Amund «Ommund klukkar» Eriksen Ericksen

1821 Fron (Oppland) https://www.digitalarkivet.no/view/255/pd00000039197942

Årbok fra Gudbrandsdalen' 1982 s 187-189 «Første seminarutdanna frå Kvikne»

Please scroll down to the bottom for biography And read about his funeral, additional info in Årbok for Gudbrandsdalen 1982

http://bwchristopher.com/Family1/wc05/wc05_391.html

http://bwchristopher.com/Family1/ps07/ps07_365.html

http://www.disnorge.no/slektsforum/viewtopic.php?p=332953

Dødsfall 1889

https://media.digitalarkivet.no/view/22477/184?indexing=

Giftemål 18.okt. 1849

https://media.digitalarkivet.no/view/8923/171

Vitne: presten Galschjøtt og militærlege Scønemeier

Essay about the wedding- Forteljing om bryllupet siste avsnitt

https://fronhistorielag.com/2020/02/22/generaln-pa-frostad-og-ho-be...

Ole Amundsen

https://media.digitalarkivet.no/view/8921/43472/27

Petter Amundsen

https://media.digitalarkivet.no/view/8921/43472/46

Petra Eline Amundsdatter

https://media.digitalarkivet.no/view/8921/43472/76

Simen Ludvig Amundsen

1865 Folketelling Moløkken

https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01038060000535

1875 folketelling Søndre Sveen

https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052090004575

Skulesoge For Fron (1970) side 155-156)

1842-1844 Asker Seminar

1845-1857 Klokker og lærer i Kvikne og delvis lærer i Skåbu

1857-1873 lærer i Sødorp

1864 kona dør

Kallenavn Ommonn klukkar´

Årbok for Gudbrandsdalen 1951 skriv Kr. T. Aasmundstad

Eriksen var seminarist fra Asker, og der gikk han sammen med «ein stor stygg telemarking som heitte Amund Olsen» (Amund E eigne ord) Denne store stygge telemarkingen ble senere kjent som Åsmund Olavson Vinje

I yngre år var nok Eriksen en dugende lærer, mindre hardfingra enn andre lærere på den tiden, Barna var veldig glade i Eriksen og skolen hans,

Sykdom og dødsfall i familien knekte den vesle og velbygde mannen , så han i eldre år var noe tufsut. Ja han vart nok tufsut og eitt tragisk døme på hvordan det kan gå nedover med en dugende lærer.

1871 Bispevisitas og overkøyring Sødorp kirke «At 103 møtepligtige fremmøtte 73 og av disse var Amund Eriksen skolebørn. Saare daarlige i kristendomskunnskap og indenadlæsning» og dessuten ble det sagt at han duelighed og nidkjærlighed for skolegjerningen.

På visitasmødet står det at Amund Eriksen personlige erklærede at han agtede at søge avskjed fra 1ste Januar 1872» med dette sa prosten og visitasmøtet seg tilfreds.

Dette var en lovnad han må ha tatt under press, og som han ikke holdt.

1873 ny Bispevisitas , klagemåla mot Eriksen tatt opp igjen , men uten noe krav.

Han vanta den Dyktighet og Nidkjærlighet for skolen en kunne forvente av en lærer» heter det. Nå først slutta han som lærer ved utgangen av året 1873 bare 52 år gammel.

Karakterprotokollen for Sødorp skule er like fint ført i 1873 som tidligere år

Dikt ved graven:

Ja, hvil du fromme sjel derhjemme Blandt salige i fredens lund Og Syng med klar og renset stemme Den salme her du stammed kun. Thi Nu du favner alt den skat Hvortil din lengsel her var satt

Ja Eriksen har levet lenge Og prøvet strid og tunge savn Derfor han også kunde trænge Til hvilen sød uti Guds favn Paa sølverprydet isse han Har «syv og tres» i sorgens land

Iblandt de unges spædes rader Som engang bænket for dig satt Du stod en tid som elsket fader Og vidnede så hjerteglad Om livets væld heroverfra Der gjorde alle små så glad

Og med din svage rene stemme Du ofte sammen med dem sang Om ham, som kom herned at fremme Sin frelsergjerning tung og trang Vi haaber du har fundet ham Som og for dig var «det Guds lam»

Og sa min ven! Et farvel kjærligt Fra mig som brev din eftermann I sødorps skole hvor du særligt Arbeidede saa mangen gang I hele 16 år du der Har vidnet om vor Frelser kjær

Saa hvil da ven, i gravens bolig Bag tause kirkemure hist! Der har du fred saa dyp og rolig Der vagter dig en engel vist Did naar ei verdens vilde larm Der triller kun en taare varm

Saa far da vel, du milde lærer Farvel fra alle som her staa! Vi dig nu hen til graven bærer Med stille bøn om at vi maa Dig møte hist i himlens sal Hvor intet farvel »lyde» skal