Ole Larsen Skavhaug

Is your surname Skavhaug?

Research the Skavhaug family

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Ole Larsen Skavhaug

Also Known As: "Skavhøggern", "Skavhøgg", "Skavhøggen"
Birthdate:
Birthplace: Nerskavhaug, Verdal, Nord-Trøndelag, Norway
Death: May 17, 1845 (68)
Vigestad, Nærøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway
Place of Burial: Nærøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway
Immediate Family:

Son of Lars Sakariassen Skavhaug and Sigrid Olsdatter Skavhaug
Husband of Maren Larsen Skavhaug and Berit Christiansdatter Skavhaug
Fiancé of Kirsti Pedersdatter Garnes
Ex-partner of Martha Andosdatter Indal
Father of Elias Olsen Stene; Beret Olsdatter Skavhaug Øvre; Anne Olsdatter Hage; Christian Olsen Skavhaug; Lars Olsen Skavhaug and 1 other
Brother of Gjertrud Larsdatter Molden; Anders Larssen and Lars Larsen Skavhaug, Tromsdalen
Half brother of Rasmus Larsen Fåravald

Occupation: Sersjant og Danebrogsmann., Sergeant
Managed by: Ricky Jay Moser
Last Updated:

About Ole Larsen Skavhaug

1801 census for Schavhoug, Wærdahlen:

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01058456003733

Death and burial record:

http://digitalarkivet.arkivverket.no/en-gb/kb/gr/person/pg000000011...

---------------------------------------------

Ole was born in 1777 at Nerskavhaug, and early on showed interest for hunting and skiing. He shot his first bear when he was 16 years old, and in 1799 he was enlisted in Snåsa's Skier Company.

His partner Kirsti was brutally murdered in the case named "Garnes-mordet/The Garnes Murder", but their daugther survived the night of the murder. Ole is described as a strong man, which was enlisted in the military and were much taller than the average man at that time. When the murderers escaped to Sweden, Ole travelled out to bring them back to Norway so they could receive their death sentence.

Ole could not handle living near the place his girlfriend was killed, so he moved to Vikna, while his daugther Anne stayed in Verdal.

He was awarded "Daneborgskorset" from the King in Denmark in 1808 for his efforts during the war. Major Coldevin writes this about Ole: "Corporal Ole Skavhaug of the Ski Company is the one that at each occasion excelled. Multiple times he's shown talent in gathering information about the enemy, and killed 2 enemies himself and wounded one of the enemy's adjutants."

Source: Verdalsboka, Garnesmordet - et 200-års minne by Kjetil Dillan, Verdalskebefestninger - Skavhøggen, Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger 1806.12.23

Norsk utgave.

OIe, f. 1777 på Eklovald.

Allerede som unggutt begynte Ole å øve seg i skiløping og å gå på jakt, og han skaffet seg på den måten sjeldne ferdigheter både som skiløper og rifleskytter.

19 år gammel ble han innrullert som skiløpersoldat i Sneaasenske Skiløbercompagnie, og for dyktighet og gode skussmål ble han forfremmet til korporal utenfor tur og seinere til sersjant.

Han deltok i krigen mot svenskene i 1808-09. Her utmerket han seg ved flere anledninger, og spesielt ved fremrykningen mot Jerpe skanse i august 1808.

For sin innsats og dyktighet ble Ole tildelt Dannebrogmennenes hederstegn, Sølvkorset, av selveste Kong Fredrik VI i 1808.

Om Ole Skavhaug sivile heltebedrifter har det versert mange fortellinger og sagn. Noe av bravadene hans er kanskje overdrevet, men det som først og fremst er bevart for ettertida, er heltedåden han utførte da han forfulgte og arresterte Garnesmorderne i 1 806 (se Verdalsboka, bd. V).

