Karen Helena Røiseland

Is your surname Røiseland?

Research the Røiseland family

Karen Helena Røiseland's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Karen Helena Røiseland

Birthdate:
Birthplace: Røiseland
Death: Died in Kvinesdal, Vest-Agder, Norge
Cause of death: Nyresyke (oppgitt i kyrkjeboka)
Immediate Family:

Daughter of Tobias Tobiassen Røiseland and Inger Nilsdtr. Røiseland
Sister of Jenny Theodora Røiseland; Pauline Tobia Omland; Ruth Theoline Breimoen; Ida Maria Breimoen and Nils Tobiassen Røiseland

Managed by: Private User
Last Updated:

About Karen Helena Røiseland

"Da Karen reiste fra oss"

Hjemme hos oss var vi fem jenter og en gutt. Så var det en vakker sommerdag i juni at alle oss jentene fikk skarlagensfeber. Vi ble så syke. En natt ble feberen så høy på den mellomste av oss at hun ble borte fra sansen. Far måtte da opp og ta hesten og kjøre den 15 km. lange vei nedover dalen etter doktor. Vi fire ble bra igjen, men Karen fikk den ene sykdommen etter den andre. Da det led henimot jul, måtte våre foreldre reise til Stavanger med henne. Først var det å kjøre 20 km med hesten, så var det to timer med båten, så 15 mil med jernbanen.

Vi barna skulle da stelle kyrne, sauene, hønsene, hesten, likeså huset så godt vi kunne.

Da juleafta kom, hadde vi kokt julegrøt. Vi satte oss til bords, også begynte vi å synge:"Til den gamle simple stuen vil min tanke gjerne gå, ilden spraker høyt på gruen, røken stiger lett og grå. Og det lange furubord er skuret rent, alt av mor, osv". Men da vi kom et stykke ut i sangen, begynte vi å gråte.

Far kom hjem snart, men mor og Karen ble borte i åtte uker. Til slutt kom da de også hjem, men Karen var ikke bra. Hun var av og til så bra at hun lo og pratet livlig og sang. Av og til kledde hun på seg og kunne være oppe. Hun hadde en ualmindelig god sangstemme, og hun var glad i å synge. Hun var også glad i å lese kristelige fortellinger og i det nye testamentet. Hun kunne lese og skrive da hun var fem år gammel.

Så ble hun igjen mer dårlig, og måtte bare holde seg i sengen. Da måtte vi lese meget for henne. En dag ba hun om å få sitt lille testament, og sa: "Let opp min salme". Hun mente den 23. David's salme. En dag sa hun til sin femårige søster: "Vil du gå ut i kammerset og be for meg, at oppkasten må stoppe". Hun hadde så lyst til å leve, men to dager før hun døde sa hun at nå ville hun heller gå til himmelen enn å bli rask igjen.

I mai måned når alt i naturen stod i flor og herlighet, reiste hun hjem til himlen. Hun ble begravet Pinseafta.To snille damer fra Stavanger kom den lange vei og deltok med oss, den store sorgfulle dag.

Jeg husker den siste sang vi sang for henne var: "Livet forsvinner i hast som en drøm - barn rykkes bort fra foreldre og lek". Noen minutter før hun døde sa hun: "Mor rull opp gardinet!". Hun så da opp mot himlen, og så reiste hun. Hun var ikke fylt åtte år.

Dette stykket er skrevet av Karen's eldste søster Jenny. og var sett inn i "Barnerøsten's nr 24-26 i år 1946.

----------------------------------

Avskrift fra Jennys dagbok.

                                                                                 Røiseland 1906.

Karen Røiseland født 14. august 1906.

Sommaren 1913 fikk Karen skarlagensfeber. Hun låg i 16 veker før ho kunne begynne og vera oppe litt. Hun hadde så høg feber at vi kunne høre hvordan hjertet hennes banket og brystet gjekk så høyt og hun snorket voldsomt. Låg og kastet seg frem og tilbake i sengen og av og til sa hun: Mor. Hun kunne ikkje si mer. Hun låg i 2 døgn og ikkje sanste. Feberen var så høy. Hun tok av seg veldig, blei ligsom oppbrendt av feberen; så det var bare sår på lippene og i munnen. Det var ca. ein månad hun ikkje kunne få spise. Ikkje eggekvite tålte hun. Vi måtte smøre mat til henne allikevel, for hun måtte lukte på brødskivene. Hun mistet aldeles hørselen for en tid. Ein dag jeg snakket til henne, visste jeg ikkje hva jeg skulle gjøre for hun hørte ingen ting. Da sa Karen: skriv det på ein lapp. Hun var også mest målløs ei tid. Då hun hadde vore sjuk 1 måneds tid, så var det hennes fødselsdag og då sa hun: Eg tenkte ikkje at eg skulle få så raden (kjedelig) ein fødselsdag. Den dagen fikk hun igjen litt hørsel så vi kunne få snakket litt med henne.

