Einar Eindrideson Tambarskjelve

Einar Eindrideson Tambarskjelve
Birthdate:	972
Birthplace:	Husaby i Skaun, Trøndelag, Norway
Death:	circa 1050 (73-83) drept ved svik i T.heims Kongsgård, Norway (Drept av Harald Hardråde)
Place of Burial:	St. Olaf Church Sor Trandelag Norway
Immediate Family:	Son of Eindride Styrkarsson Yrjar and Eindride Styrkarsen Husband of Bergljot Hakonsdatter Father of Ingebjørg Einarsdatter Tambarskjelve; Ålov Einarsdotter Lade; NN Einarsdotter Melhus and Eindride Einarsson Half brother of Halvdan Sigurdsson
Occupation:	Lendermann/jarl, Lendmann, inflytelserika stormannen i Norge. Han var också känd som en skicklig bågskytt, Drept av Harald Hardrådes menn

Managed by:	Private User
Last Updated:	July 23, 2021

View Complete Profile

view all

Immediate Family

Bergljot Hakonsdatter

wife
Ingebjørg Einarsdatter Tambarsk...

daughter
Ålov Einarsdotter Lade

daughter
NN Einarsdotter Melhus

daughter
Eindride Einarsson

son
Eindride Styrkarsen

father
Eindride Styrkarsson Yrjar

father
?

stepmother
Halvdan Sigurdsson

half brother
NN Torbergsdtr. Tambarskjelve

stepmother
Tora Styrkarsson, til Tambarskjelve

stepmother

About Einar Eindrideson Tambarskjelve

http://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Tambarskjelve http://en.wikipedia.org/wiki/Einar_Tambarskjelve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050).

Einar Eindrideson fikk tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt tomb = buestreng) fordi han var den beste bueskytteren i landet. Einar kom fra storgården Husaby i Skaun i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre Sturlason sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar møtte sin overmann og fikk ødelagt buen sin av en pil fra den samiske bueskytteren Finn Eivindson fra Härjedalen. Det er her den velkjente samtalen mellom de to utspeiler seg:

Olav spør: «Kva brast så høgt?». Einar svarer: «Noreg ut av hendene dine, konge». Kongen gir buen sin til Einar som sier: «For veik, for veik er kongens boge». Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar.

Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs helligdom personlig og hentet Olavs sønn, Magnus, til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som den mektigste høvdingen i landet. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen.

Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han blant annet kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.

Hadde båtene i Børsa

Einar Tambarskjelve Från Wikipedia

Einar TambarskjelveEinar Tambarskjelve (eller Tambaskjelve), född ca 980, död ca 1050, var en tid den mest inflytelserika stormannen i Norge. Han var också känd som en skicklig bågskytt, vilket gav honom hans tillnamn 'tarmskälvaren', syftandes på materialet bågsträngarna var gjorda av.

Enligt Heimskringla deltog han i slaget vid Svolder. Efter att Einars båge brustit och han tillfrågats av Olaf Tryggvason vad det var som brast så ska han högt ha fällt de bevingade orden: "Norge ur dina händer, konung".

