammen og familien Cappelen SmithMichael von Cappelen (1731–1804), tilhørte skiensgrenen. Han var sønnesønn til Ulrich Friderich von Cappelen og eldre bror til Diderich von Cappelen (1734–94). Michael kom fra Skien, ble kjøpmann i Drammen og var far til grosserer Caspar (også skrevet Casper) von Cappelen (død 1823), Drammen, som eide blant annet Vivelstad gård i Lier som Caspar forærte sognet til skole. Caspars sønn konsul Michael von Cappelen (død 1829) var gift med sin tremenning Petronelle von Cappelen (død 1855). Hun var datter til Eidsvollsmannen Didrich von Cappelen, og arvet Mæla gård ved Skien der de bodde.

Fra Caspar stammer bl.a. organisten og komponisten Christian Cappelen (1845–1916), sorenskriver i Asker og Bærum Johan Munthe Cappelen, kunstneren Bodil Cappelen gift 1. med forfatteren Finn Strømsted og 2. med forfatteren Olav H. Hauge, samt arkitekt Paul Cappelen, Oslo, hvis sønn Jon Chr. Cappelen var gift med forfatteren Berit Bertling Cappelen, Oslo. Paul Cappelens datter Line er gift med forretningsmannen Wilhelm Pihl Blystad.

Flere med slektsnavn Cappelen Smith (Cappelen-Smith) i Norge og Sverige, er etterkommere fra drammensgrenen. Dette er gjennom Karen von Cappelen (død 1863), datter til Caspar. Hun var gift med Elias E. Smith (død 1861). Dessuten var deres sønn Peder H. Smith (død 1881), gift med kusinen Marie S. Cappelen (død 1900).

Peders og Maries sønn, grosserer Elias Anton Smith (død 1912) grunnla det kjente metall- og byggevarefirmaet «E.A. Smith» i Trondheim. Firmaet eies og drives fortsatt av hans etterkommere, idag av Trond Reinertsen som konsernsjef. En av Elias Antons sønner var norsk-amerikaneren Elias Anton Cappelen Smith som bl.a. var partner i «Guggenheim Brothers», New York, og ga store donasjoner i Norge.

Grenen fra Holden, UlefossEidsvollmannen Didrich von Cappelen (død 1828) var i sitt første ekteskap med Maria Plesner (død 1800), far til jernverkseier Diderik von Cappelen (1795–1866), Ulefoss. Diderik arvet eiendommer som var kjøpt av hans fars farfar i 1729, mens Diderik selv kjøpte Ulefos Jernværk med Holden hovedgård i 1835. Diderik var gift med Henriette Løvenskiold og far til bl.a. jernverkseier Severin Diderik Cappelen, Ulefoss, og maleren August Cappelen (1827–52).

Severin Dideriks sønn, kammerherre Diderik Cappelen (1856–1935) la om og moderniserte virksomhetene, samt kjøpte Vrangfoss. Han fant et ukjent mineral som fikk navnet cappelenitt. Han var far til godseier Harald Severin Diderik Cappelen som fikk anlagt Vrangfoss kraftverk, og som var far til sivilingeniør Diderik Cappelen som bl.a. startet produksjon av gategods (bl.a. kumlokk) og hvis sønn siviløkonom Carl Diderik Cappelen er den nåværende eieren. Disse familiemedlemmene har også stadig modernisert virksomhetene og jernstøperiet er et av de åtte gjenværende i Norge.

H.S.D. Cappelen var gift med Ingeborg født Eger, og de var foreldre også til August Cappelen, Oslo, som var styreformann og eier av elektrisitetsfirmaet Sønnico AS, og far til bl.a. aksjemegler Fredrik Cappelen. H.S.D. og Ingeborg Cappelens datter er Anette gift med skipsreder Brynjulf Skaugen, Oslo.

Sivilingeniør Diderik Cappelen, Ulefoss, er gift med Juliana Louise født von Platen fra Sverige. De er også foreldre til Harald Johan Cappelen, Oslo, og Aksel Cappelen, Gøteborg, Sverige.


Grenen fra Gjemsø kloster, Skien Eidsvollmannen Didrich von Cappelen (død 1828) var i andre ekteskap med Marie Severine Blom, far til Hans Blom Cappelen (1803-1846), Gjemsø kloster, gift med kusinen Benedicte Cappelen. De var foreldre til bl.a. Didrik Cappelen (1836–1914), Skien, som var far bl.a. til Didrik («Diddi») Cappelen (1873-1941), Skien.

«Diddi» Cappelen var far til bl.a. Didrik Cappelen («Dixe») (1900–70), Skien, Hans Cappelen («Hasse») (1903–79), Oslo, og messearrangøren Ingrid («Linge») Langaard, født Cappelen. Alle disse har etterkommere idag.

