Einar Sørensen

1885

https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053306006283

Anne-Grethe Lorentzen

Prøver å høre om noen her kan være i slekt med min oldemor, Guri Sivertsen, født ca 1852 på Lesja. Giftet seg med Edsel Peder Sørensen fra Lemvik i Danmark for så å flytte til Tromsø hvor jeg ble født. Hun bodde nær eller ved en kirke i Lesja hvor hun ble døpt. Og hun hadde søsken der. Guri og Edsel fikk to barn, Sigurd Marcelius Sørensen - senere seilskute kaptein og eier av minst to seilskuter som gikk på pomorhandel til Russland og Einar Sørensen også ble kaptein på seilskuter og dro til Amerika, England, Middelhavet, India, Etc. Så ble han kunstmaler av seilskuter. Kong Olav fikk presentert et maleri til kongeskipet Norge, et til Skaugum og et til Slottet. Selv har jeg fire av hans kunstverker. Einar bodde i Bodø og jeg fikk møte han som barn i Tromsø hvor han ble intervjuet på NRK om sine seilaser i 1952 da vi enda sa «De» til fremmede folk. På nettet fant jeg G/onkel Einars ankomst til New Orleans da skipet ankom fra Cuba og også til New York.

1885

https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01053306006283

Anne-Grethe Lorentzen

Prøver å høre om noen her kan være i slekt med min oldemor, Guri Sivertsen, født ca 1852 på Lesja. Giftet seg med Edsel Peder Sørensen fra Lemvik i Danmark for så å flytte til Tromsø hvor jeg ble født. Hun bodde nær eller ved en kirke i Lesja hvor hun ble døpt. Og hun hadde søsken der. Guri og Edsel fikk to barn, Sigurd Marcelius Sørensen - senere seilskute kaptein og eier av minst to seilskuter som gikk på pomorhandel til Russland og Einar Sørensen også ble kaptein på seilskuter og dro til Amerika, England, Middelhavet, India, Etc. Så ble han kunstmaler av seilskuter. Kong Olav fikk presentert et maleri til kongeskipet Norge, et til Skaugum og et til Slottet. Selv har jeg fire av hans kunstverker. Einar bodde i Bodø og jeg fikk møte han som barn i Tromsø hvor han ble intervjuet på NRK om sine seilaser i 1952 da vi enda sa «De» til fremmede folk. På nettet fant jeg G/onkel Einars ankomst til New Orleans da skipet ankom fra Cuba og også til New York.

Mer historie om Einar Sørensen
Kaptein Einar Sørensen var født i Tromsø i 1874 og han har en lang historie å fortelle. Han har fortalt sine første turer til sjøs og de ting han opplevde.
Seilte i utenriks fart med engelske, amerikanske og italienske seilskip, 4 m. bark, fullriggere på Ostindien, Afrika og Amerika.
Sluttet i V.D.S. I 1910 og reiste som styrmann på Middelhavet.
Fra min dagbok skal jeg fortelle om et par reiser i seilskutenes dager.
Jeg var forhyrt som lettmatros på d/s «ESKELONA» hjemmehørende i England, på reise Newcastle til New Orleans. Etter at skipet var kommet til New Orleans fikk jeg øye på de prektige store seilskipene som lå ved kai, og jeg besluttet å rømme, for om mulig å få hyre med en av disse stolte seilskip. Tidene var jo nokså gode den gang. Som 16 år gammel gutt hadde jeg lyst på litt eventyr. Jeg ble da kjent med en gutt på samme aldre fra Drammen, vi ble snart de beste venner og besluttet å søke hyre.
Jeg hadde særlig festet blikket på noen store prektige skuter som lå langs kaien. Jeg ønsket inderlig å komme ombord i en av disse for å bli ordentlig sjømann.
På dampskipene den gang ble man ikke betraktet som noen fullblods sjømann, dersom man ikke hadde fart med seilskip, enskjønt jeg mang en gang hadde erfart at man har dyktige sjøfolk også på dampskip. Det var et annet syn på saken den gang.
Det var jo en lett sak å komme fra skipet. Det var bare å ta de beste klærne og hive sekken over rekka og så av gårde uten å bli savnet så alt for meget.
De første dagene hold jeg og kammeraten min oss på behørig avstand til «ESKELONA» dampet ut i Mississippi-floden. Vi tenkte at de blir vel en råd. Man så jo ikke så mørkt på tilværelsen den gang, da man bare hadde en sjel og en skjorte, som man sier. Men det ble jo ikke så lett allikevel. Det var å gå om bord i seilskutene og få seg litt mat og til erstatning hjalp vi stuerten og mannskapet med litt oppvask og rengjøring i ruffen. Vi var også om bord i flere skuter og spurte om jobb, men dessverre var der ingen jobb å få for så unge og uerfarne gutter som oss. Noen særlig kjempekarer var vi jo heller ikke. Tid gikk og den ene etter den andre skuta sto ut floden, men vi sto igjen på kaia og ønsket vi hadde vært om bord i disse stolte skuter.
Det var ikke greit uten penger og hus. Men humøret var ganske bra selv om vi måtte ta til takke med nattelosji inne mellom noen bommulsballer.
Men ellers gikk reisen bra til vi var på høyde med Azorene. Der lå vi pådreiet 4 døgn for storm, og da var det å stå ved pumpene, og man var ordentlig utkjørt da man fikk frivakt, og da var det rottene som skulle holde leven. Ja det var et utall av disse gnagere, det var rett som det var at disse best sprang over ansiktet , i alle fall på meg, da jeg lå i køia, for like under køia var det gjemsel nok og huller i massevis, så der lekte de sisten.
