Follow
Bl.a etter opptegninger fra lærer Chr. Wiik i Oslo
Anders Pedersen Stabfors og Bergitte Jørgensdatter
Anders Pedersen Stabfors, født på gården Stabfors i Korgen, anneks til Hemnes, i 1815, hadde med gode evner etter forberedelsene hjemme skaffet seg såpass kunnskaper at han allerede i siste halvpart av 1830-åreme var blitt omgangslærer i hjembygden Hemnes. Han ble nevnt ved visitasen i Hemnes både i 1830 og -40. Og presten i Helgeland, '''P. Gårder''' Alstahaug sa i sin melding 1840: "A.P.Stabfors er en meget opplyst og duelig lærer og underviser 7 mndr årlig."
Stabfors hadde antagelig høsten 1939 sendt biskop Kjerschev søknad om å ta avgangseksamen ved Trondenes seminar 1840, og var såvidt man kan forstå av biskopen blitt tilrådet å komme til Trondenes så tidlig at han kunne være tilstede ved undervisningen en tid før eksamen. Stabfors hadde i midlertid vært litt ubestemt og tatt sin søknad tilbake. Dette angret han siden og sendte omkr. nyttår 1840 ny søknad. Denne ble av biskopen som medlem av amtsdireksjonen sendt seminarstyrer Müller til erklæring. I ventetiden på svar, som Stabfors visstnok fant altfor langvarig, gjorde han flere henvendelser til biskopen. Denne syntes vel på sin side at Stabfors var utolmodig. Og ved en henvendelse fra Stabfors i begynnelsen av mars 1840 ble i Bispekontorets journal notert: "A.P.Stabfors, omgangslærer i Hemnes Sogn bombarderer atter om å komme på Trondenes Seminar".
I skrivelse av 14.mai 1840 til sogneprest Holtzen, Rana, ga biskopen en redegjørelse for sakens forløp, som han ba sognepresten meddele Stabfors som svar på en ny henvendelse fra denne, og tilføyde: "Hadde Stabfors ikke selv tatt tilbake sin første ansøkning, hadde han nu hatt undervisning på seminaret, og når man ikke passer sin tid, må man finne seg i å vente til annen leilighet gis."
Det ordnet seg imidlertid tilfredsstillende og Stabfors fikk dimisjonseksamen fra Trondenes Seminar 1840 med hovedkarakter Meget Godt i teori og 1,75 i praktisk duelighet. Stabfors fortsatte som lærer i Hemnes 1840-1841, og i melding fra visitas i Mo i Rana 14.juli 1841 uttalte biskop Kjerschov: "Skoleholder i Hemnes A.P.Stabfors avgav på visitasdagen ved sin katekisjonsprøve på sin duelighet: Han er en såre duelig, flittig og orntlig lærer."
I melding fra visitas 22.juli 1841 på Tjøtta, som da var anneks til Alstahaug, skrev biskopen: "A.P.Stabfors som før har vært omgangslærer i Hemnes prestegjeld, og som ved Trondenes seminar er eksaminisert og erklært for meget duelig, er deretter i siste sommer ansatt som lærer ved den nær Tjøtta kirke nylig opprettede faste skole, hvor undervisningen begynte 25.oktober 1841."
Ved Tjøtta faste skole var Stabfors ansatt fra 1841-1852. Han hadde de første år 45 spd, senere 50 spd årlig for 36 ukers skole.
I melding fra visitas i Alstahaug 28.juli 1852 med prost Marstrander, Brønnøy og sogneprest P.Gårder, Alstahaug, het det: "Lærerposten ved Tjøtta faste skole er f.t. ledig da fhv. lærer Stabfors etter andragende derom er blitt avskjediget for kort tid siden." Stabfors bodde også etter sin avskjed på Tjøtta hvor han på gården Neset hadde en liten eiendom og drev gårdsbruk. I folketellingslisten 1865 står han oppført som husmann med jord, og ved flere leiligheter ble han i offentlig omtale kalt gårdeier. En tid hadde han også en handelsforretning. Han var i noen år kasserer i Alstahaug Sparebank.
