Lars Olsson Ree

Is your surname Ree?

Research the Ree family

Lars Olsson Ree's Geni Profile

Records for Lars Olsson Ree

113,105 Records

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Lars Olsson Ree

Birthdate:
Death: (Date and location unknown)
Place of Burial: Meldal, Sør-Trøndelag, Norway
Immediate Family:

Son of Ole Pedersson Ree and Magnil Jonsdt. Ree
Husband of Gurru Arntsdt. Agholdt
Father of Arnt Larsson Ree; Ole Larsson Ree; Magnhild Larsdt. Ree; Ingeborg Larsdt. Ree; Guru Larsdt. Ree and 1 other
Brother of Peder Olsen Ree
Half brother of Magnille Olsdt. Ree

Managed by: Kari-Elin R. Lillemo
Last Updated:

About Lars Olsson Ree

Lars Olsson Ree er nevnt første gang i skiftet etter mora Magnil Jonsdt. Ree 28. juni 1743.

barn 1. Ole Pedersen, over myndig alder

       2. Lars Olsen, 18 aar

Lars Olsson Breckhoug ble trolovet med Gurru Arensdt. Agholt Dom: Judica ( 4. april ) 1756. Forlovere var Joen Resell og Joen Agholdt.

Lars Olsson Brech og Gurru Arensdt. Agholt ble gift i Meldal kirke 31. mai 1756

KALVHAGEN eller BREKKHAUGEN

var husmannsplass under Resbrekka og låg borte i bakkane i aust for husa på garden.

Halvar Larsson Brekka, f. 1690, var fødd på Brekkhaugen og var såleis onkel til LARS OLSSON NORDSTUGGU REE. Han vart i 1723 gm. Gunhild Jensdt. f. 1700, og dei var rudningsfolk her.

(Meldal bygdebok bind 3, side 508)

REE NORDSTUGGU gr.nr. 79, br.nr. 1-3

LARS OLSSON BREKKHAUGEN, f. 1725 og Rasmus Knutsson Ofstad den yngre, f. 1736 fekk skøyte på 2 øre m/bygsel den 22. desember 1759 for 220 rigsd. og kår. Dette kåret var halve husmannsplassen Brekkhaugen (4 1/2 da. jord), Kalvhagen, Teltskåren og det nybygde kvernhuset i Ryånda m.v. Alt til odel og eigedom. (br.nr. 3) Husbonde og husmann bytta i dette høve plass. Lars Olsson var g.m. Guru Arntsdt. Agholt, f. 1731.

(Meldal bygdebok bind 3, side 500)

Resgrenda

Omlag 2 1/2 km sør for Meldalskyrkja, på austsida av Orkla, oppe på ei stor terasseforma flate, skjer den gamle kongevegen seg igjennom ei stor og tettbygd fager grend, - det er Re. Det stutte og naturgjevne namnet peikar attover mot ei eldgammal busetningstid. Her er funne fleire store gravhaugar, og det er gjort mange oldtidsfunn i branngraver og på det fri, mellom anna tveegga sverd, spydspissar, økseblad m.m. som er tidfesta til 800-tallet. Tidleg vart Re delt i to, for i Aslak Bolt si jordebok frå 1440-åra over gardar som høyrde bispestolen til er nemnt Re, syndzstad gard på 9 spand leige. Det seier seg sjølv at det også var ein nordre gard. I fylgje diplom av 24. juni 1445 gjev erkebiskop Aslak Bolt bort gardane Re, Ås med fleire til frenden sin, riddar og høvedsmann over Trøndelag, Henrik Jønnisson Gyldenløw:

"Wi Aslak med Gudz miskun erchebiscop i Nidaross kungøra med thetta wart bref at af wy nevengen nærmire skyldom frende hafue wppa wart fæherna Wegna ther wy af yitha en thenne nærvarande brefuisare Henrik Jønnisson oth swa fore.........anno Domino M.CDXLV ipså die natiuitatis sancti Johannis Captiste"