Da Nils (bror) kom heim om kvelden frå Øya (han hadde kjørt ein fetter, Nils Kristiansen til båten) så hadde han med seg nogen presanger til henne. Då sa Karen:” Det blei ikkje så rade heller. Hun mistet hele håret sitt. Det var så langt at det gjekk til beltet og hun var ikkje 7 år. Dette syntest hun var så leit og hun sa: Nå har dere så meget hår og jeg ingenting”. Hun vasket hodet ofte for hun ville at det skulle vokse fort. Da hun var god i munnen og i ein kort tid fikk spise det ho hadde lyst på så fikk hun Kollerine og da måtte hun bare drikka vond suppe og det likte hun ikkje. Så fikk hun nyre sykdom og då måtte hun bare drikka melk og melkesuppe. Heretter fikk hun aldri spise fast mat mer da hun aldri blei god av sin fordøyelses-sykdom.

Ei tid etter hun hadde hatt skarlagensfeber fikk hun ein rød og sår flekk i ansiktet og dette spredte seg over heile hodet og kroppen, så ei natt kunne hun ikkje ligge. Mor måtte sitte i sengen og holde henne under haken så hun fikk støttet seg på den måten. Etter at hun hadde ligget i 16 veker kunne hun begynne og vere oppe og gå når hun holdt seg i stolene. Nå var hun oppe i ca. 5 veker. Da brøt hennes ørebetennelse ut jennem beinet bak høyre øret.

Mor og far reiste til Stavanger med henne den 2/12-1913. Vi andre 5 søskene Jenny 14 år, Nils 12 år, Pauline 8 år, Teoline 6 år og Maria 4 år var heime aleine. Samme dag rydda me Karen sine leker (under tåregråt) fint så at dei skulle vera like fine når hun kom tilbake. Karen blei innlagt på det Katolske sykehus. Hun gjennomgikk her ein stor operasjon bak øret. Hun måtte ta bort eit stykke av beinet. Hullet var så dypt inn der hvor hjernen låg. Mor var med henne på sykehuset både natt og dag i dei 6 ukene. Mor ville mest besvima av og til. Hun lengtet så og allikevel så måtte hun sitte på ein stol fremfor sykesengen i 6 veker. Karen blei operert den 6. desember kl. 7 om kvelden. Hun bad mor så inderleg at hun måtte vera med inn på operasjonsrommet og sa at hun turte ikkje gå aleina. Så kom 2 doktorer og 2 sykesøstre kledd i hvite kjoler og tok henne inn aleine. Dei sa ingen ting til henne korleis dei skulle behandla henne, så hun blei veldig redd. Dei la henne på operasjonsbordet og bant føttene og hendene på henne. Mor og far kunne høre at hun sette i 2 såre og høge skrik, det var med same hun blei bedøvet. Da det var over og hun blei båret inn på rommet, var hun veldig syk og kastet opp. Doktoren hadde sagt at når såret bak øret var godt, så skulle hun spise og fordøye maten, men når hun kjente hvor syk hun var om kvelden så sa hun: Eg blir aldri god meir. Hun sa til mor at hun var sikker på at hun hadde blitt kjøvd av bedøvellsesmasken, dersom ho ikkje hadde fått sovna. Ho sa at ho torte ikkje gråte heller, for då kom dei kanskje til å gjøre henne enda mer vondt. Men da jeg ville miste pusten måtte jeg skrike, og jeg følte at jeg datt ned i ein dyp sjø og så såg eg doktoren høgt oppe. Sykesøstrene sa at hun var alt for forstandig for sin alder. Hun kunne somme tider ligge i fleire dager på sykehuset og ikkje få beholde nogen ting, så kunne hun si: Mor holdt meg i hånden. Da kunne hun ligge stille for en stund. Den første gangen hun skulle inn å bytta på såret trudde hun at dei skulle gjøre det samme som sist då dei opererte henne. Da sa hun til mor: Mor du skal spørre doktoren om ikkje du kan vera med meg inn, dersom han får 10 øre av meg. Hun var en tid så utmattet av sult mens hun var på sykehuset at doktoren trudde at hun måtte dø. Dei 2 vekene hun var hos moster Karina, som bur i Stavanger, var hun så god at hun beholdt suppe, men blei verre igjen før hun kom hjem. Far reiste til dem og var hos dem i ei veke i julen. Vi andre stellte heime og spiste julegrøten åleine. Hun hadde ein heil ”smørkasse” med presanger og ein del penger som hun hadde fått. Men hun ville heller vore presangene og pengene foruten og vore frisk. Da mor fortalte henne hvor mange penger doktoren skulle ha, så sa hun: Mor blir ikkje me så fattige som fanter då; kanskje at me må selge gården då. Litt om operasjonen igjen. Karen gråt då hun var opperert og sa: Mor blås på såret. Mor forklarte henne at det ikkje nytter, for det er så mye bandasje på, men hun sa: jo prøv det svie så. Hun fikk mest aldri lov til å lese og skrive på sykehuset for doktoren. Men når hun var tålig kunne hun sidde i senga og tegne med oljepapir og lese og skrive litt. Hun skreiv eit brev heim.