Biografi

Storman i Tröndelagen, Norge. Född omkring 972 i Tröndelag, Norge. Död omkring 1052 i Trondheim, Norge. Lendman (lenderman) var en person, som hade fått land av kungen och är ett yngre namn än herse. Under kung Magnus Eriksson blir sysselmenn kallad lendmenn, och de stod i rang närmast efter hertig och jarl. Efter år 1277 brukas i stället baron. (Källa: Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, gm Arnfinn Kjelland, Norge) En allbekant episod från slaget vid Svolder handlar om Olav Tryggvassons stridskamrat Einar Tambaskälver, som fick sin båge sönderskjuten med stort brak, varvid Olav Tryggvasson frågade: 'Vad var det som sprang?' och Einar svarade: 'Norge ur dina händer, konung !' (Källa: En nordisk kronologi, Alf Henriksson) Kung Olof 'den heliges' rykte för helighet tog fart omedelbart; en av de första som heligförklarade honom var för övrigt Einar Tambaskälver, som var Tröndelagens mäktigaste man, men visligen hade hållit sig borta från trakten tills striden var avgjord, ty han var sedan länge försonad med kung Olof, men stod också högt i gunst hos danske kung Knut. (Källa: En nordisk kronologi, Alf Henriksson) Omedelbart efter Olav 'den heliges' död etablerades det danska styret i landet, men det skulle fort bli impopulärt. Både Kalv Arnesson och Einar Tambarskjelve hade blivit lovade positioner som de mäktigaste män i Norge efter Håkon Jarls död, men den danske kungen Knut 'den store' gick fort bort från det avtalet. I stället sände han sin engelska frilla Alfiva och deras son Svein till landet för att han skulle ta kungsnamn i Norge. Kung Svein var ett barn både i ålder och förstånd, säger Snorre, och det var Alfiva som fick styra landet. För de två norska stormännen måste detta ha känts som en blodig förnärmelse. Svein hyllas som kung på tingen i Norge och snart inför han och modern nya lagar och skatter för landet, skatter som folk icke var van vid och ännu hårdare än tidigare. Det blev också barkbrödstider och nödår i landet. (Källa: Boken 'Olav, viking och helgon', Morten Myklebust 1997) År 1037 fördriver kung Magnus flera av sin fars främsta motståndare, troligen efter iniativ av hövdingen Einar Tambaskjelve, som är kungens förmyndare och Norges egentliga härskare. (Källa: När hände vad, Rosborn, Schimanski m.fl.) År 1052 låter Harald Hårdråde hugga ner Einar Tambaskjelve och hans son Eindride på kungsgården i Nidaros. Bakgrunden för odåden är kungens fruktan för Einars starka maktställning som han uppfattar som ett hot mot sin egen kungamakt. (Källa: Rosborn, Schimanski m.fl.) Einar Tambarsjelve, ca. 972-1050, stormann fra Trøndelag. Skal ha kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Stod i opposisjon til Olav den hellige. Deltok ikke i slaget på Stiklestad og var med på å innkalle Olavs sønn Magnus (den gode). (Källa: Kjell Høyer, Norge)

Gifte och barn Bergljot av Norge. Gift

 Ålov Einarsdotter

Einar, storman fra Tröndelag.Skall ha kjempet med Olav Tryggvesson , Slaget ved Svolder.

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050).

Einar Eindrideson fikk tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt tomb = buestreng) fordi han var den beste bueskytteren i landet. Einar kom fra storgården Husaby i Skaun i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre Sturlason sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar møtte sin overmann og fikk ødelagt buen sin av en pil fra den samiske bueskytteren Finn Eivindson fra Härjedalen. Det er her den velkjente samtalen mellom de to utspeiler seg:

Olav spør: «Kva brast så høgt?». Einar svarer: «Noreg ut av hendene dine, konge». Kongen gir buen sin til Einar som sier: «For veik, for veik er kongens boge». Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar. Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs helligdom personlig og hentet Olavs sønn, Magnus, til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som den mektigste høvdingen i landet. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen.

Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han blant annet kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.

Hadde båtene i Børsa

[rediger] Eksterne lenker Melhus Kommune

Einar Tambarskjelve (c. 980 – c. 1050) was an influential Norwegian noble and politician during the 11th century.

Several references are made to him in Snorre Sturlason's Heimskringla. His cognomen, 'Tambarskjelve', has two strongly differing explanations. One is that it is derived from 'tomb', meaning shaking bowstring. Thus, the name suggests a master of the longbow. The other is that it is derived from 'tambr', meaning 'belly', and that it translates to 'wobbly belly', surely an unflattering reflection of his physical build.

Einar Tambarskjelve was the son of Eindride, a rich and influential farmer at the Viking Age political center of Melhus. He descended from the Lade jarls, one of the most dominant families of Norwegian Viking Age politics. He made his debut both as a saga character and in the political arena at the sea Battle of Svolder in 1000, fighting on the losing King Olav Tryggvason's side. From his description of this battle, Snorre presents us with one of the saga's most famous passages.

"Einar stood on the ship deck shooting at the Danes with his bow and arrow when the bow broke. 'What cracked so loud?' said the King. 'Norway off your hands, Lord', answered Einar. 'Not quite,' replied the king. 'Here, take my bow and shoot', said the King and threw them to him. Einar put an arrow on the string and pulled, but the point of the arrow went far behind the bow and he could not shoot. 'Too weak, too weak, is the king's bow', said Einar, and shifted to his sword."

Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga: «9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...» Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.

Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.

På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: « 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.

Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.

Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.

Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.

Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder: Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga. Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297. Norsk Biografisk Leksikon, Bind III (1926), side 470-473. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 877. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Einar Eindrideson fikk tilnavnet Tambarskjelve (av norrønt tomb = buestreng) han fordi han var landets beste bueskytter. Einar kom fra storgården Gimse i Melhus i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar fikk ødelagt buen sin. Det er her den berømte samtalen mellom de to utspiller seg: Olav spør: ?Hva brast så høyt?? Einar svarer: ?Norge ut av hendene dine, konge.? Kongen gir sin bue til Einar som sier: ?For veik, for veik er kongens bue.? Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar. Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs hellighet personlig og hentet Olavs sønn Magnus til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som landets mektigste høvding. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen hans.

Einar beskrives slik i caplex:

"Einar Tambarskjelve, ca. 980—ca. 1050, stormann fra Trøndelag. Skal ha kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Stod i opposisjon til Olav den hellige, men deltok ikke i slaget på Stiklestad. E. ble imidl. en god venn av Olavs sønn, Magnus (den gode)."

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050) (Norrøn: Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorre Sturlason sin Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt.

Innhold 1 Styrkårætta 2 Slaget ved Svolder 3 Innlemmelse i jarleætta 4 Politisk liv 5 Helliggjøringen av Olav Haraldsson 6 Verge for ny konge 7 På kant med Harald Hårdråde 8 Ettermæle 9 Historikere om Einar 10 Kilder

Styrkårætta [rediger]I følge Snorre var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår, sønn av Reidar som var bror til Asbjørn. Asbjørn hadde en datter som het Ålov og som var gift med Klypp herse og en sønn som het Jernskjegge på Ørlandet. Jernskjegge og Styrkår var med andre ord søskenbarn. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg sammen med Håkon jarl. Sønnen til Einar het også Eindride og var gift med Sigrid.

Slaget ved Svolder. følge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ” Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, - det var en stor bueskytter - : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.”

Innlemmelse i jarleætta [rediger]Einar ble senere gift med Håkon jarl sin datter Bergljot – søster til Eirik jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave.

Politisk liv [rediger]Einar sto i opposisjon til Olav Haraldson (den hellige) og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg. Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i ut-trøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet.

Helliggjøringen av Olav Haraldsson [rediger]Einar spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av.

Verge for ny konge [rediger]Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den gode sin trofaste venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag.

På kant med Harald Hårdråde [rediger]Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Han sa like ut til kongen at ” bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem”. Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang frelste han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.

Ettermæle [rediger]I sagaen heter det om Einar Tambarskjelve at han var ” den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også”, og ” den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag”.

Historikere om Einar [rediger]Einar Tambarskjelve framstår ikke bare som den djerve buskytteren som serverer fyndord ombord på Ormen Lange i slaget ved Svolder, men som en spennende politiker som i følge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus som norsk regent i 1035. Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 ” markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag” og ”....styrka ei samlende kongemakt”, skriver Olav Skevik. Eller som historikeren Johan Schreiner uttrykte det: ” Einar og Eindrides død er en av samlingsverkets største seire”. Med det var uavhengig trøndersk regionalmakt borte for godt. Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser ellers hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i sagatida.

Lendmann.

Født 982.

Død omkring 1050.

Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga: «9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»

Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen.

Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.

På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: « 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.

Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.

Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.

Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.

Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus. 1

1. Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga. Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297. Norsk Biografisk Leksikon, Bind III (1926), side 470-473. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 877. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

http://no.wikipedia.org/wiki/Einar_Tambarskjelve http://en.wikipedia.org/wiki/Einar_Tambarskjelve

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050).

Einar Eindrideson fikk tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt tomb = buestreng) fordi han var den beste bueskytteren i landet. Einar kom fra storgården Husaby i Skaun i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre Sturlason sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar møtte sin overmann og fikk ødelagt buen sin av en pil fra den samiske bueskytteren Finn Eivindson fra Härjedalen. Det er her den velkjente samtalen mellom de to utspeiler seg:

Olav spør: «Kva brast så høgt?». Einar svarer: «Noreg ut av hendene dine, konge». Kongen gir buen sin til Einar som sier: «For veik, for veik er kongens boge». Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar. Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs helligdom personlig og hentet Olavs sønn, Magnus, til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som den mektigste høvdingen i landet. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen.

Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han blant annet kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.

Hadde båtene i Børsa

Einar Tambarskjelve Från Wikipedia

Einar TambarskjelveEinar Tambarskjelve (eller Tambaskjelve), född ca 980, död ca 1050, var en tid den mest inflytelserika stormannen i Norge. Han var också känd som en skicklig bågskytt, vilket gav honom hans tillnamn 'tarmskälvaren', syftandes på materialet bågsträngarna var gjorda av.

Enligt Heimskringla deltog han i slaget vid Svolder. Efter att Einars båge brustit och han tillfrågats av Olaf Tryggvason vad det var som brast så ska han högt ha fällt de bevingade orden: "Norge ur dina händer, konung".

Biografi Storman i Tröndelagen, Norge. Född omkring 972 i Tröndelag, Norge. Död omkring 1052 i Trondheim, Norge. Lendman (lenderman) var en person, som hade fått land av kungen och är ett yngre namn än herse. Under kung Magnus Eriksson blir sysselmenn kallad lendmenn, och de stod i rang närmast efter hertig och jarl. Efter år 1277 brukas i stället baron. (Källa: Kulturhistorisk leksikon for nordisk mellomalder, gm Arnfinn Kjelland, Norge) En allbekant episod från slaget vid Svolder handlar om Olav Tryggvassons stridskamrat Einar Tambaskälver, som fick sin båge sönderskjuten med stort brak, varvid Olav Tryggvasson frågade: 'Vad var det som sprang?' och Einar svarade: 'Norge ur dina händer, konung !' (Källa: En nordisk kronologi, Alf Henriksson) Kung Olof 'den heliges' rykte för helighet tog fart omedelbart; en av de första som heligförklarade honom var för övrigt Einar Tambaskälver, som var Tröndelagens mäktigaste man, men visligen hade hållit sig borta från trakten tills striden var avgjord, ty han var sedan länge försonad med kung Olof, men stod också högt i gunst hos danske kung Knut. (Källa: En nordisk kronologi, Alf Henriksson) Omedelbart efter Olav 'den heliges' död etablerades det danska styret i landet, men det skulle fort bli impopulärt. Både Kalv Arnesson och Einar Tambarskjelve hade blivit lovade positioner som de mäktigaste män i Norge efter Håkon Jarls död, men den danske kungen Knut 'den store' gick fort bort från det avtalet. I stället sände han sin engelska frilla Alfiva och deras son Svein till landet för att han skulle ta kungsnamn i Norge. Kung Svein var ett barn både i ålder och förstånd, säger Snorre, och det var Alfiva som fick styra landet. För de två norska stormännen måste detta ha känts som en blodig förnärmelse. Svein hyllas som kung på tingen i Norge och snart inför han och modern nya lagar och skatter för landet, skatter som folk icke var van vid och ännu hårdare än tidigare. Det blev också barkbrödstider och nödår i landet. (Källa: Boken 'Olav, viking och helgon', Morten Myklebust 1997) År 1037 fördriver kung Magnus flera av sin fars främsta motståndare, troligen efter iniativ av hövdingen Einar Tambaskjelve, som är kungens förmyndare och Norges egentliga härskare. (Källa: När hände vad, Rosborn, Schimanski m.fl.) År 1052 låter Harald Hårdråde hugga ner Einar Tambaskjelve och hans son Eindride på kungsgården i Nidaros. Bakgrunden för odåden är kungens fruktan för Einars starka maktställning som han uppfattar som ett hot mot sin egen kungamakt. (Källa: Rosborn, Schimanski m.fl.) Einar Tambarsjelve, ca. 972-1050, stormann fra Trøndelag. Skal ha kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Stod i opposisjon til Olav den hellige. Deltok ikke i slaget på Stiklestad og var med på å innkalle Olavs sønn Magnus (den gode). (Källa: Kjell Høyer, Norge)

Gifte och barn Bergljot av Norge. Gift

Ålov Einarsdotter Einar, storman fra Tröndelag.Skall ha kjempet med Olav Tryggvesson , Slaget ved Svolder.

