Erik Sæmundsson – utdypning (NBL-artikkel) Erik Sæmundsson, Fødselsår og fødested er ukjent, (Han er nevnt som fogd og høvedsmann i Viken 1410, vilket ger att han var vuxen redan då), Død omkring årsskiftet 1449/50; nøyaktig dødsdato og dødssted er ikke kjent. Ridder og riksråd. Foreldre: Faren var lagmann i Viken, væpneren Sæmund Tyrgilsson (nevnt 1396–1440) til Rylanda; moren er ukjent. Gift med Estrid Nilsdotter (nevnt 1437), datter av væpner og svensk riksråd Nils Tykesson (nevnt 1424–33) til Vellinge og Ingeborg Bjørnsdotter Vinge.

Erik Sæmundsson var den viktigste støttespiller for Karl Knutsson Bonde i kampen om Norge etter Christoffer av Bayerns død 1448. Han synes å ha tilhørt den gruppe norske riksråder som ønsket å redusere den personlige kongemakt i trestatsunionen, og å ha vært representant for en riksrådskonstitusjonalistisk unionspolitikk, hvor det enkelte lands riksråder skulle ha avgjørende innflytelse på den politikk som ble ført.

Erik førte adelsslekten Skankes våpenmerke; hans slektsgren omtales som Viken-Skanke. Med Estrid Nilsdotter hadde han tre døtre, som alle ble inngiftet i ledende svensk-norske adelsfamilier, bl.a. Tre Rosor-slekten. Herr Erik eide setegården Manvik i Vestfold og mye slektsgods i Båhuslen, bl.a. herregården Rylanda i Tanum. Han er nevnt som fogd og høvedsmann i Viken 1410 og 1439, og omtales som høvedsmann i Tønsberg 1446. Han ble trolig utnevnt til ridder ved Christoffer av Bayerns kroning i Oslo 1442, og ble opptatt i riksrådet 1445.

Da Christoffer døde sommeren 1448, ble det i første omgang gjort et forsøk på å få til et felles kongevalg for de tre nordiske rikene. Men da dette ikke lyktes, var det en stund tale om et særskilt norsk kongevalg. Stormannen Sigurd Jonsson til Sudreim (Sørum), en ætling av kong Håkon 5 Magnusson, ble lansert som kandidat, men han avstod fra en slik verdighet og støttet heller en dansk konge i Norge. Herr Erik var derimot tilhenger av en svensk konge, og 26. februar 1449 utstedte han sammen med en del andre norske riksråder en erklæring om at de ville velge den svenske adelsmannen Karl Knutsson Bonde til konge i Norge. Denne stormannsgruppen, som ble kalt Båhuskonføderasjonen, fikk støtte av lederen av det norske riksråd, erkebiskop Aslak Bolt, og drev aktiv motstand mot valg av den danske tronpretendenten, greve Christian av Oldenburg, til norsk konge.

Erik Sæmundsson ble etter hvert leder av den gruppen som ønsket et svensk kongevalg, og Tønsberghus ble deres viktigste militære støttepunkt i det sørlige Norge. Herr Erik drev aktiv kampanje for Karl Knutsson sommeren 1449, og i september ble han angrepet i Tønsberg av danskekongens trofaste tilhengere Sigurd Jonsson og Hartvig Krummedike. Mange av de andre i Båhuskonføderasjonen gav i løpet av sommeren 1449 opp støtten til Karl Knutsson etter sterkt press fra “danskepartiets” norske medlemmer, bare Erik Sæmundsson stod fortsatt på Karls side. Herr Erik ble helt isolert og uten mulighet til å påvirke det norske riksrådets medlemmer.

I oktober 1449 kom Karl Knutsson Bonde selv med 500 ryttere til Hamar, hvor han 25. oktober ble valgt til konge og hyllet av hamarbiskopen, presteskapet, adelen og allmuen på Opplandene. 4. november klarte Erik Sæmundsson å få allmuen på Romerike til å støtte Karl, og det må ha vært omtrent samtidig at Karl utnevnte ham til sin riksforstander sønnafjells. Kongen fortsatte sin norgesreise til Trondheim, hvor erkebispen kronet ham 20. november. Deretter drog han tilbake til Sverige, men hans tilhengere var fortsatt aktive i Norge.

Like etter jul 1449 kom Karl Knutsson tilbake til Norge. Erik Sæmundsson henvendte seg nå til allmuen på Hedemarken, Romerike, Toten, Hadeland og Ringerike og bad om støtte til Karl. Ved årsskiftet 1449/50 forsøkte kongen å erobre Akershus festning fra Hartvig Krummedike, men uten å lykkes. Omtrent samtidig må Erik Sæmundsson ha avgått ved døden. Det gikk rykter om at Hartvig Krummedike hadde gitt ordre til at herr Erik skulle tas av dage. All støtte til Karl Knutsson ble nå oppgitt. De som hadde støttet ham, forlot landet, og det var en rekke fremtredende menn som ikke møtte opp da Christian 1 ble kronet til norsk konge i Trondheim 2. august 1450.

