Gerd Benneche

Gerd Benneche, født 1. desember 1913, fødested Bergen, død 26. mars 2003, dødssted Oslo. Jurist og journalist. Foreldre: Skipsfører Thorvald Thorsen (1876–1962) og Andrea Kristina Gullachsen (1881–1968). Gift 1) 1939 med cand.jur. Christian Benneche (28.12.1913–), sønn av Carl Hakon Borchsenius Benneche (1878–1963) og Ragnhild Johnsen (1881–1939), ekteskapet oppløst 1953; 2) 1960 med redaktør Odd J. Rødseth (3.12.1933–), sønn av revisor Aksel Rødseth (1901–89) og Hjørdis Johannessen (1905–), ekteskapet oppløst 1967/68.

Gerd Benneche ble en pioner innen norsk sosialjournalistikk, med sin sjeldne kombinasjon av juridisk sakkyndighet og oppriktig engasjement for de svakes stilling i samfunnet. Især skulle hennes journalistiske virke i Dagbladet gjennom 22 år komme til å få stor innflytelse på organiseringen av og lovverket rundt barnevernet i Norge.

Hun ble født i Bergen, men da hun var ett år, flyttet familien til Stavanger, der faren ble ansatt i Stavangerske Dampskibsselskab. Hun vokste opp i et maritimt miljø, og Stavanger skulle også bli hennes hjemby i mange år som voksen. Faren var opptatt av at datteren skulle få en utdanning, han fant jusstudiet “passelig”. Gerd Benneche tok fatt ved universitetet i Oslo 1933. Hun opplevde studiet som et hopp ut i det ukjente, men trivdes. Hun fant sin første livsledsager blant jusstudentene, og de ble begge cand.jur. våren 1939. Mens mannlige kolleger hadde et relativt stort arbeidsmarked, var jobbmulighetene for en nyutdannet kvinnelig jurist små. Krigsutbruddet førte ekteparet Benneche tilbake til Stavanger, hvor hun arbeidet som advokatfullmektig frem til 1941, var småbarnsmor og ellers i krigsårene arbeidet med det som skulle bli Husmorens leksikon, utgitt 1947.

Etter krigen arbeidet Gerd Benneche i to år som advokatfullmektig hos statsadvokaten for landssviksaker i Rogaland og drev deretter egen praksis som overrettssakfører frem til 1954. Hun var Stavangers eneste praktiserende kvinnelige jurist. Hovedtyngden av sakene var skilsmissesaker. Hun fant virksomheten tung å drive, honorarene uteble ikke så sjelden. Ekteskapet ble oppløst, og Gerd Benneche drog til Oslo sammen med barna og ble ansatt som konsulent i Forbrukerrådet 1954. Her ble hun raskt Forbrukerrådets ansikt utad – populær og kontroversiell, frittalende og dyktig. Det var ventet at hun skulle få lederstillingen i Forbrukerrådet, men hun ble forbigått. En urutinert arbeiderpartimann fikk stillingen, ikke den rutinerte venstrekvinnen, noe som vakte oppsikt, og Benneche sluttet.

I venstreavisen Dagbladet var Roald Storsletten og Helge Seip raskt på pletten og sikret seg Gerd Benneche som medarbeider i redaksjonen, fra 15. januar 1959. Hun ble i avisen frem til 1980, bare avbrutt av permisjoner for å skrive bøker. Benneche ble raskt en journalist med sosialpolitikk og situasjonen til de svake i samfunnet som sitt hovedfokus. Hun fulgte i tradisjonen til andre fremtredende kvinnelige journalister (som Halldis Stenhamar i Dagbladet og Ragna Hagen i Arbeiderbladet), og skrev om mennesker i trøbbel; hun løftet dem og deres situasjon opp på prinsipielt plan, og konfronterte offentligheten med sosialpolitisk praksis og brudd på regelverk.

En gang i 1960-årene dukket et forhutlet ektepar opp på kontoret hennes og fortalte at barna var tatt fra dem. Benneche bad om sakspapirene, men ekteparet hadde ingen fått. Det ble startskuddet for en reise til 26 kommuner rundt i Norg,e der Gerd Benneche – med støtte fra Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo – oppsøkte det lokale barnevernet og gjennomgikk saker og saksbehandling. Juristen i henne ble opprørt, hun fant at det ble truffet vedtak på det besynderligste grunnlag; hun møtte egenrådighet, inkompetanse og familietragedier. Boken som fulgte, Rettssikkerheten i barnevernet (1967), var et nybrottsarbeid. I Stortinget fulgte en omfattende debatt, og barnevernsloven ble tatt opp til revisjon.

Gerd Benneche ble en journalistisk pioner med sin stil: hun utførte studier i marken, så formidlet hun nøkternt i spaltene. Hun var en samvittighetsfull jurist som jobbet nøye med sakene, ingen skulle få ta henne i formelle feil og mangler. Hun utviklet en sober journalistikk, fire tiår før hedersbetegnelsen “kritisk og undersøkende journalistikk” dukket opp i norsk presse. Hennes språk og stil var sterkere knyttet til jusen enn til det litterære journalistiske språket som gjerne har vært Dagbladets kjennemerke. Men det var nettopp dette som gav henne den autoritet hun hadde innad i avisen og utad. Når Benneche tok opp en sak, visste helse-Norge at det var alvor, og at hun ikke ville gi seg.

