Seleucus I Nicator, king of the Seleucid Empire

public profile

Seleucus I Nicator, king of the Seleucid Empire's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!



Greek, Ancient: Σέλευκος
Also Known As: "Nicator", "Σέλευκος Α' Νικάτωρ Σελευκιδός της Συρίας", "The Conqueror", "Seleucus I "Nicator" of Macedonia", "♔ King Of Syria"
Birthplace: Europas, Macedonia
Death: Died in Lysimachia, Thrace
Immediate Family:

Son of Antiochus and Laodice
Husband of Stratonice and Apama I, queen of the Seleucid Empire
Father of Phila; Antiochus I, ruler of the Seleucid Empire; Achaeus; Apama; Laodice and 1 other
Brother of Didymeia

Occupation: General och Kung, Born: abt. 358 BC Died: abt. 280 BC murdered, sátrapa de babilonia, født år 358 f.k., død år 282 f.k., koning van Babylonië
Managed by: Private User
Last Updated:
view all 15

Immediate Family

About Seleucus I Nicator, king of the Seleucid Empire

Seleucus I (given the surname by later generations of Nicator, Greek : Σέλευκος Νικάτωρ, i.e. Seleucus the Victor) (ca. 358 BC – 281 BC) was a leading officer of Alexander the Great's League of Corinth and one of the Diadochi. In the Wars of the Diadochi that took place after Alexander's death, Seleucus established the Seleucid dynasty and the Seleucid Empire. His kingdom would be one of the last holdouts of Alexander's former empire to Roman rule. They were only outlived by the Ptolemaic Kingdom in Egypt by roughly 34 years.

After the death of Alexander, Seleucus was nominated as the satrap of Babylon in 320 BC. Antigonus forced Seleucus to flee from Babylon, but, supported by Ptolemy, he was able to return in 312 BC. Seleucus' later conquests include Persia and Media. It is assumed that he was defeated by the emperor of India, Chandragupta Maurya and accepted a matrimony alliance for 500 elephants after ceding the territories considered as part of India. Seleucus defeated Antigonus in the battle of Ipsus in 301 BC and Lysimachus in the battle of Corupedium in 281 BC. He was assassinated by Ptolemy Ceraunus during the same year. His successor was his son Antiochus I.

Seleucus founded a number of new cities, including Antioch and Seleucia.

Seleucus was the son of Antiochus from Orestis. Historian Junianus Justinus claims he was one of Philip II of Macedon's generals. Antiochus is not, however, mentioned in any other sources and nothing is known of his supposed career under Philip. It is possible that Antiochus was a member of an upper Macedonian noble family. Seleucus' mother was supposedly called Laodice, but nothing else is known of her. Later, Seleucus named a number of cities after his parents.

As a teenager, Seleucus was chosen to serve as the king's page (paides). It was customary for all male offspring of noble families to first serve in this position and later as officers in the king's army.

Seleucus' year of birth is unclear. Justin claims he was 77 years old during the battle of Corupedium, which would place his year of birth at 358 BC. Appianus tells us Seleucus was 73 years old during the battle, which means 354 BC would be the year of birth. Eusebius of Caesarea, however, mentions the age of 75, and thus the year 356 BC, making Seleucus the same age as Alexander the Great. This is most likely propaganda on Seleucus' part to make him seem comparable to Alexander.

Seleucus was born in Europos, located in the northern part of Macedonia. Just a year before his birth (if the year 358 BC is accepted as the most likely date), the Paeonians invaded the region. Philip defeated the invaders and only a few years later utterly subdued them under Macedonian rule.

A number of legends, similar to those told of Alexander the Great, were told of Seleucus. It was said Antiochus told his son before he left to battle the Persians with Alexander that his real father was actually the god Apollo. The god had left a ring with a picture of an anchor as a gift to Laodice. Seleucus had a birthmark shaped like an anchor. It was told that Seleucus' sons and grandsons also had similar birthmarks. The story is similar to the one told about Alexander. Most likely the story is merely propaganda by Seleucus, who presumably invented the story to present himself as the natural successor of Alexander.

John Malalas tells us Seleucus had a sister called Didymeia, who had sons called Nicanor and Nicomedes. It is most likely the sons are fictitious. Didymeia might refer to the oracle of Apollo in Didyma near Miletus. It has also been suggested that Ptolemy (son of Seleucus) was actually the uncle of Seleucus.

Early career under Alexander the Great

In spring 334 BC, as a young man of about twenty-three, Seleucus accompanied Alexander into Asia. By the time of the Indian campaigns beginning in late in 327 BC, he had risen to the command of the élite infantry corps in the Macedonian army, the "Shield-bearers" (Hypaspistai), later known as the "Silvershields". It is said that when Alexander crossed the Hydaspes river on a boat, he was accompanied by Perdiccas, Ptolemy I Soter, Lysimachus and also Seleucus. During the subsequent Battle of the Hydaspes River, Seleucus led his troops against the elephants of King Porus. It is likely that Seleucus had no role in the actual planning of the battle. He is also not mentioned as holding any major independent position during the battle, unlike, for example, Craterus, Hephaistion, Peithon and Leonnatus – each of whom had sizable detachments under his control. Seleucus' Royal Hypaspistai were constantly under Alexander's eye and at his disposal. They later participated in the Indus valley campaign, in the battles fought against the Malli and in the crossing of the Gedrosian desert.

Seleucus also took his future wife, the Persian princess Apama (daughter of Spitamenes), with him into India as his mistress, where she gave birth to his bastard[citation needed] eldest son and successor Antiochus I Soter (325 BC). At the great marriage ceremony at Susa in the spring of 324 BC, Seleucus formally married Apama, and she later bore him at least two legitimate daughters, Laodice, Apama and a son Achaeus. At the same event, Alexander married the daughter of Darius III while several other Macedonians married Persian women. After Alexander's death, when the other senior Macedonian officers unloaded their "Susa wives" en masse, Seleucus was one of the very few who kept his, and Apama remained his consort and later Queen for the rest of her life.