Og kakerlakker varder i tusenvis og veggelus og annet kryp for de var ikke særlig flinke til å holde seg rene i klærne, men de var snille og omgjengelige mennesker, og alle var gamle folk.
I førstningen var det litt vanskelig å forstå italiensk, men det gikk jo på skuldertrekninger og grimaser for det meste, og språket kom etter hvert.
Vi brukte 7 uker til Havre i Frankrike. Der losset vi lasten og seilte så til Barry i nærheten av Cardiff. I ballast. Da først begynner det spennende med hele turen.
Vi kom vel og vakkert til Barry og fortøyde ved en av dokkene for å påvente nærmere ordre med hensyn av lasting av kull for Genua. Det var en søndag middag og med storartet vær. Det var april måned. Som skikk og bruk var på disse skutene satt mannskapet å spiste på dekk. Som dekketøy bruktes to store blikkfat og rundt om satt da disse italienerne og spiste av samme bakke og langet i seg makaronien, som var adskillige centimeter i lengde. Av og til bruktes også fingrene, det var jo nam nam, og etterpå var det min tur til å forsyne meg. Men jeg lurte meg ned i kahytten og fikk litt av stuerten, som visstnok var tyrker, han hadde trefot husker jeg.
Om ettermiddagen da jeg sto på dekket å røkte min krittpipe, kom der en kjempe av en Irlender og spurt hva i all verden jeg gjorde ombord på en degoskute. «Du er vel skandinav» sa han. «Ja» svarte jeg, «jeg blir vel nødt til å bli med til Italia, det er ikke så greit å komme unna». «Den saken skal jeg ordne» sa Irlenderen. «Du må på ingen måte ble med på denne skuten lenger».
Jeg av sted å putte i sjømannssekken de beste klærne jeg hadde og en og annen erindring fra hjemmet, så som fotografier fra hjemmet og et testamente, som jeg fikk i konfirmasjonen, og langet den over til Irlenderen. Det var ingen som så dette, da de øvrige mannskaper satt på andre siden av ruffen og solte seg å røkte sigaretter.
Alt gikk vel og bra.
Jeg bodde hos min nye venn og det var en kjernekar. Han lovet å skaffe meg hyre på en ny 4 master bark som skulle u på sin maiden tur til Ostindia, og som sulle være seilklar om ca. 3 uker. Men det var ikke så greit. Jeg hadde f.eks. Penger til gode ombord i fullriggeren «MARIA» Jeg fortalte dette til min nye venn, og Irlenderen som var boardingmaster av opprinnelse, bad meg med til doktor, så skulle jeg nok få attest på at jeg var syk. Dette stusset jeg over, jeg var jo så frisk og livlig.
Kom an sa min venn og avsted til legen. Disse to, legen og min vert, var nok kjent fra før forsto jeg. Legen spurte om jeg var nordmann, jeg svarte ja og han sa han forsto og at han skjønte det hele, det skal nok bra sa han. Jeg syntes det så noe mystisk ut, men stolte på min vert, for jeg hadde fått et godt inntrykk av han. Verten fikk resept og vi gikk på apoteket og fikk der en stor krukke med salve. Denne ble jeg innsmurt med om aftenen da jeg gikk til køys. William, som verten het, bad meg banke i veggen når salven begynte å virke, det vil si kløe og svi.
Etter et par timer fikk jeg følelsen av at det begynte å virke. Jeg banket i veggen og inn kom verten med såpe og vann og jeg fikk en ordentlig overhaling. Kløen ga seg da litt, men om morgenen hadde jeg fult av utslett på bryst, rygg og armer. Da sa verten at vi skulle gå ombord, så ville nok ting greie seg ut. Vi så gjorde. Vi gikk ombord i «MARIA» og traff kapteinen. Han var i krigshumør, men det affekterte ikke kjempen mye. Han ba meg vise han utslettet jeg hadde fått. Da fikk pipen en annen lyd. Jeg fikk avbetaling og enda noen ekstraskillinger og en klapp en klapp på skulderen og en bra attest. Selvfølgelig muntlig. Irlenderen fikk et par gode whisky ovenikjøpet. Jeg sa pent adjø til mine kammerater og i land bar det til Williams bungalow. William hadde en kone som var adskillig eldre en ham og hun var visstnok sjalu på ham. I alle fall husker jeg at de ofte var i tottene på hverandre, særlig når han kom sent hjem og var i godt humør. Verten sa engang til meg «Du hørte vel gamla i går kveld, men det skal du ikke bry deg om, det går fort over, i morgen går vi på teater og der skal du se hvor hun liker seg».
Vi gikk i teatret alle tre og hadde det riktig hyggelig.
Jeg var ofte verten ut på fornøyelser og han tok sin whisky mens jeg drakk limonade. Hans nese viste nokså rør, på nært hold i alle fall.
William holdt sitt ord og skaffet meg hyre på en ny 4 m. Ny skute som nettopp var kommet fra skipsbyggeriet, en fin skute hjemmehørende i Greenock som skulle til India via Afrika. Jeg fikk et glimt av Italieneren da den gled ut fra dokken. Verten og jeg tok en liten tripp ut og vinket farvel til «MARIA». Jeg sa til William at jeg syntes det luktet makaroni. Ja svarte han, det har du nok rett i Old Boy.
Til slutt vil jeg si at man har ofte hørt at disse boardinmasterene er noen fæle karer til å trekke sjøfolk på. Det kan vel være sant mange ganger, men denne min vert var den hyggeligste mann jeg har truffet på – av det slaget.
