Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy

Is your surname Bjarkøy?

Research the Bjarkøy family

Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy (Bjarkøy Vidkunsson)

Norwegian: Ridder Erling Vidkunsson, Swedish: Erling Bjarkøy
Also Known As: "Erling Vidkunnssøn", "Baron og Riksforstander"
Birthdate:
Birthplace: Bjarkøy, Troms, Norway
Death: 1355 (62-64)
Giske, Vestfold, Norway
Immediate Family:

Son of Knight Vidkun Erlingsson Bjarkøy and Gyrid Andresdatter Stovreim
Husband of Elin Toresdatter Stovreim
Father of Bjarne (d.y.) Erlingsson Bjarkøy; Ingebjørg Erlingsdatter Bjarkøy, Giske; Sigrid Erlingsdotter Synes (?); Elin Erlingsdotter Giske; Jartrud Erlingsdatter and 4 others
Brother of Jon Vidkunson Bjarkøy-Talsete

Managed by: Private User
Last Updated:

About Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy

Erling Vidkunnsson, Trolig født 1292 el. 1293; fødestedet er ikke kjent; Død 1355; dødssted og gravsted er ukjent. Ridder, syslemann, riksråd og drottsete.

Foreldre: Lendmann/baron Vidkunn Erlingsson (ca. 1260–1302) og Gyrid Andresdatter (død 1323). Gift med Elin Toresdatter (nevnt 1329–47), datter av kansler og baron Tore Håkonsson (død 1317) og Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315).

Far til Bjarne Erlingsson d.y. (død 1353; se NBL1, bd. 1); brorsønn av Bjarne Erlingsson (ca. 1250–1313).

Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Setegården Giske testamenterte Bjarne likevel til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erlings foreldre fikk pavelig dispensasjon til å inngå ekteskap 1291, så Erling ble trolig født i løpet av de nærmeste to årene. 1316 var han blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5s regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på “alminnelig hirdstevne” i Oslo valgte ham til “formann” for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5s død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Etter dette ledet Erling den norske riksstyringen til Magnus Eriksson overtok som myndig konge 1331 eller 1332. Han drev åpenbart ikke noe enmannsstyre, men omgav seg med en liten fast tjenestemannskrets av rådgivere, ved viktigere anledninger supplert av mer omfattende samlinger av riksrådets geistlige og verdslige medlemmer. Regjeringsarbeidet førte ham rundt i riket, særlig til Oslo og andre østnorske sentre, men han holdt mest til i det gamle rikssenteret i Bergen, der det oppstod flere konflikter han måtte ta stilling til.

De forsøk som er gjort på å belyse Erlings personlighet, er uten solid forankring i bevarte kilder. Alt tyder likevel på at han var en virksom politiker og administrator, og det ser ut til at han ledet den norske regjeringen med stø og heldig hånd.

Utenrikspolitisk ble det tidligere spente forholdet til Danmark stabilisert i Erlings drottsetetid. Personalunionen med Sverige og den svenske ekspansjonen i Finskebukta satte Norge i et spent forhold til fyrstedømmet Novgorod og førte til et russisk innfall i Nord-Norge 1323, der drottsetens gård på Bjarkøy ble brent. Erling søkte nå økonomisk hjelp fra kirken til forsvaret av Hålogaland mot finner, russere og kareler, men møtte liten velvilje fra det norske episkopatet, og innledet i stedet forhandlinger som endte i en gunstig fredsslutning med Novgorod 1326. Hans henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de “vantro” russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidrog nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.

Også i innenrikspolitikken satte Erling spor etter seg. I kongens navn grep han regulerende inn i handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen. Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon 5s dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.

Mot kirkelige fremstøt for forbedrede rettigheter gjorde Erling og de verdslige rådsmedlemmene fast front. I en kongelig forordning 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen; det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent 1277. I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte 1328 til en kvass strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der drottseten og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.

Et brev fra biskop Audfinn utmaler også en angivelig motsetning mellom drottseten og kansleren Pål Bårdsson, som siden P. A. Munchs dager gjerne er blitt oppfattet som en mann kirkelederne 1327 fikk presset inn i riksstyringen som motvekt mot Erling Vidkunnsson. Denne oppfatningen er i senere år blitt bestridt til fordel for et gjennomgående godt samarbeid mellom drottsete og kansler, og det antatt generelle motsetningsforholdet til kirken er blitt dempet ned. Også den alvorlige motsetningen Munch mente gjorde seg gjeldende mellom Erling og ridderen og riksråden Ivar Ogmundsson av Hestbøætten fra Ryfylke, er tonet sterkt ned, slik at de indrepolitiske forholdene i Erlings drottsetetid tegner seg roligere enn tidligere antatt (ifølge historikeren Grethe Authén Blom). Kildematerialet er likevel for spinkelt og fragmentarisk til å bære sikre slutninger om disse forholdene.

Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge april 1332 må han ha gått av som riksforstander. Under 1333 forteller islandske annaler at Erling sammen med Havtoressønnene Sigurd og Jon holdt Tønsberghus mot kong Magnus, men at de siden gikk i kongens vold, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer. Bakgrunnen for dette opprøret er gåtefull og omdiskutert, men det må på en eller annen måte ha vært en reaksjon mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge, og det ligger nær å se det i sammenheng med det forbudet kongen desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner. Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus' maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham 1337–39.

Etter opprøret 1333 ser det ut til at Erling trakk seg tilbake til Vestlandet, der han en tid antakelig residerte på Ståreim, som han 1324 hadde innløst som odelsmann. Når han stundom også blir omtalt som Erling “i Bjarkøy”, tyder det på at han førte personlig tilsyn med eiendommene sine nord i landet. Fra tidlig i 1340-årene ser det likevel ut til at han hadde sitt hovedsete på Giske. Her satt han som syslemann over Sunnmøre (senest fra 1347) og gjorde i den forbindelse bruk av sin bygård Bjarnegard (bygd av farbroren?) i småkaupangen på Veøy i Romsdal. Som mottaker av store vareinntekter fra sin jordeiendommer, ikke minst produkter av fiske og sjøfangst, må han ha vært involvert i den økonomiske virksomheten både på Veøy og i Bergen. Han hadde et skip i fart på Island og søkte 1340 å få bygd et annet ved bispestolens anlegg på Holmen i Bergen, samtidig som han interesserte seg for utleien av et av biskopens egne skip. Stadige jordegodsforretninger gav ham også mye å bestille.

Fortsatt var Erling det høyest rangerende verdslige medlem av det norske riksrådet. 1337–41 gir brevene fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen et levende bilde av et vestnorsk nettverk av riksråder og kongelige tjenestemenn som stod i løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud. Private forretninger, syslemannsplikter, rådssammenkomster og kongelige oppdrag brakte ham rett som det var til Bergen, og særlige viktige saker krevde også hans nærvær i riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene, som under det østnorske adelsopprøret 1337–39, ved hyllingen av Håkon 6 Magnusson som farens etterfølger på den norske tronen 1343, ved utstedelsen av kong Magnus' og dronning Blancas testament 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.

Ved siden av Bjarne hadde Erling flere døtre. Tre av dem ble i 1340-årene gift med fremstående norske stormenn: Ingebjørg med Sigurd Havtoresson, Gyrid med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten, Gertrud med Otte Rømer. Sannsynligvis hadde han også en fjerde datter, Sigrid (død 1356), som det ikke foreligger nærmere opplysninger om. Etter Svartedauden 1349–50 red Erling på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men ble utløst av den nyutnevnte erkebiskop Olav, slik at de to vendte hjem i følge 1351. Som takk skjenket Erling erkestolen Tjøtta og Tilrem i Brønnøy.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.

Kilder og litteratur

   * RN, bd. 3–6 registrerer de mange dokumentene som omtaler Erling Vidkunnsson i DN og andre kildeutgaver
   * Isl.Ann.
   * Aslak Bolts jordebok, utg. av J. G. Jørgensen, 1997
   * NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., del 1, 1859–62
   * E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
   * A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980
   * K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982
   * G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, 1992
   * A. Dybdahl: “Bjarne Erlingssons testamente og Giske-ættens jordegods”, i HT, bd. 77, 1998, s. 403–436

------------------------------

http://www.nermo.org/slekt/d0020/g0000098.html#I1783

1292 - 1355

   * RESIDENCE: Herr Erling. Drottsete (-1319)
   * OCCUPATION: Baron
   * BIRTH: 1292, Bjarkøy (til Bjarkøy og Giske) (førte våpenet Adelsteen)
   * BAPTISM: (d.y.)
   * DEATH: 1355
   * EVENT: (ikke far til Gjertrud, g.m. Hr. Otte Rømer)
   * EVENT: (g.m. Elin Håkonsdatter ?)
   * EVENT: 1313, Arvet Ornes etter farbroren Bjarne Erlingsson ? 