Seleucus is mentioned three times in ancient sources before the death of Alexander. He participated in a sailing trip near Babylon, took part in the dinner party of Medeios the Thessalian with Alexander and visited the temple of Sarapis. In the first of these episodes, Alexander's diadem was blown off his head and landed on some reeds near the tombs of Assyrian kings. Seleucus swam to fetch the diadem back, placing it on his own head while returning to the boat to keep it dry. The validity of the story is dubious. The story of the dinner party of Medeios may be true, but the plot to poison the King is unlikely.In the final story, Seleucus reportedly slept in the temple of Sarapis in the hope that Alexander's health might improve. The validity of this story is also questionable.

Senior officer under Perdiccas

Alexander the Great died without a successor in Babylon on June 10, 323 BC. His general Perdiccas became the regent of all of Alexander's empire, while Alexander's physically and mentally disabled half-brother Arrhidaeus was chosen as the next king under the name Philip III of Macedon. Alexander's unborn child (Alexander IV) was also named his father's successor. In the "Partition of Babylon" however, Perdiccas effectively divided the enormous Macedonian dominion among Alexander's generals. Seleucus was chosen to command the Companion cavalry (hetaroi) and appointed first or court chiliarch, which made him the senior officer in the Royal Army after the regent and commander-in-chief Perdiccas. Several other powerful men supported Perdiccas, including Ptolemy, Lysimachus, Peithon and Eumenes. Perdiccas' power depended on his ability to hold Alexander's enormous empire together, and on whether he could force the satraps to obey him.

War soon broke out between Perdiccas and the other Diadochi. To cement his position, Perdiccas tried to marry Alexander's sister Cleopatra. The First War of the Diadochi began when Perdiccas sent Alexander's corpse to Macedonia for burial. Ptolemy however captured the body and took it to Alexandria. Perdiccas and his troops followed him to Egypt, whereupon Ptolemy conspired with the satrap of Media, Peithon, and the commander of the Argyraspides, Antigenes, both serving as officers under Perdiccas, and assassinated him. Cornelius Nepos mentions that Seleucus also took part in this conspiracy, but this is not certain.

Satrap of Babylon

The most powerful man in the empire after the death of Perdiccas was Antipater. Perdiccas' opponents gathered in Triparadisos, where the empire of Alexander was partitioned again (the Treaty of Triparadisus 321 BC).

At Triparadisos the soldiers had become mutinous and were planning to murder their master Antipater. Seleucus and Antigonus, however, managed to prevent this. For betraying Perdiccas, Seleucus was awarded the rich province of Babylon. This decision may have been Antigonus' idea. Seleucus' Babylon was surrounded by Peucestas, the satrap of Persis; Antigenes, the new satrap of Susiana and Peithon of Media. Babylon was one of the wealthiest provinces of the empire, but its military power was insignificant. It is possible that Antipater divided the eastern provinces so that no single satrap could rise above the others in power.

After the death of Alexander, Archon of Pella was chosen satrap of Babylon. Perdiccas, however, had had plans to supersede Archon and nominate Docimus as his successor. During his invasion of Egypt, Perdiccas sent Docimus along with his detachments to Babylon. Archon waged war against him, but fell in battle. Thus, Docimus was not intending to give Babylon to Seleucus without a fight. It is not certain how Seleucus took Babylon from Docimus, but according to one Babylonian chronicle an important building was destroyed in the city during the summer or winter of 320 BC. Other Babylonian sources state that Seleucus arrived in Babylon in October or November 320 BC. Despite the presumed battle, Docimus was able to escape.

Meanwhile, the empire was once again in turmoil. Peithon, the satrap of Media, assassinated Philip, the satrap of Parthia, and replaced him with his brother Eudemus as the new satrap. In the west Antigonus and Eumenes waged war against each other. Just like Peithon and Seleucus, Eumenes was one of the former supporters of Perdiccas. Seleucus' biggest problem was, however, Babylon itself. The locals had rebelled against Archon and supported Docimus. The Babylonian priesthood had great influence over the region. Babylon also had a sizable population of Macedonian and Greek veterans of Alexander's army. Seleucus managed to win over the priests with monetary gifts and bribes.


Nicknames: "Nicator", "S??e???? ?' ????t?? Se?e???d?? t?? S???a?", "The Conqueror", "Seleucus I "Nicator" of Macedonia", "? King Of Syria"

Birthdate: -358

Birthplace: Macedonia

Death: Died -282 in Syria

Occupation: General och Kung, Born: abt. 358 BC Died: abt. 280 BC murdered

Nærmeste familie

Stratonice I, Queen Consort of S...


Apama I, Queen of the Seleucid E...


Antiochus I Soter, King of the S...


Archaeus I, Prince of Syria


Phila II








Demetrius I








Selevkos I Nikator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk Selevkos I Nikator

Konge av av Selevkideriket

Navn: S??e???? ????t??

Regjeringstid: 305 –281 f.Kr.

Født: ca. 358 f.Kr., Europos i Orestis i Makedonia

Død: 281 f.Kr., Lysimacheia i Trakia

Foreldre: Antiokos (far)

Laodike (mor)

Ektefelle?(r): 1) Apama

2) Stratonike

Barn: Med Apame:

Antiokos I Soter


Med Stratonike:

Fila II

Selevkos I (gitt tilnavnet Nikator av senere generasjoner, gresk: S??e???? ????t??; Selevkos Viktor («Seierherre»); ca. 358 – 281 f.Kr.) var en ledende makedonsk hærfører og offiser av Aleksander den stores koriniske forbund og en av diadokene. I diadokenes krig, som fant sted i kjølvannet av Aleksanders død i 323 f.Kr., etablerte Selevkos sin eget dynasti, Selevkidedynastiet, og sitt eget rike, Selevkideriket. Hans kongedømme ble en av de siste gjenværende delene av Aleksanders tidligere veldige rike som sto imot Romerrikets ekspansjon. Det var kun det ptolemeiske kongedømme i Egypt som varte lengre med rundt 34 år.

Etter Aleksanders død ble Selevkos nominert som satrap av Babylon i 320 f.Kr. Han ble tvunget av Antigonos I Monofthalmos, en av de andre diadokene, til å flykte fra byen, men med støtte fra Ptolemaios I Soter i Egypt var han i 312 f.Kr. i stand til å komme tilbake. Selevkos' senere erobringer omfattet Persia og Media. Han ble beseiret av keiseren av India, Chandragupta Maurya, og aksepterte en ekteskapsallianse for 500 elefanter etter å ha avstått områder som ble betraktet som en del av India. Selevkos beseiret Antigonos i slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. og Lysimakhos, en annen av diadokene, i slaget ved Korupedion i 281 f.Kr. Han ble myrdet av Ptolemaios Keraunos, konge av Makedonia, det samme året og ble etterfulgt av sin sønn Antiokos I Soter.