Det var alltid kø av sjøfolk når de store skipene skulle søke mannskap til langfart og især til «WILD ROSE», som var helt ny og nettopp kommet fra skipsbyggeren og skulle ut på sin «maiden voyage». Derfor var det om å holde seg frem og vise sine attester for dugelighet fra seilskip. Jeg for min del hadde jo ingen attest fra italieneren som jeg rømte fra. En etter en ble tatt ut og de fleste vraket. Jeg antar at det ved denne leilighet var møtt frem ca. 200 mann som søkte hyre. Til stede var kaptein og styrmann. Diss pekte ut de gutter som de syntes var brukbare. Der skulle hyres 20 matroser og 22 lettmatroser foruten befal, stuert og kokk.
Kapteinen spurt så om det var noen skandinaver og frem kom en del norske, svensker og finlendere. En svenske, to norske og en finlender, forøvrig besto besetningen av en broket forsamling av nasjoner. Der var grekere, italienere, franskmenn, tyrker, hollender og engelskmenn som var i minoritet samt 2 amerikanere. Alle offiserer var engelsmenn og besto av 4 styrmenn, 4 læregutter samt stuert og kokk. Seilmaker var forhyrt noen dager før.
Skipet var lastet med kull til den engelske marine og skulle losses i port Elizabeth i Syd Afrika. Den neste dag bar det ombord med sjømannsekk på nakken og spent var jeg da jeg kom ombordi den store skuten og så til værs den svære riggen. Men humøret var jo bra, det var nu bare å bli kjent med alle disse tauger og få vite hva de kaltes på engelsk. Skipet lå der vakkert og oppusset. Det var noe for oss unge gutter.
Og tankene kunne jo være menge og nu bar det ut for alvor. Opp til værs, kaste løs alle seilene etter ordre fra styrmannen, så alle rær var bemannet. Været var pent og sommerlig. Det blåste en frisk bris av nordvest. Skipet begynte nu å gjøre fart for første gang. Kapteinen var nok spent på å se om skipet som var nytt var en god seiler. Det viste seg senere at hun var en storseiler som kunne sine saker. Vinden frisknet på etter hvert så alle seil gjorde sin nytte. Det blåste godt så skipet gjorde sine 10 knop allerede. Det var jo ikke verd å spare nytt skip og sterk rigg. Mastene var av stål og likeledes en del av rærne. Likene i seilene var wire.
Dagene gikk fort. Arbeid manglet ikke. Det var å rette på mange små feil ved seil og rigg.
Det begynte nå å bli varmere jo lenger syd man kom, så det var riktig behagelig i den rene sjøluften. Påkledningen minskedes, så man gikk barbent og med en tynn skjorte og bukse. Etter hvert som det ble varmere løsnet malingen på rær og master, da skipet var bygget om vinteren, og nu bar det til med å skrape å male og henge i riggen dag etter dag. Arbeidet gikk med liv og lyst og godt kameratskap. Vi ble alle gode venner så tiden gikk fort. Men det var disiplin ombord, det er sikkert. Ved vaktskifte kl 8 aften og 12 natt ble man mønstret og navnene ropt opp på hver enkelt mann.
Da var det å løse av ved ror og utkikk. Ja, det var ikke meget å holde utkikk for, man kunne seile hele måneden uten å se et skip eller dampbåt. Når man fikk se et seilskip komme seilende var dette et vakkert skue og alle var spent på å se hvilke skip det var, hvis man da var så nær hverandre.
Det var ikke mange nye opplevelser om dagene. Man hadde nok med arbeid, bra kost etter datiden med seilskip og jeg sov godt.
Det var salt kjøtt og flesk daglig, preservert fårekjøtt, litt margarin og marmelade, en gang ferskt brød i uken. Potetene ble det snart slutt på. Søndag fikk vi litt preserverte poteter. Det var ikke stor forandring i menyen. Fisk var der ikke. Et glass citronsaft hver dag i tropene for å forebygge Beri-beri.
I passatvinden gikk det styrkende, 10 a 12 mil stadig hver vakt, og det var en herlig tid å være sjømann. Det sto på ukesvis med klar blå himmel og varmt og godt. Vinden gjorde det jo meget behagelig. Om natten var det bare å slenge seg ned hvor som helst på dekket. Man måtte jo være klar dersom det skulle komme en order.
Ofte hørte vi flyvefisken klaske på dekk etter at den hadde fløyet mot seilene i mørket og da var det å fange dem. Stuerten stekte dem og de smakte godt, lignet litt på sild så det ble jo litt forandring for dem som hadde fanget fisken, og de delte gjerne litt med kameratene. Vi fisket jo også boniter ved hjelp av snøre og angel, med en rød fille på som agn. Men nu begynte et større fiskeri av en svær hai. Den hadde fulgt skipet ganske et døgn. Vi kastet ut forskjellige ting som gamle sko og blikkbokser. Den slukte alt. Så ble det slengt ut en jernkrok med et stykke flesk og straks veltet den seg på ryggen og slukte flesket og fast ble den den.
Det var et helt arbeid å få den inn på dekket. Den var 10 fot lang. Og nu begynte parteringen av beistet, den ble ikke skånet. Den var jo sjøfolkenes fryktede fiende. Både når man bader og faller overbord, så er den straks klar til angrep.

Sporen ble spikret fast til klyverbommen til minne. Men der kom senere flere haier som søkte etter bytte. Vi fanget noen små hai og kokte dem. Ja vi smakte på sorten, men den ble ikke ettertraktet og fikk dårlig avsetning.
Nu nærmet vi oss ekvator, da dåpshandlingen skal forgå, for alle dem som ikke har passert linjen før. Vi var 8 mann og en liten staut gutt, som var 5 år gammel.
Også han måtte gjennomgå dåpen.
