Bonaventura Borchgrevink

Is your surname Borchgrevink?

Research the Borchgrevink family

Bonaventura Borchgrevink's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Bonaventura Borchgrevink

Birthdate: (71)
Birthplace: Tilligte, Overijssel, Netherlands
Death: 1596 (70)
Gottorp slott, Slesvig, Schleswig-Holstein
Immediate Family:

Husband of Spouse Bonaventura Borchgrevink
Father of Melchior Borchgrevink; Henrik/Heinrich Borchgrevink; ? Borchgrevinch; ?? Borchgrevinch; Datter av Bonaventura Borchgrevink and 1 other

Occupation: Hoffkapelmester i Gottorp, Kapellmester ved det danske hoffet, Kapelmester
Managed by: Private User
Last Updated:

About Bonaventura Borchgrevink

http://www.ole-nikolajsen.com/puk%20family/Borchgrevink.htm

http://borchgrevink.info/index.php?page=family_B_origin

http://records.ancestry.com/Melchior_Borchgrevink_Roskilde_Danmark_records.ashx?pid=154162364&gss=seo

Slekten kommer fra gården Borchgrevink (idag: Borggreve)

i Tilligte nær Ootmarsum i Nederland.

Adressen er:

Borggreve – Vollenhoekweg 12 – NL-7634 RE Tilligte – Nederland

Gården ble delt på 1900-tallet, og den andre delen har adressen:

Borggreve/Benneker – Huttenweg 7 – NL-7634 RI Tilligte – Nederland

Navnet

Navnet Borchgrevink betyr “borggrevens” (underforstått gård). Endelsen ble skrevet forskjellig, -inc, -ink, -ynk, -ing. Den indikerer tilhørighet, på samme måte som vi på norsk har f.eks. telemarking. Denne navneformen er typisk for dette området.

Tilligte tilhører det lavsaksiske språkområdet, og borchgreve er en middellavtysk form av det middelhøytyske Burggraf og det middelnederlandske borchgrave (middellatin: castellanus).

Burggraf var en tittel på en embedsmann i Karl den stores administrasjon (ca. år 800). En burggraf sto gjerne under en lokal greve, og hans oppgave var å innkreve skatt, innrullere mannskaper i de væpnede styrkene osv. En burggraf kunne f.eks være en borgherre, en forvalter av adelig gods eller en dommer. Hvilken borggreve som har gitt gården navn vites ikke. Vi vet heller ikke hva gården ble kalt før år 800.

På folkemunne heter det at det har vært en borg på gården. Det var tidligere synlig en stor grøft som kan ha vært rester av en vollgrav. Det er funnet flere graver på gården, og det finnes flere store pent tilhuggede steiner fra steinbruddet i Bentheim, som sies å stamme fra en borg.

Det finnes imidlertid ikke historisk belegg for at det har vært en borg der. Den må i så fall være revet før år 1300.

Tiden fra år 800 til 1300 var en meget urolig tid, med hyppige angrep fra bl. a. vikinger, madjarer og arabere. Det var derfor vanlig med borger, og murer rundt byene. En borg kunne bestå av en trebygning, omgitt av en palisade av tre, og en vollgrav.

Dessuten lå Tilligte i grenseområdet for bispedømmene i Köln og Utrecht. Dette førte ofte til stridigheter.

Fra kirkebøker går det frem at beboerne endret navnet sitt fra van Borchgrevink til Borggreve omkring 1690. Gården ble solgt til Den Tyske Orden i 1332, og kjøpt tilbake i 1811.

http://www.bergstaden.org/index.php?option=com_content&task=view&id=140&Itemid=57&limit=1&limitstart=1

Etter navnet å dømme skriver slekten seg fra de katolske områdene i Nederland, hvor noen steder endelsen ”ink” brukes ved dannelsen av personnavn. Navnet slekter til det tyske "”Burggraf”, en borggreve.

Den tidligst kjente stamfar for denne slekten er Bonaventura Borchgrevink, som først var hoffkapellmester hos Hertug Adolph av Gottorp (Adolf, Duke of Holstein-Gottorp), og dernest den 1.1. 1587 fikk tittelen Kapellmester ved det danske hoff; han ble allerede i juli det samme året avskjediget, men noen av ”gesellene” som han hadde hatt med seg forble i tjenesten som instrumentister. En av disse var sønnen Melchior. Foruten denne hadde Bonaventura Borchgrevink en sønn ved navn Henrik, som den 09.06. 1602 ble instrumentist i Gottorp, samt 2 døtre som begge var gift i 1586.

Født anslagsvis 1530-1550. Død i første halvpart av 1596 (*1).