I 1810 ble Ole gift med Beret Christiansdatter Dillan, f. 1787 i Dillan, datter av leilending Christian Pedersen Dillan. Men ekteskapet bleikke av de lykkeligste. Noe av årsaken til dette var nok at Beret høsten og førjulsvinteren i 1812, mens de losjerte på Årstad, begikk diverse tyverier både i Ner-Holmen og i Midtholmen, på Kvelstad hos Oles kompanisjef, kaptein von Køppen, og hos en husmann under Årstad. Beret ble arrestert for dette på nyåret i 1813, og i april samme år ble hun dømt til seks måneders arbeid i Trondhjems Tukthus. Dette førte til at Ole begjærte skilsmisse, og de ble separert 1 . april 1813.

Om skilsmissebegjæringen er det i arkivet til Sneaasenske Skieløber Compagnie og Nordenfjeldske Skieløber Batallion funnet følgende skriv fra kompanisjef kaptein Køppen på Kveldstad, datert 2 1 . desember 1812:

"Den ved Sneaasenske Skieløber Compagnie staaende Comander Sergent og Danebrogsmand Ole Skavhoug haver for Compagniet anmeldt: Han have sig den ubehagelige Omsiændighed at ansøge den civile Øvrighed om Ægteskabsskilsmisse med sin Kone Birte Christians Datter Dilland, der flere ganger haver gjort sig skyldig i Tyverier. Hvilket jeg herved ærbødigst skulde have anmeldt. Quelstad d 21 Db 1812. Køppen."

Mens Beret sonet straffa i tukthuset, ble det foretatt megling mellom partene av sog-neprest Brandt, jfr. nedenstående utskrift av diarium fra Verdal sokneprestembete (Diarium = register over behandlede saker ved embetet):

«Diarium. Fra Wærdahlens Præstegield betræffende bielæggelse af Ægteskabs Stridigheder. Indrættet i Følge Skrivelse af biskop Dr Theol: Bugge, daterit den 7 9d September 1812. Tilligemed Et vedhæftet latinsk Hyrdebrev fra bægge Rigernes Biskopper. Wærdalen i October Maa ned 1812. P: Joh Brandt. Pr og Stædets Sognepræst.

NO 2

Aar 1813 død 1 April blev Ægtefolkene Sergeant Ole Schavhug og Hustrue Beret Christiansdatter gienem Forligelses Væsenet her paa Stædet separerede fra Bord og Seng. Aarsagen dertil var - Konen havde vel tilforn vi ist Hang til Tyverie men i den store Hungers Nød i Vinteren 1813 bortstial hun fra en Huusmand i hvis Naboelaug de boede nogle Føde og Klæde Vahre, hvorfor hun blev hæftet og dømt til Tugthuus Straf paa nogen Tiid. Dette benyttede Monden sig af for at erhværve Separation giennem Forliigs Væsenet - Jeg var i den Andledning hos hende i Arresten, hvor hun med megen Anger bevidnede sin viiste Fremgangs Maade - og beklagede høyligen Mandens Haardhed i ej at ville tilgive hende og var aldeeles uvillig til Separation. - Men ved Forliigs Væsenet blev dette dog baade ved lokkelse og Trudsel til Fordeel for Monden bevirket -Jeg havde ham ogsaa for mig, formanende ham af Gud Ord til ikke saaledes at fremgaae mod hende, da hun paa den mest ydmygende Maade søgte at faae hans Tilgivelse -Men altblev frugtesløst og saaledes staaer Sagen nu ved Aarets Utgang 1813. I aaret 1814 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for mig andmældte, heller ikke i Aaret 1815. I Aaaret 1816 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for Mig Andmældte d: 31 Desembr 1816. ad No 2. De omnævnte Ægtefolk levede saaledes separerede fra Vinteren 1813 til nu i Foraaret 1817 da hun nedkom med et Drænge Barn d: 5 Januarij til hvilket den separerede Ægtefelle var Fader -Jeg loed dem derfor Bægge kalde for Mig og Medhjælpere, hvor de da Begge høytiidelig tilgave hinanden, lovede fra den Dag af at flytte samen og som christelige Ægtefolk herefter leve med hinanden i Gudsfrygt og opdrage deres Børn hvortil de ogsaa ønskes Naade af Gud!!»