Stabfors var sterkt politisk interessert og delte både i tale og skrift ivrig i 1870-1880 årenes politiske strid som radikal venstremann. Han hadde flere kommunale tillitsverv og var bl.a. flere ganger valgmann ved stortingsvalg. Både før og etter sin avskjed som lærer utgav Stabfors på F.D.Beyers forlag:
1) "Læsning til tidsfordriv for almuen". En samling av lærerike og morende fortellinger. Samlet av A.P.Stabfors, almueskolelærer, trykt i Bergen 1847. I forordet, som var datert Tjøtta faste skole i mars 1847, gjorde utgiveren oppmerksom på at kun 3 av fortellingene var forfattet av ham, mens de aller fleste var tatt fra Volfs tyske og Munkers Erscheinungen.
2) "Stave- og lesebok for beg. i lesning. Bergen 1847"
3) "Om overtro, forvarsler og gjengangerhistorier i Nordland." Samlet av A.P.S. Bergen 1882
Stabfors skal etter meddelelse av en eldre lærer på Helgeland også ha utgitt "Sandflæsa" som i sin tid var meget omtalt. Samt "Nutids Absalon" men disse skrifter var ukjent på Universitetsbiblikoteket i Oslo.
Anders Pedersen Stabfors døde 6.desember 1896. Hans hustru Birgithe var født i Hemnes 1820. De hadde ved folketellingen 1865 3 sønner og 2 døtre. Nordland folkeblad nr 89 - 1896 uttalte i sin velskrevne, varmfølte nekrolog om Stabfors bl.a.: " Han var en mann med ypperlige åndsevner, hadde en klar forstand og en forbausende hukommelse, og ved iherdig lesning og selvstudium hadde han skaffet seg ikke bare særdeles betydelige almenkunnskap som langt overgikk det vanlige, men også alm. fagkunnskap som på mange måter kom andre tilgode. Således var han et stort stykke av en jurist, og var på dette felt en søkt rådgiver. Han førte endog i sin tid med fremgang saker for retten. Aldeles på egen hånd hadde han også lært seg tysk, kunne både lese og skrive det, og forsøkte seg endog som oversetter."
Man risikerer vistnok ikke å ta munnen for full om man sier at hadde han bodd under sådanne forhold at hans store evner var kommet til sin fulle utvikling så ville han nådd til fremskutte stillinger, og navnet Stabfors ville blitt like så kjent utover Norge som det nu er på Helgeland. Som det nå var falt hans liv i små forhold hvor man er vant til å legge småmannsmålet på menn og handlinger, og hvor en mann med så utpreget og viljesterk natur liksom fikk for lite albuerom, og hadde lett for å kollidere med småinteressene og det tilvante. Dette gav hans tilværelse i adskillig grad karakteren av et kampliv. Hertil bidrog vel ikke så lite hans fra det alm. sterkt avvikende religiøse oppfatning og hans frisindede, politiske syn. Som han vokste opp jevngammel med vår grunnlov, var han demokrat ut i fingerspissene like til det siste - og sine meninger beholdt han ikke for seg selv. Både med munn og penn bar han dem frem og enten diskusjonen førtes muntlig eller skriftlig var Stabfors en tung motstander å ha med å gjøre.
Han var en selvskapt natur i slekt med Nordlandsbjerken, vokst opp på et værhårdt sted. Seig og hård å slite, brukbar til alskens gagntre og dog ikke uten aroma og farveprakt.
Kilder som lærer Wiik oppgir etter sitt skrift her, er: Halvorsens forfatterleksikon Lærer S. Dagsvik Sundøy i Helgeland 1935 Erik Ottesen, slektsgreiner i Namsos 1938.
Omhandlingen videre er antagelig fra en bygdebok, jeg sitter kun med en kopi uten anført hvilken bok eller årstall.
SØR-SYN
Husmannsplass med jord
I 1865 ble stedet benevnt som Neset, i 1875 ble det kalt Skolenæset, mens det senere ble benevnt Sør-Syn. Bolighuset på denne plassen stod omtrent der hvor Tjøtta Samvirkelag står i dag, og synes å ha vært småteiger fordelt på flere steder rundt omkring. (ikke samvirkelag der i dag, 2011)
Den første oppsitteren på denne plassen synes å være Anders Pedersn Stabfors. Anders var eneste sønn av Peder Andersen, gårdburker på bruket Stabforsen i Korgen, og hans kone nr.3, Aasel Olsdatter. 23 år gammel begynta Anders på lærerskolen i Tromsø, og ble uteksaminert derfra i 1840. i 1842 fikk han så ansettelse som skolelærer på Tjøtta. Allerede før han kom til Tjøtta hadde Anders giftet seg med Bergitte Jørgensdatter f.1820 i Hemnes.