1292 - 1355

RESIDENCE: Herr Erling. Drottsete (-1319)

OCCUPATION: Baron

BIRTH: 1292, Bjarkøy (til Bjarkøy og Giske) (førte våpenet Adelsteen)

BAPTISM: (d.y.)

DEATH: 1355

EVENT: (ikke far til Gjertrud, g.m. Hr. Otte Rømer)

EVENT: (g.m. Elin Håkonsdatter ?)

EVENT: 1313, Arvet Ornes etter farbroren Bjarne Erlingsson ?

Father: Vidkun Erlingsønn BJARKØY

Mother: Gyrid Andresdatter STOVREIM

Family 1 : Elin TORESDATTER

MARRIAGE: ABT 1315, (?)

Bjarne ERLINGSSØN 

+Ingebjørg Erlingsdatter GISKE

+NN ERLINGSDATTER

+Gyrid ERLINGSDATTER

Kilde: nermo.org


Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm

Store norske leksikon (http://www.snl.no/Erling_Vidkunsson_av_Bjark%C3%B8y_og_Giske):

Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, født 1292, død 1355, omtrentlig fødselsår, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5s lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen. Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere. I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav.

Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/Erling_Vidkunnsson/utdypning):

Erling Vidkunnsson, Trolig født 1292 el. 1293; fødestedet er ikke kjent; Død 1355; dødssted og gravsted er ukjent. Ridder, syslemann, riksråd og drottsete. Foreldre: Lendmann/baron Vidkunn Erlingsson (ca. 1260–1302) og Gyrid Andresdatter (død 1323). Gift med Elin Toresdatter (nevnt 1329–47), datter av kansler og baron Tore Håkonsson (død 1317) og Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315). Far til Bjarne Erlingsson d.y. (død 1353; se NBL1, bd. 1); brorsønn av Bjarne Erlingsson (ca. 1250–1313).

Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Setegården Giske testamenterte Bjarne likevel til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erlings foreldre fikk pavelig dispensasjon til å inngå ekteskap 1291, så Erling ble trolig født i løpet av de nærmeste to årene. 1316 var han blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5s regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på “alminnelig hirdstevne” i Oslo valgte ham til “formann” for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5s død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Etter dette ledet Erling den norske riksstyringen til Magnus Eriksson overtok som myndig konge 1331 eller 1332. Han drev åpenbart ikke noe enmannsstyre, men omgav seg med en liten fast tjenestemannskrets av rådgivere, ved viktigere anledninger supplert av mer omfattende samlinger av riksrådets geistlige og verdslige medlemmer. Regjeringsarbeidet førte ham rundt i riket, særlig til Oslo og andre østnorske sentre, men han holdt mest til i det gamle rikssenteret i Bergen, der det oppstod flere konflikter han måtte ta stilling til.

De forsøk som er gjort på å belyse Erlings personlighet, er uten solid forankring i bevarte kilder. Alt tyder likevel på at han var en virksom politiker og administrator, og det ser ut til at han ledet den norske regjeringen med stø og heldig hånd.

Utenrikspolitisk ble det tidligere spente forholdet til Danmark stabilisert i Erlings drottsetetid. Personalunionen med Sverige og den svenske ekspansjonen i Finskebukta satte Norge i et spent forhold til fyrstedømmet Novgorod og førte til et russisk innfall i Nord-Norge 1323, der drottsetens gård på Bjarkøy ble brent. Erling søkte nå økonomisk hjelp fra kirken til forsvaret av Hålogaland mot finner, russere og kareler, men møtte liten velvilje fra det norske episkopatet, og innledet i stedet forhandlinger som endte i en gunstig fredsslutning med Novgorod 1326. Hans henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de “vantro” russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidrog nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.

Også i innenrikspolitikken satte Erling spor etter seg. I kongens navn grep han regulerende inn i handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen. Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon 5s dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.

Mot kirkelige fremstøt for forbedrede rettigheter gjorde Erling og de verdslige rådsmedlemmene fast front. I en kongelig forordning 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen; det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent 1277. I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte 1328 til en kvass strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der drottseten og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.

