Søren Georg Abel

Sogneprest og Ridder av Dannebrog.

Søren Georg Abel var sogneprest. Han var en fremstående mann, som forkynte troen på menneskets evne til å løse alle livets gåter ved hjelp av fornuften. Hans far, Hans Mathias Abel, flyttet som sogneprest til Gjerstad på nyåret 1785. Da han døde i 1804, flyttet hele prestefamilien til Gjerstad i Aust-Agder. Søren Georg Abel ble sogneprest i Gjerstad etter sin far, og her vokste hans sønn, Niels Henrik Abel, opp sammen med en eldre bror, tre yngre brødre og en søster.

Sources: Look at wikipedia about his Son Niels Henrik Abel born 1802.

I Norsk Biografisk Leksikon står det om ham:

"Sogneprest Abel var lenge høyt skattet av sine sognebarn. Hans tid som elev og student i Danmark hadde falt sammen med en epoke da opplysningstidens ideal og revolusjonsideene fra Frankrike gjorde seg gjeldende, og i alt sitt virke senere hyllet fader Abel nettopp det forstandige og nyttige. Han forkynte ut fra en klippefast tro på menneskets evne til ad fornuftens vei å løse livets gåter. På Finnøy startet han et leseselskap, han vaksinerte sine sognebarn mot kopper, og som en reaksjon på krigshendingene ute i Europa gjorde han en stor innsats da kystforsvaret ble organisert.

1804 flyttet familien fra Finnøy, ettersom Søren Abel hadde fått embetet som sogneprest i Gjerstad etter sin far, Hans Mathias Abel, som hadde vært prest der i nesten tjue år. Søren Abel hadde vokst opp i Gjerstad, og her hadde han også arbeidet som kapellan under sin far, før han fikk embetet på Finnøy. Men det var ikke bare han som nå kom nærmere sine hjemtrakter. Fra Gjerstad var det kort vei til Risør, der fru Abel hadde vokst opp som eldste datter i det velstående handelshuset Simonsen. Hennes far, Niels Henrik Saxild Simonsen, var reder og handelsmann og på denne tid den rikeste mannen i Risør.

...

Samtidig med at den 16-årige Abel fikk Holmboe som lærer, og med liv og sjel konsentrerte seg om matematiske oppgaver (også hans boklån i skolebiblioteket endret karakter på denne tiden, fra skjønnlitteratur til fysikk og matematikk), gikk det dramatisk nedover med familien hans.

Det begynte med farens katekisme. Den rasjonalisme og «potetprest-teologi» som hadde dominert undervisning og kirkeliv, stod for fall. Den største autoritet i alle lærespørsmål var nå lagt til landets nye universitet, og ved det teologiske fakultet satt professor Svend Borchmann Hersleb og lektor Stener Johannes Stenersen, som begge stod i et personlig og beundrende forhold til dikterpresten og folkeopplyseren N. F. S. Grundtvig i Danmark. Særlig lektor Stenersen så det som sin oppgave å utrydde den vranglære og store villfarelse han mente å se i norsk undervisning. Og det verste eksempelet på gal tenkemåte og forfeilet teologi mente han å finne i sogneprest Abels katekisme. I landets største presseorgan, Det Norske Nationalblad, ble Abels bok gjennomgått punkt for punkt, mer enn 30 sider over flere numre, og konklusjonen var klar: Gjerstad-presten var en av de største hedningene i landet, og så grovt hadde Abel feilet på sannheten at han måtte ta ansvar for at minst 10 000 norske sjeler nå var på vei til den sikre fortapelse. Sognepresten tok til motmæle, og noen støttet ham, men det var Stenersens dom som ble stående. Abel var den mest utskjelte teolog i landet, og gjenstand for flere spottevers i avisene («Abel spandabel / Hva koster din Sabel / To ort og to / Hvis den er god» o.l.).

Niels Henriks synlige reaksjon på alt dette skal ha vært «overdrevet» munterhet. I februar 1818 kom faren til hovedstaden for å delta i Stortingets forhandlinger. Også her skulle han komme til å lide knusende nederlag, men før han nå ble lagt død også som politiker, hadde Søren Abel sine seire på Stortinget. Det var hans forslag om å opprette en veterinærskole i Norge som ble lagt til grunn for Stortingets beslutning, og i diskusjonen om «Lov angaaende de lærde Skoler» var han den fremste forsvareren for nyordningene. Sogneprest Abel stod her i sterk opposisjon til greskprofessor Georg Sverdrup, som på sin side fikk flertallet på Stortinget med seg i et vedtak som innebar en tilbakevending til klasselærersystemet. Statsråd Niels Treschow sørget imidlertid for at vedtaket ikke fikk kongelig sanksjon.

Det som førte til stortingsmann Abels fall, var at han fra Stortingets talerstol påstod at Carsten Anker – eieren av Eidsvoll jernverk og verten for Riksforsamlingen i 1814 – hadde gått fra løfter om utbetaling av pensjoner til arbeiderne sine, og at Anker i dette hadde fått hjelp fra en jurist, som også satt på Stortinget. Beskyldningene ble oppfattet som en grov fornærmelse mot hele Stortinget, og siden Abel ikke var villig til å beklage eller trekke tilbake det han hadde sagt, gikk saken så langt at det ble truet med riksrett. Odelstinget fant til slutt ut at riksrett mot Abel ville være å sløse med ressursene, og saken ble henlagt. Men sogneprest Abel reiste tilbake til Gjerstad i september 1818, ferdig som politiker og kompromittert som menneske, og han begynte å drikke, mer enn før.

I Gjerstad visste alle at presteparet nå drakk heftig, og at de helst drakk hver for seg. Med fader Abel gikk det imidlertid raskt nedover, og han døde våren 1820, 48 år gammel. Fru Abel hadde den siste tiden helst ikke villet se til sin mann, og det ble sagt at han ville ha dødd i sine egne ekskrementer om det ikke hadde vært for gode hjelpere i bygda. I begravelsen, foran øynene på presten fra Risør og med hele prestegården full av gjester, drakk hun seg full og gikk åpenlyst til sengs med en tjenestekar.

På katedralskolen i Christiania reagerte de to Abel-sønnene ulikt på familiens og farens gradvise undergang. Niels Henrik hadde fått tak på matematikken og tilegnet seg ny kunnskap med en slik fart at Holmboe i karakterprotokollen alt hadde omtalt ham som «et udmærket mathematisk Genie», men i de andre fagene gikk det tungt. For storebror Hans Mathias sviktet derimot konsentrasjonen fullstendig, karakterene raste nedover, og han gled inn i en depresjon så dyp at rektor måtte sende han hjem med klar beskjed om at han aldri ville greie å ta examen artium. Hans Mathias kom hjem til Gjerstad akkurat tidsnok til farens dødsleie, og resten av livet, i over 20 år, gikk han som en halvtulling i morens skjørtekanter."