Selevkos grunnla en rekke nye byer, blant dem Antiokia ved Orontes og Seleukia, begge i dag en del av henholdsvis Tyrkia og Irak.Innhold [skjul]

1 Unge år og familie

2 Tidlig karriere under Aleksander

3 Senioroffiser under Perdikkas

4 Satrap av Babylon

4.1 Diakonenes andre krig

4.2 Flukten til Egypt

5 Admiral under Ptolemaios

6 Selevkos Viktor, seierherre

6.1 Reaksjonen

6.2 De babylonske krig

6.3 Seleukia

7 Selevkos, kongen

7.1 India og de østlige provinser

7.2 Slaget ved Ipsos

7.3 Nederlag for Demetrios og Lysimakhos

7.4 Forvaltningav Anatolia

8 Død og ettermæle

9 Referanser

10 Litteratur

11 Eksterne lenker

Unge år og familie [rediger]

Selevkos var sønn av Antiokos.[1] Historikeren Junianus Justinus hevder at han var en av Filip II av Makedonias generaler, men Antiokos er imidlertid ikke nevnt noen annen kilde og det er ingenting som er bevart om hans påståtte karriere under Filip. Det er mulig at Antiokos var et medlem av en høyere makedonske adelsfamilie. Selevkos' mor var etter signende kalt for Laodike, men ingenting annet er kjent om henne. Senere kom Selevkos til å oppkalle en rekke byer etter sine foreldre. [2]

Som tenåring ble Selevkos utvalgt til å tjene som kongens pasje (paides). Det var sedvane for alle mannlige avkom av adelsfamilier å først tjene i denne posisjonen og senere som offiserer i kongens hær. [2]

Hvilket år Selevkos ble født er uklart. Junianus hevder han var 77 år gammel i slaget ved Korupedion (281 f.Kr.), hvilket ville ha betydd at han ble født i 3578 f.Kr. Appian av Alexandria forteller at han var 73 år under det samme slaget, hvilket betyr at han ble født i 354 f.Kr. Imidlertid sier Eusebius av Cæsarea at han var 75 år gammel, født i 356 f.Kr., hvilket betyr at Selevkos var like gammel som Aleksander den store. Det er antagelig propaganda fra Selevkos' side for å gjøre seg selv likestilt med Aleksanders berømmelse. [3]

Selevkos ble født i Europos som er lokalisert i den nordlige delen av Makedonia. Kun et år før hans fødsel (om året 358 f.Kr. er akseptert som den mest sannsynlige datoen) invaderte paionerne denne regionen. Filip beseiret angriperne og kun noen få år senere underkastet han dem fullstendig til makedonsk styre.[4]

Et antall legender, tilsvarende til de som ble fortalt om Aleksander den store, ble også fortalt om Selevkos. Det ble eksempelvis fortalt at hans far Antiokos hadde fortalt sin sønn før han dro ut for å kjempe mot perserne at hans virkelig far var egentlig guden Apollon. Guden hadde etterlatt en ring med et bilde av et anker til hans mor Laodike. Selevkos hadde passende nok et fødemerke formet som et anker. Det ble fortalt at hans sønn og sønnesønner hadde lignende fødemerker. Denne historien er lik den som ble fortalt om Aleksander. Igjen er dette mest sannsynlig propaganda som Selevkos fikk spredt om seg selv med den hensikt å presentere seg selv som den naturlige etterfølgeren av den store Aleksander. [2]

Johannes Malalas, en gresk-bysantinsk kronikør fra Antiokia på 500-tallet, har fortalt at Selevkos hadde en søster ved navn Didymeia og som hadde sønner som ble kalt for Nikanor og Nikomedes. Mest sannsynlig er disse sønnene fiktive. Didymeia kan derimot referere til Apollons orakel ved helligdommen Didyma i nærheten av Miletos. Det har også blitt foreslått at Ptolemaios (sønn av Selevkos), en av kongens livvakter, var i virkeligheten en onkel av ham. [5]

Tidlig karriere under Aleksander [rediger]

Selevkos ledet de kongelige hypaspistai under Aleksanders krig i Persia.

Våren 334 f.Kr. fulgte Selevkos, som en ung mann på rundt 23 år, Aleksander inn i Asia. Ved tidspunktet for krigstoktet inn i India sent i 327 f.Kr. hadde han fått ansvaret med å lede eliteinfanterikorpset i den makedonske hæren, hypaspistai, «skjoldbærerne», senere kjent som «sølvskjoldene». Det er sagt at da Aleksander krysset elven Hydaspes i en båt, ble han fulgt av Perdikkas, Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, foruten også Selevkos. I løpet av det påfølgende slaget ved Hydaspeselven, ledet Selevkos soldatene mot krigselefantene til kong Porus (Purushotthama). Det er sannsynlig at Selevkos ikke hadde en aktiv rolle i dette slaget. Han er heller ikke nevnt å ha hatt noen betydelig selvstendig posisjon i løpet av slaget, i motsetningen til eksempelvis Krateros, Hefaistion, Peithon, og Leonnatos, hver av dem hadde betydelig andel soldater under sin ledelse.[6] Selevkos' kongelige skjoldbærere var hele tiden i nærheten av Aleksander og til hans rådighet. De deltok senere i den militære kampanjen i Indusdalen, i slagene som ble utkjempet mot det indiske folket malhierne og deltok også i kryssingen av ørkenen Gedrosia hvor Aleksander mistet minst en tredjedel av sine menn.