Benedicte og Hans Blom Cappelen (død 1846) var også foreldre til banksjef Hans Cappelen (1842-1924), «Lilleklosteret», Skien, som var farfar til bl.a. sosialrådmann Hans Cappelen, Oslo, som er far til Margrethe Cappelen og Tore Cappelen, begge Oslo. Rådmannen var bror til ambassadør Johan Zeier Cappelen (1913-2007), Oslo, samt til justitiarius, tidligere finans- og utenriksminister (A) Andreas Zeier Cappelen (1915-2008), Stavanger, som er far til bl.a. kontorsjef Frede Cappelen, Stavanger, og forskeren Ådne Cappelen, Statistisk sentralbyrå, Oslo.

Fra banksjef . Hans Cappelens (død 1924) sønner stammer linjer av slekten som er bosatt i USA, Sverige og Østerrike. Av disse var hans sønn Fredrik Cappelen direktør for Borregaards eiendommer i Värmland, Sverige, og dennes sønn Jan Wessel Cappelen (f. 1923) var direktør for Borregaards eiendommer i Hallein, Østerrike.

Grenen fra Porsgrunn og «forlagsgrenen»Diderich von Cappelen (død 1794) i Skien var i 1. ekteskap også far til Ulrich Fredrich von Cappelen (1770–1820), skipsreder og grosserer i Porsgrunn, gift med Benedicte H. Aall (søster til eidsvollsmannen Jacob Aall). De var foreldre til bl.a. forlagsbokhandler Jørgen Wright Cappelen (1805–78) hvis etterkommere har hatt samme navn i fem generasjoner helt til våre dager. Fra ham stammer også bl.a. forfatteren Peder Wright Cappelen (1931–92) gift andre gang med skuespiller Kari Simonsen, og de er foreldre til forskerne Alexander W. Cappelen, Cornelius W. Cappelen og Herman Cappelen. Peder (død 1992) er i første ekteskap far til forfatteren Anders W. Cappelen som er far til skuespiller Sofie Cappelen.

En annen etterkommer til Jørgen (død 1878) er rektor Christine Cappelen Heftye, Oslo.

Ulrich Fredrich (død 1820) var også far til sorenskriver Nicolai Benjamin Cappelen (død 1866), amtmann Ulrik Frederik Cappelen (død 1864) og forretningskvinnen Benedicte Cappelen («Hans Cappelens Enke»). Deres søster Didrikke (død 1833) og deretter søsteren Jacobine Louise (død 1843), var gift med biskop Jens L. Arup (død 1874) og blant deres etterkommere er Didrik Arup Seip.

Grenen fra Fossesholm Gabriel von Cappelen (død 1758 på Fossesholm) var far til etatsråd Jørgen von Cappelen (død 1785), som eide hele Fossesholm og bygde om gården omtrent til slik den er i dag. Jørgen var gift med Magdalena Larsdatter Darjes, men de var barnløse. Deres alliansevåpen er bl.a. brodert på antependiet i Kongsberg kirke.

Gabriel var også far til Diderich von Cappelen (død 1762) på Fossesholm. Diderichs etterkommere er bl.a. byingeniør Frederick Wilhelm Cappelen (død 1921), Minneapolis, USA, som Cappelen Memorial Bridge er oppkalt etter, lege Herman Cappelen(1837-92), Tønsberg, og hans sønn, disponent Haagen Hasberg Cappelen (1874-1933) som var ordfører i Tønsberg 1929–1933. Andre etterkommere er bl.a. skipsfører Gabriel Cappelen, apoteker Hanna Cappelen og sivilingeniørene Haaken Cappelen og Herman Aas Cappelen samt arkitekt Diderik Cappelen.

En etterkommer av denne grenen er Sven Didrik Mack Cappelen (f. 1958) (tidligere Christiansen), Bærum, hvis farmors far var Haagen Hasberg Cappelen.

Etterkommere av Fossesholmgrenen lever idag både i Norge og i USA.

En etterkommer er Diderich Cappelen Møystad (feilaktig betegnet som Diderich Møystad Cappelen).

Slektsvåpen Cappelen skjold stilisert og tegnet for «Norske slektsvåpen» (1969) Bumerkeskjold i seglet til Johan von Cappelen, Wildeshausen, på dokument fra 1617Slektsvåpenet er fra 1683, det er selvtatt og det er blitt til i Norge. Et slektsmedlem i Wildeshausen brukte et bumerke som er en sammensetning av en speilvendt merkurstav, et kors og en nedvendt pil med tilleggsstreker. Det norske slektsvåpenet ses første gang brukt av fogden Johan von Cappelen (død 1698) junior, i fogderegnskapene for Lier fra 1683. Der har han et ensfarget segl med dette våpenet:

Skjold delt med i 1. felt en pelikan som hakker seg i brystet for sine unger i et rede, og i 2. felt tre naturlige roser med blader og stilker fra en jord. På hjelmen en Fortuna mellom to vesselhorn.

Faren, innvandreren Johan v. C. senior (død 1688), brukte først et segl med bare de tre rosene, i et skjold uten hjelmtegn. Han brukte i 1682 et segl med hele slektsvåpenet, men hadde som hjelmtegn bare Fortunaskikkelsen uten vesselhornene på hver side av henne.

