Hallstein Torleivsson

Is your surname Torleivsson?

Research the Torleivsson family

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Hallstein Torleivsson

Danish: Hallstein Jørgensdatter
Also Known As: "Hallsten Torleifsson", "Halstein Torleifssøn"
Birthdate:
Death: circa 1345 (65-81)
Egge, Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norway
Immediate Family:

Son of Torleiv NN and NN nn
Husband of Sigrid Haakonsdatter
Father of Nikolas Hallsteinsson; Thord Hallsteinsson and Johan Hallsteinsson

Occupation: Riksråd, ridder og sysselmann i Jämtland
Managed by: Remi Trygve Pedersen
Last Updated:

About Hallstein Torleivsson

(Torlack Scenck) Nevnt som norsk ridder og riksråd i Regesta Norvegica II, nr 790. Navnet Skanke er trolig gitt til ham av den norske kongen ved garantistillelsen ovenfor den danske kongen i 1295 som en beskrivelse av seglet som Torleiv brukte på selve garantidokumentet. Seglet er det samme som kongen av Isle of Man sitt segl. Isle of Man var norsk frem til 1266, etter 1266 fikk den norske adelen på Man fritt leide med sin formue tilbake til Norge. Torleiv Skanke synes derfor å være etterkommer (sønn) av den siste norske visekongen på Man, Harald. Dette begrunnes i at Torleiv eide en stor formue som er dokumentert med garantien for den norske kongen, og sammenfall av Torleivs segl med kongen av Isle of Man sitt segl.

I 1303 har ridder Hallstein Torleivsson, senere sysselmann i Trøndelag og Jämtland, brukt samme segl som Torleiv Skanke i Regesta Norvegica nr 90. På det grunnlaget er han sannsynligvis sønn av Torleiv Skanke. Dette er antatt av professorene P.A. Munch (Norge), Nils Ahnlund (Sverige) og Barney Young (Isle of Man), som alle har hatt middelalderhistorie i Nord-Europa som sitt særlige fagområde.

Remi Pedersens oppfatning om dette nedenfor er hans egen, kildegrunnlaget for slektslinjen Torleiv-Hallstein-Nils-Peder er vel så godt som det er mulig å få det for personer fra tidlig middelalder i Norge. Adelsmerket, Skankenavnet, jordinnehav, domsprotokoller og andre regester og særlig den muntlige tradisjonen både på Man (professor Young) og i Jemtland (professor Ahnlund) der denne slekten har bodd og regjert er entydige. Dette visste professor Munch ved universitetet i Oslo allerede tidlig på 1800-tallet. (Stein Aage Sørvig 25. november 2015)

-----------------------------------------------------------------------

Han er trolig feilaktig påstått som sønn av Torleif Haraldsson of Man Det bygger på svake indisier og et svakt kildegrunnlag som mye bygger på likheten mellom Hallstein sin signet og Isle of Man sitt flagg. Inntil sterkere og bedre kilder blir funnet, så bør ikke Hallstein kobles til Torleif. Til og med Roger de Robelin tar avstand fra at Hallstein er en sønn av Torleif Haraldson, og dette gjør han på sidene 10, 12 og 384 i sin bok om Skanke-ätten. Dette er også det dagens middelalderhistorikere mener om Hallstein sine aner. (Remi Pedersen, 25. november 2015.)

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Den norske visekongen på Man mistet herredømme over Man ved freden i Perth i 1266. Fredstraktaten ga de norske adelige rett til fritt leide på ubestemt tid og til å ta med seg sin formue tilbake til Norge.

Biskopen i Nidaros fortsatte som kirkelig overhode og skattemyndighet over Man etter at øyene var underlagt skottekongen. Dette gjorde at de norske adelige kunne oppholde seg på Man i noen år etter at de ble fratatt herredømme.

Det var et stort opprør på Man mot skottekongen i 1275 som ble slått hardhendt ned av kongen, over 500 menn fra Man ble drept i kampene. Det er sannsynlig at de siste av visekongens slekt flyttet til Norge etter opprøret.

Det var trolig en meget rik familie etter visekongen på Man som kom til Norge på slutten av 1200-tallet. Prinsen av Man, Torleiv Skanke, Hallsteins Torleivssons far, var garantist for den norske kongens våpenstillstand med den danske kongen i 1295. Han var riksråd og ridder.

Hallstein Torleivsson ble utnevnt til ridder senest 1302 og sysselmann over Jämtland senest 1326. Jämtland hadde da vært i norsk besittelse siden 1178.

Den velstående skankeslekten har satt sterke spor etter seg som fremdeles er tydelige, særlig i traktene rundt Storsjøn i Jämtland : Nils Hallsteinsson, Hallstein Torleivssons sønn ble på 1300 tallet dømt til å gi fra seg sin verdifulle gård på Frøsøn til den norsk/svenske kongen som straff for et drap han hadde begått i ungdommen.

Nils hadde flyttet fra Hallsteins gård Egge på Steinkjer til Mjälle på Frøsøn ved Østersund som var et betydelig handelssentrum frem til ca 1400. Etter dommen flyttet hans familie til sørenden av Storsjøn, til en gård ved Hov i Häckås.

Hallsteins etterkommere har bygd kirken på Frøsøn, Önd Pedersson Skankes tavle fra 1300-tallet står fremdeles i våpenhuset der. I kirken på Hov i Häckås henger Ørjan Karlsson Skankes riddersverd, han bekostet kirken og ble slått til ridder i Nidarosdomen i 1449. Slektsgården på Hov er Sveriges eldste slektsgård, det er fremdeles direkte etterkommere etter Karl Pedersson Skanke som eier gården.

Historien om skankeslektens tilknytning til visekongen på Man og slektens virksomhet rundt Storsjøn ved Østersund i middelalderen er gjort levende langs en tursti som er etablert av Universitetet i Østersund ved kongens gård "Mjälle" på Frøsøn. Alle skolebarn i Østersund kjenner gjennom dette historien om Nils som måtte gi fra seg den fineste gården sin til kongen som straff for at han hadde drept en mann i sin ungdom. (Stein Aage Sørvig, 28. august 2015)

-------------------------------------------------------------

Det er ingen annen plausibel forklaring på ridder Hallstein Torleivsson og væpner Nils Hallsteinssons bruk av kongen av Man sitt segl i Norge i tiden etter 1265 enn at ridder Torleiv Haraldsson Sckank, prins av Man og gift med Magnhild, datter av kong Olav "den svarte" på Man er foreldrene til Hallstein Torleivsson, ridder, norsk riksråd og sysselmann i Jämtland.

Remi Pedersen som er noe mer enn skeptisk til dette (se ovenfor) ser helt bort fra at det var utenkelig at en person i en så høy embedsstilling brukte et segl i offentlige anliggender som han ikke var berettiget til eller som kunne forveksles med noen andres segl. Seglet var selve symbolet på embedsmannens "overhøyhet" og et bevis på hans stand ved kongens hoff. Ingen ved hoffet i Norge kan ha vært usikker på hva som var kongen av Mans segl på 12- og 1300-tallet !