Hoffkapellmester hos hertug Adolf av Gottorp. Bestalling som kapellmester ved det danske hoff 1. januar 1587 i Frederik IIs regjeringstid. Han forlot København i juli samme år. Om han var avskjediget eller reiste efter eget ønske, vites ikke, men det første er mest trolig. Han hadde med seg til København to sønner - Melchior og Henrik (Heinrich). Det er ikke kjent hvem som var eldst av de to, men i denne sammenheng oppføres Melchior som den eldste. Likevel, for oversiktens skyld tas Henrik med aller først. Ellers ville han ha havnet helt tilslutt i matrikkelen - efterat alle Melchiors efterkommere var registrert.

Han hadde også to døtre som var gift i 1586. Her kjenner vi ikke navnene. Vi vet heller ikke med hvem han var gift, men hans enke skal ha vært død i 1607 (*2).

Bonaventura Borchgrevink må ha vært en moden mann da han tok opp sin bestalling i København. Han hadde hustru, to sønner og to døtre. Begge døtrene var gift i 1587. Dette, og det forhold at han hadde vist seg såvidt fremtredende at han var kalt til kapellmester ved hoffet i Gottorp, gjør at han trolig var nærmere 50 år. Hans fødselsår kan da settes til da omkring 1537, pluss/minus ti år (1527/1547).

Vi kjenner ikke navnet på hans hustru og døtre. Sønnene het Melchior og Heinrich. Hvem som er den eldste, vet vi ikke. Men det er ikke så vesentlig for oss. Det er Melchior som er vår dansk/norske stamfar. Melchior blev med til København som diskant eller guttesanger, blev ansatt ved hoffkapellet og avanserte med tiden til hoffkapellmester hos Christian IV, hos hvem han kom til å stå høyt i gunst. Kort sagt, han gjorde karrière ved danskehoffet.

Hvorfor Bonaventura Borchgrevink forlot København efter bare et halvt år som Frederik IIs hoffkapellmester, vet vi altså ikke. Vi vet heller ikke hvorhen han dro, men det er rimelig å anta at han først dro til Gottorp. I 1593 oppholdt han seg i Detmold hos grev Simon von Lippe. Samme år dro han til Dresden. Tidlig i 1596 fikk han tilbake sin bestalling i Gottorp, men døde kort efter. Han var da anslagsvis 60 år gammel. Bonaventura Borchgrevink forlot Detmold i forbindelse med en prosess. I 1607, efter hans enkes død, skal kong Christian IV grepet energisk inn overfor greven av Detmold og fått istand en minnelig ordning (*3). Det må ha vært sønnen Melchior som fikk Christian Kvart til å gripe inn. Det må ha dreiet seg om et økonomisk anliggende.

---

Fotnote *1:

Bernhard Engelke "Musik und Musiker am gottorger Hofe", Breslau 1930, refererer her til opplysninger i Gottorp-hoffets regnskaper - "Gott.Rentek.Rechn." for 1592, p.16.

Fotnote *2:

Op.cit.

Fotnote *3:

"Musik und Musiker am gottorger Hofe", Bernhard Engelke, Breslau 1930

De eldste våpen

Heraldikk 1 Historie. Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-årene, fremskyndet av korstog og turneringer, og ble særlig utformet av det franske ridderskap og av heroldene. Opprinnelsen må søkes i de foregående århundrers lansemerker, hjelmprydelser og tilfeldige skjoldbemalinger, som nå ble systematisert på forbausende kort tid. Oppbyggingen forelå fullt ferdig i første del av 1200-tallet, støttet til våpenregistre og til en bestemt terminologi, som siden har vært en hovedbetingelse for å fastholde systemet. Et forhold som påskyndet utviklingen var at krigerens ansikt i 1100- og 1200-årene ble helt dekket av hjelmen; ved å anta en fast utsmykning av rustningen visste man hvem han var. Det merket han valgte seg, bar han på skjoldet og lansefanen og etter hvert også på kjortel og hesteklede. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på forskjellig vis ragende opp fra hjelmen. På hjelmen kunne det stå noenlunde samme merke som i skjoldet, men ofte noe annet som skapte variasjon eller differensiering; hjelmtegnet kunne gis fantastiske former, mindre regulert enn skjoldtegnet. Denne levende heraldikk varte til ut i 1500-årene, da de virkelige kamp- eller turneringsskjold gikk helt av bruk. Skikken med å gi et bilde av ridderens skjold og hjelm på hans segl og gravstein m.m. holdt seg imidlertid fortsatt. Når man i yngre tid gjengir et våpen i skjoldform (tegnet, malt, skulpturert), uten å avbilde en person som bærer det, tilføyes gjerne et bilde av en hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede, ofte også ordenskjeder og skjoldholdere. Det hele heter da "les armoires" = "coat of arms", mens skjoldet alene heter bare "les armes" = "the Arms". På norsk har vi bare det ene ord "våpen", som må omfatte både det enkle våpen og våpen med attributter. 2

I Norge finnes våpenskjold for både gamle norske slekter (Galtung, Fougner, Toreid-ætten m.fl.) og innvandrere ( von Koss, Lowzow, Aall m. fl.). Våpen ble brukt av både adelige og borgerlige personer uten at det var noe rettslig til hinder for å lage sitt eget våpen uten noen kongelig godkjennelse e.l.. 3

Slektens eldste våpen 4 Gerhardus Borchgrevinc (1359)

Det eldste originaldokument med navnet Borchgrevinc som er bevart med våpenskjold i segl stammer fra 1359. Det finnes i Archief van de bisschoppen van Utrecht, Rijksarchief i Utrecht.

