Is your surname Olsen?

Research the Olsen family

Gjøri Olsen's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Gjøri Olsen (Flatvad)

Birthdate: (44)
Birthplace: Sundalen
Death: 1892 (44)
Immediate Family:

Daughter of Knut Ingebrigtsen Hjellmo and Olaug Steingrimsdatter Hjellmo
Wife of Zefanias Olsen Olsen
Mother of Gyda Trefjord; Karl Ottar; Amalie Zefaniasdtr. Olsen Halmøy Olsen and Olaf Zefaniassen Olsen
Sister of Anne (And) Knutsdtr. (f.i Sunndalen) Knutsdatter Hjellmo; Marit Knutsdatter Hjellmo; Guro Knutsdatter Hjellmo; Marit Knutsdtr.; Guru Knutsdtr. and 1 other

Managed by: Private User
Last Updated:

About Gjøri Olsen

Gjori, gift med Zefanias Olsen, var mor til vår stamfar Karl O. Ottar. I min oppvekst fikk jeg forståelse av at hennes familie hadde flyttet fra armod sorfra til Flatanger for å kunne "overleve". Bildet jeg hadde dannet meg var av Gjoris far som fattig reinjeger, boende med familie i en "gamme" hoyt oppe på en fjellhylle på Vestlandet nær Orstad. En dag, da noden er som storst tar han kone, barn og det lille han eier med seg i sin robåt, og ror mot nord for å ta seg nytt land i Flatanger. Zefanias, lærer og veletablert, moter Gjori fra denne fattige familien, forelsker seg og Gjori får prinsen og halve kongeriket. I min soken etter sekt fra Flatanger var det derfor morsomt etter hvert å finne ut at her var nok det meste snudd på hodet. Det var ikke Gjori som giftet seg til hoyere sosial status, men heller Zefanias. For mens den unge læreren Zefanias' kom fra en slekt av husmenn med jord i Levanger, kommer Gjori's slekt fra datidens sosiale skikt over husmenn , selveier-gårbrukeren. Vi kan anta at om ikke Zefanias hadde hatt stilling som lærer og kjopt seg Hårnes gård i Jossund ville nok Gjori's foreldre vært svært betenkt over et slikt ekteskap på tvers av etablerte samfunnslag. Hvem var så Gjori's foreldre og hvor kom de fra? I Flatangerboka hadde jeg funnet at Gjori's foreldre var Knut Ingebtigtsen og hustru Olaug Steingrimsdatter. De var gårdeiere og drev gården Vestre Ovre-Aunet på Oplandsaunet, litt inne i landet syd i Flatanger. Denne gården hadde Knut kjopt i 1858. Samtidig kjopte svogeren, broren til Gjori's mor, Ingebrigt Steingrimsen, den andre delen av Ovre-Aunet, Ostre Ovre-Aunet. Begge har vært gårdeiere i Sunndal i More, har solgt gårdene sine der og flyttet med familie til Oplandsaunet hvor de har kjopt seg nye gårder. Knut flyttet med kone og 4 barn, Ingebrigt hadde kone og 3 barn. De har altså ikke vært fattige, men tvert imot velstående etter tidens standard. Kom de sjoveien med familie og gods ble de nok heller rodd en at de rodde selv. Nå så jeg for meg fete odels-bonder fra frodige gårder i Sunndal og kastet meg ivrig ut i jakten på mer informasjon. Det forste jeg fant var en beskrivelse av Sunndal fra ca 1800 skrevet av soknepresten der. Den ga et annet bilde. Et bilde av smale og dels karrige gårder, presset inn mot stupbratte fjell. Om våren blir disse gårdene stadig begravet av steinras og om vinteren av snoras der ofte bare de som tilfeldigvis er på besok hos naboen overlever. Den sosiale aktiviteten synes iht soknepresten å bestå av å bo hos naboen (eller i kjelleren) når stein og snoras var fryktet eller å grave fram naboer etter at ras var gått. En stund tenkte jeg at somrene var vel antagelig trygge, lune, varme og fruktbare som jeg selv har opplevd der i godvær. Men nei, heller ikke da syntes soknepresten å finne annet enn nye naturkatastrofer, for nettopp når været var som best og varmest kalvet breen og forårsaket den fryktede "gusten". Et lufttrykk som blåste hus på vannet og kunne flytte kjempesteiner flere hundre meter. Etter sokneprestens maleriske beskrivelse av barnet som sitter med sin bestefars armer om seg, begravet under flere meter sno og hikster "bestefar, bestefar du trykker meg så altfor hardt", så jeg etter hvert for meg Sunndals-bonden og hans familie som gårdbrukere som bet seg fast i tyri-rotter mens de fortvilet dyttet korn i jorden med bare hendene.