Johan junior brukte hele det komplette slektsvåpenet, også inngravert på sølvbeger.Hans tre brødre brukte det samme våpenet i sine segl. Siden har våpenet vært brukt i slekten med noen mindre variasjoner. Våpenet finnes malt, gravert på metall og glass, brodert, utskåret, trykt og gjengitt på flere andre måter.

Våpenets heraldiske farger (tinkturer) varierer en del i de forskjellige slektsgrenene og gjennom tidene. De eldste kjente tinkturene er 1. felt blått med sølv pelikan og 2. felt sølv med røde roser som har grønne blad og stilker fra grønn jord. Dette våpenet er i et kronet skjold uten hjelmtegn, på en maleriramme fra ca 1730 i Mælum kirke ved Skien.

Flere avbildninger av våpenskjoldet er lagt ut på Arnstein Rønnings nettsted: http://heraldikk.blogspot.com/

De tre rosene i skjold har fra 1800-tallet vært brukt som forlagsmerke og kjennetegn for J. W. Cappelens Forlag.

Cort Coldevey

1570 - 1631

 Byfoged i Tønsberg 

Cort Coldevei indvandrede som nævnt til Tønsberg omkring 1600. Han fulgtes sandsynligvis af brødrene Jochum og Niels, som nævnes sporadisk i Tønsbergs samtidige kilder. Cort Coldeveis indvandring til Norge faldt sammen med en fremgangsperiode for Tønsberg, hovedsageligt båret af en kraftigt stigende trælasthandel og -eksport. Eksporten gik primært til Tyskland, Skotland og i stadigt stigende grad til Nederlandene, hvis lavtliggende byer krævede pilottering af husene. F.eks. siges Amsterdam at være bygget på norsk tømmer. Cort Coldevei fandt sin levevej som handelsmand og skipper, og han nævnes adskillige gange i Tønsbergs toldregister, f.eks. da han i 1611 udfører en skude med 10 læster saltfisk og trælast, og da Oluf Lauritsen året efter sejler hans skude med trælast til Rostock. I 1624 bygger han selv skib, som følgende citat fra Norske Rigs-Registranter viser [bind V, s. 439]: Cort Coldewers fik Bevilling paa et Skib at bruge, dog ikke til fremmede at selges. C. IV. G. a. v., at vi naadigst haver undt og bevilget denne Brevviser, Cort Coldewers, Borger og Indvaaner udi vor Kjøbsted Tunsberg, at det Skib, som han nu skal have udi Bygning, maa bruges og dermed søge hans Næring og Bjering, hvor hannem lyster, dog skal han være forpligt det ikke at selge eller afhænde til nogen fremmede. Sæm paa Eker 7 Oktober 1624. R. IV. 337. Afskr. VII. 163.

Cort Coldevei bliver udnævnt til byfoged i Tønsberg og nævnes bl.a. i lensregnskaberne i 1627. Han stiger altså op ad den sociale rangstige og bliver godt gift, nemlig med Anne Jørgensdatter, en datter af lagmand i Tønsberg Jørgen Lauritssøn. Med hende får Cort Coldevei mindst syv børn, heraf tre sønner, som bliver handelsborgere i Tønsberg. Specielt sønnerne Jørgen og Oluf fortsætter slægtens fremgang. De gifter sig ind i lokale embedsmandsslægter og opnår begge at blive borgmestre i Tønsberg i midten af 1600-tallet. Jørgen Coldevey er en succesrig handelsmand og skipper. Som andre velhavende folk sætter han sine penge i jord, og i 1657 opgøres hans jordtilligende til 27½ skippund, over 10% af tønsbergborgernes samlede jordegods. I 1648 er han rådmand, og fra 1651 til 1656 (muligvis til 1658) er han borgmester i byen ved siden af den mægtige Anders Madsen. Jørgen Coldevey gifter sig med Johanne Isaksdatter Falck, også hun af en solid lokal borger- og embedsmandsslægt.

En af borgmester Jørgen Coldeveys sønner, Isach Jørgensen Coldevey, blev ifølge nogle kilder præst i København. Han optræder dog ikke i Wibergs præstehistorie, og da en Isak Jørgenssøn Coldevin, Tønsberg, i 1693 afhænder begge Stavnum-gårde i Stokke til Ivar Franssøn, må man antage, at han næppe selv har bevæget sig langt fra sin hjemegn. Det gjorde en del af hans efterkommere til gengæld. Den ældste søn Jørgen (Georg) Coldevin (1687-1754) blev oberst og slog sig ned i Frosten i Nordtrøndelag. En af hans aktiviteter var at udfærdige kort, og en del af disse befinder sig i dag på Universitetsbiblioteket i Trondheim, deriblandt 'Carte over Bergens, Trundhiems og Nordlands Districter' og 'Charte over det Fraastenske Compagnie-District'. Han blev stamfader til det, man kan kalde officersslægten Coldevin. En anden søn, Morten Isachsen Coldevin (1694-1735), var skipper i Tønsberg til 1720, men flyttede som broderen til Nordtrøndelag. Han fik bl.a. sønnen Isach Jørgen Coldevin (Jan Tuxen, Om slekten Coldevin)