                         
                                              Stavanger 8/12-1913.

Kjære far og søskende.

Jeg har fått ei fin hårdukke av moster Karina. Jeg synest at vi har det nokså greit på sykehuset. (Hun hadde bare vert 4 dager). De søstrene er så snille. Jeg ville heller ligt å vert hjemme. (Så rekna ho opp ein hel del som har besøkt henne). Jeg sitter i sengen og skriver. Hvorledes lever pusen? Dere har vel hatt pusen inne når vi er vekke?

Er det snø der oppe, og om dere er ute og renner. Hvorledes lever dere? Hvorledes lever Georg og Bergine? har nogen der oppe fått skarlagensfeber? Hvordan lever Inger Tonette Narvestad og gutten hennes. (Hun var så syk da). Jenny får vi dei nye kjolene til jul? (Hun fikk aldri sin). Har Severine sytt dei nye forklene deres? Her er ei kone på sykehuset her som heiter Martha Lorense, som har vonde øyne. Dei har operert det eine øyet og i morgen skal dei operere det andre Martha hilser far.

Har dere hatt brev fra Martha Sharv, så send til oss. Skriv snart igjen. En venlig hilsen fra Karen Røiseland, 7 år og 5 månar gammel (hun skreiv brev aleine då hun var 5 år).

Dei kom heim 28/1-1914.