( Iht til historien ble bestefaren og barnet gravet frem i live av naboer neste dag, men foreldre og sosken var dode, og nok en gård feid i elven). Deretter fant jeg bygdeboker for Sunndal. Her ble bildet en god del mer nyansert. Det gikk både stein- og snoras, og "gusten" hadde blåst taket av kirken på Loken i 1685(en av våre forfedre, Erik Knutsen fra Moen, var Kirkeverge, men kirken ble aldri bygget opp igjen så embetet tok en brå slutt). Disse rasene gikk imidlertid langt sjeldnere enn en kunne anta ut i fra Sokneprestens beskrivelser. På Gravem som besto av flere gårder, ble en gård tatt av ras 2ganger slik at alle hus og de fleste beboerne strok med, men det var i lopet av 200 år. Mange andre gårder, men slett ikke alle var også utsatt for stein- og snoras, men ikke ofte og oftest gikk det tålelig bra både med folk, buskap og hus. Å grave frem naboen etter ras var altså ikke sosial aktivitet nummer en. I stedet tegnet et annet bilde seg av folk i Sunndal og også More generelt fra ca 1600 til 1800. Mens bygdeboker fra andre deler av landet handler om hvem som kjoper gårder, inngår bygslings-avtaler, gifter seg og får barn, er bygdeboker i More fulle av hvem som ligger i sak mot naboen og hvem som har fått bot for å slå eller knivstikke en fra samme bygd. Moringer sto snart frem som strie og kranglete. Slagsmål var så vanlig at botene får nesten "faste" priser. 3 riksdaler for stokkeslag, 7 for oksehammerslag (å slå noen for eksempel i ryggen med baksiden av osehodet) og 9 for knivstikk, så lenge ingen dode. Slike slagsmål ble også sett på som en helt nodvendig folge av at sinnet kom fram i heftig diskusjon mann og mann i mellom. Dette kan vi se ved å sammenligne med boter for andre forseelser. Å gå til sengs med forloveden så hun ble gravid for ekteskap måtte bekjennes og angres offentlig på kirkegulvet for alle, og ble botelagt med 12 riksdaler, å bryte en kontrakt ble straffet med 40 riksdaler. En av våre forfedre Paul Larsen som ikke ville betale prisen han tidligere hadde avtalt med naboen Ole, for to ljå-blad som han alt hadde tatt i bruk, ble så sint da naboen truet med å ta saken til tings at han fok los på ham med kniv. Det ble sak, men her stilte vår slektning så full og oppforte seg så uanstendig at saken måtte utsettes til vårtinget. Paul måtte betale full pris for de to ljå-bladene og fikk 9 riksdaler i bot for kniv stikking og en 1 ½ for usommelig opptreden på forrige ting. Retten var imidlertid heller ikke fornoyd med Ole. For å ha trukket sin egen kniv og forsvart seg ved å stikke Paul i armen, slik at han ga seg, isteden for å rope på hjelp eller lope sin vei, fikk også Ole en bot på 8 riksdaler. Saksomkostninger på 2 riksdaler måtte de to kamphanene dele. Historien forteller noe om våre forfedre's hissige gemytter, men også om ovrighetens iver etter å ilegge boter til egen gevinst. Tilbake til slektshistorie, i bygdebokene fra Sunndal, bind 1 og 2 kan vi folge Gjori's slekt bakover fra 1850åra da de flyttet til Flatanger til ca 1600. Innenfor denne tidsepoken arbeider gårdbrukerne seg sakte og sikkert opp fra stort sett å være oppsittere som betaler både bygsel og landskyll til eiere som er kronen (kongen tok over store kirkegods under reformasjonen 1550), bispesetet, kirken og embetsmenn, ofte av dansk familie, til selv å eie både bygsel og landskyll til gårdene de sitter på. Gårdbrukerne