Ferdinand Oscar Finne

Ferdinand Finne nådde på sine eldre dager ut til et bredt publikum med sine malerier og sine illustrerte bøker, etter at han gjennom et langt liv hadde drevet en allsidig kunstnerisk virksomhet som maler, grafiker, forfatter, teaterdekoratør og kostymetegner.

Finne ble født i Kristiania 1910. Han levde resten av århundret og døde på dets siste dag, nyttårsaften 1999. Han ble født inn i byens beste borgerskap; hans morfar hadde vært kong Oscar 2s kammerherre, faren var advokat og familien bodde i patrisierstrøket bak Slottet. Ferdinand Finne var nest eldst av fire barn i farens første ekteskap. Foreldrene ble skilt mens han ennå var barn, og moren flyttet med Ferdinand og hans to yngre søsken til Storbritannia, hvor hun giftet seg på ny. Forholdet mellom Ferdinand og stefaren var dårlig, og etter noen år flyttet Finne tilbake til Norge.

Den unge, kunstnerisk anlagte gutten ville først bli pianist, men etter overlegninger med en streng og krevende far startet han med studier av silkeproduksjon i Lyon. Erkjennelsen av å ha en annen seksuell orientering enn hva samtiden hadde åpenhet for, bidrog til vanskelige og turbulente ungdomsår for Finne. Etter et kort, men innholdsrikt utenlandsopphold med handelsvirksomhet i Paris og avstikkere til Roma og Capri begynte han som ekspeditør i et av Oslos ledende motehus, Silkehuset. Erfaringen med stoffene og evnen til selv å kreere brakte ham 1934 til Nationaltheatret, etter hvert med tittel som kostymesjef.

I årene frem mot krigsutbruddet skrev han artikler for interiørblader og aviser. Han arbeidet bl.a. i Paris med stoff til boken Store motekonger og fikk kontakt med flere av samtidens kjente utøvere innen “haute couture”, blant dem Coco Chanel. Under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 befant han seg i London, og han var den første nordmann som meldte seg til tjeneste i den norske ambassade; der fikk han beskjed om å “komme igjen neste morgen”. Etter hvert ble han knyttet til det man senere kjenner som velferdstjenesten i Forsvaret, med Flyvåpenet som tjenestegren. Mot krigens slutt ble han forfremmet til major og dekorert for sin innsats for de norske styrkene, bl.a. for arbeid i “Little Norway”.

I London kom Finne i kontakt med en rekke aktører innen kunst- og kulturliv, og han fikk sine første profesjonelle korreksjoner av maleren Oskar Kokoscha. Konturene av en løpebane som skulle variere mellom skrivende og bildende kunst var hermed avtegnet. I årene etter krigen gikk han på Statens Kunstakademi under professorene Per Krohg og Jean Heiberg, og 1953 hospiterte han hos maleren Fernand Léger i Paris. Året etter debuterte han som 44-åring, med “en moden debut”, ifølge en av kritikerne. Han hadde nå etablert seg på Sørlandet, hvor han hentet inspirasjon til boken Øya og huset, illustrert med egne strektegninger. På denne tiden skrev han også essays om billedkunst for Kunsten i dag og Kunst og Kultur og leverte artikler til flere aviser. I en periode var han moteredaktør for Morgenbladet.

Etter år på Sørlandet flyttet Finne fra Norge og slo seg ned i Sør-Europa. Boken Den grønne lagune kom 1967, og 1974 kom erindringsboken Såvidt jeg husker, som bl.a. fortalte om en sår barndoms- og ungdomstid. Med lanseringen av reiseskildringen En krans av greske øyer, fulgte en utstilling i Artes galleri i Oslo, med de originale strektegningene fra boken.

I denne tiden begynte Finne for alvor å arbeide med grafikk, og en del arbeider ble vist under en utstilling i forbindelse med hans 70-årsdag 1980. Boken Veien blir til mens du går utkom 1985, og etter en fjernsynspresentasjon samme høst fikk Finne sitt nasjonale gjennombrudd. Til da hadde han bare vært kjent for et relativt begrenset publikum. Med ett slag brakte fjernsynet ham ut til hele det norske folk, som falt for hans direkte oppriktighet. Den var ikke til å ta feil av på tross av hans mer poserende sider, som også kom tydelig til uttrykk.

De siste 15 årene av sitt liv utviklet Ferdinand Finne seg til en av landets mest etterspurte og populære kunstnere, med betydelige utstillingssuksesser, ikke minst den rekordbesøkte utstillingen ved Henie Onstad Kunstsenter i Bærum i forbindelse med hans 80-årsdag 1990. De 74 000 som besøkte utstillingen, fikk da også møte den abstrakte Ferdinand Finne for første gang, med monumentale grafiske arbeider satt sammen av flere grafiske trykkark. Flere av bildene hentet sin inspirasjon fra Arne Nordheims musikk. Samtidig kom oppfølgeren til hans siste boksuksess med Vandrer mot en annen strand.

Finnes bøker preges av en løpende refleksjon over levd liv, med søken omkring esoteriske og selverkjennende tema vekslende med selvbiografiske, gjerne anekdotiske opptegnelser. I samspill med illustrasjonene og den løpende ustillingsvirksomheten ble de forskjellige kunstneriske uttrykk representative for en multikunstner som både er tilgjengelig for folk flest, men som også har dype, reflekterte budskap til dem som søker dypere i hans kunst. Ikke minst kom dette til uttrykk i boken Blå elefant – ekko fra India, basert på flere, til dels strabasiøse reiser til India, den siste da han var 87 år gammel. Den omfattende boken forteller om indisk kultur, filosofi og religion og ble på mange måter Finnes eget credo for en søken i slike temaer, hvor han også fant svar i forhold til sitt eget åndelige ståsted.

1993 var Finne tilbake i teateret og laget kostymene til oppsetningen av Ibsens Catilina i et steinbrudd utenfor Grimstad. Høsten 1995 laget han sceneutstyr og kostymer til Wenche Foss' jubileumsforestilling Kjære løgnhals på Nationaltheatret. Helt mot slutten av sitt liv tegnet han også forelegg for glass- og porselensproduksjon. Finne er innkjøpt av en rekke norske samlinger, og han er representert med flere verk i Nasjonalgalleriet.

1991 ble Ferdinand Finne utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Kilde: Norsk Biografisk Leksikon

Hans halvsøster er Marie Ebbesen. Født og bosatt i London.

Ferdinand Finne i 1985 fra TV-Serien " Dette er ditt liv " : https://tv.nrk.no/serie/dette-er-ditt-liv/fuha06004285/23-11-1985#t...