Selevkos tok også hans framtidige hustru, den persiske prinsessen Apama (datter av Spitamenes), med seg til India som sin elskerinne. Der fødte hun hans eldste sønn og etterfølger Antiokos I Soter i 325 f.Kr. Ved den store bryllupsseremonien i Susa våren 324 f.Kr. giftet han seg formelt med Apama, og senere fødte hun ham minst to døtre, Laodike, Apama, og en sønn ved navn Akaios. I den samme seremonien giftet Aleksander seg med datteren til Dareios III av Persia og flere andre makedonere giftet seg med persiske kvinner. Etter Aleksanders død, mens andre makedonske hærførere kvittet seg med deres «Susa-koner», var Selevkos en av de meget få som beholdt sin, og Apama forble hans gemalinne og senere dronning for resten av hennes liv.[7]

Selevkos er nevnt tre ganger i antikke kilder før Aleksanders død. Han deltok på en seiltur i nærheten av Babylon, var tilstede i middagsselskap til Medeios fra Thessalia sammen med Aleksander, og besøkte tempelet til den gresk-egyptiske guddommen Serapis. I den første av disse episodene blåste Aleksanders diadem av hans hode og landet på noen strå i nærhetene av gravene til de assyriske kongene. Selevkos var den som svømte ut for å hendte den tilbake, og plasserte kronen på sitt eget hode mens vendte tilbake til båten for å holdet det tørt. Troverdigheten i denne fortellingen er tvilsom. Fortellingen om middagsselskapet kan derimot være sann, men sammensvergelsen om å forgifte kongen er ikke like troverdig og antagelig en foregripelse av Aleksanders senere død. I den siste fortellingen skal Selevkos etter sigende ha sovet i tempelet til Sarapis i håp om at Aleksanders helse ville bedre seg. Heller ikke denne fortellingen er sannsynlig.[8]

Senioroffiser under Perdikkas [rediger]

Ptolemaios I Soter, en av Aleksanders generaler, ble nominert som satrap av Egypt. Ptolemaios gjorde Egypt uavhengig og erklærte seg selv konge og farao.

Aleksander den store døde uten en etterfølger i Babylon den 10. juni 323 f.Kr. Hans general Perdikkas ble regent for hele hans store rike, mens Aleksanders noe tilbakestående halvbror Filip III Arrhidaios ble valgt som den neste kongen av Makedonia. Aleksanders ufødte barn (Aleksander IV av Makedonia) ble også navngitt som sin fars etterfølger. I konferansen som kalles for delingen i Babylon, fordelte Perdikkas de veldige besittelsene som utgjorde den avdøde kongens rike blant generalene. Selevkos ble valgt til kommandere elitekavaleriet (hetaroi) og utpekt til kiliark («hærfører av et tusen»), noe som gjorde ham til senioroffiser for den kongelige hæren etter regenten og øverstkommanderende Perdikkas. Flere andre mektige menn støttet Perdikkas, inkludert Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, Peithon og Eumenes. Perdikkas' makt var avhengig av hans evne til å holde Aleksanders veldige rike, og om han kunne tvinge satrapene (guvernørene) til å adlyde ham. [8]

Det brøt snart ut krig mellom Perdikkas og de andre diadokene. For å sikre sin posisjon, forsøkte Perdikkas å gifte seg med Aleksanders søster Kleopatra. Den første diadokkrigen begynte da Perdikkas sendte Aleksanders lik til Makedonia for gravleggelse. Ptolemaios røvet liket og tok det med til Alexandria i Egypt. Perdikkas og hans tropper fulgte ham til Egypt, hvorpå Ptolemaios sammensverget med Peithon, satrapen av Media, og Antigenes, kommandant av argyraspidene («sølvskjoldene»). Begge tjenestegjorde som offiserer under Perdikkas. De myrdet den aldrende kommandanten. Den senere romerske biografen Cornelius Nepos nevner at Selevkos deltok i denne konspirasjonen, men det er ikke helt sikkert.[9]

Satrap av Babylon [rediger]

Ødelagt romersk kopi av en byste av Selevkos I, Louvre.

Den mektigste mann i riket etter at Perdikkas var død var Antipatros. Perdikkas' motstandere samlet seg til et møte i Triparadisos (ved kildene til elven Orontes i dagens Libanon) hvor Aleksanders rike ble fordelt på nytt (avtalen i Triparadisos 321 f.Kr.). [10]

Ved Triparadisos ble soldatene opprørske og la planer om slå sin herre Antipatros i hjel. Selevkos og Antigonos I Monofthalmos klarte imidlertid å forhindre dette. [11] For å forråde Perdikkas ble Selevkos belønnet med den rike provinsen Babylon. Denne beslutningen kan ha vært Antigonos' forslag. Selevkos' Babylon var omgitt av Peukestas, satrapen av Persis; Antigenes, den nye satrap av Susiana; og Peithon av Media. Babylon var en av de rikeste provinsene i riket, men dets militære makt var ubetydelig. Det er mulig at Antipatros delte opp de østlige provinsene i den hensikt at ingen enkeltstående satrap skulle kunne vokse seg sterkere enn noen av de andre. [10]

Etter Aleksanders død ble Arkon av Pella valgt til satrap av Babylon. Imidlertid hadde Perdikkas planer om å erstatte Arkon og nominere Antigonos Dokimos som hans etterfølger. I løpet av sin invasjon av Egypt ble Dokimos sendt av Perdikkas til Babylon. Arkon gikk til krig mot ham, men falt i det påfølgende slaget. Således hadde Dokimos ikke til hensikt å overgi Babylon til Selevkos uten kamp. Det er ikke klart hvordan Babylon ble tatt fra Dokimos, men i henhold til en babylonsk krønike ble en betydningsfull bygning i byen ødelagt i løpet av sommeren eller vinteren 320 f.Kr. Andre babylonske kilder hevder at Selevkos kom til Babylon i enten oktober eller november 320 Til tross for det antatte slaget, klarte Dokimos å flykte fra området.

I mellomtiden hadde riket igjen havnet i uroligheter. Peithon, satrapen av Media, myrdet Filip, satrapen av Partia, og erstattet ham med sin egen bror Eudemos som ny satrap. I vest gikk Antigonos I Monofthalmos og Eumenes av Kardia (Aleksanders sekretær) til krig mot hverandre. Akkurat som Peithon og Selevkos, var Eumenes en av de tidligere tilhengerne av Perdikkas. Selevkos' største problem var imidlertid Babylon i seg selv. De lokale innbyggerne hadde gjort opprør mot Arkon og støttet Dokimos. Det babylonske presteskapet hadde stor innflytelse over regionen. Babylon hadde også en betydelig andel av befolkningen som besto av makedonske og greske veteraner fra Aleksanders hær. Selevkos greide å vinne over prestene med pengegaver og bestikkelser.[12]

Diakonenes andre krig [rediger]

Selevkos sendte to triremer og mindre krigsskip for å hindre Eumenes å krysse Tigris.