selger og kjoper både land og oppsitter rettigheter seg imellom, men dette skjer i hele denne tiden innen bygda, Sunndalen. Få flytter inn og ennå færre ut. De som flytter inn er stort sett fjell-bonder fra Oppdal og noen ganger Lesja som flytter ned mot kysten med bedre klima. Mellom bygdene, langs sjoen, så som mellom Sunndal og Nesset der Stranden slekten til Siri kommer fra, er det lite om noe flytting og kjop og salg av gårder. Dels er nok gårdbrukeren steds-bundet, dels kontrolleres slik flyttig ved at flytting ut av soknet må godkjennes av presten. (kfr prestens godkjennelse av at vår slektning av Digra-slekten, Johannes Christensen's flytting fra Drobak til Christiania så sent som 15.01.1826). Om vi så folger slektens historie bakover finner vi at vår familie i lopet av 250 år har vært innom de fleste gårdene i Sunndal (ca 25 av 40). Forst som oppsittere senere som eiere (se vedlagt kart over gårder i Sunndalen slekten har vært på). Videre finner vi naturlig nok at de som gifter seg ofte har felles forfedere. For Gjoris foreldre er en av farens tipp-tipp-oldefedere, Tore Larsen fra Gjora2. Tore er samtidig tipp-oldefar til Gjori's mor. Videre er og farens tipp-oldefar, Ole Eriksen fra Moen, morens tipp-tipp-oldefar. Gårder og navn som kan være av spesiell interesse er: Hagen, her satt vi som oppsittere fra ca 1613 (Paul) og kjoper gården i 1734 (Halvor Gunnarsen) se stamtre 25. Hagen var en "ung" gård og eies forst av kongen Gjora bruk nr 2, her satt vi som oppsittere fra for 1600 (Knut) se stamtre 26B. Knuts etterslekt kjoper den i 1733. Dette er en gammel gård kjent fra for 1350. I 1402-28 eier vebneren Holte Jonsson gården og gir noe til kirken. I 1670 eier kongen det meste. Bjornhjell, ble ryddet fra å ha vært odegård av vår slektning Knut ca 1600. Knut fikk rett til dette av mennene på Hoås fordi han måtte gifte seg med en Hoås'jente. Gården var imidlertidkjent fra middelalderen. På Hoås har vi hatt slekt tilbake til 1520. Jenta Knut Bjornhjell giftet seg med var av denne slekten. Her ble vi delvis selv eiere så tidlig som 1553. Det var vel derfor de kunne "gi" Bjornhjell til Knut rundt 1600. Orsund er også en stor gammel gård fra for Svartedauen. Her var vi oppsittere fra i hvert fall 1609, kanskje lenge for. Del av gården var eiet av gårdbrukerne på Hoås, noe av oppsitteren på Orsund og noe av kongen rundt 1660. Se stamtre 28B. Orsund ble ikke kjopt av denne delen av slekten, men av Erik Olsen,sonn av vår slektning Ole Eriksen fra Moen, i 1744. Se stammtre 27. Snova, her drev og eiet vår slektning Ivar hele bruket i 1609 og hans sonn Jon Ivarsen kjopte det alt i 1659 som kongepant. Jon skal ha hatt god råd og flere gårdkjop gjennomfores av hans etterkommere. Grunnlaget for at disse oppsitterne etterhvert kunne kjope gårdene finner vi i ettervirkningene av reformasjonen, og Norges særstilling under enevoldstiden da danskekongen tok makten fra adelen og kunne gjore som han ville. For 1550 eier den katolske kirken over 2/3 av norske gårder. Det betyr ikke at 1/3 av gårdene ikke er eiet av kirken, og at disse eies av gårdbrukere. Det er en kompleks eier-struktur der en gård ofte eies av mange, mest av kirken noe av ovrighetspersoner og noe av gårdbruker på denne eller en annen gård. Etter refomasjonen tar kongen over det katolske kirkegodset, men deler forblir i-, gis videre til-, eller kjopes av den nå protestantiske kirken. Kongen trenger stadig mer penger for å fore sine kriger ute i Europa. Dette finansieres dels gjennom skatter, dels ved å selge krongods til embetsstanden. Jordbrukere har ikke lov til å kjope av kronen. Dette er forbeholdt embetsmenn og kirke. I Danmark resulterer dette i store jordgods