Lars Larsen Enlid

Bodde på Bjørnvoll og senere kort tid på Hestflått der han døde en høstdag i 1863(Gard og grenneliv i Budalen, Globus forlag 1971, s 511)

I heftet fra slektstreff 2. juli 1988 for etterkommere av Peder Larsen Storrø, Lars Larsen Storrø Senior og Lars Larsen Storrø junior står det skrevet: Vi som møtes til slektsstevne den 2 juli 1988 under navnet "Storrø slekten" skulle egentlig hatt navnet Enli som slektsnavn.
For Oldefar til de eldste av oss, Lars Larsen var født i Nord Enlid. Da han ble gift med Kari Hansdatter fra Systun Storrø ble det til at Lars og Kari fikk begynne som husmannsfolk på Bjønnvolla, som på den tid var eiendom under Nord-Enlid-gården.
Nord-Enlid var i den tid regnet som en av velstandsgårdene i bygda. Og sønnen ble ikke satt ned i trange vilkår. Helt fra starten av hadde de hest på Bjønnvolla, og det var ikke vanlig på en husmannsplass.
Men de hadde nok hug til sin egen selveiende gård, og da Hestflått(søndre) ble tilsalgs, fikk de tilslaget på denne gården. De flyttet fra Bjønnvolla til Hestfløttan i 1860.
Lars og Kari var både virksomme, nøysomme og fremadstrebende mennesker. Men dessverre var ikke helsa den beste. Allerede i 1863 døde Lars. Kari var da med barn og våren etter fødte hun en sønn. Lars Larsen og Kari Hansdatter hadde barna:

Lars f. 1844 på Bjønnvolla
Hans f. 1848 på Bjørnvolla død 1848
Peder (Per) f. 1852 på Bjønnvolla
Lars f. 1864 på Hestflått.
Lars Junior ble oppkalt etter faren sin, som døde senhøstes 1863, noen måneder før gutten kom til verden.
Selv om eldste sønnen Lars var 20 år da faren døde, så var det naturlig at Kari Hansdatter så seg opprådd for å fortsette som gårdbruker på Hestflått. Derfor solgte hun gården til Ole Eriksen Holthe fra Soknedalen og flyttet hjem til Storrø.
På Storrø var det en hard tid omkring 1860-årene. Faren til Kari, Hans Kristoffersen, hadde først gitt fra seg gården til sønnen Kristoffer. Men Kristoffer var ikke egnet til Bonde, og gikk fra gården. Faren ordnet opp og tok igjen gården, og i 1865 fikk Kari skjøte på "Storrø søndre" i Budalen sogn i Støren kommune.
Gauldal fogderi og tinglag som det heter på høytidelig embedsspråk.
"Kari Hansdatter var både resolutt og streng når det røynet på" står det skrevet i Budalsboka. At det var nødvendig, kan vi godt forstå. Det var ikke barnetrygd og enkeltstønad i 1860 årene. Og det viste seg at det harde slitet hadde kostet. for bare 49 år gammel var livsdagen slutt for Kari. Tross sin lave alder har vi etterslekten oftest omtalt henne som "Karikjerringa"
Men selv om oldeforeldre- generasjonen vår falt tidlig bort, fortsatte slekten å leve..
Etterordet i samme hefte er skrevet 16.05.1988 av P.O Storrø