Inventarisnummer 408-10.

Dato: 27. desember 1359.

Seglet viser et spisst ("strykejernformet") skjold med en sittende (eller springende) hund, vendt korrekt mot "heraldisk" høyre, dvs. tilskuerens venstre. Bak hundens rygg en skrå deling av skjoldet, dvs. felt i to farger og det ene feltet markert ved et skrått rutenett. (Skrådelingen går fra skjoldets høyre (for tilskueren) øvre hjørne til midt på skjoldets motsatte side). Fotografi viser at seglet er noe utydelig og voksen noe nedslitt. Hundens snute og forlabber er nesten ikke synlig. Hvilke farger det kan ha vært er nå ikke kjent.

Omskriften i en sirkel langs seglets ytterkant lyder: S'(igillum) GERHARDI BORCHGREVINC

Figur 1 - Gerhardus Borchgrevink Oldenzaal 1359 Kilde: Rijksarchief Utrecht, Nederland

Gerhardus var prest, og antakelig sønn av Gert/Gerardus Borchgrevync som måtte selge gårdene Grote og Lutteke Borchgrevync (Store og Lille B.) i Tilligte i 1332. Etter dette dokumentets tekst har han antagelig vært bosatt i distriktet Twente i nåværende Øst-Nederland.

Figur 2 - Kilde: Rijksarchief Utrecht

Dokumentet er i meget god stand. Teksten er skrevet på en blanding av middelsaksisk og middelnederlandsk. Den er oversatt av professor Geir Farner, Germanistisk institutt, Universitetet i Oslo, supplert av Hans Cappelen:

"For alle mennesker som kommer til å se dette brev, eller høre det opplest, bekjentgjør og bekrefter jeg Gherhardus (Gerard) Borchgrevinc, at Ecbert de Meijer fra Otmersem (Ootmarsum) - han som for tiden er rentemester i Twente - har betalt førti gamle gull-skilling til biskopen av Utrecht ved meg. Beløpet tilsvarer 26 store skilling fra Deventer for en skilling fra Jever. Da dette ble betalt, opphørte også min rett til å få en halv skilling. Fordi ovennevnte Meijer betalte de førti skilling, erklærer jeg at hans gjeld til biskopen av Utrecht og til meg er opphørt. For å bekrefte at dette er betalt, har jeg Gerhardus Borchgrevinc hengt mitt segl på dette brevet. Dette er foretatt i det Herrens år 1359 på St. Johannes' dag midtvinters."

Seglet var på vanlig måte den gang trykket på et bånd som var festet i dokumentet.

Jacobus Borchgreving (1446, 1450)

Jacobus Borchgreving var dekan og kannik i Oldenzaal, Nederland, senere "officiaal van de proost van Oldenzaal". Han var dermed også katolsk geistlig.

Seglene befinner seg i RIJKSARCHIEF OVERIJSSEL, Zwolle, og er beskrevet av J.A. ten Cate i

fig. 3) Het archief van vergadering en convent Albergen ('s-Gravenhage 1961), inv. nr. 49, regestnr. 223 (dd. 24 november 1446), og

fig. 4) Archief Klooster Galilea Maior te Sibculo, inv. nr. 100, regestnr. 92 (dd. maart 1450).

Seglene beskrives slik:

fig. 3) Klooster Albergen 1446: Skjold: Ørn og en tverrbjelke i skjoldhodet, dvs. øverste del av et skjold.

fig. 4) Kloster Sibculo 1450: Skjold: En stående hund. Bak hunden kan skimtes en loddrett delestrek, som kan forveksles med en lenke pga. utydelig avtrykk.

fig. 3) regnes som embedssegl, har trolig samme omskrift som fig. 4), fig. 4) som personlig segl. Omskrift: s' jacobus borch...winch, skrevet i minuskler.

Figur 3 - Jacobus Borchgreving Oldenzaal 1446 Figur 4 - Jacobus Borchgreving, Oldenzaal 1450 Skjoldet var lagt på en bueinnfatning av seks buer - annenhver går over i en spiss som ender i en trekløverbladsform. Ingen av våpnene i seglene har hjelm. Dette var vanlig på denne tiden i små segl. Dessuten var det da ofte at geistlige ikke brukte noe så krigersk som hjelm selv i sine større segl. Seglet var trykket på et bånd som var festet til dokumentet.