Som det går fram av det foranstående, har Ole tydeligvis tilgitt Beret og tatt opp samlivet på nytt allerede i 1816, etter som det fjerde barnet deres, Lars, ble født12. mars 1817.

Det er grunn til å anta at oppstyret omkring både kona Berets vandel og den seinere farskapstvisten med Marta Andosdatter Indal bidro til at Ole Skavhaug forlot bygda i 1818/19. Han var eldste sønn på Skavhaugg og hadde under normale forhold trolig overtatt drifta av gården etter at faren var død i 1814, men han overlot nå gården til broren Anders og flyttet til Vikna, og bodde der resten av livet.

Han kom først til Steinfjorden, et småbruk med kvern som tilhørte gården Vikestad, og ble møller der. I 1822 bygslet han en part av Vikestad, gnr, 26, bnr. 2, av lensmann Anziøn. Han bygde ny stue på gården, som sto helt til 1932. Både A. O. Øverland ("En Helt af Folket - " fra 1869) og Torbjørn Prestvik ("Sersjant Skavhauga saga" fra 1964) har skrevet mye om Ole Skavhaug si tid på Vikna, og vi har her tatt med litt fra begge forfatterne, slik at vi kan danne oss et bilde av livet hans etter at han forlot Verdal.

«Gaarden Vikestad var, dengang Skavhaug overtog den, meget vanskjøttet, vand-syg og frostkjendt, og hvad den kastede af sig i hans Tid, var næppe tilstrække-ligt til hans og hans Families Underholdning. Gaardsdriften med dens Krav til jevnt, vedholdende Arbeide og Flid, var vel heller neppe altid Skavhaugs sterke Side, saa meget mindre som forskjellige a f Jæger- og Krigerlivets Vaner, navnlig Trangen til sterke Drikke, fulgte ham til hans nye Hjemsted. Navnlig i de første Aar efter hans Komme til Vikten, var denne hans Tilbøielighed saa sterkt fremtrædende, at han kunde drikke 8-14 Dage i Træk, alt efter som Forraadet vårede og Selskabet huede ham. Det siger da ogsaa sig selv, at saavel hans Gaardsstel som hans huslige Liv i det hele maatte lide meget herunder. Beret, Skavhaugs Hustru, var allerede af Naturen et arrigt Trold og derhos henfaldet! til Drik, og det maa vel nærmest kaldes en Selvfølge, at Mandens uordentlige levesæt hverken skulde forbedre hendes Moral eller blødgjøre hendes Sind. De havde to Sønner, Lars og Kristian, der mere slægtede paa sin Moder end paa sin Fader, der selv i sine værste Drikkerider stedse vedblev at være den samme stil-færdige og sagtmodige Mand, som han var, naar han var ædru. Naar Faderen irettesatte disse slemme Krabater, gav Moderen dem Medhold, og det hændfe sig da tit og ofte, at den djærve Idrætsmand og tapre Kriger ikke kunde mestre to hal-woxne Gutter. Lars var dog den værste, skøieragtig og lumsk. En gang var en Purke sluppen ud af Fjøset og gik og traakkede ned Engen. Faderen bød da Lars at gaa efter den. Først vilde han ikke; men da Befalingen gjentoges, gik han lige hen og rendte Kniven i det stakkars Dyr. At Skavhaugs Hjem under saadanne Forhold skulde blive ham et sandt Helvede, kan nok enhver tænke sig, og nogen Forbedring skulde da heller ikke indtræde derigjennem, at Beret i mange, mange Aar var syg og sengeliggende. Man hørte dog aldrig Skavhaug klage over sin ublide Skjæbne. Derimod kan man meget tidlig efter hans Bosættelse paa Vikten merke, at han helst holder sig hjemmefra, naar det overhovedet kunde lade sig gjøre. Saaledes skal han have delfaget i en, maaske flere, Expeditioner til Spitsbergen og medbragte herfra det bedste Lov som en god Kommerat og en væl-dig Isbjørnjæger. Ogsaa til Finmarken synes han at have gjort et par Ture; men sikker Oplysning herom har dog ikke været at Opdrive. Saa mangelfullt Gaardsstellet paa Vikestad var, søgte Skavhaug dog ikke Tilskud til Levemaaden hverken ved Fiskeri eller Haandverk, - han var, som det synes, alt andet end hændig i at bruge Kniv og Høvl-; men det var Bøssen, som for en større Del maatte bidrage til Husets Behov. Den fulgte ham da ogsaa trolig, hvor han færdedes. Paa sine Kirkereiser sad han paa sin reserverede Plads i Baaden og skjød Søfugl hele Tiden, altid med samme Sikkerhed. Under Gudstjenesten var Bøssen anbragt i en Vraa af Kirken. I Begyndelsen fandt Viktenværingerne vistnok, at dette var noget besynderlig Adfærd; men det vårede ikke længe, før de forsonede sig dermed, saa meget mere, som de maatte beundre hans Skudsikkerhed". [%C3%98verland]

