Anders Iverssøn Borch

Anders Iverssøn Borch. Filolog og skolemann. Foreldre: Fogd Iver Anderssøn (1630–83) og Anna Ludvigsdatter Munthe (1639–88). Gift med Barbara Simonsdatter Hoff, datter av rektor Simon Hoff (1634–1708) og Karen Schjelderup.

Anders Iverssøn Borch var rektor ved latinskolen i Trondheim på slutten av 1600-tallet og en fremragende litteraturhistoriker og leksikograf.

Anders Iverssøn ble sendt til latinskolen i Trondheim og senere til universitetet i København, hvor han kom til å tilbringe 5–6 år. Som sin privatpreseptor hadde Anders valgt universitetets berømte polyhistor, Oluf Borch, professor i latinsk filologi, botanikk og kjemi, som skulle bli hans nære venn. Borch var ugift og lot Anders få bo i sitt hus. Hans studier kom til å omfatte omtrent de samme vitenskapsgrener som professorens egne: latinsk filologi med hovedvekt på leksikografi og litteraturhistorie, men han fattet også interesse for naturvitenskapene, særlig botanikk. At Borch har satt pris på sin begavede elev, fremgår av at han «forærede ham sit Navn til Amindelse». Fra da av kalte han seg Anders Iverssøn Borch, eller i latinisert form Andreas Borrichius.

1687 ble den unge Borch utnevnt til konrektor ved latinskolen i Trondheim, med utsikt til å følge etter Simon Hoff i rektorembetet. 1688 tok han magistergraden, og hadde dermed kvalifisert seg for skolens lederstilling, som han overtok 1693.

Rektor hadde den gang en betydelig leseplikt, tre hele dager i mesterlektien, og Borch avdekket fremragende evner til å formidle sine store latinkunnskaper. I sin læremesters ånd søkte han også å vekke interessen for naturfagene hos sine elever. Bl.a. tok han dem med på botaniseringsturer.

I de 16 årene Borch var rektor, ble latinskolen i Trondheim en av de beste skoler i landet. En del av rektor Borchs testimonier, skrevet på mønstergyldig latin, er bevart i avskrifter. Det fremgår her at han har gitt sine elever faderlige råd om hva de burde bruke sin utrustning til. I ett av dem heter det at han atter og atter hadde rådet vedkommende til å vende ryggen til de unådige muser og heller finne en praktisk levevei, men rådet var ikke blitt fulgt.

Det var imidlertid som leksikograf og litteraturhistoriker Borch skulle holde europeiske mål. Alt i studietiden hadde han gjort seg bemerket med tre latinske avhandlinger: om Roms opprinnelse og omfang, om det latinske språk og en kritisk avhandling om de kronologiske problemer i Perserrikets historie. Denne siste ble i tysk oversettelse trykt 1747 i S. J. Baumgartens Allgemeine Weltgeschichte. Senere samlet han all sin litterære virksomhet om å rense det latinske språk, og hans hovedverk Vindiciæ latinitatis purioris (1706) er et sterkt polemisk verk, rettet mot datidens betydeligste latinske leksikograf, tyskeren Christopher Keller (Cellarius), som også hadde vært Oluf Borchs antagonist.

Verket er delt i tre hovedavsnitt. Det første er en litteraturhistorie i 9 kapitler, deretter en alfabetisk gjennomgåelse av en stor mengde gloser og hvordan de har vært anvendt av de forskjellige forfattere. I siste avsnitt regner han opp 2420 ord bare under bokstavene P, R og S som ikke er å finne i de vanlige latinske leksika, alle med henvisning til litteraturen. I sin approbasjonspåskrift til verket sier professor Ole Worm at boken er et herlig bevis på overordentlig lærdom og vitnesbyrd om mange våkenetter.

Magister Borch samlet også flittig materiale til et latinsk leksikon. Han rakk visstnok å gjøre manuskriptet ferdig til bokstaven L, men det ble aldri utgitt, og det meste av manuskriptet synes å ha gått tapt.

Hans borgerlige tilværelse ble imidlertid forsuret av hans overordnede, den maktglade biskop Peder Krogs utidige innblanding i ledelsen av latinskolen. «Biskopen tiltog sig Myndighed i alle Rektoris Forretninger..., og omendskiønt den største og dygtigste Skolemand, havde han fast intet af Rektoris Embede uden Laboris og det blotte Nafn af Rektor,» uttalte Hans Skanke, en av Borchs elever og senere rektor ved skolen.

Anders Borch giftet seg 1691 med Barbara Hoff, datter av forgjengeren i rektorembetet. De fikk 7 barn, en sønn og seks døtre, men av døtrene nådde bare to voksen alder.

Latinskolens bygning var reist 1573 og var en falleferdig rønne da Borch overtok som rektor. 1702 fikk man reist ny skolebygning for innsamlede midler. Da nyskolen strøk med ved bybrannen i august 1708, ble det et sjokk for Borch, og det ble hevdet at det bidrog til hans tidlige død.

Borchs ry som den lærdeste latinfilolog her i landet i sitt århundre og som en fremragende pedagog, kom til å leve videre. Den danske historiker Hans Gram hevdet 1734 at magister Anders Iverssøn Borch i Trondheim var den eneste nordmann i sin tid som hadde vakt en viss oppmerksomhet utenfor rikets grenser.

Verker

• De persico imperio, København 1688
• Vindiciæ latinitatis purioris, 1706

Etterlatte papirer

• Borchs leksikonmanuskript, eller rester av det, skal befinne seg i Det kgl. Bibliotek, København

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Anders Iverssøn, Andreas Ivarides Andreas Borrichius Borch
• P. F. Suhm: Trondhiemske Samlinger 1, 1761, s. 205
• L. Daae: Trondhjems Stifts geistlige Historie, 1863
• biografi (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 1, 1924
• F. Bull: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
• A. Øverås, A. E. Erichsen og F. Due: Trondheim Katedralskoles historie, 1952

Portretter m.m.

• Maleri (gruppeportrett på epitafium) av Elias Fiigenschoug eller Caspar Skildrer, 1670-årene; p.e. (oppr. i Vestnes kirke i Romsdal)