Et brev fra biskop Audfinn utmaler også en angivelig motsetning mellom drottseten og kansleren Pål Bårdsson, som siden P. A. Munchs dager gjerne er blitt oppfattet som en mann kirkelederne 1327 fikk presset inn i riksstyringen som motvekt mot Erling Vidkunnsson. Denne oppfatningen er i senere år blitt bestridt til fordel for et gjennomgående godt samarbeid mellom drottsete og kansler, og det antatt generelle motsetningsforholdet til kirken er blitt dempet ned. Også den alvorlige motsetningen Munch mente gjorde seg gjeldende mellom Erling og ridderen og riksråden Ivar Ogmundsson av Hestbøætten fra Ryfylke, er tonet sterkt ned, slik at de indrepolitiske forholdene i Erlings drottsetetid tegner seg roligere enn tidligere antatt (ifølge historikeren Grethe Authén Blom). Kildematerialet er likevel for spinkelt og fragmentarisk til å bære sikre slutninger om disse forholdene.

Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge april 1332 må han ha gått av som riksforstander. Under 1333 forteller islandske annaler at Erling sammen med Havtoressønnene Sigurd og Jon holdt Tønsberghus mot kong Magnus, men at de siden gikk i kongens vold, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer. Bakgrunnen for dette opprøret er gåtefull og omdiskutert, men det må på en eller annen måte ha vært en reaksjon mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge, og det ligger nær å se det i sammenheng med det forbudet kongen desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner. Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus' maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham 1337–39.

Etter opprøret 1333 ser det ut til at Erling trakk seg tilbake til Vestlandet, der han en tid antakelig residerte på Ståreim, som han 1324 hadde innløst som odelsmann. Når han stundom også blir omtalt som Erling “i Bjarkøy”, tyder det på at han førte personlig tilsyn med eiendommene sine nord i landet. Fra tidlig i 1340-årene ser det likevel ut til at han hadde sitt hovedsete på Giske. Her satt han som syslemann over Sunnmøre (senest fra 1347) og gjorde i den forbindelse bruk av sin bygård Bjarnegard (bygd av farbroren?) i småkaupangen på Veøy i Romsdal. Som mottaker av store vareinntekter fra sin jordeiendommer, ikke minst produkter av fiske og sjøfangst, må han ha vært involvert i den økonomiske virksomheten både på Veøy og i Bergen. Han hadde et skip i fart på Island og søkte 1340 å få bygd et annet ved bispestolens anlegg på Holmen i Bergen, samtidig som han interesserte seg for utleien av et av biskopens egne skip. Stadige jordegodsforretninger gav ham også mye å bestille.

Fortsatt var Erling det høyest rangerende verdslige medlem av det norske riksrådet. 1337–41 gir brevene fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen et levende bilde av et vestnorsk nettverk av riksråder og kongelige tjenestemenn som stod i løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud. Private forretninger, syslemannsplikter, rådssammenkomster og kongelige oppdrag brakte ham rett som det var til Bergen, og særlige viktige saker krevde også hans nærvær i riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene, som under det østnorske adelsopprøret 1337–39, ved hyllingen av Håkon 6 Magnusson som farens etterfølger på den norske tronen 1343, ved utstedelsen av kong Magnus' og dronning Blancas testament 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.

Ved siden av Bjarne hadde Erling flere døtre. Tre av dem ble i 1340-årene gift med fremstående norske stormenn: Ingebjørg med Sigurd Havtoresson, Gyrid med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten, Gertrud med Otte Rømer. Sannsynligvis hadde han også en fjerde datter, Sigrid (død 1356), som det ikke foreligger nærmere opplysninger om. Etter Svartedauden 1349–50 red Erling på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men ble utløst av den nyutnevnte erkebiskop Olav, slik at de to vendte hjem i følge 1351. Som takk skjenket Erling erkestolen Tjøtta og Tilrem i Brønnøy.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.

Kilder og litteratur

RN, bd. 3–6 registrerer de mange dokumentene som omtaler Erling Vidkunnsson i DN og andre kildeutgaver

Isl.Ann.

Aslak Bolts jordebok, utg. av J. G. Jørgensen, 1997

NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., del 1, 1859–62

E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926

A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980

K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982

G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, 1992

A. Dybdahl: “Bjarne Erlingssons testamente og Giske-ættens jordegods”, i HT, bd. 77, 1998, s. 403–436

Portretter m.m.

Segl

Seglavtrykk i RA, beskrivelse og tegninger i H. J. Huitfeldt-Kaas o.fl. (red.): Norske Sigiller fra Middelalderen,bd. 1, 1899/1955


Drottsete og Norges mektigste og rikeste mann i sin tid.

Erling Vidkunson Bjarkøy d. y., f. ca. 1292 d. ca. 1355, stamfaderen til den yngre Giskeætta, som hadde drottsete på Giske i tiden 1323-1333. Hans far igjen hette Vidkun Erlingsson Bjarkøy, f. ca. 1260 (Stranda) d. ca. 1302, som fikk tillatelse av pave Nikolaus IV å gifte seg med Gyrid Anders-dotter Stovrheim, b. 1260 d. 1323 og han ble slått til ridder og senere utnevnt til baron.