«Det ble børsa og flaska som ble Ole Skavhaugs beste venner og følgesvenner også på Vikna. Han var ikke særlig interessert i gårdsdrift, lå mye ute på jakt, og kunne enkelte ganger gå heime på gården og drikke både en og to uker i gangen. Det fortelles at Beret, hans kone, også var glad i det sterke,- og det skulle da si seg sjøl at det måtte bli noe dårlig med stellet både ute og inne. Han hadde aldri god økonomi siden han bosatte seg der ute, og folk har påstått at det skyldtes hovedsakelig at han hadde så sterk trang til alkohol. Han, som så mange andre kunne vel av egen erfaring si: Brennevin og kvinner ga de største gleder i øyeblikket, men ga den største sorg i det lange løp. Ole Skavhaug har etterlatt seg en del dokumentariske beviser fra den tid han var på Vikna: Tingprotokollene for Nærøy og Vikna sier at Ole Skavhaug møtte på tinget på Kråkøya 19. september 1822 og viste fram skinnet av en voksen bjørn, skutt i Vikna fjerding, og lagretten og allmuen bevitnet forholdet, så skuddpenger kunne bli utbetalt hos lensmann eller fogd. Folketellingen i 1825 viser at Ole Skavhaug hadde l dreng, Johannes Isaksen, 3 l år, og hans kone Kristine, 26 år, videre enda en tjenestepike, Sara Olsdatter, 19 år. Det var vanlig at det var mye arbeidsfolk på gårdene i den tiden, og Ole Skavhaug, som lå mye ute på jakt, var enda mer avhengig av hjelp enn andre. I anledning det var 2 brukere på samme gård, så ble det ugreitt driftsforhold, og i 1826 er det utskifting, så jord og rettigheter ble tydelig delt mellom de to brukere. Denne gård ligger noe langt fra sjøen, og det passer ikke for dem som er bosatt der å drive fiske. Men Ole Skavhaug kunne delvis drive jakt på kobbe, for kobbeskinn var bra betalt. Av dyr han kunne jakte på var det hjort, ulv, bjørn og rev. Ole Skavhaugs familiære forhold bedret seg ikke noe etter at han kom til Vikestad. Han var borte fra heimen så snart det lot seg gjøre, og hans to sønner bar snart preg av det. De fikk ikke den tukt og rettledning de trengte, og faren hadde tungt for å holde styr på dem da de kom noe opp i åra. Folketradisjonen sier at kona, Beret, satte sønnene opp imot faren, og ga dem medhold når de gjorde noe galt. Men dette endret ikke befolkningens syn på Ole Skavhaug. Han ble sett opp til av sine naboer, som ofte søkte hans råd om forskjellige ting som skulle gjøres. Han som hadde vært borti så mye, var allsidig orientert og bedre opplyst enn de andre.» [Prestvik]

