Twitter
поставьте нам отметку «Нравится»
Matching family tree profiles for Alice Indianna Oline Sundsfjord
открыть все 13
Ближайшие родственники
-
Privateex-spouse -
daughter
-
third cousin's husband -
daughter
-
Private Userchild
-
partner -
father -
-
Privatesibling
-
brother -
Private Usersibling
-
Private Userpartner's child
About Alice Indianna Oline Sundsfjord
Denne teksten er fra minneordet som ble skrevet i forbindelse med Alices bortgang i mai 2010. Mye av innholdet har hun selv bidratt med gjennom muntlig overføring
Alice ble født og vokste opp på småbruket "Sørigården" i Sundsfjord i Gildeskål. Hun var nr 2 i en søskenflokk på fire. Knut var eldst, så kom Alice, Sigvart og Margareth.
Hun gikk barneskolen på Hamn og bodde da på internat - 14 dager på skolen og 1 måned fri. Noen ganger var det dårlig vær, slik at hun ikke kom seg hjem til helga. Hun hadde mat med seg hjemmefra. Framhaldsskolen gikk hun på Kjøpstad og bodde også da på internat. Der hadde hun bror til Gunnar Stålsett til lærer (Karl). Høstterminen var teori og vårterminen var håndarbeid. Der gikk hun i 1 år og så ble hun konfirmert.
Til konfirmasjonen sin sydde hun sin egen bunad! Som 16-åring ble hun sett på som voksen og måtte begynne å arbeide. Hun fikk arbeid hos dr. Josef Arvid Kleven på Sund i Gildeskål. Der var hun i 2 1/2 år og hun flyttet så sammen med dem til Halsa på Nordmøre. De hadde 4 små barn og hun ble snart betrodd det meste, bl.a. tilgang til medisinskapet. Hun har helt til det siste hatt kontakt med deres eldste datter Brita Kleven Torsvik. Fra 1956 var hun hushjelp hos småbruker Johan Kristoffersen på Hamn.
I 1958 fikk hun arbeid som anleggskokk i Sundsfjorden. Det var der hun traff Asle som hun giftet seg med i 1959. De flyttet til Gruben i Rana og fikk 4 barn - Monica (1960), Bengt-Arne (1964), Heidi (1965) og Kenneth (1969). Helt til de ble skilt i 1972 var hun husmor med alt det innebar av forskjellige gjøremål - bl.a. sydde og strikket hun det meste av klær til hele familien. Fra 1972 til 1974 bodde Alice og alle barna i Sundsfjord hos foreldrene hennes. Derfra administrerte hun bygging av hus på Rognan. Da huset var ferdig i desember 1974 flyttet de inn i helt nytt hus, og for alle var Rognan også et helt nytt og fremmed sted.
Sin første jobb på Rognan fikk hun som vaskehjelp på "telegrafen" og hun syntes det var et stort øyeblikk da hun fikk lov til å ringe til tante Kristianne i Holmsbu helt gratis! Så fikk hun jobb som butikkmedarbeider hos Jacob Normann. Også der trivdes hun godt og fikk stort ansvar - bl.a var hun stedsfortreder for sjefen når han var borte.
I 1978 fikk hun jobb som husmorvikar i Saltdal kommune og hadde da sitt arbeidssted i hele kommunen. Dette bød ofte på store utfordringer da hun ikke hadde førerkort og bil.
I 1984 startet hun egen butikk og arbeidsstue - "Stoppesoppen". Drømmen om egen forretning hvor hennes kreative evner kunne komme til uttrykk, ble til virkelighet. Det var travelt og krevende, men hun fikk hjulene til å gå rundt. Da Alice ble syk i 1994 måtte hun med vedmod selge "Stoppesoppen". Da ble hun pensjonist, bare 56 år gammel. Selv om hun visste at dette var det eneste fornuftige, syntes hun det var vanskelig å ikke lenger skulle "være til nytte", som hun selv sa. Blant annet skrev hun om dette da hun var gjesteskribent i "Nordlands Framtid". Hun syntes det var viktig å dele slike tanker med flere, og tenkte nok at kanskje andre kunne lære noe av det - hvem snakker da om å "ikke være til nytte"?
I tillegg til å ta seg av familien var Alice opptatt av å være til nytte i samfunnet. Hun var med i støtteforeningene til Rognan Idrettslag og Saltdalkameratene. Hun var medlem i styret for LHL Saltdal. Hun satt også en periode i styret for Saltnes boligbyggerlag. Hun meldte seg inn i Saltdal Kvinnenettverk og var også i en periode leder. Da lagde hun bl.a. et hefte som beskriver kunsten det er å arbeide i nettverk.
I 1980 ble hun kjent med Nils Torrisen. de forlovet seg, men bodde hver for seg. Nils døde i 2003. Alice hadde helt til det siste god kontakt med begge hans sønner - Jan Morten og Nils Rune. Som mor var Alice veldig omsorgsfull, men også ganske tydelig og streng. Det var aldri tvil om hva som var tillatt og ikke tillatt. Som enslig forsørger for 4 barn var det en stor utfordring å få de økonomiske endene til å møtes. Alle barna var aktive innenfor idrett, men hun sørget alltid for at de fikk hva de trengte av utstyr til dette.
