Follow Us
Like Us
Matching family tree profiles for Hans Andreas Røst Moursund
view all
Immediate Family
-
-
-
-
-
daughter
-
-
father
-
mother
About Hans Andreas Røst Moursund
Kilde: Det store norske leksikon: Maursundgodset. Moursund, norsk slekt, opprinnelig fra Trøndelag. Stamfaren Anders Nielsen var utliggerborger i Trondheim, og drev fra ca. 1675 handel på Maursund i Skjervøy (Troms). Slekten har tatt navn etter dette handelsstedet, hvor også Anders Nielsens sønn og sønnesønn drev handel. En sønnesønns sønn var Anders Andersen Moursund (død 1760), som var handelsmann på Bentsjord og far til Hans Andreas Moursund (død 1802), som grunnla «det Moursundske gods», ved sitt ekteskap med Elisabeth Wasmuth, arving til en del av Tromsøgodset. Hans sønn var godseier Andreas Røst Moursund (død 1850), hvis eneste sønn var godseier Hans Andreas Moursund (1818–80), som eide ca. 300 gårdsbruk og startet bortsalget av det enorme leilendingsgodset. Sønner av ham var bankdirektør Andreas Røst Moursund (1842–1913) og stortingsrepresentant Kristian Peder Moursund (1853–92). Bankdirektør A. R. Moursund var farfars far til banksjef, høyesterettsadvokat Tor Moursund (1927–96).
Hans Andreas Røst Moursund
I et brev av 17/5 1776 fra prost Irgens i Tromsø til amtet angående forskjellige klager fra proprietær Wasmuth, heter det bl. a. at Watmuth må ha tapt både fornuft og hukommelse «da han kan nekte at mad. Moursund 1775 ikke var likeså vel i Ulsfjord, Skagsund, Kvalsund, Malangen, som i Balsfjorden. Hvilke undskyldninger til disse reiser kan frembringes, er ikke på denne tid min sak å contradicere (motsi).» Men Wasmuths påstand kan motbevises, sier han. I året 1781 kom det så en besværing til kanselliet fra proprietær Wasmuth på borgerenken Birgitte Hansdatter Moursund (Birgithe Moursunds) vegne, over at man nektet henne å reise omkring og handle med sine debitorer. Kanselliet svarte i et brev av 26/5 at all handel som skjer av omløpende og omflakkende kremmere, er skadelig for almuen i alminnelighet og stridende mot lov og anordninger, og især mot den foranstaltning som amtmannen hadde truffet, og som kongen under 20/5 1775 hadde approbert. Derfor var det ei alene billig, men også nødvendig «at bemeldte borger-enke aldeles forbydes ved omreiser å drive handel enten med sine debitorer eller andre, men alene tillates å utselge på sin bopel sådanne varer som lov og anordninger hjemler henne, og hvorfor hun årlig betaler consumptions- og handelsskatt.» ( = 4 rdl. årlig). Da Hans Andreas Røst Moursund i 1769 hadde søkt om privilegier, spurte rentekammeret til amtet, om han ville være fornøyd med et «simple gjestgiverprivilegium». Dette fikk han også, og etter resolusjonen av 1770 «er Hans Moursund bevilget et «kro- og gjestgiveri ved stedet Bentzjorden på sedvanlige vil-kår, samt imot 6 rdl. årlig avgift, og dermed tillike tillatt å falholde fiskeredskaper, som selges efter den takst amtmannen efter markedspris derpå setter.» Korn- og melvarer, klær og kolonial, brennevin og fiskeredskaper, kunne man fra nå av tilhandle seg på Bentsjord. Hvordan denne handelen har artet seg for