i privat eie, men ikke i Norge. Norge er i en sær stilling. Vi har skog, malm og vannkraft. Dette betyr mye for kongeriket Danmark-Norge. For å få ut mest mulig av disse ressursene finner kongen det fornuftig å holde seg inne med norske bonder. Når norske bonder drar til Kjobenhavn og klager på landskyll og bygslings-avgift de må betale til eiere, som nå er embetsmenn, og i liten grad kongen selv , gir kongen bondene rett. Lover med strenge begrensninger på hva en eier kan kreve av gårdbrukeren (oppsitteren) blir vedtatt. Dermed er det ikke lenger så attraktivt å eie jord en ikke selv driver. Embetsmennene selger til jordbrukerne. Til å begynne med ser det ut til at jordbrukerne kjoper land når de kan hvor de kan. Vår fjerne slektning Ole Eriksen fodt ca 1675 tok over driften an Moen i Sunndal etter faren på bygsel i 1696, i 1698 kjoper han Leangen gård av prestesonnen Jesper Chrisrophersen With, men flytter ikke. Han forblir oppsitter på Moen og bygsler ut Leangen inntil sonnen overtar den senere. På en måte kan vi si at for datidens bonde var eiendomsrett til jord datidens aksjer. De investerte når de hadde råd, og solgte når de måtte. Rundt 1750, etter den store auksjonen på krongods (kongen trengte mye penger) kom raskt så å si all eiendom på bondenes hender. Etter at det ble lovfestet at den som hadde bruksretten til en gård også hadde forkjopsrett ved salg kom bonden i Norge snart til selv å eie den gården han bodde på og drev Derved burde det bli lysere tider for bondene både i Sunndal og resten av Norge. Hvorfor valgte da Gjori's far, Knut, og svogeren, Ingebrigt, å flytte nordover til Flatanger? Det var ingen plutselig avgjorelse. Knut fodt 1824, var en yngre sonn av Ingebrigt Knutsen ,eier av Hjellmo bruk nr 1. I 1848 kjopte Knut bruk nr 3 på Flatvad gård, klokkergården. Her slår han seg til med familien og får samme år sitt 3.barn, vår stammor Gjori. Men alt hosten 1852 selger han halve bruket for 500spesidaler. Den andre halvdelen av bruket beholder han inntil videre selv for sikkerhets skyld. Forst i 1857 melder han flytting, og i 1858 kjoper han Vestre Ovre-Aunet og svogeren Ostre. Vi må anta at dette er vel planlagt, at han har nyttet tiden alt fra1852 for å se etter andre muligheter og at salget i 1857 var nodvendig for å finansiere et forberedt kjop i 1858 Dette gir kanskje et svar på hvordan flytting ble planlagt og utfort, men egentlig ikke hvorfor Knut valgte å flytte fra et delbruk på Flatvad som hadde livnært familier helt fra 1647. Kanskje var grunnen bare Nordnorsk strihet og utferdstrang, men jeg tror også en årsak er å finne i utviklingen i befolkningsmengde og mulighetene til å skaffe ny jord etter svartedauen i 1349. Da må vi ta et historisk tilbakeblikk. For svartedauen eide kirke, adel og lavadel det meste av jorda. De fleste bondene var leilendinger. Under svartedauens 2 år og i påfolgende epedemier, 1360 og 1371, dor godt over halve befolkningen. Leilendinger som for kunne livnære adel og halvadel blir dels radert ut, dels er de ikke villige eller i stand til å betale samme bygslingsavgift som for. Det er ikke lenger ettersporsel etter jord å drive, det er ettersporsel etter mennesker som kan drive jorda. I Sunndal alene reduseres kirkens og adelens inntekter med over 70% iht nyere beregninger. Når vepner Holte Jonsson (lavadel) gift med Anbjorg Toraldesdatter,- en datter av riksråd og ridder Tiralde Siggurson og fru Adalis Erlingsdatter fra Tolstad i Vågå i Gudbrandsdalen-,blandt annet gir del av gårdene Gjora, som han eier til Nidaros erkebispestol var kanskje ikke verdien hva den en gang hadde vært . En effekt av dette er at norsk adel og lavadel forsvinner. For å overleve måtte de av