Anders Pedersen Stabfors var en noe utradisjonell type, og dette kom fram allerede under byggingen av det hus som familien skulle bo i. De aller fleste hus på på den tiden var jo oppbygd av tømmer med eller uten bordkledning, men Anders gikk nye veier, muligens inspirert av kontinental byggeskikk, ved at han førte opp et bindingsverkhus som ble fylt med leire som veggfyll og isolasjon! Lærerlønningen var vel neppe så mye å leve av på denne tiden, så han begynte etterhvert å pusle med litt handel, og han titulerte seg også som "glasmager". Hva dette glassmakeriet besto i vites ikke sikkert, men det er mulig at han prøvde seg som glassprodusent i beskjeden målestokk.
Handelsvirksomheten synes imidlertid å ha tiltatt, og han fikk etter en tid oppført en handelsbrygge som han drev sin virksomhet fra. Denne bryggen står fortsatt på Tjøtta og går i dag under navnet Taraldsenbrygga, etter en ny handelsmann som overtok brygga mange år senere. ( I dag er det utleie av ferieboliger, 2011)
Allerede i 1860 sluttet Anders Pedersen Stabfors som lærer til fordel for handelsvirksomheten, og i tillegg til butikkdriften var han engasjert som kommunens vaksinatør i flere år. Det var på denne tiden at koppe-vaksinen gjorde sitt inntog på våre kanter, og Anders reiste rundt i kommunen og utførte vaksinasjonene. Dessuten var han en sentral person i sognets Bondevenn-forening, og var kjent som en habil leilighetsdikter med flere små vers som omhandlet lokal tildragelser. Dessverre er ingen av disse tatt vare på, så langt man kjenner til.
Anders og Bergitte fikk etterhvert 7 barn:
1) Ursille Pernille f.1842
2) Martine Jørgine Juel f. 1842 død 1863
3) Anette Birgitte f. 1847. Ble gift med Andreas Falch Nilsen Vaag og ble boende på Tjøtta til sin død i 1918.
4) Iver Kristian Anker f. 1850
5) Dorthea Olivia f. 1852
6) Nils Johan Gierbrandt f. 1854 død 1883
7) Peder Ludvig f. 1860. Dro til Chicago, USA i 1882
Anders Pedersen Stabfors døde i desember 1896, 81 år gammel. Bare 5 dager i forveien hadde hans kone Bergitte dødd av lungetæring, 76 år gammel.
Huset på Sør-Syn ble stående til 1916, da det ble revet og satt opp som uthus hos Richard Møller. På grunn av den tidligere nevnte byggekonstruksjonen, ble det ikke mere materialer av det enn at det såvidt rakk til et lite uthus! (finnes fortsatt, 2011) Naustet til Anders Stabfors og seinere Edvard Andreassen (gift med Dorthea Olivia) står fortsatt i fjæra på Sør-Syn. (også nå i 2011)
Andreas Falch Nilssen Vaag
1844 -1928
Fisker og fiskehandler, gårdbruker på gården Våg, Vevelstad (Tjøtta) Han var sønn av datidens "kjendis", Niels Taraldsen Messelt af Østerdalen (1820 - 1872) og Nikolina Johansdatter Vaag (1820 - 1903) Andreas giftet seg med Anette Birgitte Stabfors.
Først litt om Niels: Om Niels Taraldsen Messelt er således sagt, at han var en beryktet slåsskjempe som ikke sto tilbake for en god kamp, og han likte svært godt å prøve krefter med den som turte utfordre han. Her er en historie om han, kalt "Attenåringen". Hvem som har nedtegnet dette vites ikke, men historien er gjenfortalt mange ganger, og finnes nå i bygdebøker og fortellinger fra Stor-Elvdal.