den enkelte, er ikke godt å etterspore, da Moursund-arkivet er brent. Stort sett gikk det vel godt, da Hans A. Moursund var ansett for å være en bra og hederlig mann. Men enkelte rivninger har det nok vært. Av et brev fra amtet 6/3 1786 ser vi at flere av Moursunds befraktere (bøndene) hadde klaget over ham, og at amtet i den anledning hadde gitt ordre til å anlegge sak. Brevet er stilt til en Lars Pedersen Schøyen, som i disse årene var fullmektig og «handelsbetjent» hos Moursund, og bl. a. sees å ha møtt på godseierens vegne ved skyldsetninger o. l. i Malangen. Han ble senere en kort tid kjøpmann i Tromsø. Fra denne tid av fortsatte vel mange malangsbønder å handle hos Moursund på Bentsjord, hvor de samtidig (fra 1783) betalte sine godsavgifter og snart også fikk sitt tingsted. Om de senere Moursunder henvises til jordegodsets historie. —Men snart etter, i 1789, ble handelen gitt fri, og Tromsø anlagt som kjøpstad i 1794. Fra nå av ble det mulig for malangs-væringene som for andre i Tromsø å kjøpe og selge direkte til byens kjøpmenn, uten å gå veien om handelsstedet eller til Bergen. Handelen på Tromsø eller nærmeste omegn er visstnok både gammel og kanskje mer sammenhengende enn man har trodd. Det var jo kirkestedet hvor almuen samlet seg til helgene og ofte ble over flere dager i trekk. Derfor var det rimelig at en handelsmann som Michel Olssøn på 1500-tallet kan ha sett regning i å slå seg ned der. Men også senere har det antakelig stadig vært en eller annen småhandel på stedet, som med sine kirkestuer lignet en liten by. Noe sikkert om dette vet vi ikke før omkr. 1700. Det er mulig at prestene en tid utover i reformasjons-århundret har hatt jekt og kanskje bygdefr. Men i det eldste bevarte skifte etter en Tromsø-prest, prosten Bredals fra 1697, finnes ingen jekt. Det er dog mulig at hans ettermann Ole Audunsøn, som først var Bredals kapellan, kan ha hatt befatning med jektebruk. I alle fall finner vi ved folketellingen 1702 at prost Ole Audunsøns eldste sønn Knud Olsen drev en liten handel. Etter gamleprostens død i 1818 flyttet Knud Olsen over sundet, og satt som velstående jekteskipper og bondehandler på Storsteinneset midt imot byen. Som vi skal se, fantes flere av oppsitterne i Malangen blant hans kreditorer, og de fleste av dem har vel vært «faste kunder» hos Knud Olsen. At Knud Olsen var en velstående mann, som tjente godt på handelen, fremgår av det at hustruens bo i 1724 hadde en formue på 684 rdl., mens hans eget i 1730 var øket til ca. 1050 rdl. Det er sannsynlig at Knud Olsen hadde «bygdefar» for sognet, og likså at det var hans jekt som nå ble kjøpt av prost Henning Junghans. Med ham flyttet bygdefarretten igjen over til kirkestedet. Jekta nevnes i skiftet etter hans første kone i 1737, og betegnes da som halvbrukt, verdsatt til 300 rdl. I et tingsvitne 1740 nevnes «velærverdige prousten hr. Henning Junghans» som sammen med 4 andre i forskjellige sogn «hver av dem holder en jekt til bøydefar for dette tingstæds almue». Men som før nevnt, var det etter reskriptet av 6/3 1735 forbudt embetsmenn, derfor også prester, å ha bygdefar. Derfor