Det at den norske kongen har utnevnt Hallstein til ridder og embetsmann i Midt-Norge innebærer at kongen selv har gått god for hans bakgrunn, og ridderens rett til å bruke seglet ved offentlige handlinger. Dette var kong Håkon Magnusson da Hallstein Torleivsson ble utnevnt til norsk riksråd senest 1302-1303 og kong Erik Magnusson da Hallstein Torleivsson ble utnevnt til sysselmann for Jämtland senest 1326. (Stein Aage Sørvig, 6.juli 2015)


-------------------------------------------------------------------

Kort om våre Skanke-forfedre på Isle of Man og noen av stedene de hadde tilknytning til. Av Hans Brattestå Kort om Mans historie. Øya var kjent for romerne som Mona. Man ble i vikingtiden ofte regnet til Suðreyar, og alt før 800-tallet hadde menn fra Norge satt seg fast på disse øyene. Øya ble etter hvert sett på som et vikingkongedømme og en del av det norske kongeriket og ble mer eller mindre styrt direkte av de norske kongene frem til og med Magnus Berrføtt (d. 1102). I følge Sara Goodwins’ bok ”A Brief History of the Isle of Man”, utgitt i 2011 skal for øvrig Kong Magnus Berrføtt ha ført som sitt våpen et pansret ben vendt mot venstre (”a mailed leg, bent at the knee with the toe pointing to the left when viewed”). Dette er spennende informasjon som jeg ikke har hørt før og så langt ikke har funnet dokumentasjon for. Etter hvert fikk Man egne norske konger underlagt kongen av Norge, og ble sammen med (de øvrige) Suderøyene (Suðreyar) lydrike og skattland under Norge. Man ble også bispedømme under Nidaros og ennå har biskopen av Man tittel biskop av Sodor (Suðreyar) og Man. Fra 1079, da Gudrød Haraldsson Crovan ble konge, kan vi regne en nokså sammenhengende 200-årig rekke av lokale norske konger på Isle of Man, selv om det var en periode med mye uro fra 1095 til 1113. Manus Berrføtt framsto som den mest sentrale personen i denne perioden. Han overtok fra 1098 i realiteten styringen over Man direkte, til dels fra St. Patrick’s Isle ved Peel, inntil han ble drept i Irland i 1103. Han ble gravlagt ved Downpatrick i Nordøst-Irland. Til dels var de norske kongene også konger over de øvrige Suderøyene. Dette varte fram til kong Magnus Olafssons død i 1265 og inngåelsen året etter av Perth-avtalen mellom kong Magnus Lagabøter og skottekongen Alexander III.

I 1275 gjorde lokalbefolkningen opprør mot skottene, og i en kort periode fremsto den siste norske kongens sønn, Gudrød Magnusson, som konge etter å ha inntatt Castle Rushen i Castletown. Skottene invaderte øya ved Ronaldsway, der flyplassen i dag ligger og hvor vi som hans ættlinger ankommer øya til Skanke-stevne. Noen kilder hevder at Gudrød ble drept i slaget ved Ronaldsway, antagelig den 8. oktober 1275, andre at han flyktet til Wales. Hele 535 manxmenn skal ha falt i dette slaget, ifølge Mans kongekrønike. Skottenes herredømme varte i større eller mindre utstrekning frem til 1333. Siden da har øya i vekslende former vært undergitt britisk overhøyhet, med Stanley-lordene i en sentral rolle i en lengre periode. I 1765 fikk Parlamentet visse lovgivningsrettigheter på Man, men øya beholdt et vidtgående selvstyre. Mans parlament, Tynwald (”Tingvold”), dateres tilbake til 1079, samme år som Kong Gudrød I Crowan gikk i land i Ramsey og ble norske konge. Navnet ”Tynwald” forekommer i skriftlige kilder fra 1228 (i Konge-krøniken), samme år som Kong Reginald I Gudrødsson ble drept i et slag der. Tynwald regnes som verdens eldste, kontinuerlig fungerende parlament med sine godt over 900 år. De britiske lovene kan først gjøres gjeldende på øya etter å ha blitt ”promulgert” på Tynsald Day. Dette skjer på dagen som tradisjonelt har blitt regnet som midtsommerdagen, den 5. juli, i en seremoni ute på Tynwald Hill ved St. John’s (St. Hans). Noen personer og steder med skanke-tilknytning Under Skanke-foreningens besøk på Isle of Man 4. – 8. juli i år skal vi både besøke steder med spor fra fordums skanker og bli kjent med noen av de skankene som satte disse sporene. I det følgende skal jeg kort omtale noen av stedene og personene. Noen av de viktigste stedene i så måte er Peel med St. Patrick’s Isle, Rushen Abbey eller St. Mary’s Rushen, og Castletown med Castle Rushen, foruten Ramsey og St. John’s. Gudrød I Haraldsson Crovan (konge 1079-95) er den første kongen av Man som beskrives i ”Krøniken over Kongene av Mann og Øyene” ( Cronica Regum Mannie et Insularum), skjønt norrøne menn som nevnt ovenfor hadde kommet til øya lenge før ham. Han nevnes som sønn av en Harald Svarte fra Ysland, som antas å være øya Islay nord for Man, utenfor Skottland. Gudrød kommer dramatisk inn i historien som en flyktning fra Harald Hardrådes hær som gikk på overveldende nederlag i det tre dager lange og blodige slaget ved Stamford Bridge i England i 1066. Det har vært spekulert i om Gudrød Crovan ble utpekt som høvding eller overhode over Man av kong Harald, og således markerte begynnelsen på direkte norsk innflytelse på øya i Irskesjøen.