Alle mann sto oppstilt på dekket ved stormasten, både vakt og frivakt, men vi savnet en mann, en tysker som hadde gjemt seg. Men vi fikk tak i han og han fikk unngjelde for det. Neptun kom da tilsyne. Veldig og verdig i sitt antrekk med langt hvitt hår og skjegg og med forskjellige ordener og våpen. Tjære og fett og kost og en lang tre kniv lå klar og så begynte seremonien til toner av trekkspill og en sang laget for anledningen. 1. styrmannen holdt en tale assistert av seilmakeren, en gammel sjømann som hadde vært med på en masse dåps-handlinger til sjøs. Det var vanskelig å få bort tjæren, men det gikk dog allikevel å få vasket seg etter skuespillet. Tyskeren fikk mest tjære, fordi han hadde gjemt seg vekk. Alle de døpte fikk utlevert sin dåpsattest og så var alt forbi.
Dagene gikk, vi lå en hel uke i vindstille og ikke avanserte noe. Av og til fikk vi noen kraftige regnskyll så det flommet ned, og da var det å få seg ett skikkelig dusjbad. Det var bare å såpe hverandre inn og bruke kosten, regnet skyllet av.
Det var behagelig med et milde regnet. Alt tøy ble tatt frem og vasket. Liketil køyklærne ble vasket og det luktet rent over alt. Nu bar det til å samle regnvann i store jernbeholdere som var tømt etter at vi forlot England. Likeledes ble noen tomme tønner fylt til vaskevann. Det var jo skikk og bruk å rasjonere på vannet.
Det var ikke stort man fikk til hver mann. Lørdag ettermiddag fikk alle fri til å vaske klær i alminnelighet.
Vi hadde ikke sett land siden vi var i Den Engelske Kanal. Den eneste landkjenning vi hadde var øya Sant Helena, det minneverdige sted hvor Napoleon endte sine dager i Engelsk fangenskap.
Tiden gikk med til diverse arbeid så man var ikke arbeidsløs. På frivaktene hadde flere av oss litt å sysle med for oss selv. Noen holdt på med finere sjømanns-arbeid, noen av å lage tre-modeller av skip og noen leste. En amerikaner skrev en stor bok. Han hadde visstnok studert , etter som han fortalte i alle fall skrev han godt. En eldre franskmann leste meget i bibelen, en bok som han var meget glad i og det måtte vi holde med han i. Det ble diskutert mange religiøse ting. Det var jo ikke alle som hadde samme syn på religion da der var så mange forskjellige nasjonaliteter, men franskmannen fikk som regel medhold.
Han var en meget kultiver og belest mann.
Nu trakk det opp til mørke skyer, så vi kunne jo vente litt av hvert. Det begynte å øke til kuling, så vi gikk i gang med å berge de øverste seilene. Vinden tiltok i styrke, men skipet gikk støtt og gjorde god fart. Det var jo sterke greier å lite på, så det knakte i rigg og blokkverket. Skipet gjorde sine 14 mil og sjøen vasket ustanselig over dekket.
Om natten kl 3 ble frivakten purret og i en viss fart kom alle ut av køiene og opp til værs for å berge seil. Fikk ikke tid til å ta klær på. Barbent og i tynn skjorte var flere av oss Det begynte å hagle og regne og stormen ulte om kapp med torden og lyn. Mørk som det var kunne vi ikke se hverandre unntagen når lynet blafret. Luften var ladet med elektrisitet. Det var en natt som jeg aldri kommer til å glemme og som står for meg alltid når tankene vandrer til sjøs med seilskip. Plutselig høres gjennom stormen «Mann overbord» fra forreste bramrå. Men intet kunne gjøres u det opprørte hav. Det var bare å berge seilene og glemme øieblikkets redsler.
Vi var 4 mann på store underbramrå, jeg ytterst på rånokken og en ung tysker innenfor meg. Plutselig blir jeg grepet i bukselåret. Med et skrik «Jesus Christ» gikk min kamerat over bord. Det var på hengende hår at ikk jeg også hadde gått samme vei og fått samme skjebne, da jeg kun holdt meg fast med et par fingre.
Det var trist, men hadde ikke tid til å tenke på det for øieblikket. Det kom etterpå da seilene var berget og man falt mer til ro. Da nu alle seil var fastgjort unntagen stumpene, gjorde skipet en fart av 18 mil, så fortalte 2. styrmann, da jeg hjalp han med loggen. Det var bare å holde unna stormen med disse to seil og riggen. Vi som var aktenom stormasten kom ikke forut på 2 1/2 døgn og måtte ligge i salong gangen. Kokken, en eldre gråhåret mann, kom seg ikke fra kabyssen, men måtte oppholde seg der i 3 døgn. Vi så av og til hode hans i en av ventilene.
Da så omsider stormen ga seg, passet vi anledningen en etter en å springe forut mellom sjøene, så vi kom alle til våre køier. Der ble det da diskutert om ulykken som rammet våre kamerater, en østerriker og en tysker. Alle var jo meget nedstemt over det passerte, og det ble stille lenge uten et ord. Kun tankene arbeidet.
Stormen stilnet litt etter litt så til slutt var alle seil satt og skipet fortsatte veien med alle seil satt og en frisk bris etter. En eldre mann ble sinnsyk. Kapteinen trodde først at personen simulerte og forsøkte han på mange måter, men han bare lo og og ristet på hodet og ville ikke tale et ord. Vannslangen ble satt på han, men det ble det samme, han bare lo. Han ble nøye passet på. Han ville ikke spise. Antagelig fikk han sjokk etter stormen da vi mistet disse to menn.
Da vi etter 8 dager kom til vårt bestemmelsessted, Port Elizabeth i Syd Afrika ble han sendt i land. Mer vet jeg ikke om hans skjebne.