Etter at Antipatros var død i 319 f.Kr. fikk satrapen av Media ambisjoner om økt makt. Peithon samlet seg en stor hær på kanskje over 20 000 soldater. Under lederskapet til Peukestas samlet de andre satrapene i regionen en egen, motstående hær. Peithon ble endelig beseiret i et slag som ble utkjempet i Partia. Han unnslapp til Media, men han ble ikke forfulgt av sine motstandere som isteden dro tilbake til Susiana. I mellomtiden hadde Eumenes og hans hær kommet til Kilikia, men måtte trekke seg tilbake da Antigonos I Monofthalmos nærmet seg. Situasjonen var vanskelig for Selevkos. Eumenes og hans hær var nord for Babylon; Antigonos forfulgte ham med en enda større hær; Peithon var i Media og hans motstandere i Susiana. Antigenes, satrap av Susiana og kommandant av argyraspidene, var alliert med Eumenes, men Antigenes var Kilikia da det brøt krig mellom ham og Peithon.[13]

Peithon kom fram til Babylon enten høsten eller vinteren 317 f.Kr. Han hadde mistet et stort antall av sine soldater, men Selevkos hadde uansett færre soldater. Eumenes besluttet å marsjere til Susa våren 316 f.Kr. Satrapene i Susa hadde åpenbart akseptert Eumenes' utsagn at han kjempet på vegne av den lovlige herskerfamilie mot troneraneren Antigonos. Han marsjerte sine soldater 300 stadioner fra Babylon og forsøkte å krysse Tigris. Det tvang Selevkos til å handle. Han sendte to triremer (krigsskip) og en del mindre skip for å hindre Eumenes å krysse elven. Han forsøkte også å få den tidligere hypasiti av argyraspidene til slå seg sammen med ham, men det skjedde ikke. Selevkos sendte også beskjeder til Antigonos. På grunn av hans mangel på soldater hadde Selevkos åpenbart ingen planer om faktisk å stoppe Eumenes. Han åpnet flomsperrene til elven, men den resulterende flommen stoppet ham ikke.[14]

Våren 316 f.Kr. slo Selevkos og Peithon seg sammen med Antigonos som fulgte etter Eumenes til Susa. Fra Susa dro Antigonos til Media hvor han kunne true de østlige provinsene. Han etterlot Selevkos med et mindre antall tropper for å forhindre Eumenes fra å komme seg til Middelhavet. Sibyrtios, satrapen av Arakosia (et område i dagens sørlige Afghanistan), vurderte situasjonen som håpløs og dro tilbake til sin egen provins. Hærene til Eumenes og hans allierte var ved et vendepunkt. Eumenes hadde to trefninger med Antigonos i 316 f.Kr. i slagene ved Paraitakene og Gabiene. Selv om begge slagene ikke ble avgjørende i seg selv, var det argyraspidene som avgjorde fortsettelsen. De hadde fått høre at Antigonos hadde tatt deres hustruer og deres bytte fra alle årene med krigføringer. De åpnet hemmelige forhandlinger med Antigonos, og ble enige om å utlevere Eumenes som øyeblikkelig ble henrettet. Hendelsene i den andre krigen til diakonene viste at Selevkos' hadde tålmodighet til vente til det rette øyeblikk. Å kaste seg hodestups inn i slag var ikke hans stil.[15]

Flukten til Egypt [rediger]

Antigonos tilbrakte vinteren i 316 f.Kr. i Media hvor stedets hersker igjen var Peithon. Sistnevntes begjær for makt hadde vokst, og han forsøkte å få en andel av Antigonos' til å gjøre opprør til hans side. Antigonos oppdaget imidlertid sammensvergelsen og henrettet Peithon. Deretter erstattet han posisjonen som satrap av Persia med Peukestas.[16] Sommeren 315 f.Kr. kom Antigonos til Babylon og ble tatt varmt imot av Selevkos. Forholdet mellom de to ble derimot snart kaldt. Selevkos straffet en av Antigonos' offiserer uten først å be om tillatelse fra Antigonos. Antigonos ble rasende og krevde at Selevkos skulle gi ham inntekten fra provinsen, noe Selevkos nektet å gjøre.[17] Selevkos kunne likevel ikke føle seg trygg for Antigonos, og for ikke å ta sjanser med sitt eget liv, flyktet han til Egypt sammen med 50 ryttere. Det er sagt at astrologer fra Kaldea hadde gitt Antigonos spådommen at Selevkos en gang ville bli herre over hele Asia og bli hans banemann. Etter å ha hørt dette, sendte den overtroiske Antigonos soldater etter Selevkos som derimot først unnslapp til Mesopotamia og deretter til Syria. Antigonos henrettet Blitor, den nye satrapen av Mesopotamia, for å ha gitt hjelp til Selevkos. Moderne forskere er skeptiske til fortellingen om spådommen, og det synes som om presteskapet i Babylon var imot Selevkos.[18]

Samtidig som Selevkos rømte mot Egypt var det stor uro i Makedonia. Kassandros, sønn av Antipatros, myrdet Filip III Arrhidaios, Aleksander den stores halvbror, sammen med Filips hustru Eurydike, og deretter Aleksander den stores mor Olympias. Aleksander IV, sønn av den store Aleksander, var fortsatt et barn, men som Kassandros utropte som den nye konge for å legitimere sitt styre mens han selv beholdt all kontroll.[19]

Admiral under Ptolemaios [rediger]

Mynt av Selevkos i hjelm.

Etter å ha kommet trygt fram til Egypt, sendte Selevkos sine venner til Hellas for å informere Kassandros og Lysimakhos, herskeren av Trakia, om Antigonos. Sistnevnte var nå blitt den mektigste av diakonene, og de andre kom snart til å alliere seg imot ham. De allierte sendte et forslag til Antigonos hvor de krevde at Selevkos måtte få lov til å vende tilbake til Babylon. Antigonos nektet og dro til Syria hvor han planla å angripe Ptolemaios våren 314 f.Kr.[20] Selevkos ble gjort til admiral under Ptolemaios. Deretter begynte han beleire byen Tyr i Fønikia,[21] Antigonos allierte seg med Rhodos. Øya hadde en strategisk lokalisering og dens marine var i stand til å forhindre de allierte å samle sine styrker. På grunn av trusselen fra Kypros, ga Ptolemaios hundre skip til Selevkos og sendte ham nordover til Egeerhavet. Flåten var for liten til å erobre Rhodos, men den var stor nok til å tvinge Asandros, satrap av Karia, til å alliere seg med Ptolemaios. For å demonstrere sin makt invaderte Selevkos byen Erythrai, den ene av de tolv joniske byene ved vestkysten av Anatolia.

