Hans Jørgen Jacobsen Grusæter

1801 census for Løfshuus, Meldal:

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058442000613

---------------------------------

Konfirmert den 20 søndag etter Trinitatis i 1806

John H. Damli fortalde under ein pristakst hjå han 07.07.1950: Det var ein mestersmed fødd i Skåveia ikring 1770. Han gjorde ein tollekniv åt ein doktor som bodde i Steiavolla. Denne kniven skulde vera ekstra kvass, og for å vera sikker på at materialen i han var god so leverte han smeden ein god rakekniv som han skulde bruka til stål. - Doktoren fekk kniven, og smeden trefte han ei tid etterpå og spurde om korleis han lika kniven, "jau, han var god, og det var det å vente og, då det var fint stål bruka." sa han. "Men her er rakarkniven", sa smeden, og viste han fram. Han hadde altso bruka anna stål. "Ein kan aldri lita på nokon no," sa doktoren. "Men har du kniven so må du vel ha heina og", sa han , og gav smeden den fine heina som hadde vore brukt til kniven

Smeden heitte Hans Jørgen Skåveig og sonesonen hans, Hans Jørgen Damli fekk tak i heina - og her er ho, sa John, og tok ho ned frå råskåpen, John hadde fått ho etter faren altso. Johan Røttereng spurde John om han vilde gjeva heina til bygdemuseet etter sin dag. Til det svara han at " han skulde sjå på det".

Denne Hans Jørgen smed gjorde eit fyrfat åt partisipantane på Løkken som var særs for-seg-gjort og han fekk 10 dalar for det. Det var eit fat med vaskarvatn med glødande trekol under so det skulde halda seg varmt til kvar tid.

Mykje av ambodet etter denne smeden vart oppbevart i Røtterenget og vart av arvingane etter Johan Røttereng i 1948 gjeve åt bygdemuseet. Saman med mange andre ting so er det ein filboge som er mykje fint utstaffert og velgjort. M.F.

(Årbok for Meldal historielag" hefte 1 1965 side 28)

Ved Meldal bygdemuseum finnes også et strykejern som er meget pent dekorert. Det ble levert inn av Halvor Tangvik. (Kari-Elin Røttereng Lillemo)

Faddere på Hansjørgen Jakobsson var Daniel Michelsen, Olle Danielsen, Jørgen Arensen, Malena Wilchens qvinde, Beret Danielsdt.

Skåveien II

Det var tre husmannsplasser under Søndre Laushus med dette navnet, og de lå i rad og rekke oppe i lia overfor husa på garden. Skåveien II var den øverste av disse plassene, og stuggu stod nedenfor veien, "Skåveistuggu".

Lars Olsson Schouvejen fikk bygselbrev fra kaptein Ræder omkring 1752. Han var først gift med Guru Jørgensdt., født 1704, og da ho døde, ble han i 1776 oppattgift med Anne Larsdt. Ree. Barn hadde de sannsynligvis ikke, for ei ny ætt kom senere hit.

HANSJØRGEN JAKOBSEN GRUTSÆTER født 1745, husmann med jord og gruvearbeider (smed), var først gift med enka Anne Kristine Grue fra Dombusgjerdet, født 1734 og døde 1772. Han ble da oppattgift med Eli Jonsdt. Laushuskroken, født 1766

Barn: 1. Jakob, f. 1790. Bygsla plassen

2. Jon, f. 1794, gm. Marit O. Langsetflott

3. Sara, f. 1798, gm. Tellev Anderson i 1824

4. Siri, f. 1803

JAKOB HANSJØRGENSSON SKÅVEI, født 1790, ble den 27. november 1818 gift med Guru Halvorsdt. Jordhusbakk, født 1792, døde 1890

Barn: 1. Hansjørgen, f. 1818, gm. Mari Hansdt. Utlykkja i 1854

2. Berit, f. 1829. Ble på plassen

ELLING OLSSON GRUTSÆTER f. 1822 ble i 1855 gift med BERIT JAKOBSDATTER SKÅVEI. Han døde i 1859, og i 1863 ble enka oppattgift med Kasper Eriksson Laushuskroken, f. 1821

Barn: 1. Johan Ellingsson, f. 1857. Han ble i 1882 gift med Anne Jørgensdt. Røttereng og tok over der. Tilslutt var det bare enka Berit Jakobsdt. som var på denne Skåveiplassen. De hadde i 1875 en buskap på 1 ku og 8 sauer. Utsæd:1/4 tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter.

Stugguhusa står fremdeles på den gamle tomta, - et eldgammelt brunbrent hus.