Peter Borchgrevinck (1458)

Sogneprest i Velthausen, Tyskland. Segl: Skjold med oppreist hund vendt mot venstre, sett forfra. Dårlig bevart. Deling av skjoldet vises ikke. Original: Archiv Mariengarten i Schüttorf. Dessuten er en stilisert tegning av hunden vist i Spiessen, Max von: Wappenbuch des westfälischen Adels. Görlitz: Starke, 1901 – 1903, bind 2:


Figur 5 - Peter Borchgreving, Velthausen 1458 Figur 6 - Samme som figur 5, i følge Max von Spiessen


Melchior Borchgrevinck (1628)

I et dokument fra 1628 har det vært et segl som har tilhørt Melchior Borchgrevinck. Seglet har tydeligvis vært i dårlig forfatning, og er tolket forskjellig. Dokumentet er i dag forsvunnet. 5

1. Seglet er først beskrevet av Angul Hammerich i hans bok (doktoravhandling): Musiken ved Christian den fjerdes Hof (Kbh. 1892, s. 98) hvor det står at Melchior Borchgrevinck førte: "Et på adelig vis stiliseret Vaaben, i Skioldet en til venstre gående Hund, ovenfor (i stedet for Hjelmen) et Dødningehoved, bærende Overkroppen av en hund, omgitt av Bogstaverne M. B."

Det var ingen tegning av våpenet, og ingen kommentar til seglets tilstand, om det f.eks. var beskadiget eller ikke. Det var heller ingen kommentar til det merkelige at det var et kranium på hjelmens plass, til og med et kranium med hjelmtegn.

Som nevnt innledningsvis, var det vanlig at når et våpen ble avbildet i skjoldform, uten å avbilde en person som bærer det, tilføydes gjerne et bilde av en hjelm med hjelmtegn.

Sannsynligvis skyldes dødninghodet en misforståelse fra Hammerichs side. Man skal være klar over at denne detaljen har vært 2 - 3 mm stor. En liten skade i lakken/voksen kan f. eks. ha blitt tolket som øyehuler. Visiret/synsspalten i en hjelm kan også være tolket feil.

Våpenet er rekonstruert i Bjarne Borchgrevinks slektsbok. I rekonstruksjonen er hunden tegnet gående til høyre. Dette strider mot Hammerichs beskrivelse. Det er også heraldisk galt. Et dyr som avbildes på et skjold skal vende seg mot venstre, sett forfra. Skjoldene ble båret på skrå på venstre arm. For at dyret skal vende hodet mot motstanderen, må det være avbildet vendt mot venstre, sett forfra. Jfr. løven i det norske riksvåpen. "Heraldisk" høyre er tilskuerens venstre side, men våpenbærerens høyre. Retningsangivelser i våpenbeskrivelser blir derfor ofte misforstått.

2. ”Et våpen for agnatene efter Melchior Borchgrevink er opptatt i Heraldisk Selskabs Vaabenrulle (København) som Nr. 405" 6 , på initiativ av disponent Ludvig N. L. Borchgrevink i 1947 7.

Foranledningen var at (vedkommendes navn nevnes ikke her) ville registrere Melchiors våpen som våpen for seg og sin familie.

På registreringsskjemaet står bl. a. "Det finnes et meget utydelig avtrykk av Melchior Borchgrevinks segl i Dansk Rigsarkiv. Under utarbeidelsen av slektsboken blev avtrykket rekonstruert av arkivar S. H. Finne-Grønn med et, heraldisk seet, uheldigt resultat. Nytt forsøk på rekonstruksjon av våbnet er utført i disse dager efter fornyet undersøkelse i Rigsarkivet av Gr. XX. 8, og vedlegges resultatet i form av tegning av Fr. Britze, København."

Rekonstruksjonen er vist i Vaabenførende Slægter i Danmark, og beskrives slik:

"Skjoldet Guld, deri en stående sort Hund (vendt mot venstre) med løftet Forben. (Hjelm med) Hjælmmerke: En oppstigende sort hund. Hjælmklæde: Indvendig Guld, udvendig sort.”

Det var ingen anmerkning om en vertikal deling som i Jacobus B.s våpen. Dette kan tyde på at seglet var i dårlig forfatning, eller at M.B. foretrakk å sløyfe todelingen av skjoldet.

Denne rekonstruksjonen er gjort etter ny gransking av seglet i 1947, og er derfor mer pålitelig enn Hammerichs beskrivelse. Denne utgave av våpenet er også gjengitt i Hans Cappelens bok Norske slektsvåpen, 2. opplag, Oslo 1976.

Figur 7 - Melchior Borchgrevinck København 1628

Henrik Christian Borchgrevink (1751)

Henrik Christian Borchgrevink (1722 - 1752) var klokker i Trondheim, og tilhørte 2. generasjon født i Norge. Han var gift med Maria Christina Gaard fra Nykøbing på Falster (1722 - 1751). Ingen barn.