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050). Einar Eindrideson fikk tilnavnet «Tambarskjelve» (av norrønt tomb = buestreng) fordi han var den beste bueskytteren i landet. Einar kom fra storgården Husaby i Skaun i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre Sturlason sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar møtte sin overmann og fikk ødelagt buen sin av en pil fra den samiske bueskytteren Finn Eivindson fra Härjedalen. Det er her den velkjente samtalen mellom de to utspeiler seg:

Olav spør: «Kva brast så høgt?». Einar svarer: «Noreg ut av hendene dine, konge». Kongen gir buen sin til Einar som sier: «For veik, for veik er kongens boge». Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar. Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs helligdom personlig og hentet Olavs sønn, Magnus, til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som den mektigste høvdingen i landet. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen.

Einar bodde mesteparten av sitt liv i Trøndelag og er berømt for styrke og ferdigheter med pil og bue. Historien forteller oss at han blant annet kunne skyte en butt pil gjennom et rått hengende okseskinn.

Hadde båtene i Børsa

[rediger] Eksterne lenker Melhus Kommune

Einar Tambarskjelve (c. 980 – c. 1050) was an influential Norwegian noble and politician during the 11th century. Several references are made to him in Snorre Sturlason's Heimskringla. His cognomen, 'Tambarskjelve', has two strongly differing explanations. One is that it is derived from 'tomb', meaning shaking bowstring. Thus, the name suggests a master of the longbow. The other is that it is derived from 'tambr', meaning 'belly', and that it translates to 'wobbly belly', surely an unflattering reflection of his physical build.

Einar Tambarskjelve was the son of Eindride, a rich and influential farmer at the Viking Age political center of Melhus. He descended from the Lade jarls, one of the most dominant families of Norwegian Viking Age politics. He made his debut both as a saga character and in the political arena at the sea Battle of Svolder in 1000, fighting on the losing King Olav Tryggvason's side. From his description of this battle, Snorre presents us with one of the saga's most famous passages.

"Einar stood on the ship deck shooting at the Danes with his bow and arrow when the bow broke. 'What cracked so loud?' said the King. 'Norway off your hands, Lord', answered Einar. 'Not quite,' replied the king. 'Here, take my bow and shoot', said the King and threw them to him. Einar put an arrow on the string and pulled, but the point of the arrow went far behind the bow and he could not shoot. 'Too weak, too weak, is the king's bow', said Einar, and shifted to his sword."

Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga: «9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...» Einar var en av de politisk mest fremskutte menn i landet i første halvdel av det 11. århundre. Overleveringen om hans slekt er delvis motstridende, sagaene er uenige om hvorvidt det var hans far som het Eindride og hans farfar som het Styrkår, eller om det var omvendt. Alle sagaer lar ham imidlertid høre til samme slekt som Jarnskjegge på Ørlandet, og enkelte gjør ham, sikkert uriktig, til en etterkommer av Horda-Kaare. I hvert fall var han en ættestor og rik høvding. Sikkert er det også at han og hans nærmeste forfedre var bosatt på gården Gimsar, nå Gjømsan, i Melhus, Gauldalen. Tilnavnet hans blir oftest skrevert Þambaskelfir, av og til også Þambaskelmir. Sagaen gir ingen direkte forklaring på dette navnet.

På grunn av sin tidlige manndom fikk Einar plass på Ormen Lange under Olav Trygvessons siste ferd i år 1000, enda han da kun var 18 år. I Svolder-slaget kjempet han som bueskytte, inntil buen brast.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga: « 108. Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til snurrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på ham, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en mann som noen sier het Finn, men andre sier han var av finsk ætt, det var en stor bueskytter: «Skyt den store mannen i krapperommet du.» Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: «Hva var det som smalt så høyt?» Einar svarte: «Norge av din hånd, konge.» «Det var vel ikke så stort smell,» sa kongen, «ta min bue og skyt med den,» og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: «For veik, for veik er kongens bue,» slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.»

Han kom fra slaget med livet i behold, fikk grid av den seirende Eirik jarl, og fikk også til ekte jarlens søster Bergljot, datter til Håkon jarl og Tora Skagedatter fra Møre, og fikk store veitsler i Orkdalen. Han sto da også sammen med Svein jarl mot Olav Haraldsson både i Trøndelag og i Nesja-slaget. Etter nederlaget i det siste slaget rømte han til Sverige, ble sveakongen Olav Skötkonungs mann, og fikk veitsler der. Da Olav Skötkonung døde, vendte Einar tilbake til Norge, idet han søkte fred med Olav Haraldsson og oppnådde å få sine eiendommer i Trøndelag tilbake. Allerede neste år forlot han Norge, besøkte kong Knud den Mektige og den unge norske jarl Håkon Eiriksson i England og reiste så på pilgrimsferd til Roma. Først etter et helt års fravær kom han hjem til Gimsar.