Erlingvar den første med drottsetetittel i Norge (1323-1332)


Baron.

Kilde: nemo.org


http://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Vidkunsson

Erling Vidkunsson (1293 - 1355) var en ridder (adelsmann av bjarkøyætta). Etter at den norske kongeætta (Hårfagreætten eller Sverreætten) døde ut i 1319 var han den mektigste mannen i Norge og ble på hirdstevnet i 1323 drottsete så lenge Magnus Eriksson var mindreårig frem til 1332.

Erling Vidkunsson var sønn av Vidkun Erlingsson og arvet Bjarkøygodset fra onkelen sin, Bjarne Erlingsson. Han arvet Stovrheim etter mora, og kjøpte senere Giske. Med Erling Vidkunsson døde bjarkøyætta ut på mannssiden. Navnet (farsnavnet) blir også stavet Vidkunssøn.

Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske

http://www.snl.no/Erling_Vidkunsson_av_Bjark%C3%B8y_og_Giske

Forfatter: Redaksjonen

Rettighet (lisens): fri

Sist endret: 04.04.2009

Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske, født 1292, død 1355, omtrentlig fødselsår, norsk ridder, riksråd og riksforstander (drottsete). Han var i sin tid Norges rikeste og fornemste mann, eier av Giske-, Bjarkøy- og Stovreim-godsene, fikk dessuten med sin hustru, Elin Toresdatter, datter til kansleren Tore Håkonsson, store eiendommer på Østlandet. Han ble ridder 1316. Drottsete mens Magnus Eriksson var umyndig (1323–32); 1324–27 synes han også å ha fungert som kansler. Han organiserte forsvaret mot russernes angrep på Finnmark og sluttet freds- og grensetraktat med Novgorod 1326. Arbeidet med å utbygge kong Håkon 5s lovgivning mot tyskernes handelsovergrep, særlig i Bergen. Rett etter at kong Magnus hadde tiltrådt som myndig konge, gjorde Erling sammen med Jon og Sigurd Havtoressønner, opprør mot kongen fra Tunsberghus. Årsakene ligger i mørke, men opprøret bunnet sannsynligvis i en konflikt om innflytelse på riksstyret. Opprørerne underkastet seg kongen, og Erling ser ikke ut til å ha gått åpent ut mot kongen senere. I 1340-årene var han sysselmann på Sunnmøre. Etter mannedauden gjorde han (1350) en pilegrimsferd til Roma, ble på tilbakeveien tatt til fange i England, men utløst av sin venn erkebiskop Olav.


Erling Vidkunsson (1293–1355) var en ridder (adelsmann av bjarkøyætta). Etter at den norske kongeætta (Hårfagreætten eller Sverreætten) døde ut i 1319 var han den mektigste mannen i Norge og ble på hirdstevnet i 1323 drottsete så lenge Magnus Eriksson var mindreårig frem til 1332.


Erling Vidkunsson var sønn av Vidkun Erlingsson og arvet Bjarkøygodset fra onkelen sin, Bjarne Erlingsson. Han arvet Stovrheim etter mora, og kjøpte senere Giske. Med Erling Vidkunsson døde bjarkøyætta ut på mannssiden. Navnet (farsnavnet) blir også stavet Vidkunssøn.


I källan står:

Erling Vidkunnsson, Trolig født 1292 el. 1293; fødestedet er ikke kjent; Død 1355; dødssted og gravsted er ukjent. Ridder, syslemann, riksråd og drottsete.

www.snl.no/.nbl_biografi/Erling_Vidkunnsson/utdypning

Foreldre: Lendmann/baron Vidkunn Erlingsson (ca. 1260–1302) og Gyrid Andresdatter (død 1323). Gift med Elin Toresdatter (nevnt 1329–47), datter av kansler og baron Tore Håkonsson (død 1317) og Ingebjørg Erlingsdatter (død 1315).

Far til Bjarne Erlingsson d.y. (død 1353; se NBL1, bd. 1); brorsønn av Bjarne Erlingsson (ca. 1250–1313).

Erling Vidkunnsson var sin samtids mest ættstore og godsrike mann i Norge. I årene 1323–31 ledet han det norske riksstyret med kongelig myndighet og tittel som drottsete.