Gurdrød Crovan Det kan leses fra Krøniken til kongene på Man og Øyene, som ble nedskrevet av munker i Rushen Abbey fra midten av 1100-tallet til midt på 1200-tallet, at Gudrød Crovan først ble tatt vel imot av den daværende herskeren på Man. 13 år senere, i 1079, har Gudrød Crovan en annen hensikt for øya ved at han samlet en veldig hær. Han kom i kamp med innbyggerne, ble beseiret og jagd på flukt. En tid senere kom han tilbake for andre gang, men med samme resultat. Den tredje gangen skulle derimot avgjøre øyas skjebne. Gudrød Crovans hær invaderte nordlige Man i havnen av Ramsey om natta. Han lot tre hundre mann skjule seg i skogen opp mot fjellet som ble kalt for Skakafjell (eller dagens Sky Hill). Om morgen kom manxmennene i kamp med Gudrød Crovans hær. De gjorde det bra mot de invaderende inntil de tre hundre falt dem i ryggen og tvang dem på flukt ut på et nes. Deres bedende skrik om nåde fikk i henhold til Krøniken Gudrød Crovan til å fatte omsorg for dem og han holdt hæren sin tilbake fra å massakrere de overlevende. Således ble Man kongens egen eiendom, i henhold til Krøniken, og for ham alene, selv om øya en sttund var delt i to. I tillegg kom Gudrød Crovan også til å kontrollere Dublin, større deler av Leinster i Irland, og deler av de ytre øyene i løpet av sin tid. Gudrød Crovan huskes av folk på Man som den legendariske kong Gorree eller Orry. En stor rullestein av granitt sto helt opp til moderne tid i nærheten av St. Marks på Man og ble kalt for «Godred Crovans stein». I følge legenden ble Gudrød spurt hvordan han fant veien til sjøs fra Norge til Isel of Man. Da pekte han opp mot stjernene og Melkeveien, som på Isle of Man fortsatt omtales som ”The Great Way of King Orry”. Det var Gudrød Crovan som etablerte et for sin tid moderne styresett på øya, og Tynwald regnes som tidligere nevnt å ha blitt etablert av ham i 1079, og har fungert sammenhengende siden det. Gudrød Crovans sønner Lagman og Harald Det har vært spekulert i om Gudrød Crovan faktisk hadde fortid på Man før 1066, og kanskje også vokst opp der. Han styrte Man i 16 år, til dels antagelig fra Dublin, før han trakk seg tilbake til Islay, hvor han døde i 1095, og etter all sannsynlighet ble gravlagt ved siden av sin far, kong Harald Svarte. Gudrød etterlot seg tre sønner, Lagman, Harald og Olav. Den eldste, Lagman, griper makten i 1095. Harald gjorde deretter opprør mot Lagman, men tapte. Lagman fikk brorens øyne stukket ut og lot ham kastrere. Deretter, sannsynligvis i 1096, viste Lagman anger for sin udåd, han frasa seg frivillig kongedømmet, «lot seg merke med tegnet til Herrens kors» og dro på en pilegrimsreise til Jerusalem, men døde underveis dit. Magnus Berrføtt, konge over Man 1098-1103 med hovedstad i Peel Som nevnt grep Magnus Berrføtt makten i en periode med uro etter Gudrød Crovans død. Han styrte direkte i tidsrommet 1098-1103.

Peel Castle på St. Patrick’s Isle i Peel Arkeologiske utgravninger på St. Patrick’s Isle ved Peel, viser at Magnus Berrføtt etter all sannsynlighet oppførte sin kongebolig på holmen i form av et større treborg med det første festningsverk på øya, bl.a. i form av pæler slått ned i bakken og sjøen rundt holmen. Dette skjedde fra omkring år 1098. Treborgen (”pælehuset”) eller pælene rundt kan være opphavet til navnet Peel, eller Peeltown som det lenge ble sagt på engelsk. Trevirket ble hentet fra Galloway i Skottland. Byen var også i lang tid kjent som Holmeby. En liten kirke på Peel-holmen skal kunne dateres tilbake til Gudrød Crovan. Peel ble fra samme tidspunkt hovedstad for kongedømmet Man og øyene. Senere ble festningen ombygd i stein og nesten hele øya inngår i festningsverket. Innenfor festningsmurene lå St Patrick's Church og Mans første katedral, St German's Cathedral, som ble sete for Sodor og Man bispedømme, grunnlagt i 1154 og underlagt Nidaros erkebispedøme.


St. German- katedralen i Peel Castle på St. Patrick’s Isle (Peel-homen)


Festningen Castle Rushen i Castletown Lokale historikere mener at kong Magnus Berrføtt (1073-1103) var den som muligens reiste festningen første gang på slutten av1000-tallet, men da i tre. Festningen ble reist for å vokte utgangen til Silverburn-elven, som renner ut i havnen og i bukta Castletown Bay. Festningen ble gradvis utbygd i stein i løpet av 1200-tallet og fram til 1600-tallet, da Castletown var Mans hovedstad og administrative senter. Mans siste norske konge, Magnus Olavsson (1252-65), anses for å være den som i 1252 grunnla og startet byggingen av steinborgen slik den etter hvert fremsto. Den er i dag et av de beste og vel bevarte eksemplene på en middelalder-festning på de britiske øyer. Det er et museum i festningen som blir drevet av Manx National Heritage, og som forteller historien om kongene og stormennene på Man.


Castle Rushen Festningens tårn av kalkstein var synlig over det meste av øyas sørlige del den gang husene var små. Tårnet er festningens eldste del og dateres tilbake til Mans siste norrøne konge, Magnus Olavsson (1252-65), slik det er nedtegnet i den lokale Krøniken om Mans konger, som, som tidligere nevnt, er nedtegnet av munkene i Rushen Abbey fra midt på 1100-tallet frem til midt på 1200-tallet.

Munk i Rushen Abbey


Kong Olav I Bitling (Dverg) Gudrødsson (konge 1113-1153). Olav var sannsynligvis Gudrød Crovans yngste sønn, og mindreårig da faren døde i 1195, og fortsatt mindreårig da broren, kong Lagman, døde under sin pilegrimsreise til Jerusalem. Olav var da ved hoffet til kong Henry I av England, sønn av Vilhelm erobreren. Olav ble kalt tilbake og overtok som konge i 1113 (kongekrøniken sier 1102). Deretter regjerte han med myndighet og dyktighet over Man i 40 år, kanskje ikke minst takket være sin gode opplæring under kong Henry I. Olav var gift med Afreca, datter av Fergus av Galloway og Elisabeth, kong Henry Is datter utenom ekteskap. I 1134 ga kong Olav land til og grunnla klosteret Rushen Abbey. Her ble Mans kongekrønike som nevnt skrevet. Klosteret ble etter hvert Mans religiøse senter, men også et senter for skrivekunst og boklig lærdom.