Fra hun kom heim og til hun fikk det siste tilbakefallet var det 7 uker. Hun var oppe disse 7 ukene, men dei var også prøvefulle. Av og til kunne hun beholde melken og suppen, - andre tider ikkje. I 12 dager fikk hun ingenting i seg, bare kastet opp alt. Det såg ut for oss som hun ikkje kunne leva lenger nå. Så ble det ein dag hun fikk beholde drikke og fikk drikke seg mett. Så ble det 11 dager igjen, og således holdt hun det i 10 veker. Når hun av og til tygget hun på mat og spyttet det ut igjen, bare for å kjenna smaken fikk beholde kunne hun kjenne det med same hun begynte å drikke for hun kjente det randt kaldt ned gjennom brøstet og då kalte hun det, nå kaldsøkke det, for ellers føltest det som at det stod just nedunder halsen. Det såg ut som at når hun bare fikk beholde næring, så var hun like så rask og følte seg likeså god som oss andre. Hun var sulten som eit friskt barn, derfor var det så mye verre for henne. Så kom det 3 dager da hun var veldig utmattet ei gang som hun ikkje kastet opp. Hun drakk søt melk og rå egg. Hun hadde ikkje hatt 3 så gode dager siden hun fikk kolerine. Nå blei ho så sterk at hun sat ein kveld i ”ronsa” og strikket på sitt lille strikketøy til klokka halv ti. Tante sa at det var Karens store mot, vilje og muntre natur som holdt livet oppe så lenge. Nå fikk hun nytt mot om at hun skulle komme seg igjen, men blei snart skuffet. Hun sa: Mor trur du vel at det ville bli skrekkeleg lenge før eg kunne bli så sterk at eg kunne gå vist at eg kunne få holda på og fordøya så godt som eg gjør nå; men den fjærde morgonen då kastet hun bare opp. Hun prøvde hver gang vi hadde melket så lenge hun hadde magt og suge melken opp gjennom røret som hun drakk i, og skulle se om hun ikkje kunne fordøya den. Til sist ein dag hadde hun ikkje makt til å suge opp melken, men hun sa aldri mer enn disse ord: ”Nei mor, ta det”. Hva hun tenkte var ikkje godt å veta. Dei 20 siste døgn fikk hun aldri fordøya, bare drakk vann og kastet det opp igjen. Hun låg i ronsa ”hengekøya” og vi måtte ronsa henne heile dagen og somme tider natten over, hun syntest at det var bedre. Av og til tygget hun på maten og spyttet den ut igjen, bare for å kjenna smaken. Det første av dei 10 vekene var hun oppe og holdt seg med godt mot. Så ein dag reiste hun seg på sengekanten og slo til ein glasslykt som hang der i rekken. Det var min (Jenny). Hun skulle lesta erta meg. Så såg eg på henne. Hun nikket med hode og smilte som hun pleide å gjøre og sa: ”Eg er ikkje redd for deg for eg veit at du tør ikkje gjøre meg noe ”. Dette blei mest siste gangen hun smilte. Så kom hun på denne uka, at hun ville plent til Volland til bestefar og Eline. Far og dei minste kjørte henne bort. Det første i dette siste tilbakefallet, mens hun hadde krefter, måtte vi rede opp i ”ronsen” på benken og på gulvet og somme tider flytte henne 3 ganger på 5 for sulten arbeidde så svært. Hun låg og kraup rundt i sengen, men kreftene blei snart for små. Det var lite hun sov i disse 10 vekene. Hun låg for det meste våken og kjente på sulten. Ein dag mor gjekk og bar henne, så låg Maria på benken så sa ho: Mor legg meg på benken, det såg så godt ut når Maria ligger der. Mor la ho ned på benken og hun fikk sove nogen minutter. Når hun hadde nogen dager at hun beholde det hun drakk, så sa hun til oss andre: ”sjå kor tykke armane mine blir nå”. Men når hun ikkje beholde nogen ting i magen sin. Så sa hun ingen ting. Hun hadde visst ikkje sagt eit ord til klage i heile denne tunge sykdoms-perioden sin. Men den første uken i dei 10 siste gråt hun av og til og sa: ”Når dokke bare kjente kor vondt det er å vera sulten”. Ein dag sa hun at eg skulle breia over henne og det gjorde eg. Då eg så breidde av henne igjen så låg ho og gråt. Ho ville ikkje gråta så mor såg det for så gråt ho og, -og det er så ”rade”. Ein dag sa ho at dokke har det godt som kan eta. Eg skulle vera glad om eg kunne få drikka meg mett på melk. Ein dag spurte eg henne ”Karen er det ikkje rart å tenka på at du har vore like frisk som oss og ho svarte at det syntest hun". Den siste dag hun levde og låg i ”ronsen” (hengekøya) så hang speilet rett framfor henne. Eg såg at hun såg seg sjølv i speilet, men då hun oppdaget at eg såg på henne, så slo hun øynene ned. Det siste hun levde så likte hun ikkje når vi skulle bytte undertøy på henne. Ein dag sa hun til Teoline om hun ville gå ut i kammerset og be til Gud om at hun måtte få drikka seg mett. Då Teoline kom inn, sa hun at du må gå inn på nytt for jeg kan ikkje enno fordøye drikken. Hun hadde så lyst til å bli frisk. Hun tykte ikkje at hun kunne reisa frå mor og far. Den siste dag hun levde spurte far henne om morgenen om hun ikkje ønsket at Jesus måtte snart koma og henta henne. Da svarte hun: ” Ja ” (den kvelden fikk hun flytta). Far spurte henne og om hun heller ville flytte enn å bli frisk. Hun svarte :”Ja ”. Hun hadde mer enn almindelig klar tankegang. Og det til den siste minutt hun levde. Dei 2 siste dagene hun levde, låg hun og små ynket seg hele dagene, så sa jeg: ”Karen, dersom du hadde krefter, låg du ikkje å krøp frem og tilbake som du gjorde dei første dagene”. Hun svarte: ”Jo”. Hun hadde ikkje krefter til å løfte hode eller ei hånd opp fra puten. (Men hun sa ingen ting om det). For at hun skulle få røre litt på seg når hun hadde så vondt, så satte hun den eine fingeren fram for den andre bortover dynen. Den siste dagen hun levde ronsede eg henne til klokka 9 om kvelden. Da sa hun: ”Jenny si at mor skal komme hit (så mange ord hadde hun ikkje hatt krefter til å sagt dei siste dagene) hun hadde bare stønnet litt når det var noge hun ville, vi måtte spørre henne så svarte hun ja eller nei. Da mor kom bort til henne, sa ho at ho måtte ligga i senga med henne, dette var så merkverdig syntest vi; for ho hadde ikkje villet ut or ronsen (hengekøyen) dei siste dagene. Mor tok ho bort i sengen til seg (jeg gikk til sengs ovenpå). Litt før halv 11 sa hun: ”Mor rull opp gardinet (sengen stod framfor det venstre vinduet), så låg ho og såg opp mot himmelen med store, klare øyne ei stund. Så spurte hun om vann, drakk og kastet opp som alminnelig. Mor holdt henne i armen sin, så døde hun med samme, stille og rolig, som man blåser ut eit lys — med et lyst smil over ansiktet. Ikkje ein trekning å se.