Gjennom farfaren Erling Vidkunnsson i Bjarkøy kunne Erling føre sin ætt tilbake til arnmødlingene. Etter farbroren Bjarne Erlingsson arvet Erling det meste av det omfattende Bjarkøy-Giske-godset. Setegården Giske testamenterte Bjarne likevel til sønnekonen Kristine Toresdatter (som også var søster av Erlings hustru), slik at Erling først overtok Giske etter hennes død, trolig omkring 1340.

Erlings mor var av Ståreimsætten fra Nordfjord, i slekt med kongehuset og de østnorske Tornberg-mennene (Erling Alvsson og Alv Erlingsson). Etter henne var Erling odelsmann til Ståreim med tilliggende gods og trolig også noe av Tornberg-ættens tidligere jord. Gjennom sin hustru fikk han tilgang til hennes arvelodd i farens jord på Østlandet og Orknøyene, senere også arven etter søsteren Kristine og brorsønnen Stig Håkonsson. I tillegg skaffet Erling seg ny jord gjennom kjøp og andre transaksjoner. Samlet er det anslått at jordeiendommene hans utgjorde minst 7 prosent av alt adelsgods i Norge. Det gjorde ham til landets uten sammenligning største private godseier.

Erlings foreldre fikk pavelig dispensasjon til å inngå ekteskap 1291, så Erling ble trolig født i løpet av de nærmeste to årene. 1316 var han blitt ridder, men det ser ikke ut til at han gjorde seg særlig gjeldende politisk i Håkon 5s regjeringstid. Etter kongens død 1319 rangerte han langt fremme blant de 30 lendmennene og ridderne som samme år inngikk Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige.

Det store spranget i Erlings politiske karriere kom 1323, da biskoper og håndgangne menn på “alminnelig hirdstevne” i Oslo valgte ham til “formann” for riksråd og riksstyring med kongelig myndighet. Hensikten var å bøte på det angivelige vanstyret etter Håkon 5s død ved å trenge kongens datter, hertuginne Ingebjørg, til side i regjeringen for hennes mindreårige sønn, kong Magnus Eriksson. Det svenske riksrådet hadde året i forveien nøytralisert hertuginnen og hennes krets, og det var også etter svensk mønster Erling tok tittelen drottsete, som i Norge tidligere hadde vært et hirdembete (kjøgemester) uten klare administrative oppgaver, men heretter kom til å betegne en riksforstander i kongens sted.

Etter dette ledet Erling den norske riksstyringen til Magnus Eriksson overtok som myndig konge 1331 eller 1332. Han drev åpenbart ikke noe enmannsstyre, men omgav seg med en liten fast tjenestemannskrets av rådgivere, ved viktigere anledninger supplert av mer omfattende samlinger av riksrådets geistlige og verdslige medlemmer. Regjeringsarbeidet førte ham rundt i riket, særlig til Oslo og andre østnorske sentre, men han holdt mest til i det gamle rikssenteret i Bergen, der det oppstod flere konflikter han måtte ta stilling til.

De forsøk som er gjort på å belyse Erlings personlighet, er uten solid forankring i bevarte kilder. Alt tyder likevel på at han var en virksom politiker og administrator, og det ser ut til at han ledet den norske regjeringen med stø og heldig hånd.

Utenrikspolitisk ble det tidligere spente forholdet til Danmark stabilisert i Erlings drottsetetid. Personalunionen med Sverige og den svenske ekspansjonen i Finskebukta satte Norge i et spent forhold til fyrstedømmet Novgorod og førte til et russisk innfall i Nord-Norge 1323, der drottsetens gård på Bjarkøy ble brent. Erling søkte nå økonomisk hjelp fra kirken til forsvaret av Hålogaland mot finner, russere og kareler, men møtte liten velvilje fra det norske episkopatet, og innledet i stedet forhandlinger som endte i en gunstig fredsslutning med Novgorod 1326. Hans henvendelse til paven om støtte resulterte i at han til forsvar mot de “vantro” russerne og karelene fikk disponere halvparten av den seksårstienden som var pålagt den norske geistligheten til korstog mot tyrkerne. Dette bidrog nok til å sanere de norske finansene og spare befolkningen for ekstraskattlegging.