Drapet på Erik Sæmundsson utløste, etter noen historikeres mening, en familiefeide som varte i flere generasjoner. Striden var i første rekke et motsetningsforhold mellom den norske gren av slekten Krummedike og den norske gren av slekten Tre Rosor. Den norske adelsmannen Knut Alvssons opprør 1501–02 og drapet på ham er satt i en slik sammenheng. En annen norsk opprører tidlig på 1500-tallet var Nils Ravaldsson, hvis far hadde vært gift med en datter av Erik Sæmundsson.

Kilder og litteratur DN T. Berntsen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926 L. Hamre: Norsk historie frå omlag 1400, 1968 P. Enemark: Kriseår 1448–1451. En epoke i nordisk unionshistorie, København 1981 O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1981 R. de Robelin: Skanke-ätten, Røros 1995

http://snl.no/.nbl_biografi/Erik_S%C3%A6mundsson/utdypning

---

Erik Sæmundsson – utdypning (NBL-artikkel) Erik Sæmundsson, Fødselsår og fødested er ukjent; Død omkring årsskiftet 1449/50; nøyaktig dødsdato og dødssted er ikke kjent. Ridder og riksråd. Foreldre: Faren var lagmann i Viken, væpneren Sæmund Tyrgilsson (nevnt 1396–1440) til Rylanda; moren er ukjent. Gift med Estrid Nilsdotter (nevnt 1437), datter av væpner og svensk riksråd Nils Tykesson (nevnt 1424–33) til Vellinge og Ingeborg Bjørnsdotter Vinge.

Erik Sæmundsson var den viktigste støttespiller for Karl Knutsson Bonde i kampen om Norge etter Christoffer av Bayerns død 1448. Han synes å ha tilhørt den gruppe norske riksråder som ønsket å redusere den personlige kongemakt i trestatsunionen, og å ha vært representant for en riksrådskonstitusjonalistisk unionspolitikk, hvor det enkelte lands riksråder skulle ha avgjørende innflytelse på den politikk som ble ført.

---

Erik Sæmundsson var den viktigste støttespiller for Karl Knutsson Bonde i kampen om Norge etter Christoffer av Bayerns død 1448. Han synes å ha tilhørt den gruppe norske riksråder som ønsket å redusere den personlige kongemakt i trestatsunionen, og å ha vært representant for en riksrådskonstitusjonalistisk unionspolitikk, hvor det enkelte lands riksråder skulle ha avgjørende innflytelse på den politikk som ble ført.

Erik førte adelsslekten Skankes våpenmerke; hans slektsgren omtales som Viken-Skanke. Med Estrid Nilsdotter hadde han tre døtre, som alle ble inngiftet i ledende svensk-norske adelsfamilier, bl.a. Tre Rosor-slekten. Herr Erik eide setegården Manvik i Vestfold og mye slektsgods i Båhuslen, bl.a. herregården Rylanda i Tanum. Han er nevnt som fogd og høvedsmann i Viken 1410 og 1439, og omtales som høvedsmann i Tønsberg 1446. Han ble trolig utnevnt til ridder ved Christoffer av Bayerns kroning i Oslo 1442, og ble opptatt i riksrådet 1445.

---

SDHK-nr: 22707

Utfärdat: 14370205, Väse härad

Innehåll: Väpnaren Erik Sämundsson ger sin hustru Estrid Nilsdotter (sparre över blad) som morgongåva på rätt hindersdag 1000 mark i guld och penningar av i Viken gällande mynt och överlåter till henne som säkerhet allt sitt gods i Värmland och vissa gårdar på Dal: 2 gårdar i Dernäs (möjl. Frändefors socken), en gård i Berg och Dyreberg i Bolstads socken, 2 gårdar i ”Wasboo” och 2 gårdar i ”Grydby”, Mölltorps socken. Vittnen var Håkan i Glumserud och Håkan i Rör.

Fastar var Björn Nilsson, lagman i Värmland, samt väpnarna Torsten Ingelsson, Alexander Torstensson, Tideke Ternavis, Gulbrand i Åm, Torsten Nilsson och Staffan Magnusson, herr Sixten, prost i Värmland, herr Tord i Ölme, herr Lars i Ullerd och herr Nils i Ör.

Utf., fastar och vittnen beseglar.

---

{geni:occupation} Riddare och riksråd

{geni:about_me} Erik Sæmundsson – utdypning (NBL-artikkel)
Erik Sæmundsson, Fødselsår og fødested er ukjent, (Han er nevnt som fogd og høvedsmann i Viken 1410, vilket ger att han var vuxen redan då), Død omkring årsskiftet 1449/50; nøyaktig dødsdato og dødssted er ikke kjent. Ridder og riksråd. Foreldre: Faren var lagmann i Viken, væpneren Sæmund Tyrgilsson (nevnt 1396–1440) til Rylanda; moren er ukjent. Gift med Estrid Nilsdotter (nevnt 1437), datter av væpner og svensk riksråd Nils Tykesson (nevnt 1424–33) til Vellinge og Ingeborg Bjørnsdotter Vinge.