Hans segl finnes i Riksarkivet i Oslos seglsamling.

Seglet er i utmerket stand.

Det viser:

Et ovalt skjold med en stående hund vendt mot heraldisk høyre og med det ene forbeinet hevet. Skjoldet er loddrett delt (kløvet) med to vertikale strenger.

Hjelmen har smal synsspalte og er uten bøyler. Hjelmfigur: En oppstigende hund (dvs. vist fra dyrets hofte). Bokstavene H C B. Skjoldet er omgitt av hjelmklede og ornament i barokk stil.

Figur 8 - Henrik Christian Borchgrevink Trondheim 1751

Kommentar: Vi ser at i tidsrommet 1359-1751 har slekten brukt et våpen med en hund på skjoldet, i litt forskjellig utforming. Hunden er vist sittende, springende (oppreist) eller gående med høyre forben løftet. Våpenet fra 1359 hadde skjold "kløvet" på skrå og hadde en sittende eller springende hund. Seglet er svært slitt, men etter hundens proporsjoner er det mest sannsynlig at hunden er avbildet sittende. Våpenet fra 1458 hadde springende hund. Våpnene fra 1450 og 1751 hadde skjold som var kløvet vertikalt. På det yngste var dette tegnet som to vertikale smale bjelker eller "strenger". Disse våpnene hadde stående hund.

Hunden har imidlertid ikke vært kløvet på noen av seglene. Våpenet har derfor egentlig bestått av to motiver; et delt skjold og en hund. Skjoldet kan derfor ha hatt to farger, og hunden en tredje.

Fra 1600-tallet har det over skjoldet vært en hjelm, med en oppstigende hund som hjelmfigur. Det er tydelig at hunden er det bærende - viktigste - element i våpenet.

Henrik Christian Borchgrevink ser ut til å ha vært den siste som benyttet våpenet med dette skjoldfelt. Det er meget sjelden at en slekt i Norge har hatt så å si den samme skjoldfigur fra middelalderen helt frem til i dag.

Leonhard Christian Borchgrevink på Røros brukte ikke våpen, men et speilmonogram. På jomfru Catharinas kiste finnes familien Møllmanns våpen 9. Hennes bror, Jens Finne, laget sitt eget våpen med Janus-hode og den norske løve.

På 1800-tallet oppsto flere nye våpen blant slektens medlemmer. (Riksarkivet i Oslos seglsamling). Det var ofte brukt ulike og varierende våpenmotiver innenfor samme slekt i Norge i tiden 1700-1900.

Fra 1900-tallet har Riksarkivet i Oslo flere segl som er basert på rekonstruksjonene til S.H. Finne-Grøn eller Fr. Britze, med henholdsvis dødninghode eller hjelm.

Rekonstruksjon av våpnene

Peter Borchgreving Veldhausen 1458

Gerardi Borchgrevinc Oldenzaal 1359

Henrik Christian Borchgrevink Trondheim 1751

Våpnene er rekonstruert av H. Henrik Chr. Borchgrevink (1926-2003) etter fotografier, Høvik år 2000.

Videre forskning Etter de undersøkelser som er gjort i Rijksarchief Utrecht, Rijksarchief Overijssel i Zwolle og The Bailiwick of Utrecht of the Teutonic Order, er det lite sannsynlig at det finnes flere Borchgrevink-segl i Nederland, men man kan aldri vite.

Ifølge Rigsarkivet i København finnes ingen i Danmark.

I Riksarkivet i Oslos seglsamling finnes seglet fra 1751 og nyere segl.

I Tyskland er det gjort undersøkelser i Universitätsarchiv Münster og Nordrhein-Westfälisches Statsarchiv Münster. Det er mulig det kan finnes aktuelle dokumenter med segl i andre arkiver i Tyskland.

Hunderasen I gammel heraldikk var det bare kjent tre hunderaser: ”dogge”, støver og mynde. Av disse har støveren og dogge hengende ører. De fleste seglene har vært i så dårlig forfatning at hunderasen vanskelig kan identifiseres. Seglet fra 1751 er imidlertid så tydelig at det kan sees at hunden sannsynligvis har hengende ører, og derfor er en støver eller dogge.

Konklusjon Det er påvist i alt fem seglavtrykk av våpen som har tilhørt personer av slekten Borchgrevink fra tiden 1359 til 1751. Avtrykkene stammer fra Nederland, Tyskland, Danmark og Norge.

Seglavtrykkene er av variabel kvalitet. Tre av dem er imidlertid i god stand, og det kan regnes med at alle har bestått av et skjold med en hund avbildet på skjoldet. De tre beste seglavtrykkene viser skjold som er delt. Skjoldet kunne være delt på skrå, med en sittende eller springende hund, eller delt vertikalt, og hadde da en gående hund med høyre forben løftet. To seglavtrykk viste ikke delt skjold, men avtrykkene var i så dårlig forfatning at en eventuell deling ikke lenger var synlig. De to eldste og det yngste seglavtrykket hadde delt skjold. Dette tyder på at det har vært tradisjon hele tiden med delt skjold.