Men Gyldenløw hadde ikkje Sørgard Re så lenge. Straks etter gav han garden til venene sine, krossbrødrene i Trondheim, til deira bordhald. For dette skulle dei halde sjelemesse for kona hans, Pilippe Barquard Krumedikes, tysdag føre helgamess. Om morgonen skulle det berast offer, og straks etter messa skiftast til dei fattige. Det skulle også "ringiass med størstom klokkom sælaringning baade wm qwaldit efter vigitus oc om morghonen efter messan". Såleis er også Re atter medteken i Olav Engelbrektsson si jordebok over St. Olavs jorde i Meldal i året 1533. Mannen heitte i desse tider Asbjørn. Garden er oppførd i Norske lensrekneskapar frå 1548-67 under Stiigtenns (bispestolens) landskyld, og Jon Ree betalte da eit slagtenaut. Skipsskatten vart utligna i desse tider, og det syner seg at det da er vorte tre bruk og "fullgardar" alle. Det er leiglendingane Jon, Eyvind og Erik, som betalte ein dalar kvar. Delinga held fram vidare. I 1645 var det fire Regardar, i 1664 var det fem, og ved århundreskiftet 1700 var det seks. Nordgard var vorten til: Nordgard, Nordstuggu og Brekka. Sørgard var vorten til: Sørgard, Sørstuggu og Nedgard. Frå den siste vart i 1860 skild ut Haftorsjykkja, og dermed var bruk og nemningar slik som i dag. Husa på Brekka og i Haftorslykkja har alltid lege for seg sjølve, men dei andre bruka bygde husa tett i tett ved kongevegen. Rett over for stuggu på Nordgard stod fjøset på Nordstuggu med berre den smale vegen imellom. Heilt inn til desse stod Nedgard og Sørstuggu på same måten, og i sørvest for Nedgardsfjøset kom Sørgardhusa. Det var i sanning ein "landsby" No er Nordgard og Sørgard trekt ut ifrå dei andre på kvar sin kant, og ellers er Nordstuggu og Sørstuggu omregulert noko, slik at det er meir spreitt enn før, men det er fremdeles tettgrendt. Innmarka og dyrkajorda i Resgrenda er mykje godt svartmold på aur eller elvegrunn, er flat og velerodert. Ein bakke fører ned frå husa til dei største dyrkajordviddene, som ellers ligg djupare i dalbotnen enn sjølve busetnaden. Med den store oppdelinga som har er gjort gjennom tidene, gong etter gong og med den store rettferdssans som rådde, skulle kvar ha likt av dei ymse teigane. Dette førte til ei livleg teigblanding, men også eit rikt namneverk. Gjennom utskiftingar og bytte er disse småteigane komme bort. Det er vorte til større og meir velforma stykke. Med denne grensereguleringa har diverre også ein masse navn kome bort og er gløymd, men enno finnst: Øksa, Nåvvåren, Fjøla, Flotten, Botn, Lia, Gjerdet, Dalan, og Geitstykke. Heimemarkane i Resgrenda ligg for det meste i bakkane oppover mot Klemfjellet, Vidmyrane og høgdene,- oppover Brennkroken, Gaulåsen, Eggjin, Restbakken, Langberga, Reshammaren, Hammarflata og Johansflotten, men Nedgard og Sørgard har skogteigane sine ved kongevegen sør for dyrkajorda, - på Storfurrumoen, Sørteigen og Kvasshaugen. Alle har sætereiendommer ute i Sæterdalen, og der er mykje skog. Slåtteland var det også mye av før i tida. Det var Messa, Kleman, Smidalen, Hammarlykkja, Brekklykkja, og Lykkjflata. Oppe i utmarka kjem ein bekk som deler seg i to og går jamsides mot dalbotnen. Desse vert med eit sams namn kalla Skildsåa. I ho som går lengst sør av disse er det eit styggeleg stygt stup utover ei fjellside, og det vert kalla Helvetesberget. Ein mann for utover her eingong, men var ilive og uskadd fortel segna. Oppe i utmarka i grensa mot Holstadgardane ligg eit lite vatn eller ei tjønn. Han Trond Brekka møtte opp i kjyrkja for å gå til alters, fortelst det, men presten nekta. Han tykte han kunne for lite. Dette tok Trond seg nær av og drog beinast til skogs, og så fann dei han att i denne tjønna, som deretter fekk namnet Trondtjønna. Husmannsplassane låg kransa rundt omkring i utkantane av dyrkajorda på gardane og er no anten nedlagde eller er vortne sjølveigarar.