"Attenåringen"
Han het Niels taraldsen Messelt og lever i erindringen som Stor-Elvdalens sterkeste mann. 18 år gammel var han en gang med , ved en auksjon på gården Brænd, hvor en ved navn Jon Mikkelsen (Storjo) viste sin styrke ved å løfte en stor rund sten som ingen annen var kar til å løfte. Han ba da også i spøk den 18-årige om å forsøke, men Niels svarte spydig at han heller ville løfte han enn stenen. "Stort sagt av en smågutt det" sa Storjo og spyttet foraktelig. "Jeg skal lære deg smågutt jeg" utbryter den annen og farer på ham. Slagsmålet endte med at Storjo ble kastet ut gjennom bordveggen i bislaget, og fra den dag fikk Niels tilnavnet "attenåringen". Andre forteller imidlertid at han fikk navnet fordi han bare 18 år gammel sendtes til byen (noen sier Kristiania og andre Trondhjem) med smør, og at han solgte smøret og turet bort pengene. Hvorom allting er så var han en kjempe som ingen turde gjøre noe. Når han viste seg ved Grundset marked vakte han oppsikt, og inne i Kristiania ryddede han ofte dansebulene hvor selv politiet ikke turde gripe inn. En gang var attenåringen på Lillehammer, og da han fikk se noen slipestener utenfor butikkveggen hos en kjøpmann, valgte han ut den største sten, riktig en koloss, og gikk siden inn for å høre hva den kostet. Da han kom ut igjen tok han stenen i klypen (mellom tommelfingeren og de andre fingrene) og bar den således tvers over gaten hen til en annen butikkvegg, hvor han satte den ned. Der samlet seg straks en mengde tilskuere til denne sjeldne styrkeprøve. Attenåringen tok det med ro og spurte kjøpmannen, som også var kommet ut for å se på, om stenen fikk stå ved hans vegg. Kom der en som var i stand til, på samme måte, å bære stenen tilbake på sin plas, skulle stenen være hans, sa attenåringen og ruslet avsted som om ingenting var. Men stenen ble stående år etter år uten at noen kunne makte å bære den, og den forsvant først da gården brente. Og ingen har rede på hvor den ble av. Som et yderligere bevis på attenåringens kolossale styrke kan også nedenstående meddeles: Ved et besøk på Sorknes i Åmot for å hente hjem et lass tyngre varer, traff han ute ved pakkhuset to mann som hadde tatt tak i hver sin ende av en saltsekk og holdt på å få denne "skarket" ut av pakkhuset og opp på en slede. Attenåringen sto en stund og iaktok med synlig forakt disse veke karers anstrengelser. "For elendighet" sa han så, hvoretter han gikk inn i pakkhuset hvor saltsekkene var opplagt i stabler. Han tok så en saltsekk under hver arm, den tredje tok han mellom tennenem og i denne stilling bar han det hele ut på gårdstunet. De omstående, som var øyenvitner til dette kjempeverk, forundret seg høyligen over at en mann av ikke større (høyere) legemsbygning kunne besitte så store krefter.
På Evenstad var det en veldig rambok 14 voger, og som en alminnelig kar neppe kunne løfte et par tommer fra bakken (kanskje den samme som nu står på Evenstad), men attenåringen løftet rambokken jevnhøyt med haken. I Trondheim sies det at han også løftet en rambok, åtte manns løft med strake armer.
Til slutt reiste han til Nordland hvor han på sine gamle dager var politi på markedsplassene der oppe. Hans sønn (Andreas Falch Nilssen Vaag) skal leve ennu, og nulevende folk i Stor-Elvdalen har talt med gamle nordlendinger som har kjent både attenåringen og hans sønn.
Av andre sterke karer i Stor-Elvdalen kan vi i denne forbindelse nevne Hågen Storstu, Ole Trøen og Seming Fetten på Messelt, samt Tollev Halstensen Moen som døde i ung alder, men som sies å ha vært sterkere enn selve attenåringen hvem han engang kastet på døren under et kortspill. Nils Atneosen og Nils Messelt (sønn av bjørnejegeren) minnes også for sin styrke. Den siste gikk engang fra Korsødegård i Stange og hjem til Messelt på en dag. (12 mil)
Dette er sansynligvis skevet på slutten av 1800 - begynnelsen av 1900 en gang. Artig lesning, det må ha vært stor orden og ro på Tjøtta mens Niels fungerte som politimann...