Det vites ikke hvilke farger våpnene har hatt.

Seglene er utført med individuelle trekk, typisk for sin tid. Skjoldene varierer fra strykejernsform på det eldste, til ovalt skjold på det yngste. De tre eldste har tilhørt geistlige, og hadde navnet i en krets rundt skjoldet, og forsiringer som tauverk (?), rosetter og lignende. De to yngste hadde hjelm med hjelmpryd i tidens stil. Disse var også utstyrt med forskjellig bladornamentikk.

Takk rettes til Hans Cappelen for hans verdifulle kommentarer i forbindelse med dette arbeidet.

1 Heraldikk er: 1. læren om våpenskjold 2. den faktiske bruk av våpenskjold og lignende merker

2 Halvard Trætteberg, førstearkivar. Aschehougs Konversasjonsleksikon. 1974. Utdrag

3 Hans Cappelen, Oslo

4 Våpnene er gransket og tolket av Hans Cappelen.

5 Nils G. Bartholdy, Rigsarkivet, København, 13. juli 1990: ....kan Rigsarkivet meddele, at der i Stedsregisteret til den nu oppløste Topografisk Samling på papir under nr. 189 b, Roskilde Tillæg, er anført et brev af 19. marts 1628. I denne kronologiske seddelregistratur til den nævnte samling findes der imidlertid ingen sæddel på et brev med den pågjældende dato. Der findes ingen breve fra Melchior Borchgrevinck blandt indkomne breve til Danske Kancelli og ingen breve fra ham i noget privatarkiv. Seglsamlingen rummer ingen segl for slægten Borchgrevinck.

6 "Våbenførende slægter i Danmark" er en rent privat fortegnelse og en bok utgitt av Det danske Selskab for Heraldik og Sfragistik.

7 Kopi av dokumentene i denne forbindelse er velvilligst sendt meg av arkivar Nils G. Bartholdy.

8 Uleselig håndskrift

9 Kilde: Bibliotekar Harald Nissen, Universitetsbiblioteket i Trondheim

Oslo, februar 2004 Bjørn Borchgrevink



Bonaventura Borchgrevinck [3505] ABT 1525 - AFT ER 1587

   RESIDENCE: Kom fra NL el. TY t. det d. Hoff (2S+2D)
   OCCUPATION: Kap.mester v. danske Hoff
   BIRTH: ABT 1525, (Borggreving) (Tilligte, Ootmarsum, NL?)
   BAPTISM: (='borggrevens gård')
   DEATH: AFT ER 1587, Roskilde (København) (Gottorp ?)
   BURIAL: (2 sønner og 2 døtre) 

http://www.nermo.org/slekt/d0018/g0000041.html#3505

Slekten Borchgrevinks opprinnelse

Slekten kommer fra gården Borchgrevink (idag: Borggreve) i Tilligte nær Ootmarsum i Nederland.

Adressen er: Borggreve – Vollenhoekweg 12 – NL-7634 RE Tilligte – Nederland Gården ble delt på 1900-tallet, og den andre delen har adressen: Borggreve/Benneker – Huttenweg 7 – NL-7634 RI Tilligte – Nederland

Navnet

Navnet Borchgrevink betyr “borggrevens” (underforstått gård). Endelsen ble skrevet forskjellig, -inc, -ink, -ynk, -ing. Den indikerer tilhørighet, på samme måte som vi på norsk har f.eks. telemarking. Denne navneformen er typisk for dette området.

Tilligte tilhører det lavsaksiske språkområdet, og borchgreve er en middellavtysk form av det middelhøytyske Burggraf og det middelnederlandske borchgrave (middellatin: castellanus).

Burggraf var en tittel på en embedsmann i Karl den stores administrasjon (ca. år 800). En burggraf sto gjerne under en lokal greve, og hans oppgave var å innkreve skatt, innrullere mannskaper i de væpnede styrkene osv. En burggraf kunne f.eks være en borgherre, en forvalter av adelig gods eller en dommer. Hvilken borggreve som har gitt gården navn vites ikke. Vi vet heller ikke hva gården ble kalt før år 800.

På folkemunne heter det at det har vært en borg på gården. Det var tidligere synlig en stor grøft som kan ha vært rester av en vollgrav. Det er funnet flere graver på gården, og det finnes flere store pent tilhuggede steiner fra steinbruddet i Bentheim, som sies å stamme fra en borg.

Det finnes imidlertid ikke historisk belegg for at det har vært en borg der. Den må i så fall være revet før år 1300.