Port Elizabeth var en dårlig havn, hele havet rett inn og ingen molo til beskyttelse. Der lå flere skip som vrak. De var drevet i land på stranden. Der kom om bord havnemyndigheter og politi og der ble holdet sjøforklaring med hensyn til de to mann som var gått over bord. Det ble bekreftet med ed at ingen av oss var skyld i ulykken.
Dagen etterpå begynte lossingen av lasten. Der kom om bord 30 kaffere, store kraftige folk, Diss ble hentet hver morgen og satt i land hver aften. Kullet ble skyflet i nye sekker og lagret i land for den Engelske marinen.
Disse kaffere som losset kullet var noen gemyttlige herremenn. De opptrådte som rene kunstnere på dansens område. De danset flere krigsdanser og gav oss noen skikkelig brøl og gestikulerte voldsomt med armer og ben i sine luftige kostymer som besto av en sekk hvor det var kuttet hull tik armer og ben. Dette var hele balldrakten. Men de var gode forretningsmenn. De byttet bort strutseegg og noen små skinn for skjorter, især likte de skjorter med friske kulører.
Etter Port Elizabeth bar det av sted igjen for fulle seil til det mektige India med alle sine mysterier.
Nu var det å henge med å skrape rust som var løsnet i lasterummet, og det er sant at det ble grundig gjort og malt 2 ganger over alt. Men så var vi jo mange mann og i arbeidet og ingen unnaluringer. God mat hadde vi jo en tid etter at vi forlot Afrika, friske poteter og grønnsaker. Men det varte ikke lenge før det ble salt kjøtt og flest og hermetikk i det uendelige.
Været var ganske bra på reisen fra Afrika til India, men det tok lang tid, ca 2 1/2 måned. Hadde jo frisk kuling en og annen gang, men ikke noen storm å snakke om. Av og til kunne man gjøre fast seilene på røil og bramseil, men det var sjeldent. Lå av og til å drev i dagevis i stilla.
Da man begynte å nærme seg kysten av India skulle skjebnen også der innhente oss. En natt ved 3 tiden tok skuta grunn, og det nokså voldsomt. Flere av oss ble kastet ut av køiene og havnet oppå hverandre, sammen med meget skrammel. Skipet gikk da med en fart av 8 knop og hoppet noen ganger på grunnen så det skranglet ordentlig i den svære riggen.
Alle seil ble fastgjort foreløpig, og da det lysnet av dag begynte lossingen av ballasten. Det vil si sandballasten, for stein ballasten måtte ikke kastes over bord, da skipet ville hugge med bunnen mot steinene. Stedet hvor skipet sto besto av sandbanker. Sjøkartene den tiden var meget mangelfulle og dertil hadde det vært disig vær, så det var ikke tatt observasjoner det siste døgnet. Det var en streng jobb med denne balasten, særlig fordi skua hev på seg i dønningene. Vi forsøkte å sette ut to store varpankre og hive inn på vinsjene, men det ble ikke til noen resultat. Kapteinen var ikke meget tilfreds, men tok tingene som det sømmer seg en sjømann. Vi hørte sjelden han talte til mannskapet, det var bare ordre til styrmennene. Ja, situasjonen var ikke særlig lys. Mange mil til land og dertil ukjente kyststrekninger og usiviliserte, halv og delvis vill befolkning etter beskrivelsene.
Da vi hadde stått på denne måten i 5 døgn ble det besluttet å holde skipsråd og bestemt å sette livbåtene på vannet og bemanne dem med 5 mann og 2. styrmann og komme til en fyrstasjon der det likeledes var en telegrafstasjon.
Det ble trukket lodd om hvem som skulle gå i båten. Jeg ønsket at loddet skulle falle på meg og mitt ønske ble oppfylt. Så var det om å gjøre seg klar med et par skjorter og et par lette sko og oljeklær. Stuerten sørget for den beste proviant som fantes og da kom whiskeyen frem for første gang ombord. 2. styrmannen hadde den med i medisinkassen sammen med annen medisin. Vann ble fylt på noen dunker, og alt alt annet utstyr som trengtes, 2 geværer samt en revolver. Nu var der nok av skytevåpen ombord i skipet. Rundt masten i salongen sto der 8 geværer. Det var godt å ha i visse tilfeller. Sjørøveri var det vel ikke trygt med på disse kanter.
Vi ble så spurt om alle kunne ro og bruke årene. «Kan du ro» spurte 2. styrmannen meg. «Har du hørt at en nordmann ikke kan ro» svarte jeg. Da dro han på smilebåndet og klappet oss alle på skulderen, og så bar det avgårde med hurrarop fra alle ombord.
Vi satte seil på båten, frisk bris hadde vi og mot land det bar uten at man kunne øine det. Av og til ble det vindstille og vi måtte ta årene fatt. Solen brandt voldsomt Når sjøen skvettet på oss og solen stekte på det værste, ble vi alderles hudløse på armer, bryst og ansikt til tross for at vi smurte oss inn med vaselin.
Fikk et nydelig følge av to svære haier som var kloss på siden. 2. styrmann fyrte av med revolveren og det hjalp, men der kom nye til. Glupske var de, men det var også noen andre sagfisker i farvannet.
Seilasen gikk bra og det ble tatt observasjoner. Etter 1 1/2 døgns seilas fikk vi land i sikte, og palmer var det første vi fikk øie på, da landet var flatt som en pannekake. 2. styrmann ville ikke legge kursen nærmere land, da stedet som før fortalt ikke var trygt og der kunne være menneskeetere og slanger m.m.