Rushen Abbey i Ballasalla utenfor Castletown


Under kong Olav Gudrødssons styre nøt øya godt av en av sine lengste sammenhengende fredlige perioder. Styret kunne også finne sted nokså uavhengig av den norske kongen. I 1152 fryktet imidlertid Olav angrep fra kong David av Skottland. Han sendte derfor sin sønn Gudrød til Norge for å søke støtte fra kong Inge Krokrygg. Mens han var der utnyttet Olavs nevøer situasjonen overfor den aldrende kongen. Det var de tre sønnene til Harald som hadde blitt blindet og kastrert av broren Lagman (se ovenfor), fordi han hadde forsøkt å frata ham kongemakten. De tre brødrene seilte fra Irland med en betydelig flåte og krevet at halve kongedømmet skulle bli overdratt til dem. Kong Olav avtalte et møte med dem i Ramsey for å søke en løsning i minnelighet. Da den mellomste broren, Reginald, ble kalt frem for å hilse kongen, løftet han øksen og hogg hodet av onkelen med ett slag, ifølge kongekrøniken. Dette skjedde i 1153. Kong Olav I Bitling Gudrødsson ble begravet i klosteret Rushen Abbey, som han selv hadde grunnlagt. De tre Haraldssønnene grep straks makten og delte øye mellom seg. Gudrød Olavsson vendte da tilbake fra Norge til Man, grep makten og drepte farens banemenn. Gudrød II Olavsson (konge 1153(4)-1187). Gudrød var konge i 33 år, delvis også over Dublin og øyene, bare avbrutt av kortere perioder hvor han mistet makten eller delte den med hhv “halvsvogeren” Sommerled (1158-64) og broren(?) Reginald i noen få dager i 1164. Under Sommerleds styre oppholdt Gudrød seg for det meste i Norge. Gudrød døde på St. Patrick’s Isle 10. november 1187, i følge kongekrøniken, og ble gravlagt på øya Iona, i likhet med flere av sine kongelige sletninger. Reginald I Gudrødsson (konge 1187-1228). Gudrød hadde tre sønner, Reginald, Olav og Ivar. Den som av faren var utpekt til å overta kongeverdigheten var sønn nummer to, Olav, men han var bare 10 år da faren døde. Kongemakten ble derfor overdratt til Reginald. Han ble imidlertid utsatt for stort press for mange hold, herunder etter hvert fra broren Olav, som hevdet sin rett. Olav ble da inntil videre gitt øya Lewis, hvor han bodde til 1208, men som han forlot og klaget over at den ikke kunne underholde ham, hans familie og menn. Reginald lot da broren arrestere og fikk skottekongen William til å holde ham i forvaring. Olav slapp først fri syv år senere da William døde. Olav gjenopptok kampen for tronen. Det endte med at Reginald ble drept under et slag på Tynwald i 1228. Munkene i Rushen Abbey fikk liket ført til sitt “moderkloster” St. Mary’s Abbey i Furness, hvor Reginald ble begravet. Olav II “Svarte” Gudrødsson (konge 1228-1237). Olav tok over som konge over hele riket etter brorens død. I 1223 hadde Olavs menn også blindet og kastrert Reginalds sønn, Gudrød, og broren Ivar hører vi ikke noe mer om. Olavs regjeringperiode ble den fredligste på mange år. Han giftet seg med Christina, datter til Jarlen av Ross. Han ingikk en allianse med den engelske kongen Henry III. Dette mislikte den norske kongen Håkon IV Håkonsson og Olav ble kalt til Norge for å forklare seg. Han ble syk underveis og returnerte til Man, hvor han døde 21. mai 1237 på St. Patrick’s Isle i Peel, og ble begravet i Rushen Abbey. Han var da 60 år. Rikssverdet som benyttes under Tynwald-seremoniene sies å ha tilhørt kong Olav Svarte.

Olav II Gudrødssons sverd – Rikssverdet som benyttes på Tynwald Harald I Olavsson (konge 1237-48). Olav II Gudrødsson etterlot seg sønnene Harald, Gudrød, Reginald og Magnus, samt etter det vi vet datteren Magnhild (Maud). Eldstesønnen Harald overtok kongeverdigheten i en alder av 14 år og satt med makten 1237-48. Broren Gudrød ble tatt som gissel av sin fosterfar Lochlann og druknet sammen med ham i et skipsforlis utenfor Wales under et forsøk på å fravriste Harald kongemakten. Magnhild (Maud – 1246 - 95) ble gift med Thorleiv Haraldsson ”kongssønn” (1228 – ca 1293). Både Thorleivs far Harald III Gudrødsson og farfar Gudrød Don Reginaldsson var i kortere perioder konger på Man. Oldefaren var kong Reginald I Gudrødsson (1187-1228) som er omtalt ovenfor.

Maud og Thorleif var foreldrene til vår alles stamfar ridder Hallstein Torleivsson (1272 – 1345) som flyttet til Norge med moren Maud og bosatte seg på Egge ved Steinkjær, og som ble riksråd og sysselmann over Jemtland. Kong Haralds tette forbindelser med Skottland og England og egenrådighet i forhold til den norske kongen medførte at kong Håkon Håkonsson i 1246 eller 47 kalte ham til Norge. Han oppholdt seg der i ca. to år, ble forsonet med kong Håkon og giftet seg med hans datter Cecilia i Bergen i 1248. Harald og Cecilia druknet imidlertid under en storm og skipsforlis utenfor Shetland på vei tilbake til Man. Kongemakten ble da overtatt av broren Reginald II Olavsson, men han ble drept av sin slektning (onkel?) ridder Ivar under et slag ved Trefoldighetskirken utenfor Rushen. Reginald ble gravlagt i St. Mary’s Church i Rushen Abbey. Kongemakten ble da overtatt av Kong Harald II Gudrødsson, sønn av Gudrød Don og far til Thorleiv Haraldsson. Dette skjedde på ulovlig vis, og også Harald ble kalt til Norge til kong Håkon Håkonsson, hvor han ble holdt i fangenskap. Olav II Gudrødssons yngste sønn Magnus Olavsson ble deretter innsatt som konge over Man og øyene i 1252. Magnus Olavsson (konge 1252-65). Kong Magnus oppholdt seg i Norge 1253-54 og fikk kong Håkons velsignelse av konge-verdigheten. Magnus var som tidligere nevnt den som er tillagt å ha grunnlagt steinborgen Castle Rushen fra omkring 1252. Han skjenket St. Patrick’s Isle til Rushen Abbey i 1257. I en feide med skottekongen, som ønsket å overta øyene, ble kong Håkon Håkonsson drept på Orknøyene i 1263 etter å ha trådt inn for å bistå Magnus. Magnus inngikk deretter et forlik med skottene, men det ble av kortvarig nytte da han døde i 1265 i Castle Rushen. Han ble begravet i Rushen Abbey. Deretter inngikk kong Magnus Lagabøter fredsavtalen i Perth med skottekongen Alexander III i 1266 og herredømmet over Man ble overdratt til skottene, med et lite avbrudd i 1275 da Manus’ sønn, Gudrød Magnusson, kort overtok kongemakten, jfr. ovenfor. Magnus ble således den siste norske kongen over Man. Derved var en nesten 500-årig norsk historie på Man over, herunder en 200-årig historie med norske konger på øya og for en stor del også de øvrige Suderøyene. Minnene lever imidlertid videre på mange måter på Man. Arven er ivaretatt både i kultur og historieskrivning og ikke minst på Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel. Og til tross for historiens mangslungenhet er nordmenn fortsatt svært populære på Man, og vikinghistorien holdes i hevd. Mange av stedsnavnene bærer fortsatt minner om nordmennenes nærvær. Herunder Snaefell og Tynwald.



Riddare, riksråd i Norge 1303-1324, syssloman i Jämtland 1326-1333. Bosatt 1276 Norge.


Død 1345 i Egge, Stod Trondelagen, Norge.

Norsk ridder og "kongsmand". Levede i år 1300 - hans skjold var udstyret med tre ben.

Børn: 1. Nils (Nikolas) Hallsteinsson


https://hernelind.wordpress.com/skanke-atten/

Nikulas var son till riddaren och sysslomannen över Jämtland, Halstein Thorleifsson, 1272-1345, och Nikulas hustru Kristina var dotter till lagmannen över Jämtland Halvard Ogmundsson.