Erik Sæmundsson var den viktigste støttespiller for Karl Knutsson Bonde i kampen om Norge etter Christoffer av Bayerns død 1448. Han synes å ha tilhørt den gruppe norske riksråder som ønsket å redusere den personlige kongemakt i trestatsunionen, og å ha vært representant for en riksrådskonstitusjonalistisk unionspolitikk, hvor det enkelte lands riksråder skulle ha avgjørende innflytelse på den politikk som ble ført.

Erik førte adelsslekten Skankes våpenmerke; hans slektsgren omtales som Viken-Skanke. Med Estrid Nilsdotter hadde han tre døtre, som alle ble inngiftet i ledende svensk-norske adelsfamilier, bl.a. Tre Rosor-slekten. Herr Erik eide setegården Manvik i Vestfold og mye slektsgods i Båhuslen, bl.a. herregården Rylanda i Tanum. Han er nevnt som fogd og høvedsmann i Viken 1410 og 1439, og omtales som høvedsmann i Tønsberg 1446. Han ble trolig utnevnt til ridderved Christoffer av Bayerns kroning i Oslo 1442, og ble opptatt i riksrådet 1445.

Da Christoffer døde sommeren 1448, ble det i første omgang gjort et forsøk på å få til et felles kongevalg for de tre nordiske rikene. Men da dette ikke lyktes, var det en stund tale om et særskilt norsk kongevalg. Stormannen Sigurd Jonsson til Sudreim (Sørum), en ætling av kong Håkon 5 Magnusson, ble lansert som kandidat, men han avstod fra en slik verdighet og støttet heller en dansk konge i Norge. Herr Erik var derimot tilhenger av en svensk konge, og 26. februar 1449 utstedte han sammen med en del andre norske riksråder en erklæring om at de ville velge den svenske adelsmannen Karl Knutsson Bonde til konge i Norge. Denne stormannsgruppen, som ble kalt Båhuskonføderasjonen, fikk støtte av lederen av det norske riksråd, erkebiskop Aslak Bolt, og drev aktiv motstand mot valg av den danske tronpretendenten, greve Christian av Oldenburg, til norsk konge.

Erik Sæmundsson ble etter hvert leder av den gruppen som ønsket et svensk kongevalg, og Tønsberghus ble deres viktigste militære støttepunkt i det sørlige Norge. Herr Erik drev aktiv kampanje for Karl Knutsson sommeren 1449, og iseptember ble han angrepet i Tønsberg av danskekongens trofaste tilhengere Sigurd Jonsson og Hartvig Krummedike. Mange av de andre i Båhuskonføderasjonen gav i løpet av sommeren 1449 opp støtten til Karl Knutsson etter sterkt press fra “danskepartiets” norske medlemmer, bare Erik Sæmundsson stod fortsatt på Karls side. Herr Erik ble helt isolert og uten mulighet til å påvirke det norske riksrådets medlemmer.

I oktober 1449 kom Karl Knutsson Bonde selv med 500 ryttere til Hamar, hvor han 25. oktober ble valgt til konge og hyllet av hamarbiskopen, presteskapet, adelen og allmuen på Opplandene. 4. november klarte Erik Sæmundsson å få allmuen på Romerike til å støtte Karl, og det må ha vært omtrent samtidig at Karl utnevnte ham til sin riksforstander sønnafjells. Kongen fortsatte sin norgesreise til Trondheim, hvor erkebispen kronet ham 20. november. Deretter drog han tilbake til Sverige, men hans tilhengere var fortsatt aktive i Norge.

Like etter jul 1449 kom Karl Knutsson tilbake til Norge. Erik Sæmundsson henvendte seg nå til allmuen på Hedemarken, Romerike, Toten, Hadeland og Ringerike og bad om støtte til Karl. Ved årsskiftet 1449/50 forsøkte kongen å erobre Akershus festning fra Hartvig Krummedike, men uten å lykkes. Omtrent samtidig må Erik Sæmundsson ha avgått ved døden. Det gikk rykter om at Hartvig Krummedike hadde gitt ordre til at herr Erik skulle tas av dage. All støtte til Karl Knutsson ble nå oppgitt. De som hadde støttet ham, forlot landet, og det var en rekke fremtredende menn som ikke møtte opp da Christian 1 ble kronet til norsk konge i Trondheim 2. august 1450.

Drapet på Erik Sæmundsson utløste, etter noen historikeres mening, en familiefeide som varte i flere generasjoner. Striden var i første rekke et motsetningsforhold mellom den norske gren av slekten Krummedike og den norske gren av slekten Tre Rosor. Den norske adelsmannen Knut Alvssons opprør 1501–02 og drapet på ham er satt i en slik sammenheng. En annen norsk opprører tidlig på 1500-tallet var Nils Ravaldsson, hvis far hadde vært gift med en datter av Erik Sæmundsson.

Kilder og litteratur
DN
T. Berntsen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
L. Hamre: Norsk historie frå omlag 1400, 1968
P. Enemark: Kriseår 1448–1451. En epoke i nordisk unionshistorie, København 1981
O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1981
R. de Robelin: Skanke-ätten, Røros 1995

http://snl.no/.nbl_biografi/Erik_S%C3%A6mundsson/utdypning