En annen Ptolemaios, en nevø av Antigonos, angrep Asandros. Selevkos dro tilbake til Kypros hvor Ptolemaios I Soter hadde sendt sin bror Menelaos sammen med 10 000 leiesoldater og hundre krigsskip. Selevkos og Menelaos begynte å beleire bystaten Kition på sørkysten av Kypros (i dag Larnaka). Antigonos sendte det meste av sin flåte til Egeerhavet og sin hær til Anatolia. Det ga Ptolemaios I Soter muligheten til å angripe Syria hvor han beseiret Demetrios I Poliorketes, Antigonos' sønn, i slaget ved Gaza i 312 f.Kr. Det er sannsynlig at Selevkos deltok i dette slaget. Peithon, sønn av Agenor, som Antigonos hadde forfremmet til som den nye satrap av Babylon, falt i slaget. Peithons død gjorde det mulig for Selevkos å vende tilbake til Babylon.[22]

Selevkos hadde forberedt godt sin tilbakekomst til Babylon. Etter slaget ved Gaza trakk Demetrios I seg tilbake til Tripoli mens Ptolemaios I Soter avanserte hele vegen fram til Sidon. Ptolemaios I ga Selevkos 800 infanterister og 200 kavalerister. Han lot også hans venner følge ham, kanskje de samme 50 som hadde rømt til Egypt sammen med ham. På vegen tilbake til Babylon rekrutterte han ytterligere soldater fra de greske koloniene langs vegen. Han hadde til sist rundt 3 000 soldater, en liten hær. I Babylon barrikaderte Pethons kommandant Difilos seg innenfor byens festning, men Selevkos erobret Babylon ganske raskt og festningen falt også. De av hans venner som ble holdt som fanger i Babylon ble løslatt.[23] Hans triumferende tilbakekomst til Babylon ble siden vurdert som selve begynnelsen på Selevkideriket og det første året i dette rikets kronologi.

Selevkos Viktor, seierherre [rediger]

Kongerømmene til Antigonos, Selevkos, Ptolemaios I Soter, Kassandros og Lysimakhos.

Kort tid etter at Selevkos kom tilbake, forsøkte Antigonos' tilhengere å gjenerobre Babylon. Nikanor var den nye satrap av Media og strategos for de østlige provinser. Hans hær besto av rundt 17 000 soldater. Evagoras, satrap for Asia, var hans allierte. Det var opplagt at Selevkos lille hær ikke kunne beseire dem i et slag. Selevkos skjulte sin hær i siv- og myrområdene som omga det stedet hvor Nikanor planla å krysse Tigris og angrep overraskende om natten. Evagoras falt i begynnelsen av slaget og Nikanor ble avsondret fra sine soldater. Da nyheten om at Evagoras var død spredte seg blant soldatene, begynte de å overgi i mengder. De fleste av dem overga sin lojalitet til Selevkos. Nikanor rakk så vidt å unnslippe med noen få menn. [24]

Selv om Selevkos nå hadde en hær som utgjorde rundt 20 000 menn var de fortsatt ikke nok til å stå imot styrkene til Antigonos. Han visste heller ikke når Antigonos ville gjøre sitt motangrep. På den annen siden viste han minst to østlige provinser ikke hadde en satrap. Flertallet av hans soldater kom fra disse områdene. En del av Evagoras' soldater var persere, og en del av dem hadde en grunn til å mislike Antigonos. Selevkos besluttet å dra fordel av dette. [24]

Selevkos fikk spedt ulike fortellinger i provinsene og blant soldatene. I henhold til en av dem hadde han i en drøm sett Aleksander den store stå ved siden ham. Eumenes hadde tidligere forsøkt den tilsvarende propagandaen. Antigonos, som hadde vært i Anatolia mens Selevkos hadde vært i øst med Aleksander, kunne ikke bruke Aleksander i sin egen propaganda. Selevkos som var makedoner, hadde muligheten til få makedonernes tillit blant sine soldater, noe som ikke var tilfellet med Eumenes.[25]

Etter atter igjen å ha blitt satrap av Babylon, ble Selevkos stadig mer aggressiv i sin politikk. På kort tid erobret han Media og Susiana. Historikeren Diodorus Siculus rapporterte at Selevkos erobret andre områder i nærheten, hvilket kan være Persis, Aria (ved Hari Rud) eller Partia. Han nådde derimot ikke fram til Baktria og Sogdia (tilsvarende dagens Usbekistan). Satrapen av Baktria var Stasanor som hadde klart å holde seg nøytral i de tidligere konfliktene. Etter at Nikanor hadde lidd nederlag var det ingen hær i øst som kunne stå imot Selevkos. Det er uklart hvordan Selevkos klarte å administrere de provinsene han erobret. De fleste satraper var døde. I teorien var Polyperkon fortsatte den lovmessige forgjengeren til Antipatros og den offisielle regent av det makedonske kongerike. Det var hans plikt og rett til å utnevne satraper. Imidlertid var Polyperkon fortsatt alliert med Antipatros og dermed en fiende av Selevkos.[26]

Reaksjonen [rediger]

Selevkos-mynt som avbilder Aleksander den stores hest Bukefalos.