(Meldal bygdebok, bind 3, side 271)

Kirke, prestar og gudstru

Søren Kierkegaard, ein dansk teologisk filosof sa: Livet må leves forlengs, men forstås baklengs.

Eg skal prøve å ta dokk med på ei reise bakover i tid, til 1600-talet og framover. Kanskje kan det hjelpe oss til å forstå litt av framtida vår.

I 1657 vart smeltehytta på Svorkmo reist for å smelte ut kopparmalmen som var teke ut av gruva på Løkken. Men etter at Høydalsgruva vart åpna rundt 1664, vart kapasiteten for liten på Malmplassen, og det blei da bygd ei ny smeltehytte på Grusæter i Sæterdalen i samme størrelse som hytta på Svorkmo. Dei hadde begge tre smelteomnar, haugrøsting, hjulstuer og provianthus. Her på Nyplassen kan ein ennå sjå tuftene etter desse anlegga. I tillegg kan ein sjå mange tufter etter husa som arbeidarane budde i, ja enkelte hus er restaurert og påbygd så ein får ei godt bilde av forholda slik folk levde på den tida. Ein har også klart for seg kor kirka stod, det var her på denne plassen som vi i dag er samla på.

Hus og heim

Stugguene var små og inneheld ei daglegstuggu og eit kammers i første høgda og to loftsrom i andre høgda. Her var det lågare under taket enn i første høgda. I stuggu var det ei grue som var einaste varmekjelda og kokemuligheita i huset. Her koka dei maten sin som for det meste var graut koka av byggmjøl og vatten, og så drakk dei surmjølk. Dette var også nistematen til dei som arbeidde på Verket, eller i smeltehytta.

Dei åt nok også noko fisk som dei fanga i elva. Kjøttmat av eigen produksjon var nok mest til helgebruk. Reinhaldet og vaskinga vart nok gjort til helgane. Da bruka dei lut av bjørkeoske og så sandskura dei golvet og strødde med nyhakka einerbar, og det lukta friskt og godt i stuggu. Bading og kroppsvask var nok ikkje oftare enn kvar fjortande dag og vart gjort i ein trestamp som var egna til det bruket. Dei bruka heimkoka såpe både på kroppen og og hårvask, dei hadde ikkje hårshampoo eller parfyme av noko slag.

Skole - barn og ungdom

Verket var forplikta til å bygge skole både på Grusæter og på Svorkmo etter konsesjonsvedtaket for gruvedrifta. Skolen på Nyplassen vart nok bygd etter 1672, men før 1684. Mest truleg vart skulen starta opp samtidig som det vart ordinær gudstjeneste på Nyplassen, rundt 1680. Det var viktig for Verket at dei fekk i gang skole , for lese- og skrivekunnskapene var heller dårleg blant folk flest. Verket trong til kvar tid lese- og skrivekunnige folk til drifta. Etter kvart vart det stilt krav for dem som skulle arbeide på Verket at dei hadde "den nødvendige kunnskap udi katekismen." Likeeins "kunde ingen stedes til nattverd som ikke hadde fattet børnelærdommen". Ein fekk også ein "videregåande skole". Men denne skolen var for de kondisjonerte der de fikk lært latin, rekning og geografi. "Børn af almuen der viser stor flid og orden", fekk også plass, men for desse kosta det eit lass ved for vinteren. Dette var vel ikkje så enkelt da Verket hadde hand om all skogen i området, så det var ikkje sikkert at veden var ærlig tilkommet - men ærleg fortent!

Ungane måtte nok vera med i dei daglege gjeremåla på det vesle bruket, med vassbæring og barnepass. Det var mykkje å henga fingrane i for husmora med stell av hus og krøtter, spinning, strikking, veving - og sying og vøling av både arbeids- og helgeplagga. Symaskin var ikkje oppfunnen enno. Ein del ongar var nok med på Verket, vi kjenner eit uttrykk frå Røros som tyder på det. "Vaskarryss" som arbeidde i Vaskeriet, var gutar som ikkje var konfirmert, og konfirmant vart dei ikkje før i 17-18 årsalderen. Arbeidet på Verket var tungt og slitsomt og farefullt. Dei hadde tolv timars skift, og omnane måtte helst vera i drift heile døgnet. Det var nok ikkje så mange femminutt å få, og når dei kom heim, var vøling og smøring av fottøy viktige gjøremål