Selv om hun hadde det travelt med hus og jobb, var hun alltid til stede når noen trengte det- barna kom alltid først! Hennes kjærlighet opplevdes som inderlig og uendelig! Det samme gjelder for hennes forhold til barnebarna. Selv var hun lei seg for at hun ikke fikk brukt så mye tid på dem som hun egentlig ønsket, men de mener selv at de har mange gode minner fra tid sammen med henne.
Hun rakk også å bli oldemor til 3. Selv om hun ikke fikk treffe dem så mange ganger, var hun alltid opptatt av hvordan det gikk med dem.
Alice hadde et enormt stort nettverk. Hun hadde alltid tid og overskudd til å prate med naboer, gamle og nye venner og slekt. For slekta var hun nok et bindeledd - hun hadde god oversikt over alle, og var opptatt av å holde kontakten. Det er nok mange som kommer til å savne det årlige julebrevet som ble sendt til slekt og venner i hele landet. Hun fikk ofte tilbake både, brev, kort og bilder som hun tok godt vare på. I det hele tatt var hun opptatt av å ta vare på ting.
Da hun arvet barndomshjemmet i Sundsfjord, la hun ned mye tid og arbeid med rydding, sortering og oppussing. Det var viktig for henne at Sundsfjord skulle være et samlingssted for slekta, at alle med tilhørighet dit skal ønskes velkommen - dette var også noen av betingelsene hun satte da hun skrev huset over til sine 4 barn.
De siste årene var Alice veldig syk og selvfølgelig preget av det. Hun var avhengig av hjelp til det meste. Mens hun bodde på Saltnes fikk hun god hjelp fra naboer, familie og hjemmetjenesten i Saltdal kommune. Hun var åpen om sykdommen sin, og selv så hjelpetrengende som hun var, greide hun alltid å finne ut av hva hun kunne bidra med selv for å leve så godt som mulig med sine plager. Hun tok imot den hjelp hun kunne få, og fant selv ut av hva hun kunne få av hjelpemidler. Blant annet fikk hun en elektrisk sykkel som gjorde at hun kunne komme seg litt ut.
I november 2008 ble hun så syk at hun ble innlagt på sykehuset. Der lå hun i 8 uker, og sykehuspersonalet tenkte nok at det var et mirakel at hun kom seg så pass til hektene at de kunne si at hun var ferdigbehandlet der. Men hjem til leiligheten på Saltnes kunne hun ikke dra - til det var hun for dårlig. 2. februar 2009 kom hun derfor til Saltdal sykehjem og fikk etter kort tid fast plass der. Hun fant seg fort til rette og fikk hjelp til å møblere rommet sitt slik at det fikk et personlig uttrykk.
Hun trivdes der og fikk et godt forhold til personalet som med stor omsorg og god kunnskap alltid stilte opp for henne. Det siste året hadde hun flere ganger infeksjoner som satte henne helt ut. Da kunne det hende at hun var redd for å være alene, men uansett hvor mye personalet hadde å gjøre, satt de hos henne når hun trengte det!
Slik skriver hun selv i brev til Nordlandssykehuset den 9. mars i år om sin tilværelse på sykehjemmet:
" En eller annen (jeg vet ikke hvem) har engang sagt: "Her sitter jeg og kan ikke annet." Dette utsagnet passer ikke meg, for her sitter jeg med minimal lungekapasitet, men greier mye. Den første tiden på sykehjemmet lå jeg på et gjesterom. Etter en tid fikk jeg et stort og trivelig rom med plass til bilder og private møbler, og allerede da var jeg begynt å trives. Betjeningen er hyggelig og hjelpsom og jeg så bare lyst på situasjonen- En mannlig pleier ordnet det slik med sine vakter at han tok med utstyret jeg trengte og jeg fikk besøke mitt barndomshjem i Sundsfjord. Dette var i juli og vi var nok ca 20 mennesker samlet der. Jeg ble klar over at om jeg sluttet å se lyst på tilværelsen, vil jeg snart visne bort. Men jeg nyter hver dag og elsker å strikke og leke med farger. Jeg har hatt kols siden 1994. Jeg har lært mye. Bildene taler for seg!"
Vi har alle mye å lære av Alice - hun levde etter ordene; "Om jeg visste jeg skulle dø i morgen, ville jeg plantet et tre i dag"!
Alice døde den 13. mai 2010. Hennes urne ble satt ned på foreldrenes grav ved Lillegjerdet gravlund i Gildeskål den 14. juli 2011.
показать все
Хронология Alice Indianna Oline Sundsfjord
| 1938 |
14 августа 1938
|
Sundsfjord, Gildeskål, Norway (Норвегия)
|
|
| 2010 |
13 мая 2010
Возраст 71
|
Rognan, Nordland, Norway (Норвегия)
|
|
| 2011 |
14 июля 2011
Возраст 71
|
Lillegjerdet, Gildeskål, Nordland, Norway (Норвегия)
|