(Meldal bygdebok bind 3, side 496 - 498)

MILITÆRVESENET (Meldal bygdebok, bind 2, side 93, 95 og 96)

I 1718 rykket Karl XII igjen mot Fredriksten, og general Armfeldt angrep Trøndelag. I noen måneder holdt han størstedelen av Trøndelag besatt........

...Det var ikke uvanlig at gutter lot seg verve. Flere meldalinger gjorde tjeneste ved vervede avdelinger i Danmark. Tore Lilleås, Peter Fageli og Ole Fageli vervet seg i 1742, de to første for 6 år, den siste for 8. Året etter dro tilsammen 128 mann, omtrent 6 fra hvert av kompaniene i Trøndelag. Fra Kaptein Grøn dro Jon Gravråk, LARS RE, Brønhild Jordhus, Ole Stene, Arne Brekken og Svenn Re.

En stor del av livgarden i Kjøbenhavn besto av nordmenn. De ble foretrukket fordi de var høye og kraftige. Ole Fagerli ble satt til tjeneste i den. I 1760-årene ble flere meldalinger kalt til tjeneste utenfor landets grenser. Det var usikre forhold og krig i Europa. Danmark fryktet innfall fra England, Frankrike og Russland. Under syvårskrigen (1756-63) ble 13000 nordmenn sendt til Holstein. Til Danmark dro det i 1762 400 mann fra hvert av de trønderske regimenter. I tillegg skulle 1. og 2. regiment avgi 200 mann til garnisonen i Fredrikstad. Major Grøn ledet troppetransporten. 100 mann i gangen masjerte over Dovre til Tofte i Gudbrandsdal og videre sørover.

Krig ble det ikke denne gangen. Danmark fikk sikret sin grense i sør ved fredelige avtaler, og de norske troppene fikk snart komme heim.

Fra meldalske kompani ble det til sammen sendt 64 soldater til Holstein, men bare halvparten kom tilbake. De andre 27 mann var døde. De norske troppene hadde levd under elendige sanitære forhold. Soldatene var plaget av utøy og smittsomme sykdommer. Noen ble innlagt på sykehus i København, men de ble overfylte, og det måtte ligge både 3 og 4 mann i hver seng. Rommene var så fuktige at halmen i sengene råtnet og dessuten så skitne at de mest lignet "svinehus". Dødsprosenten ble derfor svært høy blant de norske troppene. Mange av dem som kom heim, hadde pådratt seg venetriske sykdommer. I tida etterpå ble det fra mange kanter av landet klaget over den "grasserende radesyke".

For dem som overlevde, hadde det tross alt vært en opplevelsesrik ferd. De hadde vært i fremmed land og sett andre folk og forhold. Det var ikke mange i bygda som hadde vært så langt av sted." Holsteinkarene" hadde mangt å fortelle, og minnet om dem og deres opplevelser har levd i bygda helt til våre dager.

view all

Lars Olsson Ree's Timeline

1725
1725
1756
May 31, 1756
Age 31
Meldal, Sør-Trøndelag, Norway
1758
1758
Age 33
1760
1760
Age 35
1763
1763
Age 38
1766
1766
Age 41
1769
1769
Age 44
1771
1771
Age 46
????