Trygve Olsen

http://gw.geneanet.org/brynjulf?lang=no&pz=tor&nz=langballe&ocz=0&p...

Notater om personen Russland via Vardø. Nordmenn på Murmankysten, 1991, av Laila og Thor Thorsen, s 85 & 86: %vhref/Tsipnavolok.gif">Tsipnavolok med flere av fiskeværene ute ved kysten ble totalrasert og ødelagt under den annen verdenskrig. Alt er nå overtatt av militæret. Da de norske familiene kom tilbake - det var bare et fåtall - så ble de anvist bosted i Abram Mys. Der ble de boende til å begynne med. Senere flyttet mange til Murmansk og andre steder i fylket der de fikk arbeid. Av disse som flyttet til Murmansk var: Agnes Berger, enke etter Arthur Berger. Magdalena og Arthur Øien - Gunvor og Tamara Øien - Ragnar Fredriksen - Wilfred Jørstad - Bjarne Jørstad - Trygve Olsen med sin russiske kone - Astri Martinsen (Thorsen). Gjenlevende barn og barnebarn av Edvart Mathisen ble boende og bor fortsatt i Abram Mys. Georgij Vorynen bosatte seg i Sapolarnaja og døde der en gang på 70-tallet. Etterkommere av de nordmenn som koloniserte Murmankysten er i dag spredt over hele Sovjetunionen.

De som dro østover, Kola-nordmennenes historie, 2001, av Morten Jentoft, s 65: De var unge, men ikke uerfarne, fiskerne som samlet seg til møte i %vhref/Tsipnavolok.gif">Tsypnavolok en mørk høstkveld 1929. Ludvig Fredriksen var den eldste, 40 år og med mange år bak seg som kaptein på båtene "Morzj" og "Krylok". I to år hadde han dessuten vært med i ledelsen i Selsovjetet, bygdelaget, som var et slags kommunestyre for den lille norske kolonien.

     Reidar Øien var 19 år, ugift og med bare to års skolegang, men med erfaring som fisker fra han var 12. Erling Jørstad var 22 år og gift, med ett barn, som fisker hadde han startet da han var 13. Arthur Øien var også 22, og tobarnsfaren hadde vært på havet allerede fra han var 12. Og så var det Trygve Olsen, som hadde vært i Vadsø i 1919, men som sammen med faren og broren Ragnvald likevel vendte tilbake til Russland. Nå var han blitt 22 og hadde arbeidet som fisker siden han var 12. Han var i ferd med å pakke snippesken og dra fra %vhref/Tsipnavolok.gif">Tsypnavolok, militærtjeneste i Leningrad ventet.

     Med tydelig håndskrift har de fem som var med skrevet sitt navnetrekk på et ark som viser at de er med i Artel Energia, Energisamvirket - eller produksjonslag som vi kaller det på norsk. Så mye mer får vi ikke vite om det som skjedde den 22. oktober 1929, men dette er et av de første dokumentene som dukker opp i russiske arkiver om livet i %vhref/Tsipnavolok.gif">Tsypnavolok etter revolusjonen. Side 149: "Vi kommer oss for lite ut på havet, og årsaken er at kollektivbruket er elendig organisert." Valdemar Hansen sparte ikke på kruttet da han på et møte i Bygdelaget like før jul 1938 sa hva han mente om tingenes tilstand. Bak kraftsalven lå det stolthet over og kjærlighet til et yrke som bygde på generasjoners erfaringer. Det var nemlig ikke barnebidrag og 1. mai-feiringen som dominerte diskusjonene i Bygdelaget og kollektivbruket i %vhref/Tsipnavolok.gif">Tsypnavolok på 1930-tallet. Stedet levde av fiske, og for nordmennene var dette ikke bare et levebrød, men også en livsstil. På møtet midt i svarteste mørketiden den 22. desember 1938 var det tydelig at problemene skulle på bordet. Hilmar Sandtrøen fulgte opp det Valdemar Hansen hadde sagt, og pekte på at det var motorene på båtene som var hovedproblemet. "De fungerer ikke når de skal, og årsaken er at de ikke blir vedlikeholdt og at det ikke finnes skikkelige instruksjonsbøker." Konrad Hansen og Trygve Olsen mente at det også var for dårlig disiplin om bord i båtene når de var ute på havet. Trygve la ikke fingrene imellom og sa at han som motormann jobbet dårlig sammen med kapteinen på båten, som var den før nevnte Valdemar Hansen. Og båten det var snakk om, var "Sneland", som sammen med "Nordvest" og "Morjak" på slutten av 1930-tallet utgjorde kjernen i fiskerkollektivet "Polarstjernen".