solgte prost Junghans jekta med bygdefarretten til Anders Kiil på Bentsjord antakelig i 1740-årene, som vi allerede har nevnt. Og Bentsjord overtok da på en måte arven etter Tromsø—Storsteinnes. Men dermed var det ikke slutt med handelen på Tromsø. Stedet og hamna lå så høvelig til at det mer eller mindre måtte bli behov for handel også der. Og en slik ny handel kom da også snart i stand, især i forbindelse med russerne, som vi snart skal se. Og då var det igjen prestene som ble formidlere for handelsbehovet på stedet, inntil byen ble grunnlagt og kjøp-mennene overtok handelen. I nærheten av Tromsø finner vi også et par andre steder, som har spilt en rolle for handelen i denne tia ; det er Berg, Larseng og Tisnes. Gården Berg var jo en av de større i sognet, og lå godt til for handel med traktene omkring Balsfjord-munningen. På denne gården bodde i 1739 brødrene Hans Hansen og Per Hansen, som i dette år begge drev bondehandel. Året etter hadde Hans oppgitt sin handel og hjalp sin mor med gårdsbruket, mens Per Hansen fremdeles fortsatte som handler. Antakelig har handelen på Berg foregått stadig i den følgende tid, inntil Richard Bertelsen Hertel den 27. sept 1779 fikk privi-legium på gjestgiveri og bondehandel på Berg, mot 5 rdl. årlig avgift. Han døde før 1796, og enken Golla Hansdtr. (Luth?) fortsatte å drive gården og gjestgiver-handelen. Ved folketellingen i 1801 var der i hennes hus i alt 14 voksne mennesker, deriblant Moursunds tidligere betjent Lars Pedersen Schøyen, som etter en kort kjøpmannstid i Tromsø henlevde sine gamle dager på, Berg og kanskje hjalp til ved handelen. Selve driften av gården, og handelen med jektebruket, overlot enken stadig mer til sønnene Bendix og Hans Henrik Hertel. En datter var gift med kjøpmann Hans P. Lorck i Tromsø, og da denne for-liste med sitt fartøy i 1806, omkom både han og svogeren Bendix Hertel på sjøen. Jekta på Berg het «Haabet»; den ble i 1811 ført av sønnen Hans Henrik som skipper. Etter hvert som Tromsø by vokste, tapte Berg sin betydning som handelssentrum.
Kilde: Malangen bygdebok
Om Hans Andreas Røst Moursund (Norsk)
Kilde: Det store norske leksikon: Maursundgodset. Moursund, norsk slekt, opprinnelig fra Trøndelag. Stamfaren Anders Nielsen var utliggerborger i Trondheim, og drev fra ca. 1675 handel på Maursund i Skjervøy (Troms). Slekten har tatt navn etter dette handelsstedet, hvor også Anders Nielsens sønn og sønnesønn drev handel. En sønnesønns sønn var Anders Andersen Moursund (død 1760), som var handelsmann på Bentsjord og far til Hans Andreas Moursund (død 1802), som grunnla «det Moursundske gods», ved sitt ekteskap med Elisabeth Wasmuth, arving til en del av Tromsøgodset. Hans sønn var godseier Andreas Røst Moursund (død 1850), hvis eneste sønn var godseier Hans Andreas Moursund (1818–80), som eide ca. 300 gårdsbruk og startet bortsalget av det enorme leilendingsgodset. Sønner av ham var bankdirektør Andreas Røst Moursund (1842–1913) og stortingsrepresentant Kristian Peder Moursund (1853–92). Bankdirektør A. R. Moursund var farfars far til banksjef, høyesterettsadvokat Tor Moursund (1927–96).