Båten gjorde sine 4 – 5 knops fart. Holdt det gående langs kysten der skar seg i flere store buktninger. Så en mengde hav skilpadder som lå i sjøen. Etter enda å ha seilt og padlet i et døgn fikk vi øie på et fyrtårn. Ikke mange timer etterpå steg vi i land og ble mottatt av en englender og et par indere. 2. styrmann forklarte situasjonen til fyrvokteren. Ble buden inn i et pent lite værelse og fikk buden bananer og annen frukt og egg og grønnsaker. Etter å ha hvilt oss ut kom fyrvokteren ned fra tårnet og skrek ut at det var en seiler i horisonten. Og da ble det spenning. Om det var vårt skip som var kommet klar av sandbankene. Det viste seg at det virkelig var vårt skip «WILD ROSE» Det kkom for frisk bris og alle seil, et yndig skue.
Det ble glede ombord og i land da skipet ankret utenfor fyrtårnet. Vi rodde ombord og ble mottatt av noen kraftige hurrarop. Dagen etterpå kom en stor engelsk slepebåt fra Calcutta og slepte oss oppå floden til en plass som het Chittagong. Det tok oss flere timer å komme oss på lasteplassen.
Stedet hvor vi ankret var ikke meget bebodd. Noen bambushytter lå spredd i små klynger. Palmetrær sto tett langs bredden på begge sider og jungelen var tett sammenvokst med forskjellige tresorter og slyngplanter. Det førte vi hadde å gjøre etter at vi var fortøyd var å rigge ned de øverste rær, så som røyl og bramrær. I frykt for høststormen (monsunen) som pleide å være voldsom når disse kom settende. Skipet lå da temmelig høyt i vannet og var ganske rankt da all ballast var losset.
Man fikk ikke ro i land ei heller landlov på denne plassen. Kun en av de siste dagene fikk en vakt ad gangen lov å gå i land med to av styrmennene på hver vakt. Jeg for min del var i land en gang hver uke, da jeg var med å ro kapteinen i land sammen med 3 andre unge gutter. Det var nemmelig en engelsk misjonær som kapteinen besøkte og hvor han fikk sin post og aviser. Ja, vi fikk jo et og annet brev, men det var ikke mange av oss som fikk. Aviser fikk vi når de var lest akter i salongen.¨
Første dag da vi rodde kapteinen i land etter å ha fortøyd båten gikk vi sammen med kapteinen opp til misjonæren. Han hadde et pent hus. Det var inngjeret med netting rundt hele haven og huset for at slanger ikke skulle inn eller andre dyr. Etter å ha spist høns og ris i carry, fikk vi gutter lyst til å se oss litt omkring utenfor innhegningen. Det første vi fikk øie på var noen papegøyer som satt og holdt sådann leven. Vi fortsatt videre gjennom jungelen, bevæpnet med hver vår bambus stang i tilfellet vi skulle møte noen levende vesen. Apekatter fikk vi da se nok av. De sprang fra tre til tre og gren til gren og utstøtte lyder og skar grimasjer til oss nordboere. Til slutt fikk vi da øie på noe som lignet en slange . Vi gjorde oss klar til å angripe med bambusstengene som var nogså lange. Men det viste seg at det heldigvis kun var hammen til en slange.Så gikk vi da til misjonærens hus og fortalte hva vi hadde opplevd. Det resulterte i at vi måtte holde oss nærmere huset. Men vi adde nok å bestille allikevel som å klatre i trærne etter papegøyene. Frukt vokste det mengder av, bananer og ananas, så vi hadde en herlig tid når vi rodde kapteinen i land.
Hver morgen kom der også innfødte roende ombord, som hadde til salgs frukt og egg og en hadde også en papegøye og en annen hadde 10 apekatter i bånd. Diss ville han selge eller bytte i klær enskjønt de for det meste gikk i Adams drakt, i alle fall de yngre. De eldste hadde jo en skjorte på seg og et stykke hvitt bomullstøy rund livet. Da mannen med apekattene entret rekka sto en matros klar og kutet over tauget, så alle apekattene ble løs og til værs det bar med alle. De var ikke svimle så det ut for. Mannen som eide dyrene ble sint, men det hjalp ikke. Apekattene hoppet en for en fra svær høyde og ned i floden. At de ikke slo seg i hjel var et under, men de greide seg og fikk sin frihet igjen og til skogs det bar.
Vi fikk last fra lektere som kom langs siden. De kom fra plasser langt oppe ved floden og det tok dem mange dager å seile nedad til der skipet lå.
Disse inderne var snille folk og de gjorde seg forstått med ett og annet ord på Engelsk. De var flinke forretningsfolk og ville gjerne bytte sone varer. Som besto av forskjellige arbeider i ter, skrin arbeidet av pinnsvin og kamfertre og forskjellige andre ting. Sigarer hadde de også å bytte bort. De likte især skjorter som var sterke i farger, rødt og blått. Jeg byttet bort en hel del av min garderobe, men kapteinen hadde skjorter og annet å slege i sin manufakturforretning ombord. Jeg husker en aften da jeg hadde lurt meg ombord på en av disse lekterene. Derr satt jeg med flere ting jeg hadde bytet til med sammen med 4 indere og røkte sigarer. Med ett hørte jeg styrmannens stemme. Nå må du se å komme deg ombord og det litt fort. Jeg fikk en irettesettelse, men slapp ellers bra fra det.
Det var masse indere som deltok i lastingen. Vi lastet juteballer og hadde ca. 15000 baller inne da vi var ferdiglastet. Men det tok tid, vi lå der i 2 mndr., da vi måtte vente på lasten. Det var skjelden regn, men når det skjedde var det desto mer kraftig med lyn og torden og til dels noen kraftige stormbyger. Da var det uhyggelig selv om man lå til ankers og var godt fortøid. Her i tropene kan det være nokså trist når uværet bryter løs. Mørket kommer jo snart når dagen er slutt.