Antigonos sendte sin sønn Demetrios I Poliorketes med 15 000 infanterister og 4 000 kavalerister for å gjenerobre Babylon. Tilsynelatende ga han Demetrios en tidsbegrensning, og etter denne måtte han vendte tilbake til Syria. Antigonos synes å tro at Selevkos kun styrte Babylon, hvilket kan innebære at Nikanor ikke hadde informert om det antallet soldater som hadde byttet side. Det synes som om rekkevidden av Nikanors nederlag ikke var kjent av alle og heller ikke de erobringer som Selevkos hadde gjort i øst.[27]

Da Demetrios kom fram til Babylon var Selevkos fortsatt et sted i øst. Han hadde etterlatt Patrokles til å forsvare byen. Babylon ble beseiret på en uvanlig måte. Den hadde to sterke festninger som Selevkos hadde etterlatt sine garnisoner. Innbyggerne ble transportert ut og bosatt naboområdene, en del så langt unna som Susa. Byens omgivelser var godt egnet for forsvar, bestående av byer, sumper, kanaler og elver. Demetrios' soldater begynte med å beleire Babylons festninger og greide å erobre en av dem. Den andre viste seg langt mer vanskelig. Han etterlot sin venn Arkelaos til å fortsette beleiringen med 5 000 infanterister og 1 000 kavalerister mens han selv forlot området. De antikke kildene nevner ikke hva som skjedde med disse styrkene, men kanskje de ble nedkjempet av Selevkos.[28]

De babylonske krig [rediger]

Mynt av Lysimakhos som en hornkledt Aleksander.

I løpet av ni år (311–302 f.Kr.), mens Antigonos var opptatt i vest, førte Selevkos hele den østlige delen av Aleksanders rike så langt unna som Jaxartes og Induselven inn under sin autoritet.

I 311 f.Kr. inngikk Antigonos fred med Kassandros, Lysimakhos og Ptolemaios I Soter, og det ga ham endelig pusterom til å ta seg av Selevkos.[29] Antigonos' hær besto av minst 80 000 soldater. Selv om han hadde etterlatt halvparten av sine tropper i vest, ville han fortsatt ha et tallmessig overtak på Selevkos. Det er mulig at Selevkos hadde mottatt hjelp fra kossaianerne, etterkommere av oldtidsfolket kassitterne. Antigonos hadde herjet deres landområder da han kjempet mot Eumenes. Selevkos kunne også ha rekruttert en andel av Arkelaos' folk. Da Antigonos endelig nådde fram til Babylon var Selevkos' hær åpenbart langt større enn tidligere. [30]

Det er lite informasjon som er bevart om konflikten mellom Antigonos og Selevkos; kun en meget rudimentær babylonisk krønike har gitt noen få detaljer om krigen. Beskrivelsen for året 310 f.Kr. er helt gått tapt. Det synes som om Antigonos greide å erobre Babylon, men hans planer ble forstyrret da Ptolemaios I Soter overraskende angrep Kilikia.[30]

Det er kjent at Selevkos greide å beseire Antigonos i minst ett avgjørende slag. Dette slaget er kun nevnt i Polyainos' verk Strategemata (Om strategier). Polyainos forteller at soldatene til Selevkos og Antigonos kjempet en hel dag, men da natten kom var slaget fortsatt ikke avgjort. De to styrkene ble enige om å hvile for natten og fortsette neste dag. Antigonos' soldater sov uten deres utstyr mens Selevkos beordret sine styrker om å sove og spise frokost i slagformasjon. Kort før soloppgang angrep Selevkos' tropper styrkene til Antigonos som fortsatt var uten deres våpen og i uorden. De var da lett å overvinne. Den historiske nøyaktigheten i denne fortellingen er dog diskutabel. [31][32]

Uansett detaljer endte den babylonske krigen med at Selevkos seiret. Antigonos ble tvunget til trekke seg tilbake vestover. Begge sider befestet sine grenser. Antigonos bygde en rekke festninger langs elven Balikh mens Selevkos bygde noen byer, blant annet Dura Europos og Nisibis (dagens Nusaybin).

Seleukia [rediger]

Mynt preget av Antigonos med inskripsjonen ??S???OS ????G???? (kong Antigonos).

Den neste hendelsen knyttet til Selevkos var grunnleggelsen av byen Seleukia. Byen ble bygget ved bredden av Tigris antagelig i 397 eller 305 f.Kr. Selevkos gjorde Seleukia til sin nye hovedstad, således etterlignet han Lysimakhos, Kassandros og Antigonos som alle hadde opprettet og navngitt byer etter seg selv. Selevkos overførte også pregingen av mynter fra Babylon til sin nye by. Babylon ble snart etterlatt i skyggen av Seleukia, og det fortelles at Antiokos, Selevkos' sønn, flyttet hele befolkningen i Babylon til sin fars hovedstad i 275 f.Kr. Byen blomstret fram til 165 e.Kr. da den ble ødelagt av romerne. [31][33]

En fortelling om byens grunnleggelse er som følgende: Selevkos spurte de babylonske prestene om hvilken dag som var best for å opprette en by. Prestene kalkulerte dagen, men ønsket at grunnleggelsen skulle feiles og oppga en annen dato. Deres konspirasjon ble dog mislykket ettersom da den korrekte dagen kom, begynte Selevkos soldater spontant å bygge byen. Da prestene ble forhørt, innrømmet de deres dåd.[34]

Selevkos, kongen [rediger]

Striden mellom diadokene nådde sitt klimaks da Antigonos, etter å ha utryddet den gamle kongelige familie i Makedonia, utropte seg selv som konge i 306 f.Kr. Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, Kassandros, og Selevkos fulgte snart etter. Også Agathokles, tyrannen i Syrakusa på Sicilia erklærte seg selv som konge på omtrent samme tid. [31][35] Selevkos, som de fire andre fremste makedonske lederne, antok tittelen og stilen som basileus, ßas??e?? (konge).

India og de østlige provinser [rediger]

Chandraguptas indiske rike da han grunnla det ca. 320 f.Kr., da han var rundt 20 år.

Chandragupta antatte økte grenser vestover mot grensene av Selevkideriket etter forsoningen med Selevkos, ca. 305 f.Kr.