Også i innenrikspolitikken satte Erling spor etter seg. I kongens navn grep han regulerende inn i handelsforholdene på Island og mot slutten av sitt virke som riksforstander også i tyskernes forhold til bysamfunnet i Bergen. Gjennom et omfattende privilegium ble de tyske skomakerne i byen 1330 belønnet med næringsmonopol og rett til intern jurisdiksjon, men samtidig trukket inn under norsk lov og kongedømmets kontroll med særlig militær tjenesteplikt. Hanseatenes vintersitting, mellom- og detajlhandel i Bergen ble 1331 sterkt begrenset i tråd med den nasjonale handelspolitikken fra Håkon 5s dager. Også i overvåkingen av lov og rett i landet førte Erling og riksrådet videre tradisjonen fra Håkons regjeringstid.

Mot kirkelige fremstøt for forbedrede rettigheter gjorde Erling og de verdslige rådsmedlemmene fast front. I en kongelig forordning 1327 ble den gamle kristenretten fra før Magnus Lagabøtes og erkebiskop Jon Raudes dager innskjerpet som grunnlag for den kirkelige rettshåndhevingen; det innebar at rettsgrunnlaget for senere kirkelige nyvinninger ble underkjent, blant annet det nye tienderegulativet kirken hadde fått godkjent 1277. I Bergen gikk håndgangne gårdeiere og andre husbønder sammen om å nekte å betale tiende av leieinntektene av gårdene sine. Dette førte 1328 til en kvass strid med den stridbare og retthaverske biskop Audfinn Sigurdsson, der drottseten og hans nærmeste rådgivere stilte seg på husbøndenes side.

Et brev fra biskop Audfinn utmaler også en angivelig motsetning mellom drottseten og kansleren Pål Bårdsson, som siden P. A. Munchs dager gjerne er blitt oppfattet som en mann kirkelederne 1327 fikk presset inn i riksstyringen som motvekt mot Erling Vidkunnsson. Denne oppfatningen er i senere år blitt bestridt til fordel for et gjennomgående godt samarbeid mellom drottsete og kansler, og det antatt generelle motsetningsforholdet til kirken er blitt dempet ned. Også den alvorlige motsetningen Munch mente gjorde seg gjeldende mellom Erling og ridderen og riksråden Ivar Ogmundsson av Hestbøætten fra Ryfylke, er tonet sterkt ned, slik at de indrepolitiske forholdene i Erlings drottsetetid tegner seg roligere enn tidligere antatt (ifølge historikeren Grethe Authén Blom). Kildematerialet er likevel for spinkelt og fragmentarisk til å bære sikre slutninger om disse forholdene.

Erlings siste kjente handling som drottsete var utstedelsen av den kongelige forordningen om handelsforholdene i Bergen august 1331. En gang mellom dette og Magnus Erikssons første selvstendige opptreden som norsk konge april 1332 må han ha gått av som riksforstander. Under 1333 forteller islandske annaler at Erling sammen med Havtoressønnene Sigurd og Jon holdt Tønsberghus mot kong Magnus, men at de siden gikk i kongens vold, fikk grid og beholdt retten til sine eiendommer. Bakgrunnen for dette opprøret er gåtefull og omdiskutert, men det må på en eller annen måte ha vært en reaksjon mot den politikken Magnus slo inn på som myndig konge, og det ligger nær å se det i sammenheng med det forbudet kongen desember 1332 satte mot at andre enn lendmenn og høvdinger skulle kunne holde edsvorne sveiner. Det er også tenkelig at Erling var blitt skuffet i sine forventninger om en større kongelig forlening etter Magnus' maktovertakelse. Uansett ser det ut til at han senere unngikk å komme i motsetning til kongen, mens Havtoressønnene på ny var i konflikt med ham 1337–39.

Etter opprøret 1333 ser det ut til at Erling trakk seg tilbake til Vestlandet, der han en tid antakelig residerte på Ståreim, som han 1324 hadde innløst som odelsmann. Når han stundom også blir omtalt som Erling “i Bjarkøy”, tyder det på at han førte personlig tilsyn med eiendommene sine nord i landet. Fra tidlig i 1340-årene ser det likevel ut til at han hadde sitt hovedsete på Giske. Her satt han som syslemann over Sunnmøre (senest fra 1347) og gjorde i den forbindelse bruk av sin bygård Bjarnegard (bygd av farbroren?) i småkaupangen på Veøy i Romsdal. Som mottaker av store vareinntekter fra sin jordeiendommer, ikke minst produkter av fiske og sjøfangst, må han ha vært involvert i den økonomiske virksomheten både på Veøy og i Bergen. Han hadde et skip i fart på Island og søkte 1340 å få bygd et annet ved bispestolens anlegg på Holmen i Bergen, samtidig som han interesserte seg for utleien av et av biskopens egne skip. Stadige jordegodsforretninger gav ham også mye å bestille.