Dette var før det åpne brudd mellom kong Knud og den norske kongen, og vi har ingen tegn til at kong Olav reiste noen anklage mot ham for forræderi. Det bør dog merkes at sagaskriverne på grunn av de etterfølgende begivenheter, har hatt interesse av å fremstille Einar minst mulig aktiv som Olavs motstander. Han blir ikke nevnt under de nærmest følgende års kamper. Men da kong Knud i 1028 kom til Nidaros og lot seg hylde på Øretinget, sluttet Einar seg straks til ham, og jarlen Håkon Eiriksson ga ham tilbake hans gamle veitsler. Etter at jarlen dro over til England i 1029 og så druknet på hjemveien derfra vinteren etter, var Einar i virkeligheten den øverste styrer i Trøndelag, åpenbart i konkuranse med Kalv Arnesson. De mente begge å ha fått løfte om jarlsnavn av kong Knud, og våren 1030 dro Einar over til England for å få løftet oppfylt. Han oppnådde ikke sitt ønske, men kom derfor til å være borte fra landet mens Kalv organiserte motstanden mot Olav og felte ham på Stiklestad.

Sagaene er enige om å utpeke Einar som opphavsmann til reisningen mot kong Knuds nye representant, hans unge sønn Svend. Einar var den første verdslige høvding som i 1031 sluttet seg til tanken om kong Olavs hellighet, og ett par år senere begynte han direkte å oppfordre trønderne til opprør. Sammen med Kalv Arnesson dro han i 1034 til Gardarike og kom året etter hjem derfra med kong Olavs unge sønn Magnus, som nå ble tatt til konge. Det var naturlig at Einar og Kalv ble den nye kongens rådgivere, og da Kalv etter få års forløp måtte rømme landet, ble Einar den mektigste mann i Norge. Man skulle tro at han dermed også ble medansvarlig for den harde fremferd som vakte misnøye mot kong Magnus, men han blir slett ikke nevnt i sammenheng med de begivenheter som førte til opprøret i Sigvat skalds Bersoglisvisur. Det som blir fortalt om ham i disse årene, viser at han ønsket å holde kongemakten til Magnus oppe så sterkt som mulig, han frarådet å gjøre Svend Estridsson til jarl over hele Danmark. Han motsatte seg også å dele det norske kongedømme med Harald Hardråde, og støttet senere Magnus mot Harald.

Da kong Magnus var død i Danmark i 1047, nektet Einar å fortsette kampen der under kong Harald, han «ville heller følge kong Magnus død enn enhver annen konge levende». Under Harald beholdt han fortsatt de veitsler han hadde hatt siden 1028, og hans sønn Eindride ble gift med en slektning av kongen. Men hans selvrådighet førte tidlig til strid. Sagaene er uenige om hva som ga anledning til den endelige krisen. I alle fall tok han seg til rette i tross mot loven, og det endte med at kongen lot drepe ham og sønnen i Nidaros, det må ha vært omkring år 1050. Etter drapet måtte kong Harald rømme fra Trøndelag, men oppnådde snart forlik.

Einar ble jordet i Olavskirken ved siden av kong Magnus.