Selevkos I Nikator vendte snart sin oppmerksomhet østover igjen. I år 305 f.Kr. dro han til India og tilsynelatende okkuperte alt land så langt som til Indus, og til sist gikk til krig med mauryakeiseren Chandragupta Maurya:

«Alltid liggende avventende overfor nabonasjonene, sterk i våpenkraft og overbevisende i rådsforsamlingen, tok han [Selevkos] Mesopotamia, Armenia, 'Selevkide'-Kappadokia, Persis, Partia, Baktria, Arabia, Tapouria,[36] Sogdia, Arakosia, Hyrkania, og andre tilstøtende folk som hadde blitt underkastet av Aleksander, så langt som til elven Indus, slik at grensene av hans rike var det mest omfattende i Asia ett

Seleucus I (given the surname by later generations of Nicator (which means victorious in ancient Greek), Greek : Σέλευκος Νικάτωρ (Hindi: सेल्यूकस), i.e. Seleucus the Victor) (ca. 358 BCE–281 BCE) was a Macedonian officer of Alexander the Great and one of the Diadochi. In the Wars of the Diadochi that took place after Alexander's death, Seleucus established the Seleucid dynasty and the Seleucid Empire. His kingdom would be one of the last holdouts of Alexander's former empire to Roman rule. They were only outlived by the Ptolemaic Kingdom in Egypt by roughly 34 years.

After the death of Alexander, Seleucus was nominated as the satrap of Babylon in 320 BC. Antigonus forced Seleucus to flee from Babylon, but, supported by Ptolemy, he was able to return in 312 BC. Seleucus' later conquests include Persia and Media. He formed an alliance with the Indian King Chandragupta Maurya. Seleucus defeated Antigonus in the battle of Ipsus in 301 BC and Lysimachus in the battle of Corupedium in 281 BC. He was assassinated by Ptolemy Ceraunus during the same year. Seleucus' successor was his son Antiochus I.

Seleucus founded a number of new cities, including Antioch and Seleucia.

Birth: 358 B.C.

Death: 280 B.C.

General Notes

   King of Syria Seleucus I Nicator of Macedonia died 0281 B.C. In August/September, outside Lysimacheia. Assassinated by Ptolemy Ceraunus. Seleucus left India to the growing power of the Mauryas, but was about to add Thrace to his kingdom when, stepping out of the boat in Europe, he was assassinated by Ptolemy Ceraunus, whom he had taken in as a refugee. Ceraunus claimed the throne of Thrace and Macedon, while the rest of Seleucus' domain passed to his half-Iranian son Antiochus.2,3,4 He defeated and killed Lysimachus 0281 B.C. In February, the Battle of Corupedium.5 He received the allegience of Philetaerus, Governor of Pergamum 0282 B.C.. He married Queen of Upper Asia Stratonike I Antigonid , daughter of King of Phrygia and Macedonia Demetrius I Poliorcetes Antigonid  and Phila I Antipatrid , 0297 B.C; Her 1st.6,7,8 He joined the confederacy against Macedonia and upon the defeat and death of King Antigonus I of Macedonia, obtained the largest share of the spoils, including the whole of Syria and a great part of Asia Minor, 0301 B.C..2 King of Syria, 0301-0281 B.C..9 He conceded India to Chandragupta Maurya 0303 B.C..3 He assumed the title King of Babylon 0305 B.C..5 King of Babylon, 0312-0302 B.C..2 He was made Satrap of Babylon in the second partition of Alexander's former Empire 0321 B.C..2 Satrap of Babylon, 0321-0312 B.C.. He married Apama II of Bactria, daughter of Satrap Spitamenes of Bactria and N. N. of Bithynia, 0324 BC in Susa.10,1 He was the son of Antiochus of Macedonia  and Laodice (?) .10 He was born 0358 B.C. In circa.2 King of Syria Seleucus I Nicator of Macedonia also went by the name of Seleucus "the Conqueror." "Nicator" is Greek for "the Conqueror."2 Sources: 1. Stuart, R.W. 'Royalty for Commoners', line 414. ; 2. Bryan, K. 'Davidic Descents to the House of Plantagenet' Augustan, Vol. XXV, 16-23. ; 3. Yarshater, E. 'The Cambridge History of Iran' Vol.3#1, pp.4. ; 4. Hammond, N.G.L. and Walbank, F.W. 'A History of Macedonia' Vol.III, pp.205. ; 5. Green, P. 'Alexander to Actium' pp.734. Also called Seleucus I Nicator Seleucid.
   Children of King of Syria Seleucus I Nicator of Macedonia and Queen of Upper Asia Stratonike I Antigonid :
   Phila II Seleucid + b. 0296 B.C.
   Children of King of Syria Seleucus I Nicator of Macedonia and Apama II of Bactria:
   Prince of Syria Achaeus Seleucid + b. 0320 B.C.
   King of Syria Antiochos I Soter Seleucid + b. 0324 B.C., d. 0261 B.C.
   [S204] Roderick W. Stuart, Royalty for Commoners: The Complete Lineage of John of Gaunt, Son of Edward III, Kings of England, and Queen Philippa (.: ., 3rd Ed., 1998), 415-80. Hereinafter cited as RfC.
   [S262] Microsoft Encarta Encyclopedia 99 Software (Redmond, Washington: Microsoft, 1999), "Seleucus I," Microsoft® Encarta® Encyclopedia 99. © 1993-1998 Microsoft Corporation. All rights reserved.. Hereinafter cited as MS Encarta 99.
   [S288] Philosophy of History, online .. Hereinafter cited as PoH.
   [S1052] Chris Bennett's Egyptian Royal Genealogy Website, online . Hereinafter cited as Egyptian Royal Genealogy.
   [S672] Monetary History of the World, online . Hereinafter cited as Armstrong.
   [S204] Roderick W. Stuart, RfC, 427-79.
   [S669] M. B. Sakellariou, Macedonia, 4000 Years of Greek History and Civilization, Greek Lands in History (8, Philadelphias Street, Athens, Greece: Ekdotike Athenon S.A., 1983/1988), pg. 147. Hereinafter cited as Sakellariou.
   [S931] A.H. Clough, editor, Plutarch's Lives (Champaign, IL: Project Gutenberg, October 1996), DEMETRIUS. Hereinafter cited as Plutarch's Lives.
   [S578] Fatih Cimok, Commagene Nemrut (Sifa Hamami Sokak 18, Sultanahmet 34400, Istanbul: A Turizm Yayinlari Ltd. Sti, 1995), pg. 55. Hereinafter cited as Commagene Nemrut.
   [S204] Roderick W. Stuart, RfC, 414-80.
view all 16

Seleucus I Nicator, king of the Seleucid Empire's Timeline

Europas, Macedonia
Age 33
Age 37
320 BCE, Syria
Age 61
295 BCE, Syria
Age 75
Lysimachia, Thrace
Age 76