Hans Andreas Røst Moursund
I et brev av 17/5 1776 fra prost Irgens i Tromsø til amtet angående forskjellige klager fra proprietær Wasmuth, heter det bl. a. at Watmuth må ha tapt både fornuft og hukommelse «da han kan nekte at mad. Moursund 1775 ikke var likeså vel i Ulsfjord, Skagsund, Kvalsund, Malangen, som i Balsfjorden. Hvilke undskyldninger til disse reiser kan frembringes, er ikke på denne tid min sak å contradicere (motsi).» Men Wasmuths påstand kan motbevises, sier han. I året 1781 kom det så en besværing til kanselliet fra proprietær Wasmuth på borgerenken Birgitte Hansdatter Moursund (Birgithe Moursunds) vegne, over at man nektet henne å reise omkring og handle med sine debitorer. Kanselliet svarte i et brev av 26/5 at all handel som skjer av omløpende og omflakkende kremmere, er skadelig for almuen i alminnelighet og stridende mot lov og anordninger, og især mot den foranstaltning som amtmannen hadde truffet, og som kongen under 20/5 1775 hadde approbert. Derfor var det ei alene billig, men også nødvendig «at bemeldte borger-enke aldeles forbydes ved omreiser å drive handel enten med sine debitorer eller andre, men alene tillates å utselge på sin bopel sådanne varer som lov og anordninger hjemler henne, og hvorfor hun årlig betaler consumptions- og handelsskatt.» ( = 4 rdl. årlig). Da Hans Andreas Røst Moursund i 1769 hadde søkt om privilegier, spurte rentekammeret til amtet, om han ville være fornøyd med et «simple gjestgiverprivilegium». Dette fikk han også, og etter resolusjonen av 1770 «er Hans Moursund bevilget et «kro- og gjestgiveri ved stedet Bentzjorden på sedvanlige vil-kår, samt imot 6 rdl. årlig avgift, og dermed tillike tillatt å falholde fiskeredskaper, som selges efter den takst amtmannen efter markedspris derpå setter.» Korn- og melvarer, klær og kolonial, brennevin og fiskeredskaper, kunne man fra nå av tilhandle seg på Bentsjord. Hvordan denne handelen har artet seg for den enkelte, er ikke godt å etterspore, da Moursund-arkivet er brent. Stort sett gikk det vel godt, da Hans A. Moursund var ansett for å være en bra og hederlig mann. Men enkelte rivninger har det nok vært. Av et brev fra amtet 6/3 1786 ser vi at flere av Moursunds befraktere (bøndene) hadde klaget over ham, og at amtet i den anledning hadde gitt ordre til å anlegge sak. Brevet er stilt til en Lars Pedersen Schøyen, som i disse årene var fullmektig og «handelsbetjent» hos Moursund, og bl. a. sees å ha møtt på godseierens vegne ved skyldsetninger o. l. i Malangen. Han ble senere en kort tid kjøpmann i Tromsø. Fra denne tid av fortsatte vel mange malangsbønder å handle hos Moursund på Bentsjord, hvor de samtidig (fra 1783) betalte sine godsavgifter og snart også fikk sitt tingsted. Om de senere Moursunder henvises til jordegodsets historie. —Men snart etter, i 1789, ble handelen gitt fri, og Tromsø anlagt som kjøpstad i 1794. Fra nå av ble det mulig for malangs-væringene som for andre i Tromsø å kjøpe og selge direkte til byens kjøpmenn, uten å gå veien om handelsstedet eller til Bergen. Handelen på Tromsø eller nærmeste omegn er visstnok både gammel og kanskje mer sammenhengende enn man har trodd. Det var jo kirkestedet hvor almuen samlet seg til helgene og ofte ble over flere dager i trekk. Derfor var det rimelig at en handelsmann som Michel Olssøn på 1500-tallet kan ha sett regning i å slå seg ned der. Men også senere har det antakelig stadig vært en eller annen småhandel på stedet, som med sine kirkestuer lignet en liten by. Noe sikkert om dette vet vi ikke før omkr. 1700. Det er mulig at prestene en tid utover i reformasjons-århundret har hatt jekt og kanskje bygdefr. Men i det eldste bevarte skifte etter en Tromsø-prest, prosten Bredals fra 1697, finnes ingen jekt. Det