Tiden fra år 800 til 1300 var en meget urolig tid, med hyppige angrep fra bl. a. vikinger, madjarer og arabere. Det var derfor vanlig med borger, og murer rundt byene. En borg kunne bestå av en trebygning, omgitt av en palisade av tre, og en vollgrav.

Dessuten lå Tilligte i grenseområdet for bispedømmene i Köln og Utrecht. Dette førte ofte til stridigheter.

Fra kirkebøker går det frem at beboerne endret navnet sitt fra van Borchgrevink til Borggreve omkring 1690. Gården ble solgt til Den Tyske Orden i 1332, og kjøpt tilbake i 1811.

De første

Det eldste dokumentet hvor både gårds- og familienavnet Borchgrevink forekommer er fra 1320-årene. Dokumentet eksisterer i dag, og vises i figur 1 med oversettelse. Seglene er borte, og det er beskadiget nederst slik at det nøyaktige årstallet ikke kan fastslås.

Av dette dokumentet, som er på latin, fremgår det at innehaveren av gården het Gerardus Borichgrevinc. Han var væpner, dvs. medlem av riddervesenet, noe som ble regnet som adelig. Han hadde en søster, Ermike, døtrene Hadewig, Golde og Iutte, og sønnene Johannes, Wilhelm og Gerard (nr. 2).

Medlemskap i riddervesenet gikk som regel i arv, men det krevde økonomiske ressurser for å være med. De fleste hadde tittelen væpner. Det var et kostbart seremoniell som måtte til for å bli ridder, og det hadde de fleste ikke råd til.

Dokumentet var en avtale med en en bonde, som skulle få en skjeppe rug hvert år så lenge han levde, mot en engangsbetaling. Dette tyder på at Gerardus hadde dårlig råd.

I et annet dokument fra denne tiden (1321) omtales en annen mann fra Tilligte, nemlig Hermannus de Tilghote (Tilligte), som også var væpner, og antagelig en slektning. Dokumentet er en bulle fra pave Johannes XXII, hvor han ber om at det undersøkes om greven av Bentheim og en rekke andre navngitte adelige riddere og væpnere hadde røvet et nonnekloster i Assen. Hvis dette var tilfelle, ville de bli lyst i bann og lyst fredløse.

Så ille gikk det øyensynlig ikke. Etter andre dokumenter å dømme levde de fleste andre videre, og Vatikanets hemmelige arkiv hadde ingen dokumenter om denne saken.

Tilbake til gården: I 1332 måtte gården selges for å dekke en stor gjeld. Gert Borchgrevync måtte, med tilslutning av den øvrige familie, selge gårdene Grote og Lutteke Borchgrevink (Store og Lille B-k.) til DEN TYSKE ORDEN, hvis fulle navn var : Haus der Ritter des Hospitals sankt Marien der Deutschen zu Jerusalem. (Ridderlijke Duitsche Orden).

Denne ordenen ble dannet under beleiringen av Acre i 1190 under 3. korstog for å pleie sårede tyske riddere. Omkring år 1300 hadde den erobret og innført kristendommen i Preussen og de baltiske landene (Estland erobret i 1346). Ordenen hadde stor politisk makt. I Nederland hadde ordenen flere “Kommanderier” med hospitaler. Ordenen var en ridderorden med ridderbrødre og prestebrødre.

Vi vet ikke hvilket forhold det var mellom familien og ordenen, men det kan ikke ha vært så ille, for ca. 30 år senere er sønnen Johan medlem av ordenen som prestebroder og kommandør i Kommanderiet i Maasland, langt vest i Nederland (1360). Sønnen Gerhard (nr. 2) var prest ved St. Peterkirken i Utrecht i 1369 og virket senere som “canonicus en thesaurier capitularis” i Oldenzaal, hvor han døde i 1389. Dokument fra 1359 med hans segl er bevart, og viser et skrådelt skjold med en oppreist hund.

Den tredje sønnen, Willeken, vet vi ikke noe om. Han var kanskje igjen på gården for å drive den.

Faren Gert vet vi heller ikke noe om. Siden han var væpner ble han kanskje opptatt i ordenen som ridderbroder. De dokumentene som kunne fortelle noe om dette ble antagelig ødelagt i 1525, da ordenen ble nedkjempet i Polen.

Vi vet ikke særlig meget om hva som foregikk på gården i de neste århundrene. Folkene var leilendinger, først under Den tyske orden, senere under baron van Heiden. I 1633 hadde Lucas Borggreve kuttet et tre og kjørt hjem fem lass med grener. Han måtte betale en bot som tilsvarte verdien av en gris. Gården ble kjøpt fri av G. J. Borggreve i 1811.

Kirkebøkene kan fortelle at Harmen Lucassen van Borchgrevinck giftet seg i 1668 i Ootmarsum. En sønn, Lucas Harmaan, giftet seg i 1696. Han brukte imidlertid etternavnet Borggreve, og det har etterkommerne, som bl.a. bor på gården i dag, fortsatt å bruke.