Mange vil nok først og fremst huske hennes journalistiske tokt i samarbeid med Arne Skouen. Han hadde en annen stil og et annet språk. “Skouens språk skaffet oss førstesiden, han visste å vekke forargelse. Og det er med offentlig forargelse man får noe gjort. Jeg var nok tørrere,” sier hun selv nøkternt. Hun var vitenskapelig, han var slugger. Et typisk eksempel på dette særegne samarbeidet ble den såkalte Gro-saken. Det var Benneche som fant en artikkel i tidsskriftet Nordisk Psykologi i 1973, som beskrev et atferdsteoretisk behandlingsopplegg for en 12 år gammel pike med sterkt avvikende sosial atferd. Artikkelen listet opp hvilke midler som ble brukt i atferdsstyringen av piken Gro på Klæbu pleiehjem – isolering, fotreim m.m. Benneche bad Skouen lage det første oppslaget, og han karakteriserte behandlingen av Gro som “tortur”. Saken slo inn i norsk offentlighet med stor styrke. Senere, da Benneche skrev bok om Gro-saken, fikk hun etter mange hindringer innsyn i dagbøkene fra behandlingen og fant at piken også var blitt utsatt for sult som virkemiddel gjennom lang tid. Saken kom for retten, der flere av Skouens påstander (bl.a. om tortur), ble kjent døde og maktesløse av Høyesterett. Gro-saken var kampanjejournalistikk; målet for de to modne, engasjerte journalistene var å bedre omsorgen for psykisk utviklingshemmede barn, midlet var relativt ensidig – og omstridt – journalistikk.

Benneche tilhørte en generasjon journalister som var opptatt av å skape endring. Hun brukte enkeltskjebner for å illustrere et generelt, større problem og for å påvirke. Det er karakteristisk at hun kom til å sitte i utvalget som utviklet HVPU-reformen (1982–85)

Gerd Benneche hadde i en årrekke en fremskutt plass i pressens egne organisasjoner. Hun var medlem i arbeidsutvalget i Norsk Journalistlag (NJ) og NJs forhandlingsutvalg 1968–72, Norsk Presseforbunds (NP) hovedstyre 1971–79 (formann 1975–79) og formann i NPs offentlighetsutvalg 1971–75.

I mange år var Benneche politisk aktiv for Venstre, hun var bystyremedlem i Stavanger 1951–53 og vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1958–62.

1974 mottok hun Narvesen-prisen for «fremragende journalistikk gjennom en årrekke», og i begrunnelsen ble det lagt spesiell vekt på hennes sosialreportasjer.

Gerd Benneche var et arbeidsjern. Var det ikke avisen, var det bokskriving. Hun var en usedvanlig selvstendig kvinne. Hun strikket og sydde klær til barna og seg selv i alle år – det ble små kunstverk av noen plagg; hun reparerte alt i hjemmet og tak og vinduer og fiskegarn på hytta i Grimstad. 67 år gammel takket hun ja til nytt oppdrag; hun forlot Dagbladet og Oslo og ble førsteamanuensis ved distriktshøgskolen i Halden for å undervise i helse og sosialjus ved Forvaltningslinjen (1981–85).

Verker Husmorens leksikon (red. sm.m. R. Thomsen), 1947 Rettssikkerheten i barnevernet, 1967 Er sentrale klientregistre forenlig med taushetsplikten? 1972 Taushetsplikten, 1973 Barn under tilfeldighetens lov, 1974 Anonymitetsretten. En orientering om rettsreglene, redaktøransvaret og pressens syn på beskyttelse av kildene (red.), 1974 I det andre huset. En beretning om myndige og umyndige i vårt omsorgssamfunn, 1977 Taushet – vern eller maktmiddel? 1979 Om Norsk lysningsblad, fra et utvalg oppnevnt ved kgl. res. av 6. april 1979 (formann), 1981 Barnevernet i Norge, 1983 (2. utg. 1986) Hvor går sosialomsorgen? (red. sm.m. S. Eskeland), 1987 Kilder og litteratur A. Skouen: En journalists erindringer,1996 Pressefolk 1997 K. Søyland: “Gerd Benneche – journalisten og mennesket”, semesteroppg., Høgskolen i Oslo, 1998 M. Michaelsen: Journalisten Arne Skouen. Samfunnsrefser og kampanjeleder, semesteroppg., Høgskolen i Oslo, 1998 opplysninger fra Gerd Benneche, Arne Skouen og Sissel Benneche Osvold Portretter m.m. KUNSTNERISKE PORTRETTER Tegning av Henry Lundell, gjengitt i Dagbl. 8.5.1954 Tegning av Gösta Hammarlund, gjengitt i Dagbl. 15.12.1956 og 21.2.1981 FOTOGRAFISKE PORTRETTER Portrett i Arb.bl. 16.4.1977, fotograf Tore Fredenlund Forfatter: Guri Hjeltnes