er dog mulig at hans ettermann Ole Audunsøn, som først var Bredals kapellan, kan ha hatt befatning med jektebruk. I alle fall finner vi ved folketellingen 1702 at prost Ole Audunsøns eldste sønn Knud Olsen drev en liten handel. Etter gamleprostens død i 1818 flyttet Knud Olsen over sundet, og satt som velstående jekteskipper og bondehandler på Storsteinneset midt imot byen. Som vi skal se, fantes flere av oppsitterne i Malangen blant hans kreditorer, og de fleste av dem har vel vært «faste kunder» hos Knud Olsen. At Knud Olsen var en velstående mann, som tjente godt på handelen, fremgår av det at hustruens bo i 1724 hadde en formue på 684 rdl., mens hans eget i 1730 var øket til ca. 1050 rdl. Det er sannsynlig at Knud Olsen hadde «bygdefar» for sognet, og likså at det var hans jekt som nå ble kjøpt av prost Henning Junghans. Med ham flyttet bygdefarretten igjen over til kirkestedet. Jekta nevnes i skiftet etter hans første kone i 1737, og betegnes da som halvbrukt, verdsatt til 300 rdl. I et tingsvitne 1740 nevnes «velærverdige prousten hr. Henning Junghans» som sammen med 4 andre i forskjellige sogn «hver av dem holder en jekt til bøydefar for dette tingstæds almue». Men som før nevnt, var det etter reskriptet av 6/3 1735 forbudt embetsmenn, derfor også prester, å ha bygdefar. Derfor solgte prost Junghans jekta med bygdefarretten til Anders Kiil på Bentsjord antakelig i 1740-årene, som vi allerede har nevnt. Og Bentsjord overtok da på en måte arven etter Tromsø—Storsteinnes. Men dermed var det ikke slutt med handelen på Tromsø. Stedet og hamna lå så høvelig til at det mer eller mindre måtte bli behov for handel også der. Og en slik ny handel kom da også snart i stand, især i forbindelse med russerne, som vi snart skal se. Og då var det igjen prestene som ble formidlere for handelsbehovet på stedet, inntil byen ble grunnlagt og kjøp-mennene overtok handelen. I nærheten av Tromsø finner vi også et par andre steder, som har spilt en rolle for handelen i denne tia ; det er Berg, Larseng og Tisnes. Gården Berg var jo en av de større i sognet, og lå godt til for handel med traktene omkring Balsfjord-munningen. På denne gården bodde i 1739 brødrene Hans Hansen og Per Hansen, som i dette år begge drev bondehandel. Året etter hadde Hans oppgitt sin handel og hjalp sin mor med gårdsbruket, mens Per Hansen fremdeles fortsatte som handler. Antakelig har handelen på Berg foregått stadig i den følgende tid, inntil Richard Bertelsen Hertel den 27. sept 1779 fikk privi-legium på gjestgiveri og bondehandel på Berg, mot 5 rdl. årlig avgift. Han døde før 1796, og enken Golla Hansdtr. (Luth?) fortsatte å drive gården og gjestgiver-handelen. Ved folketellingen i 1801 var der i hennes hus i alt 14 voksne mennesker, deriblant Moursunds tidligere betjent Lars Pedersen Schøyen, som etter en kort kjøpmannstid i Tromsø henlevde sine gamle dager på, Berg og kanskje hjalp til ved handelen. Selve driften av gården, og handelen med jektebruket, overlot enken stadig mer til sønnene Bendix og Hans Henrik Hertel. En datter var gift med kjøpmann Hans P. Lorck i Tromsø, og da denne for-liste med sitt fartøy i 1806, omkom både han og svogeren Bendix Hertel på sjøen. Jekta på Berg het «Haabet»; den ble i 1811 ført av sønnen Hans Henrik som skipper. Etter hvert som Tromsø by vokste, tapte Berg sin betydning som handelssentrum.
Kilde: Malangen bygdebok
view all
Hans Andreas Røst Moursund's Timeline
| 1738 |
1738
|
Trondhjem, Sør-Trøndelag, O
|
|
| 1767 |
1767
|
Bentsjord, Tromsøysund, Troms
|
|
| 1778 |
1778
|
Bentsjord, Malangshalvøya, Tromsø, Troms, Norway
|
|
| 1784 |
1784
|
Bentsjord, Malangshalvøya, Tromsø, Troms, Norway
|
|
| 1802 |
April 14, 1802
Age 64
|
Bentsjord, Tromsøysund, Troms, Norway
|