Andre ved navn Borchgrevink

Peter Borchgreving kjøpte godset Grotejoerdeving i Lutte i Oldenzaal sogn i 1382.

Johann Borchgrevinc var notarius for paven og keiseren i Utrecht i 1413.

Jacobus Borchgreving, erkedekanus i Oldenzaal i 1446. Hans private segl hadde et vertikalt delt skjold med en gående hund. I 1453 var han dekanus ved St. Plechelmusbasilikaen i Oldenzaal. Han fikk bilagt en strid mellom en lærer i Ootmarsum og byrådet.

Peter Borchgrevinck var sogneprest i Velthausen (idag i Tyskland) i 1458. Dårlig bevart segl viser en oppreist hund.

Gerhardus (nr. 3) Borggrevink var pastor i Emlichheim (Tyskland) i 1473.

I 1475 ga David of Burgundy (ekte sønn av hertug Philip den gode) Henrick Borkgrevynck fritt leide i provinsene Utrecht, Overijssel og Groningen for ett år. Årsaken er ukjent.

Jacobo (Jacobus) Borchgrevink var vitne i en rettssak i Münster mellom Grev Everwin zu Bentheim og Herrskapet Steinfurt i 1489. Han var tilknyttet den Geistlige Hovretten i Münster fra 1492 til 1510.

Dokument hvor Gerardus Borichgrevinc gjør en avtale med en bonde (1320)

Oversettelse:

CODEX DIPL. ORD. S. MARIAE THEUTONICORUM. Nr. 647 (1) 132...

Universis presentia visuris et audituris ego Gerardus Borichgrevinc, famulus, facio manifestum publice protestando, quod........

Jeg, Gerardus Borichgrevink, væpner (2) , bekjentgjør offentlig for alle som vil komme til å se og høre denne erklæring, at jeg med enstemmig og frivillig tilslutning fra mine sønner Johannes, Wilhelm og Gerard, og fra mine døtre Hadewig, Golda og Jutta, og fra alle mine (øvrige) arvinger, har solgt og gjennom de tilstedeværende selger til Lentfard, sønn av Aleid, en datter fra gården Lentfardinc i Vlederinghe i sognet Ootmarsum, tre skjepper rug med lovlig mål fra min gård Borichgrevinc, og at rugen som gis ham årlig så lenge de (han) lever, og at den etter (mellom?) vinterfesten for den salige Martin og Herrens fødsel skal bringes til den samme Lentfard på min eller mine sønners frakt og bekostning til et hvilket som helst sted i sognet Ootmarsum etter hans forgodtbefinnende, for 10 mark av lovlige gode dinarer fra Osnaburg, overlevert og betalt meg på hederlig vis. Men når nevnte Lentfard er død, skal de tre skjepper rug fritt gå tilbake til meg og mine arvinger, slik det er avtalt. Til bevitnelse av dette har jeg bedt om at seglene til fremstående menn, herr Lubert, sognepresten for kirken i Ootmarsum, og domsmenn i nevnte by Ootmarsum, skal settes på nærværende (dokument), siden jeg mangler et eget. Og vi, Lubert og nevnte domsmenn, har på begge parters anmodning satt våre segl på nærværende (dokument) til vitnesbyrd om alle inngåtte avtaler - Dokumentet er satt opp med følgende til stede : Herr Lubert, Herr Volker, dommeren, Johannes Zadel, Henrik Crul, Ernest kalt ....., Godikin kalt Boterlose, Ecbert Volmerinc, og så mange andre pålitelige menn som mulig som er spesielt innkalt og spurt. Gitt i det Herrens år 132. (3)

(1) J.J. de Geer tot Oudegein : Archieven der Ridderlyke Duitsche Orde, Balie van Utrecht. Utrecht, 1971. Bind 11.

(2) Utrykket famulus hadde på denne tiden en militær betydning, og kan best oversettes med væpner.

(3) Oversatt av Bjørg Tosterud Danielsen, Universitetet i Oslo, august 1990.

Oslo, desember 2003 Bjørn Borchgrevink

Artikkelen er hentet fra Slekten Borchgrevink Anno 2004

Kilde: http://borchgrevink.info/?page=family_b_origin


Komponist og kapelmester hos hertug Adolf af Gottorp og en kort tid i 1587 også hos Frederik II i København. Udover (sandsynligvis) sønnen Melchior havde han også to døtre gift i Tyskland samt sønnen Heinrich.

view all 11

Bonaventura Borchgrevink's Timeline

1525
1525
Tilligte, Overijssel, Netherlands
1572
1572
Age 47
1572
Age 47
Deutschland
1587
January 1, 1587
- July 1587
Age 62
Det danske hoffet
1596
1596
Age 71
Slesvig, Schleswig-Holstein
????
????
????
????