Om Hallstein Torleivsson (Norsk)

https://forum.arkivverket.no/topic/217475-hvem-var-ridder-sysselmann-og-riksr%C3%A5d-hallstein-thorleifssons-hustru/?tab=comments#comment-1838951

------------------------------------------------------

(Torlack Scenck) Nevnt som norsk ridder og riksråd i Regesta Norvegica II, nr 790. Navnet Skanke er trolig gitt til ham av den norske kongen ved garantistillelsen ovenfor den danske kongen i 1295 som en beskrivelse av seglet som Torleiv brukte på selve garantidokumentet. Seglet er det samme som kongen av Isle of Man sitt segl. Isle of Man var norsk frem til 1266, etter 1266 fikk den norske adelen på Man fritt leide med sin formue tilbake til Norge. Torleiv Skanke synes derfor å være etterkommer (sønn) av den siste norske visekongen på Man, Harald. Dette begrunnes i at Torleiv eide en stor formue som er dokumentert med garantien for den norske kongen, og sammenfall av Torleivs segl med kongen av Isle of Man sitt segl.

I 1303 har ridder Hallstein Torleivsson, senere sysselmann i Trøndelag og Jämtland, brukt samme segl som Torleiv Skanke i Regesta Norvegica nr 90. På det grunnlaget er han sannsynligvis sønn av Torleiv Skanke. Dette er antatt av professorene P.A. Munch (Norge), Nils Ahnlund (Sverige) og Barney Young (Isle of Man), som alle har hatt middelalderhistorie i Nord-Europa som sitt særlige fagområde.

Remi Pedersens oppfatning om dette nedenfor er hans egen, kildegrunnlaget for slektslinjen Torleiv-Hallstein-Nils-Peder er vel så godt som det er mulig å få det for personer fra tidlig middelalder i Norge. Adelsmerket, Skankenavnet, jordinnehav, domsprotokoller og andre regester og særlig den muntlige tradisjonen både på Man (professor Young) og i Jemtland (professor Ahnlund) der denne slekten har bodd og regjert er entydige. Dette visste professor Munch ved universitetet i Oslo allerede tidlig på 1800-tallet. (Stein Aage Sørvig 25. november 2015)

-----------------------------------------------------------------------

Han er trolig feilaktig påstått som sønn av Torleif Haraldsson of Man Det bygger på svake indisier og et svakt kildegrunnlag som mye bygger på likheten mellom Hallstein sin signet og Isle of Man sitt flagg. Inntil sterkere og bedre kilder blir funnet, så bør ikke Hallstein kobles til Torleif. Til og med Roger de Robelin tar avstand fra at Hallstein er en sønn av Torleif Haraldson, og dette gjør han på sidene 10, 12 og 384 i sin bok om Skanke-ätten. Dette er også det dagens middelalderhistorikere mener om Hallstein sine aner. (Remi Pedersen, 25. november 2015.)

------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Den norske visekongen på Man mistet herredømme over Man ved freden i Perth i 1266. Fredstraktaten ga de norske adelige rett til fritt leide på ubestemt tid og til å ta med seg sin formue tilbake til Norge.

Biskopen i Nidaros fortsatte som kirkelig overhode og skattemyndighet over Man etter at øyene var underlagt skottekongen. Dette gjorde at de norske adelige kunne oppholde seg på Man i noen år etter at de ble fratatt herredømme.

Det var et stort opprør på Man mot skottekongen i 1275 som ble slått hardhendt ned av kongen, over 500 menn fra Man ble drept i kampene. Det er sannsynlig at de siste av visekongens slekt flyttet til Norge etter opprøret.

Det var trolig en meget rik familie etter visekongen på Man som kom til Norge på slutten av 1200-tallet. Prinsen av Man, Torleiv Skanke, Hallsteins Torleivssons far, var garantist for den norske kongens våpenstillstand med den danske kongen i 1295. Han var riksråd og ridder.

Hallstein Torleivsson ble utnevnt til ridder senest 1302 og sysselmann over Jämtland senest 1326. Jämtland hadde da vært i norsk besittelse siden 1178.

Den velstående skankeslekten har satt sterke spor etter seg som fremdeles er tydelige, særlig i traktene rundt Storsjøn i Jämtland : Nils Hallsteinsson, Hallstein Torleivssons sønn ble på 1300 tallet dømt til å gi fra seg sin verdifulle gård på Frøsøn til den norsk/svenske kongen som straff for et drap han hadde begått i ungdommen.

Nils hadde flyttet fra Hallsteins gård Egge på Steinkjer til Mjälle på Frøsøn ved Østersund som var et betydelig handelssentrum frem til ca 1400. Etter dommen flyttet hans familie til sørenden av Storsjøn, til en gård ved Hov i Häckås.

Hallsteins etterkommere har bygd kirken på Frøsøn, Önd Pedersson Skankes tavle fra 1300-tallet står fremdeles i våpenhuset der. I kirken på Hov i Häckås henger Ørjan Karlsson Skankes riddersverd, han bekostet kirken og ble slått til ridder i Nidarosdomen i 1449. Slektsgården på Hov er Sveriges eldste slektsgård, det er fremdeles direkte etterkommere etter Karl Pedersson Skanke som eier gården.

Historien om skankeslektens tilknytning til visekongen på Man og slektens virksomhet rundt Storsjøn ved Østersund i middelalderen er gjort levende langs en tursti som er etablert av Universitetet i Østersund ved kongens gård "Mjälle" på Frøsøn. Alle skolebarn i Østersund kjenner gjennom dette historien om Nils som måtte gi fra seg den fineste gården sin til kongen som straff for at han hadde drept en mann i sin ungdom. (Stein Aage Sørvig, 28. august 2015)

-------------------------------------------------------------

Det er ingen annen plausibel forklaring på ridder Hallstein Torleivsson og væpner Nils Hallsteinssons bruk av kongen av Man sitt segl i Norge i tiden etter 1265 enn at ridder Torleiv Haraldsson Sckank, prins av Man og gift med Magnhild, datter av kong Olav "den svarte" på Man er foreldrene til Hallstein Torleivsson, ridder, norsk riksråd og sysselmann i Jämtland.

Remi Pedersen som er noe mer enn skeptisk til dette (se ovenfor) ser helt bort fra at det var utenkelig at en person i en så høy embedsstilling brukte et segl i offentlige anliggender som han ikke var berettiget til eller som kunne forveksles med noen andres segl. Seglet var selve symbolet på embedsmannens "overhøyhet" og et bevis på hans stand ved kongens hoff. Ingen ved hoffet i Norge kan ha vært usikker på hva som var kongen av Mans segl på 12- og 1300-tallet !

