Jan Sigurd Baalsrud

Jan Baalsruds fantastiske flukt fra tyskerne i Troms våren 1943 ble internasjonalt kjent gjennom filmen Ni liv, basert på Baalsruds egen beretning i David Howarths bok We die alone. Etter den annen verdenskrig var Baalsrud virksom for krigsinvalidenes sak.

Baalsrud vokste opp i Oslo, men 1934, året etter at moren døde, flyttet familien til Kolbotn. Han tok examen artium som privatist 1937 og gikk befalskurs etter militærtjenesten 1938. Etter å ha tatt svennebrev som geodetisk instrumentmaker 1939 jobbet han i familiebedriften. Han meldte seg som vernepliktig sersjant i april 1940 og deltok i felttoget i Østfold. Sammen med sin avdeling gikk han over til Sverige og ble internert i Filipstad. Senere drog han til Stockholm og arbeidet en tid som kurer på Norge for den britiske legasjonen. Høsten 1940 ble han arrestert av svensk politi og dømt til 7 måneders fengsel for “spionasje for fremmed makt mot fremmed makt”.

Via Russland drog han deretter jorden rundt for å melde seg til tjeneste i London. 23. oktober 1941 ble han opptatt som sersjant i Norwegian Independent Company No. 1 (mer kjent som Kompani Linge), hvor han gjennomgikk spesialtrening for hemmelig innsats i Norge.

Om kvelden 24. mars 1943 drog fiskeskøyta Brattholm fra Shetland med kurs mot Senja i Troms med fire mann fra Linge-kompaniet, som skulle opprette sabotasjegrupper i samarbeid med pålitelige kontakter de hadde fått oppgitt. Linge-gruppen hadde kodenavnet MARTIN RED og bestod av leder, radiotelegrafist og to våpeninstruktører, den ene var Baalsrud. Fiskeskøytas besetning hørte til den såkalte Shetlandsgjengen, som stod under norsk marinekommando. Til sammen var det 12 mann om bord, alle i uniform.

Avstanden mellom Shetland og Troms er så stor at operasjonen måtte bli meget risikabel. Tyske patruljeskip gjorde at Brattholm måtte gå lenger nord enn planlagt. Om ettermiddagen 29. mars ankret den i Toftefjorden på Rebbenesøy. Her forsøkte Linge-karene å kontakte en handelsmann som skulle være pålitelig. Det viste seg at denne var død for 18 måneder siden, og den nye eieren nektet å hjelpe dem. I stedet meldte han dem til lensmannen, som imildertid satt på meldingen i 10 timer før han måtte sende den videre til det tyske politiet i Tromsø.

Dagen etter ble Brattholm overrasket av et tysk krigsskip. Linge-karene sprengte skøyta, men tyskerne skjøt på dem og besetningen, og bare Baalsrud klarte å komme seg bort fra stranden etter en iskald svømmetur. Først senere fikk han vite kameratenes skjebne: Tre ble skutt eller dødelig såret under flukten, de andre ble forhørt og grusomt torturert før de ble henrettet i henhold til Hitlers Kommando-Befehl, til tross for at de bar uniform.

Under kampen i Toftefjorden hadde Baalsrud mistet en gummistøvel, og nå kom han i kamp med en patrulje som forsøkte å avskjære ham. Han klarte å få den frosne pistolen til å virke og skjøt lederen, de andre trakk seg tilbake og mistet ham av syne. For å villede dem la han på svøm igjen og nådde Hersøy. Her fikk han hjelp for første gang. Kvinner og barn sørget for at han fikk tørket tøyet, en ny støvel og forbinding på såret, og da karene kom tilbake fra fiske, rodde eldstegutten ham over til Ringvassøy.

Planen var å komme seg til Sverige. I luftlinje er det bare vel 12 mil, men terrenget er vilt, og det var ennå vinter. Han fikk hjelp der han bad om det, men både han og hjelperne måtte vise forsiktighet, for det var dødsstraff for å hjelpe slike som ham. Etter noen dagers flukt med båt og til fots nådde han Lyngseidet, hvor han så vidt unngikk å bli oppdaget av tyske vaktposter. Han drog til fjells for å unngå dem, kom ut for uvær, gikk seg vill, ble snøblind og falt utfor et stup. Mer død enn levende etter 60 timers tur vaklet han inn mot en husvegg i Furuflaten, hvor han igjen fikk hjelp.

Nå var han i slik forfatning at han ikke lenger kunne gå. Men hans hjelpere gav heller ikke opp. Folk fra Furuflaten og Mandalen fikk slept ham opp på fjellet og forsøkte å få skyss for ham videre. Det viste seg å være vanskelig, og dessuten blåste det opp et forrykende uvær, så de måtte etterlate ham i en snøhule. Det gikk koldbrann i de forfrosne føttene, og for å redde livet amputerte han selv de fleste av tærne. Han hadde feberhallusinasjoner og var bevisstløs i perioder under resten av den fantastiske flukten. Han hadde tilbrakt over en måned oppe på vidda da noen samer endelig kjørte ham over grensen til Sverige 1. juni 1943.

Baalsrud mistet tærne, men kom ellers fra det uten mén. Han drog tilbake til Storbritannia og tilbrakte resten av krigen som våpeninstruktør ved Linge-kompaniet. For sin innsats fikk han St. Olavsmedaljen med eikegren og Member-graden av den britiske Imperieorden (M.B.E.).

Etter krigen var Baalsrud med på å stifte Lingeklubben og ble dens første formann. Han var også en drivende kraft bak stiftelsen av Krigsinvalideforbundet og opprettelsen av krigsinvalidehjemmet Bæreia ved Kongsvinger. Historien om hans flukt ble internasjonalt kjent gjennom David Howarths bok We die alone (1955), som ble oversatt til norsk samme år, filmet under tittelen Ni liv av Arne Skouen 1957.

Baalsrud arbeidet som instrumentmaker noen år etter krigen, men flyttet 1960 til Tenerife, hvor han drev fruktdyrking og husdyravl. Han døde på Bæreia, 71 år gammel.

Eksterne lenker:

• Wikipedia (norsk)
• Wikipedia (english)
• Wikipedia (svensk)
• http://oppegardeventyret.homestead.com/JanBaalsrud.html
• https://www.vg.no/annonsorinnhold/nordisk-film/artikler/dentolvtema...