Kilde, DIS-Norge og Riksarkivet: Informasjon om Vevelstad: Tjøtta lå i 1589 til Alstahaug prestegjeld med kirke på Tjøtta. Ved kgl.res. 3.10.1859 ble Alstahaug prestegjeld delt i tre, og Tjøtta med Vevelstad ble eget prestegjeld fra 1.5.1862. Samtidig ble Nord-Sandvær overført til Herøy og Blomsøy til Alstahaug sokn. Kgl.res. 8.5.1888 tillot å anlegge en gravplass på Lervik i Indrefjorden for den østlige del av hovedsoknet på begge sider av Vefsnfjorden. Til bruk for befolkningen på øyer i Tjøtta, Alstahaug og Herøy prestegjeld ble det ved kgl. res. 21.8.1889 tillatt å bygge et kapell på øya Skålvær i Tjøtta, samtidig som det skulle anlegges en kirkegård der. Ved kgl.res. 10.3.1906 fikk Skålvær kapell eget kirketilsyn. Giskåa, gnr 41 bnr 1, ble ved kgl.res. 4.10.1919 overført fra Tjøtta til Vevelstad sokn. Kgl. res. 30.11.1951 ga Forsvarsdepartementet fullmakt til å opprette en krigsgravlund på Tjøtta for å samle de russiske krigsgraver i Nordland, Troms og Finnmark fylker. Skogsholmen med flere øyer ble ved kgl.res. 10.1.1964 overført fra Tjøtta til Vega.
1589 hadde Alstahaug prestegjeld 6 kirker og 2 kapell som skulle betjenes av 4 prester. Alstahaug hovedkirke og Sandnes kirke skulle betjenes av en prest, Herøy og Tjøtta kirker av en, Nesna og Hemnes kirker og Dønna kapell av en, og en residerende kapellan betjente Dolstad kirke i Vefsn. Vevelstad kirke ble innviet av biskop Schønheyder 16.9.1796 til en annekskirke for sørdelen av Tjøtta fjerding. Nesna og Rana (Hemnes) ble utskilt som egne prestegjeld i 1730-åra, Vefsn i 1767 og Tjøtta og Herøy i 1862. Ved reskriptet 6.3.1767, da Vefsn ble fradelt, ble det samtidig bestemt at Sandnes kapell, som var forfalt og var ubeleilig for menigheten, skulle nedlegges, og i stedet skulle det bygges kirke på Stamnes og opprettes et Stamnes sokn. Samtidig ble det bestemt at innbyggerne i Leirfjorden, som før hadde soknet til Vefsn, heretter skulle søke kirke i Tjøtta (Oppland, Navarskaft, Aunet, Vestvågen, Ukkelfora, Sørnes, Kvalnes, Åkvika og Jystad) eller Stamnes (Sund, Hellesvik, Fornes, Selvågan, Moen, Løkåsen, Simsøya, Tømmervik, Leland, Breiland, Nordnes, Tovåsen, Vatnet, Sommerset, Leira, Drogsåsen, Forsland, Forslandsdalen, Langforsen, Nyland, Valberg, Kvitingen, Tjærstad, Dagsvik, Ottingen, Laingen og Remnes). Sørnes og Remnes på hver side av Vefsnfjorden ble grensegårder for Alstahaug prestegjeld, slik at området innenfor disse gårdene skulle utgjøre Vefsn prestegjeld. Oppsitterne på gårdene Åker, Åkerøya, Stavseng, Stavsengvågen, Våg, Skei og Bø, som før hadde søkt Herøy kirke, skulle heretter søke Dønna kirke i Nesna prestegjeld. Det residerende kapellaniet i Alstahaug ble nedlagt ved kgl.res. 11.12.1861, samtidig som Stamnes ble gjort til hovedsokn. Ved kgl.res. 16.2.1881 ble det tillatt å rive den gamle hovedkirke i Stamnes sokn og oppføre en ny i stedet. Ved kgl.res. 18.9.1914 ble distriktet Leirfjord (gnr 40-80) skilt ut fra Stamnes sokn som et eget Leirfjord sokn. Ved kgl.res. 19.3.1948 ble det bestemt at soknenavnet Stamnes fra 1.7.1948 skulle endres til Sandnessjøen. Ved kgl.res. 10.1.1964 ble Husvær og Barøy/Prestøy skolekretser overført til Herøy sokn og prestegjeld. Fra den tid departementet bestemte skulle det ifølge kgl.res. 30.6.1972 opprettes et res.kap.-embete i Alstahaug prestegjeld. Bardal kapelldistrikt ble overført fra Nesna i 1979. (Kilde: Riksarkivet).