Det at den norske kongen har utnevnt Hallstein til ridder og embetsmann i Midt-Norge innebærer at kongen selv har gått god for hans bakgrunn, og ridderens rett til å bruke seglet ved offentlige handlinger. Dette var kong Håkon Magnusson da Hallstein Torleivsson ble utnevnt til norsk riksråd senest 1302-1303 og kong Erik Magnusson da Hallstein Torleivsson ble utnevnt til sysselmann for Jämtland senest 1326. (Stein Aage Sørvig, 6.juli 2015)


-------------------------------------------------------------------

Kort om våre Skanke-forfedre på Isle of Man og noen av stedene de hadde tilknytning til. Av Hans Brattestå Kort om Mans historie. Øya var kjent for romerne som Mona. Man ble i vikingtiden ofte regnet til Suðreyar, og alt før 800-tallet hadde menn fra Norge satt seg fast på disse øyene. Øya ble etter hvert sett på som et vikingkongedømme og en del av det norske kongeriket og ble mer eller mindre styrt direkte av de norske kongene frem til og med Magnus Berrføtt (d. 1102). I følge Sara Goodwins’ bok ”A Brief History of the Isle of Man”, utgitt i 2011 skal for øvrig Kong Magnus Berrføtt ha ført som sitt våpen et pansret ben vendt mot venstre (”a mailed leg, bent at the knee with the toe pointing to the left when viewed”). Dette er spennende informasjon som jeg ikke har hørt før og så langt ikke har funnet dokumentasjon for. Etter hvert fikk Man egne norske konger underlagt kongen av Norge, og ble sammen med (de øvrige) Suderøyene (Suðreyar) lydrike og skattland under Norge. Man ble også bispedømme under Nidaros og ennå har biskopen av Man tittel biskop av Sodor (Suðreyar) og Man. Fra 1079, da Gudrød Haraldsson Crovan ble konge, kan vi regne en nokså sammenhengende 200-årig rekke av lokale norske konger på Isle of Man, selv om det var en periode med mye uro fra 1095 til 1113. Manus Berrføtt framsto som den mest sentrale personen i denne perioden. Han overtok fra 1098 i realiteten styringen over Man direkte, til dels fra St. Patrick’s Isle ved Peel, inntil han ble drept i Irland i 1103. Han ble gravlagt ved Downpatrick i Nordøst-Irland. Til dels var de norske kongene også konger over de øvrige Suderøyene. Dette varte fram til kong Magnus Olafssons død i 1265 og inngåelsen året etter av Perth-avtalen mellom kong Magnus Lagabøter og skottekongen Alexander III.

I 1275 gjorde lokalbefolkningen opprør mot skottene, og i en kort periode fremsto den siste norske kongens sønn, Gudrød Magnusson, som konge etter å ha inntatt Castle Rushen i Castletown. Skottene invaderte øya ved Ronaldsway, der flyplassen i dag ligger og hvor vi som hans ættlinger ankommer øya til Skanke-stevne. Noen kilder hevder at Gudrød ble drept i slaget ved Ronaldsway, antagelig den 8. oktober 1275, andre at han flyktet til Wales. Hele 535 manxmenn skal ha falt i dette slaget, ifølge Mans kongekrønike. Skottenes herredømme varte i større eller mindre utstrekning frem til 1333. Siden da har øya i vekslende former vært undergitt britisk overhøyhet, med Stanley-lordene i en sentral rolle i en lengre periode. I 1765 fikk Parlamentet visse lovgivningsrettigheter på Man, men øya beholdt et vidtgående selvstyre. Mans parlament, Tynwald (”Tingvold”), dateres tilbake til 1079, samme år som Kong Gudrød I Crowan gikk i land i Ramsey og ble norske konge. Navnet ”Tynwald” forekommer i skriftlige kilder fra 1228 (i Konge-krøniken), samme år som Kong Reginald I Gudrødsson ble drept i et slag der. Tynwald regnes som verdens eldste, kontinuerlig fungerende parlament med sine godt over 900 år. De britiske lovene kan først gjøres gjeldende på øya etter å ha blitt ”promulgert” på Tynsald Day. Dette skjer på dagen som tradisjonelt har blitt regnet som midtsommerdagen, den 5. juli, i en seremoni ute på Tynwald Hill ved St. John’s (St. Hans). Noen personer og steder med skanke-tilknytning Under Skanke-foreningens besøk på Isle of Man 4. – 8. juli i år skal vi både besøke steder med spor fra fordums skanker og bli kjent med noen av de skankene som satte disse sporene. I det følgende skal jeg kort omtale noen av stedene og personene. Noen av de viktigste stedene i så måte er Peel med St. Patrick’s Isle, Rushen Abbey eller St. Mary’s Rushen, og Castletown med Castle Rushen, foruten Ramsey og St. John’s. Gudrød I Haraldsson Crovan (konge 1079-95) er den første kongen av Man som beskrives i ”Krøniken over Kongene av Mann og Øyene” ( Cronica Regum Mannie et Insularum), skjønt norrøne menn som nevnt ovenfor hadde kommet til øya lenge før ham. Han nevnes som sønn av en Harald Svarte fra Ysland, som antas å være øya Islay nord for Man, utenfor Skottland. Gudrød kommer dramatisk inn i historien som en flyktning fra Harald Hardrådes hær som gikk på overveldende nederlag i det tre dager lange og blodige slaget ved Stamford Bridge i England i 1066. Det har vært spekulert i om Gudrød Crovan ble utpekt som høvding eller overhode over Man av kong Harald, og således markerte begynnelsen på direkte norsk innflytelse på øya i Irskesjøen.

