Johan Nordahl Brun

Is your surname Brun?

Research the Brun family

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Johan Nordahl Brun

Birthdate:
Birthplace: Høyem Prestegard, Byneset, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
Death: July 26, 1816 (71)
Bergen, Hordaland, Norway
Place of Burial: Bergen, Hordaland, Norway
Immediate Family:

Son of Svend Johannesen Busch Brun and Mette Catharina Dorothea Jonsdatter Nordahl
Husband of Ingeborg Brun
Father of Mette Johansdatter Brun; Ellen Johansdatter Brun; Christen Johansen Brun; Svend Brun; Cathrine Johansdatter Brun and 3 others
Brother of Elisabeth Catrine Svendsdatter Brun; Cornelius Svendsen Brun; Peder Svendssøn Brun and Catharina Svendsdatter Brun
Half brother of Johannes Meldal Svendsen Brun; Aletha Svendsdatter Brun; Rasmus Svendsen Brun; Cornelius Svendsen Brun; Anna Margretha Svendsdatter Brun and 4 others

Occupation: Biskop i Bergen
Managed by: Private User
Last Updated:

About Johan Nordahl Brun

Johan Nordal Brun, el. Nordahl Brun, født 21. mars 1745, fødested Byneset (nå Trondheim), død 26. juli 1816, dødssted Bergen. Biskop og dikter.

Foreldre: Handelsmann, senere gårdbruker Svend Busch Brun (1703–84) og Mette Catharina Nordal (1721–90). Gift 2.9.1773 med Ingeborg Lind (2.2.1746–7.8.1827), datter av Christen Erichsen Lind og Elen Svendsdatter Myhre.

Johan Nordal Brun var biskop i Bergen fra 1804. Som forfatter prøvde han seg i ulike sjangere, mest kjent er han for enkelte av sine salmer, for drikkevisen For Norge, Kiempers Fødeland, og som forfatter av Bergens bysang.

Han vokste opp i enkle kår, først i Byneset og fra fire års alder på en gård i Klæbu. Han deltok i arbeidet på gården og ble som tolvåring innskrevet som underoffiser i Nordenfjeldske skiløperkorps. På grunn av sine boklige evner ble han 1760 elev ved katedralskolen i Trondheim, hvor han bl.a. kom under innflytelse av rektor Gerhard Schønings undervisning i historie. Etter examen artium og anneneksamen arbeidet han fra 1764 som huslærer i Trondheim og studerte teologi på egen hånd. 1767 avla han teologisk embetseksamen i København. Deretter virket han noen år som lærer på hjemstedet.

I disse årene prøvde han seg som dikter i ulike sjangere og stilarter. 1768 utgav han anonymt en liten komedie, Jomfru Pecunia. Hans første større poetiske arbeid er det moralsk-allegoriske lærediktet Religionens Reyse gjennom Forfængeligheds Land, som 1769 ble lest i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 1770 skrev han i anledning biskop Gunnerus' hjemkomst fra en reise i Nord-Norge Naturens Navnedag, med mønster i Tullins naturdiktning, og utgav anonymt det følsomme prosadiktet En øm Faders Betragtninger ved sin dødfødde Søns Liig-Sten.

Brun ble av Gunnerus ansatt som sekretær i vitenskapsselskapet, og 1771 ble han med biskopen til København som personlig sekretær i hans arbeid med å reformere det danske universitetssystemet. Brun var sterkt engasjert i Gunnerus' planer om et eget norsk universitet. Årsskiftet 1771–72 skrev han den kraftpatriotiske drikkevisen “For Norge Kiempers Fødeland”. Visen ble misbilliget av de danske makthavere og kom til å fungere som en fedrelandssang for nordmennene i København.

På grunn av manglende kunnskaper i tysk måtte Brun oppgi sekretærstillingen. Til gjengjeld slo han gjennom som dramatiker. Februar 1772 vant han kappestriden om “den første danske Original-Tragedie” med sørgespillet Zarine, som han tilegnet Gunnerus. Suksessen ble feiret av de norske studentene og gav støtet til opprettelsen av Norske Selskab noen måneder senere. Zarine er et kjærlighetsdrama, skrevet i aleksandrinsk versemål etter fransk-klassisistisk mønster med forbilde i Voltaires tragedier. Med sin høye stil ble det en av skyteskivene for Wessels tragedieparodi, Kierlighed uden Strømper, hvor helten Johan von Ehrenpreis er oppkalt etter Brun.