adlen som overlevde svartedauen flytte ut på gårdene og drive jorda selv. Kanskje vepneren Holte Jonson med sin familie måtte flytte til Sunndal? De hadde eiendomsrett på deler av flere gårder her. Befolkningstallet brukte lang tid på å ta seg opp. Forst rundt 1550 skjer en merkbar befolknings oking ved at gårder som ble liggende ode etter 1350 igjen taes i bruk. For oppsitteren betyr det at han kan velge fritt mellom gårder han vil drive, og at bygsel og landskyld er lav. Han kan tjene penger, og de kan han bruke til å sikre sine barn oppsitter rettigheter. For den selveiende bonden kan han rydde odegårder på egen eiendom. Når en av våre tidligste forfedre, tjenestegutten Knut setter barn på en jente på Hoås og må gifte seg med henne, gir "Hoås-mennene" i Sunndal ham Bjornhjell (odegård under Hoås) som han kan rydde og drive med kona.(Gaven tatt i betraktning må vi anta at jenta var av "Hoås-mennene"s slekt. Utover på 1600 tallet ser vi av bygdeboka at det stadig ryddes nytt land og odegårder taes i bruk, men rundt slutten av 1700 tallet , etter ar jordbrukerne selv har overtatt eiendomsretten til gårdene tar det slutt. Gårder underdeles i stadig flere bruk. De enkelte bruk i Sunndal blir derved mindre og mindre. Samtidig kommer det en ny sosial klasse inn i landbruket, husmannen. Husmannen med eller uten jord er arbeidskraft for bonden, og mange bonder utnytter systemet ganske rått. Kun de som går på legd, enker og fader-lose, står lavere på rangstigen enn husmannen. Bonden som ikke kan ekspandere sin innmark må enten dele opp gården i til slutt ikke drivverdige deler mellom sonner og dotre, eller sette dem på husmannsplasser. Kanskje er det dette Knut håper å unngå når han drar til Flatanger. Kanskje mener han og svogeren at muligheten for fortsatt vekst er storre her enn mellom Sunndals bratte fjellsider, kanskje ikke. Jeg startet med å si at det ikke var Zefanias som giftet seg under egen rang, det var nok heller Gjori, gårdeier datteren, som giftet seg med husmann sonnen. Slik bevissthet om klasse skille finner vi også bakover i tid. Embetsmenns barn giftet seg heller ikke gjerne med barn av oppsittere og jordbrukere i perioden 1550-1800. Selv om både presten With i Sunndal og loytnant Andreas Parelius på Gikling gård i Sunndal, begge av dansk slekt, levde med sine familier side om side med vår slekt i over 250 år, synes det ikke å være inngått formelle giftemål mellom disse familiene. Når vi synes å ha slekt mot familien Parelius er det gjennom Guru Hansdtr, fodt uten for ekte skap av tjenestejenta Gjori Andersdtr og Hans Parelius. Se eget notat om dette " Fra Gaas, om Parelius, til Ottar". Mistilliten mellom gårdbruker og embetsmann-slekt synes imidlertid å være gjensidig. Når en offiser kjoper seg inn i en gård en av forfedrene våre driver, oyensynlig for å sikre seg dennes datter, hilses det ikke velkommen . Vår stamfar gjor alt han kan for å kvitte seg med offiseren. Han bestrider kjopet, soker å få det hevet ved sak og ender med selv å kjope ut offiseren. Kanskje frieren heller ikke lenger hadde noe imot å selge når han oppdaget hvor stri svigerfar han kunne ende opp med. Som grunnlag for ovenstående betraktninger har jeg stottet meg til: Sunndalboka bind 1 og 2, Flatanger boka, Skogn historie VI-frol 1 samt Norges kultur historie Aschehoug bind 1,2 og 3 I slektstavlen for Gjori har jeg fort inn litt om enkelt personer jeg fant interessant samt bind og side referanser til Sundalsboka for de som vil vite mer. Oslo 31.03.01 AO

view all

Gjøri Olsen's Timeline

1848
1848
Sundalen
1873
May 19, 1873
Age 25
Flatanger, Flatanger, Nord-Trondelag, Norway
1875
1875
Age 27
1884
August 29, 1884
Age 36
1892
1892
Age 44
????