Gurdrød Crovan Det kan leses fra Krøniken til kongene på Man og Øyene, som ble nedskrevet av munker i Rushen Abbey fra midten av 1100-tallet til midt på 1200-tallet, at Gudrød Crovan først ble tatt vel imot av den daværende herskeren på Man. 13 år senere, i 1079, har Gudrød Crovan en annen hensikt for øya ved at han samlet en veldig hær. Han kom i kamp med innbyggerne, ble beseiret og jagd på flukt. En tid senere kom han tilbake for andre gang, men med samme resultat. Den tredje gangen skulle derimot avgjøre øyas skjebne. Gudrød Crovans hær invaderte nordlige Man i havnen av Ramsey om natta. Han lot tre hundre mann skjule seg i skogen opp mot fjellet som ble kalt for Skakafjell (eller dagens Sky Hill). Om morgen kom manxmennene i kamp med Gudrød Crovans hær. De gjorde det bra mot de invaderende inntil de tre hundre falt dem i ryggen og tvang dem på flukt ut på et nes. Deres bedende skrik om nåde fikk i henhold til Krøniken Gudrød Crovan til å fatte omsorg for dem og han holdt hæren sin tilbake fra å massakrere de overlevende. Således ble Man kongens egen eiendom, i henhold til Krøniken, og for ham alene, selv om øya en sttund var delt i to. I tillegg kom Gudrød Crovan også til å kontrollere Dublin, større deler av Leinster i Irland, og deler av de ytre øyene i løpet av sin tid. Gudrød Crovan huskes av folk på Man som den legendariske kong Gorree eller Orry. En stor rullestein av granitt sto helt opp til moderne tid i nærheten av St. Marks på Man og ble kalt for «Godred Crovans stein». I følge legenden ble Gudrød spurt hvordan han fant veien til sjøs fra Norge til Isel of Man. Da pekte han opp mot stjernene og Melkeveien, som på Isle of Man fortsatt omtales som ”The Great Way of King Orry”. Det var Gudrød Crovan som etablerte et for sin tid moderne styresett på øya, og Tynwald regnes som tidligere nevnt å ha blitt etablert av ham i 1079, og har fungert sammenhengende siden det. Gudrød Crovans sønner Lagman og Harald Det har vært spekulert i om Gudrød Crovan faktisk hadde fortid på Man før 1066, og kanskje også vokst opp der. Han styrte Man i 16 år, til dels antagelig fra Dublin, før han trakk seg tilbake til Islay, hvor han døde i 1095, og etter all sannsynlighet ble gravlagt ved siden av sin far, kong Harald Svarte. Gudrød etterlot seg tre sønner, Lagman, Harald og Olav. Den eldste, Lagman, griper makten i 1095. Harald gjorde deretter opprør mot Lagman, men tapte. Lagman fikk brorens øyne stukket ut og lot ham kastrere. Deretter, sannsynligvis i 1096, viste Lagman anger for sin udåd, han frasa seg frivillig kongedømmet, «lot seg merke med tegnet til Herrens kors» og dro på en pilegrimsreise til Jerusalem, men døde underveis dit. Magnus Berrføtt, konge over Man 1098-1103 med hovedstad i Peel Som nevnt grep Magnus Berrføtt makten i en periode med uro etter Gudrød Crovans død. Han styrte direkte i tidsrommet 1098-1103.

Peel Castle på St. Patrick’s Isle i Peel Arkeologiske utgravninger på St. Patrick’s Isle ved Peel, viser at Magnus Berrføtt etter all sannsynlighet oppførte sin kongebolig på holmen i form av et større treborg med det første festningsverk på øya, bl.a. i form av pæler slått ned i bakken og sjøen rundt holmen. Dette skjedde fra omkring år 1098. Treborgen (”pælehuset”) eller pælene rundt kan være opphavet til navnet Peel, eller Peeltown som det lenge ble sagt på engelsk. Trevirket ble hentet fra Galloway i Skottland. Byen var også i lang tid kjent som Holmeby. En liten kirke på Peel-holmen skal kunne dateres tilbake til Gudrød Crovan. Peel ble fra samme tidspunkt hovedstad for kongedømmet Man og øyene. Senere ble festningen ombygd i stein og nesten hele øya inngår i festningsverket. Innenfor festningsmurene lå St Patrick's Church og Mans første katedral, St German's Cathedral, som ble sete for Sodor og Man bispedømme, grunnlagt i 1154 og underlagt Nidaros erkebispedøme.


St. German- katedralen i Peel Castle på St. Patrick’s Isle (Peel-homen)


Festningen Castle Rushen i Castletown Lokale historikere mener at kong Magnus Berrføtt (1073-1103) var den som muligens reiste festningen første gang på slutten av1000-tallet, men da i tre. Festningen ble reist for å vokte utgangen til Silverburn-elven, som renner ut i havnen og i bukta Castletown Bay. Festningen ble gradvis utbygd i stein i løpet av 1200-tallet og fram til 1600-tallet, da Castletown var Mans hovedstad og administrative senter. Mans siste norske konge, Magnus Olavsson (1252-65), anses for å være den som i 1252 grunnla og startet byggingen av steinborgen slik den etter hvert fremsto. Den er i dag et av de beste og vel bevarte eksemplene på en middelalder-festning på de britiske øyer. Det er et museum i festningen som blir drevet av Manx National Heritage, og som forteller historien om kongene og stormennene på Man.


Castle Rushen Festningens tårn av kalkstein var synlig over det meste av øyas sørlige del den gang husene var små. Tårnet er festningens eldste del og dateres tilbake til Mans siste norrøne konge, Magnus Olavsson (1252-65), slik det er nedtegnet i den lokale Krøniken om Mans konger, som, som tidligere nevnt, er nedtegnet av munkene i Rushen Abbey fra midt på 1100-tallet frem til midt på 1200-tallet.

Munk i Rushen Abbey


Kong Olav I Bitling (Dverg) Gudrødsson (konge 1113-1153). Olav var sannsynligvis Gudrød Crovans yngste sønn, og mindreårig da faren døde i 1195, og fortsatt mindreårig da broren, kong Lagman, døde under sin pilegrimsreise til Jerusalem. Olav var da ved hoffet til kong Henry I av England, sønn av Vilhelm erobreren. Olav ble kalt tilbake og overtok som konge i 1113 (kongekrøniken sier 1102). Deretter regjerte han med myndighet og dyktighet over Man i 40 år, kanskje ikke minst takket være sin gode opplæring under kong Henry I. Olav var gift med Afreca, datter av Fergus av Galloway og Elisabeth, kong Henry Is datter utenom ekteskap. I 1134 ga kong Olav land til og grunnla klosteret Rushen Abbey. Her ble Mans kongekrønike som nevnt skrevet. Klosteret ble etter hvert Mans religiøse senter, men også et senter for skrivekunst og boklig lærdom.