En morgen kl 7 ble en av mannskapet oppmerksom på at det lå et lik, som hadde drevet med strømmen nedover, fast i ankerkjettingen. Det var bare å ta en lang stang å skyve det til side, og så bar det nedover floden med det, til føde for krokodillene som man av og til så lå på stranden og dovnet seg. Det var nok skikk og bruk at likene ble begravet i floden på disse kanter. Og når det var begravelse, som det ofte var, da var det et sørgelig spetakkel. Da lyste bålene, det sloes på gongonger og trommer var i bruk. Kanskje det var for å holde ville dyr på avstand, for det manglet ikke på slike. Man kunne ofte når mørket falt på høre de forferdelige hyl fra hyener som for og lusket ned på strandbredden etter mat. Likeledes hendte det flere ganger at tigere satte i noen voldsomme brøl så luften ordentlig dirret. Når det dertil var mørkt var det uhyggelig å høre. Det var masse rovfugler som holdt til der på stedet. Massevis av gribber satt og hugg på døde skrotter både av mennesker og dyr og dessuten var det en falkeart, nokså stor. Vi hadde som fornøyelse å kaste matbiter opp i luften, da kom de som et lyn og tok dem.
8 dager før skipet var lastet begynte man å gjøre klar seilene som var tatt fra rærne og rigge opp de rær som var nedrigget ved ankomsten. Endelig skulle da styrbord vakt få landlov. To styrmenn fulgte med som ordensvern i denne hyttebyen. Men at det ble moro, det skal da være sikkert. Man fant på de utroligst skøyerstreker, bl.a. lå der en liten gammel hest og solte seg og ville ikke reise seg. Da var det at vi tik fatt i den og bar det et langt stykke vei. Den bare sparket litt og la seg ned igjen.
Det var mange av inderne som hadde fine ting å selge til en rimelig pris, forarbeidet av ben og tre samt horn. Noen hadde små apekattunger og papegøyer å selge. Jeg kjøpte en liten apekatt og to små papegøyer. Papegøyene ble ikke gamle. De lå døde i buret sitt neste morgen, til stor sorg. Men tilbake til landsbyen. Noen av karene hadde fått tak i et slags brennevin, antagelig var det rom laget av sukkerrør. Noen ble i et meget livlig humør og laget spetakkel. Der satt en masse indere, deriblandt kvinner, disse var meget godt utstyrt med smykker langs ankler, tær, armer og hals for ikke å snakke om ringer i ørene og et prakteksemplar av en ring i nesen. Men de var vakre med sin kaffebrune farge og de store mørke øine. Møblementet var ikke flott. Det var ikke Chesterfield møbler eller rokokko. Det var kun noen bambusmatter der de satt å røkte sine vannpiper og var ellers i godt humør, især når forretningen gikk bra. Man fikk jo nokså meget for en rupi. Så da bb vakt dagen etter fikk sin landlov ble det også moro, og man hadde mange historier å fortelle hverandre og drøfte landgangen i det mektige rike. Det hadde man til tema i lang tid i mangel av annet.
Det var en neger som var doktor på stedet. Han var ombord et par ganger og så til mannskapet og spurte om helbreden. Men den var jo upåklagelig, især da vi hadde fått grønnsaker og frukt og poteter for ikke å snakke om ferskt kjøtt. Stuerten måtte roes i land tidlig om morgenen for å hente kjøttet før det var blitt ordenlig kalt etter slaktingen. Kjøttet tålte ikke å ligge mange timer før det ble ødelagt. Det var jo en voldsom varme her, enskjønt nettene var kjølige. Men så var vi da plaget av alle disse sørgelige moskitoene som tok en masse blodprøver. Til slutt var det nesten ikke til å få sove for disse blodsugerne. Men et par av oss yngste fant råd. Vi tok et teppe og en pute og gikk opp i merset i riggen. Der la vi oss til å sove. For sikkerhets skyls surret vi oss fast, for at vi ikke skulle ramle ned. Der sov vi godt og var ikke plaget av moskitos.
Nu var innlastingen ferdig og der kom en større slepebåt og tok oss ut floden og så begynte seilasen hjemmover for en liten svak bris, godt og varmt. Moskitosen var vi ferdige med og da vi var nær land sendte vinden lukten av krydder til oss. Nu ble det alminnelig renhold etter landoppholdet. Vask og skure, og når man var ferdig med det, begynte oppussingen av skipet med maling og fernisering, skraping av alle dører og rekken som var av teak. Så arbeid var man ikke fri for.
Skipet viste seg å være ubetydelig lekk etter at det sto på sandbanken, men kun noen stikk med pumpen et par ganger i uken. Seilasen gikk nu bedre og lenger man kom fra kysten. Til dels hadde vi god fart og alle seil kom til nytte. Skipet var jo ganske lett lastet og var således godt trimmet for seilasen.
Så var der et langt arbeid som foresto. Det var nemmelig dekket som sto for tur. Dag etter dag var det å skure dekket med store glatte steiner (hollystones). Vi var så lei av dette arbeidet ustanselig, men det måtte gjøres. Men da dekket var ferdig etter alle kunstens regler, kunne det ikke finnes et skip med et sådann flott dekk. Var der noen av oss som hadde jernstifter under skoene måtte disse skiftes med messingstifter. Men for det meste gikk vi jo barbent og sparte på strømper og sko. Ja, det var rent og pent over alt og ikke en flakk var skitten og Atlanterhavet var stort nok til spyttebakk.
