Helga Mathilde Blixt

http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=3831455

istorien begynner på gården Landsverk i Gransherad. Der bodde det på 1800-tallet en familie Ole og Marit Landsverk med de to barna Helle og Ingeborg. De hadde bestemt seg for å reise til Amerika, derfor ble gården solgt. De la i vei til fots og kom gjennom Lurdalen nord for Kjennerudvannet. Der fødte Marit en gutt som fikk navnet Ole. Familien måtte søke tilflukt og arbeid der det var og få og fikk etter en tids viderverdigheter kjøpt plassen Fugleplass.

Datteren Helle reiste ut for å finne arbeid 12 år gammel. Hennes første tjeneste var på en gård ved Fiskumvannet. Den ble betalt med ett par sko, en kjole og maten for ett år.

Helle kom etter en tid tilbake til Kongsberg. Der traff hun en mann, Adolf Kristian Adamsen Zetterstrøm, som hun ble forlovet med. Forlovelsen hadde vart i fire år da Adolf lurte til seg Helles sparepenger og reiste til Amerika.

Han forlot Helle og barnet de fikk sammen, Olava, som ble født i 1881. For Helle måtte jo dette være en hjerteskjærende opplevelse og en vanskelig livssituasjon. Det var ingen sosiale ordninger den gang. Med familiens hjelp greide hun å ta seg av ungen sin og det ble ordnet slik at hun kunne kjøpe Fauleplass. Olava vokste opp der. Helle giftet seg etterhvert med Hans Kristian Hansen fra Hof. Han tok navnet Hans Kristian Fugleplass og ble Olavas stefar.

Hans Kristian tok arbeid på sagbrukene i distriktet i sommerhalvåret. Om vinteren lå han visst mest inne på en trebenk, der han røkte pipe og samlet krefter til neste sommer.

Det fortelles om Hans Kristian, som bare ble kalt "Fauern", at han var litt av et syn der han kom traskende ned bakkene til Hellebæk-saga. I hendene hadde han to fulle fire - liters spann, ett med kaffe og ett med saftsuppe. I sekken hadde han et helt brød, delt opp i grove blingser med bondesmør og hjemmelaget prim på. Helle hadde også sendt med en stabel med vafler. Hele rasjonen gikk med i løpet av arbeidsdagen.

Helle, som ble født i 1841, døde i 1914 mens stefaren Hans Kristian døde i 1936.

I folketellingen står Olava oppført med etternavnet Fugleplads, men det var nok Fauleplass som ble brukt i dagligtalen. Fauleplass har vel fått navnet sitt fordi det har vært spillplass for orrfugl i området. Plassen ligger høyt oppe på Sulusåsen, med utsikt til Skrim, Knutefjell og Blefjell.

På Fauleplass hadde de noen kuer og sauer og de dyrket poteter. Olava drev plassen sammen med sine foreldre. Det ble mange tunge løft, men Olava var sterk; det fortelles at hun bar sekker på 50 - 60 kg opp bakkene fra byen.

I ledige stunder arbeidet Olava litt med utstopping av dyr og fugler. Hun tegnet også litt. Dessuten tok hun på seg slakting for folk. Det var jo gris på de fleste gårder den gang. Skikken var at slakteren som en del av oppgjøret fikk ei halv flaske brennevin, men det syntes ikke Olava noe om. Hun averterte med at hun tok på seg slakting, men at "brennevin frabedes". I 1914 tok Olava omsorgen for en liten pike fra Veungsdalen, Magnhilde Blixt. Magnhilde var en av 11 søsken, alle under konfirmasjonsalder, som ble alene da begge foreldrene døde. Barna måtte tas hånd om og Olava ønsket seg en liten pike. Magnhilde, som senere fikk navnet Helga, ble som en datter for Olava.

Olava Fauleplass giftet seg i 1918 med Konrad Sundin, sønn av en jernsmed fra Søndre Dalarne i Sverige. Han arbeidet hos Halvor Saatvedt i Efteløt, og ekteparet bodde på Saatvedt i begynnelsen. Siden flyttet de til plassen Solli på Såtvedtåsen. De fikk en pike, Anna Sundin, som ble født julaften 1919. Samlivet med Konrad Sundin ble en kamp for å overleve. Familien flyttet mange ganger etter som muligheter for arbeid dukket opp, men Konrad slet med dårlig helse og sykdom og døde i 1927. Olava og Konrad fikk ikke så mange år sammen, men Konrad var en snill mann, og samlivet med Konrad ble et kjært minne for Olava.

Olava Fauleplass ble en gammel kvinne, hun døde i desember 1972, litt over 90 år gammel. De siste årene bodde hun på Flesberg gamlehjem og Flesbergheimen i Svene. I sin fortelling gir hun klart uttrykk for hvor takknemlig hun er for å ha kommet dit etter et langt og strevsomt liv.