Fortsatt var Erling det høyest rangerende verdslige medlem av det norske riksrådet. 1337–41 gir brevene fra biskop Håkon Erlingsson i Bergen et levende bilde av et vestnorsk nettverk av riksråder og kongelige tjenestemenn som stod i løpende skriftlig kontakt med hverandre og på den måten spredte viktige politiske informasjoner. I denne kretsen var Erling en ankermann. Fra Ståreim og Giske fulgte han godt med og trakk etter beste evne i trådene gjennom brev og bud. Private forretninger, syslemannsplikter, rådssammenkomster og kongelige oppdrag brakte ham rett som det var til Bergen, og særlige viktige saker krevde også hans nærvær i riksrådsforhandlinger øst i landet og i de svenske grenseområdene, som under det østnorske adelsopprøret 1337–39, ved hyllingen av Håkon 6 Magnusson som farens etterfølger på den norske tronen 1343, ved utstedelsen av kong Magnus' og dronning Blancas testament 1347 og ved sakførselen mellom kongen og allmuen på Hedmark og Romerike om betaling av vissøre 1348. Fra 1340-årene ser det likevel ut til at han overlot til sønnen Bjarne å spille en mer aktiv rolle i den sentrale rådskretsen.

Ved siden av Bjarne hadde Erling flere døtre. Tre av dem ble i 1340-årene gift med fremstående norske stormenn: Ingebjørg med Sigurd Havtoresson, Gyrid med Eiliv Eilivsson av Naustdalsætten, Gertrud med Otte Rømer. Sannsynligvis hadde han også en fjerde datter, Sigrid (død 1356), som det ikke foreligger nærmere opplysninger om. Etter Svartedauden 1349–50 red Erling på pilegrimsferd til Roma med to sveiner. På hjemveien ble han fengslet i England, men ble utløst av den nyutnevnte erkebiskop Olav, slik at de to vendte hjem i følge 1351. Som takk skjenket Erling erkestolen Tjøtta og Tilrem i Brønnøy.

Erling Vidkunnsson opptrådte siste kjente gang som riksråd da han på Båhus 1353 var garantist og medbesegler ved kongens omskifting av dronning Blancas morgengavelen. Samme år døde trolig sønnen Bjarne, for det var etter hans bønn på dødsleiet at Erling januar 1354 skjenket Giske til datteren Ingebjørg. Under 1355 melder en islandsk annal at Erling selv gikk bort etter et liv som hadde ført ham til uvanlig rikdom og en høyere offentlig posisjon en noen annen norsk adelsmann i samtiden.

Kilder og litteratur

  • RN, bd. 3–6 registrerer de mange dokumentene som omtaler Erling Vidkunnsson i DN og andre kildeutgaver
  • Isl.Ann.
  • Aslak Bolts jordebok, utg. av J. G. Jørgensen, 1997
  • NFH, del 4, bd. 2 og 2. Hovedafd., del 1, 1859–62
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • A. Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, 1980
  • K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300-tallet, del 1, 1992
  • A. Dybdahl: “Bjarne Erlingssons testamente og Giske-ættens jordegods”, i HT, bd. 77, 1998, s. 403–436

Årta Ålder Händelse

1292 Födelse 1292 Bjarkøy, Troms (Norge) [1]

1297? Partnern Elin Toresdatter Tornberg föds omkring 1297 Tandberg (Norge) [2]

1312? Dottern Sigrid Erlingsdatter Bjarky föds omkring 1312 [2]

1315? Sonen Bjarne Erlingson Bjarkøy föds omkring 1315 [3]

1320? Dottern Gyrid Erlingsdotter Slinde Naustdal (Bjarkøy) föds omkring 1320 Bjarkøy, Troms (Norge) [4]

1320? Dottern Ingebjørg Erlingsdatter Bjarkø föds omkring 1320 Bjarkøy, Troms (Norge) [2]

1328? Dottern Elin Erlingsdotter Giske föds omkring 1328 Giske, Romsdalen (Norge) [5]

1335 Dottern Gjertrud Erlingsdotter Giske föds 1335 [6]

1355 Död 1355 Giske, Romsdalen (Norge) [1]

Källor

[1] Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy

	 

[2] http://www.cft-win.com/getperson.php?personID=I012961&tree=Norway

	 

[3] Bjarne (d.y.) Erlingsson Bjarkøy

	 

[4] Gyrid Erlingsdotter

	 

[5] Elin Erlingsdotter Giske

	 
view all 21

Baron Erling Vidkunsson Bjarkøy's Timeline