Røkte gjorde man da og det var nok av tobakk. Det hadde kapteinen til salgs. Men ingen måtte røke aktenfor stormasten selv om man hadde frivakt. <på vakten var det jo ikke tale om. En og annen kunne jo lure seg til en liten røik i stillhet. Dagene gikk, men de gikk ikke fort nok, vi lengte jo hjem. Litt sang og musikk og litt småarbeide på frivakten forkortet tiden. Det hendte jo at man tok frem noen fortografier og så på dem og leste gjennom gamle brev. En søndag var det på hengende håret at min lille apekatt ikke ble skutt av kapteinen. Den var jo så vidløftig av seg og ikke alltid ærlig. En dag var den i bestikklugaren og kom ut med en stor navigasjonsbok unde armen, og til værs fløy den og satte seg vel til rette og begynte å rive ut blad for blad av boken, for å se bladene seile avgårde med vinden. Da var det at kapteinen tok revloveren og sa at nå skulle den skytes. Jeg kunne jo ikke si et ord, men så bare til værs etter den. Men så senket kapteinen våpnet og sa st jeg måtte passe bedre på den en annen gang, men det var nok ikke så greit. Tobakkspiper la den også sin elsk på og mange spetakler var det. Men alt hva den dro avgårde med la den under hodeputen min i køien. Foresten var den ganske underholdende i mangel av noe annet.
En søndag var det oppvisning. Vi fanget en stor albatross. Den kan, når den først har kommet innenfor rekken, ikke løfte seg. Den hadde noen svære vinger og gikk å spankulerte på dekket og satte sjøbein og følte seg ikke riktig vel, i det den kastet opp (sjøsyk). Og her ble det ballade. Skipets store hund, en nyfundlender, hadde lyst på den, og på ryggen av hunden satt apekatten. Hunden og apekatten var gode venner. Når det av og til gikk litt varmt for seg ristet apekatten i ørene på hunden og da ble den enda mer krigersk. Til slutt måtte albatrossen betale sitt liv nogså dyrt og slutt var det denne gang på oppvisningen, men vi fikk flere slike oppvisninger senere.
Den eneste landkjenning vi fikk på turen var da vi rundet sydspissen av Afrika, Cape det Gode Håp, og der ble de signalisert fra skipet og rapportert til rederen at skipet var passert og alt vel.
Noe av særlig interesse var det ikke. Været var bra i lange tider. En og annen kulig fikk vi jo. Man sto ofte klar med røilen og bramseilene, når de sorte mørke skyer nærmet seg, og da var det å la gå, eller rettere sagt fire de øverste seilene. Det gikk jo fort for seg, og så var det opp igjen når bygen var over. Noen svær storm hadde vi ikke. Bare noen få ganger minsket vi seil, ellers lot vi det stå til og skipet var en seiler av rang.
Vi hadde føling med et par tyske seilskuter og holdt oss i nærheten av hverandre i flere dager. Det var et vakkert skue å se disse flotte skip. Det var to fullriggere som gjorde en respektabel fart av 12 mil. Ofret mange stunder av frivakten for å se disse vakre skipene. Av og til var de ganske nær, så vi kunne se folkene ombord og vifte til dem.
Nærmet oss Sant helena og var utenfor øya om formiddagen. Vinden var ganske løy, så vi lå med bakkede seil. Det kom ombord flere små robåter og et par militær-personer. Der ble overflod av grønnsaker og frukt av forskjellige slag. Der var jo et storartet klima så der måtte det vel vokse alle slags frukter. Vi var heldig med været, ikke noen nevneverdige storm, med undtag av da man nærmet seg franskekysten. For god bør bar det gjennom Den Engelske Kanal og der var masse seil og dampskip som passerte. Nu var det blitt kjøligere så det var å kle seg litt bedre. Stakkars apekatten. Den tålte ikke klimaet og oppholdt seg i nærheten av kabyssen og varmet seg. Måtte sy en frakk til den for den likte seg ikke og ble forkjølet.
Nå hadde vi regnet u at vi skulle være ved innseilingen til Dundee om 1 1/2 døgn, hvor lasten skulle losses. Imidlertid gikk ikke alt etter beregningen. Fikk nordlig vind og måtte krysse oss oppover, så det tok fire døgn før vi ankret utenfor fyrtårnet og der fikk vi to slepebåter som tok oss inn i havn. Da hadde vi brukt 4 måneder fra India til Dundee og var fornøyd med turen.
Ble avmønstret dagen etter at vi var fortøyd. Nå var det å være forsiktig med sine surt fortjente penger. Det var nok av landhaier og snyltere som passet på utenfor mønstringskontoret og ville hjelpe til med å skaffe losji. Det var både mannlige og kvinnelige, som var meget elskverdige, da de visste at man kom fra langfart. Noen av oss tok inn på sjømannshjemmet, det mest betryggende sted og godt stell. Andre reiste samme dag etter å ha sagt pent adjø til sine kamerater, og nu spredes vi for alle vinder.
Jeg reiste til Cardiff etter noen dagers forløp. Det første jeg gjorde var å besøke min gamle gode vert Mr. Williams og gjensynet var gledelig fra begge sider. Vi hadde en lang passiar og meget å drøfte. Konverasasjonen gikk nu godt på Engelsk og det var bare godt alt sammen. Brev ble sendt hjem med hilsninger. Og så var denne lange tur med det prektige 4 m. bk. «WILD ROSE» slutt. Gode attester var heller ikke å forkaste. Tidene her i Cardiff var gode, men nu skulle jeg ta det med ro noen dager og så avgårde igjen.
Så var denne historien til endes, håper dere klarte å følge med hele veien og at dere fant historien interessant .