Denne kvelden kl. 6 kysset hun far for siste gang. Jeg såg hvordan hun skulle lage til sine tynne leber (lepper). Hun døde sjette dag (fredag) den 22-05-1914, 7 år og 9 månader.

Hun blev begravet syvende dag (pinseaften) 30-05-1914.

Da hadde vi vert 6 søsken i 3 år og 3 dager.

Hun hadde en kurv med gotter i. Den hadde hun ned av skapet en gang til dagen og spanderte på oss. Selv måtte hun bare se på det. Den siste uken nevnte hun ikke den. Hun hadde ikkje krefter lenger. Av og til snudde hun seg så hun ikkje skulle se maten på bordet når vi spiste. Så lenge hun hadde litt krefter måtte vi gå og plukke strandbær til henne, for hun syntest det var tidsfordriv og renske dei. Ein av dei siste dagene hun levde sa hun: ”gi meg nytestamentet”. Hun leste en salme, eg trur det var den 62., så sa hun: ”Mor finn du salmen (hun mente den 23). Så leste hun den, og det blev den siste hun leste selv. De siste ukene hun levde måtte mor nesten stå over ronsen dag og bare ronse litt. Inni mellom måtte hun lese fra boken som heitte : ”De Gudfryktiges liv og deres endelig.”Denne boken var flere fortellinger om småbarnsliv, sykdom og død.

Ein dag før hun døde sa hun:” Maria er Karen snill?” Maria svarte ja ” Du og, - sa Karen. Ein dag vi kom inn til henne med ein bukett kvitveis, så sa mor :”Karen, kan du minnast kven som plukka dei første kvitveisene i fjor vår. Hun svarte:”Ja ” (det var altså Karen) Hun hadde ein umenneskelig tålmodighet. Hun ytret aldri eit ord til klage. Men nå da hun såg dei nydelege kvitveisene begynte ho og gråte og sa:” Eg får nok ikkje pela blomster i sommer. Hun hadde altid vore så sjelden glad i blomster. Dei måtte hun plukka hvor hun gikk. Mange ganger gikk hun aleine og sang og plukka blomster. Så liten hun var sa hun altid at hun ville heller vera sjuk sjølv enn at andre skulle vera sjuke. Hun var så ømfølande for andre. Hun var så veldig til å sei farvel til alle ting, før hun fikk sin sykdom. I sine skrivebøker skreiv hun: Farvel du mi ”jilla” (snilla) bok. Då hun var 5 år gjekk hun aleine i ”bugjerdet” mellom Vollan og oss og småsang: ”Farvel du mitt ”Jilla” 5 år. Da hun hadde ligget ei tid i den siste ”turen” var det ein dag hun sa: ”Jeg gråt ikkje” men tårene randt nedover kinnene da vi hadde lagt vekk klerne hennes og hun ville stå opp. Vi sa at hun var for veik, men hun hadde altid så godt mot. Mor tok hun så på fanget og begynte og kle på henne. Då ho var mest ferdig sa Karen:” Nei eg kan ikkje”. Hun hadde alltid så lyst på klokke. Hun hadde fått ein del penger mens hun var sjuk, men vi sa at hun måtte ha 20 kroner. Så ein dag i det siste, hun var svært utmattet, fikk hun ein daler frå Amerika. Så hadde hun ligget og rekna ut at nå hadde ho akkurat 20 kroner. Hva vil du med dem? Spurte jeg. Jeg såg hvordan hun lagde sine tynne lepper, når ho svarte og sa med svak stemme: K-j-ø-b-a k-l-o-k-k-a. Ein dag det siste hun låg og såg ut vinduet, dei andre ungane lekte utenfor og jeg ronset henne og sa:”Tykkjer du det er greit å sjå på dei? Hun svarte:” Nei” Jeg spurte da hvorfor hun da såg ut? Men jeg husker ikkje om ho svarte på dette eller ei.

                                                                       Avskrift av Jenny Røiseland s dagbok.

Karen s eldste søster.

Lillian Sindland

Mai 2009

Kolerine er en eldre betegnelse for magekatarr, diare.

view all

Karen Helena Røiseland's Timeline

1906
August 14, 1906
Røiseland
1914
May 22, 1914
Age 7
Kvinesdal, Vest-Agder, Norge
May 30, 1914
Age 7