"Efter sin Hustrues Død overlod Skavhaug Bygselen af Vikestad til en Viktenværing ved Navn Kasper, men forbeholdt sig Føderaad af den. Derhos beholdt han Bestyrelsen af den Lensmand Anzjøn tilhørende Mølle i Steinfjorden, saaledes som han hadde havt den en hel Aarrække tidligere. Hans Kaar bedrede sig nu efter-haanden. Nogle Aar efter Berets Død ægtede han en aldrende Pige fra lekø ved Navn Maren, almindelig kjendt i Bygden under Navnet Skavhaug-Maren. Det var en fuldstændig Modsætning til hans første Kone, en gjennem brav, stilfærdig og huslig Kvinde, der omfattede sin Ægtefælle med Høiagtelse og Kjærlighed Hun fødte ham en Datter, der dog kun levede til sit sjette Aar. Som ovenfor er fortalt, var det ikke frit for, at Skavhaug hadde Hang til at søge Lindring og Trøst for sine huslige Sorger og Bekymringer i Flasken. "Havde jeg soa-sandt en Ko, som melkede Brændevin, skulde jeg være god i mod den", skal han en gang have sagt. Men eftersom Aarene gik, lagde han mere og mere Baand paa denne Tilbøielighed, ikke mindst vistnok fordi han fandt det nødvendigt ved sit eget Exempel at indvirke paa Sønnerne og deres Færd. Det kan dog i ethvert Fald ikke være stort at sige paa, at han seinere hen hvert Aar i Januar og Februar, naar Lofotskipperne fra Kristiansund paa Reisen nordover laa i Rørvik, kom derhen paa Ski med et Knippe Ryper for at tiltuske sig lidt Brændevin. Han sad da gjerne en Stund ombord i Skippernes Kahyt og passiarede lidt om sine Oplevelser paa Jagten og i Krigen. Desværre, siger en Af mine Hjemmelsmænd, en gammel Skipper fra Kristiansund, troede de for det meste, at han skrønede dem fuld, skjønt de alle vidste at han var en fram i f raa Karl, og gjerne hørte paa ham. Men i en Henseende iagttog den gamle Jæger dyb Taushed: han vilde aldrig omtale sine huslige Forhold eller den bedrøvelige Tildragelse paa Garnes. Kun nogle faa af hans Sambygdinger paa Vikten blev indviede i dette Kapitel af hans Livsroman, naar de sad hos ham inde i Møllen i Steinfjorden. Da kunde den gamle Helt græde som et Barn, naar Minderne fra hine Dage seg indpaa ham". [%C3%98verland)