I fortalen til Zarine hadde Brun gitt utrykk for et håp om at nordmennene snart kan "besynge Nordens egne Helte", og han ble fra dansk teaterhold oppfordret til å skrive en ny tragedie med stoff fra fedrelandets historie. Fire måneder etter leverte han tragedien Einer Tambeskielver. Formen og versemålet er som i Zarine, og stoffet er hentet fra Snorre. Stykket ble nektet oppførelse på teateret, noe som ikke primært skyldtes dets nasjonale emne, men det danske journalister oppfattet som en krigersk og særnorsk tendens i stykket. Den politiske tendensen er imidlertid tvetydig og karakteristisk for Bruns livslange dobbelte pasjon: troskapen mot kongen og kjærligheten til fedrelandet. I pamfletten Til Nordmænd om Troeskab mod Kongen og Kierlighed til Fædrenelandet. I Anledning Einer Tambeskiælver (1773) tilbakeviste han journalistenes mistanke. Han hevdet at troskap mot kongen er ekte og typiske uttrykk for nordmenns sinnelag. Forskjellen mellom nordmenn og dansker forklarte han ut fra klimatiske og naturmessige forhold i de to land. I tråd med Montesquieus teorier hevdet han at kulde skaper hardføre folk: “Dessuten er det vel en bekiendt Sag, at vi i Norge aande en friskere og sundere luft, end i Dannemark, i det minste sundere for os: Adrig er vort Sind saa let og muntert som under vor egen Himmelegn. Jeg for min Deel befinde mig bedst, naar det er saa koldt, at en Journalist kunde fryse seg ihiel.” 1791 tok han stoffet fra Einer Tambeskielver opp igjen i syngespillet Endres og Sigrids Brøllop, hvor ekteskapet mellom de to tittelfigurene allegorisk representerer foreningen mellom Danmark og Norge. Bruns øvrige dramaer i 1790-årene er borgerlige komedier i tradisjonen fra Holberg og gir uttrykk for Bruns konservative, paternalistiske og antirevolusjonære synsmåter. Den politiske tendensen kommer klarest til uttrykk i Republikken paa Øen (1793) og går ut på at likhetsidealet er urealistisk. Bare en streng samfunnsorden kan skape frihet og fred.

1772 ble Brun utnevnt til residerende kapellan i Byneset, og 1774 overtok han stillingen som sogneprest ved Korskirken i Bergen. Han ble snart byens sentrale åndspersonlighet. 1793 ble han stiftsprost, og 1797 konstituert i bispeembetet. Fra 1804 til sin død 1816 var han biskop i Bergens stift.

I sitt geistlige embete engasjert Brun seg i praktisk arbeid og foretok mange visitasreiser; han var den første som visiterte i Jostedalen. Sterkest gjorde han seg gjeldende i den kristne forkynnelse. Den har en sterk følelsesmessig forankring, men er uten sentimentalitet. Mot samtidens opplysningskristendom og utvannede deisme slo han til lyd for en aktiv og inderlig tro på Bibelens seirende Kristus. Han foraktet pietismens tilbøyelighet til passivitet og selvbeskuelse. Guds ord var hans "Sverd i Troens Rige" og han var alltid beredt til å kjempe for sine gamle fedres kristendom, også slik den hadde nedfelt seg i liturgien. 1785 kom skriftet Vore gamle Kirkeskikke forsvarede mod Hr. Confessionarius og Doktor Bastholm, hvor han forsvarte den gamle liturgi mot rasjonalistiske reformer i gudstjenesten. Bruns kristentro er nært forbundet med hans forkjærlighet for det nasjonale, og han var en av de få geistlige som viste overbærenhet i Hans Nielsen Hauges sak.

Brun var en av sin tids største talere og regnet prekensamlingen Hellige Taler (1797–98 og 1805) som sitt åndelige testament. Han lærte talene utenat og la stor vekt på den muntlige fremførelse. Med sin bruk av de bibelske tekster videreførte han en eldre tradisjonell bibeltolkning som stod i kontrast til opplysningstidens krav om en vitenskapelig bibelutlegning. Preknenes billedrikdom og kraft viser den egenartede kombinasjon av det autoritære og det folkelige som preget hans personlighet og vitner om en usedvanlig høy retorisk bevissthet.