Tekst: Tore Nygaard

Kilder: Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga, avsnitt 9. Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 19, 94, 108. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga. Snorre Sturlasson: Magnus den godes saga. Snorre Sturlasson: Harald Hardrådes saga, 29-30, 40-44. Cappelen's Norges Historie, Bind 2, side 235, 244, 249, 255, 272f, 277f, 282f, 297. Norsk Biografisk Leksikon, Bind III (1926), side 470-473. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 877. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Einar Eindrideson fikk tilnavnet Tambarskjelve (av norrønt tomb = buestreng) han fordi han var landets beste bueskytter. Einar kom fra storgården Gimse i Melhus i Trøndelag og var altså født rik. Som attenåring kjempet han sammen med Olav Tryggvason på Ormen Lange i slaget ved Svolder. Snorre sier at det gikk bra for kongen i slaget, helt til Einar fikk ødelagt buen sin. Det er her den berømte samtalen mellom de to utspiller seg: Olav spør: ?Hva brast så høyt?? Einar svarer: ?Norge ut av hendene dine, konge.? Kongen gir sin bue til Einar som sier: ?For veik, for veik er kongens bue.? Kong Olav dør i slaget, men ikke Einar. Einar er en gjennomgangsfigur i kongesagaene. Han støttet danskekongen Knut og kjempet mot Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad skiftet han side. Han opplevde nemlig Olavs hellighet personlig og hentet Olavs sønn Magnus til Norge. I prinsippet var det han som i lange perioder styrte Norge, som landets mektigste høvding. Han kom i konflikt med Harald Hardråde, og det ble hans bane. Harald drepte både Einar og sønnen hans. Einar beskrives slik i caplex: "Einar Tambarskjelve, ca. 980—ca. 1050, stormann fra Trøndelag. Skal ha kjempet med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder. Stod i opposisjon til Olav den hellige, men deltok ikke i slaget på Stiklestad. E. ble imidl. en god venn av Olavs sønn, Magnus (den gode)."

Einar Tambarskjelve (født ca.980, død ca.1050) (Norrøn: Einarr Þambarskelfir) er en av de mest omtalte personene i sagalitteraturen. I store deler av Snorre Sturlason sin Heimskringla er han nærmest en gjennomgangsfigur. Fra den mektige høvdingegården og ættegården Gimsan i Melhus utøvet han sin makt. Innhold 1 Styrkårætta 2 Slaget ved Svolder 3 Innlemmelse i jarleætta 4 Politisk liv 5 Helliggjøringen av Olav Haraldsson 6 Verge for ny konge 7 På kant med Harald Hårdråde 8 Ettermæle 9 Historikere om Einar 10 Kilder