"En dag i slutten av april eller begynnelsen av mai 1845, går Ole Skavhaug fra Vikestad til Nærøysund for å treffe en skipper som hadde ankret opp med sin skute. Dette møte forløper som vanlig med bytte av litt varer, og Ole Skavhaug passer anledningen til å få seg noen drammer, - og det ble noen for mange. Han brukte å gå over fjellet for å se etter ryper eller annet vilt på slike turer. På veien tilbake ble han liggende ute en stund i det kalde vårværet, og det ble hans bane. Da han omsider kom heim, ble han sengeliggende og fikk en meget hard lungebetennelse. Ole Skavhaug fikk ikke noe langt dødsleie. Han sovnet inn den 17. mai 1845, -et skjebnens lune at han døde på Norges frihetsdag, - den dag han mer enn noen annen av hans likemenn hadde kjempet for. Så stod der en sørgeskore av naboer igjen og viste ham den siste ære. Gårdens eier fra 1840, lensmann Peder Anzjøn, ville gi Ole Skavhaug den siste ære, men ble noe for sen til å møte opp på Vikestad. Han møtte gravfølget underveis, lokket på kista ble tatt av, og to venner var ansikt til ansikt med hverandre for siste gang. Ole Skavhaug ble ført til Garstad kirkegård, og ut fra det som en har kunnet skaffe fram av opplysninger, ble hans gravplass på nordsida av kirka, delvis under kirkemuren under midterste vindu. Det ble ikke satt opp noe varig merke på grava, så gjennom årenes løp ble den vanskelig å påvise. Bygda ga ham den beste plass på kirkegården etter den tids tro og oppfatning. Den heldigste plass var så nær kirka at det drøpp fra kirketaket ned på grava. Oppgjøret av Ole Skavhaugs dødsbo ble foretatt ved Namdal sorenskriveri den 26.november 1845, og det viser aktiva på 56 daler og 57 skilling. Men gjeld og utgifter ved begravelse og skifte beløp seg til 47 daler og l O l skilling, - igjen til arv og deling ble 8 daler og 76 skilling. Av dette får enken det halve, sønnen Lars 2 dl. 105 sk. og datteren Serina Bergithe, som han hadde med sin siste kone, får l dl. 53 sk.» [Prestvik]

Beret Christiansdatter, kona til Ole, døde i 1841, etter at hun hadde vært syk og sengeliggende de siste leveåra.

Maren Eriksdatter Amdal, f. 1800 i Overhalla, den andre kona til Ole, var datter av plassmann Erik Hansen på Breide i Harran. Han giftet seg med Maren året etter at Beret døde, og i 1843 fikk de dattera Sirianna Bergitta. Maren ble boende på Vikestad i noen år etter at Ole var død. Men etter at dattera Serianna Birgitta døde i 1849, følte Maren seg mindre bundet til Vikestad, og noen år etterpå reiste hun til Leka og ble husholderske hos sin bror, gårdbruker Christian Eriksen på gården Husby. Hun bodde der i 1865, men da broren ga fra seg gården og flyttet til Overhalla, ble Maren heimlaus og endte sine dager på legd.

Ettertida har ikke glemt folkehelten:

På kirkegården ved Garstad-kirka vart det reist en bautastein til minne om Ole Skavhaug den 17. mai 1914. Penger var samlet inn blant bygdefolket et års tid i forveien, trolig på initiativ fra lensmann Østnes, som sjøl kom fra Verdal og holdt avdukingstalen for 700 mennesker.

På Vikna er skytterlaget "Skavhaug" oppkalt etter Ole.

I området der Garnes-gården stod ved Garnesmordet, reiste Indal ungdomslag i 1906 en bauta til minne om Oles Skavhaugs heltedåd hundre år tidligere".

Og på Verdalsøra (Ørmelen) er det ei gate som heter "Korporal Skavhoggs veg".

Etterkommere av Ole Skavhaug:

Ole Skavhaug hadde i alt åtte barn med tre forskjellige kvinner, fire med si første kone, ett med den andre, og tre utenfor ekteskap:

Ifølge boka Heimer og folk i Inndalen og Sul bind A s 131-142.

05.05.19: Skrevet av Benny Andre Aasan.

view all 12

Ole Larsen Skavhaug's Timeline

1777
January 23, 1777
Verdal, Nord-Trøndelag, Norway
1806
May 4, 1806
Verdalsøra, Verdal, Nord-Trøndelag, Norway
1808
September 19, 1808
Verdal, Verdal, Nord-Trøndelag, Norway
1809
November 19, 1809
Verdal, Nord-Trøndelag, Norge
1811
January 12, 1811
Verdal, Nord-Trøndelag, Norge
1817
March 12, 1817
Verdal, Verdal, Nord-Trøndelag, Norway
1817
Inndalen, Verdal
1845
May 17, 1845
Age 68
Nærøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway
June 8, 1845
Age 68
Nærøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, Norway