Det vesentligste av Bruns poetiske produksjon etter 1772 er salmer og dikt. Et høydepunkt er påskesalmen Jesus lever, Graven brast fra Evangeliske Sange (1786). Den poetiske styrke ligger i de logisk sammenhengende bilder, som er utledet av konkrete fenomener med tydelig referanse til den bibelske beretning om oppstandelsen. Også Bruns profane dikt i Mindre Digte (1791) utmerker seg ved enkelhet og anskuelighet, noe Bergenssangen Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde er et eksempel på. I flere dikt bringer han inn nasjonale motiver, norsk vinternatur og gleden ved å bruke ski og skøyter. Bruns siste store poetiske arbeid, Jonathan (1796), er et omfangsrikt epos i aleksandrinsk versemål med bibelsk emne. Det ble tilegnet Israel og det jødiske folk i alle land. Diktet ble ingen suksess, men Brun holdt det selv for et hovedverk.

Brun forsvarte i all sin gjerning kongemaktens legitimitet og forble urokkelig i sin tro på eneveldet som den beste statsform, og han agiterte sterkt mot unionen med Sverige. Så lenge det var håp om at Christian Frederik kunne bli konge i Norge, hyllet han den danske prinsen som “vor egen, vort Norges første Mand”. Han fikk også satt igjennom at de bergenske representanter som møtte til det første overordentlige storting fikk anledning til å reservere seg i spørsmålet om foreningen med Sverige, og han skal endog av en deputasjon av byens borgere ha blitt tilbudt Norges krone. Det var imidlertid i samsvar med hans konservative grunnsyn å vise øvrigheten lydighet og respekt. Da unionen var et faktum, aksepterte han situasjonen, men uten å glede seg over den nye demokratiske forfatningen. 1815 ble han opptatt som æresmedlem av det evangeliske selskap i Stockholm og i sine siste leveår var han sterkest engasjert i arbeidet for opprettelsen av et norsk bibelselskap.

I litteraturhistoriens fremstillinger av norsk nasjonal identitet har Brun spilt en viktig rolle og ofte blitt sammenlignet med kraftfulle personligheter som Bjørnson og Grundtvig. Nyere forskning har lagt større vekt på det motsetningsfylte i Bruns poetiske og polemiske skrifter, og fremhevet at hans nasjonale selvhevdelsestrang ikke er det som senere er blitt forbundet med nasjonalisme, men patriotisme: en skjerpet bevissthet om røtter og regional bakgrunn og stolthet over norsk egenart og historie.

Johan Nordal Brun ble 1810 ridder og 1812 kommandør av Dannebrogordenen, 1813 Dannebrogsmand, 1815 geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden og dagen etter sin død kommandør av samme orden.

Notater

Forfatter av bysangen "Jeg tok min nystemte Citar" (trykt 1794).

Under studietiden i København medlem av Det Norske Selskab og forfatter av bl.a. tragedien Zarine (1772), som gav Wessel en av impulsene til parodien på den oppstyltede franske tragediestil, "Kjærlighed uden Strømper".

Brun skrev den første norske nasjonalsang "For Norge, Kiempers Fødeland", også i København, var ortodoks og bokstavtro som teolog, og motstander så vel av rasjonalismen som av H.N. Hauges folkelige kristendom.

Av hans mange salmer - som kom i to samlinger 1786 og 1791 - synges stadig "Jesus lever, Graven brast".

Brun kunne i dikt og salmer være både enkel og monumental. I sine lyriske dikt brukte han gjerne motiver fra norsk natur og folkeliv.

I 1760 ble han elev ved Trondheim lærde skole, og virket en tid som huslærer i Trondheim og Klæbu, samtidig som han hadde korte studieopphold i København. I 1767 ble Johan teologisk kandidat. I 1772 ble Johan Nordahl Brun residerende kapellan i heimbygda Byneset. Økonomiske forhold tvang han til å skifte kall, og familien flyttet til Bergen i 1774. Johan ble snart byens "ledende personlighet"

view all 14

Johan Nordahl Brun's Timeline

1745
March 21, 1745
Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
1774
September 4, 1774
Bergen, Hordaland, Norway
1776
September 23, 1776
Bergen
1778
January 5, 1778
Bergen, Bergen, Hordaland, Norway
1779
January 20, 1779
Bergen, Hordaland, Norway
1781
April 14, 1781
Bergen
1782
June 7, 1782
Bergen, Hordaland, Norway
1785
February 5, 1785
Bergen