Rushen Abbey i Ballasalla utenfor Castletown


Under kong Olav Gudrødssons styre nøt øya godt av en av sine lengste sammenhengende fredlige perioder. Styret kunne også finne sted nokså uavhengig av den norske kongen. I 1152 fryktet imidlertid Olav angrep fra kong David av Skottland. Han sendte derfor sin sønn Gudrød til Norge for å søke støtte fra kong Inge Krokrygg. Mens han var der utnyttet Olavs nevøer situasjonen overfor den aldrende kongen. Det var de tre sønnene til Harald som hadde blitt blindet og kastrert av broren Lagman (se ovenfor), fordi han hadde forsøkt å frata ham kongemakten. De tre brødrene seilte fra Irland med en betydelig flåte og krevet at halve kongedømmet skulle bli overdratt til dem. Kong Olav avtalte et møte med dem i Ramsey for å søke en løsning i minnelighet. Da den mellomste broren, Reginald, ble kalt frem for å hilse kongen, løftet han øksen og hogg hodet av onkelen med ett slag, ifølge kongekrøniken. Dette skjedde i 1153. Kong Olav I Bitling Gudrødsson ble begravet i klosteret Rushen Abbey, som han selv hadde grunnlagt. De tre Haraldssønnene grep straks makten og delte øye mellom seg. Gudrød Olavsson vendte da tilbake fra Norge til Man, grep makten og drepte farens banemenn. Gudrød II Olavsson (konge 1153(4)-1187). Gudrød var konge i 33 år, delvis også over Dublin og øyene, bare avbrutt av kortere perioder hvor han mistet makten eller delte den med hhv “halvsvogeren” Sommerled (1158-64) og broren(?) Reginald i noen få dager i 1164. Under Sommerleds styre oppholdt Gudrød seg for det meste i Norge. Gudrød døde på St. Patrick’s Isle 10. november 1187, i følge kongekrøniken, og ble gravlagt på øya Iona, i likhet med flere av sine kongelige sletninger. Reginald I Gudrødsson (konge 1187-1228). Gudrød hadde tre sønner, Reginald, Olav og Ivar. Den som av faren var utpekt til å overta kongeverdigheten var sønn nummer to, Olav, men han var bare 10 år da faren døde. Kongemakten ble derfor overdratt til Reginald. Han ble imidlertid utsatt for stort press for mange hold, herunder etter hvert fra broren Olav, som hevdet sin rett. Olav ble da inntil videre gitt øya Lewis, hvor han bodde til 1208, men som han forlot og klaget over at den ikke kunne underholde ham, hans familie og menn. Reginald lot da broren arrestere og fikk skottekongen William til å holde ham i forvaring. Olav slapp først fri syv år senere da William døde. Olav gjenopptok kampen for tronen. Det endte med at Reginald ble drept under et slag på Tynwald i 1228. Munkene i Rushen Abbey fikk liket ført til sitt “moderkloster” St. Mary’s Abbey i Furness, hvor Reginald ble begravet. Olav II “Svarte” Gudrødsson (konge 1228-1237). Olav tok over som konge over hele riket etter brorens død. I 1223 hadde Olavs menn også blindet og kastrert Reginalds sønn, Gudrød, og broren Ivar hører vi ikke noe mer om. Olavs regjeringperiode ble den fredligste på mange år. Han giftet seg med Christina, datter til Jarlen av Ross. Han ingikk en allianse med den engelske kongen Henry III. Dette mislikte den norske kongen Håkon IV Håkonsson og Olav ble kalt til Norge for å forklare seg. Han ble syk underveis og returnerte til Man, hvor han døde 21. mai 1237 på St. Patrick’s Isle i Peel, og ble begravet i Rushen Abbey. Han var da 60 år. Rikssverdet som benyttes under Tynwald-seremoniene sies å ha tilhørt kong Olav Svarte.

Olav II Gudrødssons sverd – Rikssverdet som benyttes på Tynwald Harald I Olavsson (konge 1237-48). Olav II Gudrødsson etterlot seg sønnene Harald, Gudrød, Reginald og Magnus, samt etter det vi vet datteren Magnhild (Maud). Eldstesønnen Harald overtok kongeverdigheten i en alder av 14 år og satt med makten 1237-48. Broren Gudrød ble tatt som gissel av sin fosterfar Lochlann og druknet sammen med ham i et skipsforlis utenfor Wales under et forsøk på å fravriste Harald kongemakten. Magnhild (Maud – 1246 - 95) ble gift med Thorleiv Haraldsson ”kongssønn” (1228 – ca 1293). Både Thorleivs far Harald III Gudrødsson og farfar Gudrød Don Reginaldsson var i kortere perioder konger på Man. Oldefaren var kong Reginald I Gudrødsson (1187-1228) som er omtalt ovenfor.

Maud og Thorleif var foreldrene til vår alles stamfar ridder Hallstein Torleivsson (1272 – 1345) som flyttet til Norge med moren Maud og bosatte seg på Egge ved Steinkjær, og som ble riksråd og sysselmann over Jemtland. Kong Haralds tette forbindelser med Skottland og England og egenrådighet i forhold til den norske kongen medførte at kong Håkon Håkonsson i 1246 eller 47 kalte ham til Norge. Han oppholdt seg der i ca. to år, ble forsonet med kong Håkon og giftet seg med hans datter Cecilia i Bergen i 1248. Harald og Cecilia druknet imidlertid under en storm og skipsforlis utenfor Shetland på vei tilbake til Man. Kongemakten ble da overtatt av broren Reginald II Olavsson, men han ble drept av sin slektning (onkel?) ridder Ivar under et slag ved Trefoldighetskirken utenfor Rushen. Reginald ble gravlagt i St. Mary’s Church i Rushen Abbey. Kongemakten ble da overtatt av Kong Harald II Gudrødsson, sønn av Gudrød Don og far til Thorleiv Haraldsson. Dette skjedde på ulovlig vis, og også Harald ble kalt til Norge til kong Håkon Håkonsson, hvor han ble holdt i fangenskap. Olav II Gudrødssons yngste sønn Magnus Olavsson ble deretter innsatt som konge over Man og øyene i 1252. Magnus Olavsson (konge 1252-65). Kong Magnus oppholdt seg i Norge 1253-54 og fikk kong Håkons velsignelse av konge-verdigheten. Magnus var som tidligere nevnt den som er tillagt å ha grunnlagt steinborgen Castle Rushen fra omkring 1252. Han skjenket St. Patrick’s Isle til Rushen Abbey i 1257. I en feide med skottekongen, som ønsket å overta øyene, ble kong Håkon Håkonsson drept på Orknøyene i 1263 etter å ha trådt inn for å bistå Magnus. Magnus inngikk deretter et forlik med skottene, men det ble av kortvarig nytte da han døde i 1265 i Castle Rushen. Han ble begravet i Rushen Abbey. Deretter inngikk kong Magnus Lagabøter fredsavtalen i Perth med skottekongen Alexander III i 1266 og herredømmet over Man ble overdratt til skottene, med et lite avbrudd i 1275 da Manus’ sønn, Gudrød Magnusson, kort overtok kongemakten, jfr. ovenfor. Magnus ble således den siste norske kongen over Man. Derved var en nesten 500-årig norsk historie på Man over, herunder en 200-årig historie med norske konger på øya og for en stor del også de øvrige Suderøyene. Minnene lever imidlertid videre på mange måter på Man. Arven er ivaretatt både i kultur og historieskrivning og ikke minst på Manx Museum i Douglas og House of Manannan i Peel. Og til tross for historiens mangslungenhet er nordmenn fortsatt svært populære på Man, og vikinghistorien holdes i hevd. Mange av stedsnavnene bærer fortsatt minner om nordmennenes nærvær. Herunder Snaefell og Tynwald.



Riddare, riksråd i Norge 1303-1324, syssloman i Jämtland 1326-1333. Bosatt 1276 Norge.


Død 1345 i Egge, Stod Trondelagen, Norge.

Norsk ridder og "kongsmand". Levede i år 1300 - hans skjold var udstyret med tre ben.

Børn: 1. Nils (Nikolas) Hallsteinsson


https://hernelind.wordpress.com/skanke-atten/

Nikulas var son till riddaren och sysslomannen över Jämtland, Halstein Thorleifsson, 1272-1345, och Nikulas hustru Kristina var dotter till lagmannen över Jämtland Halvard Ogmundsson.

view all

Hallstein Torleivsson's Timeline

1272
1272
1300
1300
Age 28
Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norway
1301
1301
Age 29
Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norway
1302
1302
Age 30
Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norway
1345
1345
Age 73
Steinkjer, Nord-Trøndelag, Norway
????
????