Styrkårætta [rediger]I følge Snorre var Einar sønn av Eindride, sønn av Styrkår, sønn av Reidar som var bror til Asbjørn. Asbjørn hadde en datter som het Ålov og som var gift med Klypp herse og en sønn som het Jernskjegge på Ørlandet. Jernskjegge og Styrkår var med andre ord søskenbarn. I Heimskringla står det at Styrkår deltok i slaget i Hjørungavåg sammen med Håkon jarl. Sønnen til Einar het også Eindride og var gift med Sigrid. Slaget ved Svolder [rediger]Ifølge sagaen skal han allerede som 18-åring ha kjempet ombord på Ormen Lange sammen med Olav Tryggvason i slaget ved Svolder ca år 1000. I Snorres kjente og livfulle skildring fra slaget heter det: ” Einar Tambarskjelve sto bak i krapperommet på Ormen. Han skjøt med bue, og skjøt hardere enn noen annen. Einar skjøt etter Eirik Jarl, og pilen smalt i nakken på rorknappen rett over hodet på jarlen, og gikk inn like til surrebandene. Jarlen så på den, og spurte om noen visste hvem som skjøt, men i det samme kom det en ny pil, og det så nær jarlen at den fløy mellom siden og armen på han, og så inn i hodefjelen bak ham, slik at brodden sto langt ut på den andre siden. Da sa jarlen til en annen som noen sier heter Finn, men andre sier han var av finsk ætt, - det var en stor bueskytter - : ”Skyt den mannen i krapperommet du.” Finn skjøt, og pilen traff Einars bue på midten i det samme Einar spente buen for tredje gang. Da smalt buen i to stykker. Da sa kong Olav: ”Hva var det som smalt så høyt?” Einar svarte: ”Norge av din hånd, konge.” ”Det var vel ikke så stort smell”, sa kongen, ”ta min bue og skyt med den,” og så kastet han buen sin til ham. Einar tok buen, dro den straks ut forbi odden på pilen, og sa: ”For veik, for veik er kongens bue,” slengte buen tilbake, og tok skjold og sverd og kjempet med.” Innlemmelse i jarleætta [rediger]Einar ble senere gift med Håkon jarl sin datter Bergljot – søster til Eirik jarl – og fikk mange gårder og store veitsler i gave. Politisk liv [rediger]Einar sto i opposisjon til Olav Haraldson (den hellige) og deltok i kampen mot han i slaget ved Nesjar sammen med Svein jarl – bror til Bergljot. Olavs flåte vant, men Svein nektet å innse at slaget var tapt og ifølge sagaen måtte Einar Tambarskjelve hive et anker ombord i skipet hans og hale han vekk fra kampplassen før han ga seg. Etter slaget ved Nesjar tilbragte Einar noen år utenlands, men kom tilbake og forlikte seg med Olav. Han fikk beholde gårdene sine og ble dermed den mektigste høvdingen i ut-trøndelag. I år 1023 drog Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England og fikk rike gaver av han. Han deltok ikke i slaget på Stiklestad, sammen med sønnen Eindride var han reist over til England for bl.a. å ta opp jarlespørsmålet med kong Knut. Men heller ikke med Knuts og hans sønn Sveins styre i Norge var Einar tilfreds, kan hende fordi han selv ikke ble jarl og dermed ikke fikk riksstyring i landet. Som reaksjon på de harde vilkårene Knut påla nordmennene gjennom Alfivalovene, stilte Einar seg i spissen mot Danskeveldet. Helliggjøringen av Olav Haraldsson [rediger]Einar spilte en sentral rolle sammen med bisp Grimkjel i helliggjøringen av Olav Haraldsson. Grimkjel og Einar sørget i 1031 for at Olavs lik ble tatt opp, og sagaen forteller at hår og skjegg hadde vokst. De danske regentene prøvde å stritte i mot, men under ledelse av Einar ble de tvunget til å bøye av. Verge for ny konge [rediger]Sammen med Kalv Arneson hentet han i 1035 heim Olavs sønn Magnus fra Gardariket og gjenopprettet dermed et selvstendig norsk kongedømme. Einar ble Magnus den gode sin trofaste venn og rådgiver og den mektigste høvding i landet, han dominerte helt i Trøndelag. På kant med Harald Hårdråde [rediger]Han kom imidlertid i et spent forhold til etterfølgeren Harald Hårdråde og opptrådte som den rene småkongen i Trøndelag og unnså seg ikke engang for å trosse kongen på tinget. Snorre ser det slik at han verget retten for bøndene mot kongen. Han sa like ut til kongen at ” bøndene ikke ville tåle at han brøt lov og landrett mot dem”. Både kongen og Einar følte seg utrygge på hverandre og Einar begynte å holde en stor styrke av huskarer (soldater) om seg, både heime og i særlig grad når han for inn til Nidaros. En gang frelste han til og med en tyv, anklaget på bymøtet i Nidaros, unna kongsmennene. Bare ved svik lyktes det Harald å drepe Einar og sønnen Eindride i Nidaroskaupangen. Ifølge sagatradisjonen ble likene deres jordet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode. Ettermæle [rediger]I sagaen heter det om Einar Tambarskjelve at han var ” den sterkeste mann og den beste bueskytter som har vært i Norge; det var ingen annen mann som kunne skyte så hardt som han; han skjøt med en butt pil så den gikk gjennom en råblaut oksehud som hang på en stang. Han var en framifrå skiløper, god i alle idretter og en modig kar, ættestor og rik var han også”, og ” den mektigste og gjeveste mann i hele Trøndelag”. Historikere om Einar [rediger]Einar Tambarskjelve framstår ikke bare som den djerve buskytteren som serverer fyndord ombord på Ormen Lange i slaget ved Svolder, men som en spennende politiker som i følge sagaen spiller en avgjørende rolle både når det gjelder helliggjøringen av Olav Haraldsson i 1031 og ved gjeninnsettelsen av Magnus som norsk regent i 1035. Drapet på Einar Tambaskjelve i 1050 ” markerer den endelige avslutningen av vikingtida med jarledominansen i Trøndelag” og ”....styrka ei samlende kongemakt”, skriver Olav Skevik. Eller som historikeren Johan Schreiner uttrykte det: ” Einar og Eindrides død er en av samlingsverkets største seire”. Med det var uavhengig trøndersk regionalmakt borte for godt. Ekteskapet mellom Bergljot og Einar viser ellers hvilke maktpolitiske funksjoner ekteskapsinngåelser hadde i sagatida. Lendmann.

Født 982. Død omkring 1050. Fra Snorre Sturlasson: Håkon jarls saga: «9. ... Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. ...»