Kirka på Nyplassen kom i same tid som Verkeskirka på Svorkmo, i 1675. Verksfolket gjekk - som andre - regelmessig i kirka, og gjekk to gonger for året til alters. For mange var nok kirkegangen mest til utvortes bruk. Men den ga høve til å demonstrere sin posisjon på stedet. Direktøren og huslyden hans hadde stolar lengst framme i koret. Bak dei fylgde stolar for dei som sto direktøren nærast i rang og verdighet og huslydane deira. Å ha ein stol langt framme i kirka var ein stor ære, og det fanst ein del folk som freista å kjøpa seg stolar langt framme. Preikene inneheldt for det meste formaningar om å være konge, øvrighet og foresatte lydige, framfor alt ikkje innlate seg i "sammenrottelser" eller oppstand. Men preikestolen var ikkje berre staden for moralske påvirkinger, men også for offentlege kunngjeringar. Presten var nok kjent med den forargelse slike publikasjonar kunne gje årsak til for folk nede i stolane, men han var pålagt å lese kongelig forordninger om prisene på transport av malm,kol og ved. Høglytte protester våge vel ingen å komme med i kirka, men nysing, hosting og skraping med føtene ga tilkjenne almuens mishag. Først ute på kirkebakken kunne almuen gi harmen fritt løp.

Ferie

Ferie var heller ikkje eit ukjent gode i den tida. Ferien var ikkje lovfesta, men vart etter ei stund hevda, det var til og med fellesferie. Verksarbeidarane hjalp bøndene med slåttonna, det var ei kjærkommen avveksling for verksarbeidarane, og til stor hjelp for bøndene. Men det var kosybart for Verket å stoppe omnene ei veke. Leiinga ville få bort denne ferieveka, men lukkast aldri med dette.

Sjuke og fattige

"Alle arbeidere som udi Verkets Tieneste tager Skade, enten udi Gruberne, Hytte, eller andetsteds hvor de ere henviste, skulde udi tvende Maaneder nyde deris fulde Løn og fri Feldtskjær. Skulde skaden icke blive lægt, da skal de med andre syke og gamle efter derom gjort Anmodning maanedlig med noget vist afleggis. De som udi saa maade miste livet, skulde på Verkets Bekostning begraffues"

Lovgivning og rettspleie

Lovene var meget strenge etter våre begreper. Det var avhugging av lemmer, eller henging for tjuveri. Verket hadde egen bøddel som hadde følgende tariff:

"For ett Hoved med Sverd at afhugge… 10 rdlr. For ett Hoved med Øks at afhugge… 8 rdlr. For en Haand eller Finger at afhugge 4 rdlr."

Gapestokken vart teken i bruk omkring 1720-1730 åra, likesom ved andre kirker. Verksarbeiderne var eit fredeleg og arbeidssamt folk. Arbeidet var ikkje berre tungt. Det var også svært farefullt.

Levemåten var spartansk, og arbeidsdagen var 12 timar. Ingenting av dette skapte kåtheit i nokon retning. Noko fengsel synest Verket ikkje å ha hatt før i 1770-80 åra.

Ein hadde ein sak av noko størrelse i midten av 1740-åra. Ved bergrettens kjennelse ble seks areidere fengslet for koppertjuveri, koppersom dei omsette i Trondheim. For fire av desse lød domen på galgen, og "to skal miste sin hud i fengslet". Tre av dem som skulle henges, søkte Kongen om nåde, mens den eine godtok domen. Fire av arrestantane rømte frå varetektsfengslet som var eit gamalt stabbur på Svorkmo.

Skatter

Verksarbeiarane var fritatt for å betale skatt, men i den store nordiske krigen brukte Kongen så mye penger at han måtte auke skattane, så no slapp ingen unna. Det fører mesta for langt å ramse opp alle skattane her, noko må ein ta med. Deu tyngste var desse:

Leilendingsskatt Proviantskatt Kjolepenger "Noch kjoleskatt" Ledingskatt Engeskatt Arbeidspengeskatt Landskyld Landbehold Forbrukerskatt Forsvarsskatt Kvernskatt Husmannsskatt Hesteutskrivingsskatt Sag- og sagmesterskatt Skoskatt "Af hvert par sko som forarbeides i kjøbstæderne skal det udi dette Aar betales 6 skilling Danske, og av de som forarbeides på Landet 3 skilling"

Seinare auka skattetrykket meir i og med at det vart skatt på sine barns informatorar, for ammer, for sin karjol, for firhjulet vogn, for ridehestens stall, for parykk og til og med hårfrisyren.

Folket vart til slutt så utarma at det ikkje var meir å hente for kongen.

Utdrag fra "Tale på Nyplassen 17. juni 2001" av Erik Skjølberg.

Fra årbok 42, utgitt av Meldal Historielag i 2001.